Varm flamme i kald stein

Jeg har akkurat vært på kirkegården. Jeg var litt spent på hvordan det ville være i dag, for det kom en snøeling akkurat da tre nøtter til Askepott var ferdig og jeg skulle dra.
Men tenk, i det jeg kom opp til Ranes kyrkje, ja vi har nynorske kyrkjer her i Surnadal, så ble det et opplett. En klar flekk med blå himmel, rett over tåka.
Jeg liker denne skikken med å tenne lys ved graven på julaften. For meg så minner det meg om de varme bankende hjertene som de hadde, de som nå ligger under kald stein.
Mange har etter hvert fått rom til lys inni selve steinen. Far sin stein har det, og nå er det en varm flamme inni steinen, som vil brenne gjennom natten.
Det er kanskje et lite paradoks i det å minnes de flammer som har slukket, med levende lys. Men samtidig så er de kanskje igjen et lys i mørket på den måten.
Det er fint å ha et sted å gå til, men jeg tror ikke sjelene er der. Jeg tror at sjelene våre vandrer dit de føler seg hjemme når vi dør. Og derfor, når jeg er på kirkegården, så ser jeg for meg mine der jeg føler de hører hjemme. Jeg er sikker på at tante Margit sitter med en grå pirrende katt der hun er, og jeg tror bestefar plystrer og lapper sko, selv om nesten ingen reparerer skoene sine lengre. Jeg skal ikke ramse opp alle som jeg har der, og hvor jeg ser de for meg, men jeg må like vel stoppe litt ekstra opp ved far.
Jeg ser stor meg far i fjellet. I fjellrevbukse og ullskjorte, med kikkerten i hånden. Ja, jeg er sikker på at far har god utsikt der han er, og kanskje kan han til og med ser meg når jeg tenner lys. For alt jeg vet var det han som ordnet med glimtet av blå himmel som jeg så da jeg var der i dag. Jeg kan fremdeles høre han fortelle om topper han har vært på. Ikke fordi han var opptatt av å krysse av på smultring-lister eller ti på topp-lister. Det var aldri prestisje bak fjellturene til far, og historiene var aldri prangende, men heller informative om hvor det var best å gå, og hvor langt man kunne se. Og hvem som var med på turen.
Jeg liker skikken med å tenne lys på gravene, men jeg liker ikke å ha flere og flere graver å gå til. Men det er fint å ha et minnested, og det er alltid fredelig på kirkegården. Det er jo snart det eneste stedet der mennesker opptrer med respekt for hverandre, og der etiketten med stillferdig fremferd holder seg.
Nå er jeg hjemme igjen.
En ny snøeling ligger tett sammen med rå tåke, helt innpå vinduene. Snart er det klart for den årlige Disney-kavalkaden. Og i lys av turen jeg akkurat har kommet fra, så har jeg tenkt å se den. For Disney-kavalkade er gode minner. Det er barndommens jul. Og når Snøhvit er på fest med Dopey, Grumpey, Prosit og co, da sender jeg en ekstra tanke til fjellet.

En nær-Tårnfrid-opplevelse

Og det skjedde i de dager, som det også gjorde for over to tusen år siden, at man skulle dra til sitt hjemsted. Ja, ikke for å skrives inn i manntall eller (jeg hadde nær sagt Gud forby) føde i en stall, men jeg skulle altså reise hjem for å feire jul. Ikke det at jeg er kjent for å være kjempeorganisert med juleforberedelser og julestemning, men jeg har heller ikke opplevd å få en skikkelig aha dagen før avreise. En sånn" hjelp, jeg har jo helt glemt å handle gave til.."opplevelse. Jeg kjente åndenøden tok seg opp der jeg lå lettere utslått i sofakroken. Og tenk, i år ble jeg da altså en av dem som handlet de siste julegavene på Oslo lufthavn Gardermoen. Og de siste julekort og til -og fralappene ble skrevet med en litt dårlig fungerende penn, ved gaten. Ja, dere skulle sett meg da jeg febrilsk rablet med den ikke-virkende pennen på en papirpose, for å få den til å fungere sånn høvelig.
Men, til mitt forsvar så vil jeg si at jeg slettes ikke var alene om å be om gavepose i butikkene her. Og det var ikke meg som laget kø i sikkerhetssjekken fordi jeg hadde det så travelt at jeg glemte at jeg hadde både store flasker og PC i håndbagasjen. Ikke rullet jeg over tær og ankler eller stakk spisse albuer i øst og vest heller. Nei, det skal jeg i alle fall ha. Jeg hadde lagt inn god margin før flyet skulle gå, for jeg har jo reist i juletider tidligere.
Men like vel. Julegaver på Gardemoen, det er litt pinlig. Særlig fordi det kun var mitt eget sommel, og litt dårlig form i innspurten, som gjorde dette.
Ja ja, en liten Tårnfridopplevelse kan jeg vel unne meg. Det hadde vært verre hvis jeg hadde en Nora Helmers-opplevelse. Nora Helmers er, for de som ikke kjenner henne, en fiktiv vestkantbarbie som har fått et eget liv på Facebook. Hun tar litt av rett som det er, og det er de herlige overdrivelsene som  er så befriende. Når hun tenker på den tredje verden, så er det ikke bare fattige, hjemløse, de som sulter mv som hun tenker på. Nei, de med ettervekst og de som handler på Cubus er også med. Ja, det er overdrevet, men jeg må bare si at denne Nora, med Chablishandles og ekte Uggs ( og ikke støggs, som den feike varianten kalles) hun tar noen av disse flotte fasademenneskene og bedre kondisjonerte virkelig på kornet. Verdt å sjekke på fb spør du meg.
Ja ja, nå er det ikke så lenge til flyet mitt skal gå. Og da er det på tide å senke skuldrene og la julestemningen sige inn. Ja, jeg må kanskje håpe at julstormen ikke fillerister flyet mitt på vei inn til Værnes også. Det er aldri stas med storm og fly. Men hadde det vært ille, så hadde de ikke flydd, tenker jeg.

Natum videte Regem Angelorum

En strofe fra favorittjulesalmen over alle, Adeste Fideles, (O come all ye faithful eller O kom alle kristne) er inngangen til årets juleblogg. En påminnelse om å hylle englenes konge. Og hvis vi synger den på latin, så kan det hende at selv ømfintlige skolebarn-ører ikke tar skade av den også. For det de ikke skjønner, det har de ikke vondt av.
Nå er det ikke lenge til julen ringes inn, og jeg skal som så mange ganger før, høre kirkeklokkene i Surnadal. Et år går som regel fort. Dette året har gått litt treigt, men vi har nå i alle fall kommet frem til 21. Desember.
Året i verden har vært brutalt, og mange mennesker har falt for andre menneskers hånd. Vi minnes igjen og igjen om at ingen ting kan tas for gitt, og jeg regner med at det er flere enn meg som ser seg litt over skulderen og følger litt ekstra med på hvem vi har rundt oss når vi er i større forsamlinger eller på reise.
Derfor overskriften min. For å minne om at det finnes en englenes konge. Og hvis det finnes en konge over englene, så må det finnes engler. I de tider vi er inne i nå, så kan noen og enhver ha godt av å tro på at det finnes engler. Jeg snakker ikke om de hvitkledte englene med glorie og vinger, eller de kjerubiske glansbildeenglene med glitter på. Jeg snakker om de gode egenskapene som veldig mange har. Omsorg, empati, sympati, hjertevarme er ord jeg forbinder med engler, og da er det plutselig mange av dem rundt oss. Heldigvis.
Vi trenger alle en utstrakt hånd innimellom, og vi trenger alle noen som kan slippe det de har i hendene og trå til litt ekstra når vi trenger det. Nå ser jeg at jeg har gått i "vi" fella, og skriver som om jeg kjenner alle mennesker i hele verden. Ok. Jeg trenger i alle fall å tro på at det finnes gode uselviske mennesker som kan gi det lille ekstra når det røyner på. Jeg har vært en slik en av og til. At jeg har vært en engel er kanskje å trekke det litt langt hvis jeg tar utgangspunkt i glansbilde og glorie-bildet, men jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og trådt til for medmennesker. Jeg har bidratt med så lite eller så mye jeg har kunnet, og jeg har forsøkt å gå foran som et godt eksempel. Ikke alltid. Og kanskje er det derfor jeg ikke identifiserer meg med glorie-utgaven. Men jeg tenker at det er heller ikke målet. Ikke for meg i alle fall. Men jeg kan rekke ut en hånd når jeg kan det. Og jeg kan gi det lille ekstra når jeg har det.
Det ser dessverre ut som at sosialdemokratiet oppleves som en trussel der ute. Folket velger ledere som oppfordrer til egoisme og utestengelse, til å kreve og ta men ikke dele. Kynismen får sitt inntog, og det er ikke mye engleaktig over det politiske spillet som pågår. Mye handler om penger, og med pengehungeren kommer overbeskatningen av naturressursene. Det virker ikke som at uttrykket om at det ikke er barna som arver jorden, men vi som har lånt jorden av barna er så viktig lengre. Det ser heller ut som om at så lenge jeg har det jeg trenger og dobbelt så mye til, så er det ikke så nøye om neste generasjon får lide.
Det ser ut som om verden må gå litt i seg selv nå. Vi må bort fra mye vil ha mer, og tilbake til å dele det vi har. Vi må bort fra meg, meg sjøl og jeg og tilbake til oss og vi. Vi må kunne gi uten å få tilbake, men også gi tilbake selv om det ikke er et krav. Og jeg vet at jeg har mast om det tidligere også, men jeg sier det igjen: det begynner med hver enkelt. Hvert eneste menneske må skjønne, erkjenne og gjøre noe med det.
Jeg hadde ikke sagt det om igjen og om igjen hvis jeg ikke trodde det nyttet. For jeg tror på det. Det jeg tror på, får fokus, og det som får fokus det vokser.
Venite adoremus Dominum. Gledelig jul alle sammen.

Det er bedre å bygge ny grunnmur enn å henge fasaden på et vaklevorent stillas

Det sies at ulykker kommer tre og tre. Nå ser det ut til at blogginnleggene gjør det samme. Det har liksom bygd seg sakte opp gjennom to innlegg, og det var ikke planlagt en trilogi da jeg skrev den første i rekken, men i går fikk jeg en melding på messenger som gav meg inspirasjon til denne.
Jeg har sagt det tidligere, og sitert Liz Gilbert på det, jeg skriver for meg selv og så får leserne lese eller ikke og like det eller ikke. Men det vil ikke si det samme som at jeg ikke setter pris på tilbakemeldinger. Og gårsdagens melding på messenger, som ledet til en liten samtale i den grad messenger kan kalles å prate, gav inspirasjon til et tankespinn som ser ut til å renne nedover siden i dagens blogginnlegg.
Dagens innlegg kunne blitt litt tungt, med tanke på det sorte bakteppe som gårsdagen var, men så er det dette med timing da. Det å høre fra en gammel venn, og få tilbakemeldinger på at bloggen min settes pris på og gir gjenklang hos andre, gjør fingrene på tastaturet litt lettere. I tillegg så hadde jeg et kjærkomment besøk i dag, av en hjertevarm seksåring som er raus med gode klemmer, og da blir hjertet lettere også, og pusten går i rolige drag mens jeg skriver det som var et litt dypt og dystert innlegg, men som nå får et litt lettere tilsnitt.
Gårsdagens chat handlet litt om når de sorte dagene blir så mange at de drar deg ned i kjelleren eller inn i et møte med en imaginær vegg. Jeg tror dette er en kjent situasjon for veldig mange, men jeg tror også at det er noe som veldig mange ikke forteller om. Og noen synes kanskje at man ikke skal si det høyt. De om det.
Jeg skal ikke skildre noen detaljer fra mine perioder i kjelleren, men jeg vil tegne noen metaforer for dere, for jeg tror at delte erfaringer gjør mer nytte for seg enn erfaringer som ligger i skuffen.
Det er ganske skummelt første gang du mister fotfestet øverst i kjellertrappa og ramler trinn for trinn helt til du ender på det kalde kjellergulvet. Kanskje rakk du ikke å slå på lyset en gang, og nå må du famle deg frem og gjette deg til hva det er du kjenner på. Du vet ikke en gang om det du får tak i, er spiselig eller giftig, om det er en lodott eller en død rotte. Desorientert og svett klarer du å stable deg på beina, og etter hvert husker du kanskje også at det er lysbryter i begge endene av trappa. Med et lettelsens sukk slår du på lyset, bare for å finne ut at det er mye rot der nede. Så mye at du tenker at du må komme deg opp så raskt som mulig, og aldri fortelle at du har vært der.
Trappa er uendelig lang, og du er ganske så vissen i beina og full av spindelvev og ved-rusk når du kommer opp igjen. Du slukker lyset og låser døren og later som du aldri har vært der.
Kanskje blir du møtt av noen som ikke kan fatte og begripe hvor lang tid det tok å komme seg opp fra kjelleren, og som utålmodig pusher deg videre ut i stua til alle menneskene som venter der, før du er klar for det. Der, blant alle de vellykkede gjestene dine, skjønner du at du ikke kan fortelle hvorfor du var borte så lenge og hva du så på turen. Du forteller ikke om den lange kjellertrappa med alt for høye trinn, for du tenker at ingen kan få vite om det dårlige snekkerarbeidet som er gjort i trappa, eller hvor rotete det var der nede i dypet. Du lar rett å slett være å fortelle at du har kjeller i det hele tatt. Det er bedre sånn.
Nei, det passer ikke for alle å fortelle om dypet, om turen ned og turen opp, om rotet og kaoset, og om energitapet det var å ta turen. Og jeg dømmer ingen. Det er ikke opp til meg å si hva andre skal gjøre. Men etter å ha tatt trappen ned både på magen og ryggen og knærne. Etter å ha rotet rundt både i mørke og i lyset, så har jeg erfart at det er ikke så farlig å si høyt at jeg har en kjeller. Og jeg har også lært at det ikke er så skummelt der som jeg trodde i starten. Det er fremdeles tungt å puste der nede. Og det er rått og utrivelig til tider. Men etter hvert så har jeg fått litt system i noen av hyllene der nede. Jeg har satt opp merkelapper på noen av hyllene, og har sortert en del i gjennomsiktige plastbokser og en del i tette kasser med lokk. Jeg ser at der fremdeles er noen mørke kroker der, utenfor omkretsen til lyssirkelen som hallogenpæren i taket danner. Men etter hvert har jeg tenkt at det kanskje ikke er nødvendig å se alt, så lenge veggene er tette slik at det ikke kommer inn rotter.
I det siste har jeg også tenkt en del på om jeg skal håndtere de lukkede usorterte kassene slik som jeg håndterte kassene som sto i kjelleren i barndomsheimen, da barndomsheimen ble solgt. Jeg kastet de usett. Jeg kastet de usett fordi jeg tenkte at når jeg ikke visste hva de inneholdt, så var det sikkert mye som jeg aldri kom til å savne fordi jeg hadde glemt det, og da var det like greit å kaste det.
Slik tror jeg kanskje jeg skal håndtere de usorterte kassene i min imaginære kjeller også. Hvorfor ikke? Hvorfor lette på lokket i enda en kasse hvis det er gjemte ting der som jeg ikke trenger lengre.
Jeg tror kanskje jeg rett å slett skal forsøke å lage en luke slik som det er i gamle møkkakjellere, og ta spaden fatt for å få ut rusket og møkka. For det er jo det som er verst med å havne i kjelleren. Alt det som er usortert og møkkete, som bare er en klamp om foten.
Men litt tilbake til messenger-samtalen. Det vi pratet litt om, var det å kjenne seg igjen i andres sorte dager, og det å være ærlig på at slik er det en gang i blant. Det å tørre å si ting høyt er skummelt, men jeg tror det er med på å tette hullene i grunnmuren.
Jeg tror at å være ærlig med seg selv er å bygge solid fundament. Og et solid fundament er godt å stå på. Som jeg skrev tidligere, så har jeg måttet flikke på min egen grunnmur flere ganger, og jeg har etter hvert moderert ambisjonen om hvor mange etasjer jeg kan klare å få til. Men takhøyden vil jeg ha over minstestandard. Den firer jeg ikke på.
Både min gamle venn og jeg har møtt mennesker som aldri har annet enn rosenrøde dager, sånn utad. Vi kjenner begge mennesker som har brukt mye mer tid på fasaden enn på grunnmuren. Ja, vi kjenner begge mennesker som har unngått byggesøknad og benyttet ufaglært arbeidskraft til å sette opp et uforsvarlig stillas for å henge fasaden på. Og selv om det er fristende å titte bak fasaden til disse menneskene, så er det ikke sikkert de vil det, og det er ikke sikkert vi skal det. For når ustø stillaser ramler, så hender det at det går liv tapt. Og det ønsker vi jo ikke.
Tilbake til kjelleren.
Det er opp til den enkelte å si høyt at den finnes og at man har vært der. Det er opp til den enkelte om man vil legge inn lys og tørre å ta tak i syltetøyglasset som har gått ut på dato og skinken med mugg på, eller om man vil si at det ikke finnes sånn i egen kjeller.
Jeg tror at å si det høyt av og til kan lette på trykket og frigjøre kapasitet til ren luft i lungene. Og jeg tror at etter noen ganger så er det lettere å ta tak i gelendret for å komme seg opp trappa, eller til og med spørre om hjelp til å komme opp.
Jeg kommer aldri til å si at jeg liker å stå i bunnen av trappa. Jeg vil ikke en gang si at jeg synes det er lett å sette ord på følelsen inni meg når jeg nok en gang befinner meg på kjellergulvet. Jeg er bare litt mindre engstelig for turen opp for hver gang. Og jeg er heller ikke redd for å bruke profesjonell snekker for å bygge andre trinn enn det jeg klarer selv, slik at det er lettere å gå.
Jeg liker pene og rene fasader, men for meg er det viktigere at rommene bak fasaden tåler dagens lys. Jeg synes det er sørgelig at det fremdeles er sånn at det ikke er helt stuereint å sette ord på motløshet, tunge dager og avmakt, og at det er lettere å sende penger til Syria og Røde kors enn å ta en telefon til noen som trenger en vennlig stemme i mørket.
Kanskje er det en eller to der ute som har lest helt hit, og som tenker at "det er flere som har det sånn som meg" og kanskje det gjør det litt mindre farlig.
Og la det være sagt. I går var en sort dag, men jeg sitter fremdeles trygt i sofaen i første etasje. Og besøket i dag farget dagen varm og gul, og minte meg på at i samtalen i går så sa min gode venn at hans middel mot slike dager var å tenne bål.
Og med lyset og varmen fra bålet ønsker jeg deg en lys og varm dag.

Av alle regnbuens farger hadde denne dagen kledt seg i svart

På mitt forrige blogginnlegg fikk jeg kommentaren modig. Ikke vet jeg hva dette innlegget vil medføre av kommentarer, om noen, men det er i alle fall ærlig og kanskje også et snev av modig.
Overskriften gir et hint om en mørk blogg, men jeg har ikke tenkt det dithen. Jeg tror det vil handle mer om regnbuens farger og så får jeg heller svinge litt ut og inn av denne dagens sorte kjoles blonder underveis.
Farger er i mitt liv nesten like viktig som bøker og musikk. Nå er det jo mye farger i musikk også, og i bøker, så sånn sett er det for meg flere sider av samme sak. Men fargene har en allsidighet som gir hverdagene kanter, innhold og følelser. Fremdeles ikke helt med meg? Bær over med meg en liten stund til så skal jeg prøve å sette ord på hva jeg mener, innimellom kirkens og andres kulørte krumspring.
Jeg starter med kirken, denne stakkars gamle institusjonen som har fått sånn juling denne førjulstiden. Jeg lar forresten den debatten ligge nå, da jeg har ment noe om det tidligere.
Kirkeåret består av fire farger.
Fiolett er nok den tiden som er best kjent, og som er tiden vi er inne i nå. Fiolett er fargen for forberedelse, advent og faste, men også fargen for oppgjør og sorg. Det passer jo for så vidt bra, med tanke på hvor mange som dør i løpet av denne mørke og kalde tiden på året, for ikke å snakke om den dystre tiden for sorg og oppgjør som har vært hvis vi skimter ut over landegrensene i år.
Grønn er majoriteten av kirkeåret. Grønn er fargen for vekst og liv. Nå er det kanskje noen som tror at påsken er en av kirkeårets grønne perioder, i og med at det har blitt så mye fokus på dette med nytt liv og kyllinger rundt påske, som et alternativ til det som påsken er i bibelsk forstand. Men nei, påsken er hvit i kirkeåret. Hvit er fargen for renhet, glede og fest. Hvit er også julens farge. Da er det kanskje ikke så feil med hvite lys da, slik som mor insisterer på. Nå er nok det mest fordi hun ikke synes noe om røde lys, men det er i tråd med kirkens farger. Den siste av de fire fargene er rød, og symboliserer ånden, ild, offer og blod. Rød er pinsen og martyrdagen.
Slik er kirkeåret delt inn. I fire farger som går og kommer i løpet av året. Og noe av dette har vi tatt inn i dagliglivet og ord og uttrykk. Håpet er lysegrønt sier vi. Og selv om vi ikke omtaler det åndelige så mye, så er kanskje kirken inspirasjonen til at kjærligheten symboliseres med rødt. Og den hvite brudekjolen er kanskje også inspirert av symbolismen renhet. glede og fest.
Men det var egentlig ikke kirkeåret som var utgangspunktet mitt i dag. Kirkefargene kom bare ramlende under veis, mens jeg støvsugde gulvene mine før jeg satte meg ned foran PCn.
Jeg tenkte mer på min egen bruk av farger gjennom året.
Jeg liker de hvite dagene. For meg er det de dagene som ikke har andre farger som kompliserer det hele (selv om vitenskapen sier at hvitt lys inneholder hele fargespektre. Det er bare lysets brytning som avgjør hvordan det ser ut for våre øyne). Vitenskap til side. Hvite dager er ukompliserte og lette som fjær. De er lette å våkne til, og bærer meg som på en sky gjennom ukene. Hvite dager er nye og ubrukte, og er som et lerret som jeg kan bruke om og om igjen.
Gule dager er også herlige. solfylte og varme, med mye latter og vakre solnedganger. I gult ligger kjærlighet og vennskap skjult, har jeg lest en gang. Kanskje var det rosenes språk? Ja, for å si det med roser handler også om farger. Mest om farger og litt om tall.
De grønne dagene er nok inspirert av kirkens definisjon. De er håpefulle og bærer med deg nye ting. nye opplevelser, eller mennesker, eller kunnskap. Jeg liker de grønne dagene også, men jeg vil ikke ha for mange på rad, da det er krevende å skulle bære så mye håp og møte så mye nytt over lengre tid. Rosa eller røde dager er litt farlige, da de er lettere vanedannende, og har en tendens til å lande på en blå dag etter hvert.
De blå dagene er lettere melankolsk og han ofte ha en god porsjon savn i seg. De er litt sånn vondgode de blå dagene, for savn kan være litt positivt også, helt til det vokser deg over hodet. Blå dager og bluesmusikk kan selvfølgelig gå greit, og det er sjelden de blir hengende i.
Dagene kan selvfølgelig komme i vifteform ut av sin prisme også. De kan skifte farge på et blunk, og pepre meg med farger som skifter på sekundet eller timen. Da lengter jeg ofte etter de hvite dagene igjen. Jeg liker ukomplisert, jeg liker enkelt, jeg liker forutsigbart. Kjedelig? Kanskje, men så er jeg vel kjedelig da.
Men, som jeg forespeilet litt tidligere, så er det, midt oppi dette, de sorte dagene da. Jeg skrev de som iført en sort kjole med blonder. For hvis det ikke var blonder, så ville det ikke være bittesmå glimt av lys eller andre farger.
Sorte dager er tunge. Det er vanskelig å stå opp, fordi det er ingen ting som venter annet en planløs tom tid. Alt for mye tid, som snirkler seg videre som lusa på tjærekosten. Og det verste er å vite at all denne tiden er tid som jeg aldri får igjen, og som veldig mange skulle gitt alt de har for å få. Det er derfor disse dagene er så ekstra tunge. Fordi man skal ikke ha dem. Rike friske mennesker, gjeldfri og med egen bolig og ny fast jobb skal ikke ha sorte dager. Særlig ikke i en tid da andre mennesker blir bombet og beskutt og er uten mat, klær, hus og i verste fall så mister de også livet fordi andre bestemmer seg for å ta det.
Og nettopp derfor er det at jeg ikke sier det høyt, verken til kjæresten, familie, til venner eller kolleger. Fordi det ikke er stuereint. Fordi det føles så utakknemlig og så påtatt. Fordi alle andre som har det verre har det verre, så da er det da vel for pokker bare å ta seg sammen!
Jeg skriver det, jeg leser det høyt for meg selv og snart skal jeg dele det også. Og det hjelper like lite når jeg er midt inni det. Men på andre siden av den sorte dagen er det om ikke annet en grå en. Og jeg skal ikke gjøre narr av av grått. For grått er lysere enn sort, og noen ganger må jeg ta til takke med farger som ikke er i regnbuen. Ikke for det. Jeg kan bli overrasket av en grønn eller gul dag også. Hvem vet? Jeg vet at ingen vet, men at den som lever får se. Så får jeg bare kave videre til denne dagen gir seg.

Mitt eget innlegg om en trend

Det nærmer seg jul, og det er mange tradisjoner på denne tiden av året. En tradisjon eller trend som har kommet de siste årene, er ferdigsnekrede Facebook-oppdateringer som minner om at ikke alle har familie, eller er venner med familien. At mange er ensomme, uten venner, og gruer seg til jul. Avisartiklene er også mange om ensomhet og vanskelige familieforhold. Om triste julemiddager alene, noen også med minimalt med mat.
Midt i dette sitter jeg og kjenner på at alt dette fokuset sikkert har noe for seg for noen. Medmenneskeligheten trenger å få fokus, og mange trenger å bli minnet om at det er viktig å bry seg. Samtidig lurer jeg på om det er noen som meg, som bor alene og som har mye alenetid, som opplever at disse stadige påminnelsene nesten blir et mantra for oss som bor alene. Et mantra om at vi er så mange, og at vi ikke kan ha det bra med å være alene. Vi skal liksom se litt trist ut hele tiden, hvis vi skal tro på illustrasjonsbildene.
Jeg sier ikke at jeg ikke kjenner på at det kan bli mye alenetid til tider. Jeg blir sliten av å alltid klare alt selv, og jeg kjenner på ensomheten og rungende øredøvende stillhet i hjemmet mitt av og til. Men jeg blir ikke mindre ensom av at julen kalles familiehøytid, at enslig blir synonymt med ensom og at familiepakningene med julemat gliser mot meg i butikken.
Nå er det kanskje noen der ute som ikke skjønner ta jeg kan ta slike ensomhetsartikler inn over meg, jeg som har familie å dra til på julaften. Og det er helt sant. Jeg har familie å tilbringe høytider og andre tider med. Det er vel mer tiden mellom jul og påske, og mellom påske og jul som er mine tider der jeg kjenner på ensomheten, av og til, til tross for familie, venner og kjæreste.
Det er sikker mange som også sitter og tenker på den eller de gangene jeg avsto fra fester, bryllup, bursdager, middager mv.fordi jeg ikke orket det. Og det er sant det også. Jeg velger bort festligheter rett som det er, fordi jeg ikke klarer større settinger med mennesker særlig ofte.
Poenget mitt er vel mer at jeg er usikker på om ensomheten blir mindre av å lese ordet ensomhet hundre ganger dagen på nyheter og sosiale medier. Jeg føler ofte at disse stadige påminnelsene trigger noe inni meg. Jeg får små déjà vuer, ser små episoder fra tider der ensomheten og alenetiden har plaget meg. Jeg Husker og ser minnebilder av de førjulstidene for mange år siden, der depresjonen senket seg ned over meg som en mørk og klam hånd, bare fordi alle forventet at man skulle være så glad og fylt av god stemning i hele november og desember.
Jeg er over disse årlige depressive periodene, eller jeg har i alle fall ikke hatt de på mange år. Men jeg kjenner at disse stadige forventningene om glede og fryd fremdeles kan slite på meg, og da særlig de dagene der jeg faktisk kjenner på ensomheten.
Ta for eksempel dagen i dag. Som startet med kaffe i sengen, mens tåken ligger tykk og grå utenfor vinduet. Jeg er sikker på at mange hektiske småbarnsforeldre eller de som skal ta et jafs av julegaveshoppingen i dag, er misunnelig. Og jeg klager ikke over anledningen til kaffe i sengen. Men det hadde vært hyggeligere om den ble servert av kjæresten, eller om jeg kunne servere den til henne.   Og det er ikke til å unngå at den tanken konmer av og til.
I går var det sofa og TV. Og mange sukket tungt og misunnelig da jeg i lunchen fortalte at det var planen min. Og jeg skjønner det. Men jeg var vel så lykkelig forrige lørdag, når jeg hadde selskap av en hjertevarm og skravlende seksårig gutt, som stadig kom med innspill til det vi så på tvn, eller plutselig bare slang seg ned i fanget mitt for en stund. Og jeg droppet gladelig kaffe på sengen forrige søndag til fordel for det glade ansiktet som møtte meg med spørsmål om det var morgen og om vi skulle stå opp snart.
Det er kanskje sånn at man alltid, selv om man er fornøyd med mye, skulle ønske seg noe annerledes også. Innimellom i alle fall. Og den perfekte tilværelsen finnes kanskje ikke. Eller kanskje er det vi selv som må definere det perfekte på en annen måte. Kanskje godt nok er perfekt. Og kanskje er godt nok for meg perfekt hvis jeg ikke sammenligner meg med andre.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal runde av denne, men la det i alle fall være sagt at jeg skjønner og respekterer andres følelse av ensomhet og tristhet i det. Jeg vet at det er mange som er fryktelig ensomme og som blir syke av det, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at det ikke var sånn. Jeg skulle bare ønske at dette var en selvfølgelig medmenneske ansvar, slik at man kunne tone ned litt alle artiklene og påminnelsene. Uten sammenligning forøvrig, men det var en kreftpasient som skrev et innlegg om at hun skjønte at folk mente det godt, men at hun ikke følte at hun ble bedre av å se statusoppdateringer på Facebook der ordet kreft lyste mot henne igjen også igjen. Fordi for henne ble det en påminnelse og ikke en bli bra ønskning. Og det er litt samme prinsippet. Kanskje en tur på kino er bedre enn ti facebookoppdateringer.
Fortsatt god lørdag og god adventstid. Og, jeg har det helt ålreit .

Snøfall til folket - unn deg en halv time med myke verdier og litt magi

For et par innlegg siden skrev jeg om de som hadde kritisert NRK-satsingen Snøfall, som er årets julekalender. Jeg skrev i det innlegget at jeg stolte tilstrekkelig på NRK til å kunne anta at det ble litt kuler og staup, litt spenning og kanskje en tåre også, men at det ville gå bra til slutt.
Nå er vi riktig nok bare på dag 6, men jeg må si at mine spådommer ikke er gjort til skamme så langt. Men det er egentlig ikke et "hva var det jeg sa?" - innlegg. Dagens innlegg er faktisk litt mer gjennomtenkt, litt hjerteskjærende og litt hjertesukkende også. For på dag seks i desember så er vi oppe i tre drap med kniv eller øks og to alvorlige knivstikkinger. Det er mye for et så lite land som oss. Og tar vi med resten av Norden, så er det i tillegg trippeldrap i Finland og politi skutt i hodet i Danmark. Jeg gir meg med nyhetsbildet her. Dere skjønner tegninga.
Jeg mener ikke at vi ikke skal ta inn over oss slike nyheter. Jeg mener ikke at vi skal la være å forholde oss til nyhetene og at alt skal være såpeoperaer og rosenrødt. Jeg mener ikke at vi ikke skal bli opprørt, skal føle avsky eller ikke fatte og begripe hva som skjer, og jeg mener ikke at vi ikke skal ha empati med ofrenes familier. Langt i fra. Men jeg tror ikke vi har godt av å bli sugd inn i fryktelighetskverna, og kveile rund og rundt i død og skrekk heller.
For meg som er særbo store deler av året, blir det for mye å ta inn over meg her jeg sitter i sofakroken. Jeg kan rett og slett ikke se på dagsrevyen daglig. Nå er jeg nede i to dagsrevyer i uken, og så leser jeg heller nyheter daglig. Det er litt lettere å porsjonere og fordøye når jeg skummer overskriftene for så å ta teksten og ikke bildene inn, litt etter litt.
I slike perioder som dette, når virkeligheten sliter i kropp og sinn, så trenger i alle fall jeg små pauser. Og jeg tror ikke jeg er alene om det. Og i hele desember har vi altså den gyldne muligheten til en vakker og kort halvtime med Snøfall hver eneste dag. Jeg fikk spørsmål i dag hvorfor jeg ser på Snøfall, jeg som ikke har barn. Og jeg innrømmet raskt at det som gjorde meg oppmerksom på serien, var kritikken som hadde kommet fra fosterforeldre som mente serien var uheldig på noen områder.
Men etter å ha sett de første episodene så holder jeg på mitt. Jeg tror ikke barn tenker så komplisert som voksne skal ha det til. Og den litt bitre nabodamen Ruth, som var hovedårsaken til kritikken, er jo ikke definert som fosterhjem eller fosterforelder. Og dessuten så kom jo ettertankens og den første tåren over det rømte barnet alt på dag fem. Og barnet rømte da hun ikke fikk ta med seg hunden sin, og ikke fordi Ruth var slem.
Nei, jeg skal ikke gå inn i detaljene eller debatten. Det var vel mer dette med hva serien inneholder som var poenget. For jeg vil si at det er et mangeslunget innhold som kan fryde og berøre både barn og voksne. Det er magiske trestammer og flyvende brev, det er tårer i øyekroken og en julenisse med et stort hjerte og en smittende latter. Det er litt skumle effekter og litt småslemme mennesker som skaper spenning og motvekt, og det er hjerterom og husrom. Det er savn etter noen som er død, det er håp i tente stjerner, og det er humoristiske tilsnitt. Ja, det er rett å slett en fornøyelig litt kort halvtime der man kan slappe av i visshet om at ingen ting er for dramatisk.
Episoden i dag sluttet med nissebestefar som sang for barnebarnet sitt som gjennom en bokhylle kom ut av en trestamme og fant Snøfall, landet eller byen der nissen bor. Jeg ble nesten litt rørt jeg altså. Og rørt, det er en håndterlig følelse.
Jeg anbefaler gamle som unge, barnløse eller foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, nabokjerringer, regjeringsmedlemmer og kongefamilien, jeg anbefaler alle å unne seg en liten dose hjertevarm hverdagsmagi. Unn dere en ukomplisert halvtime og kjenn på at det er lov. For der er det. Det er lov å leve litt i Snøfall. Det er lov å være Selma under pleddet, eller en humrende nissefar, ja en litt angrende Ruth for den som vil det.
Fortsatt god førjulstid.