Jeg skriver, så får andre gå i parade

Det er pride-uke i Oslo denne uka. Jeg kunne helt sikkert surfet meg gjennom min egen blogg til jeg fant innlegget fra i fjor, men jeg gjør ikke det. Jeg skriver ned det jeg tenker, akkurat her og nå. For jeg har en stemme, og jeg vil bruke den til å si noe i år også.
Like sikkert som det er pride, eller skeive dager, eller homodager, (kjært barn har hatt mange navn etter hvert) så kommer de frem. Levekårsundersøkelsene, holdningsmålingene, statistikkene. Jeg skjønner det er viktig, for dette er en del av holdningsarbeidet og politikken, men det er like vel med blandede følelser jeg leser at selvmordsstatisitikken er dobbelt så høy blandt LHBTI-befolkningen som i resten av befolkningen, og tre av ti har forsøkt å ta livet av seg. En av ti i Norge synes fortsatt at homofili er ekkelt, og en av ti blir uvel av å se homofile par. En av seks i Norge ville flyttet seg på bussen hvis det kom en homofil og satte seg ved siden av de.
Jeg vet at disse statistikkene finnes. Jeg vet det veldig godt, hele året. Og derfor blir det litt meget når alle statistikkene kommer på rad og rekke, år etter år. I tillegg så innbyr jo prideuken eller hva man kaller denne uke, til at hvermannsen skal mene og undre seg, over det samme hvert år: Må de være så seksuelle? må de vise så mye hud? Hvorfor må de spille så mye på sex? Er de ute etter å provosere?
Jeg skjønner at man lurer på dette jeg, men dette er jo en liten del av totalbildet. Vi er mange som beholder klærne på denne uken også. Vi er mange som bare rett og slett vil leve i fred sånn som vi er.
Likeledes som det er mye skriverier om holdninger, fordommer, likheter og ulikheter, så kommer den lange remsen om alt som har blitt så mye bedre og alle rettighetene vi har fått. Ja det skulle egentlig bare mangle tenker jeg, og heldigvis tenker flere det også. Jeg er selvfølgelig ikke uenig i at det har blitt bedre. Men det har vært en lang kamp for veldig mange. Og jeg tror kanskje at de som stadig minner oss på hvor lett det har blitt å være oss, de er ikke helt klar over hva som har blitt bedre, når det har blitt bedre, og også bivirkningen av det.
Jeg tar med noen ahaer i listen over forbedringer, og så kan dere se på årstallene og tenke litt på det, så skal jeg si litt under veis.
I år 1973 ble straffelovens paragraf opphevet (forbud mot sex mellom menn)
I år 1977 Norsk psykiatrisk forening fjerner delvis homoseksualitet som mental forstyrrelse.
Min kommentar: Legg merke til at det her står delvis.
I år 1982 Sosialdepartementet fraråder å bruke homofili som diagnose.
I år 1990 WHO fjerner homofili som diagnose
I år 1993 partnerskapsloven kom. Ikke lov til å gifte seg i kirken. Og ikke rettigheter til adopsjon.
Jeg husker veldig godt at mange sa æsj så ekkelt når NRK sendte bilder av partnerskapsinngåelsen til Kim Friele og Wenche Lowzow, med kysset på tinghustrappen.
Jeg inngikk selv partnerskap i 2000 i Oslo tinghus. Da var det fremdeles kun noen få utvalgte fredager dette kunne skje ( ca en fredag hver måned). Litt sånn på nåde og ved andres velvilje.
I år 2000 Norsk psykiatrisk forening fjernet homofili helt som diagnose.
Min kommentar: 10 år etter WHO. Og ja, det står år 2000.
I år 2002: stebarnsadopsjon tillates for registrerte partnere.
Min kommentar: Ja, det står tillates. Jeg vet at det var lang saksbehandlingstid og at mellom annet barnevernet var inne i vurderingen av søknadene.
År 2008: ekteskapslov. Nå ble det lov å gifte seg i kirken, men prester kan reservere seg mot å vie homofile. Med denne loven kom også adopsjonsprøvingsrettigheter og rett til assistert befruktning.
Min kommentar: når partnerskapsloven kom, var det mye protester, særlig fra kirken og menigheter. Vi ble beskyldt for å ødelegge ekteskapet som institusjon. I tillegg var det ganske så vanlig å høre: hvorfor skal bare dem få inngå partnerskap. Hvorfor kan ikke heterofile få inngå partnerskap hvis de vil? Så kom selvfølgelig alle beskyldningene, om at ved å tillate denslags, så ville vi bli flere. Det ville ha en smitteeffekt. ( og nei, jeg tror ikke påstandene om smitteeffekten hang sammen med at homofili som diagnose fremdeles ikke var helt borte).
Når stebarnsadopsjon ble tillatt, så ble vi beskyldt for å ødelegge familie-definisjonen. Først ødela vi ekteskapet som institusjon, nå også familien. Det at stebarn ble sikret rettigheter med to foreldre, nei det var ikke så viktig. Det ble heller sett som at de ble fratatt retten til et normalt familieliv.
Når det ble felles ekteskapslov, ble hylekoret enda høyere. Nå het det jo plutselig ekteskap uansett, til  tross for at en eldgammal bok sier at ekteskap er mellom mann og kvinne, og  eldgamle bøker skal tas bokstavelig i årtusen etter årtusen. Og ikke nok med at vi var ødeleggende for ekteskapet, men vi ødela jo for de stakkars prestene også. Ja, de som måtte si nei til å vie homofile, kunne bli uglesett på grunn av sitt livssyn. Og livssyn, ja, det er vel også forbeholdt "normalbefolkningen". Og liturgien måtte skrives om. Snakker om prakk altså.
I 2014 kom forbud mot diskriminering med bakgrunn i seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Ja, det har gått fremover. Jeg ser det. Ikke kan vi bli diagnostisert som mentalt forstyrret, gifte oss kan vi, noen kan få adoptere fra noen land, og det er ikke lov å diskriminere oss. Likevel er det en av ti som blir uvel av å se oss, og en av seks vil flytte seg til et annet buss-sete eller bord i resturant. En halv million mennesker i dette landet blir uvel! Det er mange. Og mange av dem er de samme som flytter seg unna på busser og andre steder der man kan tråkke de for nærme. Og, er denne halve millionen jeg frykter skal slenge kommentarer etter meg, hver eneste gang jeg holder kjæresten min i hånden i det offentlige rom.
Og det er denne halve millionen jeg frykter og som gjør meg usikker, og som gjør at jeg gruer meg litt til denne ene uken som skal være så befriende og som skal bidra til å redusere fordommer og øke kunnskap og aksept. For det er i denne uken jeg får bekreftet at det fremdeles er en halv million der ute. Og det er i denne uken de har en ekstra grunn til å si og skrive nedlatende ting. Fordi selv om de er en tiendedel, så er de majoritet. Mens vi som er en av ti, vi er fortsatt minoritet.

Stolthet og fordom

Dette er ikke en bokanmeldelse av Jane Austens bok, som også er filmatisert. Jeg lånte tittelen, fordi originalen er Pride and Prejudice. Og dette innlegget er inspirert av avisen Dagen, og redaktør Vebjørn Selbekk som i lederen forrige uke skrev om sin reaksjon på at det er flere barnehager som har hatt pride-markering i løpet av våren.
Selve innlegget er ikke så voldsomt, og jeg kan være enig i at pride er en politisk markering, og at politikk bør man være forsiktig med i barnehager. Hvis det hadde vært bakgrunnen for en slik markering i en barnehage. Jeg kommer tilbake til det.
Jeg kan se at pride kan oppfattes som både seksualisert og litt overveldende i voksenutgave. Men det er vel ikke den store sirkulasjonen som skal til i toppetasjen, for å skjønne at pride i barnehage handler om nettopp det: Stolthet. Stolthet over å være den man er, og stolthet over at alle er en del av et mangfold.
Det som jeg reagerer mest på med denne Selbekk, er at han i sitt innlegg i avisen sin og i NRK-debatten som fulgte etter dette innlegget, kommer med utsagn og påstander som at "barnehager arrangerer homo-tog" og at "uskyldige barn risikerer å få en regnbuevimpel i neven, i barnehagen". Homo-flagg er også brukt. Og selvfølgelig. Regnbueflagget er et flagg som oppsto som et nytt symbol for homobevegelsen i San Fransisco i 1978. Regnbueflagget erstattet den rosa trekanten som symbol, noe som var greit med tanke på at den rosa trekanten ble brukt av nazistene for å merke homofile i konsentrasjonsleirene. (Det er mulig at det i den mest svartsynte av den kristne skare synes at det er godt å vite at noen av oss perverse og skammelige mennesker ble gasset ihjel under andre verdenskrig, men jeg håper det er et mindretall.)
Men regnbueflagget er ikke bare et homo-flagg, hvis du gidder å lese litt, redaktør Selbekk. Det representerer tilhørighet, fellesskap, solidaritet og mangfold også. Og frihet og likeverd. Og denne symbolikken er det som ligger bak når en barnehage bruker dette flagget i en markering. Og den symbolikken bør jo til og med du være glad for, Selbekk. For ordene frihet og tilhørighet finner vi jo også i sammenhengen religionsfrihet og religiøs tilhørighet. Se, så vidsynt og inkluderende kan man også være.
Jeg er enig i at markeringen godt kunne hatt et annet navn ved markering i en barnehage. Nettopp fordi pride får mennesker som deg, Selbekk og dine meningsfeller til å se rødt. Og; Selv om innlegget i Dagen var ganske pent formulert, så inviterer det til debatt og det inviter mennesker til å bruke kommentarfeltene, og det er da det blir stygt.
Jeg er rimelig sikker på at redaktør Selbekk visste hva han gjorde da han delte dette på sin åpne Facebook-side. Og til tross for at han er redaktør, så tok han ikke et ansvar verken som menneske eller redaktør, når kommentarene kom inn på siden hans. De fikk lov å stå der, alle som en. (Ja, for de jeg leste var så stygge at det umulig kunne ha vært noen verre, som var sensurert bort).
Jeg skal ikke gjengi så mye her, men en av kommentarene "Nå er de gått for langt, når de er ute i barnehagene og rekrutterer uskyldige barn"  høstet mange støttekommentarer med ord som kvalmt, sykt, ekkelt, perverst og det skulle vært straffbart, i.
Jeg vil bare ha sagt at hvis de som skrev disse kommentarene ser for seg at pride i en barnehage ligner på en voksen pride, så er det jo direkte trist. Hvis de ser for seg at pride i en barnehage har innslag av nakenhet, lakk og lær og andre varianter inspirert av voksenverden, ja da kan jeg være enig i at ordet perverst kan brukes om de som tenker det.
Som sagt, jeg skal ikke gjengi flere av kommentarene, for de var så sårende og så usigelige stygge at jeg er fristet til å kalle det offentlig trakassering i stedet for ytringsfrihet. Og det er her det blir virkelig stygt for meg. For jeg, og mange med meg, vet at det er høyere selvmordsrate i gruppen tilhørende LGTBQ, enn i resten av befolkningen. Og hvis man føler og ser seg selv som negativt annerledes, så vil alle de stygge kommentarene som kom under facebook-linken på redaktørens side eller under digitalutgaven av Dagen, og på lenken under debatten i NRK, de vil ramme de svakeste.
Jeg klarer å se forbi disse negative og støtende kommentarene, og heller glede meg over de positive og støttende og varme kommentarene. For det var mange av dem også. Men det er fordi jeg er litt tryggere i mitt eget skinn enn de som skammer seg. De som skammer seg, de ser disse perversstemplende kommentarene som beskreftelse. Og det er i slike anledninger, hvis disse kommentarene er siste dråpen i begeret, det er da ord dreper. Og da, Selbekk, det er da du og dine tilhengere får blod på hendene.
Barnehagene som markerte at mangfold er flott, at familier kan ha mange sammensetninger, og at vi er like mye verdt alle sammen, de har skjønt det. Tenk på det. Barnehagebarn skjønner mer enn redaktøren i Dagen. Jeg ser, når jeg googler denne mannen, at han har et kristenkonservativt ståsted. Vel, hvis han kan redusere regnbueflagget til et homoflagg så kan vel jeg bruke mørkemann i stedet for kristenkonservativ da. Og jeg kan til og med tenke at avisen dagen burde hete natten.
Det er sjelden jeg trekker frem enkeltmennesker i innleggene mine. Men en offentlig debattant og redaktør, som for lov til å si sitt i det offentlige, han kan jeg mene noe om i det offentlige. Så derfor deler jeg dette, og så håper jeg at det blir lenge til jeg blir så provosert at jeg må skrive noe slikt igjen.

Du kan ikke ta om igjen samme bildet, men du kan gjenoppleve minnene

Jeg har tidligere skrevet om musikk, og at mange av mine minner er knyttet opp mot en sang. Det kan være en sang som representerer en sommer, en tur, en dag eller en natt, en hendelse som skjedde akkurat da den ene bestemte sangen ble spilt. På den måten kan jeg huske årstall hvis sangen var ny den sommeren, som Bombadilla life i 1989, eller jeg kan begynne å mimre om Ayia Napa når jeg hører "Jag vil vara din, Margaretha", fordi det var den første sangen jeg og søstera mi hørte første kvelden vi var der. Men det er ikke sanger jeg skal skrive om. Det er bilder.
Nå er det selvfølgelig lett å bruke bilder som minnesteiner, fordi de har fanget et øyeblikk, og sånn blir øyeblikket værende hos meg så lenge jeg har bildet. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord, og jeg vet selvfølgelig at det handler om øyeblikksbildene. Det handler ofte om ansiktsuttrykkene til de på bildet, gjerne kombinert med fargene, og været, og bakgrunnen og forgrunnen. Men for meg så kan dette også handle om at ett bilde er alt jeg trenger for å huske en hel historie, en hel dag...På samme måte som den ene sangen så kan det ene bildet også sende meg ut på en reise tilbake i tid.
Etter tretti år som tidvis ivrig hobbyfotograf har jeg mange tusen bilder, selv etter et par hardhendte ryddesjauer i flytteprosesser. I den siste tiden er det fugler som har vært favorittmotivet, og jeg begynner etter hvert å få dreis på det. Det er alltid gøy når alt klaffer, for alle liker å oppleve at man lykkes. Men jeg tror at uansett hvor mange vellykkede fuglebilder jeg tar, så er det en kort bildeserie og ett enkelt bilde som alltid vil være favorittene mine.
Jeg starter med den lille bildeserien. Denne bildeserien starter på en skogstur. Jeg, mor og far på tur.  Vi gikk Langreksteren, som gikk i kupert og myrlendt terreng, i området der vi hadde hytte på Trøndelagskysten. På denne turen gikk vi langs berg og trær, og i og med at vi var i kystlandskap, så var havørn ofte et flott innslag i himmelbildet. Denne dagen var ikke unntak, men det som var litt spesielt var at den satte seg på redet sitt mens vi så på. Det er ikke ofte at fugler avslører sine egne reder, men denne gjorde altså det. Og far, som var enda oftere på tur enn meg der ute, fant frem kikkerten og merket seg holdepunkter og steder hvor vi kunne gå for å komme så nært og høyt at vi kunne se oppi redet, samtidig som vi ikke var så nærme at vi skremte vekk ørneparet.
Dette var den spede begynnelsen på et prosjekt som varte så lenge ruging og oppfostringen varte, og vi fulgte også dette redet over flere år. Ett år var far med på ringmerking av ørneungen også.
Men jeg spoler litt tilbake. Dagen etter turen som vi oppdaget redet, hadde vi vår første ekspedisjon på leting etter ørneredet. Det er så rart med det, når du må komme fra helt motsatt retning, i annet terreng og selvfølgelig uten GPS og annet fiksfakseri. Du skal ha litt flaks også, i tillegg til gode beregninger. Men etter litt leting fant vi det perfekte stedet, med den perfekte utsikten, og med telelinse fikk jeg det første bildet, av et rede med to egg i. Resten av serien er sirklende ørner mot blå himmel, det er lodden mindre pen unge, til liten ørn med uanstendig store klør. Av to egg ble det bare en unge. Slik er det i ørneverden. Den sterkestes rett.
Når jeg ser på ørnebildene mine,så husker jeg turen langs Langreksteren. Jeg husker kaffe og matpakke og sjokolade, og begeistringen over å se ørnen. Jeg husker nesten fire måneder med spenning. Blir det unge?  Vokser den opp?Har den forlatt redet nå? Og for å finne svaret på dette, så ble det mange turer, noen også uten kamera. Vi passet alltid på å gå forsiktig, aldri for nære. Vi fortalte ikke til mange hvor redet lå, fordi havørnen bruker samme  redet år etter år, og som alle andre rovfugler er den et yndet bytte også for mennesker som vil ta egg eller unger.
Så var det det andre bildet da. Det er et bilde som ligger mitt hjerte nærme, og jeg mener det er et av de beste bildene jeg har tatt.
Det er egentlig litt rart å definere dette bildet som et av de beste bildene, for ikke er det helt skarpt, og ikke er det tenkt på gyldne snitt og komposisjon heller. Men bildet er så levende.
Dette bildet er også fra trøndelagskysten. Jeg husker ikke om det var far eller mor som oppdaget motivet først, men det var en av dem.
På hytta, når det var fint vær, så var det frokost ute på berget, med utsikt mot Trondheimsleia. Frokost på berget var alltid med kikkert. Det kunne være turistbåter, ørn, nise, oter..mulighetene var mange, og derfor kikkert.
Denne morgenen var det en interessant hvit flekk som beveget seg på Trettholmen, som var som navnet tilsier en holme som vi så fra berget. Vi satte raskt den hvite flekken i sammenheng med et måkepar som hadde ligget på rede der ute tidligere den våren. Og så var ekspedisjon måkeungefoto igang.
Det var et lite stykke å gå ned til Bystingen og sjøen, der båten lå, så mor satt som trofast vaktpost med en kikkert, mens jeg og far gikk ned til båten med kikkerten og kamera. Turen til Trettholmen var ikke lang, men det gikk vel fort en 45 minutter fra vi gikk fra hytta også til vi var der ute på holmen. Så begynte letingen. For selv med mor som los ble det litt leting. For måkeunger, selv de litt større, trykker seg ned i gress og lyng for å gjemme seg. Og måkeforeldre, de forsvarer sitt avkom med lyd og vingeslag, og i verste fall dritt.
Men der. Der fikk vi se den. Og med svømmehud mellom tærne, ja da snakker jeg om måkeungen altså, så er det begrenset hvor fort det går over lyngtuer og moserabber. Og far fikk tak i den, og holdt den opp mot meg som andpusten og ustø tok favorittbildet over alle. Det er en litt uskarp måkeunge med åpent nebb og sprikende bein og vinger. Det er far, i utvasket singlet og caps, som smiler og ler mens han holder den ville ungen. Etterpå fikk ungen løpe, og måkemor og måkefar sirklet litt roligere over oss igjen. Og vi lo hele veien til land over den litt spontane ekspedisjonen og den sinte måkeungen.
Jeg lagde overskriften først i dag, før jeg skrev innlegget. Men den passer fremdeles. For ørnebildene og måkebildet kan ikke tas om igjen. De ble tatt for 26 år siden, med mitt første Nikon speilreflekskamera. Men minnene, de kan jeg oppleve igjen og igjen. Og hver gang  jeg er ute på fototurer, og særlig fuglefototurer, så tenker jeg på mine første "ordentlige" fuglebilder. Livet går i sirkler, men heldig vis i oppadgående spiral, så jeg gjentar meg selv, men på en annen plattform enn jeg sist var. Og nå er jeg tilbake igjen, med nytt nikonkamera, og nye fugler.