Morgenfugler og andre fjærlette tema

Dette innlegget begynte egentlig for noen dager siden. Som ivrig fuglekikker og fuglefotograf har jeg  fått øynene opp for Østensjøvannet og også da Østensjøvannet venner sin Facebook-side. Der er det mye både bilder og informasjon om fugler, og i det siste har jeg lagt merke til noe som jeg ikke var klar over. Slik jeg tolker det, så har Østensjøvannet blitt så tett befuglet at det har blitt litt sånn europeisk kongehus over det. Man blander seg innenfor egen krets, kanskje på tvers av revirgrensene, men likevel er det så innenfor at det blir hybridarter ut av det. Det er litt sånn "gås er gås" holdning ser det ut for,  og da blir det hybridgjess med sine utfordringer. Noen mangler litt pigmenter. Andre får kortere eller lengre nebb. Noen er kanskje litt villere. Den siste måneden har jeg sett tre forskjellige varianter av disse søskenbarn-blandingene, og det er jo litt bekymringsfullt altså. Jeg ser at det er stor bekymring for fremmede arter når det gjelder planter, men jeg håper at det kommer noen nye fugler til, som kan få nytt blod inn i storfamilien.

Ut fra dette tankespinnerier gik det videre til alle de truede artene som er ved vannet. En av disse er hettemåkene. Unnskyld meg, men hvis hettemåkene er utrydningstruet. Hvordan kan det da ha seg at i hekketiden, altså nå, så oppleves det som om hettemåkene er i ferd med å ta over hele Østensjøvannet og resten av miljøparken. Det er så mye fjær, vingesus, nebb og skrik i disse hettemåkekoloniene at man nesten ikke ser andre fugler. Det er et dristig svanepar som har laget rede i nærheten av den ene kolonien, men bare ett par som jeg kan se. Så hvem som egentlig er truet, ja det kan man lure på.

Men det var morgenfuglene jeg egentlig hadde tenkt å skrive litt om. For makan til ufortjent rykte.

Jeg så på fb i går at de første små dun- nøstene var klekket frem. Det var en kanadagåsunge som var avbildet. Nå er de kanskje noen som blir opprørt over at det var en kanadagåsunge, for det er en stor bekjemping hver vår av disse store og forurensende gjessene, ved at man punkterer eggene deres. Noen barn blir det tydelig vis til tross for dette, i og med at det ligger et bilde av en sånn liten fluffy en på fb. Og da jeg så bildet, bestemte jeg meg for å stå opp tidlig i dag, for å kombinere tur til jobb og fototur. 

Det heter jo å stå opp med fuglene eller stå opp før fuglene, kanskje en videreutvikling av å stå opp før hanen galer? At haner er tidlig oppe og galer, det har jeg opplevd, så det holder stand. Og derfor strevde jeg meg ut av senga litt før halv seks i dag morges for å komme meg av gårde slik at jeg kunne være nede ved vannet og ta bilder av fuglene i morgensol. Jeg var der nede, trøtt og treg, før halv sju. Fire grågjess drev sakte retning Abildsø, alt for langt ute på vannet til å få gode bilder.
Jeg gikk og jeg kikket, jeg kikket og jeg gikk. Det var varmt, og fotosekken gjorde meg klam på ryggen. Jeg gikk og kikket. Et par kråker. En skjære. Jeg gikk og gikk. Hettemåkekolonien var nesten tyst. Kanskje ti måker som byttet på å fly litt. En svane i en bakevje.
Bølerbekken. Åtte ender som ikke en gang kom padlende i håp om mat. Og jeg har jo ikke med meg mat, for fugler skal ikke ha brød, og dessuten spiser rottene brød, så da mater jeg rottene hvis jeg kaster ut brød. Og druer har jeg aldri til overs. Men nok om det.
Ved lekeplassen var det flere fugler. Kanskje tretti måker og tyve gjess...som lå stille på bakken og halvsov. Ikke en eneste dunet liten tass. Bare uendelig trøtte voksne fugler. Og masse fjær.
Jeg gikk til og med den lille naturstien som går inn i et litt fuktigere område i sydende av vannet, og videre gjennom et lite granfelt. Mygg. Bøttevis av mygg. Litt kvitter, og mer mygg.
Jeg må si at jeg følte meg ikke så rent lite snytt da jeg kom frem til jobb. Svett i panna, svett på ryggen og med tre bilder, alle av halvsovende ender og måker. Morgenfugl liksom. Ja, hvis man skal tolke ut i fra dagens opplevelse da, så er det lav terskel for å bruke morgenfuglbegrepet.
Dette måtte jeg prate litt om i lunchen. Og det som jeg og kollega Torunn konkluderte med, var at her m det ha vært fest. Det er jo sånn, selv blandt oss tobeinte, at de med kun dun på overleppa gjerne sniker seg ut på en fest og er ute lengre enn avtalt tid. Og da sitter jo ofte engstelige foreldre oppe. Og dagen etter kan det være husarrest eller bakrus som holder de dunbefengte i seng mens foreldrene hviler utslitt et annet sted, før de skal hjem og prate om det. Så slik er det. De fuglene vi hører tidlig på morgenen er de single, og de gamle fuglene. De andre, ikke så mye som et pipp før åtte. Og så jeg som egentlig sov så godt når alarmen ringte i dag. 

Hva om

For alle som har sett filmen "sliding doors", så regner jeg med at dette er kjent spørsmål. Alle disse hva om jeg hadde, eller hva om jeg ikke hadde. Eller "enn om"...som jeg er mer vant til å spørre.
Hvis vi tenker på det, så er det ganske mye av tilværelsen som er et resultat av valg og hva om, hva om ikke, for ikke å snakke om hvis bare.
Det er ikke bare våre egne valg som har ført oss dit vi er heller. Hvordan de rundt oss har behandlet oss, elsket eller vraket oss, ansatt eller sagt oss opp, støttet eller såret, spiller også en stor rolle. Og av og til må jeg sette meg ned for å tenke litt på det.
Det at jeg ikke har valgt alle veiskiller og tatt alle beslutningene alene, gjør det selvfølgelig litt vanskelig å skrive om dette temaet. For i min historie er det, som i alle andres, mange statister og tidligere hovedrolleinnehavere,og jeg regner med at ikke alle vil anerkjenne eller vedstå sin rolle. For det er ikke alle som har fått meg videre på min vei på kjærlig og omsorgsfullt vis. Det har vært harde møter med veggen eller mentale blåmerker på knærne etter å ha gått ned i knestående. Men gjennom årene har mye av bitterheten blitt vasket bort, eller blitt erstattet med takknemlighet.
Var det ikke for alle nedturene, så hadde ikke oppturene blitt så fantastisk gode. Og erfaringene, alle erfaringene, har gitt meg viktig lærdom og kunnskap som jeg bruker både i jobb og privatliv.
Nei, jeg er ikke lytefri og suveren. Og jeg har forlatt noen i mitt kjølvann, jeg som alle andre. Slik er det å være menneske. Man er i bevegelse, og må ta valg. Alltid.
Nå skal det sies at alle disse erfaringene har medført at jeg kan være i overkant skeptisk til en del ting, og særlig til folk, men samtidig så er jeg ganske så god på å lese folk på godt og vondt. Jeg har blitt veldig selvstendig og uavhengig og stoler aller mest på meg sjøl, men når jeg først åpner meg for et nytt vennskap, så er det på alvor. Da er det beskyttende vinger, støtte og kjærlighet så lenge de vil være her hos meg.
De fleste av vennene jeg har, har jeg møtt i skole eller jobb. Ja, noen ute på byen også. Tilfeldig men samtidig ikke. For møtestedene våre, på jobb, i studier eller på byen har jo vært ut i fra valg vi har tatt. Slik har vi endt opp på samme sted. Og så har kjemien, interessene og egenskapene våre gjort resten.
Takknemlig ja. Jeg nevnte takknemlighet, både for gode og mindre gode erfaringer.
Det er godt å ha kommet så langt at jeg ser at det som den gang da var en hjerteknusende opplevelse, nå har blitt noe å være takknemlig for. Ja, for hadde jeg ikke blitt snudd ryggen til de gangene jeg har blitt det, så hadde jeg ikke vært der jeg var for snart ni år siden. Og hadde jeg ikke vært der jeg var da, så hadde jeg ikke møtt henne som nå er kjæresten min. Og alle de ni årene siden har vært en berikelse, og da med takknemlighet til de som ble igjen eller de som dro.
Likedan er det da jeg ufrivillig ble kastet ut i ny karriere. Hadde jeg ikke blitt det, så hadde jeg ikke hatt en veranda å sitte på i kveld. For den nye jobben var så langt unna at jeg til slutt ble lei av reiseveien. Og denne leiligheten dukket opp på facebookfeederen min. Og for snart ett år siden var jeg her og drømte om å bo her, og dagen etter la jeg inn bud. Og klokken ett på tolv ringte Mette megler og sa Gratulerer. Og nå sitter jeg her og kjenner på regnluften som er tung og frisk på en gang, og tenker at jammen var jeg heldig.
Jobben jeg har nå, har utvidet nettverket mitt. Det er alltid fint å utvide nettverket. Og jeg har måttet lære meg nye ting. Nye systemer. Det å lese og tolke lovverk med forskrifter. Barnehageloven og Tek-17. Jeg leser om gavlhøyder og søkeplikter, om snuhammere og pedagoger. Og jeg er en djevel på å finne ting på Google. Det er som x-files: the truth is out there...
Hadde jeg ikke flyttet hit, hadde jeg ikke kunnet gå skogen hjem fra jobb, eller langs Østensjøvannet. Jeg hadde ikke lært meg å kjenne over tretti fuglearter bare på noen uker. I alle fall ikke nå. Flybussen går rett utenfor døra også.
Jeg skrev takknemlig. Det er det jeg er, for alt jeg har her og nå. For mine to hjem, på to kontinent. For familie og venner. Og ikke minst:takk og lov for at jeg har en så finurlig hjerne som gang på gang finner underfundigheter, kuriositeter og humor der andre bare ser trøbbel. Som ser trollkjerringer og my little pony-hoder i abstrakte malerier, og som tenker dette kan det bli blogg av, når det stormer eller støyer litt.
For igjen, det er jo bare levd liv alt sammen.

Når to verdener ligner litt

Vi brukte veldig lang tid på å bli kvitt vinteren i år. Vi brukte så lang tid at våren fikk bare et par dager på seg før sommeren tok over. Det ble en eksplosjon av grønt løv, fuglesang og ikke minst pollen. Jeg kan nesten ikke huske å ha vært så uforberedt og overfalt av farger, støv og varme noen gang, her til lands.
Jeg opplever jo dette nesten hver gang jeg drar til mitt andre hjem, i Florida. Jeg opplever den varme luften som slår mot meg når flydøren åpnes. Der opplever jeg det å lengte etter en kjølig natt innimellom. Der er normaldagene inn i bikinien klokken syv på morgenen, og ut av bikinien lenge etter mørkets frembrudd. Jeg er ermeløs og shortskledt på det meste. Dette er det kroppen bruker noen dager på å venne seg til igjen når jeg kommer hjem til Norge. Det at det igjen varierer med flere grader mellom morgen og kveld, eller fra en dag til en annen. Hjertet mitt bruker tid på en helt annen tilvenning, men det er en annen historie.
Men nå da. Nå denne uken har Florida og Norges-livet mitt fusjonert litt, klimamessig i alle fall. Denne uken har det vært bikini-liv på verandaen frem til leggetid. Det har vært gjennomlufting og alskens ritualer for å få det mindre varmt inne før leggetid,  og kun dynetrekk som dekke om natten. Ja, frem til halv tre da. For en ukristelig tid å våkne opp fordi det er kjølig, for så å prøve å finne ut hvor teppet mitt er, og om det skal dekke bare beina eller hele meg i tillegg til dynetrekket. Snakker om i-landsproblem.
Nei, jeg skal ikke klage på at jeg har fått Floridafølelse her i Norge denne uken. For det er jo herlig å få en sånn uke, og kanskje lenger.
Jeg klager ikke. Ikke på varmen i alle fall. Men det som skjer inni meg, når ettermiddagene mine her ligner på Florida-ettermiddagene, det er en utfordring.
For selv om jeg sitter i samme bikinien, i samme temperatur, på en balkong, så kommer det ingen hjem i seks-halvsjutida. Det er ingen tre bip fra bilalarmen som forteller meg at snart kommer hun inn døren. Det er ingen som kommer hjem og som jeg kan lage middag sammen med. Ingen jeg kan lytte til sikader som lager sump-og jungellyder med, og ingen som sier at nå er det bedtime. Og det er bare så utrolig rart, men varmen skaper et savn som er litt uutholdelig til tider. Kanskje savn ekspanderer i varmen?
Det som er litt frustrerende, er at det kommer så plutselig. Det tar litt pusten og fargene. Og selv om jeg gleder meg over de irrgrønne trærne, duene som kurrer og trosten som kjefter, og det faktum at jeg sitter her i bikinien min og har det behagelig varmt klokken 1945...selv om alt dette er en fryd, så savner jeg resten av livet mitt. Den beste halvdelen som gjør vinden varmere, solen og himmelen lysere og tilværelsen hel og utholdelig uansett.
Nå har jeg skrevet det høyt, nå har jeg lest det stille, nå må jeg bare komme meg over til der det er håndterlig igjen. Jeg klarer det. Om litt. Men jeg tillater meg selv å savne litt, for det er lov å være menneske, med hele spekteret av følelser.

Den glemte hagen

Jeg har nettop lest om igjen Kate Morton fantastiske bøker " the forgotten garden" og "the house of Riverton" eller  "den glemte hagen" og "tilbake til Riverton".
Det var så lenge siden første gang jeg leste dem, at det var mye som jeg ikke husket. Jeg husket ikke engang slutten. Nå kan det kanskje tolkes som at jeg enten hadde det for travelt da jeg leste bøkeneførste gang, eller at de ikke var god nok til å bli husket. Men det er ikke sånn.
Kate Morton skriver så vidunderlig, hun beskriver det viktige i omgivelsene, hun beskriver følelsene, hun gir små hint om hva som vil skje senere, underveis, og vi kommer alltid tilbake til de små løse trådene og nøster oss gjennom det til slutt. Og nettopp fordi hun skriver så intrikat og sammenvevd, så levende og vakkert, nettopp derfor så finner jeg noe nytt på gang nummer to. Det er kanskje sånn at jeg oppfatter tekst forskjellig ut i fra hvordan jeg har det også. Eller hvor jeg er. Det beste jeg vet er å lese bøker på solsengen eller på stranden i Florida. Men i godstolen eller på egen veranda er også nydelig.Den glemte hagen er en absolutt favoritt. Den går, som flere av Morton sine bøker, frem og tilbake i tid. Men det er alltid naturlige overganger og ikke forvirrende. Språket er vakker, vart og elegant, og jeg lever i hver eneste av hennes bøker. Jeg blir dratt inn i de, og kommer kastet ut på slutten. Sliten etter en lang ferd, men utrolig fornøyd. Det er noe eget med bøker som jeg lever mer enn jeg leser.
Men dette er mer enn en bokanmeldelse. For når jeg leste boka for andre gang, så ble boka litt symbolsk i tillegg til alt det andre. Den ble en del eller et tillegg til min egen hage-metafor som jeg skrev for en tid tilbake. Den glemte hagen ble til noe annet. Noe inni meg. Det kjentes som at når jeg leste om hagen, som var gjemt bak en høy mur, så var det som jeg ble klar over hvor fort det er å forsømme alt det vakre rundt seg, eller inni seg. Det er så fort å bare sørge for at kroppen får næring og vitaminer og nok vann, uten å huske at sjelen trenger pleie også. Jeg har forsømt litt av det som er viktig. Det å stanse opp og se, ordentlig se, på hva jeg har rundt meg. Jeg har glemt å fore eller pleie de kreative sidene mine. Den skapende delen, både i skrift, tegning og bilder har blitt forsømt, og gått litt på grunn, eller blitt overgrodd av tistler og ugress i en glemt hage.
Denne våren har jeg tatt utallige fuglebilder. Timesvis med tur, på jakt etter små og store fugler. Jeg har oppsøkt ny kunnskap i fuglebøker og på Internett. Jeg har studert fjær, klør og øyne, og hvem som er tøff og hvem som er tilbakeholden. Jeg har tenkt på hva slags fugl jeg selv ville vært, og hvilken jeg ligner mest på, ja sånn egenskapsmessig da. Jeg har levd bak kamera, og vært ett med tiden, naturen og motivene. Og nå, her jeg sitter på verandaen mens fuglene kvitrer på kveldsmelodien sin, så kjenner jeg at denne fuglejakten har gjort noe med hele meg. Jeg har funnet tilbake til fotogleden, det er nå en ting. Men jeg har også kjent på at jeg har måttet jobbe meg tilbake til fotografen i meg, til teknikken og til gleden. Jeg hadde glemt det. Hele fotobagen min har ligget i et hjørne i min egen glemte hage. Men jeg er tilbake, nesten, til der jeg var.
Men det er noe som plager meg litt. For hvis jeg kan glemme, eller i alle fall legge til side noe som egentlig er det beste jeg vet, så lenge, hva er det mer i denne glemte hagen min? For det er mer, det er jeg helt sikker på. Det må det være. For selv om fotogleden er tilbake, og med det min egen meditatasjon og avkoblingsmetode over alle, så er det noe jeg fortsatt leter etter. Det er noe jeg ikke helt får tak i, og det ligger sikker under ugresset i et hjørne, eller bak et stort blad som har fått vokse vilt mens hagen var glemt og forsømt. Men hvordan kan man lete etter noe man ikke er helt sikker på hva er?
Så her står jeg da. Etter å ha tatt meg tilbake inn i den glemte hagen. Jeg får bare luke litt og rydde litt, og se om jeg finner noe mer. Det er alltid mer. Det må være det. Det er jo derfor vi er her. For stadig å vandre videre. Og finne det vi finner. Stoppe opp og kjenne etter. Jeg må bare huske på det.

En uvelkommen gjest

Han er en uvelkommen gjest.
Uten forvarsel står han utenfor døren.
Uinvitert og uten hensyn går han forbi meg,
setter seg godt til rette i beste stolen,
og bare ser hånlig på meg.

Du er ikke velkommen, sier jeg.
Stemmen min høres fremmed ut,
tynn og usikker.
Hvorfor kommer du igjen nå?, undrer jeg.
Du har vært borte så lenge,
og du har ikke vært savnet.
Det var så fint her uten deg, sier jeg.

Han sitter der, uten ord.
Fremdeles med det hånlige blikket.
Jeg fulgte etter deg i går, sier han.
Jeg fant deg, midt på gaten, med alle menneskene.
Det var jeg som gjorde at luften forsvant.
Jeg som tok retningssansen fra deg,
som fikk deg til å svette,
Og til å lengte hjem igjen.

Men jeg pustet meg igjennom det, sier jeg.
Følte du deg litt snytt da jeg klarte det?
Ble du skuffet da jeg trosset deg,
da jeg tvang meg til å shoppe litt,
før jeg gikk og tok t-banen?
Følte du at du tapte litt da, spør jeg.

Men du vet at jeg kan finne deg igjen,
at jeg kan sperre veien for deg,
og få øynene dine til å lyse i panikk, gliser han.

Ja, men jeg vet at jeg kan fortsette å puste.
Jeg kan fortsette å gå, steg for steg.
Jeg kan trosse deg, for du er ikke virkelig,
du er bare i hodet mitt, sier jeg.
Panikk har ikke armer og bein.
Panikk og angst er bare følelser,
en følelse av å ikke mestre,
men jeg kan mestre deg sier jeg.

Pust. Ut og inn. Bare pust.
Se lyset fra sola. Se de grønne trærne.
Hør på fuglesangen, eller lukt.
Lukt på våren, vamt gress,
lukten fra naboens grillmat.
Hør melodien som naboen synger.
Vær. Bare vær. Og pust.

Melodi grand prix...Eurovision song Contest..hvor ble du av

En av årets høydepunkter da jeg var barn, var Melodi Grand Prix, eller Eurovision song contest som det sannsynligvis også het da, men det gav vi blaffen i. Det var Grand Prix, og det var en festaften. Og etter hvert som vi ble eldre, måtte vi tilbringe siste halvdel med øretelefoner ved stereoanlegget, for radiosendingene startet senere, og da hadde vi opptakskassett og selvfølgelig notater som fortalte oss hvilke sanger fra hvilket land som skulle tas opp.
Men la meg spole litt tilbake.
Før denne festkvelden hadde vi hatt norsk finale. Og, til orientering: nå snakker jeg tiden før alt ble bare rot. Jeg prater om den tiden der den norske finalen var et lørdagsprogram, i beste sendetid på NRK, med mange finalister. Jahn Teigen var med i den norske finalen mange ganger. Anita Skorgan hadde min favoritt over alle favoritter "Casanova", som jeg fremdeles mener burde vunnet. Henning Sommero, barndomsbygdas kjendis, var med. Tramteatret. Hanne Krogh. Dollie deLuxe. Anita Skorgan igjen. Og i mange år var Kari Gjerdrum den evige korpike i flere innslag. Det var ikke måte på hvem som deltok i dette showet. Men det var én kveld, én finale, og én vinner som gikk videre til den store finalen. Senere ble det noen traurige seanser med delfinaler, både i lørdagsunderholdnings-programmer og andre varianter. Men la oss ikke dvele ved det. La oss henge litt i den tiden da det var én kveld med norsk, og én kveld med internasjonal finale. Og størst av alt var internasjonal finale.
For det var i den internasjonale finalen at alle, i mine barndomsår, sang på sitt lands språk. Det var det beste med hele Melodi Grand Prix.
Tyrkia og Finland med sine uforståelige, eller kan vi si kaudervelske, tekster. Frankrike med sitt forførende amorøse språk, tett fulgt av Italia. Tyskland med sitt kommando-bjeffende språk. Portugal..Sveits..Israel.. og de skandinaviske språkene da, som vi nesten forsto alt av. Men Gud forby at vi likte Sveriges eller Danmarks sang. Og av det to, aller største fiende var Sverige.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt kommentatorstemmene uttrykke håp om svensk og dansk  stemme, fordi vi er skandinaviske. Og like mange ganger har vi hørt hvor mange ganger Norge har stemt på Sverige men ikke fått noe tilbake....ja da, i senere tid, når alt ble å finne på Internett, har selvfølgelig noen kontrollert disse faktaene. Og det var ikke store forskjellene mellom gitte og mottatte poeng. Men de kveldene, da vi hadde fått dobbel null (Mil etter mil med Jahn Teigen), trippel null( Aldri i livet med Finn Kalvik), tolv poeng (samii ædnan med Sverre Kjelsbergs og Mattis Hætta), da sverget vi hevn over svenskene og danskene og finnene, fordi de ikke viste skandinavisk eller nordisk brorskap og samhold. Drit i de som sier at det handler ikke om å vinne men å delta. Er det konkurranse så er det krig.
Og enda en ting: dette var før semifinale og annet delfinaletull. Det var til og med strengt forbudt å spille sangene på radio før finalen. Så her var det en kveld, en sjanse og en avstemming. Og veldig sjelden var det favoritten min som vant. Ups..du så kanskje ikke den komme eller? Det at jeg ikke nødvendig vis har heiet på Norge eller hatt Norges sang som favoritt hvert år? For det har jeg ikke. To av mine tyske favoritter var Lass die sonne in sein herz og Rüchsicht. Ingen av disse vant da. Making your mind up, med Storbritannia og Buck fizz var en annen favoritt, og de vant jo også. Jeg digger fortsatt Israels Hallelujah, med Milk and honey og Italias Gente di Mare.  Og takket være originalspråk, så satte ABA ni bi aba ni ba varig spor. Og Johnny Logan var en god vinner. Men Carola sin Främling satte også spor, selv om den ikke vant.
Men Norge har også satt spor da. Jeg ble omtrent bergtatt av fiolinisten i Norges Secret Garden, med Nochturne. Om det var fiolintonene eller den grasiøse måten å spille på er jeg kanskje litt usikker på. Men da La det Swinge vant, var det ville tilstander. Da løp jeg rundt i Surnadal sentrum sammen med gode venner og sang la det swinge og seiern er vår etterpå.
I tillegg til sanger på flere språk, så er det verdt å nevne alle de kunstferdige kostymene. For ikke å snakke om dans og annet sceneshow som noen ganger kunne ta oppmerksomheten bort fra enhver sang. Her snakker vi ikke bare Teigens bukseseler og Mattis sin stjernelue, men også en flokk russiske bestemødre, Buck Fizz sine fargerike 80-talls korte skjørt og Tysklands kostymer da de sang Djengis Kahn.
Men Melodi Grand prix var jo ikke bare sang og kostymer heller. Det som tok lengst tid, og dette var før telefonavstemming og SMS-tull,det var avstemmingen. Og med det fikk vi lære at land het forskjellig på flere språk. Og med avstemmingen lærte vi også tallene på fransk, engelsk og det enkelte vertlandets språk. Hvem skulle trodd at allemagne er det samme som Tyskland og at quatre point  egentlig er en lav sum og ikke en vakker høy sum.
Jeg sitter og skriver dette mens land etter land lirer av seg den ene etter den andre engelskspråklige poplåten, i årets internasjonale finale. Jeg klarer ikke å plukke ut en favoritt. Jeg klarer ikke å skille landene fra hverandre. Jeg tar meg til og med i å savne grandprixgeneral Jostein, som plutselig forsvant fra hele dette showet etter en eller annen direktesendt fadese som jeg ikke lenger husker hva handlet om.
Uansett. Det kan se ut som om jeg er kommet opp i en alder der jeg kan sverge til at, om ikke alt så var noe bedre før. Og jeg savner det gode gamle Melodi Grand prix. Jeg kunne til å med kalle det Eurovision song contest jeg, hvis jeg bare fikk tilbake tiden der alle sang på sitt eget språk.  For det var tider det.

Kristi himmelfarts dag. En pust i bakken, av religiøse årsaker.

Det er Kristi himmelfarts dag. Mange kaller det himmelspretten, og min teori er at da tar man litt religionen ut av det, og med det så følger man trenden om at kristendom skal man ligge lavt med. Folk kan bli lei seg vettu. Men til tross for artige variasjoner som himmelspretten,  så har vi ikke fått vasket alt ut av språket vårt. Og siden jeg er overmiddels interresert språk, så måtte jeg bare skrive litt rundt det.

Kristi himmelfarts dag er alltid på en torsdag. Det at det er en torsdag har også medført uttrykket inneklemt dag, som da er i morgen og som for mange er en fleksdag. Og med det blir det langhelg. Men til tross for disse begrepene som vi har pakket himmelspretten inn i, så er et ganske mange som kaller denne helligdagen, som blir en pause midt i uken, for en velsignelse. Det er en velsignelse å få denne pausen i en hektisk uke. På en solfylt dag som denne, der mange sa "Herre Gud for et fantastisk vær" da de så ut av vinduet i dag tidlig, så bruker mange dagen ute i Guds frie natur, for å beundre skaperverket. Mange spiser en middag som smaker himmelsk etter en lang dag ute, og nyter et glass rødt som også kan kalles Gudenes nektar, men det er kanskje ikke så mye i bruk. 

Hæsjtægg og OMG over solskinnsbildene vil også være et vanlig syn på Twitter i kveld.

Men egentlig var det denne velsignede pusten i bakken som jeg kjente på i dag. Kristi himmelfarts dag i år kan sammenlignes med en ekstra stopp midt i en bratteste bakken. En pause der en god slurk av vannflasken kjennes ut som livsnødvendig. Men ikke nok med det. Å våkne opp til en ekstra fridag, med sol, var som å ta denne pausen midt i brattbakken, og når vannflaska skal ned i sekken igjen, så finner du en gjenglemt kvikklunch. Så fantastisk er denne dagen. En Gudesendt gave, eller som manna fra himmelen.

Vi er heldige som bor i et land som tar vare på sine arbeidende masser. Vi har rettigheter og plikter som går hånd i hånd, men jeg synes rettighetene overgår pliktene i antall. Vi kan si så mangt, men vi har det godt. Veldig godt. Vi har til og med fri på dager som har bakgrunn i religion. I Bibelske hendelser som mange ikke en gang vet hva symboliserer. 

Dette ble en ukonsentrert liten snutt. Jeg lar meg distrahere av det velsignede fine været som denne dage kom med, og takker Vår Herre for at jeg fikk denne pausen som jeg kan bruke til hva jeg vil. Ute venter en irrgrønn verden under en knallblå himmel med en varm sol på. Og det er i naturen jeg lever og lar alt annet hvile. God fridag alle sammen, på fjell og i skog, ved sjøen. Ute eller i sengen. Kjenn at du er til, og gjør det beste ut av dagen. Slik du vil