En måkes bekjennelse.

Jeg har tilbragt gode dager på samme stranden i lang tid. Det har vært passe varmt og maten har vært lett tilgjengelig. Veldig mye har vært så ukomplisert at jeg har oversett de små blaffen av petroleumlukt som har kommet med vinden. Selv når jeg så utover havet, og så at overflaten så merkelig ut, spredte jeg ikke vingene og tok av til et annet sted som var tryggere. Instinktene mine sa for så vidt at jeg burde ta inn over meg det jeg så, og gjøre noe med det. Men nei, jeg så på bølgene og undret meg over at deres bevegelse virket dempet på en unaturlig måte. Til tross for observasjonen var jeg forundret når jeg plutselig våknet opp, hemmet i mine egne bevegelser av en mørk seig masse som gjorde det umulig å fly og tungt å puste.
Heldig vis har jeg ikke den vanen at jeg klarer å sove når jeg er ute på dypt vann, så den oljetunge fjærdrakten min fikk meg ikke til å synke til bunns. Men fjærdraktens isolerende og vannavstøtende effekt er like vel ruinert.
Jeg har lest et sted at det skal bare en oljeflekk på størrelse med en krone til for å drukne en sjøfugl. Fordi den lille flekken ødelegger impregneringen, og da kommer det kaldt vann til innenfor. Dette påvirker både flyteegenskaper og kroppstemperatur, og sakte men sikkert dør sjøfuglen.
Dette er en fryktskapende kunnskap som jeg har tatt for lite hensyn til. Jeg har oversett signaler og konsekvenser, og resultatet er et ynkelig bustete vesen som sitter her midt på det som var en nydelig sandstrand og som nå er et område forbudt for all ferdsel.
Alt er seigt, og de få bevegelsene jeg klarer å gjøre, er et ork. Og det går sakte. Jeg bruker mer energi på å fortelle meg selv alt jeg bør gjøre, og må gjøre, mens jeg forblir værende på samme flekken i motløshetens tegn. Etter noen timer begynner likegyldigheten å gjøre seg gjeldende, og jeg prøver ikke lengre å bevege vingene. Jeg har ikke lyst til å bevege meg heller. Jeg synker inn i en melankolsk tomhet og ser på den tunge gråaktige massen som siger ned over de ubrukelige vingene mine.
Etter en stund får jeg øye på noe jeg ikke har sett tidligere. Store tobeinte skapninger, med gule gummiaktige hender. En av de kommer bort til meg og får meg ut av melankolien i en faderlig fart. Villfugl som jeg er, fri og uavhengig, bruker jeg mine svekkede krefter til å hakke med nebbet mot disse gule hendene som prøver å gripe tak i meg. Den rolige lyden som kommer ut av den tobeintes nebb hjelper heller ikke. Jeg er for langt inne i mitt fangenskap til å kjenne igjen hjelpen når den kommer. Jeg skriker, jeg hakker og jeg sparker med beina mens de rare lydene sakte når inn til hjernen min og jeg instinktivt skjønner at jeg må overgi meg. Sakte skjønner jeg at jeg ikke kan vente til deg seige massen glir bort av seg selv. Jeg må aktivt gjøre noe for å få fjærdrakten min ren og vanntett igjen.
Gjennomsvett og med ny kunnskap setter jeg det ene beinet foran det andre, ned på det kalde gulvet ved sengen min. De site oljedråpene henger igjen, så jeg forventer ikke det store tempoet i dag. Men jeg skjønner at jeg må finne fram vaskevannet og begynne den møysommelige jobben med å bli kvitt siste rest av mørk masse og lukten av petroleum.

Det er håp så lenge vi håper.

Jeg sitter under pleddet, med en kopp kakao. Dagen var grå, så morgenkaffen i sengen dro seg godt utover morgenen og inn i dagen. Det er ikke alle dager det er så mye å hoppe ut av sengen for, og i dag var en av dem.
Det skjer for mye i verden der ute. Så mye at jeg ikke klarer å skrive, for det finnes ikke metaforer som kan beskrive en blødende urolig verden.
Men midt i alt som skjer av naturkatastrofer og katastrofale politiske skifter, så snus det negative til å bli et samlingspunkt. Fra å holde pusten og grøsse på ryggen, stiger sterke stemmer opp fra store forsamlinger. Flotte kvinner med meningers mot marsjerer fra hver en verdens krok, for å si hva de mener. For å kjempe og fremme sine tanker om hva de synes om å bli sett ned på og tråkket på. Plutselig blir kvinners rettigheter er menneskerettigheter satt på dagsordenen, sammen med LGBT-rettigheter og immigranters rettigheter. Diskriminering blir satt på dagsorden og vi sier nei til det.
Jeg tar det som et tegn.
Jeg tar det som et tegn på at noe godt kan vokse ut av en mørk situasjon. Jeg tar det som et tegn på at selv om ledere på toppen er både narsissistiske og ekstreme i sine meninger, så kan et samlet folk stå imot.
Det har vært kamper og marsjer opp gjennom tiden, som har satt spor og gitt resultater. Jeg håper at helgens demonstrasjoner på alle kontinenter er opptakten til en endring av det gode. Jeg har troen. For uten tro er det heller ikke håp.

Den tiden da tiden ikke gikk så fort

Bloggen i dag er inspirert av en gammel kaffekvern som står i vinduskarmen min. En slitt kaffekvern i tre, med små markhull og litt rust i jernet. Dette handler om fremskritt, litt om hastverk men kanskje mest om tid.
I skrivende stund er jeg hjemme fra jobb, etter at jeg på mandag fikk beskjed om å holde meg i ro, drikke te, lese en god bok og ta tiden til hjelp et par tre dager mens kroppen ordner oppi en forkjølelse.
Jeg har skrevet om tid før, flere ganger til og med. Og som sagt tidligere, så har jeg nok mer tid enn de fleste. Ikke har jeg barn. Ikke har jeg hund eller andre dyr. Ikke er jeg styremedlem eller med i andre fellesaktiviteter. Jeg har ikke en gang kjæresten boende hos meg. Så klart jeg har masse tid.
På jobb har jeg ikke mer tid enn andre, men jeg prøver å holde et tempo som er levelig der også. Jeg er ikke lengre en skippertak og ti-timersdagsmenneske. Jeg er ingen travhest. Jeg er arbeidshest.
Jevnt og trutt, og målet er alltid å ligge i forkant av tidsfrister slik at jeg tåler en dag eller to i horisontal slik som nå, uten å få panikk av den grunn.
Jeg prøver å holde kalenderen så jevnt fordelt som mulig, slik at jeg ikke har møter "rygg mot rygg". Mest for meg selv, men også fordi jeg tror at hjernen min trenger mer enn et halvt minutt på å omstille seg fra en møteslutt og til nytt møte starter. Jeg tror hjernen trenger tid til å fordøye ett tema før den kan bidra til neste tema. Kalenderen etter fem er også ganske så fri for innslag foruten trening tre ganger i uken. Kanskje i overkant ryddig, men jeg kjenner min begrensning, så heller det.
Jeg ser på mennesker rundt meg, dratt i ansiktet, med hektiske roser i kinnene. Mobilen i hånden eller blinkende Bluetooth i øret. Barnevogn eller unger på slep. Vesker og jakker på skeiva, og småtrippende eller løpende. De synker ned på t-bane-setet, før de river frem epleproduktene sine og sender e-poster og åpner den ene appen fiffigere enn den andre. De vippser penger og chatter. Organiserer livene sine elektronisk mens de får igjen pusten etter spurten for å rekke banen.
Alle i-ene (pod, phone, pad) kom midt i en teknologisk revolusjon. Jeg liker fremskritt, for all del, men når jeg ser på kampanjene som vinkler mot at nå kan du nås over alt, nå kan du ha kontoret ditt over alt, nå er det dekning 97% av landet..nå kan du være tilgjengelig 100% av tiden, så lurer jeg på om det virkelig er fremskritt. Jeg ser motvekten, familier eller enkeltmennesker som flytter til odde steder uten strøm og vann og veiforbindelse. Katt og kaniner og et småbruk, som gruppen Ballade sang om på 80-tallet. Det blir litt for mange skritt tilbake for min del.
Jeg tror jeg befinner meg et sted midt i mellom dette. Jeg protesterer ikke mot fremskritt og teknologi, men jeg holder igjen på noe. Jeg har ikke jobb-mobil. Fordi jeg stort sett er på kontoret i arbeidstiden min, og når jeg ikke er det, så er jeg på møter eller tilsyn, og da kan jeg strengt tatt ikke ta i mot samtaler. Jeg er heller ikke leder, og har ikke arbeidsoppgaver som tilsier utrykning på sekundet, så ut i fra kriterievurderingene så er det riktig vurdert at jeg ikke har det. Og jeg er glad til.
Jeg forbeholder meg også retten til å ikke kaste meg over alle nye produkter og apper. Jeg kommer sansynlig vis til å skaffe meg en iPhone ved neste innkjøp av mobiltelefon, men det er først når min Samsung ikke fungerer lengre. Og sansynlig vis blir det ikke den nyeste iPhonen, men den som har best omdømme med batterivarighet og minst feil tatt i betrakting. Det blir også en stund til jeg vippser penger, til stor irritasjon for omverdenen har jeg skjønt. Universalapper som har med penger å gjøre, og som fungerer uavhengig av hvilken bank du har...jeg forbeholder meg retten til å være skeptisk.
Så, hvor passer kaffekvernen inn i alt dette. Jo, den er symbol på fremskritt. Jeg ønsker meg litt tilbake i tid. Ikke helt tilbake til da kaffekvernen kom, men til tiden da vi hadde tid til å fryde oss litt over nye oppfinnelser og fremskritt. Til tiden da fremskritt sparte tid, men der man kunne nyte den tiden man sparte, der fremskrittene førte til senkede skuldre i stedet for at man kunne presse inn mer og kanskje få enda høyere skuldre.
Kaffekvernen er også en metafor. Den er et bilde på at av og til må ting ta den tiden det tar. Man putter bønnene inn i luken på toppen. Hvis man sveiver for fort, så fører det til full stans og fastkjørte bønner, så her er prinsippet passe tempo, jevnt og trutt, til den malte kaffen ender i skuffen i bunnen. Personlig tror jeg det er verdt å ta seg tid til nyte lukten av nymalt kaffe når man trekker skuffen ut for å helle kaffen i kjelen med nykokt vann. Så er bare å vente til kaffen er ferdig trukket.
Noe i livet er verdt å vente på, mye i livet er verdt å vente på, og vi kommer tids nok til slutten om vi ikke skal løpe halve veien i tillegg.

Tid til å tenke, tid for å rose

Jeg ser dagsrevyen på NRK så tårene triller. Det er mye å gråte over i dagsrevyen, men i kveld var det et glad-innslag som åpnet krana.
Det handlet om en sykepleier på et hjem for demente som hadde innsett at måltidene som kom som perler på en snor, samtidig som de var korte, førte til at beboeren ikke rakk å bli sultne, og derfor spiste lite og følgelig ble underernærte. Frokost, lunch og middag innen klokken halv to er sikkert praktisk, men det sier seg selv at det er for tett for de fleste. Og etter at denne institusjonen snudde på tidsskjemaet, så har beboerne lagt på seg, og de sover bedre også.
Denne gladmeldingen fikk meg altså til å gråte.
Vi bruker de første årene på å lære oss å klare selv, gå selv, gjøre selv, tenke, høre, se og si selv. Og i denne fasen er vi uendelig sårbare. Mange er også i denne fasen av livet i offentlig eller privat omsorg på dagtid. Også i starten er vi prisgitt at vi har omsorgsfulle, kloke, årvåkne mennesker som er på vår side.
Men det er ikke barnehager som får meg til å gråte.
Tårene kommer fordi det er skummelt å tenke på hvor utrolig sårbare vi mennesker blir den dagen vi ikke lengre har full kontroll over armer, bein og hode, og resten av kroppen. I andre enden av livsskalaen, når vi igjen er avhengig av omsorgsfulle, kloke, årvåkne mennesker som er på vår side. For noen kommer den andre tiden tidligere enn statistikken sier. Alt for tidlig. Og det kommer brått og brutalt for noen, mens for andre går det gradvis. Underveis er vi kanskje også tidvis indisponible og trenger support, for så å komme oss tilbake til selvstendighet.
Jeg har hatt flere møter med ulike helsetjenester til nå. Jeg har selv vært pasient ved flere anledninger, og jeg har og har hatt nære og kjære på diverse etablissementer eller med tjenester i eget hjem.
Og frem til nå så har de aller aller fleste jeg har møtt i helse-Norges tjeneste hatt store hjerter, gode øyne og myke hender. Og derfor er det jeg betaler min skatt med glede. Derfor er det jeg er så glad for å bo i det landet jeg bor, og derfor heier jeg på alle prosjekter som handler om bedre vilkår for de som trenger det, unge som gamle. Det skjer mye i dette landet på helsefronten og eldrefronten. Det er omsorgsboliger, seniorborettslag, dagsenter, sykehjem, omsorg pluss, hjemmetjenester, hjemmesykepleie, sykehus og rehabiliteingsfasiliteter. Og jeg er faktisk helt sikker på at selv om vi ser historier i media om når de mislykkes, så kunne vi fylle nettsider og dagsrevyer med suksesshistorier dag etter dag. Men det er kanskje ikke det som selger mest.
Kveldens innslag var så enkelt og så vakkert. Og jeg har troen på at slike historier inspirerer, slår rot og blomstrer et annet sted. Jeg tror at suksesshistorier får en pay it forward-effekt. (for den som ikke husker denne vakre filmen om gutten som kom med ideen, så handlet det om at alle skulle hjelpe tre stykker til å oppnå noe de ønsket eller hjelpe de med noe de ikke fikk til, eller hjelpe de med enkle tjenester, og alt disse tre skulle gjøre var å hjelpe tre stykker hver med det samme. Slik ville verden bli et bedre sted). Film eller ikke, det som får fokus, vokser, så få frem de gode historiene slik som den i kveld.
Jeg føler en stor takknemlighet til alle flotte uselviske mennesker jeg har møtt på min vei og alle jeg ikke har møtt men som jeg vet er der. Måtte dere alltid få velfortjente ord og ros. Måtte dere bli sett for det dere gjør. Og tenk om dere også en dag får lønn som fortjent. Det skulle jammen vært noe. Jeg ønsker også at dere får hjelp til å bli kvitt det eventuelle ugress som dessverre alltid finnes i blomsterhager, slik at hverdagen er god å puste i og meningsfull.