Hvis du ikke slutter med det, kan du bli sånn

Jeg tror ikke jeg er alene om å få høre det som barn, det at man kan bli sånn hvis man ikke passer seg.   Anledningene var meg som lagde en eller annen grimase eller geiping, og det var en av disse rare tingene voksne sa. Jeg var ikke så veldig gammel da jeg første gang tenkte at det kanskje ikke var sant. Den teorien viste seg å holde vann, for når jeg ser meg i speilet, så ser jeg ganske så ordinær ut, uten spor av varige grimaser.
Jeg vokste heldig vis opp med foreldre som ikke hadde så mange av disse disiplinær-handlingene og setningene. Det var aldri trusler om eller iverksetting av husarrest, og det var heller ikke mye snakk om alternativene himmel eller et meget varmt sted. Jeg hørte heller aldri at vi ikke ville få være med på butikken eller andre turer mer hvis vi ikke sluttet med... selv om jeg ikke er helt sikker på om jeg var et englebarn i alle sammenhenger. Det er forresten vanskelig å få vite hvordan man var som barn, for mødres langtidshukommelse viser seg å være ganske selektiv.
Men det var dette med grimasene som kunne bli permanente.Hvorfor sitter jeg her og tenker på det nå da?
Jo, fordi denne setningen har surret rundt i bakhodet på meg i flere uker nå. Den er nesten like irrasjonell som om den gjaldt grimaser, men bare nesten.
De siste ukene har den ene hoften min vært lite medgjørlig. Den er stiv og vond. Den holder meg våken om natten. Det er vondt å sitte, vondt å gå og vondt å ligge. Kort sagt, det er ingen ting jeg kan la være å gjøre, for vondt er det uansett. Jeg tror jeg har en ganske normal smerteterskel, så når jeg skjærer tenner når jeg reiser meg, går en trapp eller snur meg i sengen, så er det litt over normalreaksjoben for min del. Men, jeg bor alene, så det er ikke snakk om å be noen andre om å gjøre ting i huset eller andre ærender. Så da prøver jeg å holde frem med ting som om ingen ting er annerledes.
I dag måtte jeg melde pass. Jeg våknet opp klokken halv fem, og hinket meg inn på badet. Søvnmangelen brant i øynene, og resten av kroppen knirket uvillig og tung. Jeg forutså det egentlig i går, da jeg var oppe og strekte på beina og kroppen hvert tjuende minutt på jobb. Jeg har etter hvert lært meg at når strikken kjennes for overtøyd ut, da er det på tide å ta en pause.
Det holder som regel med en dag. En sakte sakte dag, med stillhet og søvn.
Hva har all denne klagingen med grimaser å gjøre da, tenker du kanskje.
Stikkordene vel egentlig det jeg skrev, at jeg bor alene. Og med det kommer frykten for at denne hofta skal forbli sånn. For selv om jeg får til det jeg må nå, så vil det på lengre sikt bli utfordrende å få til alt jeg vil. Det verste vil være å ikke kunne gå på alle turene mine. Jeg har realistiske mål når det gjelder tur, så det er ikke Galdhøpiggen eller Besseggen som glipper. Men å gå skogen hjem fra jobb, eller opp til Sarahbråten, det er da jeg lever.
Jeg vil ikke dvele ved detaljer. Men denne "hva om jeg blir sånn" kverner litt ekstra i hodet på disse pausedagene. Jeg kjenner et snev av panikk, samtidig som jeg anklager meg sjøl for å ikke ha trent nok i det siste. Jeg har ikke kommet ordentlig inn i rytme med trening siden jeg flyttet fra treningsstudioet "mitt" på Sandaker. Jeg har vært mye i marka, og litt i treningsrommet på jobb. Men det er ikke nok. Og på dager som i dag så velter jeg alt ansvaret på meg sjøl med en bebreidende tone.  Sammen med " tenk om du blir sånn, tenk om hoften fra nå av blir stivere og stivere".
Det er så lett å rette en anklagende pekefinger mot seg selv. Så lett å legge ekstra stener til byrden. Jeg pakker meg inn i pleddet mitt, og håper. Jeg håper, jeg ber, jeg sier høyt at når det har vært sånn tidligere, så har det gitt seg igjen. Det har tatt tid, men det har gitt seg.
Jeg spar opp siste rest av tålmodighet og tro på at alt ordner jeg. With God, all things are possible,sa rev. Mary. All will be well, sier Kelly. Jeg har trua, sier jeg. Det må jeg ha. Hvis ikke kan jeg bli sånn.

I år slo jeg januar på målstreken

Januar har i mange år vært min største fiende. Sikkert mye fordi den er lang og kald og det er så lenge til våren. Jeg har slitt med å komme meg opp om morgenen, både fysisk og psykisk. Jeg foretrekker å kalle det en melankoli, for depresjon er så klinisk, så medisinsk. Melankoli er for meg noe man kan henfalle til, men også riste av seg litt lettere enn depresjonskappen.
Det er jo lett at dårlig erfaring setter spor, og at når denne januarmåneden først ble en utfordring ett år, så ble den en symbol på melankoli som jeg forberedte meg og stålsatte meg sånn for at det ble et selvoppfyllende profeti. Det er lett å gå i en slik felle. Men objektivt sett, hvis jeg tenker på kulden, på korte dager, lange mørke kvelder og er liten evighet til våren, så er det jo ikke så underlig.
Etter 22 januarer på dette viset, med mange tunge dagen som skulle maskeres for omgivelsene, var det en befrielse når jeg i januar 2010 dro til Florida for første gang. Jeg var der i tre uker, og da var det ikke nye januar igjen når jeg kom hjem. Januar i Florida var dobbel glede. Sol og basseng og tid til å være sammen er en perfekt kombinasjon. Nå skal det sier at februar tok en grusom hevn det året, men det er en annen historie. Jeg hadde tre januarturer på rad til mitt andre hjem, og selv om det sett utenfra er en flukt, så vil jeg heller kalle det en praktisk måte å løse en utfordring på.
Det lar seg ikke gjøre å reise bort hver januar. Men det går an å jobbe med fenomenet på annet vis.
I år kjente jeg at behovet for å ha en bedre januar var sterkt tilstede ganske tidlig. Det er jo bare jeg som kan gjøre noe med det.
Det første grepet var å sette fokus på hverdagsgleder. Å piffe opp havregrøten med litt vaniljesukker på de mørkeste morgenene. Morgenkaffe på helg  i sengen eller i kaffekroken min i stua. Spille vakre melodier på gitar, med øvelser på fingerspill og introer. Finne frem tegnesaker igjen. Lese gode bøker med glimt i øye om igjen.
Jeg har også fokusert ekstra på å se hverdagshumoren. Dette kan være alt fra de feilslåtte avisoverskriftene og underlige nyhetene som av og til finner plass i aviser og på nett. Det kan være små bruddstykker av samtalene som jeg enten jeg vil eller ei, overhører på kollektivreisene mine. Det kan selvfølgelig også være standup eller annen humor på TV.
Jeg har prøvd å finne motivasjon og interesse for alle, selv de mest gjentakende,oppgavene på jobb. Nå skal det sies at det kan være litt utfordrende å finne en genuin interesse for eksempel for en times møte om plassering av stikkontakter i en ny barnehage, men det går an. Det går faktisk an å finne både litt humor og interesse for dette hvis jeg vil, selv om jeg også alternerer mellom å fnise litt og himle med øynene over et slikt oppdrag i forkant. I dette eksemplet fokuserte jeg på alle de tekniske uttrykkene som ble brukt like selvfølgelig som alle pedagogiske uttrykk i barnehagene eller alle forkortelsene i Oslo kommune. Og for hvert uttrykk jeg kunne, klarte å skjønne eller fikk forklaring på og husket videre, kjente jeg en genuin glede. Jeg liker å lære noe nytt, og det fasinerer meg å se at alle faggrupper kan brenne for sitt fag. At i slike øyeblikk så er det til dels likhet mellom små barn, svitsje og stikkontakter. Jeg er enkel å glede, det har jeg alltid sagt. Jeg må bare finne nøklene som jeg sitter med.
Jeg skal ikke påstå at jeg har vært en solstråle hele denne januarmåneden. Januar har som alle år utfordret både meg og andre, med sitt varierende vær og føreforhold. Tåken har vært en ivrig gjest, sammen med dungevis med snø og bøttevis med regn. Denne uken måtte jeg ha støvler med brodder i to dager. Jeg og støvler er ikke bestevenner. Men jeg klarte å se de bokstavelig talt tørre fordelene, og overså støvlene leie hang til å kidnappe sokker, og holde de som gissel midt under fotsålen. .
Jeg har hatt noen tøffe morgener, dager og kvelder, og tålmodigheten har ikke vært hundre prosent. Den har til og med vært faretruende nærme null noen ganger også. Men jeg kjenner like vel at jeg har klart å ligge et bitte lite skritt foran melankolien denne januarmåneden. Metaforisk kan jeg si at jeg har klart å ligge litt foran mens jeg har kjent melankoliens klør nappe i buksebeina mine. Og når det har falt en tåre eller to så har jeg klart å tenke på det som en nødvendig ventil for så å lete etter et godt minne som kunne fly meg ut av den lille gropen jeg ramlet ned i.
I dag skinner solen på hvitrimede trær. Det seg like til ut til at solen smelter noe av rimet. Jeg hører fugler kvitre og jeg er motivert for en tur ut. Jeg skal bare kose meg litt mer med morgenkaffen min først.
Det er kanskje for tidlig med fire dager igjen av januar. Men jeg tror at det er lurt å si det høyt alt nå, så blir det sånn. I år kjennes det ut som jeg har slått januar på målstreken. Jeg ser flere gode dager enn de mørkere. Og slike seiere smaker like godt som OL gull.

Et liv på siden.

Overskriften kan kanskje antyde at dette innlegget handler om dobbeltliv. Kanskje om utroskap eller et liv som "hun andre". Men det er helt feil. Det hadde kanskje vært mer spennende eller fengende med en sånn historie, men bloggen min er like lite sensasjonell som jeg er.
La meg også tilføye, før jeg gir meg i kast med resten av innlegget, at dette ikke handler om utenforskap. Ikke i mine øyne, og i og med at det handler om meg, så påberoper jeg meg definisjonsmakten i så måte. Utenforskap er et vondt ord, og noe annen enn å være på siden, for meg.
Nok introduksjon. Herfra er det rett fram.
For dere som har lest en del av blogginnleggene mine tidligere, så vil dere også i dette innlegget finne igjen ett og annet som dere har lest i andre sammenhenger. Det blir gjerne slik når den som skriver, trekker inn egne erfaringer ved anledning. Jeg har jo bare levd dette ene livet, eller hva vet jeg...jeg har i alle fall kun referert til de siste 40+ årene.
Jeg har ikke så mange minner fra mine tidligste år. Jeg ser i barnealbumet mitt at jeg var en bowlingkjegleformet baby, som alt etter et par måneder tronet godt over helsestasjonens gjennomsnittskurvene for vekt. Jeg hadde det ikke travelt med å gå, men jeg var ikke helt utenfor gjennomsnittet. Jeg tror også at andre små milepæler ble nådd innenfor marginene hva feste blikk, smil, språk, tenner mv angikk.
Men jeg husker da jeg skulle begynne på skolen. Det var et lite lystbetont øyeblikk. Jeg er usikker på hva jeg husker og hva jeg har fått fortalt, men jeg husker alle voksne som sommeren før spurte meg om jeg gledet meg til å begynne på skolen. Jeg husker at de ble så overrasket over mitt mutte og kontante nei. Jeg skjønte etter hvert at man aller helst skulle glede seg til å begynne på skolen, men jeg sluttet ikke å si at jeg ikke gledet meg. Men jeg tror ikke jeg sa høyt at jeg grudde meg. For det er mindre rart å ikke glede seg enn å grue seg, tross alt.
Etter sigende var det mang en tårevåt morgen de første ukene. Jeg husker ikke det selv, men hvis vi ser godt på bildet av meg første skoledag, så er det spor etter tårer. Det jeg derimot husker at jeg i friminuttene helst sto tett ved en bjørk i skolegården. Det såreste for meg i ettertid er at dette nok var mye verre for de i rundt meg, som opplevde gråten og så denne lille ungen som sto ved bjørka mens de andre barna lekte. Sett fra mitt ståsted så var tiden under bjørka tid for filosofi. Det var trygt også, for bjørka sto rett utenfor vinduet til et lite lærerværelse, som det het på den tiden. Jeg kan egentlig ikke huske at det var så trist under bjørka. Jeg husker tiden under bjørka som uproblematisk, men jeg kan fremdeles kjenne på uroen i magen for å gå på skolen. Det var for stor pakke for meg. Det var nytt og ukjent til tross for at mor var lærer og jeg hadde vært i skolebygget og klasserommet tidligere. Det var krav om prestasjon og deltakelse. Det var mange ukjente barn. Det var mye støy og uforutsigbarhet. Kort sagt var det mye av det jeg likte dårligst.
I mitt voksne liv takker jeg vår herre for at det ikke var så mye observasjon og PP-tjeneste på den tiden jeg begynte på skolen. Jeg tror jeg hadde fikset dårlig å skulle få en overpedagogisk "skygge" som listet seg stille rundt meg, observerte og konkluderte. For det hadde jeg fått om jeg var skolebarn nå for tiden. Jeg var et stille barn, og et beskjedent barn. Men jeg var også et observant barn, og en sånn påtatt mild og myk forståsegpåer med spesialpedagogiske teorier og unaturlig myk og lav stemme hadde vært en total mismatch for meg. Ja, jeg vet at jeg stigmatiserer en hel yrkesgruppe med min beskrivelse akkurat nå, men det har vært vel mange som har passet til beskrivelsen gjennom min fartstid i barnehager. Og hva var vel livet uten litt stigmatisering og overdrivelser. Jeg har alltid hatt stor sans for parodier, og mye handler om å ta ytterpunktene på kornet.
Så vidt jeg vet og slik jeg husker det, så var det støyen og uforutsigbarheten som var de største utfordringene. Det var ikke det at jeg ikke skjønte eller ikke kunne tilpasse meg dette nye. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å være en del av denne store flokken med alle personlighetene og utfordringene. Jeg hadde ikke lyst til å få masse oppmerksomhet og krav rettet mot meg..ikke fra andre barn i alle fall. Barn er krevende. Barn er direkte. Og en relativt lubben og sky jente, lærerunge i tillegg, var litt utsatt for uartig oppmerksomhet også. Men det var kanskje mer frykten enn realiteten som skremte meg. Barn var risikosport, og jeg var ikke en risktaker.
Jeg fant meg venner etter hvert, når jeg hadde fått vurdert dem litt på avstand. Men jeg likte best de mindre settingene. Et analytisk og observant barn trenger mer tid til å fordøye enn de som lever i nuet. Folk er forskjellig.
Opp gjennom årene har det pendlet på skalaen. I skolearbeidet var jeg individualist, og jublet aldri ved tanke på gruppearbeidet. Det var også litt utenfor gjennomsnittet. Mange følte seg sterkere i gruppe, og så fordelene ved å fordele arbeidet. Jeg skjønte at jeg måtte, men det var mer tvang enn fryd. Årsakene er nok en blanding mellom at når jeg gjorde det selv, så hadde jeg styringen på tid, innhold, resultat og progresjon selv. Dette førte selvfølgelig til at det var lett å ta ansvar i et gruppearbeid, og å ta på seg ansvar for et grupperesultat kan være tøft.
Men i noen år var skolen også et fristed der jeg lente meg tilbake og var som alle andre. Ja, jeg kunne sagt noe om det selvfølgelig, men hvis vi ser bort fra at jeg likte å sparke fotball, klatre i trær og hadde verktøykasse og bevernylonbukser da. Hvis vi ser bort fra at jeg innerst inne ikke var ærlig i valg av kjærester og bare ser på meg og venner og det å være ungdom forøvrig. Da har jeg en strømlinjeformet periode der livet på overflaten var ukomplisert og lett. For en periode var venner, fest, dans og moro selve livet. Ja, i en periode mellom 15 og 19 var jeg helt enkelt en alminnelig gjennomsnittlig tenåring. Eneste som var på siden, var musikksmaken. Vikingarna og Abba, Cato Sanden og søttitallshits var ikke in på midten av 80-tallet. Men der holdt jeg stand. Du tuller ikke med musikken min. Mine venner led stilletiende eller lærte seg å synge med når vi etter hvert freste rundt i den lille Ford fiestaen min, med en skranglete kassettspiller og dertil skranglete høyttalere som ikke akkurat hevet kvaliteten på min alt sterkt kritiserte musikk.
Så fulgte en periode der jeg virkelig skjønte at jeg var på siden, selv om jeg nektet å si det høyt. Utenpå tror jeg det var mest synlig på måten jeg trakk meg unna, og ble mer en tenker. Jeg tror at hvis dette hadde kommet inn i bevisstheten min tidligere, så kunne det ødelagt mye for meg. Men jeg skjønte det jeg skjønte da jeg skjønte det, og da jeg var på ett vis eller definert etter loven, voksen, eller myndig som det også kalles. Heldigvis kom jeg inn på studier, og jeg flyttet til Trondheim på hybel ganske raskt etterpå. En ny start på en måte, med en hel klasse med fine medstudenter. Gode flotte mennesker som ikke hadde noen andre forventninger enn ut i fra det de så her og nå. Aldri har jeg vært mer alfabetisk heldig heller. Min plassering i alfabetet satte meg sammen med en herlig gjeng, og flere av dem er venner den dag i dag. For første gang i livet likte jeg gruppearbeid og kollokviegruppestudie. Ved hjelp av eller i fellesskap med disse vennene kom jeg meg litt ut av boblen annerledes som hadde lagt seg rundt meg, og jeg følte meg sett for andre sider. Jeg var en lesehest da også. Jeg slukte psykologi og pedagogikk, mediekunnskap og bokanalyser. Til og med Den lille verktøyboken ble lest. Om kvelden leste jeg bøkene om Morgan Kane, en ensom ulv som jobbet best alene. En særing som drakk whiskey og forbannet sin svakhet for kvinner. Det var livet i ville vesten jeg likte å lese om. Men jeg ser ironien.
Alt har en ende, og Trønderlivet endte etter studiene, da jeg flyttet til et lite sted i Østerdalen. Trauste, bunnsolide Østerdøler med varme hjerter tok godt imot meg. Men oppe i hodet mitt var jeg på den tiden inne i annerledesboblen igjen, så jeg slapp ingen helt inn. Naturmennesket og fotografen var den de fikk bli kjent med. Og gitarspillern. Men det gikk an det å. Det var jo meg.
Etter hvert som årene gikk, svingte ,som mange andre, innom både gode og tunge perioder. Jeg unngikk klassetreff med de jeg hadde gått grunnskole og videregående sammen med. Mye fordi jeg ikke lengre opplevde meg selv som den jeg var da. Jeg opplevde at jeg var i et annet liv, på et annet sted, og at jeg ikke hadde noe i det gamle livet å gjøre. Sett i etterkant så var nok også dette fordi etter hvert så var nesten alle på vei til å krysse av enda en gjennomsnittsrute: ekteskap og barn. Og jeg orket ikke gjennom "har du barn? Vil du ikke ha barn?"- spørsmålene. Alle vil ikke ha barn. Mange kan ikke få barn. Det er mange måter å få barn på, eller bli familie på. Jeg vet jeg vet..jeg ble bare frustrert over at dette er noe man ikke kan la være å prate om. Og snudd på hodet, jeg har aldri besvart et utsagn som "jeg har to barn", eller "vi prøver å få barn" med Hvorfor det?. Fordi jeg tenker at jeg ikke har noe med det.
Med årene har jeg selvfølgelig nådd en alder der jeg regnes for å være for gammel, både til den ene og andre måten å stifte familie på. Og det er heldig vis ikke så vanlig å spørre om man har prøvd, om man angrer på sine valg eller lignende når det gjelder noe så privat. Etter førti var jeg liksom litt over i en normal eller større prosent igjen. I gruppen barnløs men nå spør vi ikke om det lengre. Det var litt godt. Lite tenkte jeg på at mine jevnaldrende snart skal bli med i en ny gruppe. Besteforeldre. Nå er de første der. Om ikke lenge er jeg medlem av enda en mindretallsstatistikk igjen. Men nå er jeg så gammel at jeg ikke bryr meg på samme måte.
Nå vil jeg ikke at de som leser dette, og som har spurt meg om barn, skal føle seg dum eller skamme seg eller noe som helst. Jeg bare sier hvordan livet svinger, jeg skriver ikke for å straffe noen. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg husker ikke hvem av dere som har spurt om noe som helst. La det også være sagt. Jeg gleder meg på deres vegne, og fryder meg over både barn- og barnebarn-bilder og historier. Det er jo litt min måte å oppleve sider av å ha barn og barnebarn. Og så kan jeg tenke på både hva jeg går glipp av og hva jeg slipper å forholde meg til.
Dette er mye i disse årene som har finpusset personligheten min. Dette har blitt fundamentet eller grunnstammen i meg, slik jeg ser det. Jeg har opp gjennom tiden lært, blitt vant til eller funnet ut av hvilke mennesker jeg går best over ens med. Jeg har funnet ut av hvordan jeg forholder meg til alle forskjellighetene og menneskenes x-faktor. Men jeg føler likevel at jeg fremdeles er litt på siden.
Jeg lagde med mitt eget uttrykk en gang i tiden. Jeg sa at jeg ofte falt mellom to stoler, selv i en sofa. Og det er litt sånn det kjennes. Selv nå.
Jeg har kanskje blitt så vant til å se meg selv som litt på siden at jeg har lagd meg et liv der, har jeg tenkt. Men jeg tror ikke det. I det siste har jeg tenkt at det finnes mange av oss. Sånne som føler at vi er litt underlig skrudd sammen. Som tenker litt for grundig og lenge på ting, og som stadig kjenner på en samvittighetstynget ansvar for andres velvære, eller trygghet. Som prøver å forutse alle eventualiteter før de oppstår, og som alltid tenker "hadde jeg bare, så kanskje.."
Jeg skriver fordi jeg tenker best på den måten. Jeg deler fordi jeg etter hvert har skjønt at jeg ikke er unik. Jeg er sær, men vi er flere som er det.
Jeg tror at det viktigste vi mennesker kan gjøre for oss selv, er å fortsette å være glad i oss selv, men alltid ha hjerterom for flere. Jeg tror at hver og en av oss har en egen rolle og plass i livet. Vi er plassert der vi er, fordi det var her det var bruk for oss, men det er vi selv som må finne ut av resten.
Den dagen jeg skjønte det, fikk jeg mer ansvar, mens andre fikk mindre ansvar.
Jeg skjønte at jeg må ta ansvar for meg og min egen lykke. Det er jeg som må skjønne hva jeg trenger.
Jeg sluttet å lete etter den som skulle gjøre meg lykkelig, men jeg fant likevel en som kompletterer meg. Vi har skapt vårt, og jeg liker at vi er du og jeg og vi på samme tid. Årene har gått, og år kommer. Og veien videre, den er hver for oss og sammen, samtidig.

Jeg håper Brumunddal er en god landsby

Det er så mange nyheter, det er så mange skjebner, det flagrer forbi på TV-skjermen og på internett. Inne i artiklene er det linker til sammendrag, slik at man kan hekte seg på historiene og oppdatere seg når som helst. Og her sitter jeg, i godstolen, med tid til å reflektere.
Det er lett å anta, å hegne om teorier, når man sitter i egen stue og leser eller ser nyheter. Jeg gjør det, kanskje alt for lett. Jeg var ikke overrasket over dette utfallet i går. Minuspoeng til meg,  for jeg vet jo ingen ting. Jeg bare tolker det jeg leser, som er skrevet av en annen som har skrevet det slik den tolker det. Jeg tolker, ut fra lignende historier, fra små detaljer som jeg leser, med god hjelp av iboende mistro og et alter ego som leker etterforsker.
Overskriften gir nok for mange et hint om hvilken nyhetssak som jeg har tatt inn over meg i dag. Tankekverna begynte i går, med en arrestasjon i forsvinningssaken fra femte juledag. Jeg har ikke fulgt saken så tett, bare registrert små biter underveis. Jeg er nok ikke alene om det. Å ta små biter med nyheter inn, litt etter litt altså. Jeg velger det fordi det blir for mye med alt på en gang, hver dag.
Men i denne historien hadde jeg gått glipp av en sørgelig detalj. Det er to barn i dette triste bildet.
Det er to barn som i to uker helt sikkert har vært urolig for hvor mor kan være. Og som nå sørgelig nok vet hvor far er, og hva han er mistenkt for å ha gjort.
Jeg vet bare hva jeg leser. Og ingen ting er fastslått. Men disse to er rykket ut av normalen uansett hva som måtte komme. De er alt i drift, og det er opp til lokalsamfunnet å gi de et anker. Og der kommer overskriften min inn. For som jeg har skrevet før, og som er lånt fra Native Americans: Det krever en hel landsby for å oppdra et barn.
Jeg tenker på en setning fra Halvdan Sivertsens "Sommerfuggel i vinterland": Æ håpe vi tar imot dæ, æ håpe du slepp å frys...Jeg vet at sangen handler om å komme fra et annet land, men for meg kan den like gjerne handle om disse to sommerfuglene som må ut av hjemlig varme, ut i kulden og usikkerheten, og som er avhengig av å bli tatt imot med varme hender, varme klemmer og tykke tepper for å ikke miste vingene sine. Disse to trenger, som Halvdan videre skriver, at noen "vet du kan gi oss farge, og latter og liv og lys".
Jeg får litt vondt i magen. Små samfunn er på godt og vondt. I små samfunn er det lett at mange vet. Det er lett å tro at alle vet. Det er lett å se eller føle andres blikk. Det er lett å lese noe inn i disse blikkene, som kanskje er der eller kanskje ikke.
Jeg håper, jeg ønsker, jeg ber for at disse to barna får være de barna de er, og ikke kun blir barna til...At de opplever unison støtte, og at de får den ekstra omsorgen de trenger. Av hver og en. Jeg håper de ikke bare blir et offentlig ansvar, men at de fortsetter som en del av landsbyen, av storfamilien.
Å skrive et sånt innlegg er en heftig start på dagen. Fordi det blir en vekker. Det blir en påminnelse om hvor godt jeg har det, og at hver dag bør starte med takknemlighet. Hvem er jeg til å klage over stive hofter og dårlig søvn. Over fortau som flyter av salt snø og dårlig fotolys. Det er jo helt forkastelig. Tenk å ha det så godt at det verste er et luksusproblem.
Jeg tar meg en ekstra femminutter til å si høyt hva jeg har, og hva jeg er glad for. Og oppfordrer alle til å glede seg over minst en ting i dag.

Et liv i offentlighet er en kunst som kun få kan

Jeg vurderte om jeg skulle skrive dette innlegget på engelsk, da hun jeg skal skrive om er engelskspråklig. Jeg sitter ikke her og tror at hun leser bloggen min, men jeg vet at når jeg skriver navn i innleggene mine, så kan de dukke opp i internettsøk. Og la oss være ærlig, Google translate er ikke bedre enn ord for ord. Det er mye som går tapt eller ikke gir mening.  Men, etter mye tenkning frem og tilbake, så stoler jeg på at hun fremdeles unngår å søke opp sitt eget navn på Internett, og da ble det på norsk.
For de som har lest sporadisk på bloggen min, så er det en viss sjanse for at dere har sett sitater fra eller at jeg har vist til ideer jeg har fra Elizabeth Gilbert (Liz). Jeg har fulgt henne på Facebook i noen år, og lest flere av bøkene hennes, og jeg synes hun har så mange kloke betraktninger og ledestjerner (eller gullkorn) å komme med. Jeg kunne gjort som TV2, og vist til internett slik at de som ikke vet hvem jeg prater om, kan lete litt på nett, men dette innlegget skal handle om henne, så da får dere litt innsikt ved å fortsette å lese her.
Jeg ble, som veldig mange andre, kjent med Liz gjennom boken og filmen "Eat, pray, love." Boken er selvbiografisk, og handler kort fortalt om Liz sin reise i Italia (eat), India(pray) og Indonesia(love). Reisen er kanskje utløst av et behov for å finne tilbake til seg selv eller finne et nytt jeg etter en skilsmisse, og er en vakker, humoristisk og spennende beskrivelse. Det å dra ut i det ukjente, hengi seg til tilfeldigheter og tillit til at man møter gode mennesker på veien, er ikke for hvem som helst, og det i seg selv forteller noe om Liz. Jeg liker boken bedre enn filmen, for man får bedre innsikt i tankene til Liz gjennom boken, men filmen er absolutt severdig og Julia Roberts gjør en god figur i hovedrollen. I siste del av denne reisen møter Liz det som skal bli hennes nye ektemann. For den som ønsker å vite mer om den emosjonelle og ellers utfordrende reisen fra deres møte og til han får oppholdstillatelse i USA, så er dette tema i en annen selvbiografisk bok, "Committed -a Lovestory."
Noen av dere har kanskje nå tenkt tanken om at to selvbiografiske bøker vil, med stor sannsynlighet, også utlevere andres liv enn forfatteren, og stusser kanskje over overskriften min. Men det er nettopp her overskriften kommer fra. For mens Liz er ærlig med sine tanker og følelser i begge bøkene, så er det lite å lese om menneskene hun møter, som er for personlig til å stå i en bok. Vi ser hva de mener og hvordan hun synes de fremstår, men det står mer om hva de betyr for henne og hva de gjør som får henne videre. For meg ser det ut som hun klarer å skrive slik at vi stiller de spørsmålene rundt hennes valg som hun stilte selv, og vi gis anledning til å være hardere med henne enn de menneskene hun møter. De hun møter, omtales og utleveres akkurat passe til at vi blir like glade i dem som hun blir. Genialt etter min mening, og så kan andre være uenige om de vil.
Liz har vært på besøk hos Oprah, hun har holdt foredrag rundt omkring i verden, hun har skrevet "Big magic - creative living beyond fear", for oss som vil ha et lite dytt i ryggen, og hun har skrevet masse inspirerende innlegg på facebooksiden sin. Korte eller lange innlegg, personlig eller mindre personlig. Hun har latt seg inspirere av hendelser i verden eller eget liv, og hun har av og til også postet korte sitater eller bare bilder som har gitt leserne et lite løft eller noe å tenke på. Det er takket være Liz at jeg tør å skrive og poste det jeg gjør. Fordi hun har lært meg at noen må tørre å si høyt det flere tenker, og at man ikke trenger å lese kommentarfelt.
Våren 2016 endret mønstret seg.
Plutselig postet hun et innlegg der hun ba om vår tålmodighet. Hun skrev at hun trengte litt tid, og at når tiden var moden ville hun fortelle mer.
Det kom noen innlegg ut over våren og sommeren. Ett fortalte at av grunner hun forståelig nok ikke kunne gå inn på, skulle skilles fra sin mann. Igjen dette informative og offentlige samtidig som at mannen ble skånet. Det kom innlegg der hun ydmykt henvendte seg til oss som kunne tenke oss å be for henne. Sakte men sikkert kom det andre innlegg, noen få slik de var før denne krisen, men flere handlet om veldedighet, samfunnsengasjement og mindre personlige tema.
Høsten 2016 gikk Liz ut og fortalte om sin største glede og største sorg. Hennes beste venninne gjennom mange år, hennes muse og inspirator, Rayya Elias, hadde denne våren fått en fatal kreftdiagnose. Ingen kur.
Glede og sorg sa jeg. Gleden var at Liz i denne prosessen hadde skjønt at alle følelsene hun hadde var for Rayya, var dypere enn vennskapelig, og derav det vanskelige valget med skilsmissen, og det like kompliserte valget å stå ved Rayyas side i tykt og tynnt, i gode og onde dager til døden skiller dem.
Og døden skilte dem den femte januar i år. Den femte januar postet Liz en lang rekke ord om hva Rayya hadde betydd for henne, med et bilde av henne. Så endelig. Så vakkert. Så trist.
All denne tiden, helt fra Eat pray love kom ut i 2006, har deler av Liz sitt liv vært offentlig, både mellom to permer og på film. Men jeg må si at til å være så åpen og offentlig, så er det relativt lite å se i sladrepressen. Like så vil jeg si at det har vært fint lite offentlig skiittentøyvask å spore, og jeg vil påstå at ingen av oss som har lest bøkene og øvrig skriftlig produksjon, vet mye om eksmannen fra boken fra 2006. Ei heller vet vi mye med negativt fortegn om han som ble eksmann i 2016, annet enn de sedvanlige forskjellighetene som alle par fra tid til annen utfordres av , men som man kan omtale på en beskrivende men skånsom måte hvis man vil.
Hvor vil jeg med dette? Jeg ville bare hylle Liz for hennes ærlighet og inspirasjon. Og for at hun viser at det går ann å være offentlig og ærlig uten å være utleverende. Det kreves mot til å ta noen av de valgene hun har tatt. Og hun omtaler dem på en slik måte at jeg aldri har vært fristet til å dømme eller fordømme. Fordi det er hennes liv, selvfølgelig, men også fordi hun gjennom sine beskrivelser får meg som leser til å forstå at det ikke er reelle valg i hennes øyne, men naturlige steg. Vanskelige men naturlige steg.
Jeg vil alltid være takknemlig for alt jeg har fått tatt del i, la meg inspirere av og utfordre av, i bøker og innlegg. Nå håper jeg Liz har sine favorittbøker, skribenter, venner og familie som kan bære henne gjennom sorgen og veien frem mot neste steg. Takk så langt, Liz. Jeg håper du kommer styrket ut og finne nye gleder i andre enden av tunellen.