Snødekte greiner, skjulte draumar.

Eg starta min dag så tidleg i dag, med kaffe på senga. Eg dro gardinene frå vindauga, og såg på dei snødekte trea. Svarte strek med tjukt bomullslag på, mot blå himmel.
Det er skrive mykje om snø, og det er lett å tenkje på alt den gøymer og kor flunkande nytt alt ser ut utan eit spor. Det er lett å tenkje på dei svarte greinene som minner som flettar seg inn i kvarandre og inn i ny tid, og snøen som dempar dei kvasse endene på dei knekte greinene. Borken som får glatta ut si ruglete overflate, og røter som vert mindre sårbare og som får eit gøyme mot kulda.
Her sitt eg, etter ein solfylt dag med snø i trea. I morgon ventar kvardagen og ungane som bygde snømann ute i bakgården skal attende på skule og barnehage.
I morgon skal eg sette føtene ned på kalde golvplankar, alt for tidleg, ete havregraut og ta t-bane saman med morgontrøtte menneske lik meg sjølv. Og som alltid så undrar eg kor mange av dei som tenkjer som meg, at det må då vera meint å vera meir enn dette?
I kveld, fleire timar før havregrauten skal inntas, sitt eg under pledd og prøver å vera takksam. Eg veit at eg har meir enn mykje å vera takksam for, men i kveld er eg berre trøytt av å vere takksam for alt som er halvvegs og på veg til noko.
Eg sitt under pleddet etter far. Det siste far såg. Og eg skal vera glad for at eg fortsatt kan sjå det. Beige med kvite blader. Glatt og mjukt på ei side, og enda mjukare men litt meir rufset på andre sida. Varmt og godt. Stenger frosten ute. Eg burde vera glad for å kunne varma meg under pledd, og stryke handa over mjuke bladmønster. For å tenkje, høyre, sjå og føle. Det blir berre så alt for mykje av og til.
Eg har lese bok, eg har tala med mor i telefonen, eg har gått meg tur og laga meg middag. Og alle desse tingene kan eg gjera fordi eg er frisk, eg er i live, og eg har alt eg treng. Men det må da finnast meir?
Eg kjenner meg som ein av asterologane som har bruka mesta kvar vakne time til å leite etter nye planetar og nye solsystem. I håp om å finne ei anna verd, anna liv, nye impulsar. Sjølv om graset sannsynleg vis ikkje er grønare på ein anna planet. Det er berre noko med det ukjende og litt fjerne som held på ein draum. Ein draum om alt som kan bli.
Eg treng at det bli vår snart. Eg treng at alt det kvite forsvinn, og at sørpa renn ned i sluket. Eg treng at dei svarte greinene får grøne skot. Eg treng å riste av meg vinterskalet og sjå at alt blir født på ny. Eg treng tid på andre sida av Atlanteren, med sol, kvit sand og firfisler som spring så fort at dei mesta flyg for å ikkje svi føtene på varme steinheller. Nokon å servera kaffe på senga til. Eller gå ut på verandaen med morgonkaffe, i mild luft og med sus av palmeblader. Folk treng hus og hus treng folk syng Kari Bremnes. Folk treng folk og. Ein eller ei som ein kan sitte og sjå ut vêret med, og legge planer for dagen med, og møte alle kvardagane med. For det er så mykje meir kvardagar enn helger. Men kvardagane blir så mykje meir når du deler dei.
Eg veit. Takk og lov for at eg veit at livet har mykje å by på. Og meir i vente. Eg veit at ein dag så vil der vere fleire delte dagar ein åleinedagar. Men dagen i dag var langsam og fylt med åleinetid. Og akkurat i dag så passa det ikkje så godt. Men så er det berre levd liv alt ihop.

Om A4, A3 og A5. Noen ganger skulle verden vært mer som en kopimaskin

Jeg tror det var flere ting som satte i gang ideen til dette innlegget. Litt var det brevet fra byrådet som inneholdt ordene handlingsplan, mobbing og utenforskap. Litt var det nytt på nytt sin nye programleder som fånyttes forsøkte seg med flaue vitser om den tredje kjønnsbenevnelsen "hen" som er foreslått inn i norske pass. Takk til Petter Stordalen som bare slo disse vitsene til jorden med et: det er en avkryssing ekstra. Det er ikke noe problem for meg, og det er noen som ønsker det. Da kan det være sånn. (ikke ordrett sitat, bare en oppsummering av budskapet).
La det bare være sagt. Jeg fornekter ikke at det finnes mobbing og utenforskap helt ned på barnehagenivå, og hvis en handlingsplan er det som må til, så må det lages det. Hovedtanken min blir bare: Hvor mange handlingsplaner skal vi ha? Vi har lov av 21.06.2013, nr. 58,59,60 og 61 som omhandler diskrimineringsforbud når det gjelder likestilling mellom kjønn, etnisitet og religion, seksuell orientering, og funksjonsevne. Det er jo et apropos i seg selv at det må være et eget tall for så mange forskjellige grupper, for hovedbudskapet er det samme: like muligheter og rettigheter, likeverd, tilgjengelighet og tilrettelegging. Kunne ikke disse ordene i seg selv være budskap og handlingsplan nok, uavhengig av om det var gruppen som hørte til under 58,59, 60, 61 eller andre nummer om det finnes. (jeg har ikke sjekket)
Budskapet er det samme, det er nedfelt i Norges lover, og likevel skjer det diskriminering og det gjøres en innsats for å unngå regelverket med blasse unnskyldninger og bortforklaringer. Hver eneste dag. Og nå snakker jeg ikke på barnehageplan. jeg snakker blant folk flest, hjemme eller på jobb, offentlig, privat, i aviser, på radio, tv. Jeg snakker over alt.
Det er jo over alt at alle må tenke like muligheter og rettigheter, likeverd, tilgjengelighet og tilrettelegging. Det er over alt at folk må tenke før de prater og handler.
La meg prate litt om utenforskap, og ikke fordi jeg sorterer under lov 2013-06-21-58. La meg prate om hvor lite som skal til før jeg i gitte situasjoner føler meg mindre kvalifisert. For det er faktisk slik i dette landet også, at selv med alle disse lovene, og selv med alle rettighetene som har trådt i kraft for enkeltgrupper, og selv om vi er langt fremme og tidlig ute og har vært det i århundrer (tenk bare på stemmeretten for kvinner, likestilling, nedkomstpermisjon, felles ekteskapslov og nå også likekjønnedes rett til å gifte seg i kirken), til tross for dette så er det like vel aller best og enklest å være til hvis du er gjennomsnittlig. For eksempel hetero, i kjernefamilie med 1,7 barn, enebolig og stasjonsvogn, hund og i jobb.
Fordomsfull, tenker du? Du skal få en hjemmelekse av meg. Neste gang du er i en setting, enten blant venner eller i pausen på jobb eller på seminar: Legg merke til hvilke spørsmål som blir stilt til de nye i gruppen/settingen. Er du gift, har du barn/barnebarn, hva jobber mannen/kona di med til hhv kvinner/menn. Noen følger liketil opp med hvorfor ikke ved nei til har du barn-spørsmålet. Det er ikke mye forbehold om at vedkommende er homofil eller ufrivillig barnløs er det vel. Legg også merke til, etter hvert som de du omgås, og du selv, blir eldre. Jeg gleder meg til å bli bestemor/-far sier de. Ingen tanke for at egne avkom eller deres livspartner kan være infertile. Nei, her trår vi til med vernesko uten tanke for de tærne vi knuser.
Denne uken så jeg på en episode i programserien født i feil kropp, og på slutten av uken leste jeg boken "det sterke kjønn", en bok som handler om Marianne sin ferd fra mann til kvinne. Det at TV2 sender programserien i beste sendetid og at Marianne har gitt ut sin historie i bokform, er tegn på at verden går fremover og at mange tror at vi her i Norge er klare for og kan håndtere dette. Og det er bra at vi er kommet så langt at det er en oppfatning. Jeg ser at både TVserien og boka blir godt mottatt og opplever støtte blandt mange mennesker. Og jeg synes det er utrolig hyggelig.
Det som slår meg er at midt i kampen for likeverd og mot mobbing og utenforskap så er samfunnet bedre på å ivareta enkeltgrupper som har vært holdt utenfor eller levd på utsiden frem til nær fortid. Norge har blitt bedre på de som sorterer under lov 2013-06-21, nr 59-61, men er ikke like gode på disse alminnelige menneskene. Gjennomsnittsnorge er på en måte gode på A3-mennesker, som opp mot A4 skiller seg mye ut. A5, der forskjellen er mindre..de har vi glemt litt. Forskjellen, slik jeg oppfatter det, er at A5, som for eksempel barnløse, enslige, attførte, kronisk syke, skilte, særboere mv. (mine eksempler, min mening)der er det visst nok en menneskerett for alle å mene noe, for ikke å snakke om å gi råd om hvordan situasjonen skal gripes an. Det er ikke grenser for meninger og revolverintervjuer som man kan begi seg ut på. A3(  mitt bilde på alle paragrafene) vet ikke gjennomsnittsnorge nok om, og dessuten er de beskyttet av lov, så der gjøres en større innsats for å respektere eller prøve å forstå.
Jeg leser mine egne ord og ser at innlegget er hulter til bulter, og kanskje mer forvirrende enn oppklarende. A3, A4 og A5- bildene mine er selvfølgelig veldig forenklet, og det er en vei å gå før alle opplever et inkluderende og trygt samfunn uavhengig av hvem vi er. Men hovedpoenget mitt er at når det snakkes om utenforskap, diskriminering og mobbing, så er det mange mennesker som klapper seg selv på skulderen og tenker at dette gjelder ikke dem, som ikke burde gjøre det med så lett hjerte. Vi burde tenke fem milllioner som skal være likestilte og inkludert med like rettigheter, ikke to prosenter sånn, fjorten prosenter slik og førti prosent midt imellom. Vi burde, igjen, tenke at jeg passer på meg, andre passer på seg. Jeg tar mine valg, og så lenge de ikke skader noen andre så er det helt greit.

Om å prøve å reise seg opp på en luftmadrass på vann

Som barn var jeg ofte på stranden. Om det var jeg eller noen andre som hadde med luftmadrass, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at vi prøvde å reise oss opp og stå på disse luftmadrassene. Det ble mange forsøk, utrettelig som vi var. På hodet ned i vannet, opp igjen og nytt forsøk. Og vi lyktes aldri.
Når jeg ser tilbake, kan jeg bare huske hvor moro det var å prøve. Jeg husker ikke et lite snev av nederlagsfølelse eller følelsen av å mislykkes. Drømmen om å lykkes en gang det var driven vi hadde i oss. Frykten for å mislykkes var ikke til stede, og derfor kunne vi fortsette med samme iver og glede gang på gang, dag ette dag.
Mange år etterpå holder jeg fortsatt på med mine forsøk på å reise meg opp og stå på luftmadrass. Og like ofte går jeg på hode ned i vannet. Men forskjellen er at som voksen, så er spensten borte. Når jeg kommer opp igjen etter mageplasket, er det hostende og gispende etter luft, og med ørene fulle av vann. For hvert plask tilbringer jeg lengre tid hengende på madrasskanten, før jeg mer strabasiøst enn grasiøst sleper meg opp på madrassen. Der blir jeg liggende og hive etter pusten mens jeg venter på at solen skal stå meg bi og få opp kroppstemperaturen igjen.
Hvis jeg tenker meg godt om, så vet jeg at jeg ikke burde forsøke å reise meg opp på flere luftmadrasser. Innerst inne vet jeg at jeg burde være fornøyd med de gangene jeg har stått på kne på madrassen. Ja, jeg burde til og med være glad for å i det hele tatt ha en madrass, og ikke måtte trå vannet uten støtte. Men så kommer det alltid noen forbi da. Som sier de har klart det , eller som sier at de tror jeg kan klare det. Og jeg vil jo så gjerne.

Når er grå tanker en eksistensiell krise? Når blir tilkortkommenhet en lyte? Når, på hvilket tidspunkt eller i hvilken alder er det for sent å se fremover og tenke at det bare er et tidsspørsmål før jeg lykkes?

Det er ikke det at jeg ikke har oppnådd noe. At jeg ikke har nådd mål. Men et ferdig preparert lerret uten ett eneste penselstrøk med akryl eller oljemaling er bare det. Et preparert lerret. Det er ikke engang et utkast eller en plan, det er bare en blank flate med et potensiale.
Flere tusen lysbilder, dikt, korte historier, metaforer og sangtekster til andres musikk. Planen var en bok, men realiteten så langt er en blogg. Spor av kreativitet. Små spor i det store bildet. Spor som betyr mye for meg, litt for noen, men lite for de fleste.
Så henger jeg igjen her på kanten av luftmadrassen, med kinnet hvilende mot den ene underarmen. Solen varmer armene og nakken min. Beina henger rett ned, og jeg kjenner temperaturforskjellen fra hoftene til tærne. Tærne stryker så vidt nedi den myke hvite sanden. Jeg blir døsig av det gyngende underlaget og solens varme stråler, og jeg er plutselig usikker på om jeg skal gi etter for de som heier på meg. Jeg strekker ut armene, tar et tak på andre siden og svinger beina og resten av meg opp på madrassen. Der blir jeg liggende i solvarmen, mens bikinien og håret sakte med sikkert tørker. Jeg flyter duvende rundt, ser på fiskene som piler rundt nede i vannet, og på barna som løper på stranden og tenker:  I dag får liggende være mer enn bra nok.

En bit med tørket tang

Dagen i dag startet med kaffe på sengen, og med en bok som er så fantastisk at jeg må ty til det engelske begrepet er pageturner. Boken er så vakkert og intelligent skrevet at jeg som leser suges inn i den. Jeg blir kastet rundt i en karusell av inntrykk og følelser, og tårene triller.
En slik bok må leses i små porsjoner, og etter en time var det godt å sette seg inn i badstuen med farget lys og instrumental musikk. Kanskje var det boken, eller kanskje var det musikken uten tekst, som startet ideen til dagens blogg. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at plutselig tenkte jeg tilbake på dagen da jeg fotograferte en bit med tørket tang
Det var en sommer, det var sen ettermiddag, men det var fremdeles varmt. Jeg og far var ute på biltur i Halsa kommune på Nordmøre, og da vi så den forlatte stranden stanset vi for en strekk på beina og litt salt sjøluft. Og mens far satt på en stein som fremdeles var varm etter timer i solen, gikk jeg barbeint i sanden med kameraet hengende rundt halsen.
Jeg husker ikke hvorfor jeg snudde meg for å se etter far, men da jeg gjorde det så jeg denne biten med tang som lyste i sanden. Jeg hadde ikke sett den om jeg ikke hadde snudd meg, for sett fra andre siden så var den bare en mørkebrun bit med død tang. Men ikke nå. Nå lyste den i brunrødt, som en liten statue som noen hadde plassert der med omhu.
Jeg måtte ned på kne for at den skulle komme til sin rett i kamerasøkeren, og når det handler om plassering av motiv i forhold til den stadig vandrende solen så er det sjelden flust med tid for å teste ut vinkler og ulike blenderåpninger. Jeg kunne selvfølgelig flyttet på tangen, men jeg liker å tenke at motiver som er skapt av naturen, skal være uberørt. Noen ganger skal man ikke ha all verdens tid. Noen ganger skal øyeblikket, i denne anledning 1/30 dels sekund, være det som skal til for å fange et vakkert øyeblikk.
Mens jeg lå, litt ukomfortabel på alle fire, for å feste den lille detaljen til minnekortet, satt far i velkjent positur med kikkerten pekende i retning sjøen. Jeg har tenkt på dette så mange ganger i ettertid. Hvordan vi til sammen hadde oversikt over både detaljer og det større perspektivet. Jeg har også tenkt på hvor lite vi sa, men hvor mye vi kommuniserte. At vi så på fotsporene etter alle som hadde gledet seg over den samme stranden gjennom dagen, og stilltiende takket for at de hadde gått hjem og overlatt stranden til oss. Hvordan vi tok inn lukt og farger av sjø, tang og varm sand, med samme glede men forskjellig perspektiv. Hvordan vi bare var.
Det handler ofte om perspektiv dette livet. Det å kunne se ting fra forskjellige vinkler kan forandre alt. Kunsten å kunne sette seg ned på kne, bokstavelig eller metaforisk, kan ha alt å si for utfallet. Tenk bare på når et lite barn skal gi deg en klem. Går du ned på kne, beholder barnet selvstendigheten og kontrollen over hele klemmen. Hvis du bøyer deg ned, rager du som en kjempe over barnet, mens barnet kanskje må strekke seg opp på tå. Løfter du barnet opp, mister barnet kontrollen over situasjonen, og du bestemmer når klemmen starter og slutter og når barnet igjen har full kontroll.
Å se situasjoner fra ulike vinkler og perspektiver er en ting. Å se det fra andres vinkler eller sette seg inn i andres perspektiver er enda vanskeligere, og en egen kunst.
Kunst er et vakkert stikkord. Jeg liker ordet fordi det inneholder så mye, kanskje alt. For i kunst ligger kreativiteten, følelsene, gleden og smerten. Vi bruker det til så mye. Det er en kunst å leve, og å omgå mennesker er en balansekunst. Gjør du noe unikt og litt umulig er det et kunststykke. Det er så mange som ønsker å eie definisjonsmakten når det kommer til kunst. Jeg tenker det er opp til hver enkelt. Jeg vil at det skal være personlig.
Det er også en kunst å samle trådene sammen for å avslutte tankerekker. Jeg regner med at jeg ikke er alene om å ikke like det ufullendte, eller åpne avslutninger som gir mange spørsmål men ingen svar. Jeg tror kanskje at det viktigste budskapet er å være seg bevisst de ulike perspektivene, og at kunst er en utmerket tilnærming i så måte. Vi skal heller aldri glemme at lyset og det gitte øyeblikket påvirker både det vi ser og utfallet av det som skjer. I en verden som er prisgitt oss mennesker og vår adferd, er perspektivene en av de tingene vi kan gripe fatt i. Vi kan bare endre våre egne, men vi kan forstå både egne og andres.

Jeg lærte det jeg lærte, men bruker jeg det?

For syv år og to dager siden startet en av mine bratteste læringskurver så langt. Jeg kan fremdeles peke på flekken på stuegulvet der jeg sto når jeg sa "hallo du" inn i telefonrøret. Ordene i andre enden  stanset tiden men satte hjernen min i høygir. Jeg klarte nesten ikke å puste, men jeg fikk stotret frem at "jeg kommer. Jeg må bare finne ut litt praktiske ting, men jeg kommer". Telefonen var fra en venninne som hadde opplevd en av livets store frykter og sorger for et par timer siden, og dette var starten på en underlig tid. Jeg skal ikke beskrive mer inngående hva som skjedde, for mye av dette er ikke min historie å fortelle. Men jeg tillater meg å dele noe av følelsen det var å være meg.
Å sitte på sidelinjen som lamslått tilskuer til at andres liv og kjent tilværelse knuses til småbiter, er en brutal tilnærming til livet slik det også kan være.
Tilskuer og sidelinje er kanskje feil begreper. Nærmere to timer etter telefonsamtalen sto jeg med begge beina og hele meg, godt plantet i en situasjon og en virkelighet jeg ikke kunne noe om. Jeg improviserte tjuefire timer i døgnet, og mente noe om ting jeg aldri hadde tenkt på før, og visste ting jeg aldri hadde visst at jeg visste før akkurat da. Jeg husker det som om det var i går, samtidig som jeg vet det er mye jeg har glemt fordi det ikke er plass til alt samtidig.
En av de tingene som slo meg oftest, var hvor ordløs jeg var i mange situasjoner. Jeg, som elsker ord og metaforer, var helt tanketom i flere sekunder eller minutter, før jeg kunne si noe. Det var som å ha konstant skrivesperre og titte på den blinkende markøren på et nytt Word-dokument. Og jeg tror at det som forsterket det hele var nettopp det at jeg elsker ord og det å skrive. Mennesker som var litt mer perifere til situasjonen, forsto ikke denne ordløsheten. Både fordi jeg ikke sa det men også fordi de bare trodde at dette hadde jeg koll på, så dette gikk greit. Den eneste fordelen med ordtørken var at jeg i stedet for å tilfredsstille alle disse litt mer perifere menneskenes vitebegjær, kunne si som det var: det er vanskelig å kunne si noe konkret om det. Vi står litt på hodet, og improviserer så godt vi kan.
En annen ting som utfordret meg som menneske i dette, var mitt behov for rammer og forutsigbarhet. I løpet av de to timene mellom "hallo du" og meg med en liten sekk på ryggen som kom til unnsetning, var det ikke mye tid til omstilling. Jeg gikk fra min lille tilværelse med jobb, trening, sofa, skype eller telefon med det som da var min nye kjæreste, sove og repeter, til noe helt annerledes og uforutsigbart som endret seg hele tiden. Små ting som å ta t-banen  eller  det å se de faste ansiktene på treningsstudio, eller kjøpe melk på kiwi på hjørnet ble plutselig nåe jeg tenkte på med lengsel. Ikke fordi jeg kjente menneskene på treningsstudio eller fordi kiwi er så unik, men fordi det var faste kjente holdepunkter.
Det er kanskje noen som synes det er urettferdig av meg å sette ord på hvordan det var for meg, for dette var jo ikke min krise. Men hvis dere tenker på det, og setter dere i mitt sted, og tenker at ordet krise betyr overgang, så var det jo en prosess for alle, også for meg. Fra trygghet og kontroll til improvisasjon er et stykke vei å gå.
Og det er nå jeg kommer inn på læringen. For det sitter masse læring i dette, og det er klart at jeg ikke er den samme nå som før denne hendelsen. Jeg lærte selvfølgelig mye om sorg, om prosesser, systemer og alt man må tenke på i gitte situasjoner, men det er ikke den læringen jeg vil dele.
Jeg kan kanskje kalle det en sideeffekt, men kanskje er det en direkte læring også. Det å ha alle disse rammene, systemene og mønstrene som mange av oss har, gjør oss veldig sårbare og utsatt når noe uforutsett skjer. For ikke bare skal du da ta i bruk instinkter og kunnskap du ikke alltid har, men du skal gjøre det ute på glattisen også. Ukjent underlag, uten vegger og uten spor skal du finne frem fra a til b. Og det skal gjerne høres fornuftig ut å velge den veien du velger. Og underveis skal du prøve å kjenne deg komfortabel.
En annen læring er selvfølgelig som alltid, det å ikke utsette alt mulig til en annen gang. Det å gjøre det du har lyst til litt oftere, og det å nyte livet mens vi har det. Og jeg har sagt det mange ganger: der har jeg fremdeles et forbedringspotensial.
Jeg lærte at jeg kunne snuble og feile i dette, men i ettertid tenker jeg at som amatør så klarte jeg meg godt. Det satte spor, dypt inni meg, men det gav meg noen verktøy. Verktøy som jeg dessverre fikk bruk for bare et år etterpå.
Men, det er en læring som jeg har spart til slutt, som en punch line, som jeg lener meg litt på. Jeg lærte at det går an å stå oppreist i en storm. Jeg lærte å stole på at et eller annet sted inni meg sitter det kunnskap som kommer frem hvis den må. Jeg lærte at midt i tvilen sitter troen, og midt i troen sitter  tvilen. Men har du troen på at det går, så går det. Det er bare veien som kanskje overrasker deg.