Statistikk og pedagogisk tullball

Jeg har nettopp innsett at jeg er en skam for statistikken. Jeg er ett av mange unntak som bekrefter regelen. Eller kanskje jeg rett og slett er en av mange som ikke passer inn i alle disse kurvene og statistikkene som vi skal skvises inn i. Kanskje er jeg i overkant lei av forbud og ønsker om forbud akkurat i dag. Eller kanskje er jeg rett og slett bare full av..ett eller annet. Uansett. Hold dere fast alle dere pedagogiske hensynstakende synsere der ute. For i dag har jeg virkelig tatt i bruk kunnskapen fra skolen jeg går i. I dag skyter jeg fra hofta.
Starten eller dråpen som utløste denne tiraden er denne ukens nyhet om barnehagen som avlyste karnevalet fordi de ikke ønsker å forsterke kjønnsstereotypier. Ja da, jeg fikk med meg at det også var for å senke kjøpepresset. Et tullete forbud kan ikke begrunnes for mye.
Det kan hende at jeg er helt ute på viddene nå, men hva om barn velger å kle seg ut som noe eller noen fordi de rett og slett har lyst til det. Hva om jenta som er utkledt som prinsesse rett og slett vil det fordi hun har lyst til å ha den pene kjolen med glitter på, og diadem eller krone, fordi hun synes det er pent?
Setter virkelig en dag utkledt som prinsesse standard for et kjønnsrollemønster? Jeg har valgt et yrke som er ansett som et kvinnedominert yrke, og søstera mi gikk på "maskin og mekk" og har trucksertifikat. Og ingen av oss har vært prinsesser på karneval. (Ikke det at jeg forventer at noen av dere som kjenner meg får prinsessebilder i hodet hvis dere tenker meg og karneval i samme tanke.)
Jeg kan også huske gutter som kom utkledt som Pippi Langstrømpe , og jenta som kom som Karlson på taket. på karneval i barnehagen. Dessuten har jeg sett nok ekorn, mus og bamser på karneval til å vite at det ikke kun er supermenn og prinsesser der. Og hva så om det var det. Barn tenker ikke kjønn eller rase eller normal eller annerledes før de blir tutet ørene fulle av det av oss voksne som er rundt de.
Med fare for å virke frekk. Hvis karneval skaper kjøpepress, så mener jeg helt ærlig at det er på tide at foresatte jobber med seg selv og sine barn i forhold til å sette grenser. Det går da helt fint an å kle seg ut uten at dette koster all verden. Jeg husker min treårsgamle niese var spøkelse på karneval i barnehagen.Laken, hull til øynene, uhu og vifting med armene og vips var hun en annen. Da hun ble hentet, var hun uten kostyme "fordi de andre barna ble så redd av at det var et spøkelse i barnehagen". ja, for vi må jo ta hensyn.
Problemet er ikke karnevalet. Problemet er at det skal tas så inni hampen mye hensyn, og det skal være så politisk og pedagogisk korrekt at det kan se ut som vi glemmer helt at det skal være litt gøy dette livet også.
Jeg har selvfølgelig ikke søkt og fått utallige stipender og forsket intens på dette fenomenet. Like vel så slår jeg fast og konkluderer fritt med at problemet ligger i barnehagens § 3 Barns rett til medvirkning. Den skaper virkelig hodebry for overpedagogikken og den politiske korrektheten og alle hensynene vi skal ta. For i følge Barnehageloven så skal barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet. Og ikke nok med det, de skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet. Og ikke nok med det. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Det er klart dette må få konsekvenser. For hvis barn får være med å påvirke hvordan for eksempel karneval skal være, så er det jo nå bevist at dette kan medføre at gutter er superhelter og jenter er prinsesser. På den måten blir løpet lagt, og da står vi i fare for aldri å få kvinnelige snekkere og mannlige sykepleiere noen gang mer. En sideeffekt eller direkte årsak av disse kjønnsstereotypiske karnevalønskene kan også være at foreldrene blir presset til å kjøpe kjoler og drakter med innsydde muskler, da dette ikke finnes i de tusen hjem.
Med bakgrunn i overstående finner jeg det derfor naturlig å konkludere med at en direkte konsekvens av § 3 naturlig nok må være at barnehagene må la være å arrangere karneval. Kanskje det er best å innføre et forbud.
Dette vil jo i så fall ikke være det første forbudet som kan sies å være en konsekvens av denne brysomme paragrafen. Bursdagsretningslinjene har jo vokst frem som paddehatter de siste årene. For hvis barn fikk velge, så kunne det jo hende de ville ha sjokoladekake eller is eller gele. Og da blir konsekvensen for mye sukker, eller gelatin med spor av svin, eller melkeallergi, eller glutenprodukter. Det startet litt mildt med sunnere alternativer som fruktsalat. Helt til fruktsukker også ble problematisk. Og slik vokste sesongbursdagene frem. Alle som har bursdag på vinteren feirer i januar. på våren i april og så videre. Eller bare markering med sang og bursdagsbarnet får velge middagsmaten den dagen for de som serverer middag. Og i samme dragsuget kom brunost, syltetøy og yoghurtforbudene. Ikke fordi de har noe med karneval og bursdag å gjøre, men hvis barn får velge, så går det så galt, så da begrenser vi valgmulighetene.
Nå håper jeg for Guds skyld at dere skjønner at jeg er ironisk når jeg kaller barns medvirkning et problem. For barns medvirkning er ikke og ville ikke vært så vanskelig hvis ikke det var for alle de voksne menneskene som omgir dem. For det forventes og forlanges, det synses og det menes, og det tas hensyn i alle retninger. Og de som skriker høyest sitter med majoriteten av definisjonsmakten.
Snart blir det helt ut å ikke ønske økologiske gluten-sukker-karbo-frie tilværelser for barnet sitt. Og den stakkars ungen som er glad i yoghurt og ønsker å være supermann må bare innse at den tid er forbi. Barnehagemødre og fedre som synes det er greit med enkle ukeplaner og muntlige beskjeder og brunost på brødskiva, og som ikke leser ukesevalueringer og månedsbrevene med lupe, ender med komplekser og føler de ikke står på nok for sine håpefulle.
Ikke vet jeg hvem som har det største ansvaret for galskapen og den nye forbudstiden. Men jeg har hørt at de fargerike coctailene som ble til vår tids (paraply)drinker ble oppfunnet for å døyve smaken av den egenproduserte spriten som ble fremprovosert av den gamle forbudstiden. Så da håper jeg for barnas skyld at det kommer noe skikkelig sprudlende og festlig ut av denne forbudstiden også.

Sanger og tid til besvær

Jeg er helt sikker på at jeg ikke er alene om å våkne opp med en sang som går på repeat i hodet. Eller det kommer en sang deisende ned i hodet i løpet av dagen, som freser seg et spor i hjernen og går og går. Jeg leste en gang at når dette skjer, så skal man synge "Imagine" inni seg, fordi det er en sang som ikke blir værende i hjernen. Og noen ganger har det fungert for meg. Om det er innbilning eller ikke vet jeg ikke. Men det jeg vet er at i dag fungerte det ikke. I dag har Finn Kalviks Alle som blir igjen, som er en norsk oversettelse av Elton Johns Song for Guy, vært som en klegg i hodet mitt.
Hele sangen er sterk, men særlig er det linjen "tid, du som ser alt forfalle, du som aldri får fred, du som innhenter alle" som gjør inntrykk på meg. Og jeg tror ikke det er tilfeldig at det er den linjen og den sangen som trenger seg på. For selv om det ikke er noe nytt, så er det noen dager eller periode der jeg kjenner mer enn andre at tid er noe jeg har nok av. Og i de siste to ukene så har jeg hatt alt for mye tid.
Det er nok mange som misunner meg denne overfloden av tid, og mange ønsker nok de hadde tid til å lese bøker i timesvis, eller til å med ha tid til å kjede seg. Det er mange som ønsker at de hadde tid å bruke på hobbyer, med venner, alene...det er uendelig mye tid for lite i denne verden. Og jeg setter ofte stor pris på denne luksusen jeg også. Men ikke alltid. Ikke i dag. I dag er jeg en av de som Finn Kalvik synger om, en av de alle som blir igjen, som frykter og elsker den. For tid skaper rom for det du vil men også det du ikke vil. Og den tiden som skal lege alle sår har også evne til å flerre skorpen av igjen. Og tiden som har gått og som har satt sine spor, den kan komme tilbake som en gammel sang. Tiden kan av og til være som sand på stranden. Den trenger seg på og det er ikke alltid behagelig. Den kan bli liggende og gnage lenge etter at den fine strandopplevelsen er over.
Og når jeg kjenner meg som en av alle som blir igjen, så er det selvfølgelig fordi det med tiden har vært noen som har dratt. Og som jeg aldri vil få mer tid med. I alle fall ikke i dette livet.
Og med all denne tiden jeg har til rådighet, så er det mye tid til savn. Jeg savner å se smil. Jeg savner lukt av såpe, parfyme, varm hud, maling, eller fersk sagmugg. Jeg savner å bare en gang til høre en latter eller stemmen. Forskjellen på å savne levende og døde er å kunne tenke snart eller om en stund i stedet for aldri mer. Jeg blir ikke fortrolig med aldri mer. Og det paradoksale er at når jeg synes jeg har for mye tid til savn, så sitter jeg og lengter etter mer tid med de som fikk for lite tid. Mens jeg er relativt sikker på at både de og jeg hadde følelsen av å ha for mye tid til overs mens de fremdeles var her. Bare ikke samtidig. Eller kanskje var det bare uuttalt.
Nei, jeg har ingen moralsk slutt å komme med. Jeg har ingen visdomsord om å utnytte tiden og være mer sammen med hverandre. Fordi alle tar sine valg innenfor de 24 timer per døgn som står til vår disposisjon. Det som er sikkert er at de 24 timene ruller av gårde, taktfast, i samme tempo. Det er bare den enkeltes opplevelse av tempo som varierer. Og "ingen vet hvorfor ingen vet hvordan, den bare kommer igjen og igjen". Og der satte sangen igang igjen.

Etterjulsstria - et innlegg for deg som trenger en fem-minutter fra et krigsherjet verdensbilde.

Januar kommer som en bombe, med nye muligheter og lovnader hvert eneste år. 31 iskalde dager der årshjulet motstridende og knirkende skal rulle i vei med alle håp og resolusjoner. Og akkurat i skrivende stund tar jeg meg en liten pause fra verdens sorg og nød, bare for å reflektere over etterjulsstria.
Som de som kjenner meg vet, så tar jeg ikke førjulsstria så tungt. Jeg vasker ikke tak, vegger og inni skapene. Her blir det ikke bakt sju slag og det er heller ingen sprø svor og lammerull å bekymre seg over. Men, etterjulsstria derimot, den er like tøff for meg som for mange andre.
Det starter med overgangen fra late dager tilbake til jobb. I år ble det en røffere start på nyåret enn vanlig, sengeliggende med kraftig forkjølelse. Kombinert med minus ti grader var det en virkelig hit, og jeg har et litt anstrengt forhold til solbærsaft og havregrøt akkurat nå, for det var dietten flere dager i strekk. Men, jeg hanglet meg tilbake på jobb denne uken, og selv med nye ruter-prøvelser med buss for bane fra Bøler, så gikk det ganske bra altså.
Men: i dag var det tilbake til treningsstudio-dagen. Og den er alltid tøff. I år så hadde jeg ikke bare hatt et juleavbrekk, men et ferie- illsint artritt-forkjølelse-juleferie-forkjølelse igjen-avbrekk. Og ikke nok med det. Dette er tiden da julens opparbeidede bilringer, eller skal jeg kalle det smultringer eller berlinerkranser, skal omformes til muskelmasse.
Muskler er kjerneordet her. Det er mange som sier at kroppen og musklene husker, og at å gå tilbake til trening etter et avbrekk av den grunn er ganske så lett. Vel, jeg har en følelse av at musklene mine er lettere demente. For det virket ikke som de husket så mye av verken bevegelser eller belastningen de hadde tålt før avbrekket. Musklene og hele kroppen protesterte som et gammeldags 8.mars-tog, og jeg tror jammen jeg hørte det gamle slagorden "ikke f¤%/, nok er nok" et lite øyeblikk der. Men jeg kom meg igjennom en time, og får si meg fornøyd med det.
Kroppen er et tempel er også et uttrykk, og det er hyppig brukt nå i disse kosthold og diett-tider, som etterjulsstria ofte er. For trening er liksom ikke nok. Det skal trekkes fra og legges til proteiner og karbohydrater. Det skal drikkes grønnsakssmoothies og pulvershaker, og ikke en gang kaffen får være i fred. La meg bare ha det sagt: her kommer det ikke noe coffee slender i hus. Enten så drikker jeg min originale kaffe eller så får det være. Surrogat-kaffe hører til i andre verdenskrig. Ferdig snakka.
Men det var kroppen som tempel ja. For å si det sånn: jeg tror at min kropp er mer som en gammel lagerbygning. Det er et periodevis dårlig fungerende ventilasjonssystem. Radiatoren er ikke helt ny heller, og alt av hengsler knirker og er litt trege til tider. I tillegg er det nok et generelt behov for oppussing, og noe av den gamle dritten som har samlet seg opp i toppetasjen, burde kastes. Skeivt er det å. Men det faller ikke ned, så da får det holde som sjelens oppbevaring en stund til.
Jeg var så vidt innom alle diettene som vi kan henge oss på, gjennom hele året for så vidt, men med økende profilering i januar. Jeg blir litt lei, nei veldig lei, av side opp og side ned og TV-reklamer som sier mer av dette, mindre av dette, lav- og hurtig-karbo og Grethe, Jeanett og Fedon. Apropos Fedon: da vi skulle selge hytta fant jeg gamle ukeblader fra 80-tallet da Fedon hadde sin første lansering av dietten sin. Det har tilkommet noen kilo både på han og meg etter det, men det er bare en av oss som har erklært oss som diett-guru. Og jeg er glad det ikke er meg. Eneste forholdet jeg har til karbohydrater er at jeg ser at posen med potetskruer forsvinner i et så hurtig tempo her i huset at jeg rett å slett må la være å kjøpe dem. For ikke å snakke om en iskald pils på en glovarm sommerdag. Så da regner jeg med at potetskruer og øl begge går under hurtige karbohydrater. Og da regner jeg med at det er helt ut, og bør erstattes med selleristenger og kildevann. Men for å si det med VG, livet er mer en burde burde.

Noen ganger kan jeg tåle å være badass

I og med at jeg startet det nye året med alt for mye tid til å tenke, så ble det til slutt en overflow som renner ut i et blogginnlegg. Og, denne gangen har jeg skrevet og strøket ut flere ganger, helt til Elizabeth Gilberts ord igjen gav meg et spark bak. Denne gangen med ordene "A creative badass is anyone who is not afraid to share her imagination with the public — regardless of the criticism that may arise."

Utgangspunktet er dønn trist, da det starter med et ungt liv som tok slutt på nyttårsaften og en sørgende mor som har kjempet og tapt. Varme tanker og bønner er under veis, og la oss håpe at de når inn og starter den lange prosessen som healing tar. 

Jeg skal ikke veie noe på vektskålen riktig eller galt i denne saken. Jeg registrerer det som blir skrevet om hva som er gjort og ikke gjort, og så er dette i hendene til de instanser som skal håndtere slike saker. Og det er faktisk et offentlig ansvar.

Men offentlig ansvar er dessverre også stikkordet til resten av innlegget mitt. For i kjølvannet av denne usigelige triste hendelsen med et verst mulig sorti, så er det pekefingeren mot det offentlige, og de rungende skrevne ordene som sier korsfest korsfest som dessverre får mest oppmerksomhet.

Det sitter kvinner og menn i de tusen hjem og skriver hatske meldinger på nettet. De henger ut barn som mobbere og også mordere. De skriver så hatske innlegg at foreldrene til disse barna som blir utpekt som mobbere, er redde for sine barns sikkerhet.

Det skrives lange innlegg om barnevernets rolle og saksbehandlingstider og hva de burde gjøre og ikke har gjort. Det menes mye og til dels stygt om skoler og helsevesen. Samlebegrepet det offentlige er populært. For det er alltid best å skyte på det offentlige. For det er jo der alt ansvar ligger, er det ikke?

Ja, for det er jo ikke i de tusen hjem at barn ikke lærer forskjell på rett og galt. Det er ene og alene skoler og barnehager som mislykkes med sitt holdningsskapende arbeid og sine gjennomføringer av tiltak mot mobbing. Det er jo ikke ved å lese sine foreldres eller andre voksnes skarpe skudd i sosiale medier at barn kan lære at man kan skylde på andre. Det er jo ikke ved å lese hat uttrykt i offentlige publiseringer på nettet at barn ser at dette er å oppfatte som greit. Det er jo ikke sammenheng mellom foreldre eller andre voksnes store ord som udugelig, elendig mv. om lærere, skoler, helsesøstre og barnevern, og det at barnet selv bruker uheldige og sårende benevnelser om andre barn. Nei, for hvis dette var tilfelle, så måtte jo det enkelte hjem og den enkelte voksne rette blikket mot seg selv, og innse at de selv har et ansvar når barn mobber barn. Og det ville jo bli for mye ansvar å bære.

Det er et stort paradoks at det skrives mange artikler om hvordan sosiale medier og tekniske innretninger som for eksempel mobiltelefoner, blir brukt av barn for å henge ut og mobbe andre. I et godt gammelt uttrykk heter det seg at "man lærer i den skolen man går". Et annet uttrykk sier "gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør". Et tredje uttrykk sier "små gryter har også ører" og la meg føye til at de små grytene også lærer seg å lese. Tenk at noen voksne mennesker sitter og tror at barns mobbing oppstår av seg selv, og at det å henge ut barn, andre voksne eller det offentlige i seg selv ikke er mobbing.

Det starter i det små. Det tar en hel landsby å oppdra et barn, men det starter innenfor fire vegger. Jeg skammer meg litt over at sympati og sorg overskygges av skarpe skudd fra hofta. Jeg blir frustrert over de som ikke ser på sin egen hånd når de peker ut syndebukker, og ser at når de peker en finger utover, så er det tre fingre som peker mot dem selv. Jeg er lei av at folk sitter og skriker "korsfest, korsfest" og "mea culpa" i samme setning. For alle, alle er vi i samme landsby, enten vi er foreldre, foresatte eller barnløse. Alle er vi medlemmer av samme landsby, og alle har vi et ansvar.

Det går an å la være å trykke på publiseringsknappen når eder og galle har infisert et innlegg og er i ferd med å este hull i det. Det finnes synonymer tilgjengelig ved å markere og høyreklikke hvis man ønsker å moderere seg. Det går an å tenke flere ganger. Ja, det er ikke artig å gå i seg selv. Det har aldri vært artig å rette en anklagende eller korrigerende finger mot seg selv. Men det går an. La det bare være sagt; jeg er smertelig klar over, og jeg ser det store ansvaret, i de tre fingrene som vender mot meg selv.  Og ja, igjen, jeg ser paradokset i det at jeg nå retter en finger mot hver og en og snart skal trykke på publiseringsknappen. Men dette handler litt om det å tørre å være kreativ badass som deler meninger uten å være redd for reprimandene, samtidig som jeg prøver å ikke definere enkeltindivider eller bruke båsbenevnelser som kan stigmatiserer. Og hvis jeg lykkes, så får det være mitt lille steg for meg og så kan jeg håpe det er et steg også for medmenneskeligheten. 

stein for stein eller steg for steg

Jeg våknet opp med ideen til dette innlegget i går, men lot det få brygge videre et døgn, for noen ganger er ideene litt sprikende og full av ull selv om de er der. Innfallsvinkelen til innlegget fikk jeg da vi pratet om puslespillet som Magny holdt på å legge, og om himmelbrikkene sm alle ser like ut. Den utløsende gnisten som antente ideen til slutt var litt mer dyster, da det var en statusoppdatering lagt ut på facebook i anledning nrks nyhetskavalkade. Jeg valgte å ikke se denne ene timen med årets begivenheter trykket sammen til en stor klump, da jeg husker nok til å forutse at det blir mye trist på rad og rekke. Jeg tok rett å slett et valg på å ikke se den, da jeg ikke ønsket å få denne overveldende og utmattende følelsen som nyhetsåret samlet sett kan gi. Derav tittelen stein for stein eller steg for steg.
På mange områder er jeg helt klart sau. Jeg trenger tid til å fordøye ting. Jeg må ha tid til å legge meg ned, drøvtygge, svelge ned, ørte og tygge nok en gang, uansett om det er nyheter eller opplevelser. Og en nyhetskavalkade gir ikke tid til å drøvtygge ting slik at det blir fordøyelig.
Jeg har gjennom hele året sett nyheter på tv og lest nyheter på nett og i aviser. og på den måten tatt dem inn bit for bit. Jeg vil ha tid til å stoppe opp, studere enkeltfragmenter, kjenne litt etter hvordan det føles, og se hvordan hver bit henger sammen. Jeg sier ikke passer sammen, for det er ikke alltid at de små bitene  det store bildet passer sammen. Noen ganger ser de helt feil ut, selv om de teknisk sett kan settes sammen.
Slik har verdensbildet, hva nyheter angår, ofte vært dette året. Mange biter i glorete farger som spriker i alle retninger, og som det er vanskelig å få til å passe sammen. Og mange ganger dette året har jeg ønsket meg en lang periode med himmel-legging. Der alle bitene går i blåtoner, og den eneste variasjonen er en svak unnselig sky eller kanskje en måke. Jeg vil ha flere tanketomme øyeblikk der jeg sitter og sorterer ut alle de blå brikkene i en haug, kanskje i nyansehauger hvis det er stor variasjon på himmelbildet. Jeg savner å pusle sammen et verdensbilde der utfordringene er å få himmeldelen til å passe inn i rammen, og så få de tydelige bildene plassert i forhold til dette. Og til slutt så skal de de blå bitene med innslag av andre farger på plass. De få bitene der himmel går over i sjø på plass, eller der masten binder skute og seil sammen. Jeg ønsker meg et slikt år nå. Et år med himmel, hav og en flott skute som setter seil og gir vind i håret, men ikke orkan.
Jeg ønsker meg verden slik, og jeg ønsker livet mitt sånn også.
Jeg ønsker meg et år der livets små brikker passer inn i hverandre, utfyller hverandre og utgjør et vakkert bilde. Jeg har alt hjørnebitene og rammen på plass, og mange av hovedbildene er også på plass. Og jeg håper at dette året vil komme med enda flere biter  som jeg finner plass til, og som kompletterer bildet. Jeg har rom for flere farger i bildet mitt, men jeg har ikke det store behovet for store områder med neonfarger og spreke mønster. Lik som verdensbildet så ønsker jeg meg et livsbilde i gode trygge farger, og jeg liker himmel og sjø. Himmel og sjø er ofte varierende nok, og ingen vet hva som er inni denne store skuten i bildet. Den kan romme både drømmer og opplevelser og i mitt bilde står skuten for fremdrift og kreativitet. Jeg vil bare at den skal holde stø kurs.
Selv om jeg ikke så denne nyhetskavalkaden, så husker jeg som sagt nok til å vite hva den rommet. Og jeg går igjen tilbake til steg for steg, stein for stein. For hvis man skal bygge noe nytt eller forandre på noe, så tror jeg at dette må gjøres nettopp sånn. Hver og en må jobbe med sine steiner og ta sine skritt. Og så kan vi bare håpe at steinene passer sammen og at skrittene går i samme retning. Og aldri, aldri kan vi slutte å håpe.
Og med det skal jeg legge i vei, steg for steg inn i 2016, og så håper jeg at om et år så har mange områder i puslespillet mitt blitt fylt.