Ekko fra hjertet

Jeg elsker deg!...jeg elsker deg også.
Som et ekko, men ikke fordi du må.
Fordi det gir resonans inni deg,
det når fram til hjertet ditt,
og går tilbake til avsenderen.
Alle disse ordene vi har sagt og sier,
eller har skrevet og skriver til hverandre.
Alle disse gangene vi kan vise hva vi føler.
Jeg sitter her med morgenkaffen,
lar tankene vandre hvileløst,
over åpent hav, til deg.
Noen dager er ensomme,
og ekkoet i hjertet lengter etter nye ord.
Det hvisker gamle setninger,
det lever på gamle minner,
og drømmer om en tid, fremover,
der alt er sammen.
Solen går sin gang,
den sender varme stråler ned mot jorden,
og jager vekk lukten av det siste råtne vårvannet.
Bjørka har musører,
kvitveisen lyser i skogsbunnen,
og alle trær huser et kor.
Et kor av kvitter og plystring,
av kra-ing og kurring.
Mitt kor teller to,
men jeg synger mye solo.
Jeg får delta i fuglekoret,
mens jeg teller sakte ned mot neste duett.

Om å se på omverden gjennom flere objektiver

Jeg har vært ivrig hobbyfotograf i snart tretti år, og jeg har skrevet om det tidligere også. Jeg har skrevet om å tegne med lys, og om gledene ved å være fotograf. Jeg skrev kanskje litt om perspektiv da også, men det er der jeg vil zoome inn litt ekstra i dag.
Ideen kom etter at jeg fant en ny funksjon på det nyeste kameraet mitt i går. Jeg fant en liten beskjæringsfunksjon, der jeg etter å ha zoomet inn i bilde bare kunne trykke på en kjapp og vips så hadde jeg en ekstra utgave av bildet, med det utsnittet jeg selv hadde valgt. Jeg tenkte lenge på om dette var å jukse, men har konkludert med at jeg regner ikke det som juks. Men det er like vel både fordeler og ulemper ved dette.
La meg starte med fordelene da. Beskjæringene var foretatt i fuglebilder. For de av oss som fotograferer fugler og andre levende ville ting, så er det en kjent sak at det er begrenset hvor mye du kan nærme deg dyr og fugler i deres naturlige habitat, før de stikker av gårde. Og, et objektiv med zoomfunksjon har bare den brennvidden den har, og "trekker" ikke objektet nærmere enn sin begrensning. Så, gevinsten med denne kamerafunksjonen, er at jeg i ettertid kan zoome inn på hovedmotivet, slik at man kan se enda bedre de vakre fargene, glimtet i øyet og det er lettere å artsbestemme de. Jeg har et godt blikk for detaljer, og det å kunne se inn i de skarpe fugleøynene, eller se solens spill i fjærdrakten, har absolutt en verdi.
Det jeg derimot mister, er en del av helhetsperspektivet. Det er ikke alltid at det er et tap å ta bort omliggende kvister og kratt, og masse vann og himmel. Men, det er en balansekunst å ivareta komposisjon ved beskjæring, og jeg kjenner at jeg sliter litt. For: i de øyeblikkene der jeg har de litt mer tålmodige fuglene, de som ikke bryr seg om det er en fotograf der, i de øyeblikkene tar jeg meg alltid tid til komposisjon. Da kan jeg velge å ha hovedmotivet det gyldne snitt, eller ikke. Jeg kan tenke på bakgrunn, forgrunn, farger og lys. Og det er jo i de øyeblikkene jeg lever ordentlig. Det er da jeg føler jeg gjør jobben min bak kamera, og da jeg går seirende ut av situasjonene med noe vakkert som jeg har skapt.( i den grad jeg kan si at jeg skaper et fotografi da).
En annen ulempe med beskjæringene, er at ved å ta bort for mye rundt, så går man glipp av omgivelsene og litt av naturopplevelsene. De som ser på bildene etterpå, inkludert meg selv, er med på en mindre del av turen som førte til bildene, og kan ikke drømme seg så mye tilbake til eller ut i naturen. Jeg har turen i hodet mitt, men bildene trekker meg ofte tilbake til øyeblikket og til den indre roen jeg opplevde da. Og litt av dette mister jeg etter beskjæringen. Heldig vis for meg, så fungerer kamerafunksjonen slik at den beholder originalen også. For meg er det viktig. For originalen inneholder alt. Helheten, øyeblikket, uønskede og ønskede elementer. Hele bildet inneholder sekundene det tok, forhistorien og nåtiden, og det minner meg om at her og nå ikke kommer tilbake.
Og her er jeg vel på randen til en metafor vel. For det er med fotografi som med alt annet. Det er livet det handler om.
I livet er det alltid viktig å zoome inn på de riktige motivene, og ha det rette perspektivet. Det er viktig å fokusere skarpt på det som er viktig, og fase ut alt busk og kratt som bare skaper rot og forstyrrer bildet. I livet må du også velge mellom vidvinkelobjektiv, normalobjektiv og zoomobjektiv, og du må veksle mellom disse i full fart. Og kanskje enda mer enn på fototur, så opplever du at du har feil objektiv på. Du får med for mye eller for lite, hovedmotivet blir for stort eller for lite. Men det er også viktig å kunne se hele bildet for å vite hva du skal velge inn eller ut.
Den største forskjellen mellom fotografi og livet er vel denne redigeringsfunksjoner som jeg nettopp har funnet. Vi lever vårt liv uten de store redigeringsmulighetene. Jo visst kan vi gå tilbake å rette opp i ting. Og vi kan be om unnskyldning, beklage og til og med betale oss ut av en del. Men de største buskasene og kvistene, de som deler hovedmotivet i to, eller dekker til selve fokuspunktet, de får vi ikke korrigert bort. Det gjelder for så vidt både i liv og med kamera. Når det gjelder bildene, så kan man selvsagt bruke Photoshop eller annet finurlig teknologi. I livet har du ikke en sjanse. Den store greina som dekker halve det vakre, den er der og du kan ikke få fjernet den. Men du kan lære deg å overse den og leve med den.
Solen kikker, litt uventet, frem mellom skyene. Kanskje er det på tide å la filosofhjernen hvile, og ta frem kamerabagen. For der ute, der er livet, kunsten og opplevelsene.

Et litt aggressivhumoristisk fugleperspektiv

Som noen kanskje har skjønt, så lar jeg meg lett inspirere av fugler. Store som små, innenlands og utenlands. Jeg er ganske sikker på at fugler har både humor og intelligens. Men ikke alle er like smarte, og noen er kanskje litt sånn koko også.
I dag så ble jeg sittende og tenke litt i lunchen, og drodle litt rundt en svanekamp jeg var vitne til på søndag. Og plutselig så tok setningene vendingen mot "hvis jeg var svane, så ville jeg..."
Men la meg spole litt tilbake.
Svaner er elegante og har mye å spille på. De poserer med vingene vakkert foldet, lettere brusende eller til og med i hjerteformasjon. De bøyer den slanke halsen, nakke og hode ydmykt ned, eller strekker seg aggressivt frem mot deg og hveser. Svanene glir elegant på vannet, og seiler med solide vingeslag i luften. Men når de åpner nebbet, så er det ikke så vakkert som man kunne forvente. Hese trompetstøt i beste Arne Nordheim-stil.
Men det var denne svanekampen ja. Der var det ikke mye eleganse å spore. Jeg regner med at det var rivaliserende hanner jeg så, men det var ikke mye mandig over den slåsskampen. Det var mer den feminine taktikken med biting og lugging. Eller klyping med nebbet og napping av hverandres fjær, oversatt til svansk. Det var etter denne beskrivelsen jeg uttalte: hvis jeg var svane og skulle slåss, så hadde jeg ikke nøyd meg med å nappe ut fjær, nei. Jeg hadde enten tatt nebbet mitt over den andres nebb og klappa igjen nebbet hans så han ikke fikk puste. Alternativt hadde jeg tatt en av de store pailabbene mine, og holdt den under vann til den druknet.
Snakker om aggressivt fugleperspektiv.
Jeg har tenkt litt på hvordan jeg ville vært som hakkespett også. Det måtte jo være fristende å hakke på flaggstenger av metall? Tidlig på søndags morgen? Eller på verandarekkverk og vindusbrett. Jeg mener, uttrykket spøkefugl finnes jo, og jeg finner den ikke i fugleboka, så jeg forventer at dette er et samlebegrep for fugler med humor.
Gjøken er jo litt særegen i så måte. Nå skal det sies at jeg så absolutt har sett flest menneskevarianter av gjøker opp gjennom tidene, men jeg har sett en ekte gjøk, med fjær altså, en gang. Tenk deg å være gjøk. Å være så frekk å legge egg i andres rede, la de gjøre jobben og vips, så er arvingen et faktum. At arvingen kvitter seg meg redets egne beboer-egg og unger er ingen spøk. Men kreativ taktikk da. Nesten litt sånn farmen eller søttien grader nord. Men hvis gjøken ikke har eget rede, hvor kommer da begrepet gjøkerede fra?
Nå har jeg googlet og sett i fugleboka mi. Nei, gjøken har ikke eget rede, den kalles en redeparasitt. En har til og med noen arter som den foretrekker fremfor andre. Jeg husker ikke hva det var, men det var ikke kolibri....Det var litt leit å få bekreftet at gjøken ikke har rede selv, for jeg hadde nemlig en plan hva jeg skulle gjort hvis jeg var ørn eller stork, og gjøken hadde rede. Du skjønner tegninga? Jeg ser for meg gjøken ligger, litt sånn ustødig og vinglete, oppå et alt for stort egg. Der kunne den ligge og tenke "dette egget kjentes da ikke så svært ut da jeg la det?".  På en annen side, det er jo sjelden du skjønner at du legger det store egget før du har lagt det.
Men hvis jeg fikk velge hva slags fugl jeg ville være, da måtte det være toppdykker. De ser jo helt gærne ut. Nå er det kanskje bare i hekketiden at de ser helsprø ut. Men de er altså helt konge. I ene øyeblikket har de hodet på stilk, og hodefjærene er blåst opp slik at de ser ut som fuglevarianten av Jackson five. Masse diskobevegelser har de også. Skikkelig digging til musikk som bare de hører. Og så, like fort som showet er i gang, så går fjæra ned og de synker litt sammen,, og ser bare ut som en litt annerledes and. Fantastisk.
Alternativt kunne jeg vært rødstrupe, eller svarttrost. Noe som synger. Jeg synger jo ofte de samme sangene jeg også. Men hvis jeg var en av fuglene som sang, så ville jeg plutselig synge en helt ny melodi, bare for å forvirre fuglekikkerene. Tenk deg, der satt de og peilet etter lyden med kikkert og telelinse, for å ta bilde av meg. Og så, helt ukjent melodi, og så visste de ikke hva de skulle se etter. Det ville vært moro det. Full forvirring på fuglekikkerbenken. Jeg kan formelig se det for meg.
Det er sikkert ikke bare enkelt å være fugl heller. Men vinger er et stort pluss. Det kan jo ikke være for ingenting at det heter fri som fuglen. Og det ser ganske herlig ut å bre ut vingene og gli gjennom lufta, høyt over alt og alle. Og skal jeg være ekstra ærlig, så vet jeg et par vinduer jeg skulle siktet på når jeg måtte..for fugler må jo også, og da hender det jo at det blir en fulltreffer.
Ja ja. Da tror jeg det er på tide å avslutte, for jeg er i alle fall ingen morgenfugl lengre, det er helt sikkert. Så hvis jeg skal opp med fuglene, så er det tidlig kveld.

Da tellekantene inntok marka

"Har du lagt merke til at tellekantene nå også har spredt seg ut i marka? Ja du skjønner hva jeg mener. Tunikadamene har forflytta seg ut i det fri, og tellekantene er med.". Sitatet er fritt hentet fra kollega Gudrun, og skulle egentlig hatt en trøndersvung over seg, men innholdet og poenget er det viktigste og det ble ingressen til dagens innlegg.
Jeg må si jeg følte meg litt tatt på senga, for denne perlen av en metaforisk begrep har passert meg som et skip i natten. Men det er jo helt sant. Tellekantene har spredt seg ut over landet og ligger systematisk i stabler både i marka og andre friområder og offentlige rom. Til de som måtte la seg fornærme av begrepet Tunikadamene. Ja ja, ta til tårer og ta til tårer. Jeg synes det er en god beskrivelse på en gruppe mennesker. Husk bare at tunikadamer også kan være menn.
Det er ikke til å komme forbi at sosiale medier har underlettet jobben for tunikadamene, for nå er det ikke bare anledning til å korrigere på ukorrekte brettede lakenhjørner og rotete stabler med håndklær. Nå kan du ta bilde av det og legge det ut på "face og insta", med utfyllende kommentar.
Fremdeles ikke med?
Tidligere så kunne man finne plakater med "husk båndtvang" og "ingen åpen ild" ved starten på lysløyper og turstier. De henger der nå også de, men i tillegg så blir de tatt bilder av og lagt ut med overskrifter som: "Ingen ønsker at de stakkars rådyrene skal bli revet ihjel. Vis hensyn og hold bikkja di i bånd". Det ser ut til at hvis du er irritert, så er det på bikkjer og ikke hunder.
Hvis du er heldig, er det lagt til et bilde av et strupeløst rådyr også. Ja, for det er jo ingen hundeeiere som vet hva båndtvang betyr uten å få det overforklart, er det vel? I USA brukes uttrykket "to state the obvious". Jeg bare nevner det.
Nå er det sikkert flere enn meg som har skrevet om dette, og det er sikkert mange som har fått kommentarer som at "nei, det er ikke alle som skjønner dette". Og det er riktig observert. Det er aldri sånn at alle skjønner alt. Men da kan man på en hyggelig måte si ifra eller gjøre oppmerksom på det til de få som trenger det da. La meg selv påpeke en selvfølgelighet da. Gjennomsnittshundeeieren eller gjennomsnitts naturnyteren trenger ikke et rådyrlik på Facebook for å skjønnne hvorfor vi har båndtvang.
Si fra på en hyggelig måte ja. Den er artig. Jeg hadde verdens beste hund i min forvaring i 2005-2006. Jeg hadde henne i bånd, alltid, men jeg hadde av og til et litt lengre bånd festet til hoftebelte. Når det kom noen, tok jeg henne nærme meg. Like vel. Tunikadamene bare måtte snurpe munnen, og korrigere en tellekant i det de passerte forbi, så nært meg at jeg kunne kjenne grønnkålsmootie-lukten av pusten deres. "Det kan være små fugler i lyngen" sa de. Eller "vi skal aldri glemme at hunder også er dyr med instinkter". Åh, så overrasket jeg ble. Hva!? Var Chika en hund? Et dyr?. Og med instinkter til og med. Jeg svarte aldri, men det holdt hardt.
I disse dager har Tunikadamene fullt opp med å plukke gammal hundemøkk, plast og annet søppel. Og ære være dem for det. Og jeg er også helt for at man både kan invitere og oppfordre andre til å bidra. Men igjen, kan ikke det gjøres på en ålreit måte? Jeg har sett hyggelige initiativ, som oppfordringer til å ta med fem biter plast hver gang du går fra stranda. Eller "take only pictures, leave only footprints", som har vært et motto i mange år for turgåere og campere i USA.
" Vi oppfordrer alle som kan, til å møtes for å plukke opp hundemøkk på balløkka der, på oppgitt klokkeslett og dato", har jeg sett, og det er en grei oppfordring. " Husk pose" er en fin regel. Men det ser ikke ut til å holde. Nå er det "Oppfordrer alle ansvarlige hundeeiere og andre som vil bidra, til å gjøre en innsats for å rydde opp etter de som ikke tar ansvar".Og "ta med ekstra poser når du lufter hunden, slik at du kan plukke opp etter de som ikke gjør det". Når de først tar seg bryet, så kunne de signert med "hilsen indignert snurpemunn med skarpe pekefingre og høy moral".
Men alt handler ikke om møkk og søppel. Skiløyper og folk som går på beina har medført både skilt og ønsker om lovforslag og bøter i vinter. Det har overtatt for scooterhaterne etter at snøscooter-bruk ble regulert.
Mating av fugler er også et tema som skaper stort engasjement. Jeg synes det er greit med skiltene som gjør oppmerksom på at når du legger ut brød til fuglene, så mater du også rottene. Jeg kan se hensikten med å sette opp plakater som forteller at brød ikke er bra for fuglemager, og forslag til hva de skal mates med. Jeg skjønner skiltene som sier at brød og matavfall bidrar til forurensing av vann. Skiltene er verken prangende eller påtrengende så det er helt greit. Jeg liker ikke at det legges ut videoer av foreldre og barn som kaster brødbiter til ender. Legg ned kameraet eller mobiltelefonen din og gå bort til de og informer de da, hvis det plager deg. Forutsett at du klarer å informere uten å skremme vettet av det lille barnet som fryder seg over fuglene som snapper brødbitene i lufta. Ikke heng de ut med video på internett. Se, der kom en av mine tellekanter gitt.
Da skal jeg kan Tunikadamene få være i fred, og heller lene meg tilbake og nyte vårværet før markisereglementene, engangsgrill-bildene og bievennlige blomsterkasseblomsterideer sprer seg ut over nettet.

Så ble idyllen brutt

Det har vært så fredelig å være vitne til dette miniatyr-økosystemet som jeg ser rett utenfor verandaen. Jeg har skrevet et innlegg om alle som lever side om side i samme dammen tidligere, men jeg tar med noen strofer for de som ikke har lest om dammen "min" tidligere.
Dammen er ikke så stor, men det er forunderlig hvor mange forskjellige arter som er samlet på ett og samme sted. Alle har hatt sin plass, både på bakken og i trærne for de som liker det. Ibisene vandrer rundt med muscogi-endene, og holder vakt når endene tar sin siesta midt på dagen. Da skarven kom, fikk den sin faste plass, som egentlig ibisen hadde hatt fra før, men den kan jo sitte på greina si i treet den når skarven har bakkeplassen dens. Bluejayene og finkene har sansynlig vis samme dietten, men det er aldri en krangel der de flyr rundt i tretoppene og fangen maten i fart. De største fuglene og de minste fuglene har levd i sin ko-eksistens, og størrelse har ikke betydd noe. Alle har de gitt sine bidrag til varselskrik når fremmedarter, som mennesker, har nærmet seg. Noen har blitt vant til de mange forskjellige menneskene, både voksne og barn, og har ikke brydd seg så mye etter hvert som det har kommet nye. Hver gang jeg har vært her, har det vært en ny fugl eller et nytt dyr her. Den store hakkespetten, eller anda med det knallgule nebbet. Skilpaddene som døsig padler rundt som de eldste i demokratiet. Ekornene, og denne gangen de små kaninene. Ville, men veldig nysgjerrige. (Og ikke festet til filmen ennå). Alle disse har hatt sin plass, og det har vært fred og fordragelighet selv når små gutter har prøvd fiskelykken etter å ha sett de små og store fiskene som hopper høyt og mageplasker ned igjen.
Men i dag ble idyllen brutt. I dag kom det en som helt tydelig ikke var velkommen.
Jeg hørte det på varsellydene at noe var i gjære. Så ble det helt stille. Endene formelig hoppet opp på land, og for første gang så jeg alle skilpaddene samtidig, helt oppe i overflaten.
Jeg så en lang sti med luftbobler, og et lite øyeblikk øynet jeg et håp om at det var en alligator som hadde kommet på besøk. Det har vært en her tidligere, ved to anledninger, så det var ikke et håp tatt ut av det blå. Så så jeg en sortaktig, glinsende rygg. Flere bobler. Så et hode, før den på ny skjøt rygg og dukket ned. En ny strøm av bobler. Oter, tenkte jeg før jeg løp ut med kamera. Og oteren skuffet ikke. Glinsende og sleip buktet den seg frem mellom fisk og skilpadder. Den kom mot meg med akrobatikk og boblestier. Den paraderte forbi meg gang etter gang. Uten blygsel, uten frykt.Helt egne regler og ego-løp. Arrogant og uten respekt for demokratiet, svømte den i rundt i dammen. Ut fra plaskene jeg hørte da den gikk nærme land i en liten vik, antar jeg at det er en fisk mindre i dammen. Og det er vel rimelig å anta at denne oteren ikke bare gikk etter småfiskene, men prøvde seg på storfiskene også.
Jeg tror det er denne oterens luftbobler vi har sett i flere dager nå. Vi så en stor skygge i helgen som vi lurte på. Men det har ikke vært uro i dammen før i dag. Den var kanskje så lur i starten at de andre fuglene og dyrene ikke skjønte trusselen før i dag. Det var først når oteren ikke kunne la være å triumfere og vise seg frem at de ble klar over hvor sleip den var. Når de fikk se den boltre seg i all sin prakt og med sin superiore holdning og forakt for andre. For det var først da at varselskrikene kom.
La oss håpe at det er mer bobler og luft enn det er handling med denne skrytepaven. La oss håpe at dammens demokrati blir sterkere enn denne sleipe luftbobleakrobaten. La det for Guds skyld bli ro i dammen igjen.
I skrivende stund er alle endene samlet under samme treet. Er det nok er nok de kvekker?

Det er ikke alle fugler som trives på nakne greiner

Det er bare tirsdag ennå, så jeg prøver å ikke la hjemreisemelankolien sige inn over meg riktig ennå. Jeg har akkurat ruslet en tur under trærne, for å se om jeg kunne få med meg en fink eller to på minnekortet. Med det samme jeg kom ut lurte jeg på om jeg skulle ta de fire endene som kom styrtende mot meg som et kompliment eller en fornærmelse. Jeg kunne tenke: se, endene kjenner meg igjen og de er trygge på meg og synes det er hyggelig å se meg igjen. I stedet så tenkte jeg:ja, jeg vet jeg ikke er grasiøs og elegant i bevegelsene, men jeg ligner da vel ikke akkurat på en and heller. Det var nesten litt flaut når de fire endene insisterte på å følge meg rundt på hele fotorunden. På rad og rekke kom de småkvekkende, og så la de seg ned når jeg stoppet, og diltet videre etter meg når jeg gikk igjen.
Men det var finker jeg var på jakt etter ja. Det var det ikke snakk om å få tatt bilder av en eneste fink, men det var inspirerende for det.
Det var ikke det at finkene fløy bort da jeg kom. Nei, de bare menget seg med bladene, og gikk i ett med dem. Jeg synes det er ganske fascinerende å se at ikke bare finner de et sted med tette blader, men at de finner et sted med blader som de går i ett med også. Den gule og lysegrønne undersiden blander seg fint inn som et blad. Og når de er på bakken, så er det den gråbrune oversiden som vises, og som går i ett med det tørre løvet som ligger der.
Men dette innlegget skal ikke handle om fuglefotografering. Det handler om fuglene..eller er det en metafor? Kjenner vi ikke alle både de kaklende eller høylydte, de fargerike eller grå, de som sitter blant bladene og de som velger den nakne greina?
Jeg tror jeg er litt fink innimellom. Jeg prøver å finne meg et sted der jeg kan forsvinne i mengden. Der jeg kan sitte uforstyrret og se på verden uten å måtte delta hele tiden. Jeg liker godt når jeg finner noe å gå i ett med. Der jeg kan gjøre det jeg skal uten å stikke meg ut så mye.
Fra et slikt utkikspunkt kan man se all verdens fuglearter og personligheter.
De fremmelige hakkespettene med ildrød hode, som med sin febrilske høylydte hakking graver etter skjulte goder. De er ikke mye diskret, og de skriker ganske høyt for å melde sin ankomst også. De er ganske lett å ta bilde av også, for de bryr seg ikke så mye om det rundt seg, bare de sitter høyt nok til å føle seg utenfor faresonen. De tenker ikke på at det blåser på toppene, der de hakker i vei.
De høylydt bluejayene setter seg midt på greina og viser fram den fine blåfargen sin fra alle kanter, før de finner seg et sted litt tryggere plassert i treet etterpå. Tryggere, men godt synlig. Også de med skarp lyd som bærer langt. De spaserer rundt fuglebadet med brystkassa frem, og står breibeint mens de drikker vann fra badet som de har alene fordi ingen andre nærmer seg.
Skarvene er også ganske stor-rommet da de til stadighet strekker på vingene. De strekker de mot solen, selv lenge etter at de er tørre etter svømmeturen. Store brusete vinger tar plass, og kan virke litt provoserende for de andre som også sitter på samme steinen. Men skarven bryr seg ikke. De vifter med vingene og kommer med sine monotone entonelyder hvis vingene ikke er nok.
Muscoviendene er ikke nødvendig vis vakre, men de har sin sjarm med sine delvis knallrøde hoder. De er uredde, og ser bare på deg når du nærmer deg dem. De flytter seg ikke før du er en knapp halvmeter unna, og selv da er det med en sirupstreg bevegelse. De er, som canadagjessene, ganske forurensende både på land og til vanns. Det er kanskje derfor naboen jager de med kosten. Noe de, bokstavelig talt, driter i rett etterpå.
Så er det de andre små endene da. De som kommer løpende mot deg for å se om det er noen små smuler å få. De tusler etter deg på rad og rekke med små kvekkelyder. Trygt å ha noen å følge. De ser ut som de fortsatt leker hermegåsa, slev om de er voksne. De skinner i sola, men er ganske ensfarget i skyggen, hvis du ikke kommer tett nok innpå da. Da er de vakre hele tiden.
Hegren da. Stor og langbeint, langstrakt hals og langt nebb, med svære vinger som kan favne over mye. Hegren, som trekker den lange halsen sin ned mellom skuldrene når det blir for mye. Huker seg sammen,og plutselig ligner den elegante fuglen på en gammel mann som sitter og hutrer i vannkanten.
Da er det takk for turen rundt dammen. Nebbene har stilnet, og det høres bare ett og annet kvitter fra finkene. Bitte små, som blader, fyker de rundt og snapper maten i lufta. Utrettelig.Og ofte usynlige. Og snart blir det stille i trærne, og sikadene og bullfroskene tar over scenen og konsertene til soloppgang igjen.