71 grader nord sett i lys av Helene sjekker inn.

Jeg burde jo lært etter alle de årene vi har hatt reality-TV i mange varianter. Jeg burde jo skjønt at etter et par sesonger så begynner jakten på nye vrier, deltakere som skaper utfordringer, deltakere med veldig høy selvtillit i den ene enden, de som er dyktig til alt i midten, og de som ikke er så gode til alt og som blir syndebukken i gruppen. Og dette er nesten litt uavhengig hvilken reality det dreier seg om. 

Og, jeg skjønner at det er redigering. Det trekkes ut gullkorn og krangler, gleder og sorger. Men uansett redigering: det som vi hører er sagt, og det som vi ser er gjort, og jeg tenker at uavhengig av tatt ut av sammenheng eller satt i annen sammenheng, så er det noe som er ugreit uansett.

Utløsende faktor for denne bloggen og overskriften var gårsdagens 71grader nord. Oppløpet var kappløp mellom to grupper. Hver av gruppene hadde en som syklet saktere enn de andre. Den ene gruppen løste det med å overta noe baggasje. Den andre gruppen løste det litt todelt, der deler av gruppen oppmuntres hun som strevde litt, mens særlig en gav råd som var mer masete enn noen annen. La oss være ærlige: når du sliter og tråkker i motbakke, så er det vel ingen av oss som hadde likt å få rådet "prøv et høyere gir, for selv om det blir tyngre så får du bedre effekt av hvert tråkk. " Rådet er ikke feil, men når du knapt orker å tråkke så er det siste du trenger råd om høyere gir. Hun kom også med stikk som "jeg kan ikke fatte at noen synes disse syklene er tunge å sykle på". Er det nå jeg skal legge til at hun er spinninginstruktør?? 

Men la gå med det. Det var ikke dette jeg reagerte mest på.

På slutten av konkurransedagen så tapte dette sistnevnte laget, etter å mellom annet ta et valg på å ikke bruke tid på å justere ror på kajakkene, og dermed bruke mye lengre tid på å padle. Men dårlige valg var ikke det store tema. Nei, denne nittenåringe jenta som sleit med syklingen, hun fikk skylden for hele tapet. Ja, for hvis hun hadde syklet fortere så hadde de kunnet justere ror og da hadde det gått fortere bla bla. Og så kommer absurdepisoden. En voksen mann tar for seg denne 19-åringen, og sier at det er hennes skyld at de tapte. Selvfølgelig sier han også "det er flere som mener dette", og han ber henne vurdere å tape utslagskonkurransen fordi det er hennes skyld at de havnet der. En annen voksen mann kommer også til og støtter utsagnene. Det spiller ingen rolle med regi. Fakta er det som blir sagt, og at 19-åringen gråter. En tredje mann kommer endelig til og sier at dette kan han ikke se på. Han sier som jeg tenker, uavhengig av hva som blir sagt; hun gråter og det er ikke ok.

Jeg skiftet kanal og så gikk jeg inn og la igjen en melding på fb-siden til 71grader nord. Og der var jeg ikke alene om å kalle dette for tilnærmingsvis eller regelrett mobbing. Takk og lov, tenkte jeg. Det er ikke bare meg som ikke liker utviklingen her. Men, så kom det jammen kommentar fra administrator på fb-siden, som sa at vi måtte huske på at deltakerne var under press og stress, og at konkurranseinstinktet var veldig sterkt hos noen av deltakerne. 

Nå vet ikke jeg hvem som styrer denne siden, men mobbing har ingen ting med konkurranseinstinkt å gjøre i min verden. Problemet er jo ikke at vi som seere glemmer at deltakerne er under press. Problemet er vel heller at noen deltakere glemmer at de er på TV og at det til syvende og sist bare er en konkurranse., og at det ikke handler om liv og død. Det hjelper ikke å være god med GPS når ditt moralske kompass er helt kaputt sier jeg bare. Og, jeg håper at jeg aldri i verden har så lyst til å vinne en bil at jeg til og med tyr til mobbing for å øke vinnersjansene mine.

Hadde jeg skrevet dette innlegget i går, så hadde det sluttet her. Men så er det sånn da at verden er full av kontraster. For i kveld har jeg sett "Helene sjekker inn", der Helene denne gangen sjekket inn på sykehjem for å komme tett inn på livet til de som jobber og beboerne der.

Snakker om kontrast. Fra gårsdagens spreke mennesker midt i livet som klager over at de taper en konkurranse og til mennesker som må flytte inn på sykehjem fordi de ikke kan bo hjemme. Fra voksne menn og kvinner som klager over at de ikke får utnyttet sitt potensiale fordi andre rundt dem ikke klarer å yte like mye, og til eldre mennesker som må tilpasse sitt selvstendige jeg til en gruppe vi som spiser alle måltider sammen med 20 andre, til faste tider.

Jeg ser på disse menneskene som bor på siste holdeplass, som forteller om vansker med å venne seg til både tanken på å bo der og til det å faktisk bo der. Voksne mennesker som må bruke bleie. Noen som glemmer hvor rommet deres er. Voksne mennesker som alle har vært noe i sine liv, og som nå må bli noe annet, på et lite rom i en lang korridor. Det er tårer, det er krangler, det er harde ord og latter. Og jeg tenker: det må de faktisk få lov til. Disse menneskene har ikke nødvendig vis bedt om å få komme dit, de er ikke plukket ut av et casting-team fordi de vil skape liv og røre eller god underholdning. Snakker om reality. Snakker om knallhard virkelighetssjekk. Og jeg kjenner at disse "småungene" som jeg så på TV i går, de skal få gå til Nordkapp alene i år. Og i og med at det er opptak fra tidligere, så håper jeg at de gjorde som meg. Jeg håper at de så gårsdagens episode. Og at de så det samme programmet som meg i kveld. Og at de sitter, ubekvem og flau, ille berørt over egen adferd, mens de skrur på det moralske kompasset sitt.

Ubevisst mobbing

Det er så mange tester som florerer på Facebook. Ikke vet jeg hvem som utvikler disse testene, men jeg tør påstå at de aller fleste av oss der inne har en eller annen gang tatt en test. Det kan være nonsenstester som "Finn ditt indianernavn". Og apropos den. Vi bør kanskje komme oss videre og slutte med indianerbegrepet.  I USA heter det native americans og ikke indianere lengre, for det er urbefolkningen i USA vi prater om, og indianernavnet ble feilaktig gitt de av C. Colombus fordi han trodde at han hadde kommet til India da han kom til amerika. Men det var ikke poenget mitt. Testene var poenget. For det testes ganske ubevisst og uhemmet, for ren underholdning, uten tanke for tanken bak og hvilke signaler man sender. Og uten tanke for at mange av disse testene inneholder spørsmål som gir utvikleren svar på hvem du er og kan spisse reklamene mot deg etter svarene dine. Men det er ikke de testene jeg er ute etter heller.
Den testen som var utløsende faktor for denne bloggen var "OCD- testen". Jeg så at noen hadde lagt ut resultatet sitt som 100%OCD, og det medførte likes og smilefjes. Og andre venner hang seg på om sine resultater, muntre kommentarer og mye latter. Jeg tror at veldig mange tok testen, og fikk resultater med 100%. Og veldig mange syntes det var litt kult, fordi de har ikke helt satt seg inn i hva OCD er, og tror at det handler om å være ryddig, like at ting ligger på plassen sin, liker at flere bilder samlet henger i samme høyde og at figurer er sentrert i kvadratiske rammer. Og mange som er nøye med håndhygiene og liker at flasker står etter høyden i kjøleskapet, skryter av at testen viser 100%, og kommenterer "ikke overraskende".
Før Facebook var dette fenomenet med å bruke diagnoser eller sykdommer som begrep for alt mulig, synlig som farsotter som bare spredte seg på folkemunne. Jeg husker en gang på åttitallet når "alle" gikk rundt og sa at de hadde angst. Angst for å komme for sent, angst for veps, angst for lus....angst er heller ikke gøy, og heller ikke til å spøke med.
Tilbake til OCD. Jeg tror at veldig mange som klikket på denne lenken og tok denne testen, ikke klikket på forslaget til lignende lenker som for eksempel linken til en YouTube video med en ti minutters forklaring av anxiety and OCD.
Jeg kjente en gang et menneske med sterk OCD, så jeg visste litt før jeg så på denne informative videoen også, men jeg tenker at veldig mange burde se den lille videoen. For den starter med nettopp det som irriterer meg. Mannen i videoen sier at mens veldig få mennesker tuller med alvorlige lidelser så som kreft, MS, ALS  mv, så er det liksom fritt frem å tøyse med psykiske lidelser, herunder også OCD og angst. Obsessive Compulsive Disorder, som i dag har vært underholdning på Facebook,  hører til under det vi i Norge kaller tvangslidelser, og det er ingen spøk. Jeg liker å rydde i skuffene mine, og jeg liker at ting er sortert etter dato i kjøleskapet. Det kalles praktisk, ikke OCD. Jeg har med meg desinfiserende gel i veska når jeg er ute å reiser. Praktisk. Jeg tar av meg belte, har småflaskene i pose og tar ut pc'n av håndbagasjen før  jeg kommer frem til sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det kalles å ta hensyn til medpassasjerer og følge anbefalingene, det er ikke tvangshandlinger. OCD er en alvorlig lidelse, og jeg irriterer meg stort over at intelligente mennesker tar testen og ler på Facebook. At folk påberoper seg en OCD fordi de liker å gjøre ting i spesiell rekkefølge eller sjekker at kaffetrakteren og komfyren er slått av før de går ut, er relativt korttenkt og respektløst hvis man ser nøye på det.
For kort fortalt så handler OCD om mennesker som har tvangstanker, og for å bedre tvangstankene så får de tvangshandlinger. For eksempel kan tvangstanker være at alle bokser og poser i kjøkkenskapet må stå i alfabetisk rekkefølge og med etiketten synlig. Handlingen er da å rydde disse. Etter hvert forsterkes tankene og kanskje tror man at det skjer noe fryktelig hvis man ikke rydder i dette skapet, og handlingene øker i frekvens. Til slutt sjekker man skapet ti ganger i timen, og til slutt kan man ikke gå ut av leiligheten fordi man må sjekke at alt er i orden oftere og oftere. En ganske vanlig OCD er å vaske hender veldig ofte. Og nei, vi snakker ikke etter hvert do-besøk, etter hver butikktur og etter hver kollektivtransport, eller etter hver håndhilsing. Vi snakker timesvis i løpet av et døgn, og skrubbing til hendene blir såre. Vi snakker om at det starter med håndvask som etter hvert tar flere minutter og kanskje må man vaske opp til albuen og så opp til skuldrene.
Det er faktisk mennesker som ikke kan gå ut av leiligheten sin, som ikke kan jobbe, som ikke kan gå på skole, og som må gå på medisiner. Og selvfølgelig snakker vi også om hardt rammede, lettere rammede og midt i mellom. Poenget er at dette er ikke gøy, og at vi bør slutte å mobbe vår neste ved å legge ut testresultater som rammer syke mennesker som sikkert ikke har alt for stor selvtillit i utgangspunktet.
Neida, jeg hade kanskje ikke blit så opprørt hvis det ikke var for det faktum at jeg kjenner mennesker både med OCD og angst. Reell OCD og angst. Men, nå gjør jeg nå engang det, og da bruker jeg litt tid på å skrive dette for å mine folk om at det kan være smart å sjekke hva man liker og ler av på Facebook eller andre sosiale medier, og det er greit å sette seg inn i begrepene som vi strør om oss med. For det koster så lite å unngå å såre andre, særlig når informasjonen er et tastetrykk unna. Fortsatt god søndag.

Ikke alle toppetasjer kan være møblert med chesterfield

Overskriften kunne vært inspirert av Trumps varme utsagn i dag om hvor god en leder Putin er og hvor gode venner de kunne blitt. Eller det kunne vært nok et innspill som påpekte hans hatefulle og diskriminerende utsagn bare siste uken. Men det er ikke sånn, for i dag måtte Trump se seg slått av en kvinne.
Nei, jeg har ikke bommet med to måneder og sitter her og tror at det er valgdag i USA i dag. Den dagen sitter jeg nemlig onsite og skal drive direkteblogging fra galskapen. Jeg grugleder meg til å overvære dette på nært hold, men tror det blir en unik opplevelse enten det blir det ene eller andre utfallet.Men nok om det.
Det var denne kvinnen som gikk Trump en høy gang, og da tenker jeg en høy gang når det gjelder skarpladde utsagn, selv om jeg er litt i tvil om jeg skal plassere ordet skarp i nærheten av både henne og tidligere nevnte Trump.
Kvinnen ja. Vi snakker like til kortreist, for vi trenger ikke dra lengre enn til Bryne, og rettsaken som var i dag, mot hun som nektet en kvinne med hijab adgang i frisørsalongen sin.
Her snakker vi farse av dimensjoner, og la det bare være sagt; jeg er veldig usikker på hva som er ekte sitater fra frisøren og hva som er journalistisk stand-up. En av overskriftene var "får hetta av hijab". Riktig nok er det varmt om dagen, men tid for agurknytt er det vel ikke. Men hvis dette er et vaskeekte sitat, så vet jeg ikke om jeg skal tilskrive det mangelfullt vokabular eller dårlig humor.
Jeg ser også at forsvareren har sagt at hvis kvinnen i hijab hadde fått lov inn i salongen så måtte alle mennene gått ut for å unngå at menn fikk se kvinnens utildekkede hår. Ja da. Selvfølgelig kjøper vi at den samme frisøren som er oppgitt å ha sagt at "jeg vil ikke ha sånne her i salongen min", er full av omsorg og bare ønsket å verne om kvinnens ære.
Troverdigheten blir ytterligere styrket av sitatene fra hvilke andre grupper frisøren ikke ville sluppet inn i salongen sin. Jeg vil ikke sitere hvilke grupper det var snakk om, for det er visse søkeord jeg ikke vil at min blogg skal poppe opp under, men for å si det sånn: å forsvare egen rasistiske holdninger og handlinger med å si at man heller ikke ville sluppet inn grupper som er kjent for å utrydde enkelte folkegrupper og/ eller bedrive diskriminering og grov rasisme, det blir kanskje litt selvmotsigende eller?
Jo mer jeg leser og jo mer jeg ser om denne saken, jo mer ligner den på en stripe fra Larsons gale verden. På en annen side, så blir det nesten litt trist at denne kvinnens utsagn og holdninger offentliggjøres, for de er så fulle av fordommer og lukter lang vei av mangel på kunnskap. Jeg runder av denne historien med å si at jeg støtter ikke hatbrevene og truslene som har kommet mot kvinnen, for jeg støtter generelt ikke hat og trusler, men jeg forventer at kundeantallet og inntektsgrunnlaget stuper nedover mot en ildrød bunnlinje i årsregnskapet.
Helt til slutt, som et apropos til overskriften, og litt for å slutte innlegget med en litt lettere tone.
Det er mulig det er bare meg, men jeg er i alle fall grundig lei av denne Solveig Barstad og dette matpolitiprogrammet hennes. Reklamen for det som har gått om att og om att denne uken handler om at "det ikkje er så mykje kveite i fiskekakene (fra en eller annen leverandør) som vi skulle tru". Hvem i all verden, i alle fall med et snev av møblement i toppetasjen, tror at det er "mykje kveite i fiskekaker!?"
Jeg skjønner at de prøver å få opp interessen for programmet med disse store overskriftene sine, men jeg blir bare så inderlig lei at dette gnålet, som stort sett starter med "du trudde kanskje at bla bla og blæh" Nei, jeg har aldri trodd at det er en stor andel kveite i fiskekaker, og jeg tror ikke alt er sunt bare det står et nøkkelhull på pakningen. Men jeg lurer på hvor mange som egentlig tror det. Og hvor skal det ende. Vil denne programserien holde på i så mange sesonger at de til slutt må ty til "du trudde kanskje at babyolje inneheld babyar du" eller "det er ikkje ein einaste prosent italienarar i italiensk salat, sjølv ikkje i den med kjøtt". Ligg unna maten min, Barstad. La meg få slippe å høre tutringa di i bakhodet hver gang jeg er på butikken.

Hurra for Hans Majestet Kong Harald V

Som en motvekt til innlegget tidligere, om presidentvalg og stortingsvalg, ønsker jeg å ytre min takknemlighet for at jeg bor i et demokrati med den frihet og galskap det måtte innebære. Men også vil jeg uttrykke takknemlighet over å leve i et land med Monarki. For på den måten så slipper vi å skulle velge hvem som skal sitte som statsoverhode. Mange kan si at man på den måten er prisgitt skjebnen og arverekken. Men å få en som er født til jobben og skolert til jobben gjennom hele livet er langt å foretrekke fremfor å skulle velge den med færrest eller minst farlige skjeletter i skapet. Og for vårt lands del, så er vi ekstremt heldig med arverekken. For vi har en folkets Konge, en Monark som virkelig tenker på oss og ser oss.
Jeg føler meg temmelig sikker på at jeg hadde blitt tilgitt om jeg ikke hadde vært så formell i tittelen, og jeg håper at jeg ikke blir tatt for ikke å være respektfull om jeg resten av stykket bruker Kong Harald. Maken til Norges Konge, det har ingen.
Jeg var glad i HKH Kong Olav V også. Han var også folkets konge og ganske uformell i mange setninger, der kan kom i skyggelue, knickers og den slitne blå anorakken sin, mens han smilte og lo.
Men Kong Harald V, det er mann med meningers mot det. Jeg så programmet om den lange forlovelsen og kampen for kjærligheten, og kjente at dette sto det respekt av. Kong Harald har tatt til ordet for så mange. Han forsvarte Kronprinsens valg av sitt hjertets utkårede, en kvinne av folket og med fortid som pressen fråtset i. Jeg skal ikke si at jeg ikke himlet med øynene i kampens hete selv heller, oppvokst med jantelov og bygdesladder rundt ørene som jeg er. Men Kong Harald så igjennom skallet, og så det som jeg har sett mer og mer av. En flott kvinne, også med meningers mot, og en Kronprinsessetittel verdig.
Men det er Kongen jeg skriver om. Fine Kong Harald som står opp for familien sin. Som hegner om det bitte lille de får av privatliv, men som også står opp for folket i alle dets fasetter og lag.
Han inviterer til hageselskap, sammensatt av tilfeldige utvalgte som sammen representerer landet, og får den enkelte til å føle seg velkommen og satt pris på. Han seiler regattaer og spøker jovialt med mannskapet sitt. Han er representant i mange formelle sammenhenger, og holder taler med glimt i øye i inn-og utland. Men jeg tror ikke det er så mange andre, det være seg Monarker, Keisere eller Presidenter, som har fått millioner treff på YouTube for en tale holdt i et hageselskap i et land med fem millioner innbyggere.
For Kong Harald prater med hjertet. Kongen er ikke redd for å si at hans egne forfedre er innvandrere, eller at landet vårt består av en mangslungen befolkning. Jeg vil ikke ta æren fra han ved å sitere han i mitt innlegg, men jeg håper Kong Harald tar inn over seg at når han tar seg tid til å nevne grupper av mennesker som ikke er like velkomne over alt, så rører han ved mange hjerter. Og, det at selveste Norges Konge sier dette og Kongens budskap blir spredt ut i verden, det er med på å bygge bro og skape toleranse.
Kongen gjør også talene sine personlige ved å nevne enkeltmennesker og enkeltartister i talene sine, og han vitser både med seg selv og Dronningen. Jeg tror at det er bare en trygg og uredd Konge som kan gjøre det. Å by på seg selv når man er i en slik posisjon, det er ingen selvfølge og det er stort.
Igjen, tusen takk til HKH Kong Harald V for alt du gjør, alt du tør og for at du bryr deg. Og tilgi meg for at jeg er dus, men det ble så rart med De og Dem i en hyllest til en jeg kaller Folkets Konge.

Bilistenes parti, eller the trumpettes som jeg kaller dem

For noen uker siden hadde The Huffington post slukt rått en overskrift fra Dagens Næringsliv som sa at FRP gikk inn for å forby bensin-og dieselbiler fra 2025. FRP ble fremstilt som det store miljøpartiet i Norge, og fikk varme omtaler fra miljøforkjemperne rundt om i statene. Dessverre ble ikke FRPs demantier eller korrigeringer fanget opp av Huffington, og jeg tror heller ikke at supporterne i USA er klar over at FRP er det som ligner mest på Trump og hans like her.
Når Siv Jensen, som svar på spørsmål om økt bensinavgift, presiserte for fjerde gang at de ønsker å være bilistenes parti, så følte jeg en viss frykt for hva de kan finne på. Med Trump-ideologiene ta fra de fattige og gi til de rike i minnet så ser jeg det ikke som usannsynlig at Siv vil foreslå at alle skal betale årsavgift, uavhengig av om de har bil eller ikke. For potensialet for at vi kommer til å skaffe oss bil, er jo til stede. Litt sånn som den gangen Emil ble satt i snekkerboden selv om han ikke hadde gjort noe, for han kom sikkert til å gjøre det mente pappaen.
Trump og FRP ja. Jeg ser klart fellestrekk. Valgkampen dreier seg mye om å spre frykt og så fremstille seg selv som verdens frelser. Immigranter og verdensreligioner er de største yndlingstruslene. Immigranter som er kriminelle, som tar fra oss jobbene, som er terrorister og som overbefolker verden og gjør oss til undertrykte mindretall. For til forskjell fra oss så er de en ensartet gruppe som alle er like. Jeg sier ikke at det er uproblematisk med migrasjon og med ekstremisme og terror. Det jeg sier er at det finnes dårlige epler i alle kurver, og vi kan ikke bare peke utover og skylde på andre, og sette opp gjerder og murer.
Et annet fellestrekk er at Trump og FRP i sine valgkamper ser ut til å glemme at det ikke er skolevalg i  videregående skole de holder på med. Jeg husker da jeg gikk på Surnadal vidaregåande skule, og vi hadde skolevalg. Først var det da en paneldebatt, og FRP utmerket seg stort på stemmefiske. Lovnader om sprit og vin i butikkene, lavere avgifter på motorsykler og biler, billigere bensin og tobakk. Vips, der hadde de partymenneskene og hele maskin og mekk i lomma. For unge hjerner tenker så enkelt. De tenker jeg, meg selv og mitt. Og slik ble de vinnere av skolevalget.
Minner litt om mer skattelette for de rike, bilistenes parti..og la meg gjette valgvake med fri bar. Ja, gjetningen her er kanskje et ønske om at fri bar gav grunnlaget for den legendariske "morna Jens", sagt med rasperøst og uforstand.
Velgermassen har også, la meg si dessverre, noen likhetstrekk. Det er mange rike hvite, det er mange med holdninger som tenderer mot rasistisk, og det er mange som kjeder seg og ønsker forandring (tror at gresset er grønnere på den andre siden). Skremmende mange har denne "la dem få prøve seg, hvor galt kan det gå?".
Jeg håper og tror at det går like seint å snu skuta i USA som i Norge, men små skritt i feil retning er like vel skritt i feil retning selv om de er små. Og løse kanoner ruller ofte rundt på dekk og fyrer av løsskudd og blindgjengere mye av tiden, men plutselig er det ekte kuler og krutt, og det er da det smeller.
Slik det ser ut, så kommer jeg til å befinne meg i USA på den store dagen da alt avgjøres. Det føles litt som millenniumsskiftet da vi var usikre på om all elektronikken virket dagen etter. Opptrappingen mot neste stortingsvalg her er også i emning. Ikke like verdensomspennende, men navlebeskuende sett ganske utfordrende.
Rett skal være rett. Ingen av kandidatene eller partiene er feilfrie. Det er bare noen av de som tenker mer på folk flest og som har forbedringspotensial.Og med det folder jeg hendene og håper at flertallet gjør det riktige valget.