Mitt første forsøk på å skrive en novelle

Jeg følte plutselig for å dele denne lille historien fra 2001. Den er hentet ut fra fantasien, kanskje inspirert av en drøm eller et ønske om hvordan det skulle være å møte sin sjelefrende. Jeg følte for å dele den, for jeg tror at med denne korte historien var drømmen om å skrive, født. Jeg tror at denne historien var starten på en annerledes skriving enn diktene som hadde strømmet ut fra hodet tidligere. dette er en av mine første forsøk på å beskrive stemning og følelser, som for meg også er lott forløperen til metaforene som er mine aller største favoritter.

16 år etter, her er den.

Møte.

Dunkel belysning, tente stearinlys på bordene som blafrer i vinddragene etter henne da hun går innover i lokalet mot bordet innerts i hjørnet, ved vinduet.

Godt å sitte i hjørnet, med ryggen fri.

Tar seg god tid til å la blikket vandre rundt lokalet idet hun tar av seg jakken. Glir ubemerket ned på stolen. Kontrollerte bevegelser. Trygge rammer i en hektisk hverdag, der møtene avløser hverandre, og julen nærmer seg med all dens voldsomme krav til stort sosialt nettverk… understreker den ensommes ensomhet.

Hun tar avisen som ligger igjen etter forrige gjest. Blar litt fraværende i den. Vender seg mot bardisken, og fanger bartenderens oppmerksomhet. Spørrende holder han et halvliterglass opp. Et nikk til svar. Deres ritual dette. Smilende kommer han bort til henne med halvliteren. ”Regning?”. ” Ja, jeg blir nok en stund.”

Hun betrakter rommet over kanten av glasset. Ser på de som sitter der. Par for det meste, men det er tidlig ennå. Hun har jo kommet rett fra jobb selv også.

Leser i avisen. Fjerne og nære hendelser, død og lykke om hverandre, kjendiser og terrorister på samme side- tabloidens hverdag. Hun velger kjendisstoffet, kan ikke ta inn over seg alt alvoret, ikke i dag.

Skummet fra ølet blir liggende rundt kanten etter hvert som det minker i glasset. Hun betrakter ringene. Lik som årringer. Markerer tid, eller mengde for hver slurk hun tar. Må passe på så det ikke går for fort. Vil jo ikke bli beruset. Ikke ennå. Ikke av øl.

Døren går opp. Gir en trekk innover i lokalet. Helt til bordet i hjørnet.

Frossen sjel kommer inn. Hutrende. Gnir hendene mot hverandre. Blåser på dem. Kvinnen i hjørnet ser, nei betrakter den andre. En ensom sjel. En til. Hvem er du?

Den andre går til disken. ”Kaffe, takk.” ” Kald ute?”. ” Ja. Vinter nå.” Små ord veksles over disken. Får kaffen, tar den med til et bord ved det andre vinduet. Setter seg ned med ansiktet vendt mot kvinnen i hjørnet. 

Blikk møter blikk. Som en hilsen, før blikkene rives fra hverandre av frykt for at blikk går over i å stirre. Var det nysgjerrighet i den andres blikk? Nei, sikkert bare en tolking i egen favør, overstyrt av ønsket om å vekke andres nysgjerrighet. Tar siste rest av ølet. Litt lunkent, dovent, som om ølet også har gått i dvale for vinteren. Hun smiler av sin egen metafor. Den må hun skrive ned. Så pene hender den andre har. Kvinnen i hjørnet ser diskret på disse vakre hendene som holder rundt kaffekoppen. Kjenner at hun i ånde lar seg berøre av disse hendene. Blikket vandrer fra hendene opp armene, skuldrene og møter blikket igjen, mer søkende. Hår som har falt frem i pannen. Vakre hender som stryker det bakover, som løfter kaffekoppen…Kvinnen i hjørnet snur seg og ser mot baren. Signaliserer kaffe, og får et undrende smil tilbake. Da hun snur seg igjen, ser hun to vakre hender rundt en kaffekopp. ”Kan jeg sette meg?”

Hun løfter blikket, ser på den andre, smilende nikker hun. Bartenderen kommer med kaffekoppen. Redder henne fra denne tause stunden. Gir henne anledning til å få stemmen igjen. ”Drikker du rødvin?”. Den andre ser på henne. Nikker igjen. ”Deler du en flaske vin og et par timer med en ensom sjel?”. ” Ja,” hvisker hun. Bartenderen trekker seg diskret bort for å hente en flaske.

”Hva heter du?”. ” Ylva. Og du?”. Åndeløs spenning. Hun er så vant til ”den andre” at hun nesten gruer seg til at hun skal ha et navn. ”Anitra.”. Som i dansen. Som i beduinerhøvdingens datter i Peer Gynt. Jo, hun kan like det.

Er du her ofte? spør kvinnen med navn som en dans. ”Ja, jeg jobber rett her borte, så jeg er vel her oftere en de fleste. Godt å ha et slikt sted der tankene og blikket kan vandre.” Forståelse i begges blikk. Godt å ha et sted der man bare kan være.

Vinen skjenkes. Den er behagelig temperert, med en smak som minner om høstkvelder, peisvarme og stearinlys. De sitter litt i taushet. Begge litt uvant i denne situasjonen, møte med en ukjent. Men en god taushet. De nyter stemningen, vinen, stillheten. Lar blikket vandre ut mot gaten, og snøen som stille daler ned. Frossent vann.

Det snør. Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer… Musikken som strømmer ut fra høytaleren understreker begges tanker, og de ser på hverandre og ler litt. ”Jeg tenkte akkurat på den sangen” sier de begge, og brått løsner ordene, og kommer lett og uanstrengt.

Timene går, delt ensomhet blir tosomhet, og to sjeler stenger verden og ensomt liv ute for en stund. Vinflasken er tømt, stearin drypper ned i vinduskarmen, og det er tid for å stenge.

De står utenfor. Snøen daler fortsatt. Legger seg mykt på kvinnen med navn som en dans, sitt hår. ”Fint å dele kvelden med deg”.  Blikkene møtes, igjen søkende. Hun slår blikket ned. Er ikke så trygg lenger nå som hun ikke sitter innerts i hjørnet. Trekker jakken tettere rundt seg. ”Takk det samme”. Begge står fortsatt, litt nølende. Ser seg rundt. ” Skal vi ta en taxi?” De bor i hver sin retning. Begge blir litt rådville over denne setningen som nå henger mellom dem. ”Jeg har myk sofa, og kan ta formiddagen fri i morgen”. 

De går over gaten mot den ventende raden av taxier.

M:Sjøsæter.

181101

Jeg vet ikke om noen andre som er så flink til å gjøre andre glad som deg

Tenk at jeg fikk tilsendt denne vakre setningen som ble dagens overskrift. Jeg fikk den av en av disse diamantene som plutselig lå i steinsamlingen min. Steinsamlingen som er full av vakre steiner i alle farger og former men, som jeg har skrevet før, plutselig kan inneholde en diamant.
Jeg vet ikke om det er bare meg jeg, men noen ganger er ikke fast jobb, nedbetalt leilighet, nok mat, trygge ordninger som folketrygden og Norges lover, underholdende ukjente eller gode venner nok. Noen ganger er det ikke jeg selv som sitter med svarene og nøklene til smykkeskrinet der alle juvelene er. Juveler som gode minner, gode stunder, alle de lykkelige timene som jeg har samlet opp.
Av og til er det ikke kjæresten eller gamle venner som sitter med de riktige ordene. Noen ganger må det komme noen utenfra, som ikke kjenner de gamle historiene. Noen ny, som jeg bare har fortalt små bruddstykker om hvem jeg er til. Av og til trenger jeg nye øyne på meg, som liker den de ser for den jeg er. Som sender meg tilbakemeldinger som overskriften, eller som denne setningen som jeg også fikk nå nylig: "Du har en positiv energi som varmer. Jeg merker at du virkelig er til stede i livet, og beundrer deg for det."
Tenk at jeg kan fremstå slik i noens øyne. Som en som virkelig er til stede i livet. Og dette i en periode der jeg selv synes jeg bare surrer rundt med ullhode, uten energi. Kan det være at jeg tar feil og at hun har rett? Kanskje jeg er virkelig til stede i livet, og at jeg kompliserer det hele for mye med alle tankene mine?
Når jeg tenker meg om, så klarer jeg jo å være her og nå når jeg har med meg kamera i skogen. Jeg er her og nå når jeg spiller gitar eller når jeg er sammen med barn. Barn er fantastiske til å være til stede i eget liv, og de spør om så mye som er langt over voksnes fantasi. De minste barna viser henrykkelse og hengivenhet, glede og sinne hulter om bulter uten tanke for når det passer seg eller om du tåler det.   Måtte de aldri slutte å undre eller glede seg.
Tilbake til overskriften. Det er det vakreste komplimentet jeg kan få. Å vite at jeg har gjort noen glad, er en av de største gavene å få. I dette tilfellet så var det ikke stort jeg gjorde heller. Jeg var bare ærlig, jeg sa bare hva jeg mente og hva jeg følte var et minimum av hva jeg burde si. Men følelsen av å gjøre noen så glad er som rent oksygen eller som sol på en regnværsdag. Det er ikke tilfeldig at det finnes et uttrykk som heter"den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad".
Men; det kan se ut som at jeg glemmer dette av og til.
Midt i blå eller grå dager så glemmer jeg at jeg i stedet for å lure på hva som skal til for å gjøre dagen bedre for meg, så kan jeg gjøre noe godt for noen andre, og slå to fluer i en smekk. Det er litt i samme gaten som et innlegg som jeg skrev for en tid siden. Et innlegg som var inspirert av filmen "pay it forward", som kort fortalt handler om å inspirere alle til å gjøre tre gode gjerninger for tre forskjellige mennesker, og til slutt gjør alle gode ting for noen samtidig som noen gjør det samme for dem.
På lik linje som med lykkekrukken eller det å telle bare de lykkelige timene, så tar det veldig lite tid å gjøre en liten ting som gjør andre glade. Jeg prøver å gjøre det for kjæresten min så ofte som jeg kan. Og jeg glimter til med ujevne mellomrom til venner og familie. Men det er så mange, inkludert meg selv, som kan gjøre disse små tingene eller være mottaker av dem. Som trenger det for å komme videre, for å nyte livet slik det skal nytes.
Jeg kjenner at jeg ble litt gladere av å skrive dette. Nesten like glad som da jeg fikk e-posten med overskriften i, som respons på en e-post med gode ord som jeg sendte, fordi det føltes riktig.
Kanskje er den noen som blir glad av å lese dette lille skriveriet også? Det er lov å håpe. Og med det trykker jeg på "publiser"

Diskfragmentering, skyer og andre finurligheter

Jeg vet ikke om diskfragmentering er så mye brukt lengre. Det handler kanskje om at det har tilkommet begreper som giga-og terrabyte med så store nummer foran at det ikke er så stort behov for rydding som det en gang var. Jeg forbinder diskfragmentering med litt smådesperasjon og stort krav om tålmodighet til å kjøre en prosess som brukte lang tid og med heller ubetydelig resultat. Men det var sikkert noe jeg ikke skjønte.
Nå skal det sies at jeg er så gammel at jeg husker diskettene, som ble til CD-er og DVD-er, eksterne harddisker og til minnepenner. Minnepennen er jo i live enda da, men de er i ferd med å bli innhentet av clouder eller skyer, alt etter som hva slags selskap man leier rom i.
Jeg har kvittet meg med diskettene mine, men foto- CD-er har jeg fremdeles. Minnepenner har jeg noen av. Den ene er formet som en pingvin. Rart hva man lar seg sjarmere av.
Den eksterne harddisken min står på soverommet, og jeg har egentlig en liten uro inni meg når jeg tenker på alt som er der, og som ikke er i en sky.
Det er bare det at jeg har ikke lyst til å basere alt på getskyen, iClouden og telenorskyen. Det føles som å kaste alt som konfetti opp i løse lufta, uten helt å kunne beregne vindretninger og hvor det kommer ned igjen. For ikke å snakke om hvem som kan få tak i alle de små løse delene hvis det skulle bære galt av sted.
Hvis du har lest frem til hit og lagt merke til at jeg er enda mer springende og full av korte setninger enn det jeg er til vanlig, så har du nok rett. Jeg tror nemlig at jeg kunne ha hatt godt av en diskfragmentering i min interne harddisk. Det er ullent og rart der for tiden, og jeg er litt usikker på hvilken komponent jeg skal skylde på.
Jeg tror jeg har et litt utdatert verdensbilde, eller Windowsversjon om du vil. Jeg henger ikke med i alle endringene, krigene, terrorhandlingene og politiske svinginger. Det føles som om dagens verdenshistorie er skrevet i et wordformat som ikke er kompatibelt med officepakken jeg kjøpte en gang på slutten av nittitallet, og det ser ut til at deler er for gammelt til å konverteres inn i nyere format. Jeg klarer ikke å forstå hvor all ondskapen kommer fra, ei heller den usolidariske egoismen som siver inn og kveler sosialdemokratiet. Jeg føler at verdiene mine er godt etablert og fremdeles gangbare, men at de ikke blir overført uten risiko for å bli skadet i andre filformater. Jeg blåholder både på verdier og integriteten min, mens jeg stadig oppleve å møte nyere mennesker som utfordrer verdiene mine, som en trojaner med skumle hensikter som prøver å ta over eller slette deler av minnet.
Stavekontrollen er også litt ute å kjøre i wordversjonen min. Sist jeg var på Gardermoen, hadde jeg ikke riktig sjargong til å bestille kaffe en gang. En dobbel latte har blitt til en latte medium ble jeg fortalt etter at den unge jenta på opplæring var ferdig med å stirre på meg som om jeg var fra en annen planet eller alternativt nærmeste aldershjem. Kanskje jeg må prøve meg med en emoji neste gang. Nei, det er feil det å, for det siste jeg leste om de er at ingen over 14 år burde bruke emojis. Det er jammen ikke lett å henge med.
For tre år siden forlot jeg Nokia og en forståelig plattform, og gikk inn i en ny men kort æra med Samsung. Å få livet sitt tatt over av en ny telefon som til stadighet la seg opp i hva jeg skrev i SMSer og e-poster var krevende. Jeg fikk aldri lært den at Bjørgen ikke var et naturlig følgeord når jeg skrev Marit. Ikke likte jeg de grønne romvesensmilefjesene heller. I tillegg nektet den å motta mms, til tross for utallige sendte "oppsett mms-" meldinger til telenor, til fem kroner stykke. Men den var fin å ringe med da.
Nå er jeg inne i en ny prøvetid med mangelfull tilbud om opplæring. Denne gang er det en iPhone som har tatt over som sjef i livet mitt. Jeg har brukt noen timer med å få bort ploppelyder på facebookappen eller venne meg til de nye lydene for meldinger, e-poster og anrop. I tillegg har jeg nå blitt kvitt det meste av markeringsbehov som det ble gitt uttrykk for både på låst og åpen telefon, i form av bannere, lyder og merker på appsymbol. Etter mye strev og litt googling fant jeg sammenhengen mellom bakgrunnssoppdateringer og batteriforbruk også.
Men litt tilbake til diskfragmenteringen. Jeg tror det er der det største problemet ligger. Jeg har ikke en terrabyte minne til overs. Jeg tror ikke det er gigabyte lenger heller. Det er rett og slett fullt av gamle minner, nostalgi, bilder, sanger og noen drømmer også. Jeg ønsker meg ikke tilbake til før Internett, for jeg er en racer på å Google meg frem til det jeg har behov for å vite. Og takk Gud for Lovdata.no og andre kjekke steder som jeg bruker som guru for å klare jobben min. Men det går så uendelig fort dette livet for tiden. Ja, jeg høres kanskje ut som jeg er 150 år akkurat nå, men alle kravene til oppdatering, ny læring og oppgradering føles som en uendelig malstrøm. Og klarer du ikke svømme, så synker du under og dras et stykke langs bunnen før du blir spyttet ut igjen forkommen og uten pust, et annet sted enn der du startet. Og midt oppi dette sitter jeg og ser på leiligheter, og tenker at jeg snart må begynne å sortere og kaste.
Er det ikke rart? Når hodet er fullt, nesten til overload, og kunne trengt en diskfragmentering, da slår det ut i behov for å rydde i skuffer og skap. Kanskje fordi det er mer håndfast og ikke minst håndterlig. Å kaste fra skuffer og skap, med hard hånd, er jo relativt enkelt. Det er verre med minner i gamle wordformater eller ny lærdom som krasjer Adobe og trenger en citrixclient som jeg ikke har.
Men alt går. Jeg både skryter og syter over all tiden jeg har tilgjengelig. På tide å lene seg litt tilbake, puste og si: bruk den tiden du trenger du , Marit. Du er ikke den eneste med gammalt signalanlegg vettu. Pust inn, pust ut, når hadde du sist et øyeblikk med mindfullness. Pust...

Lykken kan være ti blåbær i en kopp

Vi har nettopp fått ny rammeplan for barnehager. Jeg skal ikke skrive om den. Men den føyer seg godt inn i bunken av mål om læring, og krav om læring, og forventninger til hva barn skal kunne få med seg i løpet av en dag, en måned, en hvilken som helst periode egentlig. Det er forventninger fra foresatte, besteforeldre og signifikante andre. Fra andre barn, og fra politikere.
Jeg har selvfølgelig ikke tenkt å si at læring eller kunnskap ikke er viktig. Det er klart der er det. Men i dag, når jeg var på tur ute i en verden som hadde blitt irrgrønn og heggduftende i løpet av natta, så tenkte jeg på hva vi kan lære av barna.
Vinden røsket litt i morell-og kirsebærtrærne langs veien jeg gikk. Jeg tok meg tid til å stå stille, og straks drysset det hvite,runde små kronblader ned over meg. Nesten som snø. Mens jeg sto der i bladvirvelen hastet joggerne og hundelufterne forbi, og en syklist sneiet meg nesten i iveren etter å tråkke seg raskest mulig fremover.
En tykk liten humle vinglet rundt blandt kirsebærblomstene. Først til en blomst, så til en annen. Den lodne kroppen var støvete men skinnende i solen. Guloransje og svart er ganske fint, tenkte jeg mens humla sjanglet videre med sine tynne vinger og non-aerodynamiske kropp.
Det fine været kom så brått på at ingen hadde rukket å slå gresset på ukesvis. Det var så langt at jeg kunne se at det duvet i vinden, nesten som en kornåker. Å se på bølgende gress gir meg den samme roen som å se på sjøen. Bølgene bevegelser, som naturens hjerteslag, glir inn i min egen hjerterytme og gi meg en indre so som jeg ofte leter etter på dager der jeg verken ser gress eller sjø, eller solen for den saks skyld.
Verden var full av dufter. Mandelblomsttrær og kirsebærtrærne lukter ganske svakt sammenlignet med heggen, men sammen og ispedd duften fra andre trær og gresset ble det overveldende. I urbane strøk kommer det også blaff av kanelboller og pølser da jeg passerer kiosker og kafeer på tur, og ved skeidbanene var det is-kø. Den luktet ingen ting, men det var fint å se at de små fotballspillerne ble hørt og fikk et innslag av sommerfølelse med is i solen.
Jeg tror at jeg fant fem barnet i meg på tur i dag. Jeg orket ikke være voksen og trimmende. Jeg orket ikke en gang å være fotograf, selv om jeg har nytt kamera med plenty funksjoner å utforske. Nei i dag trengte jeg å være barn på tur, og ha tid til små detaljer som snøaktige kronblader og tykke humler. Jeg trengte å tenke "wow, se på det svære stygge hodet" om statuen i Torshovdalen, uten å ha dårlig samvittighet overfor kunstneren som sikker hadde en tanke bak. Jeg trengte å slenge av gårde uten mål og mening, og bare ta inn over meg hvor grønt det var og hvor mye det luktet av vår.
Hvor kommer blåbærene inn, tenker du kanskje. Blåbærene var det som startet denne historien. Da jeg kom inn fra tur, var det tid for en lang dusj før det var tid for å spise. Og etter dusjen, mens jeg ventet på at steikeovnen skulle bli varm nok, så helte jeg noen blåbær i en kopp og slang meg ned på den kjølige sengen min. Og med ett var jeg så inderlig til stede i øyeblikket. Jeg kjenner på at med solen så letter tåken, og også at solskinn er mer enn d-vitaminer. Og på slike dager kan lykken rett å slett være noen blåbær i en kopp.

Når noen viser deg sitt sanne ansikt, tro dem

Dagens blogginnlegg har hatt en lang rugetid eller en trang fødsel, alt etter som hva slags art man er. Overskriften er lånt og fritt oversatt fra Maya Angelou,(amerikansk poet, forfatter, danser, film-og TV-produsent, dramatiker og skuespiller.) som i min verden først og fremst var en klok dame. I de aller fleste tilfeller blir uttrykket brukt som en advarsel eller en tankevekker. Det være seg menneskene som plutselig viser en aggressiv side, eller som du tar i løgn eller svik. De som gang på gang drikker seg under bordet og som hver gang sier det er den siste. Dere skjønner tegninga.
Jeg har også brukt dette uttrykket sånn, og jeg skal ærlig innrømme det var litt fristene å bruke overskriften og blogginnlegget til å skyte fra hofta på denne Nina Karin Monsen i kveld. For de som ikke vet hvem hun er, så kan dere ta et raskt søk på nettet, så skjønner dere hva jeg mener.
Men, så har jeg gått litt i meg selv da, sånn som jeg ofte gjør. Og det jeg har kommet frem til er at selv om jeg kanskje ikke har brukt uttrykket når det kommer til menneskene som nesten er for god til å være sann, så kan det likevel brukes til dem også.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg har lett for å tvile på disse menneskene som bare er helt naturlig varme, hjelpsomme, blide, imøtekommende og omtenksomme. Jeg venter på at de skal vise sine andre sider. Brent barn skyr ilden er ikke et uttrykk som har kommet ut av det blå, og jeg har dessverre både brent meg og adoptert uttrykket inn i vokabularet mitt. Disse menneskene, som jeg har omtalt som orkidé og  linneaer i én metafor, og som jeg har beskrevet som litt skumle fordi de lokker fram en uendelig trang til å være ærlig, i en annen anledning, er diamantene i steinsamlingen min. Det er så rart, for de dukker opp litt uten forvarsel. Plutselig bare er de der. Og jeg ser på dem med undring hver gang.
Å finne diamanter i en steinsamlig er spennende men innebærer også en viss frykt. Det handler om risikoen for å ta feil, samtidig som det handler om frykten for at de skal bli borte igjen. Selv blir jeg engstelig for at de skal føle seg som i rampelyset, eller kjenne seg for gransket hvis jeg forteller dem hvor vakre og fantastiske de er, samtidig som jeg føler at jeg må fortelle dem det. De aller fleste gangene så er de ikke klar over at de er diamanter, og blir både rørt og glad over diamantbeskrivelsen, fordi de bare ser seg selv som alminnelig gråstein som gjør sitt beste.
Jeg har en av disse vakre diamantene i minnet når jeg skriver denne historien. Vi likte hverandre ganske umiddelbart, og vi kommuniserer og metakommuniserer så lett, så uanstrengt og konstruktivt. Det er ekte smil og gode blikk, og jeg får slik en ro inni meg i vårt nærvær. Jeg trenger ikke veie ordene mine, og jeg kan føle meg trygg på at jeg enten blir forstått eller at hun bruker tiden og spørsmålene som er nødvendig for at vi når en felles forståelse.
Jeg tror det handler om å finne noe av oss selv i hverandre. Vi er begge så innstilt på dialog og og vi liker å hjelpe den andre fordi vi får så god hjelp tilbake. Vi er litt oss mot resten av verden, og vi leser hverandre så godt fordi det er som å lese seg sjøl. Selv om vi også er ganske forskjellige, så er verdiene våre støpt i samme skjeen.
Det er så godt å lene seg tilbake i slike stunder, og bare nyte øyeblikkene og det å være trygg. Mennesker uten skjulte motiver og agendaer gjør det for meg. De får meg trygg. En trygghet jeg kan hvile i og ikke vente på men-et. For det kommer aldri. Det er ikke der. Og jeg vet det.
Alle trenger diamanter i livet sitt. Som skinner i tilværelsen din og som gjør at du kjenner deg rik. Alle diamanter trenger å bli funnet, og få en plass i samlingen til noen også. Men jeg er ikke sikker på om det går an å la seg bli funnet, eller om det lar seg gjøre å lete til man finner dem.
De bare er der. En dag. En dag da du er klar for å se den. Og diamanten er klar for å bli sett. Og den dagen, blir du like rik som meg.

Bermudatriangelet

Jeg kan huske jeg var fascinert av historier om Bermudatriangelet fra jeg var liten jente. Skip som forsvant sporløst, som aldri ble funnet igjen. Fly forsvant også. Bermudatriangelet ble til et mystisk fenomen, nesten som en myte. Det var en artikkel jeg fant på nettet i dag som penset meg inn på fenomenet igjen. Artikkelen forklarte forsvinninger mellom annet med værfenomener og vind som medførte ekstremt høye bølger, og det ble også stadfestet at i et område med stor båttrafikk så ville det også medføre et høyere gjennomsnitt av ulykker og forlis, som i sin tid var med på å forsterke myten om mystikken rundt Bermudatriangelet.
Men: det som fanget blikket mitt mest med denne artikkelen, var illustrasjonsbildet. Jeg har aldri reflektert over hvor dette mystikkens triangel har vært sånn rent geografisk. Det var derfor med undring jeg så at det ene hjørnet på triangelet var nær Miami, FL, et hjørne var ved San Juan, Puerto Rico. Det tredje hjørnet var, ikke overraskende, nær Bermuda. Så, ikke nok med at jeg ikke har satt meg inn i hvor dette triangelet har vært, jeg har til og med feriert ved to av hjørnene og vært på cruise  langs den ene siden av det, uten å vite at det var Der jeg var.
Jeg kan ikke si annet enn at det er med litt blandet følelse jeg leser artikkelen som forklarer mystikk med naturfenomener, så for å trøste meg sjøl litt, så skal jeg se om ikke Bermudatriangelet også kan være en metafor.
Det er egentlig ikke så vanskelig når jeg tenker på det. For det er ikke bare i havområder rundt Bermuda og sørlige Florida vi kan finne fenomener som kan få ting til å forsvinne på mystisk vis.
Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd å få energi og gode intensjoner sugd opp i et triangel av negativitet og dårlig stemning, slik at tiltakslysten har forsvunnet sporløst sammen med luften i ballongen. Hvor mange gode forslag og kreative løsninger har ikke blitt revet bort og oppløst seg i andres karbondioksidholdige utpust, slik at det ikke har vært spor igjen av de. Hvor mye godt humør har ikke blitt feid utover sjøen og druknet i andres altoppslukende behovsbølger eller bitre etterdønninger.
Kelly sier, når vi prater om slike tilfeller, at det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Det er bare jeg som kan prøve å forhindre at disse tingene skjer, og det er bare jeg som kan forhindre at jeg blir dratt ned eller påvirket av disse menneskelige bermudatriangelene som vi alle har i rundt oss. Når jeg nettopp er blir robbet tom, er det lett for at disse samtalene ender med en tåre eller to, fordi det oppleves som for stort å skulle ta alt ansvaret selv for å være uberørt av de høye bølgene og understrømningene som energityvene i omverdenen skaper.
Det handler, som så ofte tidligere, om å jobbe med egne tanker og eget fokus. Jeg tror også det handler om å jobbe for å eliminere egenskapte miniatyrtriangler som kan dannes i mitt eget hode. Jeg tror at når det blir for mye å stå i mot utenfra, så skaper jeg et lite triangel med veggene motløshet, oppgitthet og selvkritikk som skaper et felt i midten som suger energi og livslyst til seg og får den til å forsvinne inn i de innerste krokene der jeg ikke ser de. Jeg tror ikke det er tilfeldig at fareskilt har triangelfasong.
Men nå har jeg da fått et nytt perspektiv som jeg må prøve å integrere inn i denne prosessen, i kampen for å stå imot de ytre triangelet og ikke minst de indre. For når jeg nå vet at det går an å feriere og cruise gjennom det originale Bermudatriangelet, så må det vel la seg gjøre å overleve den mer humane varianten av det også. Med litt jobb bør det kunne la seg gjøre å cruise forbi de negative bølgene, energityvene, og heller fokusere på å holde på det gode som jeg hadde med meg i utgangspunktet. Det bør la seg gjøre å puste med magen og stenge ute de dårlige vibbene fra tilfeldige eller kjente menneskene som jeg er i befatning med i løpet av en dag. Kanskje går det også an å skape omvendte triangler som tar opp i seg og nyttegjør seg energi. Kanskje jeg rett å slett må bruke mer av tiden min på de menneskelige solcellepanelene som jeg også har rundt meg. De som sparer opp solens energi, og som mer enn gjerne deler på det de har spart opp.
Jeg har noen solcellepaneler i meg selv også. Jeg vet at jeg har de, og jeg bruker dem også. Det hender bare jeg glemmer dem innimellom, og jeg glemmer lett at de også klarer å lade litt, selv om det er overskyet.
Dagens moral eller dette innleggets avrunding må bli noe sånt som at alle er tjent med å få bedre kontakt med sitt indre solcellepanel.  I tillegg er det lurt å betrakte menneskene rundt seg for å se hvem som byr på energi og inspirasjon, og som ikke kobler startkablene sine på batteripolene dine også de dagene du ikke har motoren i gang.

Snøfall i mai og sommerdekk

Å våkne opp til lyden av dekk som ruller i noe som er tykkere enn vann, samtidig som jeg ser at det er litt ekstra lyst bak gardinene, det er aldri bra i mai. Surklingen i takrennen er ikke koselig vårtegn, og fraværende fuglekvitter forteller meg at det er ikke bare meg som har fått en smell i det overraskende værskifte som natten har besørget. Fortvilede sjeler langs fortauet forteller om forsinkede mennesker som ufrivillig må finne seg kollektivt befordringsmidler som alternativ når bilen må stå med sommerdekkene sine.
Jeg har ikke eid bil på mange år, men jeg har ingen problemer med å sette meg inn i følelsen av å være for dårlig skodd for underlaget. Det hender rett som det er at jeg står der med tynne såler på grov grus. Jeg har gått mang en ørkenmil i sandaler, og blitt brent av varm sand som trengte seg inn og gnagde huden varm og sår. Jeg har gått i tunge gummistøvler på varme sommerdager og brukt tredobbelt så lang tid opp snøkledde bakker med utslitte joggesko.
Livet er sånn. Du kan ha med deg jekk og reservehjul, varseltrekanter og ekstra kanne med bensin eller diesel, men det hjelper ikke det når det er batteriet som svikter. Du kan ha med deg ekstra undertøysskifte i håndbagasjen i tilfelle kofferten blir forsinket eller borte, men hva hjelper det når buksa revner på flyplassen.
Det er ikke så lenge siden jeg skrev om lykkekrukken min. For dere som ikke leste den, så er det en krukke som jeg skal legge en lapp i hver dag. En lapp der jeg har skrevet en god ting som dagen har inneholdt. Jeg sukker litt og ser på lykkekrukken min nå, og tenker at når man kan kjenne seg motløs over en lykkekrukke, da er det egentlig litt for mye snø i mai og sommerdekk i livet mitt. Ikke en gang gitarene mine hjelper på slike dager. Døsig blues i moll dirrer i strengene, og barre-grepene er vrange med stive og keitete fingre.
Jeg husker jeg pratet med en meget klok dame en gang, som tegnet bilde av et beger med vann. Jeg tenkte først som flere av dere, at nå skal hun spørre meg om det er halvfullt eller halvtomt. Men det var ikke det hun tegnet og mente. Hun sa at begeret var energien min. Så tegnet hun et hull i bunnen av begeret, og sa: der går energien ut. Og så spurte hun hvor mange hull jeg hadde i bunnen av begeret. Og om jeg hadde påfyll i toppen som kunne kompensere for lekkasjen i bunnen.
Jeg tenker på denne historien i dag, fordi jeg tror at det er et tilfelle av omvendt proporsjonal i begeret mitt akkurat nå. Det er for mange hull i bunnen, og for lite etterfylling.
Det er for sent å snyte seg når nesa er borte, sier Solbjørg. Se, jeg er heldig som har kloke hoder rundt meg som kan minne meg på kloke ordtak som jeg må ta på alvor. For Solbjørg har helt rett. Det er bare så lett å ta nesa som en selvfølge, fordi den alltid har vært der.
Nå er det snart leggetid. Jeg har tenkt å legge meg tidlig, og forsvinne inn i en god bok. Bøker tar meg med på reise til andre steder, til gode stemninger og sol. Til vakre farger og skjønne mennesker som jeg kan bli kjent med. Og om litt. Om litt skal jeg sove, og våkne opp til en ny dag. Og så håper jeg at helgen bringer med seg gode ting som gir påfyll fra toppen av begeret.

Langt eller kort, det er alltid noen som blir igjen

Så sitter vi på nok en flyplass, iPaden og jeg. Vi har rukket å få noen mil på odometeret, ( ja, jeg vet at begrepet er forbeholdt kjøretøy, jeg bare tøyer det litt) og vi har tygd noen tanker sammen.
Nå er det slettes ikke sånn at jeg har slått på Siri-funksjonen og sitter her og deler høyt med iPaden, så galt er det ikke, men det er noe komfortabelt med å kunne skrive ned tanker i nuet.
Jeg har skrevet om stier, om blomsterbed og om å være underveis. Det er mange metaforer som kan beskriver reiser og levd liv. Solens vandring gjennom en dag kan også være et liv, hvis vi ser etter. Men nå, midt i denne reisen, blir jeg slått av samme tanken som så mange ganger før. Det er alltid noen som blir igjen når noen drar, og veldig ofte blir det en liten bit igjen av den som drar også.
Å reise tilbake til barndomstufter er alltid rart for min del. Jeg husker ikke så godt, og jeg husker så rart fra barndommen. Jeg husker lukter og følelse av trygghet. Jeg husker musikk og sol. Men når det gjelder hendelser og opplevelser så er det så feil dimensjonering på minnene. De små bagatellene tar kanskje mye plass, mens større opplevelser er vage. Hvis jeg graver litt, så kommer det mange ferieturer både hit og dit, men det er alle dagene på hytta når jeg ikke gjorde noe spesielt, som dominerer ferieskuffen med minner. Øyeblikkene jeg måtte lese høyt eller fant sykkelen min punktert på slutten av skoledagen tar mye større plass enn alt som var gøy i en skoledag. Samtidig husker jeg de mange timene jeg sto alene under en bjørk i skolegården, som udelt positivt. Det var jo under den bjørka grunnlaget for metaforer og refleksjoner ble lagt.
De minnene som tar størst plass av alle, er fjellturer. Med mor og far og søster, med bare en eller to av dem, med andre venner eller alene. Jeg Hegner nok om disse minnene også fordi de alle oppsto før stress, før jeg måtte klare absolutt alt sjøl, og før tankestrømmene som vipper meg av pinnen begynte å eksistere. Jeg tror jeg er litt sånn urmenneske. Jeg er mye mer i mitt element i naturen enn i mitt urbane liv. Jeg er egentlig mer praktiker og ment for å leve fra hånd til munn i skogen, mer enn fra jobb og mat fra kiwi i byen. Jeg er god på retning begge steder, i begge verdenene, men det er i naturen jeg puster, lever, tenker og kan senke skuldrene.
I det siste har det vært vanskelig å senke skuldrene. Jeg drømmer om jobb, våkner svett og uvel, og bruker timer på å tenke gjennom møter eller jobbdager, uten at jeg en gang skal lede møtene eller vet hva som skal sies eller hvem som skal være der. Mindfullness, aromaterapi og meditasjon sier folk. Du er god nok sier de. Se, der er den igjen. Jeg kom jaggu ikke lengre enn til Værnes før verden tullet seg til igjen.
Se. Nå er det snart tid for å sette seg på jernfuglen igjen. Hjem til ekko, hjem til by, til jobb og til alt det rare jeg må gripe fatt i og lukeparkere litt for å få nattesøvnen tilbake og hvilepulsen ned. Så rart når jeg for litt siden, senest i går, satt og bare var meg, i en kirke, mens jeg så på de glade konfirmantene som er i startgropa. Lite vet de om det å storme av gårde uten bruksanvisning.
Denne ble helt annerledes enn da jeg startet ut. Jeg skulle jo skrive litt om at noen ble igjen..ja ja, mor sendte meg en melding. Det var godt. Hun er igjen, men hun har mange andre som også er igjen, på samme stedet. Hun er jo mer sosial og klarer seg bedre enn meg. Men snart. Snart skal jeg ha alt på stell igjen også. Ugressfrie bed, hvilepuls og nattesøvn. Det blir bra da. Snart

Midtveis i livet..kanskje, med litt flaks

Jeg tror jeg har flere med meg når jeg ser på statistikker for levealder for å måle hvor jeg er i løypa. Artig det der, for vi vet jo ikke en gang om dagen i dag vil ende på høyden. Men, jeg tusler med mitt og regner med å ha en del kilometer igjen før avskilting.

Slike tanker kommer kanskje lettere etter en tur på kirkegården. Matematikk- og statistikkdelen av hjernen min går på høygear der jeg vandrer langs den stadig voksende hop av stein med kjente navn på. Og mange av dem nådde slettes ikke gjennomsnittlig levealder. Flere av dem har jeg nå blitt eldre enn, og andre har jeg snart nådd igjen. 

Det som også fikk meg til å kjenne på min egen alder, er at jeg snart har like mange kjente der som i levende live. Det kan jeg jo sånn teknisk sett gjøre noe med da, for vennskap kan man etablere hele livet. 

Som en kjempekontrast til dagens besøk var jeg på besøk på torsdag, til en nybegynner i livet. Ni måneder gammel, med stort smil og myke kinn. Tillitsfull og åpen for alt hva verden byr på, satt lille Julie i fanget mitt og betraktet meg med åpent blikk. Tenk å skulle smake alle smaker, eller lukte alle lukter på nytt. Tenk å ta seg tid til å kjenne på forskjellige overflater og strukturer eller høre musikk med helt nye ører. Å oppfatte verden uforstyrret og upåvirket av gamle erfaringer. Heldige Julie som har utsikt mot sjøen, med svaner og ender. Som alt nå kan å si ifra om hun er sulten eller trøtt, eller om hun vil ha litt selskap. Som har mange trygge hender og fang, og som kan bestige fjelltopper i bæremeis. 

Det beste med hele besøket var at jeg var her og nå. Jeg frydet meg over møtet med dette vakre barnet som får tid og rom til å slå røtter, og som helt sikkert får applaus og oppmuntrende ord når det er tid for å teste vingene. Med årene har jeg sett så mye og lært så mye at jeg rett å slett fryder meg og gleder meg over slike møter, uten å tenke på alle som ikke har det sånn. Jeg forbeholder meg retten til uforstyrret å glede meg over de som får en myk og vakker start i livet, slik som vi alle fortjener. Vi kan ikke alltid leve med et "men" i baklomma.

Likeså skal jeg glede meg over å være i konfirmasjon i morgen, til nevøen min. Det er stort å se ungdom i startgropen til voksenlivet. Femten år er ikke mye, men det er en stund. Det er nok til å formes til en mal som skal tilpasses etter hvert som årene går. Det er mange tanker tenkt, og mange mil gått, og det er litt tid igjen før alle de store valgene. Kanskje vet også dagens konfirmanter at det går an å gjøre om et valg, eller rette opp en bulk, og at et påbegynt løp kan bli et annet løp.

Jeg må ta nok et kontrastbilde.

Alltid når jeg er her, så henter vi frem bygdebøkene, gards- og ættesogene som Hans Hyldbakk har skrevet. Det er mange bøker, mange slekter, mange historier. Dette er bøker som får myHeritage og andre slektsforskersteder på Internett til å blekne. For i tillegg til slekters gang får vi innsikt i historie, i før og nå. Jeg synes det er spennende lesning, og selv har jeg ættetavle som viser greinene tilbake til sekstenhundretallet.

Alle disse menneskene i disse bøkene, eller på ættetavlen, har ført frem til her og nå og oss. Det interessante er at mellom disse permene, som for meg omfavner gode historier og navn på generasjoner, her ligger også fragmenter av arvesynden. I disse bøkene kommer mye for en dag, som senere generasjoner har fått lide for eller glede av. Her kan man hente informasjon som selvfølgelig også kan leve sitt eget liv på folkemunne, som er å regne som små stjerner eller små skampletter på det pene familiebildet. Det er øynene som ser og hjertene som tåler som bestemmmer renningen i veven.

Og plutselig er jeg tilbake til foredraget om mobbing som jeg var på dagen før jeg tok turen hit. Der var det nevnt disse tankeløse utsagnene om at det ikke er så rart at barn er slik og sånn, for tenk hvordan søsken, eller foreldre eller besteforeldre var...

Alt vi holder på med, kan være på godt eller vondt. Vi er som vi er, og vi formes av de i rundt oss, men vi gjør våre egne valg også.

Lille Julie skal ta mange valg og fundere på mye i årene som kommer, og spør hun om råd, skal hun få svar. Edvard som konfirmeres har værtlitt lengre i løypa, og trenger kanskje enda flere råd, samtidig som han vet veldig mye alle rede. Jeg sitter her i mitt førtiåttende år, og kan fremdeles stille spørsmål som kommer ubesvart tilbake, og har lært at dette uttrykket "som du roper i skogen får du svar", kan være både artig og irriterende. Men alle tre skal vi vite at røttene har vi fått av våre forfedre, men vingene våre er det vi sjøl som kontrollerer når vi først har funnet dem.

Litt muntre minner og litt alvor om arbeidernes dag

Jeg tror det er tjue år siden jeg hadde denne fortreffelige opplevelsen på første mai. Stedet var Trondheim, og selskapet var upåklagelig. Jeg kom til søstera mi ettermiddagen før første mai, og i løpet av kvelden hadde jeg og nabo Eli opparbeidet en glødende begeistring og plikt til å gå i første-mai-tog. Min søster var litt mer lunken, men skulle i alle fall bli med inn til by'n for å se på.
La meg raskt få skyte inn at denne historien utspant seg noen få år etter at det var slutt på at natt til første mai var en natt med demonstrasjoner, slagsmål og andre uroligheter. Ikke det at det hadde vært et alternativ på noe tidspunkt i mitt liv. Poenget er mer at denne historien er fra for lenge siden, men etter at det igjen var selve dagen som var tidspunktet for meningsytringer og markeringer.
Tilbake til den fredelige og vakre trønderhovedstaden og markeringen.
Dagen kom med sol, og vi to pliktoppfyllende engasjerte sjelene fant oss en parole vi kunne stille oss bak. Jeg husker ikke helt hva vi endte opp under, men det var helt sikkert noe fornuftig. Det er faktisk noe eget å gå i tog, og føle på samholdet og engasjementet, med korpsmusikk både foran og bak. Vi vinket til kjente som vi så langs ruten, for ja: dette er helt tilbake fra tiden der det faktisk sto folk langs ruten til første-mai-toget.
Nå er dette så lenge siden at jeg ikke er helt sikker på om vi gikk rett fra markeringen, etter at internasjonalen hadde runget med kraft og fylde på "endestasjonen", eller om vi var hjemom en tur før vi dro ut på pub om kvelden, men det har lite å si for historien. Etter hvert var vi i alle fall plassert ved et bord på en pub, i selskap med en blomsterhandler i tresko, fra en av nabobygdene på Nordmøre, og en underdirektør fra Finsbraaten ( som vi på en pen måte fortalte hadde for mye vann og mel i sine farseprodukter). Dette kompaniet ble valgt ut i fra at det var ved det bordet det var ledig plass.
Ganske tidlig, og helt tilfeldig, sto jeg og Eli ved disken for å handle drikke. Ved den samme disken sto tre for oss ukjente kvinner, og av ukjent grunn dro den ene av dem teksten til Internasjonalen opp av vesken. Hun gav tydelig uttrykk for at det fremdeles var første mai, og at Internasjonalen burde fremføres der og da, av oss fem. Ytterligere to tekst-ark ble tryllet frem, og uten innledning ble Internasjonalen fremført med stor innlevelse. Jeg tror jammen at vi fikk til flere tostemt sekvenser også. Hele puben lyttet, mange med meg ble overrasket over at det fantes et andrevers, og vi fikk masse applaus etterpå, til og med stående applaus fra noen. Snakker om følelse av samhold.
Resten av kvelden er, som de sier, historie, selv om det er mange bidrag til sinnets munterhet som forblir upublisert på den måten.
Jeg deler denne historien i dag, litt for å mimre over svunnen tid og et herlig minne, men også fordi første mai, arbeidernes dag, er viktig. I et Europa der sosialdemokratiet er på vaklende grunn, i en verden der egenfokuset jeg, meg selv og mitt overskygger solidaritet og dugnadsånd, tror jeg at vi trenger en påminnelse om hvordan vi er kommet dit vi er. Vi har mange arbeidere som har gått foran oss, som har fremforhandlet, krevd og kjempet for de rettighetene vi har i arbeidslivet. Noen har sågar måttet bøte med livet i sin kamp for rettighetene.
Vi bør ta oss tid til å være takknemlig for det og hedre disse menneskene. Vi bør tenke på kampen som fortsatt har en lang vei å gå i mange deler av verden, og vi bør tenke på hva som er viktig å kjenpe for fremover.
Vi har fremdeles noen løft igjen her også, men vi har også et av de beste utgangspunktene i verden. Vi har det ganske bra hvis vi setter oss ned, på denne offisielle fridagen med lønn, og tenker på rettighetene våre. Kanskje vi skal være litt takknemlig i våre fem ferieuker også, eller når vi går hjem etter vår relativt korte arbeidsdag. De fleste av oss har lønn som vi kan leve godt av, så lenge vår egen forvaltning er realistisk.
Her sitter jeg og skriver, før jeg skal ut og spise med mor og tante Jorunn. Etterpå skal vi på kulturhuset på det offisielle første-mai-arrangementet med tale av Tove Lise Torve. Hornmusikken skal spille og koret Tormod skal synge. Jeg har store forventninger til godt oppmøte, god stemning og at når jeg går hjem igjen, så nynner jeg fremdeles på Internasjonalen.
Med det ønsker jeg alle en god første mai.