Det trengs en landsby for å oppdra et barn

Inspirert av min venn Ivar sin statusoppdatering på Facebook i dag, samt noen andres likerklikk på en artikkel om flere menn i barnehage, ble skrivesperren brutt.
Ivar sin statusoppdatering var med bakgrunn i nok en uttalelse som at "alle" passer til å jobbe i barnehage. Og jeg slår dette sammen med artikkelen om at vi trenger flere menn i barnehagen. Meget mulig det, men ikke for enhver pris. Vi trenger folk, medmennesker, med sunt folkevett og stor kunnskap om barn og voksne,  i barnehagen. Vi trenger uselviske mennesker som er genuint opptatt og interessert i barn. Vi trenger mennesker som er dedikerte til jobben, som fanger opp signalene som barna sender, og som tør å gjøre noe hvis signalene lyser rødt, men som ikke krisemaksimerer og overdiagnostiserer barn som er unike. For alle barn er unike, og noen få trenger noe ekstra men alle trenger noen som ser dem og som vet hva det betyr.
Vi trenger mennesker i barnehage som er voksne, lekne, trygge og som vet å sette trygge og logiske rammer men som tør å være individuelle i sin behandling. Vi trenger mennesker med stor selvinnsikt som har mye å gi i barnehagen. Det er ikke sikkert at mennesker som har en uartig barndom og en vanskelig fortid passer til å jobbe med barn, men noen av dem passer veldig godt. Noen er til tross for, andre er på grunn av, og forskjellen er himmelfallende stor til tider.
Ja, jeg er helt enig i at vi trenger alle kjønn representert i barnehagen, men ikke med bakgrunn i kjønn. Mennesket, hvem de er, det er det som teller. Vi vet jo at kjønn kan vises utenpå, men kjønn kan også være inni, så da er jeg tilbake til menneske.
Jobben min gjør at jeg har lest barnehageloven opp og ned, bak og frem særlig i de siste årene. I samarbeid og forståelse med barnas hjem er en setning som understreker landsby-teorien. For barnehager er ikke enerådende på kunnskap, opplæring og oppdragelse, men det er heller ikke hjemmet. Hele landsbyen, inkludert barnehagen og hjemmet, skal sammen ivareta den nye generasjonen som ruller frem. Og alle disse voksne skal se til at barnas beste er i framsetet. Og alle, hele landsbyen, er forpliktet til å si ifra hvis enkeltelementer i landsbyen ikke handler i tråd med barnas beste. og både barneloven og barnehageloven sier at barn skal ha sitt å si i dette.
Det handler ikke om at barn skal få akkurat det de vil når de vil det, eller skal løpe grenseløse rundt og bare passes på slik at de ikke skader seg. Normer, verdier, moral, etikk, kunnskap..listen er uendelig over hva barn skal få hjelp til å lære seg, og det er mye som skal læres for å bli en god verdensborger. Dette fordrer årvåkne, gode, forutsigbare og trygge mennesker i rundt. Og vi vet at i en hver kurv finnes det dårlige epler. Men et dårlig eple gjør kun en forskjell hvis det er det råtne eplet som får fokus.
Tilbake til barnehagen. Det er et stort ansvar å jobbe i barnehage. Det er et stort ansvar å skulle ansette og lede de som jobber sammen med deg i barnehagen. Det er et stort ansvar å skulle samarbeide med alle hjemmene og å se alle barna. Det er et stort ansvar å skulle være en del av samfunnsstrukturen som er ansvarlig for fremtiden. Og da er det også et stort ansvar for utdanningsinstitusjonene som utdanner mange av de som skal jobbe i barnehagene. Jeg hevder, med hånden på hjertet, at det ikke går an å pugge seg til egnethet. Det går ikke an å pugge seg til empati, intuisjon, omsorg, sympati og genuin interesse. Det går ikke an å pugge seg til sunn fornuft, årvåkenhet og sensitivitet. Og jeg hevder også at strykprosenten er tvilsom. For jeg har gjennom mine tjue år i bransjen møtt de som burde vært et helt annet sted enn i barnehage, og det handler mellom annet om at både karaktervurderingene, praksisvurderingene og selvinnsikten svikter samtidig.
Barnehagen er også arbeidsplassen til mange som ikke har utdanning spesielt rettet mot barnehage. Her gjelder samme greia. Det handler om krav. Om å stille krav, om å oppfylle krav, egne som andres.
Barna. Noen krever mye, andre krever lite, alle trenger det de trenger for å vokse seg inn i fremtiden. De trenger mer og mer for å skulle være rustet til å ta over arven fra generasjonen før, for verden endrer seg og dermed også behovene. Barn trenger å bli sett, hørt, satt i første rekke og få et godt grunnlag, et fundament å stå på inn i fremtiden.
Felles for alle barn er at ansvaret for dem, det er hele landsbyens. Men samtidig trengs det bare ett menneske for å gjøre en forskjell. Det trengs bare ett menneske for sette pendelen i sving, i positiv som i negativ retning. Og jeg tror at de aller aller fleste ønsker å dytte pendelen i sving i positiv retning for andre. Og med det lar jeg debatten fortsette ut i sommerkvelden og inn i fremtiden.

En muggsopp til besvær

Med et Europa i krise, og USA i opprør er det tøft å lese nyheter for tiden. Og jeg lovte i siste blogginnlegg å ta pause fra det blodige alvoret en stakket stund. Men det var før jeg våknet opp til overskriften "Krisemøte om jordbær i dag". Nå kommer jeg nok til å pådra meg masse vrede fra fagforeningen for jordbær og Norges bondelag, men skit au. Det må jo gå an å spøke litt med verdens viktigste yrke og Norges (selvutnevnte)høyadel. Nå har jeg ikke satt meg inn i hele jordbærkrisen, og jeg vet ikke om Erna har utsatt ferien sin eller om regjeringen er innkalt til dette krisemøtet, men jeg ser av bildene at det er alvorlige tilstander i jordbær-Norge. Gråskimmelsoppen har ødelagt store avlinger og forårsaket kraftige inntektstap. Fenomenet er mest i sør, og det er regnvær som er hovedårsaken.
Nå er det mulig det er jeg som er mistenksom og urettferdig, men; jeg kan da så tydelig huske tidligere sommere med regn, uten at det har vært krisemøter. Og nå banner jeg høyt og tydelig i kirken: kan det være at konsumentenes ønsker om lengre sesong, tidligere sesong og rikelig til alle har medført at produsentene har måttet ty til ikke helt alminnelig gammeldags måte å dyrke jordbær på, og at dette har gjort bærene litt mer utsatt for sykdom? Nei, jeg er ikke så fryktelig engasjert i jordbær, men jeg ser jo at de ser annerledes ut i fasongen enn de jordbærene jeg husker fra barndommen, og med  mangel på grunnleggende kunnskap skal jeg ikke påstå noe som helst, men jeg tenker mitt. Er jordbærene den nye oppdrettslaksen, et annet eksempel på at "mye vil ha mer, fanden vil ha fler", som har forårsaket at den sunne alminnelige og naturlige forekomsten er truet på grunn av all styggedommen som hurtigavl forårsaker. Er gråskimmelsoppen jordbærets lakselus?
Nå sitter dere kanskje å lurer på om det litt hustrige ferieværet har tatt på litt for mye, i og med at engasjementet har gått fra radikalisering og terror til jordbær. Nei da. Jeg synes bare det var et paradoks å åpne NRK nyheter-appen og så var en overskrift "Krisemøte i Kazakhstan " og en annen overskrift "Krisemøte om jordbær". Jeg ser at jordbærmøteartikkelen har blitt flyttet litt med på siden etter at jeg startet å skrive, så det kan hende andre har tenkt samme tanken, at man ikke kan si "død er død" når det ene er mennesker og det andre er bær.
Men for å se det fra den lyse siden. Hvis man har behov for en pause fra de store krisene med død og fordervelse, så kan man altså finne nyheter av en helt annen kaliber, selv på statskanalen. Etter å ha skummet overskriftene, vet jeg også at en barnehage har en robot som dansetrener, og at gresshopper kan begå selvmord. Været er jo også en sikker slager. Nå skal nesten alle få se solen. Hurra. Men hvordan går det da med gråskimmelsoppen som liker regn? Vil det gå fra jordbærkrise til muggsoppkrise. Og er gråskimmelsoppen i slekt med blåskimmelsoppen? Kan dette være starten på en ny ost?
Det er begrenset hvor mye jeg kan underholde meg med mugg. Vel, egentlig ikke, men nå gir jeg meg like vel. Jeg må bare si at det var ganske behagelig å engasjere seg i noe annet enn dystre ting. Hjernen har det litt morsommere med å spinne rundt i disse banene. Og vi trenger å humre litt for oss selv også, alle som en.
Nå skal jeg la humla suse resten av dagen, enten den bor på hotell eller under takmønet, og så håper jeg freden senker seg i verdens kriker og kroker.

Det vil da ingen ende ta

Jeg føler meg maktesløs, og jeg ser at det tar lengre og lengre tid hver morgen før jeg åpner NRK-appen og til og med facebook-appen. For i det siste så kan det se ut som at hver gang jeg åpner en av disse appene, så er det noen som er døde, de aller fleste for andres hånd.
Det virker som om makt er kommet inn som et nytt lag, ganske langt nede, i maslovs pyramide. Det virker som at flere og flere setter behovet for makt like etter mat og vann. Og mennesker ofres på ondskapens og maktbehovets alter. De siste månedene har kostet mange liv og fratatt mange muligheten til å oppfylle sine grunnleggende behov, da de ikke lengre har hjerter som slår. Det er kanskje galskap, det er kanskje fanatisme og ekstremisme, det er kanskje overbevisninger av ett eller annet slag, men det er også behov for makt over andre. Å ta liv er å utøve makt. Å spre frykt er å få makt. Militærkupp er å ta over makten. Og i alt dette behovet for makt, står vi som tilskuere maktesløse igjen mens verden blør.
Jeg har ikke sett så mange massedødsfall siden jeg leste det gamle testamentet, og hvis jeg kan bruke en så gammel bok som metafor så kan det se ut som uårene er erstattet med maktbehov. Gresshoppesvermene er erstattet med kuleregn, pesten har blitt til terrorangrep og dødsengelen som drepte israelittenes guttebarn er IS eller andre grupper med mål om å overta verden.
Kjære medmennesker. Jeg bruker enda et blogginnlegg for å minne oss, og kanskje mest meg selv, på å ikke bli desillusjonert og miste troen. Vi må fortsette å tro på at vi kan leve side om side uavhengig av kulører og valører, yrker eller legninger enten vi tror på dette eller hint eller ikke tror. Noe må vi tro på.  Vi må tro på at det nytter å stanse en krig, vi må tro at det nytter å stanse denne ildkulen som ser til å herje både i lille Europa og resten av den store verden. Vi må tro på at fornuften seirer og at de med de største maktbehovene skjønner at å avfolke verden ikke er måten å gjøre det på.
Som jeg sa, jeg minner meg selv på at det finnes gode mennesker. Det finnes flest gode. Og det som det er mest av, må jo kunne dominere igjen.
Jeg siterer fra "Where have all the flowers gone"..forøvrig et sabla godt spørsmål i disse tider spør du meg..men sitater er selvfølgelig When will they ever learn, when will they ever learn.

Vive la France, Vive la amour.

My dear beloved people of Nice. My deepest condolences to all of you in this tragedy. I am so sorry to read, to hear and to see that terror again is shaking the peace in France. This time, by the hand of one single guy, over 80 human beings has been robbed of the rest of their lives. One guy decided and sealed their destiny. And left behind stands hundreds of people who lost their loved ones. And no words and no actions can get their loved ones back.
I am also deeply sorry that the media that is covering this, are trying to "pimp the tragedy". Because really: does anyone need close-up picture of bulletholes in a windshield to understand that the terrorist got shot. And is it really significant to anyone how many tourists, or Muslims , or Christians or children, or men or women died. At least 84 people died. That's a number that speaks volumes. That's a lot, and all of them are missed by someone. I don't need to know more than that a lot of innocent lives is lost, to grieve and feel sympathy with all of those who are grieving.
When the tragedy in Orlando happened, I felt vulnerable because it was "my kind of people". But with that said, I don't felle less empathy and grieve now. Because we are all human beings, and all of us and no one more than others becomes a target when we learn that it takes only one man and his truck and trailer to kill 84 people.
I have written it before,I am writing it again: all of us can make a difference. The Beatles sang " All you need is love", and they were on to something. Let's take a pause and listen to it, and I take this very moment to remind all of you that All you need is love starts with the first notes of the French national anthem. And I don't think that is a coincidence. Because France is The country of love, and Paris is the city of love. And his day is as good as any to remind us that All we need is love. Share your love. Tell the one you love that you do, and why. Tell your loved ones that you love them sooner rather than later. Show that you care, and make sure you care. All of us can make a difference, and it starts with changing hate into love. Yeah, maybe it is words, and just words. But who knows if they are not true unless we try. We all saw what hate or wrong beliefs could do again yesterday. So we know that is not the answer.
Humor me. Stay with me in this. I never said it was easy, but if love can fade, so can hate. And if hate is fading, love can increase, grow and blossom as an replacement.
Let us all start with our selves, try to be as good friend, wife, husband, partner, colleague,neighbor, citizen or human being as we can. We can only do our best, but our best is good enough. The change starts with you and me, and I refuse to give up my faith in the good in people, because if we loose the faith in each other, and if we stop believing that there is hope for the world, then we loose everything.
Vive la France, Vive l'amour, All you need is love.

Om sorgens fasetter

Det er kanskje rart å skrive om sorg på en solskinnsdag? For meg er det ikke uvanlig at tankene spinner av gårde i, for andre, ulogiske retninger. Og jeg tror at på slutten av en solskinnsdag, med fuglekvitter utenfor vinduet, er akkurat den rammen som trengs for å skrive om sorg. For jeg kan ikke skrive om sorg midt inne i en. Jeg må skrive når den ligger i etterbrenneren og ulmer med sine siste glør. Mens den fremdeles er varm, men er håndterlig selv uten hansker.
Det er så mange slags sorger, og vi er så lite lystne på å ta tak i de alle sammen. Sorgfasene er vel fellesnevneren for de, og vi må igjennom dem alle sammen, men rekkefølgen er gjerne individuell. Jeg har ikke tenkt å dvele ved fasene, men alle kan vel kjenne seg igjen i bearbeidelsens berg- og dalbane som styrter utfor stup etter stup gjennom fornektelsen, sinnet, apatien, sjokket, aksepten, mens hjertet blør og snørr og tårer renner.
Jeg har hatt mine små og store sorger oppgjennom, og det blir aldri en vane å skulle komme seg gjennom tunnelen og ut i lyset igjen. Men jeg har gjennom disse tunellreisene mine gjort meg noen betraktninger som har vært både frustrerende og interessante.
Ta for eksempel alle meningene om hvordan du skal være i sorg. Noen synes du gråter for mye, noen synes du gråter for lite. Noen synes du er for raskt ute av tunellen mens andre synes at dette gikk for sakte. Og disse forventningene blir satt ord på også. "Det er vel for tidlig å be deg om...." " Jeg trodde kanskje ikke du ville være med så raskt etter..." for ikke å snakke om de litt krassere..som om ingen ting var skjedd- og...man skulle ikke tro at...- kommentarene. Det er ingen av og på-bryter for sorg, og det er ingen riktig eller feil måte å sørge på. Det finnes ingen skala eller gradering på sorg. Og hvis alle kunne tenke det, ville det vært litt lettere. Vi er da ikke i konkurranse om å gjøre det riktig, lengst eller raskest på denne arenaen.
Det er så mange sorger, men alle tærer på hjertet. Jeg har aldri vært flink på overganger og avskjeder, og selv om dette er korte sorgperioder så tar de på. Sorger ved overganger, så som slutten på flere års skolegang, er vel kanskje ikke en fullstendig sorg, men det kan kjennes sånn. Å gå fra kjent og trygt, kjente og kjære og ut i noe nytt og ukjent kan rive litt i hjerteroten på en stakkar, men det er kanskje ikke så mye forståelse å få rundt det. Og det er selvfølgelig ikke der de varige sårene kommer. Kjærlighetssorg og brudd i forhold er også et område med skalaer. Ofte handler det om kvantitet. Dere hadde jo ikke vært gift/sammen så lenge, eller dere får være glad dere fant det ut før dere rakk å gifte dere er mager trøst for blødende hjerter. Kanskje er jeg skyldig i den slags ufølsomhet selv også. Den som går ut av et forhold er også mindre berettiget til sorg og tapsfølelse enn den som blir forlatt. Du har liksom tatt valge å da får du vær så god la være å legge beslag på sorgen og sympatien også.
En annen ting som har fascinert eller frustrert meg litt, er sorgen når kjente og kjære dør. For det er så mange aktører og så mye krav og forventninger i dette. Jeg har ofte følt på at det ikke har vært rom for min sorg, eller at den har måttet vike for andres sorg. Og det som det fører til, er at jeg får runder i ettertid som kaster seg over meg når jeg minst venter det. Ofte så langt i ettertid at verken jeg eller andre skjønner hvor det kommer fra før jeg er i kne.
For det er veldig ofte noen andre som er mer i sorg når noen dør. Besteforeldre er foreldres foreldre og det er verre å miste foreldre enn besteforeldre på den offisielle sorg- skalaen. Tanter og onkler er foreldres søstre og brødre. Og både besteforeldre og tanter og onkler kan være noens ektemake. Og det er enda verre. Nå har ikke jeg barn, så da jeg mistet min far så var det rom for min sorg. Men min mor mistet sin mann i samme øyeblikk. Og fordelingen mellom spørsmålene hvordan har du det? Og hvordan går det med din mor? var fryktelig skjevt fordelt. Likeså var utsagnet nå må du være sterk for moren din vanligere enn tilbudet om en skulder å gråte på.
En annen forventning ved død er at vi skal ha det så grusomt i julen, påsken, bursdager og andre høytidsdager. Og det er alltid rart den første av alle disse, og den andre, og den tredje. Men alle hverdagene uten er ofte like tunge og vanskelige. Første kaffekoppen uten. Første skogsturen. Første middagen, natten, morgenen og alle deretter i lang tid. Å bygge opp en helt ny tilværelse uten er beinhardt arbeid. Og det gjelder for mange, ikke bare de som delte hus og seng eller møtte vedkommende på regelmessig basis. Det er ingen skala, det er ingen gradering. Uten er uten, og å gå videre uten er ulikt for alle men like vel en ferd videre uten.
I sorg kan jeg ofte fryse til litt, og bli teknisk, praktisk og behjelpelig. Jeg skriver dikt og holder taler. Jeg finner minneord og ser på gravmonumenter og skrifttyper. Jeg kan plukke ut blomster, sanger og mene noe om kistehåndtak. Og utenpå er alt greit eller i alle fall håndterbart. Og først lenge etterpå kan jeg våkne opp med "bred Dina vida vingar" surrende i bakhodet og hjertet febrilsk bankende i enden av strupe,knusktørr etter å hive etter pusten.
Jeg klarte aldri si noe i min fars begravelse. Og det gnager ennå i meg. Selv om mine siste ord til han ble sagt med omhu og omsorg direkte til han i en av de siste dagene, så kjentes det litt sårt å ikke klare å hedre han foran andre. Det var ingen som stilte forventninger til at jeg skulle si noe, men det føltes som et nederlag like vel. Selv om jeg inni hjertet mitt vet at han hørte tankene mine den dagen og andre dager.
Jeg er kommet i en alder der jeg ser tilbake og ser at jeg har mistet ganske mange på veien. Og der er mange jeg ikke har fulgt til graven eller ut i bilen. Og noen ganger kan der være tungt. Samtidig så har jeg med årene skjønt at nedi kisten i kirken, der ligger skallet som har fraktet sjelen til den døde i tiden på jorden. De er ikke der, i den hvite kisten. De er i hjertet mitt, og jeg kan møte dem i skogen, eller på fjellet, der kan jeg prate med alle de som skulle vært med på tur. Og jeg merker oftere og oftere at jeg tar farvel på den måten. Ved å se ut over byen, vannene, sjøen eller myrene, og sende en vakker tanke dit de er. For jeg kan ikk tro at de tilmålte dagene og årene vi har her er alt. Jeg tror vi får flere sjanser. Men, til tross for det så synes jeg vi alle burde ta godt vare på den sjansen vi har her og nå. For ingen skal vi leve forgjeves.

Om bursdager, alder, HSP og den slags ting

I går var det bursdagen min. Jeg har aldri vært så ivrig på bursdagsfeiringen, og det er ikke så mange typiske bursdagsselskaper jeg har hatt på mine 47 år. Jeg husker jo ikke mine første bursdager, så da kan det hende det var en liten samling. Men vi er ikke sånne "slå på stortromma"-feriere noen av oss fire i kjernefamilien som var rammen i mine første år, så jeg kan tenke meg det var moderat og godt for meg som fort syntes det ble mye folk, lyd, farger og inntrykk.

Det var i grunnen perfekt å ha bursdag 1juli, for da var vi ofte på ferie. Jeg har feiret bursdag med vind i håret ute på dekk på Waasabåten. Jeg fikk en fotball da jeg feiret bursdagen min i Hagen hos tante og onkel på Kjose. Mange bursdager feiret jeg selvfølgelig på hytta (både i Havgløtt og Havgapet) på Bystingen i Sør-Trøndelag. Det var paradis for meg det, å feire bursdag på berget, i fjæra eller på sjøen. Jeg husker godt den bursdagen da Jenny og Godtfred dro fra kaffe på berget og ut til laksenota, og fikk båten full av laks på bursdagen min. 

Ett år, jeg tror jeg gikk i tredje klasse på barneskolen, syntes mor jeg fortjente en alminnelig barnebursdag som alle andre. Og jeg skjønte det var godt ment og ba sammen mange små piker fra klassen og nabolaget. Det var jaggu en slitsom bursdag. Og jeg tror det ble med denne ene. For bursdager er ikke for amatører. Og i alle fall ikke for barn som meg, som syntes at less is more. Jeg likte bedre en stille feiring med familien og kanskje besteforeldre eller andre voksne mennesker som ikke trengte så mye aktiviteter og underholdning, og som ikke skapte et prestasjonspress for meg som hadde bursdag. 

Jo mer jeg leser i en bok av Elaine Aron, The highly sensitive person, jo mer skjønner jeg at jeg ikke var og er så sær, særegen eller rar som jeg trodde. Det finnes mange som kjenner seg igjen i denne boken, som er HSP eller høysensitiv som er den norske oversettelsen. Og det handler ikke om å være overfølsom. Det handler om å ta inn inntrykk mye sterkere enn gjennomsnittet. Vi oppfatter farger, lyd og nyanser mye sterkere. Vi absorberer dette mye raskere også, slik at vi blir raskere overveldet over mengder av inntrykk enn gjennomsnittet. Ja, vi tar inn andres signaler, sinnsstemninger og følelser mye sterkere og raskere også, så det er med på å øke overveldelsen. Dette er ikke en diagnose, men en beskrivelse av en mengde mennesker, og heldig vis er det noen som forsker på det. For mange av oss er disse litt stillere barna som trenger tid til å ta verden inn over seg, som på den måten skiller seg ut, og som da får merkelapper som sjenert, usosiale, utilpass og i disse dager er nok mange under utredning av PPT fordi de i barnehagen reagerer "unormalt" på høye lyder, glorete farger, teater eller film ved å holde seg for ørene og trekke seg inn i seg selv eller trekke seg unna/faller utenfor gruppen. (eller tar seg en pause fra alle inntrykkene som vi også kan si det.)

Nei, jeg har ikke tenkt å lage dette innlegget til et psykologistudie, og det er et hav av personlighetstrekk og diagnoser der ute, men jeg vil bare konstatere at det var veldig fint å finne en bok som sier at vi er mange, og at HSP er særtrekk og egenskaper, ikke diagnose. Mer kunstneriske og empatiske er vi som regel også. Men vi har som regel brukt et helt liv på å tilpasse oss selv inn i de mer alminnelige mønstrene, så noe ligger bare inni oss, helt til vi slapper av og blomstrer.

Men tilbake til bursdager.

Etter hvert ble jeg voksen. 20-årsdagen, ja voksen var kanskje å ta i, ble feiret på verandaen i barndomsheimen. Stakkars Lene og Wenche hadde gitt meg Sputni-kassetter for spøk litt tidligere på dagen, og som takk ble de bedt på kaffelag på verandaen med is og Sputnik for full musikk. Tror kanskje det ble pils og etter hvert annen musikk litt senere. 30årsdagen feiret jeg to ganger. Selve dagen med mor, far, bestemor på 87 og tantene mine som begge var over 70. Herlig å være under halvparten så gammel som resten av selskapet. Jeg feiret også med middag i gode venners lag ute på byen i Oslo etter sommerferien.

Nå hadde jeg ikke noe 30- års krise. Jeg hadde gledet meg i mange år til å bli 30, for jeg hadde en ide om at når man ble 30 så hadde alle brikker falt på plass, med hvor man ville bo, med hvem, hva man ville jobbe med. Ja,mJeg mente at da ville jeg vite hvem jeg var i ett og alt. Og faktisk, da jeg var 30 så visste jeg alt dette, eller jeg trodde jeg visste da. Fire år etter var jeg skilt, i relativt ny bolig, og usikker som Bambi på isen.

Så hadde jeg litt sånn forskjellige feiringer igjen. Ut på middag med et vennepar ett år, med prinsessekroner i campingvogn på Hunderfossen ett år. Jeg startet bursdagen min med en kaffekopp i morgensolen i hengekøya på en veranda på Hvaler ett år. Det var gull. 40-årsdagen min feiret jeg med et herlig knippe venner, tapas og vin. Og storesøster, som også sto for kakene. På denne dagen tok jeg mine venner gjennom mitt liv fra start til da, ved hjelp av musikken som har betydd så mye opp gjennom. Det finnes nok en sang for hvert år, men jeg kunne jo ikke ta de gjennom 40 sanger. Den siste sangen i det kåseriet var Could I have this dance(Ann Murray). Det var sangen jeg nettopp hadde sunget i et bryllup, sammen med hun som senere den høsten ble kjæresten min. Og hun mener helt bestemt at bursdager skal feires. Så klokken 4 om morgene på 41-årsdagen min satt hun og jeg på skype og jeg åpnet gave fra kjæresten. Jeg har hatt to bursdager i USA også, men etter eget ønske uten glam og glitter.

I år våknet jeg op til en grå dag og uten en eneste plan for bursdagen min, med unntak av at jeg hadde  ingefærmarinert ørret og søtpoteter i kjøleskapet, samt mangosorbet i fryseren. Når jeg er i en alder av 47 år, og ikke er noen feirer, så  kjennes det litt rart ut å både tenke og si høyt at i går, på bursdagen min, så vare jeg for første gang litt lei meg for ikke å ha en plan. Men jeg fikk da dratt meg selv opp av sengen, og startet dagen. Jeg hadde fått noen meldinger på Facebook og det lå flere meldinger fra kjæresten på iMessage, så starten på dagen tok  humøret opp en liten oktav før jeg dro på jobb. Og der ventet klem etter klem. Og på noen dager er en klem gull verdt. Mor ringte og gratulerte meg med dagen. Det samm gjorde en venninne og kjæresten min. Og jammen ble jeg ikke overrasket med is og jordbær, på partytalerkner med tema frozen eller frost på norsk. Så hyggelig. Bursdagssang var også veldig hyggelig. Jeg tror nesten at jeg fikk meg en oppvekker av dette. For hvorfor ikke feire at jeg har blitt ett år eldre. Særlig nå, som jeg har blitt så voksen at jeg dessverre mister noen hvert eneste år, som ikke får et eneste sekund mer. For ett år eldre for meg betyr bare at jeg har fått ett år til, og startet på nok en sirkel. Og hver sirkel gir meg noe nytt, slik at sirklene aldri kommr tilbake til start men bygger seg stadig i spiral oppover. Og slik vil jeg se det. Hvert år tar meg til nye høyder. Og det gamle blir igjen litt lengr ned. For det er opp og frem jeg skal. Det er opp og frem jeg vil. Og en dag når jeg toppen, der alt er på plass, med nye steg mot nye høyder.