As a citizen of Norway, and a tourist in the USA, I have often counted my blessings. Don't get me wrong. I love being in other countries, and I love being in the USA in many ways. I see the beauty and I see a lot of wonderful people. I see some advantages and benefits that you have that we don't have. But I also see a lot of wonderful benefits in my own country, compared to similar areas where I travel.
I pay approximately 34% of my paycheck in taxes. And I pay a lot of taxes when I buy food, clothes and other neccesary things for my household. But what I get for my taxes is a long list.
I get a relatively free health care, meaning I only pay a small amount going to the doctors or buying medication on prescription. And after I reach a certain amount per year, I get the doctorapointment and medication for the rest of the year for free. And hospitals are free, for the patients.The taxes covers a lot of my retirement when that time comes, and it would also cover part of my paycheck if I should, God forbid, find my self unemployed at some point. It finance a big part of the building of infrastructure and the maintenance. The list could go on, but that is not my main point here. What my taxes also pay for, is other, less fortunate people that may have fallen out of the job-marked, or are incapable of working due to disabilities or whatever reason. They, of course,also pay taxes from their money they get from the government for life support, so they contribute even if they are less capable than the average worker with bigger paychecks. Social democracy and hard work has built this country, and we are not flawless at all, but we are more fortunate and have less flaws than others.
But, it was not Norway that was meant to be my focal point in this article. I just had to let out that I am totally aware how fortunate I am in many ways, being born and raised in Norway.
No, my focal point is the USA and the upcoming election. Because that election affects the whole world. USA, it's politics and its economics, has an influence all over the world. I still remember the cold war, and I have the financial crisis not that many years ago and the impact it had even here, freshly in mind. And I get goosebumps thinking about it. But what gives me even bigger goosebumps, is watching the news from the upcoming election in the USA. Really, people! Your hang-ups on the e-mail story around Hillary Clinton are dumbfounding for me as an outsider. Is all of Hillary Clintons great achievements during 40 years forgotten over that? Is Bill Clintons escapade with the Lewinsky-woman really affecting Hillarys reputation so much that you want Trump instead? You choose a racist and a big chauvinist over a woman that has fought for women, children and family rights for ages. A woman that, mind you, has created great publicity and focus, all over the world, for Women's rights are human rights. Check this https://youtu.be/ECNQDqMoAjw to see what I am talking about. And after you do, see if you can find a link to a similar story about Donald Trump... And even if you don't really love or like Hillray that much. How can you find it in you to vote for Trump. Really! Do you want WW3 to start with an excuse of " oh, it was only meant as sarcasm". (Or maybe the women and the Mexicans gets to take the blame.) Do you really want a leader that will get the rich people richer, the poor people poorer, and the women's and gay rights back to the 1900s. Watch out, I would not hold my breath over this guy not trying to reinstate slavery if he find it beneficial for the white rich guy club.I cannot help notice that the majority of Trump-voters share his opinions when it comes to the major causes like: pro the The second Amendment and con the immigrants and Muslims in particular, women, the LGBTQ-community and taxes. I will not label his voters, but I have to say that it looks like a lot of the rich white guy and women and many voters in the southern states has Trump in common because of those major causes.
I mentioned the Cold War earlier. It was scary, and I remember it almost like a play of chess, USA against USSR. But I have to admit: Trumps friendliness and, seemingly, fondness of Russia and Putin, is more scary. And on than note: we already have Putin. Please don't give us Trump in addition!
I am totally aware of the fact that I am sitting here, in a tiny country in Europe, an Europe that has had its share of challenges it self lately, and I am talking about tiny pieces of a big political picture. But please. I beg you, all responsible people in the USA. Your election affects all of us. Your President and your politics and economy, affects all of us. And no matter what, Hillary Clinton will do a lot of good things as madam President. And in the end of most days she will have done more good than harm. No doubt in my mind and heart. On the other hand. No matter what good deeds Donald Trump will do as President, He will always be a loose cannon, he will always be about me, myself and I, and I think in the end of most days, he will always have done more harm than good.
Av og til bobler det litt over inne i hodet. Metaforer,meninger, minner og assosiasjoner fyker omkring, og materialiserer seg som anekdoter og dikt. Noen av disse deler jeg på denne bloggen.
lørdag 20. august 2016
fredag 5. august 2016
Et lite dytt er alt som skal til
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har vært en solstråle eller et Guds solskinnsbarn, som vi sang om på søndagsskolen, denne uken. Lillebjørn Nilsen synger i en sang at "jeg har en egen tordensky som følger meg", og selv om han ikke mener det slik som meg, så stjeler jeg den. Jeg har hatt barometeret på storm med fare for ekstremt lavtrykk hele uken, og jeg er ikke stolt av det. Jeg vet hvorfor, og regn med torden som lager krøll i alle ledd gjør det ikke bedre, men forklaringer er aldri unnskyldninger. Så: i dag var det tid for å få huet opp i lyset og bare ta seg sammen. Ja, jeg like til drøftet det med Kari-Anne på jobb, og hun var hjertens enig i at lunten hadde vært merkbart korter. Det er litt leit når noen er enig, men det er det dyttet jeg trenger til å ta meg selv i nakken. Så takk til Kari-Anne som tok sjansen på å bekrefte storm-varslet og som gav meg dyttet til å se at jeg sannsynligvis har rett når jeg tror at jeg har hørtes ut som humlene flukt til tider.
Det beste er å gjøre det til en øvelse, ja nesten som en treningstime. Og den som tar t-bane med bytte underveis, for så å gå på kiwi litt før fire sammen med alle andre som er ferdig på jobb på den tiden, ja den får gratis trening på å tøyle sure miner og smile til verden til tross for at det regner og ungene griner.
Jeg starter med å smile til han som pratet kjempehøyt i mobiltelefonen på t-banen. Så smilte jeg forståelsesfullt og medfølende til han med barnet som var lei av å sitte i vognen. Jeg overså fotballlaget med beina på setet og de som måtte inn på t-banen før jeg fikk gå av på Tøyen.
Jeg sa" alt i orden" til hun som beklaget at hun kjørte på meg med handlevognen, og nynnet en fin og glad melodi inni hodet mens køen snek seg sakte fremover mot den ene bemannede kassen, av tre kasser, på kiwi. Jeg sa nei takk til poser og ja takk til kvittering, og slang på en god helg før jeg satte handlekurven på plass og pakket varene mine ned i handlenettene mine.Jeg pakke ut varene mine da jeg kom jeg, og lot meg ikke irritere av at jeg hadde glemt å kjøpe epler, bringebær og toalettpapir. Nei da, jeg spiste middag med god appetitt og kjente at skuldrene senket seg mens jeg lo til dårlig såpeserie på TV.
Så var det dytt nummer to.
Jeg hadde jo glemt essensielle ting på kiwi, og dermed tok jeg med meg handlenett og kort og tuslet ut akkurat da det kom en regnskur. Jeg husket alt jeg skulle ha, og jeg irriterte meg ikke over at bank-i-butikk gjør at noen kan stå i køen på kiwi og putte alle småpengene som de i tilsynelatende lengre tid har samlet i en pose, ned i myntkassen. Nei da, jeg skiftet kø, og gledet meg over at det nå var to kasser åpne. Pose? sa damen i kassen. Nei takk, sa jeg, før hun slo inn posen og slengte en plastpose på båndet ved varene mine. Jeg tok frem mitt miljøvennlige handlenett, og pakket mine få ting ned. Akkurat da jeg tok siste varen, så jeg at han som hadde handlet før meg, strevde med å få plass til sine varer i den ene posen han hadde bedt om. "Det ser ut som du kan trenge en pose til", sa jeg og gav han posen som lå igjen på båndet ved meg. Tusen takk, det skal jeg huske deg for, sa han. Vær så god, bare hyggelig sa jeg, og så smilte vi til hverandre. Sånn på ordentlig. Ha en fortsatt fin dag sa vi før vi gikk hver til vårt ut i regnet.
Så lite skal det til. En påminnelse om hvor lite som skal til for å glede andre. En påminnelse om at det er like raskt å smile som å lage en sur mine. En påminnelse om at det alltid er mennesker som ser deg, og at det du gjør det smitter.
Takk og pris at jeg ikke har smittet hele jobben med stormbarometeret mitt denne uken, og at jeg heller har adoptert mine kollegers smil, selv om det tok noen dager.
Nå slenger jeg meg på sofaen og er litt fornøyd med meg selv. Rett og slett fordi jeg trenger det.
Det beste er å gjøre det til en øvelse, ja nesten som en treningstime. Og den som tar t-bane med bytte underveis, for så å gå på kiwi litt før fire sammen med alle andre som er ferdig på jobb på den tiden, ja den får gratis trening på å tøyle sure miner og smile til verden til tross for at det regner og ungene griner.
Jeg starter med å smile til han som pratet kjempehøyt i mobiltelefonen på t-banen. Så smilte jeg forståelsesfullt og medfølende til han med barnet som var lei av å sitte i vognen. Jeg overså fotballlaget med beina på setet og de som måtte inn på t-banen før jeg fikk gå av på Tøyen.
Jeg sa" alt i orden" til hun som beklaget at hun kjørte på meg med handlevognen, og nynnet en fin og glad melodi inni hodet mens køen snek seg sakte fremover mot den ene bemannede kassen, av tre kasser, på kiwi. Jeg sa nei takk til poser og ja takk til kvittering, og slang på en god helg før jeg satte handlekurven på plass og pakket varene mine ned i handlenettene mine.Jeg pakke ut varene mine da jeg kom jeg, og lot meg ikke irritere av at jeg hadde glemt å kjøpe epler, bringebær og toalettpapir. Nei da, jeg spiste middag med god appetitt og kjente at skuldrene senket seg mens jeg lo til dårlig såpeserie på TV.
Så var det dytt nummer to.
Jeg hadde jo glemt essensielle ting på kiwi, og dermed tok jeg med meg handlenett og kort og tuslet ut akkurat da det kom en regnskur. Jeg husket alt jeg skulle ha, og jeg irriterte meg ikke over at bank-i-butikk gjør at noen kan stå i køen på kiwi og putte alle småpengene som de i tilsynelatende lengre tid har samlet i en pose, ned i myntkassen. Nei da, jeg skiftet kø, og gledet meg over at det nå var to kasser åpne. Pose? sa damen i kassen. Nei takk, sa jeg, før hun slo inn posen og slengte en plastpose på båndet ved varene mine. Jeg tok frem mitt miljøvennlige handlenett, og pakket mine få ting ned. Akkurat da jeg tok siste varen, så jeg at han som hadde handlet før meg, strevde med å få plass til sine varer i den ene posen han hadde bedt om. "Det ser ut som du kan trenge en pose til", sa jeg og gav han posen som lå igjen på båndet ved meg. Tusen takk, det skal jeg huske deg for, sa han. Vær så god, bare hyggelig sa jeg, og så smilte vi til hverandre. Sånn på ordentlig. Ha en fortsatt fin dag sa vi før vi gikk hver til vårt ut i regnet.
Så lite skal det til. En påminnelse om hvor lite som skal til for å glede andre. En påminnelse om at det er like raskt å smile som å lage en sur mine. En påminnelse om at det alltid er mennesker som ser deg, og at det du gjør det smitter.
Takk og pris at jeg ikke har smittet hele jobben med stormbarometeret mitt denne uken, og at jeg heller har adoptert mine kollegers smil, selv om det tok noen dager.
Nå slenger jeg meg på sofaen og er litt fornøyd med meg selv. Rett og slett fordi jeg trenger det.