Det er en vei å gå

Det er nest siste dagen i Oslo pride. For min del er det siste innlegg i LHTBI-trilogien som hadde sitt utspring i den ufattelig triste hendelsen i Orlando. Jo mere jeg leser, jo tristere er det og jeg må innrømme at det er frustrerende innimellom også.
Jeg skrev jo i tidligere blogg om sannsynligheter, som at noen av disse ofrene ikke var åpne om hvem de var, og at familien ville oppleve dobbelt sjokk. Og historiene som bekrefter antakelsene har kommet i løpet av de siste ukene. I den forbindelse så gikk en norsk homofil prest ut og kommenterte. Han trakk frem den katolske kirken og også de mange frikirkene. Og jeg kjenner det koker litt inni meg. Her sitter en representant for den norske kirken, selvgod og from, og sier at frikirkene er problemet. Jeg har vært, mange ganger, i en av frikirkene i Florida. Og la meg bare si, jeg var der sammen med kjæresten min og jeg har aldri følt meg så velkommen noen gang. Rev. Mary var hjertevarm og gav meg like stor klem som min neste. Jeg var ikke der når Rev. Mary pratet om homofili i kirken, men hun gjorde det. Fra prekestolen runget stemmen hennes ut over menigheten, med bud om at i hennes kirke var alle like mye verdt og like velkommen uansett farge, kjønn, legning.....og hun sa like til at de som ikke var bekvem med det måtte ta sitt valg om å bli eller ikke. For hun ville ikke støte ut noen. Det har jeg aldri opplevd i en norsk kirke. Jeg skal ikke skjære alle dem over en kam, men jeg har vært i en del av de, og jeg har aldri hørt et pip om å være like i Guds øyne i noen av de.
UTC er en av frikirkene som den godeste presten fra Den norske kirken rammer med sin paraplybenevnelse. Og la det bare være sagt. Når han jobber for en institusjon som årlig, på Kirkemøte, har saker på agendaen så som fjerning av partnerskapsloven( som nå har blitt felles ekteskapslov), reservasjonsretten slik at man nekte å vie homofile, kirkens rett til ikke å ansette homofile samboere mv. så kaster han vel den berømmelige steinen i glasshuset når han skjærer alle frikirkene over en kam. Ja, jeg ser at han er homofil samboer og at han er ansatt som prest, men en svale gjør ingen sommer. Vi må ikke lengre bak i historie enn til siste valget, der det også var kirkevalg. Da var det i flere valglokaler enkeltpersoner som forsøkte å gjemme stemmesedlene for åpen kirkegruppe eller overtale velgere til ikke å stemme på åpen kirkegruppe for da ville det mellom annet bli tillatt å gifte seg i kirken. Jeg husker ikke navnet til denne pastoren, men jeg tenker at han kan feie for egen dør når det gjelder holdninger i kirker. Jeg sier ikke at alle frikirker i USA er aksepterende for LHTBI- gruppen, langt i fra, men jeg tenker at representanter for den norske kirke har en større jobb å gjøre hjemme enn borte. Rett skal være sett, så la det også være sagt: Han sa i det minste ikke at han forstår at familier som har mistet sin sønn eller datter har en dobbel sorg fordi den døde også var homofil. Det er det nok andre som har uttalt i pressen de siste ukene.
Det er mye politikk i død, og kjølvannet av Orlando er intet unntak.
Jeg ser det skal komme enda en handlingsplan. Ja, det er jammen på tide med enda en i bunken av handlingsplaner. Denne gangen er det Solveig Horne som vil ha en handlingsplan for bedre vilkår for seksuelle minoriteter. Jeg ser flere har vært frempå for å si noe om at det er gammelt nytt med ny perm. Jeg frykter at dette blir nok en død handlingsplan. Jeg husker for noen år siden så kom den en handlingsplan mot diskriminering av LHB(jeg tror det var før T og I kom til) i arbeidslivet. Jeg var på seminar i den forbindelse. Et seminar for ledere i Oslo kommune. Det var ikke fullstappet sal for å si det slik. Jeg var en av de to som hadde prioritert seminaret fra den bydelen jeg jobbet i. Og jeg husker enda det synlige ubehaget hos enkeltmennesker da jeg brukte fem minutter til å omtale handlingsplanen på neste ledersamling. Ingen nevnt, ingen glemt, pinlig er oppsummeringen.
Jeg regner med at flere reagerer på min bruk at LHBTI- forkortelsen. Ja, det er føyd til en I siden første innlegget mitt til og med. Jeg bruker det først og fremst for ikke å utelate noen. Etter mange års kamp for inkludering er det viktig. Men. For meg personlig så er LHBTI- forkortelsen litt blandet. Ja den er inkluderende for så vidt. Men jeg liker ikke å bli redusert til en bokstav. Og det er veldig forskjellige behov innenfor denne bokstavrekken. Og jeg er sikker på at alle bokstavene føler seg oversett i forhold til de andre bokstavene til tider. Så i steden for velment fredelig inkludering så kan det bli bokstavlapskaus og borgerkrig.
Snart er det parade for hele LHBTI og resten av alfabetet. Alle skal med. Hurra. Og Knut Arild Hareide skal gå, som den første lederen av Kristelig folkeparti. Ja, la det få masse oppmerksomhet. Noen har meldt seg ut av KRF av den grunn. Fint. Ingen partier trenger så sneversynte medlemmer.
Paraden ja. Som alltid er jeg blandet. Jeg skjønner at den viser mangfold og inkludering og glede og samhold. Men jeg føler meg ikke helt hjemme blandt fjær, gull-bh-er, høyt hår og stiletthæler. Jeg synes det er flott at politiet er representert med mange homofile i uniform. Jeg synes det er flott at stolte foreldre har egen gruppe. Jeg liker at alminnelige hverdagsmennesket er representert. Fordi når de går forbi, så er det ingen på sidelinjen som ler og peker. Med andre ord: Jeg synes på mange måter det er fint at de som ønsker det får se mangfoldet i gruppen, men jeg er usikker på om de med fordommer får mindre fordommer av å se menn i kjole og høye hæler eller kvinner i lakk og lær. Tveegget sverd dette her, og jeg er veldig delt i mange retninger. For jeg føler et ansvar for å vise støtte til Orlando. Og jeg synes paraden er flott å se.  Men jeg vet ikke om jeg ønsker å gå i paraden. Og jeg vet ikke om jeg ønsker å høre kommentarene rundt meg på sidelinjen. Kanskje har jeg gjort mitt med blogginnlegg fra sengekanten og innbetaling til fondet for Orlando-ofre. Jeg skal tenke litt på det. Som alltid så liker jeg de andre bokstavene best M for Marit, medmenneske eller menneske. T for tante, og ikke sånn tante som Erna pratet om denne uken. K som kvinne og kjæreste. I øyeblikket er det også litt s for sliten av all tenkingen og følingen. T, for takk for oppmerksomheten.

Fasetter i tragedien, del to

Før jeg starter vil jeg presisere at jeg synes at dette massedrapet er like forkastelig som alle andre drap og massedrap, og jeg forsvarer over hode ikke en slik ugjerning. Jeg liker bare ikke at dette skal benyttes i Trump sin valgkamp og kamp mot muslimer, eller at det bare skal bli en parole i våpendebatten. Jeg vil at vi skal huske at det er mange mennesker der ute som sliter. Og fordommene rundt dem forsterker dette. Og dette var en mann, med en tro, og med våpen. Men vi må ikke glemme at vi som sitter her i lille Norge, vi opplevde også et massedrap selv om vi ikke har så liberale våpenlover. Det trengs bare en, med våpen, og med tvangstanker eller forskrudd virkelighetsbildet  om hva som kan skape rettferdighet.
Etter hvert som nyhetsoppdateringene kommer, ser jeg at jeg hadde et større poeng i det jeg sa i går enn jeg selv visste. Nå er det selvfølgelig jeg som tolker det jeg hører, og kanskje tar jeg feil eller overtolker, men jeg vil like vel dele det jeg tenker.
Gjerningsmannen i Orlando,eller drapsmannen om du vil, som tok så mange uskyldige liv natt til søndag, var etter sigende en kjent gjest på Pulse, et sted hvor hoveddelen av gjestene hører inn under paraplyen LGTB (eller LHTB på norsk). Han har angivelig også oppsøkt og deltatt på homofile chattesider.
Hvis jeg skal tolke,små finner jeg det rimelig å anta at dette var en mann som levde langt inne i skapet, og som sansynlig vis følte en viss ukomfort eller kanskje til og med avsky i forhold til seg selv og sin tilbøyelighet. Jeg bruker ordet tilbøyelighet, fordi jeg også antar at han ikke definerte seg selv med en annen legning enn heterofil. Så hvordan kan jeg lage denne teorien? Ut fra erfaringer og historier jeg har hørt og lest oppgjennom årene, samt det faktum at hans far mente sønnen kanskje begikk denne ugjerningen fordi han ble så opprørt over at han tidligere i uken så to menn kysse hverandre. Jeg tror så gjerne at han ble opprørt, og jeg tror så gjerne at han fortalte sin far det. Jeg tror bare ikke at han ble opprørt fordi han syntes det var feil at de to mennene viste sin kjærlighet. Kanskje heller det motsatte.
Det er sikkert ikke helt feil å legge religion til grunn for hans gjerning. Vi skal ikke glemme at det fremdeles er land som har dødsstraff for homofili. Og ofte er dette begrunnet med religion og at Koranen, eller Bibelen, eller andre religiøse skrifter, omtaler dette som forbudt og syndig. Men det er for enkelt å henge det på Islam, og det faktum at han er muslim. Jeg tror det handler mer om å være sterk i troen, og å prøve å være en sann troende, uavhengig av religionen.
Men, og her kommer jeg til kjernen, når vi skreller av lag for lag av denne løken, så kommer vi til kjernen. Og kjernen er holdninger og fordommer.
Si at jeg har rett i at denne mannen var dypt inne i skapet, og snek seg inn på Pulse mens han så seg over skulderen og fryktet at han skulle møte noen han kjente. Det er jo fordi han opplevde seg selv som noe unormalt, noe som ikke helt tåler dagens lys. Og dette har han jo lært et sted.
Det at han angrep, drepte og såret så mange kan kanskje handle om at han mente de var delvis skyld i at han var som han var og følte som han følte. Eller kanskje ville han befri jorden for besudlede mennesker som han selv. Ja, det er et forskrudd syn etter min mening, og det er ikke sikkert det er riktig det jeg tror, men hvis det er et snev av sannhet så handler det igjen om at dette har han oppfattet, hørt eller tolket. Og vi skal ikk glemme at det er ganske mye hatkriminalitet der ute, og når det gjelder hatkriminalitet mot LGTB, så er det en stor prosent av de som er utløst av egne følelser og redsel for egne følelser og at "man er sånn".
Igjen er jeg tilbake til der jeg sluttet å går. Men jeg vil være enda tydeligere. Vi står på trappene til pride-uken her i Oslo. En uke som handler om å jobbe mot fordommer, men også om å være fri til å være den man er og vise mangfoldet. Det deles ut foldere, det informeres, det festes og feires, det markeres og det går parade. Og når paraden er, så er det meget sansynlig at det i år som i fjor vil stå demonstranter på Grønland torg som roper om sodomi og synd og jordens undergang som er nær hvis  disse utskuddene som paraden består av får leve fritt.
Fordommer. Det er det det handler om. Og jeg skal ikke si at jeg ikke har de selv. Jeg sitter med fordommer eller antakelser rett som det er. Men jeg håper inderlig at jeg ikke forhindrer noen i å elske den de elsker eller leve livet sitt slik de vil.
Holdninger. Definisjonen av hva som er normalen. For et grusomt ord å bruke. Og veldig feil. Jeg føler meg normal selv om jeg er homofil er det noen som sier. Ja det skulle da for pokker bare mangle. Hvem bestemmer normen, og hvorfor skal det deles i normal og unormal. Men det er ikke nødvendig vis ordene som viser holdningene og definisjonene. Jeg får bruke meg sjøl som eksempel da. Hver eneste gang jeg møter nye mennesker, så gruer jeg meg til spørsmålene om jeg er gift eller har samboer/kjæreste. Svaret er ja, og da kommer i syv av til tilfeller oppfølgeren hva jobber han med. Og så svarer jeg at hun er etterforsker i politiet, og fra da av er det flere reaksjoner å velge mellom. Et alternativ er å ja, mens de ser ned og så skifter tema. Et alternativ er oppfølging av hva slags divisjon i politiet. Et alternativ er hva! Sa du hun? Det er flere alternativer også, men jeg vet liksom aldri hva jeg får, og det sier noe om at det trengs informasjon, det trengs bøker, filmer og flere tv-serier som the Fosters, som handler om oss, og som handler om oss som er helt alminnelige kjedelige mennesker som jobber i en vanlig jobb og lever i et standard liv i en alminnelig leilighet eller hus i et land et eller annet sted i verden, og deler tanker, seng og liv med den vi elsker.
Mange forteller meg at vi har kommet så langt i homokampen og kampen for likeverd at vi ikke trenger den lenger. Nå må vi være fornøyd, når vi både er avkriminalisert og ikke står oppført som egen diagnose i psykiatrien, har en egen diskrimineringsparagraf, vi får gifte oss i kirken, og de aller fleste aksepterer oss. Og jeg hører hva dere sier. Og jeg er ikke utakknemlig. Men jeg føler ikke fullt likeverd før jeg slipper å føle meg utrygg på reaksjonene når jeg sier hun om kjæresten min. Jeg vet jeg har et ansvar for å bidra til at tåken lettere og at min kjærlighet skal omtales på lik måte som din kjærlighet. Men jeg vegrer meg litt for å prate fritt, og jeg kjenner av og til at jeg unngår fokus på meg selv ved å bruke ord som kjæresten min og så følger opp uten pronomen ved å starte svarene mine med yrkestittel eller staten hun bor i. Det er feigt, men det er så mye lettere enn å håndtere hakesleppene. Og dette handler om meg, min følelse og min usikkerhet, samtidig som det handler om opplevelser som blir sjeldnere men som jeg fremdeles opplever fra tid til annen og som jeg tror at ikke så mange kvinne/mann-par opplever. Jeg mener: Det er ikke fullt  likeverd når jeg fremdeles opplever menn som sier at jeg ikke kan vite hvem jeg er fordi jeg ikke har prøvd dem. Og det er ikke mye respekt og likeverd når menn kommer bort til meg og kjæresten min for å spørre om de kan være med hjem og se på. Og det er ikke greit at det ser ut som at tanken at vi er et par ikke en gang har streifet "sjarmøren " som kommer bort til bordet for å flørte med kjæresten min. Dette handler om at normalen er satt, og at folk ikke at forbehold om at noen kan være forskjellig fra dem selv. Og det er av og til slitsomt. Og det får også meg til å føle meg annerledes, selv om jeg har blitt flinkere med årene. Men: alt dette og mere til er med på å gjøre at noen mennesker føler seg mindre verdt og ikke fullverdig og respektert. Og noen  synker da ned i dypet og  inn i skapet og i noen ytterst få tilfeller så  ender dette med vold eller drap,  eller som i siste hendelse  massedrap. Og det er ikke annet enn trist.

Fasettene i tragedien

Det hender jeg blir revet med i dragsuget, men kanskje svømmer jeg litt motstrøms samtidig. Det er, ikke overraskende, tragedien i Orlando som fyller hodet mitt i dag. Noen har igjen satt seg til doms over andre mennesker, og tatt seg til rette som moralens vokter, som fundamentalist eller rett og slett som et sykt menneske kan gjøre. 50 er døde, og over like mange såret. Og storpolitikken, småpolitikken og mange enkeltmennesker tar til orde mot våpen og religion, for overvåking av enkeltgrupper. Andre prater om kjærlighet eller hat. Og slik jeg ser det er det mange nok som tar seg av alle disse debattene og uttalelsene. Så jeg lar det være.
Jeg vil prate om enkeltmenneskene, de som er døde, de som kjemper for livet sitt, de som er skrekkslagne og såret men som lever videre.
Jeg ser at regnbuefargene farger Facebook og flaggstenger og ambassader. Jeg ser sympatierklæringene strømmer på fra fjern og nær. Og det er flott. Det er fint. Det er godt å se at empatien og sympatien flommer over, og at kjente politikere, artister og kunstnere bruker sitt kjente fjes for å få større fokus på gruppen, på de små samfunnene som er rammet.
Ja, hva er det som er galt med dette da? Vi ser at det kommer et men her, tenker du kanskje. Nei, det er ingen ting feil med sympati, og det kommer ikke et stort men. Jeg vil bare si noe i tillegg.
For selv om gruppen på vel 100 har det til felles at de var på samme sted, til feil tid, så er det over 100 enkeltskjebner. Og blandt disse som er direkte berørt, de som var på Pulse, så er det sannsynligvis en del som i tillegg til å være rammet av tragedien, nå er ekstra utsatt.
Blandt disse 100, så er det noen som ikke har noen familie som kommer til sykehuset. Ikke fordi de ikke har familie, men fordi familien ikke ville ha dem lengre da de fortalte hvem de var.
Noen av de skadde har sansynlig vis bedt om at sykehuset ikke ringer til familien da de vet at nok en avvisning bare vil gjøre det vonde vondere. La oss bare håpe at alle de døde har noen som sørger for at de får en verdig avskjed.
Noen kjærester, forlovede og livspartnere står fortvilet igjen i sykehuskorridorene fordi familiene til deres kjære ikke anerkjenner dem som den de er, og nekter dem både informasjon og adgang.
Politiet som kommer med triste budskap vil oppleve pårørende som bryter sammen i skam og vantro mer enn i sorg. Ja, i noen tilfeller vil sjokket over å ha et homofilt barn eller søsken være større enn sjokket over døden.
Noen av de som ligger skadet, vil ikke være dekket av sykeforsikring fordi de har mistet jobben på grunn av at de er homofile.
Noen av de overlevende som kom uskadet fra det hele kan ikke fortelle om det, fordi ingen vet at de var der. Og noen av de sitter i angst foran TV-skjermen, med hjertet i halsen av frykt for at nettopp de er med på en av filmsnuttene som ruller og går.
Og i tillegg til disse litt over 100, så er det mange mange som rammes på ulikt vis. Frykt for eget liv. Skam og skyld. Sorg som ingen skjønner fordi liv i skjul ikke setter spor.
Jeg kunne ramset opp flere scenarioer, men jeg tror at poenget ligger rett under overflaten som det er. Det spiller ingen rolle hvem som begikk denne udåden. Ikke egentlig. Det er nok å vite at det var nok hat eller ekstreme meninger i dette mennesket til at han valgte å skyte ned andre mennesker for å få det ut. Ja, det er sikkert noe galt med våpenreguleringene. Og religion skaper mye ugreier når den blir brukt som våpen. Men etikettene som vi klistrer på hverandre, og holdningene som vi har til de forskjellige etikettene, det er grunnlaget for uføret. Det at vi lager lover som inkluderer eller ekskluderer, det bidrar til skillene og skeivhetene.( ikke i overført betydning).
Jeg underkjenner ikke kampen som har vært for homofiles rettigheter, og alt som forkjemperne har oppnådd. Jeg sier bare at det fremdeles er et stykke igjen når mange, i tillegg til å bli traumatisert etter en slik voldelig handling, skal sitte med skamfølelse og redsel fordi de ble skutt på et LGTBI-sted. At de skal sitte med angst for reprimander når de endelig er friske nok til å skrives ut av sykehuset. Eller at de sitter med en kjemperegning som ingen hjelper med fordi de har valgt å være ærlige om hvem de er.

Som jeg sa tidligere. Jeg ser og setter pris på all sympatien og empatien som blir vekket. Jeg håper bare det fører med seg enda mere holdningsendringer og minsker fordommene. Jeg håper at vi kommer til en leve og la leve-forståelse, og at vi river ned litt gjerder og båser under veis.