Jeg tror fremdeles ikke det helper å graver seg ned til hatet i seg

Jeg ventet noen timer før jeg slo på nyheter i ettermiddag. Frem til da hadde jeg bare lest litt på NRK, uten å ha sett så mye på bildene. Terror. Igjen. Bildene ruller over skjermen. Forvridde takplater og ødelagte t-banevogner, og en tykk røyk som velter seg ned over livredde mennesker som flykter i panikk. Bilder med grå kamuflasjeflekker som sier at det fremdeles ligger døde mennesker i scenen som blir filmet. Mennesker klamrer seg til hverandre, gråter og trøster om hverandre. Ordet selvmordsbomber blir brukt, men heldig vis ikke det som sørgelig mange bruker synonymt med dette. Martyr. Beklager, men det er ikke mye synonymt mellom en som ofrer seg selv og en som egoistisk og kaldblodig velger å ta mange andre med seg i døden. Det eneste Som morder og martyr har til felles, er at ordene begynner med samme bokstav.
Det er sterkt, det er vondt, men om tjue timer sitter jeg forhåpentlig vis på et fly på vei til kjæresten min. Jeg trenger armer som kan holde rundt meg og myke ord om at det finnes så mye mer enn terror her i verden og at terror ikke er det nye verdensspråket. Jeg trenger å være sammen med noen som også har samme troen på at hat ikke er midlet, uansett. Vi trenger ikke mere hat i verden.
I håndbagasjen min ligger den elektroniske boka mi, og med den har jeg Desmond og Mpho Tutu med meg på reisen. Jeg tror at det igjen er tid for å lese i The book of forgiving, for hvis sør-Afrika kunne reise seg etter Aparhteid , og Desmond kunne overkomme en traumatisk barndom gjennom å tilgi i stedet for å hate og hevne seg, så må det ligge noe riktig i det. Jeg har ikke lest hele boken igjennom tidligere, men jeg har lest nok til å kjenne på ærefrykten og de vakre sjelene til far og datter Tutu. Og det er kloke hoder som skriver ord som forteller oss at hat er en normal følelse og at hevn ofte er et naturlig ønske, men at hevn har en kortvarig positiv effekt. Om du slår etter å ha blitt slått, så har du like vel vondt der du ble slått. Du har sansynlig vis en ekkel følelse inni deg fordi du har slått tilbake også. Og da er du like langt. Det blir litt som å tisse i buksa når du fryser, bare verre.
Jeg husker ikke om jeg har brukt det før, men jeg synes igjen det er tid for å trekke frem favorittsitatene mine så langt fra The book of forgiveness: "uten tilgivelse så vil vi for alltid være bundet til den personen som skadet oss. Bundet med bitterhetens lenker, bundet sammen og fanget. Frem til vi klarer å tilgi den som skadet oss, vil den personen holde nøkkelen til vår lykke." Det er sterke ord, men bare smak på de. Snu og vend på de, og hold de opp mot speilet som er deg. Kanskje ser du det samme som meg. De har et godt poeng. Ubehagelig men godt. Like kloke er de neste ordene: " når vi tilgir, så tar vi tilbake kontrollen over vår egen skjebne og våre egne følelser. Vi blir vår egen frigjører. Vi tilgir ikke for å hjelpe den andre personen. Vi tilgir ikke for andre. Vi tilgir for oss selv". Og i den siste setningen ligger kjernen. For tilgivelse sitter så inderlig langt inne noen ganger, og tilgivelse er vanskelig materiale å jobbe med. Men jeg kjenner at jeg er mer villig til å grave dypt for å finne evne og vilje til tilgivelse enn til grave frem hatet i meg. Og jeg blir mer motivert til å jobbe med tilgivelse når jeg skal gjøre det for meg selv. For helt ærlig, det er jo mye mer lystbetont å bruke tid og energi når jeg gjør det for meg selv og ikke for den andre personen.
Nå har jeg kanskje alt mistet noen på veien. Kanskje sitter det noen der ute og gnir seg i øynene eller river seg i håret og sier: sitter hun der og skriver og mener at vi skal tilgi den der forb&$€# selvmordsbomberen eller IS?! Hold ut litt til. Å tilgi kan være en lang prosess, og det ikke helt der jeg er i prosessen. Og jeg har ikke en gang mistet noen i dagens angrep. Jeg er bare en av dem som er vitne til at Europa igjen trues, skremmes og rystes. Men kanskje er det ikke med selve morderen vi skal starte prosessen for tilgivelse. Hva om alle startet med å tilgi en person hver. Hvis alle tilgang en person hver. Kuttet båndet eller lenken, og kjente på sin egen frihet ved det. Husk at det er for deg selv du gjør det. Du gjør det for at du skal få det bedre. Tenk så mye gammelt nag og hat som ville bli pulverisert og blåst bort. Og mindre hat må jo skape rom for noe annet. Ingen er vel overrasket over mitt forslag om ubetinget kjærlighet. Nei da, det er heller ikke enkelt. Ubetinget krever noe av deg, men samtidig så har du jo kvittet deg med mye negativ energi, så da kan det være rom like vel.
Kall meg blåøyd, kall meg naiv. Jeg kaller meg håpefull.
Kanskje har jeg latt meg forføre av far og datter Tutu sine ord? Jeg tror ikke det. Jeg lar de synke inn, og jeg lar de slå rot i meg. Men ikke fordi jeg er naiv. Nei, det er fordi jeg ønsker påfyll, og fordi jeg vet at de har vært igjennom nok til å vite at det nytter. Jeg stoler på dem, og jeg tror at når bombene smeller og gjør dagslyset røykfullt og dunkelt, da trenger jeg en ledestjerne. Da trenger jeg noen som har prøvd noe annet enn å skyte tilbake. Jeg trenger noen som kan lære meg å snu det andre kinnet til,  samtidig som de ikke lærer meg å vende det blinde øyet til. Å tilgi og gå videre er noe helt annet enn å snu ryggen til eller blotte strupen for de med kniven.
Ja, jeg er enig i at dette ble tungt stoff. Men det har vært en litt tung dag, sånn i nyhetsbildet. Men hvis du har hengt med helt hit, så skal jeg forsøke å avrunde med litt lettere tanker på slutten da.
For, vi skal jo ikke glemme at disse angrepene, de er planlagt og initiert av et begrenset antall mennesker. Og folk flest fordømmer disse handlingene. Og folk flest nekter å la seg skremme. Og det er viktig. Jeg tror det er viktig å huske at vi aldri ha garantier i livet, men vi kan alltid ta her og nå-avgjørelser på å nyte øyeblikket. Like gjerne som vi kan er vår egen frigjører, så er vi vår egen lykkes smed. Og mye og mangt er skrevet om at det som får fokus, vokser, og da sier det seg selv hvor fokuset vårt må være. Vi må fokusere på det gode. De gode hjertene, de gode stemmene, de gode hodene, de gode øyeblikkene, valgene...jeg tror jeg har fått frem poenget. Da er i alle fall en brøkdel av hodet mitt tømt, og jeg kan gå for å sjekke om jeg har pakket alt jeg skal før ferien. Og en god ting til, husk å dele ut de gode rause klemmene.

Palmesøndag..men jeg er klar for palmeonsdag

Nå tror dere kanskje at jeg igjen skal mase om det litt troløse Norge der påsken handler om kyllinger, egg og harer, skismurning og kvikklunsj. Jeg skal ikke det, men én kommentar skal jeg unne meg: takk og lov at det ikke var her til lands, på palmesøndagen, at Jesus kom ridende på et esel til folkets hyllest, og der omsorgsfulle mennesker dekket gatene med palmeblader. Nei, for det hadde jo ikke blitt slik. Det hadde jo blitt et ramaskrik om dyremishandling fordi han kom ridende på et esel, og la meg ikke begynne med all den frykten palmeoljen som kom ut av bladene på bakken hadde skapt.Og det er jo ikke sikkert Jesus hadde med seg passet sitt heller, og da hadde gått rett fra palmesøndag til korsfestelse, og oppstandelsesdagen hadde hatt det navnet fordi hele episoden skapte litt av en oppstandelse. Ja, det hadde ikke vært noe lang påske hvis det hadde vært opp til oss. Det hadde startet på en søndag og vært over på tirsdag. Og det hadde ikke vært mye hellig over de dagene heller.
Men nok om det.
To arbeidsdager igjen, og så er det min palmeonsdag, fordi jeg på slutten av den dagen sovner til palmesus. Ja, på onsdag er det klart for en litt lat morgen, en kaffe og litt lunch på Gardermoen, før Dreamlineren igjen skal gjøre min drøm til virkelighet når jeg etter noen timer skal gå ned flytrappen i varm fuktig luft som for meg lukter lykke, ferie og tid til å leve. Det er selvfølgelig ikke slik at jeg ikke lever når jeg er her i Norge. Det hadde jo vært for galt om jeg i storparten av året bare eksisterte eller overlevde. Nei, jeg har mange timers glede her også. Det er bare det at slik som det er akkurat nå, i den tilværelsen som vi har brukt tid på å etablere og finsnekre, så er det sånn at i de dagene og ukene hvor jeg er i Florida, med sand under beina og sjøvann i håret, da lever jeg litt ekstra. De beste dagene er når det er rett fra sengen inn i bikinien. Strand, sand, palmesus og lykkerus, middag på verandaen mens solen går ned i havet, ut av bikinien, natt og repeter.
OJeg er jo en som liker rammer, så at det er repeterende mønster er herlig forutsigbart, samtidig som vi har våre mange små variasjoner av krydder gjennom dagene. Men noe er fast. Den varme luften som møter meg som et mykt teppe når jeg går ut verandadøren. Kaffe på verandaen med utsikt mot palmene og Atlanterhavet. Varm sand som gnisser mot fotsålene når vi kommer ned på stranden. Måkene som tripper rundt med håp i sine frekke blikk. Bølgene som ruller opp og glir ut igjen, taktfast og meditativt. Til og med de mellom ti og tjue pelikanene som har sin faste tur sørover klokken 10 og nordover kl 1330 er fast innslag. Store, elegante pelikaner med seige vingeslag og store nebb.
Alle øyeblikkene der vi kan sitte sammen og se utover havet. Alle øyeblikkene vi kan møte den andres blikk og vite at vi er. Alle stemmene og lydene som bare blir bakteppe for de de små samtalene våre og de vakre minnene vi skaper der og da.
Det er så mye mer jeg kunne skrive, men det føles ikke riktig å dele mer av det som vi er to om. Ikke her, ikke nå. Men hvis jeg skal sette fingeren på hva det aller beste er, så er det å være to om å dele alt, det å sovne til lyden av den andres pust eller å våkne og strekke ut en hånd til den møter varm hud for så å smilende sovne igjen fordi jeg vet det ikke er en drøm. Det er min definisjon på lykke, luksus, liv og hjem. Og snart, snart er jeg der igjen.

Hva er det med folk da, del to.

Det har gått en stund siden siste innlegg med tittelen "hva er det med folk da?", men folk slutter jo aldri å forundre meg. Så ett innlegg til, det måtte det bli i dag. Jeg driver jo tross alt å senker skuldrene ned mot ferie.

I dag skriver jeg til deg.
Til deg som kommer i relativt høy fart mot gangfeltet jeg er i ferd med å krysse, på grønn mann bare så det er sagt. Ja, nettopp du. Jo da, du slakker ned når jeg kjenner pulsen i ørene og vurderer å løpe siste stykket, men du stopper aldri helt. Nei, du beregner det slik at du nesten sneier knehasene mine med støtfangern og hælene mine med dekket. Vil du vite hva jeg tenker i det jeg kommer meg skadefri opp på fortauet? Nei, det egner seg ikke på trykk og en av oss må jo tross alt ha anstendighet.
Og så var det deg da.
Du på sykkel. Som vil sykle på fortauet når det passer deg, og i veien når det passer best. Pling pling og så stryker du forbi mens styret ditt napper i jakken min der jeg går i sølen fordi dekkene dine ikke tåler vann. Og når du sykler i veien, så stanser du ikke på rødt selv on jeg krysser veien, du bare svinger marginalt unna, for trafikkregler er for andre enn deg. Du skal jo bare frem.
Men jeg synes ikke du som går ut i gata rett foran busser slik at de må bråbremse er noe bedre heller. Jo, jeg ser også at det er et fotgjengerfelt der som ikke er lysregulert men som kjørende skal stoppe for hvis det er noen som skal krysse det,men jeg tenker at det er lettere for meg som er på to bein å stoppe slik at bussen slipper å bråstoppe. Men du tenker kanskje ikke på at det står mange mennesker i midtgangen som ikke nødvendig vis er klar for en bråstopp. For du har det jo så travelt du.
Og så er det deg igjen da.
Du som står kliss inntil døren slik at du skjuler knappen som man åpner t-banedøren med. Dekker den slik at vi bak deg ikke kan se om den lyser, det vil si om du har trykket på den slik at dørene går opp. Du som vi etter hvert skjønner at vi må strekke oss forbi for å få trykket på knappen og komme oss ut fordi du er bare så inni hampen ivrig med å få sendt meldingen du holder på å skrive på den fine telefonen din. Og du hører ikke våre forsiktige "unnskyld, kan jeg få komme forbi" heller, for hvordan kan vi vite at vi er nødt til å overdøve musikken i ørene dine. Det verste er at du ser litt sur ut fordi vi forstyrret tekstingen din, og fordi vi gikk ut før deg. For du skulle jo av du også, men det går ikke alltid å både taste og trykke på dørknappen samtidig. Stakkars deg da.
Og du.
Du som alltid legger fullt av varer på båndet i kassa på butikken, for så å plutselig huske at det var noe mer du skulle ha. Ja for all del. Jeg står jo bare her og hviler meg jeg, og både jeg og den i kassa er jo her for å vente på at du skal få oppholdt alle andre mens du kompletterer handlelisten. Jeg kan skjønne at det kan hende, og at den ene varen er viktig, men når jeg ser den samme deg, igjen og igjen, da blir det litt irriterende skjønner du.
Og så var det deg da.
Som drukner deg i parfyme eller aftershave, billig sådan, men det er kanskje nødvendig med et slikt forbruk, før du skal ta buss, trikk eller t-bane til jobb. I det du deiser ned i setet, kommer en sky opp fra jakken eller kåpen din som legger seg som en tåke inne i kupeen. Jeg opplever meg av og til nesten som utsatt for kjemisk krigføring, og migrenen kommer sigende.
Og du.
Du som bruker gruppe-e-post og svar til alle-funksjonen vilt og uhemmet. Som svarer til en person men sender til alle sammen, eller som bruker svar til alle for å stille et spørsmål om noe helt annet enn tema i den e-posten du svarer på, uten å skrive nytt tema i emnefeltet. Ja, du kan til og med bruke svar til alle på en e-post der emnefeltet tilsier at denne er viktig å få lest, men når jeg skynder meg å åpne den så ønsker du alle sammen god jul, eller påske eller sommer. Har du tenkt på at vi andre bruker tid på å skjønne sammenhenger, åpne e-poster som kunne ha ventet? (ja, for god jul er ikke alltid viktigst). Og mens jeg er inne på e-post. Det hadde vært fint om du kunne ta deg tid til å sette deg litt inn i skriftlige virkemidler. Husk at du ROPER når du skriver med store bokstaver, og at !!!! kan  virke litt drøyt. ....på slutten av en setning antyder at du ikke helt er ferdig, at du har mer på hjertet og la meg bare si: hvis du svarer meg en uke etter siste svarfrist så er smilefjes litt irriterende.
Åhh, det var litt deilig å få ut.

De fire t-ene

Nå er det kanskje noen som tror at jeg har misforstått, eller at jeg ikke kan å telle riktig. For her i Norge er tre t-er ofte brukt i betydningen  ting tar tid. Men nei, det er ikke tellefeil, og ikke jeg som misforstår. Men de fire t-ene lar seg ikke helt oversette til norsk, så dere får bære over med de engelske ordene for t-ene, og så vil tankene rundt dem være på norsk.

De fire t-ene er grunnpilarene i fundamentet som forhold bygger på. Med forhold så mener jeg melllommenneskelige forhold, både kjærester, ektepar, partnere, venner, familier, egentlig litt opp til den enkelte tenker jeg.

Først ute er Talk. Denne er jo oversettbar til tale, så det kunne jeg gjort. Men:Jeg går for Talk.

Det er viktig å prate sammen. Det er viktig å ha en kommunikasjonspillar å bygge et fundament på, for gjennom å prate sammen, gjennom å uttrykke følelser og meninger, så står man opp for seg selv og legger et grunnlag for hvordan samspillet skal bli videre. Det er gjennom å prate at vi blir kjent. Det er det vi begynner kartleggingen av den eller de andre som skal være det som skal bygges oppå fundamentet.
Neste T er Time. Ja, den kunne kalles Tid, men igjen, jeg går for Time.
Tid er noe vi alle trenger for å bygge opp noen viktig. Det er viktig å ha tid til å prate og lytte og til å være stille. Tid til å oppleve ting sammen, og tid til å fordøye opplevelser, samtaler og inntrykk. De to første t-ene er forutsetninger for den tredje, som er Trust.
I trust ligger det både det å stole på og det å betro noen med noe, og å bli betrodd noe. Det ligger mye usagt og sagt i trust, og uten det blir det bare tre pilarer, og ustødige greier å bygge videre på.Det å opparbeide et tillitsforhold, det å stole på både seg selv og andre, det er en forutsetning for å kunne bygge noe som helst. Og samtalene og kommunikasjonen som pågår over tid, vil skape grunnlag og forutsetninger for dette.
Den siste t-en kommer når tillitsforholdet har nådd et nivå der man stoler nok på hverandre til å ta det videre til Touch. Med Touch kommer det intime, det trygge og nære inn i forholdet, og med alle de fire t-ene på plass, er man både sterk og uovervinnelig samtidig som man er nakent sårbar og åpen.
Vi trenger både Talk, Time, og Trust for å komme dit hen at vi både ønsker å berøre og å la oss berøre, både fysisk og psykisk. Det er lett å tenke at det fysiske kontakten er den mest utfordrende, men det å bli berørt av noen i hjerte og sjel kan være vel så utfordrende og sterkt.
De fire t-ene er pilarer og forutsetninger. Og alle trenger vi dem for å stå støtt. Og teorien er sikker både utstudert og testet. Men, utfordringene som ligger i de er jo selvfølgelig at alle er forskjellig. Talk er fint, og alle skjønner at det er viktig.Men mens tale er gull for noen, så er taushet sølv for andre. Og tale og taushet er motsetninger som avhenger av hverandre. Vi kommer ikke utenom det å prate med hverandre, men hva som er nok Time to Talk, det er en annen dans. Noen vil synes at det er pratet nok ganske raskt, mens andre trenger mye tid bare til å komme igang med praten. Og dette kan fort gå ut over Trust-biten. For det er ikke alle som kommer dit like raskt. Og hvis den ene er ferdig debattert før den andre har begynt, så blir det ikke mye tillit og ønske om å dele før de to første er på plass, og plutselig så står og faller fundamentet på vaklevorne pilarer i ujevne lengder. Og det sier seg jo selv at det hjelper lite å holde rundt hverandre hvis man står på et fundament som vakler og ramler sammen.
Og dette, dette er det som er spennende med det å møte nye mennesker. Samtidig så er dette det som er så krevende med å møte nye mennesker. Og midt oppi det hele så er fire t-er fasiten, veilederen eller hindringen, alt etter som hvem vi er i møte med andre, og hvem de er i møte med oss.
Jeg skal ikke dele så mye av mine erfaringer med dere, for når alt konmer til alt så er disse fire t-ene hver for seg og sammen fire enkeltstående utfordringer som skal bli til et hele, og hvert individ har forskjellig å bidra med på hver pilar. Men, det jeg har sett, og som er betydningsfullt for meg, er at talk også kan gjøres skriftlig, og skrift kan berøre like mye som hender, og ved å skrive så bruker jeg mer tid som ofte er betydningsfullt i møte med nye mennesker. Det å betro noen sine ord i blekk kan være tillitsskapende og sette standard for fremtidens fundament og trygge plattform, og skrevne ord kan virke mer evig en det talte.
Det er ikke alltid at skrevne ord ender i konklusjoner, men kanskje de skaper grobunn for videre tankerekker, samtaler og gode stille stunder. Og kanskje, kanskje henger de norske tre t-ene sammen med de amerikanske fire, for det å bygge gode forhold, det tar tid.

Noen ganger blir det litt mye, men heller det enn mer enn nok

Som underteksten til bloggtittelen min sier, så bobler det av og til over inne i hodet mitt, og en måte å få slutt på boblingen er å la ordene strømme ut gjennom fingertuppene og ned over tastaturet. Denne uken har hjernen minn gått i høygir, og det kan av og til være ganske plagsomt. Jeg er på tredje innlegget siden søndag, så det sier vel også sitt.

I sånne uker skulle jeg ønske at jeg var fotograf. For fotografi er omtrent det eneste som kan stoppe hvirvelvinden i hjernen. Bak kamera handler det om komposisjon, om riktig forhold mellom blenderåpning og tid, om å fokusere skarpt, om gyldne snitt og den beste bakgrunnen. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt på å vente på soloppganger, solnedganger, den største bølgen, elgen, fluesnapperen i fuglekasser eller at solstrålene skulle treffe morgentåken eller spindelveven slik at alt ble gull. De gode øyeblikkene der et lite metallisk klikk fortalte at dette øyeblikket var for alltid.

Når jeg leser det jeg nettopp skrev, så skjønner jeg plutselig hvorfor jeg ble og er så betatt av fotografi. Plutselig skjønner jeg at når jeg fotograferer, så kan jeg påvirke detaljene til å bli slik jeg vil. Jeg kan få komposisjonen riktig, og balanse mellom de forholdene som påvirker hvordan resultatet blir. I disse digitale tider kan jeg slette de bildene jeg ikke er fornøyd med, og jeg kan til og med pynte på de jeg er fornøyd med for å få de enda bedre.

I dette øyeblikket, akkurat nå skjønner jeg at det er dette mye av livet mitt har handlet om. Det å fokusere skarpt, og på de riktige stedene. Det har handlet om å komponere det beste, det ultimate drømmebilde. Jeg har strevd med å få hovedmotivet i det perfekte gyldne snitt, akkurat når lyset har vært riktig. Jeg har prøvd å finne tiden da lyset har vært levende og skyggene ikke har ødelagt for motivet, men har skapt den riktige effekten. Kjære vene, når jeg ser tilbake så ser jeg at jeg har prøvd å fotografere digitalt selv før digitale kamera eksisterte, for å slippe å få igjen de fremkalte bildene med både de perfekte og de mindre vellykkede bildene. Og når skuffelsen over de mislykkede bildene ble for stor, så prøvde jeg å retusjere i stedet for å rett å slett kaste og gå videre.

Jeg kjenner at jeg har litt gåsehud nå her jeg sitter, for dette er det som Opera Winfrey har tatt copyright på og gjort til sitt varemerke-uttrykk. Dette er et Aha-moment. Ja, dere leser riktig. Opera tror at hun har funnet opp det som vi her til lands har kalt en aha-opplevelse siden lenge før den dama var født. Men drit i Opera. Nå handler det om aha-opplevelser min og gåsehuden.

Tenk på all energien jeg har brukt i denne metaforiske fotojakten min da, som heter levd liv. Tenk på all planleggingen og komposisjonen som jeg har holdt på med, mens de perfekte øyeblikkene har haglet forbi som meteorsvermen. Tenk på all den mer eller mindre heldige retusjeringen av opplevelser, bare fordi de skulle vært bedre enn her og nå. Tenk på alle de gode sjansene som jeg har slettet for å rydde plass på minnekortet til noe som ikke ble noe av. Du store min. Det er jo nesten et mirakel at jeg har kommet hit jeg er her og nå, så mye tid som jeg har kastet bort. Og nå gjør jeg det igjen. Denne uken har jeg brukt masse energi og hjernegigabyte på å denge meg sjøl over noen uslettede og for dårlig retusjerte ting som jeg skulle ha kastet for lenge siden. Jeg kan høre at Desmond og Mpho knegger litt over at jeg endelig har skjønt litt av det som de prater om. Hadde de vært her, så hadde de nok sagt: det er dette vi prater om jenta mi. Du må bare tilgi og gå videre. Og plutselig skjønner jeg det at det ikke hjelper å gråte over spilt melk. For den er ferdig sølt og må bare tørkes bort. Jeg skulle ha gjort slik og sånn er ikke en drivkraft, det er en stor bremsekloss. Å sitte her og se tilbake på tapt tid og tapte sjansen er nok et minutt med tapt tid. Og jeg burde skamme meg. For jeg har tid, mens de som har gått ut av tiden, de har ikke et eneste sekund igjen.

Og mon tro hvor mange ganger jeg skal få denne sannheten midt i fleisen før jeg tør å gjøre noe med det. Tro hvor mange flere planer og ønsker og drømmer skal jeg se passere før jeg skjønner at jeg må tørre å bruke kakebokskamera innimellom. For de som ikke har hørt om det, så er kakebokskamera det som det høres ut som. Man tar en kakeboks, fortrinnsvis i blikk/metall. På den ene siden stikker du et lite hull, som du må dekke over med lystett materiale. Helst må man ha gammeldags film, men det skal visst nok gå an å bruke de nymotens fotofilmrullene også. Filmen festes i boksen i ly av mørket, og så plasserer boksen slik at siden med hullet som du stakk, mot motivet du vil feste på film.  Ta bort det som dekker hullet, tell så mange sekunder som du ønsker å eksponere filmen, og dekk til hullet igjen. Når du fremkaller filmen, ser du resultatet.

Slik bør jeg unne meg å leve livet mitt innimellom. Men tør jeg? Det gjenstår å se.

En episode, og jeg var hekta

Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som anmelder for TV-serier, selv om jeg i perioder ser en del på TV.  Jeg har jo, som tidligere skrevet, av og til litt mye tid til overs og litt lite energi til å gjøre så mye annet enn å hvile foran skjermen eller lese.
Men nok om det. Jeg har funnet serien min over alle serier. Jeg ler, jeg gråter, jeg åhhher og huffer, jeg lar meg begeistre og det er neste litt sånn at jeg blir søvnløs hvis jeg må legge meg før alle barna i serien er i hus for kvelden.
Serien jeg snakker om er tilgjengelig på Viaplay eller Netflix, så teoretisk sett kunne jeg jo bare sett en episode til hvis det er for opprørende slutt på den episoden jeg ser, men jeg har disiplinert meg til maksgrense på to episoder per dag. Litt også fordi det er bare to sesonger tilgjengelig på Netflix, og jeg drøyer de to i håp om at sesong tre skal komme snart. Sesong fire er i gang på TV i USA, så da må de vel bli ferdig på TV før den kommer. Snakker om bekymringer. Jeg er sikkert på at flere av dere som har lest helt hit, tenker: få deg et liv, Marit. Og kanskje det. Men det er bare noe med denne serien som får meg til å tenke at den kunne hett det samme som bloggen min" men så er det jo bare levd liv alt sammen". Men den heter ikke det. Den heter "The Fosters.".
Nå tror kanskje noen at det er en sci-fi serie om små fostre. Det er det ikke. Kort fortalt er serien om familien Adams-Foster, som består av en vidunderlig samling med mennesker som du bare må bli glad i. Det er Stephanie og Lena som er mødrene i familien. I tillegg til å være lesbiske er den ene afrikansk-amerikansk mens den andre er hvit hvis det er et gangbart begrep. Jeg hadde ikke påpekt dette hvis det ikke var for at dette er et poeng som jeg kommer tilbake til. Men tilbake til presentasjonen av The Fosters.
 Stef har sønnen Brandon fra tidligere forhold, men hun og Lena har vært hans familie fra han var fem år. I tillegg har de adoptert Jesus og Mariana etter først å ha vært fosterhjem for dem, og i seriens begynnelse tar de inn Callie fra et ungdomsfengsel, for at hun skal bo et sted mens hun venter på sitt sjette fosterhjem. Hun har en bror, Jude, og han blir også hentet inn for å bo der midlertidig, frem til Systemet skal finne et permanent hjem til dem begge. Men, selvfølgelig. Litt sukkersøtt må de unne seg innimellom slagene også i denne serien. Mødrene med de vakre hjertene blir selvfølgelig glad i disse to også, og familien utvides, ikke uten problemer men med en god porsjon emosjoner og kjærlighet.
Det er ikke enkelt og lykke hele tiden. Langt ifra. Det er levd liv som har satt spor, det er følelser og ønske om å høre til, det er følelsen av å være annerledes, det er krangler og feilsteg, det er sjalusier og komplekser og fortvilelsen..men mest av alt er det masse raushet, godhet, kjærlighet og varme. Serien tar opp en rekke temaer som ikke er å finne så ofte i andre serier, eller kanskje det er rettere å si at temaene ikke blir behandlet med samme omsorg og respekt i andre serier. Å være fosterfamilie byr på mye både godt og vondt. Å være fosterbarn like så. Å få nye familiemedlemmer inn som trenger mer enn gjennomsnittet. Alle disse store temaene får stor plass, fordi serieskaperne ønsker at det skal være en serie å kjenne seg igjen i for alle som ikke nødvendig vis finner så mye bøker og filmer som de opplever handler om seg. Samtidig veves det inn hverdagstemaer som sex og pubertet, samliv og prestasjonsangst. Noen er lukket, andre er åpne. Noen er musikalske, kunstneriske, fryktelig sårbare inni og sterke utenpå. Jeg vil påstå at der er et unikt persongalleri samtidig som det ikke oppleves som kunstig heller. Det blir mer som et samfunn i samfunnet. Og jeg tror at alle som ser, kan finne en liten bit å kjenne seg igjen i.
Hvorfor er jeg hekta?
Av mange grunner.
De to mødrene, som er limet i familien, er vakre tvers igjennom. De utfyller hverandre og de setter ord på så mye som er viktig og som jeg tenker må være en inspirasjon for alle foreldre i alle variasjoner av familier. De fem barna, som alle har sine særegenheter, får lov til å være som de er så lenge de følger de normer for høflighet og ansvar som følger med det å være del av et samfunn. Handlinger har konsekvenser, og ingen slipper unna sitt ansvar, men kjærligheten fra mødrene er ubetinget og det er ingen verken i huset eller foran skjermen i tvil om.
Jeg kunne skrevet i timesvis om alt denne serien byr på, men jeg må drive dette innlegget videre på et vis. For bak denne serien står det mennesker som på en genial måte har klart å få USA og meg til å trykke en gruppe mennesker til sitt bryst med begge hendene. Det handler ikke bare om serien i seg selv. Det handler om hva den symboliserer og står for.
Jeg hadde ikke vært meg hvis jeg ikke googlet denne serien og skuespillerene, for den pirret virkelig min nysgjerrighet. Hvordan kan en serie som er så full av det som tidligere har vært, og som kanskje også fremdeles er tabuer, bli skrevet og filmatisert i USA. Jeg vet at begrepet kontroversielt har blitt brukt om serien men jeg vet også at særlig en av skuespillerene, Teri Polo, nekter å bruke begrepet kontroversielt når hun prater om serien. Og jeg heier på henne. Fordi jeg er så enig: det handler jo bare om levd liv alt sammen.
Et interessant moment som jeg kom over i et intervju med Teri Polo og Sherri Saun, som spiller mødrene, er at mens tema som fosterhjem, fosterbarn og utfordringene som samfunnet har på det området har vært mye diskutert i forbindelse med serien, så har det faktum at dette handler om et lesbisk par vært helt underordnet. De får lov til å være to mennesker som elsker hverandre og som skaper en familie sammen, og det at de begge er kvinner det er underordnet.Det er interessant, og det er ganske unikt spør du meg. Og jeg setter så utrolig stor pris på at det er sånn. Når jeg i tillegg leser og hører at ingen av skuespillerne hadde betenkeligheter med å skulle bli identifisert med en sånn rolle, og ingen av de to var bekymret for at rollen som lesbisk partner og mor skulle ødelegge for fremtidig karriere, så øyner jeg et håp om at dette er et tegn på at verden beveger seg i riktig retning og at vi kanskje etter hvert får færre unge mennesker som føler skam og skyldfølelse over det faktum at de elsker den de elsker.
At jeg lar meg røre eller berøre av seriens historier er sikkert rart for noen, men jeg tror at kombinasjonen av serien og de intervjuene jeg har funnet på YouTube er det som har berørt meg. Å se og høre at skuespillere opplever seg som en familie, og at de diskuterer seg gjennom de ulike problematikkene som serien omhandler for å sikre troverdighet er flott. At de er glade i hverandre også utenom settet synes i serien, men når de uttrykker dette med egne ord i intervjuer, blir det enda tydeligere. Å høre at skuespillere er rørt, ydmyke og føler seg beæret over å fortelle en historie gjennom sin rolle, og at de respekterer det samfunnsansvaret de har i dette får meg til å tenke at dette, dette er ganske unikt.
Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg nesten er forelsket i disse to mødrene, og jeg føler meg som tante til disse barna. Vel, det var kanskje å trekke det litt langt. Men å lese og å høre at en så innholdsrik serie som flørter med så mange tabuer berører mennesker i alle aldre og bidrar til at tabuer blir litt mindre tabuer er stort. Å vite at mange mennesker som leter etter seg selv kan finne noen å identifisere seg med og finne håp i, er godt. Å kunne sitte i egen sofa og se at små fragmenter og egenskaper som jeg kan kjenne igjen hos meg selv, og som jeg ikke alltid er så glad i, bli verdsatt og framelsket og håndtert på en som regel vidunderlig og respektfull måte er stort.
En sjelden gang hender det at jeg strever med å finne en for meg god avslutning på et blogginnlegg. Dette er en av dem. Men kanskje kan jeg undre meg litt til slutt. For denne serien startet i 2013. Og vi er ikke ukjente med amerikanske serier her i dette landet. Vi har jo snart CSI fra hver storby i USA,  sesong både 10 og mer. Vi fikk også seks sesonger med intrigefylte the L-Word som ikke akkurat gav gode rollemodeller eller tok bort tabuer. Tvert imot vil jeg si. For ikke å snakke om alle realityseriene som flommer inn i stua både i verste og beste sendetid hvis du er på de rette kanalene.
Er det ingen som tør å kjøpe eller satse på The Fosters? En serie som handler om liv. Komplisert til tider, men liv, levd liv, hverdagsliv.
Jeg syns til og med at den hadde passet på selveste NRK. Ikke for det altså. Det er fint med han Severin som bor nedi fjæresteinene og å se at folk bor der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og at Lars Monsen klarer å få mennesker som vi egentlig ikke tror kan klare det, opp på høye fjell. Men  helt ærlig. Jeg kan ikke tro at det er bare meg som liker en god dramaserie som går rett inn i hjerterota heller.
For meg så har fiksjon den fordelen med at jeg kan leve meg litt inn i rollenefigurene og identifisere meg med de og bry meg om de samtidig som jeg ikke treffer de på gata eller i butikken sånn helt på ordentlig. Og noen ganger er det godt å felle en tåre og håpe på det beste for en som noen har  konstruert. Fordi på samme måte som barn prøver ut sider av livet i rolleleken, slik er det av å til godt å øve seg eller leve igjennom litt voksenliv også, litt på liksom. For livet, det er ikke for amatører, og å kunne lene seg tilbake litt og kunne reflektere over livet mens det skjer, det er ikke alltid like lett med begge beina uti det.
Og med det trykker jeg på poste-knappen og sender dagens hultertilbultertanker ut i verden.

Et lite melisdryss er ikke nok men det er en start

Det er sjelden jeg lar meg inspirere av snø, men når jeg ser nattens lille dryss samtidig som jeg ser et innlegg med Hillary Clinton, da blir det noe annet.
Nattens lille snøfall har gjort verden hvit, og det er jo som Anne Grete Preus så fint sier det, himmelens korrekturlakk. Verden fremstår som uberørt, eller hvit og jomfruelig hvis jeg skal være poetisk. Borte er gårsdagens sørpe og møkkete asfalt. Nei da, jeg skjønner at den ikke er borte, men møkka er ute av syne og kan være ute av sinn i øyeblikket, og det er en velkommen pause for min del. En velkommen pustepause fra det grå og mørke. Jeg liker lys, jeg liker blanke ark, og jeg får ta det jeg får.
Så: hva har Hillary Clinton med dette å gjøre da. Hvordan ble det til at hun akkompagnerer min morgenkaffe i sengen denne søndagsmorgenen, og inspirerer meg til å se snø i en positiv vinkling. Vel, iPad er selvfølgelig mediet, og det lille innlegget handlet om mobbing. I stedet for å prate om straff og mobbemanifest slik som har blitt vanlig her, prater hun om medmenneskelighet, varme og toleranse. Og hun får jammen flettet inn på sitt elegante vis at ingen burde få mobbe seg inn i et presidentkandidatur. Smooth, Hillary. Very smooth. Men tilbake til poenget. Kombinert med snøen så ble dette en påminnelse om at alt må starte et sted. Alle store reiser starter med et lite steg frem. Nattens lille melisdryss er ikke nok til å lage snømann eller kjøre opp løyper. Det er ikke nok til å dekke over all møkka på fortauet, og hvis det ikke kommer mer så vil alt under komme frem i løpet av dagen. Men hvis det kommer små dryss i hele dag, så vil det rene og pene vinne.
Akkurat som poenget til Hillary. Medmenneskelighet, omtanke og hjertevarme må starte et sted. Og det må starte i hver enkelt. I hvert enkelt hjerte. I hvert enkelt menneske. I hvert enkelt hjem. Og det må komme innenfra.
Kanskje traff dette budskapet mitt ekstra nå da jeg har gjenopptatt min lesing av "the book of forgiving - the fourfold path for healing ourselves and our world", av Desmond og Mpho Tutu. Det er mange gode hovedpoenget i den boken, og jeg kommer nok til å sitere noe underveis i leseprosessen. Ja, for det er virkelig en prosess å lese den, da det er små øvelser under veis. Men det er en vakker bok. Og et av hovedpoengene er (ikke ordrett sitert, men etter hukommelsen): du tilgir andres handlinger for deg selv, ikke for dem. For hvis du går rundt med hat og hevntanker så er det den andre som har makten over deg, men hvis du tilgir så tar du tilbake kontrollen og setter deg selv fri. Og det samme gjelder for å tilgi seg selv for noe også. Vakker, flott og så vanskelig.
Ingen av far og datter Tutu påstår at dette er lett, men de fastslår at det er nødvendig. Og de fastslår det på en nydelig måte med denne boken. Og så er de jo så skjønne da. Finn et bilde av de to sammen,  så ser dere hva jeg mener.
Dagens søndagstanker, hvis jeg skal oppsummere de, er at jeg har en følelse av at det ikke er bare meg som trenger å tilgi enten meg eller andre eller begge deler for å bli satt fri. Men for å klare det så må det starte med ett lite steg, og så ett til og så flere. Og under veis så vil hjerterommet bli frigitt. Brystkassa blir åpnere, luften vil flyte uanstrengt ut og inn, skuldrene vil senke seg og det blir tid til å gi. Gi omtanke, gi tid, gi varme. Og jo flere vi blir, jo mer kan vi forandre verden til et bedre sted. For miljø er ikke bare fysisk. Et godt miljø for alle skapes ikke bare ved forbud mot dieselbiler og vedfyring eller ved resirkulering og kjøp av svanemerkede produkter. Det gode miljøet må komme innenfra...kanskje hadde John og Yoko et stort poeng da de gikk til sengs med den de elsket og ble der en uke (eller var det lengre?) i protest mot det som verden hadde blitt til.
Mye å tenke på, og jeg håper mitt lille innlegg får ringvirkninger, eller aller helst mange tanker som går ut i alle retninger som i vifte- eller stjerneforn, ut fra grunntanken om at det starter i oss og det starter med medmenneskelighet og omtanke.

Jeg gir meg ende over..eller ny vri på medmenneskelighet

Dette blogginnlegget kunne jeg skrevet i høst, men takk og lov at jeg ikke gjorde det for etter dagens opplevelse slår jeg to fluer i en smekk.
Men la meg starte med høsten.
Det var en sen ettermiddag, og jeg satt på t-banen, litt sliten etter jobb, men ikke så sliten at denne historien gikk meg hus forbi. Vi hadde kommet til Blindern stasjon, og uten at jeg helt fikk det med meg, så var det en hund som gikk inn på banen alene. Jeg så bare denne litt snåle nakenhunden som kom mot meg i midtgangen, og et kvinnemenneske som så litt andpusten ut, som kom etter, noen meter bak. Rett ved siden av meg fikk hun tak i hunden, og så sa hun relativt høyt: denne hunden kom inn på t-banen alene på Blindern stasjon den stakkar. Så bøyde hun seg ned og spurte hunden om hun kunne se på halsbåndet dens. Ja, det er riktig, hun spurte om lov. Men hunden var helt taus. Og så  kom det fantastiske. Hun henvendte seg til en ung mann på ett av setene ved siden av meg, og så sa hun: har du mobiltelefon? Ja, sa han. Kan du ringe dette nummeret som jeg leser opp, som står på halsbåndet til hunden, spurte hun så. Og den unge lydige mannen så gjorde. Si til den som tar telefonen at hunden er alene på t-banen, sa damen. Og mannen så gjorde. Og før han visste ordet av det, så ble det i samtalen med eieren bestemt at han måtte love å ta hunden med seg og dra tilbake til Blindern, mens hun som hadde sett det hele og fanget hunden og organisert det, hun tok opp sin mobiltelefon( da banen kjørte videre fra Nydalen, uten mann og hund) og ringte en venninne eller venn og startet med å si : vet du hva. En hund kom alene inn på t-banen på Blindern men jeg reddet den. Jeg tror ikke det var bare jeg som ble imponert i negativ forstand over denne anti-heltinnen.
Så var det dagens opplevelse.
Igjen, på t-banen. Hun på setet på andre siden av midtgangen startet på en evigvarende mobiltelefonsamtale, og etter fire minutter visste jeg og mange andre veldig mye som vi ikke nødvendig vis ønsket å vite. På Hellerud, akkurat i det t-banen skulle til å kjøre igjen, løp hun plutselig mot døren mens hun ropte både til den i andre enden av telefonsamtalen og alle oss andre:vent da! Hei, vent da!
Med mobilen på øret, og med håndveske og jakke på skrå, fikk hun satt hånden mellom dørene akkurat i det de skulle lukke seg, slik at de åpnet igjen. Så ropte hun ut gjennom døren: går det bra med deg?, hvorpå hun forklarte inn i telefonen at det var en dame som hadde falt på perrongen. Ja, det går greit, svarte kvinnen der ute på perrongen. Og så:like før mobiltelefondamen ble heltinne i våre øyne, så roper hun innover i vognen: hei, kan noen hjelpe meg. Det er en dame som har falt, og hun trenger hjelp. Igjen spretter en hjelpsom mann opp, og løper ut på perrongen for å hjelpe damen, mens hun i telefonen står i døra og prater videre og holder venninnen sin orientert. Så kommer sjåførens stemme over høytalerne. Han ber om at de ikke må sperre dørene, for t-banen er alt blitt forsinket. Erre mulig sier hun med telefonen og flytter seg fra døren slik at t-banen får kjørt. Igjen på perrongen står den hjelpsomme mannen og damen som hadde ramlet i den glatte snøen. Og igjen, en antiheltinne som forteller til venninnen sin at hadde det ikke vært for henne, så hadde damen sikkert ligget i snøen enda.
Nei, jeg grep ikke inn i noen av disse episodene, så hvem er jeg til å dømme? Kanskje jeg ikke burde dømme, men jeg er faktisk rimelig sikker på at hvis jeg var hun som løp etter hunden eller så henne som falt, så hadde jeg vært den som sto igjen på perrongen begge gangene. Jeg har hatt min skjerv av opplevelser der jeg har trådt til, og jeg forventer ikke blomster av den grunn. Men denne nye "slå alarm og overlate jobben til andre trenden" det er en vri på medmenneskelighet som jeg ikke har helt sansen for. Men gode historier blir det jo av det da.