Om maslow, engler og undere og livet i motvind og medvind

La meg bare starte med å sien ting: Det er kanskje frustrerende for noen at jeg bruker amerikanske sitater inni bloggene mine. Årsaken er at jeg ikke klarer å oversette de slik at sitatene får den samme eleganse og flyt. Så til dere frustrerte; det er ikke mer enn tre sitater, så bær over med meg. Og da går jeg over til dagens ideer.
Kjæresten min har slik en klokkertro på at de rette menneskene kommer inn i livet ditt når du trenger det, og etter at vi pratet om det første gang, har jeg blitt mer oppmerksom på det og kjent etter litt om det stemmer. Jeg tror denne ideen er inspirert fra favorittpresten vår, rev Mary, og utsagnene "Let go and let God", " all will be well" og også " this too shall pass".
Uansett hvor ideer og inspirasjon kommer fra; det er en god tanke dette at hjelpen kommer utenfra, bare du er oppmerksom nok og mottakelig for den. Med årene har jeg blitt bittelitt flinkere til å be om
hjelp eller satse på at hjelpen kommer fra ukjent vinkel bare jeg er tålmodig. Jeg har sett at ting ordner seg eller at jeg kommer ut i andre enden av den mørke tunellen stående, om enn litt støvete og oppskrapet. Jeg sier ikke at jeg stoler blindt på dette, eller at jeg ber om hjelp så ofte som jeg burde men jeg sier vel at jeg har sett nok til at jeg av og til klarer å gi meg når ting ser umulig ut og så lene meg  tilbake og si at dette ordner seg. Og så ordner det seg.
Jeg skal ikke overbevise eller bevise noen ting som helst, men noen ganger så skjer dette ved hjelp av det som jeg i overskriften nevner som engler og som under. Jeg starter med englene. Ikke disse glansbildeskapningene, eller mystiske ånder som får brikker til å falle  på plass på mystisk vis i løpet av natten. Nei, det handler om folk. De rette folka som kan de rette tingene eller som sier de riktige ordene der og da. De som har den varme klemmen, det beste smilet eller som rett og slett bare er dønn praktisk og handlekraftig. Som dukker opp og ordner opp slik at du igjen får hodet over vann.
Selvfølgelig er de som jeg kaller diamanter i steinsamlingen blandt de rette folka, og av og til også blant englene. Det er ofte en ny eller gammel venn som bidrar til at vår verden blir et bedre sted. Men det kan også være ukjente og noen ganger tilfeldige, sånn som hun i kassen på rema som ønsker deg en fin dag eller gjør deg oppmerksom på at melkekartongen du er i ferd med å kjøpe er lekk, og ber deg hente en ny.Noen ganger kan også en snekker, rørlegger eller elektriker virke som engler når de skrider inn i heimen og rydder opp i uføre, men det er mer forutsigbart og planlagt enn de andre englene.
Kanskje jeg skal konkretisere. Jeg skrev for en tid tilbake en kort historie om en gang jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene og trå rett inn i en krisehåndtering i hjemmet til en venninne. Som jeg også skrev da, så er det ikke min historie å fortelle, men når stikkordene er død, begravelse og fødsel rett etterpå, så er det bakgrunn nok til å se poenget. Midt i dette dukket det opp en engel i form av jordmor Anne. Ja da, jeg vet at sykepleiere og jordmødre er trent og drillet og opplært i mye, men mennesket inni profesjonaliteten  er ikke en selvfølge. Det er ikke alle som hadde tenkt slik som gode vakre Anne. Vi fikk sitte i fred mens vi ventet på timer, jeg fikk bo på sykehuset sammen med mor og barn etter fødsel. Jeg husker varm stemme, mye omsorg, en stødig hånd på skulderen, mange kloke ord og til og med klemmer. Ære være vakre mennesket som var der sammen med oss. Og ja, det opplevdes som om at jordmor Anne var plassert der fordi vi trengte henne der akkurat da.
Så var det undere da. Igjen er det ikke paralyserte mennesker som igjen kan gå, eller blinde som kan se jeg snakker om. Jeg prater mer om kjeder av hendelser som fører frem til at her og nå blir riktig tid og sted. Ett sånt lite under er jo meg som var overtallig og som dermed kunne hoppe rett inn i et vikariat som dukket opp uken etter jeg ble overtallig. Mens jeg var i vikariat så måtte jeg søke andre jobber, deriblant en like ved der jeg bor. Den fikk jeg ikke, men i stedet fikk jeg fast stilling der jeg var. Og når jobben var sikret så kunne jeg ta meg tid til å beslutte at jeg ønsket en større og nyere leilighet. Og dermed finner jeg en boligannonse om leilighet i passe avstand fra jobb, går på en visning og får den leiligheten. Og megleren har en driv og en personlighet som er full klaff for meg og hun skal hjelpe meg i salgsprosess her.
Kanskje banalt eksempel det der, og mange vil kalle det naturlige årsaker, så som overtallighetsrettigheter, internettovervåking som gjorde at den boligannonsen poppet opp på min Facebook fordi jeg hadde sett på boliger i samme område og så videre, men jeg liker å tenke at tidspunktene for alt dette sier at ikke alt er tilfeldig like vel.
Av og til kan hodet boble over slik at skriving ikke er nok. Heldigvis finnes det vakre mennesker å prate med. Og ut fra mitt behov, men uten min innvirkning, har jeg kommet i kontakt med nok en engel. Av alle ting fornuftige og gode ting hun har sagt, så er det et sitat som oppsummerer min tro på at ingen ting er tilfeldig. "This too shall pass." Midt i en samtale, så brukte hun et av mine favorittsitater og hun sa det til og med på engelsk. Jeg kunne tenkt at dette er et sitat som hun sikkert har mye bruk for i Møte med mennesker, men jeg velger å se det som en velsignelse eller et tegn ment for meg. Et tegn på at alt vil ordne seg.
Hva har Maslow i overskriften min å gjøre? Jo, den samme damen minnet meg på at nederst i Maslows pyramide, der er behovet for mellom annet mat og søvn. Neste trinn er trygghet og der ligger for meg også roen. Jeg ble minnet på at til tross for  denne kunnskapen som jeg og mange med meg har om Maslow, så fortsetter vi like vel å mase med områdene helt på toppen av pyramiden selv om de nederste radene ikke er oppfylt. Jeg jobber med selvrealisering midt i en hungersnød og driver selvutvikling i en ørken uten vann og oaser. For å gjøre det enda mer tydelig for meg sjøl så har jeg sett det som at jeg prøver å bygge ut og innrede loftet mens jeg egentlig har mer en nok med vedlikehold av grunnmuren og oppgradering av førsteetasje. Så nå, i skrivende stund er det kaffe og frokost på sengen. Solen har brutt seg gjennom skydekket, så det er håp om en tur som er den beste medisinen for kropp og sjel. Jeg har også tidligere sagt at naturen er kirken min, og jeg tenker at målet for turen i dag er å reetablere tankerekken om at "this too shall pass"ender opp i "all will be well."
Denne ble tett og nær og personlig. Men noen der ute vil kjenne igjen hvert ord, fordi de tror på at ingenting er tilfeldig. Så derfor trykker jeg på "publiser"

Topptur

Jeg har nettopp lest mine egne betraktninger som jeg fikk på trykk i Jul på Nordmøre 2014. Det handler om flere turer i fjella rundt om i Surnadal kommune i 2006, og nevner også barndommens turer i skog og mark og fjell som gjorde meg glad i å være ute i naturen. I stykket jeg har skrevet, er det flere toppturer som er beskrevet. Ja, det er radt ikke sikkert det er regnet som toppturer nå. Jeg har ikke sett på kartet, og vet ikke om det er smultiringhøyde på noen av disse toppene jeg og far var på, men vi endte nå i alle fall på en topp etter et stykke vandring i bratt terreng, så da var det toppturer godt nok for meg.

Det har blitt så populært dette med toppturer nå. Jo brattere og verre, jo bedre er det. Trenger man tau eller er det innlagt kjetting deler av turen, er det en bonus.

Nei, jeg skal ikke harselere med de som presterer, topp etter topp. Jeg skal ikke være moraliserende i det hele tatt. Men toppturer gir meg selvfølgelig inspirasjon til en liten betraktning.

Jeg har streifet innom temaet i tidligere skriverier, for jeg har gått i en del motbakker de siste årene.  Nå lar jeg motbakkene være, og vil heller se litt på hva dette fenomenet topptur egentlig kan være. Vi mennesker higer jo gjerne litt mot toppen. Det er stas å havne øverst på pallen eller resultatlista. 

Jeg vil påstå at jeg er relativt dårlig utstyrt med konkurranseinstinkt, så min eneste medalje i sportssammenheng tror jeg egentlig var en feiltakelse. Dette var et skirenn, og jeg husker at i alle fall en av konkurrentene føyk forbi meg da jeg sto på toppen av en nedoverbakke og grudde meg til å sette utfor. Kjenner jeg meg sjøl rett, så var nok bakken relativt minimal sett med voksne øyne. Jeg kunne være litt dramatisk. Men tilbake til medaljen. For min del satt jeg alt trygt plassert i sofaen hos bestemor med småkaker og melk når premieutdelingen foregikk, så storesøstra mi tok med medaljen min hjem til meg. Det sier noe om hva jeg likte med skirenn. Det var selve turen.

Sånn er det med meg og toppturer også. Jeg er ikke så nøye på om det er en bok eller annen registrering på toppen. Jo da, jeg skriver navnet mitt i bøkene på turmål jeg når frem til jeg også, men det er ikke så viktig. Turen under veis er viktig. Å kjenne at beina og kroppen henger med er godt. Kjølig vindpust som tørker svetten i panna er bra. Blåbær under veis er gull verdt, og ser jeg et dyr som er annet enn sau og hund blir jeg henrykt. Ja, det skal ikke mere til enn ei lita mus, et ekorn eller en padde, så er det et høydepunkt. Øyenstikkere, med glinsende vinger som reflekterer solen, er også kjærkomment gullstøv i en allerede vakker natur.

Det beste med toppene er utsikten. 360 graders utsikt og følelsen av å se til verdens ende. Den enorme frihetsfølelsen det gir å stå på toppen av et fjell, med masse av luft rundt meg er unik. Sjokoladen eller kaffen eller en slurk av vannflaska er tilleggsbelønning. 

Det er langt mellom toppturene nå. Grefsenkollen er ikke så høy at den faller inn under begrepet. Men det går oppover dit også. Og beina får treningen sin. Svetten tørker på toppen av slalombakken, og i går var de vakre trærne intens grønne mot knallblå himmel med kritthvite skyer på det som frydet meg under veis. Småfuglene jublet i tretoppene og det luktet varm skog, nysprungne blomster, tørt gress og myr.

Kanskje er det for lite ambisiøst av meg å være fornøyd med en tur opp Grefsenkleiva. Kanskje var det dumt av meg å si meg fornøyd med en bachelor førskolelærer og ti studiepoeng i endringsledelse i sin tid også. Var det egentlig smart å hoppe av hele lederkarriæren og heller være kommunal potet med bred erfaring som stadig brer seg videre? Burde jeg ikke klamret meg fast og strebet etter enda høyere topp? Nei, absolutt ikke. Jeg gav meg da jeg kjente at det blåste for mye på toppen, og da jeg var lei av at skuldrene var helt oppe der ørene skulle vært alene. Det er viktig å huske at jo høyere topp, jo større fallhøyde. Jeg kan være ambisiøs på andre måter.

Det mest langsiktige målet jeg har akkurat nå er å få flyttet meg inn i mitt nye hjem i begynnelsen av august. Jeg har også et mål om å være tilbake i full jobb igjen i juli. Og jeg har som mål å vise frem Østensjøvannet, utforske Østmarka og sitte på den nye verandaen min med morgenkaffen når jeg får besøk i august.

Jeg tror på det å sette mål for meg sjøl. Små topper eller høydepunkter jeg skal nå. Men jeg tror også på det å sette helsa først. Jeg tror at trivsel og ro inni meg er langt fram på prioriteringslista mi. Jeg tror at mål kan være så små og ubetydelig de bare vil. Så lenge jeg sjøl er fornøyd med å nå de, så må det være godt nok. Jeg kaver nok og streber nok etter andres målestokker noen ganger fremdeles, men jeg blir stadig flinkere til å kjenne etter hva som er viktig for meg. I går kveld så var jeg mør i musklene etter turen i marka, og i dag har jeg tatt meg en times tur i nærområdet. Det får være mål oppnådd for nå.

Rydder du i kjelleren så må loftet ryddes også

Alle som har malt en vegg, vet hvor lett det kan fremme et behov for å male resten av rommet også. Og når du er ferdig med veggene, så ser jo taket helt forferdelig ut. Og når du er ferdig med det, så er det neste rom som ser uferdig ut. Nettopp av den grunn har jeg ikke malt en eneste vegg på flere år. Men; sånn er det med rydding også. 

I forrige uke kjøpte jeg meg ny leilighet, og enten jeg vil eller ikke, så må jeg sortere, pakke ned eller kaste seksten år med levd liv. Jeg har noen uker på meg, og bra er det, for det går litt i sneglefart med hele meg for tiden. Jeg har derfor satt meg et realistisk mål om en kasse om dagen, og på gode dager så blir det kanskje to. Jevnt og trutt, det er liksom en del av meg det. 

Det er ikke min første rodeo, og jeg har vært relativt flink til å kaste under veis i livet, så det ikke mye som har "bodd" flere enn ett sted. Jeg har ikke så stor leilighet, og ikke så mye skap eller skuffer jeg kan hamstre uante mengder. Og kjellerboden er nesten tom, og loftsboden like så. 

Det var det jeg tenkte da jeg satt i sofaen og så meg rundt i det øyeblikket jeg visste at jeg skulle flytte.

Vel, det med kjellerboden er helt sant. Takket være en rottefamilie som etablerte seg der i fjor høst, så ble alt fra boden lempet inn i varebilen til Søppelgutta.no. Alle inngangene til fam rotte er tettet igjen med hønsenetting og sement, men fremdels står den der med kun åtte sekker ved og en sykkel.

Loftsboden var også slik jeg husket den. Jeg anslår at en halv time og litt bærehjelp vil gjøre susen. Eneste jeg sliter med er alle pedagogbøkene mine som står i en bag. Det sitter langt inne å kaste fagbøker. 

Jeg er ikke sånn supermaterialistisk, og ingen fashionista, men som alle andre har jeg noen svakheter. Bøker og CD-er blant dem. Spør meg ikke hvorfor, det bare er slik. Bøker ja. Jeg har en del skjønnlitteratur også. Og der er hjernen min skikkelig snål. Snorres kongesaga, salmebok og bibler og Asbjørnsen og Moes samlede eventyr er det ikke snakk om å kaste. Bøkene av Anne Karin Elstad, Hyldbakk og Østbø like så. Jeg kan ikke kaste nordmøringer. Det er en del andre bøker som er på rødlistet også. Totalfredet. Det er for så vidt røft å skulle kaste en eneste bok, så jeg har et håp om å finne en måte å videreformidle dem til andre leseglade. Foreløpig har jeg ikke startet på den jobben, for bøker er tungt å flytte i. 

Tungt ja. Jeg trodde det skulle gå unna å rydde i noen esker med diverse papirer så som regninger, gamle lønnsslipper og sjølvmeldinger i dag. Og ja da, det gikk fort å få unna eskene som var merket med overnevnte stikkord. Men så kom set en eske der det sto "diverse skrivepapir og konvolutter"på. Jammen hadde ikke undertegnede laget surr i systemet sitt. Med det samme jeg åpnet esken, strømmet trollene ut. Gamle brev og kort fra de siste tretti årene. Ja, spør ikke meg hvordan dette hadde skjedd, men plutselig satt jeg midt i en haug av nostalgi, gode og glade minner blandet sammen med gamle spøkelser og skjeletter jeg trodde var kastet for lengst. Jeg kan skylde på støvallergi så mye jeg vil, men det var nok ikke bare det som skapte uklart syn og kaldsvette. 

Selv om jeg er i tredje etasje, så er det selvfølgelig leiligheten min med sitt lille utvalg av skuffer og skap som er ment som kjelleren i overskriften. Og loftet er min egen toppetasje. For jeg kan kaste gamle brev, bilder og kort så mye jeg vil. Jeg klarer ikke å gjøre det så raskt at jeg ikke gjenkjenner en håndskrift her og et ansikt der. For sikkerhets skyld hadde jeg koblet iPod-en min til forsterkeren og bedt den om å mikse fritt fra de rundt tre tusen sangeren som er der. Jeg må le av meg sjøl. Jeg som har storparten av minnene mine knyttet opp til sang og musikk burde visst bedre. 

Rydding av gamle papirer kombinert med minnestrømmen fra stereoen skapte mildest talt kaos på loftet. Det åpnet seg dører og skuffer som jeg hadde låst og kastet nøkkelen til. Det velta fram som hullete sokker og skjorter med matflekker og lukt av barer før røykeloven kom. Jeg så bilder av meg sjøl med gule og oransje tresko og små filmsnutter fra en periode på femten år i levisjakke. 

Selvfølgelig fant jeg mye både i de fysiske eskene og i de mentale boksene som brakte frem smil, latter og varme også. Ja, aller mest av det. Men etter bilde- og kortboksen ble det slutt på sorteringen for i dag,  og jeg må bare si at jeg skuler litt på de boksene som jeg ikke har åpnet enda. For hva om det er flere bokser jeg har feilmerket. Og jo mer jeg tenker på det så er jeg plutselig spent på minst to av skuffene i skrivebordet mitt også. Takk min Gud at jeg satte meg ned med de gamle dagbøkene mine og papirkniv da jeg fikk vedovn for fem år siden.

Ja, det er ikke lett å skulle rydde både i skuffer og skap og på loftet samtidig. Men det som er godt, er å tenke på at fjerde august, da må jeg ha gjort meg ferdig med det. Da er det ingen esker igjen med overraskelser i. Da er det bare forutsigbare esker med sortert innhold. Bare de viktigste bøkene og de kjæreste bildene. Men alle CD-ene mine er med. For  CD-ene mine, musikken i livet mitt, det er som luft og lys, som mat i magen og blodet i årene mine. 

Og loftet mitt. Det blir jeg jo aldri ferdig med å rydde. Men kanskje er det litt mer system, litt mindre spindelvev og støv der også. Det er jo lov å håpe.

Det er nå det gjelder, det er vi som må gjøre vårt

Jeg våknet opp i dag til lyden av regn. Bøttevis med regn, skulle jeg tolke ut i fra den svosjende lyden under bildekkene når det kjørte biler forbi. Jeg gikk ut på kjøkkenet og satte i gang kaffetrakteren, og snart hadde lukten av nybrygget kaffe spredt seg i hele leiligheten. Utrustet med kaffekanne og kopp gikk jeg tilbake til den ennå lune sengen, og lente meg godt tilbake med et lettelsens sukk. Kaffe på sengen er ren glede og ren luksus.

I denne trygge og komfortable atmosfæren fikk jeg mot nok til å slå på iPaden og åpne nrk-appen for å se hvordan utviklingen var i London. Jeg så at de hadde konkludert med at det var terror. Jeg så at antall døde hadde økt med en siden i går kveld. Jeg så at tre, foreløpig uidentifiserte gjerningsmenn var drept av politiet. 

Hva skal til for at en hendelse skal bli definert som terror? Hva er forskjellen på en terrorist og en drapsmann eller morder hvis det begrepet fortsatt ikke er gått ut på dato? Hva er forskjellen på en terrorhandling og et massedrap? Kan vi viten forskjellen på organisert og kopiering? Og hvorfor er det så viktig å definere det ene fremfor det andre?

Sinnsyk i gjerningsøyeblikket, fundamentalist, sjalu, syk, ond, sint....Mennesker dør, og de kommer ikke tilbake uansett hva som gikk gjennom hodet på gjerningspersonen i øyeblikket. Selvfølgelig er det skumlere med organisert og godt planlagt aksjon fordi det som regel rammer flere, men når alt kommer til alt: tapt liv.

Så er det vi som sitter her da, i hver vår seng eller stol, på bussen eller i parken. Vi som går omkring med paraply i regnet eller ligger på en solseng et annet sted. Hva kan vi gjøre fra eller til? Hva kan jeg gjøre?

Jeg kan i alle fall fortsette å leve livet mitt. Jeg kan fortsette å ta vare på andre, vise omsorg for medmennesker og være glad i de jeg er glad i. Jeg kan bygge lego, gå på kino eller la meg lure av finurlige gåter med fremtidens voksne, og jeg kan ta meg tid til å le og glede meg sammen med venner. Jeg kan tilbringe tid eller prate i telefonen om livet små videreverdigheter med min godt voksne mor. 

Vi er langt flere som ikke er terrorister. Jorden, som i følge ekspertene går imot en overbefolkning, har uhorvelig mange gode mennesker på overflaten sin. Og alle vi har et ansvar for å fortsette vårt daglige liv og vårt gode virke. For hver og en av oss som går foran med et godt eksempel vil være et eksempel å følge. 

Hadde jeg hatt barn, eller barnebarn ( Gud hjelpe meg, jeg er jo gammel nok til det også) skulle jeg brukt dagen på å gjøre noe hyggelig eller morsomt sammen med dem. Små ting å glede seg over. Tid til å sitte på fanget for å prate eller bli lest for. Ja, jeg hadde ikke gått av veien for tid på fanget med spill på iPaden heller. Pedagoghjernen kunne ta seg en pause, og koselighjernen kunne ta helt av.

Det kunne vært iskrem i flere omganger, eller epler med kanel  Barn er så forskjellig.

Kanskje er jeg en gammel romantiker og en godtroende fjott som tror at det gode kan bekjempe det onde. Det er mulig det. Men det ser jo ikke ut til at våpen løser så innmari mye heller. Jo, der og da stopper det for eksempel tre menn på vill ferd i London, men ideen tas opp av andre, et annet sted. Jeg tar mitt ansvar, og det er det eneste jeg kan gjøre. Jeg holder motet oppe, og lever det livet jeg har, dag for dag. Jeg stopper opp og tar inn blomsterduften og lukten av regnvåt asfalt. Jeg kjenner vanndråper i håret mitt når jeg går under de nydusjede trærne. Jeg tømmer det siste fra kannen over i koppen, og kjenner at kaffen fremdeles lukter ganske nybrygget. Endelig har jeg funnet motet til og meningen med å stå opp. En irrgrønn og nydusjet verden venter der ute, for alle oss som våknet opp denne dagen. Og vi skal fortsette vårt liv, for oss og for de som ikke kan det. Fordi vi har fått denne dagen i gave, og gaver skal man være glad for. 

En film som inspirerer uten at jeg har sett den

Hva har en spurv og en amerikansk prest felles? De har begge inspirert meg til dette blogginnlegget.
Jeg starter med spurven, som heter Richard. Jeg har, som overskriften tilsier, ikke sett filmen. Jeg bare liker ideen om denne spurven som tror han er en stork. Jeg tror ikke filmen handler om å være stor på det, å ha for store tanker om seg selv. Jeg håper i alle fall ikke det. I mitt hode bør dette handle om å ville noe mer enn å være en spurv i tranedans. Jeg ble inspirert av denne filmtittelen fordi jeg tenker at det kan handle om å ha tro. Tro på at jeg er noe mer enn det jeg har blitt. Eller tro på at jeg kan gjøre en stork sitt verk selv med spurvevinger.
Det er jo bare å se seg rundt, så er det historier over alt om de som startet ut med lite, men som endte opp der de ville. Mye jobb under veis for de fleste, men felles for dem alle er at de hadde troen på at de skulle klare det, og øynene på målet hele veien.
Jeg bruker ordet tro i vid forstand. Det kan selvfølgelig handle om barnetro, eller religiøs tro. Eller det kan handle om å tro på seg selv, og tro på at det går an. Eller det kan handle om alt i hop, i en og samme sekk. Det ene utelater ikke det andre, tror jeg.
I og med at jeg i starten spurte hva en spurv og en prest hadde felles, og med dette mellomspillet om spurv og om tro så skal jeg bruke noen linjer på presten også. Det er vel ikke overraskende for de som har lest litt av meg før, at det er dr Rev Mary det handler om. Forbildet mitt. Så god og så klok, men ikke lengre her. Men på YouTube der er hun. Og i går brukte jeg de to minuttene og tre sekundene det tar å høre henne prate om " hvorfor du skulle være lykkelig Nå". For de som vil, så er lenken herWhy you should be happy now
Rev Mary var like glad i metaforer som meg. Det var hun som lærte meg at selve Bibelen er full av metaforer. Innlegget hennes er mangslunget og kraftfullt, men budskapet er ganske enkelt. Hvis du skal vente på at absolutt alt i livet ditt er slik du ønsker det, for å være lykkelig, så kan du likså godt utsette hele greia. Tenk litt på det. Hvis du venter på tidspunktet der alle rundt deg oppfører seg slik som du ønsker, og at helsen din er fantastisk, at alle rundt deg er bekymringsfrie og lykkelige og du har drømmejobben og drømmekjæresten og hus og hytte eller hva det nå måtte være du ser på som nødvendig for å være lykkelig, så må du heller innfinne deg med å være ulykkelig.
Det er et stort poeng. Rev Mary tar det litt lengre i talen sin. Jeg har en mistanke om at dette er hentet fra en påskegudstjeneste, for da pleide hun å prate om at oppstandelsesdagen var alle sin mulighet til å starte på nytt. Alles mulighet til å gjenoppstå, komme seg ut av graven og være ny og fremadstormende. Og det er bildet hun bruker i denne sammenhengen også. De som venter på at alt skal være perfekt, de som har en haug av "hvis bare" og "når bare" før de skal bli lykkelig, det er de som ser at steinen rulles fra, men som forblir sittende inne i gravhulen.
Nå trekker jeg dette ned til meg, og hva dette betyr for meg akkurat her og nå.
Denne uken kjøpte jeg meg ny leilighet, noe kan kanskje virke både handlekraftig og impulsivt, sett utenfra. Men la meg være ærlig: jeg har tenkt frem og tilbake på pusse opp her, eller flytte til noe nyere, i minst fem år. Og så har jeg utsatt det. Fordi jeg bare skulle vente til..ja hva da. Til det passet inn i livet mitt med det stresset som dette fører med seg. Men så en dag sa jeg, nok er nok, og klikket på en knapp i en annonse på Internett som sa "klikk her" hvis du ønsker verdivurdering. Og så ringte en megler og avtalte tid. Litt senere prate jeg med banken, og så rullet snøballen i gang. Før jeg var helt forberedt på det fant jeg en leilighet som jeg likte kjempegodt, som fylte alle kriteriene jeg hadde satt, og jeg dro på visning og ble enda mer begeistret. Jeg la inn bud og dagen etter ringte megleren og sa at "no har du kjøpt ny leilighet".  Og et lite øyeblikk så tenkte jeg" og så akkurat nå da, som jeg er litt sånn halvveis ute av drift..."
Men så skjedde tre ting på en gang. Takket være Facebook så dukket videoen med Rev Mary opp på torsdag, fordi jeg hadde delt den på veggen min på same dato for mange år siden. I tillegg ringte storesøstra mi og sa at hun kommer og hjelper meg når jeg skal flytte. Og så dukker reklamen for denne Richard storken- filmen.
Og derfor sitter jeg her nå og skal trekke trådene fra spurven og presten ned til meg og hva de gjorde med meg. Det føles som tankene mine fikk et anker å henge fast i. Et anker som sier Du må velge å være lykkelig nå. Det er nå som Er øyeblikket du har ventet på.  Et anker som sier: dette går så bra. Tenk på hvor fint du får det i august når du er ferdigryddet og ferdig flyttet. Derfor velger jeg å tenke at jeg fikk tilslaget på den nye leiligheten fordi det var mitt lykkelodd den dagen. Jeg fikk en opptur som jeg faktisk fortjener. Lykken smiler til meg, og jeg lar det være fokuspunktet. Jeg lar dette være gullbilletten til sjokoladefabrikken, og så får helse og energi komme etter i det tempoet jeg trenger,  mens jeg blåholder på lykkefølelsen.