Om gjenboere og kosedyr for kjæledyr

Ett av ordene jeg synes er rart i det norske språket, er gjenboere. Jeg forbinder ordet med boligannonser: ingen gjenboere, står det. Og jf. det jeg finner på google, så betyr det i denne sammenhengen at ingen har direkte innsyn i boligen. Men, jeg tror det er bare en trøsteforklaring til ordet. Bare smak gå ordet. Og tenk på andre ord som starter med gjen...gjensyn- å se igjen. Gjenferd -noen som ferdes eller går igjen, gjentakelse: noe som repeteres eller skjer igjen.Da må jo gjenboer bety noen som bor igjen?
Jeg bor i en leilighet der det er sånne boligannonse-gjenboere. Og ta for eksempel nå når jeg kom hjem etter to uker i Florida. Da jeg kom inn i leiligheten, og satte kofferten ned med et litt tungt nå er det slutt på ferien-dunk, så laget det nok urolighet i luften til at en av hybelkaninene kom rullende frem fra under sofaen, hvilket forundrer meg stort i og med at det siste jeg gjorde før jeg dro på ferie var å støvsuge og vaske hele leiligheten.
Jeg kunne sagt som de på min egen alder og yngre at jeg vasker før jeg drar for da er det så hyggelig å komme hjem igjen, men jeg liker heller min bestemors pessimistrealistiske tilnærming; jeg vasker og rydder slik at ingen trenger å ta igjen lort og rot etter meg hvis det hender meg noe på turen.
Men altså, vask og støvsuging til tross, jeg kommer hjem til hybelkaniner. Og da lurer jeg på: hvem har romstert rundt i leiligheten min slik at støvet har virvlet seg sammen i små tumbleweeds eller hybelkaniner i brunst. Og da er svaralternativ 1 gjenboere, og da som i noen som bor igjen. Mine gjenboere tror jeg er flere, for det er ikke måte på med støv de får virvlet rundt. Jeg tror også at en av gjenboerne spiller gitar også, for en annen gang jeg kom hjem var en av gitarstrengene røket selv om gitarene hadde vært hjemme alene.
Svaralternativ to er selvfølgelig nøkkelnissen. Dere kjenner han? Han. Som tar seg bryet med å flytte nøklene fra det stedet du legger dem for å vite hvor du skal finne dem igjen, til et helt annet sted som ikke nødvendigvis er logisk en gang. Nøkkelnissen har kanskje kjedet seg, og avlet opp hybelkaniner mens jeg var borte. Mens jeg er inne på nøkkelnissen. Kan det være han som bruker tøyet mitt også, slik at jeg må vaske tøy flere ganger i uken? Eller er skittentøynissen og nøkkelnissen to forskjellige, og muligens fettere?
Bare fordi dette er min blogg, og bare fordi jeg kan, så skifter jeg tema til noe helt annet.
I går satt vi med et av disse reklameavisen som har sin renessanse i førjulstiden. Og jammen var det gaveideer. Kosedyr til kjæledyr. Nei, ikke alt fra kosedyr til kjæledyr. Du kan få kjøpt egne kosedyr beregnet for kjæledyret. Jeg vet at det er noen som ser på hunder og katter som familiemedlemmer, og dem om det. Men det er nå dyr da, trosss alt. Og jeg kan ikke tro at kjæledyrene føler seg avspist om de får en eller annen stuffet vidunder som er kjøpt på Nille vs spesialproduserte kosedyr for kjæledyr. Hmm, kanskje det er litt hyklersk av meg å si, for jeg har faktisk kjøpt julestrømpe både til katter og hunder. Nei, jeg bestemmer at det er stor forskjell på kosedyr og spiselige ting.
En annen favorittgave til den som har alt, var bondesjakkspill i hvitt og gull til nette kroner 2340,- . Ja da, jeg høres sikkert utakknemlig og grinchete ut, men det blir litt mye for min del altså. Hva skal man med forgylt bondesjakk? Jeg vet ikke om det var ekte forgyldning eller om det var "forguling", men for den prisen så ville jeg nå i alle fall forvente ekte vare.
Ja ja, det var litt deilig å skrive et innlegg bare for moro skyld altså, for det har vært regn og tåke i lassevis siden jeg kom hjem fra ferie, og det skal litt til for å holde hodet oppe og gli inn i hverdagslivet med et smil igjen, også i utgangspunktet, og enda verre når det er så grått av vi bare har et hint av dagslys mellom mørk morgen og tidlig mørkt om ettermiddagen.

Når jeg tar meg tid til å engasjere meg i de små tingene

Nå kjenner jeg at jeg har brydd meg litt mye med presidentvalg, upassende førstedamer, rådgivere og presidenter i det siste. Det faller seg litt naturlig med et bein innafor i USA, men nå skal jeg lene meg på det beinet som er godt plantet på norsk jord og bry meg litt med de store tingene som rører seg her.
Gruppen på Facebook som sier nei til Halloween og ja til julebukk skal jeg bare si bittelitt til, for voksne mennesker som ønsker å ta gleden fra små barn med sine satte og surmagede argumenter er ikke verdt det. Men bare så det er sagt: jeg har ikke sett ett eneste lite barn på julebukk-oppdrag siden denne gruppen slo om seg på fb. Skal du ta bort moroa den ene kvelden fordi det "er så kommersielt og ikke er en norsk tradisjon" så må dere jaggu trå til med julebukktradisjonen, hvis dere vet hva denne "enormt store og gamle" tradisjonen innebærer.
Julen skaper jo alltid debatter her, og nå tar jeg alle på rad å rekke og starter med julegudstjenestene.
Jeg har skrevet om det en gang tidligere også, så bær over med meg hvis jeg sier noe av det samme.
I går så jeg at tv2 skrev om norske muslimske familiers ønske om at julegudstjenestene må bestå. Jeg har ikke lest om eller sett TV-innslaget, men la meg være litt sprø og anta at dette har blitt litt tradisjon for disse familiene da. Kanskje det er et tegn på vellykket integrering og at de skjønner det som skolene burde erkjenne: Gud er ikke farlig og man blir ikke verken frelst eller omvendt/konvertert av å gå på en gudstjeneste. Jeg holder også fast på at å ta Gud ut av, eller avlyse, godstjenesten og skylde på eller begrunne dette med det flerkulturelle Norge, det er reinspikka diskriminering. Å fremmedgjøre noens religion, å feie noens religion under teppe er ikke å respektere andre religioner. Det er heller ikke politisk korrekthet. I bunn og grunn er det god gammaldags jantelov blandet med misforstått hensynstaken. Diskrimineringsloven eksisterer for å sikre like muligheter og forhindre at mennesker blir diskriminert, i dette tilfelle på bakgrunn av sin religion. Å ta bort julegudstjenesten med de begrunnelser som er gitt, er å hindre de med andre religiøse bakgrunner et innblikk inn i kristen tradisjon, og å hindre de med en kristen bakgrunn å delta i egen tradisjon.
Over til NRK sin julekalender, som har fått fosterforeldre til å reagere. Nei, jeg er ikke fosterforelder. Jeg er ikke engang forelder. Og jeg har ikke sett denne julekalenderen, og det har vel ingen andre heller i og med at vi ikke er i desember ennå. Jeg har sett reklamen for den, og har sett denne nå så meget omtalte strenge nabodamen som det er reagert på.
Kjære alle sammen. Det er vel ikke et ukjent fenomen at vi har foreldre og foresatte som er strengere enn andre. Dette er alle sammen mennesker, og i alle valører. Strenge, sinte, snille, for ettergivende, usikre, trygge..jeg trenger vel ikke ramse opp alle egenskaper eller kjennetegn for å få frem poenget. Jeg tror helt klart at mange fosterbarn opplever seg annerledes og er mindre trygge enn de som bor sammen med biologiske foreldre. Samtidig er det veldig mange barn som ikke er trygge og som ikke har det bra i sine biologiske familier også. Men denne debatten kan det jo skrives bok etter bok om. Hovedpoenget mitt er at jeg finner det lite sansynlig at NRK har lagt opp til en julekalender som skal støte eller henge ut noen. Jeg stoler også på at barn er barn og ikke begir seg inn i så veldig dype og problematiserende funderinger når de ser på barne-TV. De er barn, tross alt.
Jeg stoler også på, ut i fra den lille snutten jeg har sett, at dette er sydd over samme lesten som veldig mange andre serier, filmer og bøker. Det er litt røft i starten. Det er rollefigurer ment for å trigge følelser som medfølelse, empati og omsorg, og rollefigurer som skaper engasjement og noen ganger litt negative følelser. Historien snirkler seg gjennom noen svinger og humpete veier, men så blir det bra til slutt. Og bare en liten apropos til slutt; nå har jo stemødre fått gjennomgått i folkeeventyrene i flere hundre år, så da tåler vi nok en streng nabokjerring eller fostermor i noen episoder av en julekalender. Og hvis dere fosterforeldre ønsker gode rollemodeller vist på TV, samtidig som at utfordringene også synliggjøres; Netflix og "the Fosters" er et godt alternativ, om enn for litt større barn.
Det gode med disse to debattene må jeg kanskje også påpeke da. De har overskygget "julemarsipanen kommer alt for tidlig i butikken"- debatten
Det de derimot forhåpentlig vis ikke har overskygget, er det som jeg håper og tror er en stigende giverglede eller verdiendring. I den siste tiden og de siste årene har denne tiden på året bragt med seg hyggelige historier om mennesker som låner bort huset sitt til familier som har dårlig råd, eller mennesker som skaper hygge for de som trenger det. Det er også et økende tilbud av ting du kan gjøre for å bidra til julemiddag for hjemløse, alternative gaver som kommer til nytte for de som trenger det mest mv. Jeg kan selvfølgelig, som så mange andre, være kynisk og si at dette er måter å lette på dårlig samvittighet for oss som har for mye, men jeg vil ikke det. Alt er ikke svart eller hvitt, og jeg er helt sikker på at mange av oss som sender bidrag via SMS, kjøper pakkelapper som bidrar til en middag til en hjemløs eller sender en geit til en fattig familie i et annet land, vi gjør det fordi vi bryr oss og fordi det en sånn vi makter å vise det her og nå.
Nå liggen en lav novembersol solid plantet på en isblå himmel utenfor vinduet. Den minner meg om at selv om vi går mot mørkere og kaldere tider, så er det alltid glimt av lys i mørket. For alle. Men det er opp til hver enkelt å se det, og bare den enkelte kan ta ansvar for å nytte de på best mulig måte.

Sandløperne og pelikanene

Sandløperen er en vadefugl. En unnselig liten en som ikke er særlig fargerik, men fascinerende på sin enkle måte. Jeg har blitt kjent med, og glad i disse små fuglene, på stranden i Florida. Der heter de sandpiper, og etter det jeg kan se, så er de i snipefamilien. Her i Norge er jo myrsnipa kjent som et bilde på en omsorgsfull og kanskje litt omhegnende mor som synes aller best om sine egne barn.
Men nå var det altså denne sandpiperen da.
Den vet jammen å utnytte øyeblikkene den. Den holder til helt nede i vannkanten. Og når bølgene trekker seg tilbake etter å ha vasket oppover stranden, så løper disse små fuglene etter mens de pirker i den våte og nå porøse sanden, for å finne små kryp og spiselig plankton. Når en ny bølge kommer, så løper de rett foran bølgen, så fort de tynne pipestilkbeina kan bære de, for så å snu og løpe etter bølgen ut mot havet igjen, mens de spiser i full fart. Utrettelig holder de denne aktiviteten i gang dagen lang. Innimellom flyr de unna en og annen bølge, eller de skrår bortover stranda for å finne nytt beite. Men stort sett så løper de. Og de ser så glade ut. De ser så uendelig fornøyde ut med denne matjakten sin, der sekundene teller. Jeg skulle likt å vite hva sandløperen tenker om oss i solstolen og med medbrakt kjølebag? Eller hva synes de om av vi går tur langt stranden uten annet formål enn litt trim.
Tenk å ha en slik evne til å se de raske mulighetene og utnytte sekundene og øyeblikkene. Tenk å gjøre samme aktiviteten om og om igjen, og se så glad ut. Ja, jeg er så uendelig glad i disse små vennene mine, for de får meg til å smile og de får meg til å glemme alt annet enn nettopp øyeblikket. Og jeg skulle ønske at jeg kunne være som dem. Ikke på stadig jakt etter mat, men flinkere til å utnytte mulighetene og tiden.
Kontrasten til disse små skapningene flyr over meg. Noen ganger i en lang rekke. Andre ganger i plog. Ganske så presise med sin sørgående runde klokken halv ett og nordgående i tre-tiden. Innimellom disse to faste kommer mindre grupper nord og sør, men den største samlede flokken holder seg til rutetidene. Pelikanene med sine seige vingeslag ser så bedagelige ut. Er det vind så utnytter de den til å flyte gjennom luften, med utbredte vinger. Aldri hastverk, bare jevn fremdrift. Jevnt og trutt, det kan jeg like. Steg for steg eller vingeslag for vingeslag.
Lurer på hva de tenker når de ser ned på oss tobeinte som virrer rundt i hverdagsjaget vårt?
Jeg skulle mer enn gjerne vært en sandløper eller en pelikan av og til. Kortsiktige mål og øyeblikksnytelse eller rolige vingeslag i fast mønster.
Jeg klager jo av og til over denne hamsterhjultilværelsen som jeg ofte ender opp med. Men kanskje det er noe jeg ikke ser, eller noe jeg kunne tilføre for å glede meg litt mer over det enkle og rutinepregede. Hverdagsglede er viktig. Og ekstra viktig er det for meg nå, etter fjorten dager med ferie og tosomhet. Delte, doble gleder.
Dette ble en rar liten snutt, men jeg måtte bare skrive en snutt mens jeg satt her og så på feriefuglebilder som jeg ikke har fått lagt inn på pc'n. Se der forsvant øyeblikket inn i et å, jeg må få lagt inn bildene på pc'n- loop.

Jeg er målløs men skrivefør

For seks dager siden så jeg overskriften Russland i sorg over død klovn. Det var i følge notisen Ole Popov, Russlands største klovn, som var død i en alder av 86 år. Sett i lys av overskriftene i dag, så Kunne det jo vært være. Landets største klovn kunne blitt President. Hmm, når jeg ser mine egne ord, så er det fristende å tenke at når den største klovnen dør, så er det den nest største klovnen som rykker inn i tittelen største klovn. Videre kan jeg tenke at nå er det to store klovner, uten humor, ja såkalte Scary-clowns, som leder hver sin stormakt. Og det verste er at vi har sett bak masken på dem begge, og det vi så, var ikke pent.
Jeg lover at dette ikke skal være et langt innlegg om storpolitikk, men litt må jeg streife innom i og med at jeg sitter her jeg sitter. Med morgenkaffen min på balkongen i Florida.
Flertallet har talt, og ut i fra lovnader gjennom valgkampen går det nå mot hvitere tider i USA. Når muren mot Mexico er bygd, muslimer er nektet innreise og alle minoriteter inkludert homofile er trykket ned, og kvinners rettigheter er tilbake til 1900-tallet et sted, da kan Trump lene seg tilbake og se på sitt rike, et rike hvitere en draktene til de dom jeg ikke nevner med navn, men som har drakter med tre like bokstaver på og som dekker ansiktet mens de leker med ilden.
Maken til skummel massesuggesjon har vi ikke sett siden andre verdenskrig. Og for å dra en litt flåsete sammenligning fra norsk kontekst: yrkesfagene skapte flertall i skolevalget fordi det var lovet sprit i butikkene, lavere aldersgrense for motorsykkellappen og legalisering av marihuana.
For det er statistiske målinger som viser at majoriteten av stemmene som gikk til Trump er menn, en del av de rike, men det er også mange med lavere utdanning som har stemt på denne mannen. Og mange bor i distriktene, ikke de store byene.
Kjendiser er lamslått og målløse, de gråter og er skremte.Men det spiller ingen rolle. Det er et demokrati, og resultatet er hva det er.
Det blir skremmende å følge utviklingen, men i dag vil jeg igjen sitere Liz Gilbert sine ord: "Hvem ønsker jeg å være i denne situasjonen."
Og det er et av spørsmålene den enkelte amerikaner må stille seg og et standpunkt de bør ta midt i dette. For her nytter det ikke å være lamslått tilskuer. Her må det tas grep.Nå er det opp til kongressen, med underhuden Senatet og representantenes hus å rette opp ryggen og heve blikket.Kvinner og menn i de rette posisjoner må ta tak og ta denne nye hverdagen på alvor.
Den enkelte i befolkningen må følge med i sine delstater og gjøre de riktige valgene i dennes ulike distrikter. Her trengs det falkeblikk og kloke hoder, for selv om President er en posisjon med makt, så er den ikke allmektig.
Kjære resten av befolkningen i USA som ikke stemte frem Trump. Det er nå det begynner. Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer. Ryggen rak og blikket rettet mot målet,se det er bra.

Marit- der det skjer, når det skjer.

Her sitter jeg, i shorts og t-skjorte, på balkongen me dutsikt over et bølgete Atlanterhav. En mild bris stryker lett over gyldne hud, og det kunne vært slikt et fredelig øyeblikk hvis det ikke var for at det er dagen med stor D i dag. I dag er det valgdag i USA, og balkongen jeg sitter på er liketil i en av vippestatene.
Hvorfor er Florida en vippestat? For meg blir det ren gjetning, men jeg tror at i en stat med så stor andel minoriteter i befolkningen, så er det lett å nå fram med frykt-teoriene til DT. Jeg tror også at det er en del rike her som ikke er interessert i å betale skatt og dele på godene. Ja, ikke bare rike, det er mange som ikke ønsker å dele på godene. I tillegg, etter å ha sett intervju med en av kvinnene som holdt opp plakat med 'kvinner for Trump", så tror jeg at HRC lider under det å være sterk kvinne, for det er mange kvinner som ikke liker sånne, og også en del menn. Særlig litt gammeldagse menn, og de er det en del av her, for Florida er ikke bare solskinnsstaten, men også pensjonistenes høyborg. Florida er et av USA's Anfi del Mar i så måte.
I den siste uken har jeg sett mer en nok av kampanjefilmer for og i mot kandidatene, og jeg ser jo selvfølgelig med mine øyne og mitt standpunkt. Men jeg må si at den negative merittlisten til DT er lang og stygg. Og jeg lar meg nok en gang overrraske av at folk fremdeles stemmer på han. Og , det er veldig ofte de samme menneskene som kaller HRC uskikket og uegnet.
En interessant observasjon er også at mens det ikke er vanskelig å finne eksempler på DT sine vulgariteter og skremmende meninger, så er det fremdeles disse evinnelige e-postene til HRC som er det største å trekke fram hos henne. E-postene som FBI nok en gang satte søkelys på, og som de igjen konkluderte med ikke var alvorlig nok, to dager før valgdagen. I dag har huffington post omtalt noen av de "fryktelige" e-postene. Mellom annet en der HRC prøver å få fortgang i medisinsk utstyr til Haiti etter jordskjelvet der. I en annen e-post spør hun om det er noe som kan gjøres for en pike på ti år som ikke får gå på skole. Begge disse eksemplene er jo grusomme eksempler på hva hun kan finne på å skrive.
Det er også interessant å se ordene krigshisser og manipulerende brukt om HRC. Jeg synes hun tildeles mye makt og aksjonsevne når hun beskyldes for å ha startet kriger både her og der. Ikke visste jeg at det var HRC som herjet i Syria. Jeg synes også det er naivt å ikke skjønne forskjellen på at en tidligere utenriksminister har vært i befatning med uroligheter rundt om i verden vs å startet urolighetene. Og, la det bare være sagt: det ville ikke være første gang i historien at en sterk kvinne ble beskyldt for å være manipulerende, mens hun hadde vært kalt handlekraftig hvis hun var mann.
Jeg skal ikke gå inn mer av denne suppen nå. Heg har jo skrevet et innlegg tidligere med sterke ord om begge kandidatene, men med plussfortegn foran HRC og minus foran DT. Men jeg vil si, nok en gang, at når valget er mellom en mann som fyller en dobbelside i the New York times med begåtte fornærmelser og en kvinne som kunne fylt den samme doble siden med ting hun har oppnådd, så burde det være enkelt.
Jeg vet ikke når valgurnene stenger i dag, men jeg må vel snart gå inn og tune inn på en av nyhetskanalene for å følge galskapen helt i mål. Jeg håper på et historisk øyeblikk med første kvinnelige president i enden av denne kampen, og ikke et hysterisk øyeblikk der jeg ikke kan tro mine egne ører.
Med det setter jeg punktum for denne bloggen. Fortsettelse følger

en hybrid mellom turist og fastboende

Været er som kjent noe som ikke blir bestemt ved valg eller av enkeltpersoner, og takk og lov for det. Vi må bare ta det vi får, og de første dagene mine i solskinnstaten Florida var relativt grå og litt rufsete i kantene. Men 26 grader hjelper betraktelig, og jeg har bodd i shorts slik som jeg pleier.

I går var det ikke regn, og vi valgte å trosse den kraftige vinden for en tur på stranden. Det er deilig å rusle langs en ganske folketom strand. Fugleflokkene sitter i ro mens vi passerer, og bølgene kommer rullende inn og napper tak i tærne våre. Vakkert, et paradis hvis man ser bare med turistøyne på omgivelsene. Ikke for det, Kelly som bor her ser også at dette er et paradis, men som hun sier: it has a price to live in paradise. 

Jeg skrev en liten epistel etter orkanen Matthew. I den nevnte jeg så vidt disse "turist-kommentarene" i genren "stor ståhei for ingenting", som ble brukt om områdene som ikke ble truffet av Matthew. Og selvfølgelig er jeg glad for alle områdene som ikke ble truffet. Men det disse turistøynene ikke ser, og det turistørene ikke hører, det ser og hører jeg noe av nå. For mens mange frustrerte turister fikk ødelagt et helt døgn av ferien sin, ja noen kanskje to døgn, så kom de hit til Florida og fryser seg over den tørrere luften som er etter orkaner, og så la de seg ned på stranden og sa:kan ikke skjøne hva alt oppstyret handlet om. Her er jo alt som før.

Men det er ikke det.

Siste tallet jeg hørte om ødeleggelsene og overslaget over kostnader, var 900 millioner dollar. Og dette er overslag, og dette handler om materielle skader. Og sansynlig vis er det ikke iberegnet tapt arbeidsfortjeneste og livsgrunnlag for eksempel for de i Jacksonville, som ble oversvømt.
Men det er en ting til som ikke er med i dette regnestykket, og som er en stor bit og en stor konsekvens for beboerne. For; selv om ikke orkanen traff land, så hastet den i vei opp langs kysten, og dette forårsaker det som kalles storm surges.jeg kunne sikkert funnet en oversettelse, men det handler om store bølger som medfører store ødeleggelser på de mange kilometerne med sandstrand som er langs kysten. På turen min i går var dette veldig synlig. Jeg gikk den samme turen i mars, men da gikk jeg på en både bredere og høyere strand. Flere steder var stranden rundt en halv meter lavere enn den var i mars. Det var som to forskjellige strender. Og det er her jeg blir denne hybriden. For det er ikke turistøynene mine som legger merke til dette fenomenet.
Denne erosjonen har betydning og innvirkning på mange områder.
Alt levende som kryper og flyr rundt på denne stranda får endrede levevilkår med små pytter som forsvinner og strømmer som endrer seg. Skilpaddene får oversvømte reder, og stedfestet hekkene og klekkere mister sine faste plasser.
Det er en del mennesker som lever av turisme her. At stranda forsvinner har selvfølgelig stor praktisk betydning for de som driver hoteller eller andre innlosjeringer. Mindre plass til gjestene gir lavere inntekter, og for å bedre dette må de bruke masse penger på å sette strendene tilbake til det de var, ved å fylle på sand, og dette er ikke gratis.
De som har strandeiendommer  får selvfølgelig også sine kostnader. For når stranda forsvinner, er eiendommen det neste som blir tært på. Og for både hoteller og boligeiere er det ikke bare plass og strandsone det handler om. Det handler om at stranda er bufferen mellom havet og eiendommene.
Mye av infrastrukturen ligger også nærme stranda, og det samme skjer med den. Havet tar strendene, og etter det gnager den på veier, fortau og strandpromenader. Erosjon har vært et problem i mange år, og jeg har også tidligere sett og lest om fenomenet med de krympende strendene og den truede infrastrukturen, men når en orkan passerer blir det så store jafs på en gang. Metervis over natta er dramatisk. Et stigende havnivå verden over på topp av dette..jeg trenger vel ikke si mer.
Poenget mitt? Kanskje jeg bare måtte tenke høyt? Det er i alle fall helt klart at å bo i denne vakre staten har sine utfordringer, akkurat som vi i lille Norge har tonnevis med snø å stri med deler av året.
Det som er viktig over alt er vel å ikke overse tegn i naturen, og lytte til hva den prøver å fortelle oss. Det er også viktig å stige ned fra høye hester og ikke undervurdere andres utfordringer og kamp for tilværelsen.
Viktig er det også å sette pris på det man har, alltid, og ikke ta noen ting for gitt. Og med det setter jeg punktum for denne bloggen, og håper at jeg slipper å skrive en langt verre blogg om en mye større katastrofe om en uke, på selveste valgdagen.