Om storm og tikkende bomber, og stillheten etterpå

Den første stormen denne uken var på mandag. Jeg har gjentatte ganger skrevet om kommentarfelt og noen av de som bruker disse, og jeg skal ikke gjenta meg selv. Jeg har tidligere også sagt at jeg sjelden leser disse feltene og det er fremdeles sant. Men så er det dette med å falle for fristelsen eller bli for nysgjerrig da. Og på mandags morgen, mens jeg satt på bussen og leste nyheter på NRK-appen, så ble fristelsen for stor. Som alltid før jeg leser kommentarer, så har jeg en antakelse om hva som står. Og jeg tok ikke feil denne gangen heller, dessverre.
Nyhetssaken var den triste saken fra Trondheim, om de to unge mennene som ble alvorlig skadet av en jevnaldrende, og som senere døde av skadene. Alle de tre var fra samme land. To var mindreårige flyktninger og en var asylsøker. Landet er konfliktfylt og det er rimelig å anta at man ikke kommer psykisk uskadet fra en krigssone, mindreårig eller ei. Jeg skal ikke gjenta kommentarene, men la meg si at jeg fint kunne grovsortere de i to bokser. En boks for rasisme og fremmedhat. Og en mindre en, for sympati og omsorg. Jeg ble såpass rystet over de styggeste kommentarene fra første boksen, at jeg la inn en kommentar..ja, det er sjelden vare, men jeg måtte. Jeg skrev: "Går det an å legge ut denne saken uten kommentarfelt, NRK? Vi befinner oss dessverre i et land der mange er uten respekt og selvsensur". Det tok veldig kort tid før NRK svarte "Hei, Marit. Det går ikke an å legge ut uten kommentarfelt. Jegvhar tatt en rydderunde i kommentarfeltet nå, og følger med. Even, NRK nyheter".
Like etterpå hadde NRK også lagt ut en egen kommentar der de minnet om at dette var en alvorlig sak, og de bad sine følgerne ta hensyn og respektere retningslinjene for kommentering.
Jeg fikk kun en negativ kommentar på mitt innlegg. Jeg skal ikke henge ut mannen, men ja, han er en av de som i en kronikk om kommentarfelt ble omtalte som bitre menn i 50-årene, med middels lønn og middels utdanning, og forsidebildet hans på fb er et norsk flagg.
Kommentaren hans var "så derfor skal du kneble et helt folk? Jeg er SÅ glad du ikke har noe særlig du skulle ha sagt!". Å, alt det jeg kunne ha svart på den. Jeg lot den stå ubesvart. Noen ganger er silent treatment best.
Jeg har aldri ønsket å kneble et helt folk. Jeg vil bare at de løse kanonene skal tenke før de tenner lunta. Jeg vil at rasistene skal tie. Jeg vil at de døde skal få fred, og i denne saken vil jeg at nestekjærligheten skal blomstre, at psykiatrien men også alle andre skal ta lærdom av hvor galt det gikk. Jeg vil også, selv om jeg synes det er litt gammaldags å trekke frem andre verdenskrig, minne om alle som kom seg velberget over til Sverige herfra, fordi de var forfulgt, redde eller hva som helst. Jeg vil i tillegg minne om at det bare i USA lever fire millioner mennesker med norske aner, som er slektninger av de som dro fra fattigdom til håpet om en bedre fremtid. Jeg minner om at de kunne gjøre dette fordi grensene ikke var stengt.
Nei, disse landene og situasjonene kan ikke sammenlignes. Ikke egentlig. Alle situasjoner, skjebner og mennesker er forskjellig. Poenget er bare at åpne grenser og hjelpsomhet har hjulpet utrolig mange mennesker til et bedre liv, og det er en tradisjon som alltid har eksistert.
Jeg sier ikke at asylpolitikk og innvandringspolitikk er enkelt. Jeg sier ikke at vi ikke har utfordringer og at vi er feilfrie her. Det jeg sier er at vi skal ikke ha så store pekefingre. Vi skal ikke bruke de døde unge til politiske argumenter. Vi skal ikke bruke disse unge skjebnene til å spre frykt. Jeg synes at kommentarfelt skal vise at vi har ytringsfrihet, jeg brukte jo min egen til å si noe, men det er forskjell på ytringsfrihet og ondsinn. Det er forskjell på ytringsfrihet og diskriminering eller rasisme.
Nå går jeg rett over på neste storm. Orkanen Helene, som alt forrige tirsdag satte kursen over Bermuda og sett mot Storbritannia. Og som av en eller annen grunn ble utsatt for en kjønnsskifte når hun nådde Europa, og som ble hetende Knud. En hissig en dette, uavhengig av kjønn.
Båter ble kastet hit og dit, hagemøblene fikk vaska og lufta seg, og nyhetene fikk brukt ordet ekstrem i mange sammenhenger, i dagevis. Men, selv om det var et kraftig uvær, så er det alltid like forunderlig at folk nesten virker litt skuffet over at ikke liv gikk tapt. Det ligger et litt sånn slør over omtalene nå som det er over, og det bare er materielle skader å ta inn over seg. Jeg skal ikke dvele over det. Jeg skal heller ikke dvele over at Knud ser ut til å være enklere å snakke om og engasjere seg i enn hendelsen i Trondheim.
Jeg skal heller, i avslutningsfasen, dvele over stillen etter stormen.
Det tar tid å rydde etter en storm. Det suser liksom fortsatt i ørene mens vi skaffer oss en oversikt over kostnader. Det er for noen vanskelig å vite hvor man skal begynne. Helene Knud er en av mange i rekken. Og der er det mye håndfast som vi kan ta tak i med håndkraft eller med maskinell hjelp. Vann kan pumpes ut, og bygg kan reises igjen. Det er litt verre med Trondheim. Men jeg tar i bruk en frustrert prosjektmedarbeidere ord og visdom: Jeg har trua. Jeg har trua på at vi stadig lærer , at vi blir bedre på å forutse, bedre på å hjelpe tidlig, kanskje vi til slutt blir i forkant og forebygger. Jeg har trua. Fordi jeg må. Det må vi alle.

Tenk å kunne leve livet slik som Kristin maler

Facebook-statusen som har inspirert til dette innlegget, er hentet fra siden til en kunstner med blikk for detaljer. Bildene hennes har kraft og dybde, de skaper ro samtidig som de pirrer nysgjerrigheten. Jeg leste dette på siden hennes:
"Det jobbes med nye idéer, nye lag på lag skaper endringer, noen ganger til det bedre men ikke alltid. Da slipes underliggende former frem igjen til jeg finner en slags harmoni. Så får det stå en stund til jeg ser det med nye øyne. Det er denne prosessen jeg elsker og som gjør det så morsomt og spennende å male".
For det første så er det flott at hun deler litt av prosessen frem mot ferdig bilde med oss. Men for meg så ble dette en trigger til noe annet, eller kanskje mer en parallell. Tenk å kunne leve livet som en skapende prosess. Tenk så mye vi kan lære av skapende kunstnere.
Jeg starter med det nakne lerretet. En ubrukt flate som er preparert og klar for å bli til noe vakkert. Jeg vet at jeg i alle fall ikke alltid tar meg tid til å skissere opp noen grunnleggende linjer før jeg tar frem penslene. Ofte fyker fargene av gårde og blander seg ukontrollert sammen før jeg plutselig ser hva jeg burde ha gjort fra starten av. Men da er jeg liksom så godt i gang at jeg ikke helt får til å snu. Jeg fortsetter å legge til mer farge, blander og roter, gjerne med litt hissige strøk på slutten, og av og til ender jeg med et helt lerret i brunt. Akkurat som barndommens modell-leire etter en tids bruk. Mørke beige med noen bitte små fragmenter av enkelte lyse farger som minnet om hvor fint det var i når de var ny.
Det er lett å se at livet, lik som et maleri, består av mange lag. Og livet kan også føles ganske så abstrakt innimellom alle konkretene.Tenk om jeg kunne male over dårlige ideer, eller gamle ideer, og se om det blir bedre andre eller tredje gang. Ikke for det, det er jo noen hendelser som har gjentatt seg selv opp gjennom årene, og noen ganger har det blitt bedre med årene. Men jeg har aldri kunnet slipt bort den nye, dårlige ideen igjen. Det er ikke lett å pusse seg ned til gamle suksesser. Å finne tilbake til roen som var før uro. Ofte blir det som strendene i Florida etter en orkan, med påfølgende stormflo. Stranden jeg finner tilbake til, er smalere, lavere, med mer drivved og rusk som havet har bragt med seg.Hvis jeg ser tilbake på noen av orkanstrendene, eller de dårlige ideene jeg ikke fikk slipt bort igjen, og ikke malte over, så tenker jeg at i mange tilfeller så var det lærerikt å rydde stranden på nytt, men jeg skulle ønske jeg hadde sett inspirasjonen og nytten i drivveden fremfor å være frustrert over plastsøpla. Det er noen lerreter som kunne vært reddet med en bedre plan og bedre farger. Men til tross for at jeg leker meg med definisjonen livskunstner, så er det vel ikke det jeg skal bli rik av da.
Kristin skriver om prosessen. Det er litt Lennon over det... Livet er det som skjer mens du er i ferd med å planlegge det, sa Lennon (fritt oversatt.) Jeg har skrevet, sagt og ment både metaforisk og konkret, at det er viktig å ta seg tid til å være, til å leve. Jeg tenker at det å se på livet som prosess har noe for seg. Ikke alltid skulle bli ferdig med dagen i dag, i dag, men se på dagen i dag, i morgen, og finpusse den litt. Kanskje skal ikke hver dag være et nytt lerret, ubrukt og klar til å fylles. Kanskje skal dagen i dag være en del av i går og i morgen samtidig. Og kanskje i fjor sommer kan ha en rolle i neste års sommer. Kanskje er det uker og månedslerretter. Og årslerretter. De må være større da.
Skolen er vel det nærmeste vi kommer lag på lag, sånn egentlig. Der bygger året på fjoråret til en viss grad ved at vi lærer nye ting som kan videreutvikle det vi allerede kan, etter hvert som vi blir større.
Arbeidslivet er også litt lag på lag, hvis vi gjør det til det eller hvis vi kan gjøre det til det...det er kanskje mulig å legge på nye lag uansett hvor mange repeterende og monotone arbeidsoppgaver man måtte ha? Jeg tror det.
Denne uka fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte ha trua. At jeg ikke bare måtte forvente at ting som var lovt, ikke gikk i orden, for det ble bare negativt og skapte irritasjon. I og med at dette var i en situasjon der jeg var utsendt for å overvåke at noe ble ferdigstilt, og replikken ble levert av en ekstern samarbeidspartner som var sent ute med en leveranse som skulle vært ferdig for flere uker siden, tillot jeg meg et skarpt blikk og en noe syrlig replikk tilbake. Men jeg kjenner at det gjorde likevel noe med meg, når irritasjonen hadde lagt seg. For han hadde jo et poeng også. Nå er jeg vel fremdeles litt i tvil om alt hadde blitt fulgt opp uavhengig av vaktbikkje-oppdraget mitt, men samtidig så er det jo mer energikrevende å tro at ting ikke går eller vil bli gjort enn å ha trua. På en annen side så er jo energiboosten jeg fikk av å bli positivt overrasket når ting faktisk ble gjort, verdt pessimismen.
Som dere ser, jeg er delt på om han hadde et godt poeng eller ikke. Generellt sett, ja, men situasjonsbetinget nei. Mine forventninger i denne situasjonen var så lave som de var, basert på ervervede erfaringer. Men: lærdommen jeg kan ta med meg er at jeg ikke generaliserer denne typen leverandører og like situasjoner. Eller generaliserer dette over i livet, igjen. Eller livskunsten. Hvis jeg forventer en smørje og en uønsket flekk midt i maleriet, så lar jeg meg styre mot det, og plutselig lever penselen sitt eget liv. Hvis jeg forventer en spennende prosess som gir et ønsket resultat på ett eller annet tidspunkt, så vil det bli sånn.
Nå kan jeg høre både Maja Angelou og dr. Rev. Mary humre litt før de stemmer i med et "we told you so" fra himmelen. For det er jo det de sa hele tiden. Ordene og tankene dine som du sender ut i universet, returnerer aldri tomme tilbake. Du høster som du sår, selv om jeg stadig finner et og annet ugress som jeg ikke kan huske å ha sådd. De sa begge to også at alt som er ment å skje, vil skje, ikke alltid når du ønsker det men " in devine time. ". Jeg vet jeg har mange ateister som leser, men bær over med meg. Sansynlig vis har vi alle opplevd følelsen av en innblanding av ukjent kraft som enten har forkludret eller vært til hjelp i øyeblikket, og der vi i ettertid har skjønt at innblandingen hadde noe for seg. Jeg har mitt perspektiv og ett navn på kraften. Andre har et annet perspektiv og et annet navn. Noen tror ikke på denslags påvirkning over hode. Det trenger ikke være mer komplisert enn det.
I skrivende øyeblikk, med mitt perspektiv, sitter jeg og lurer på hva jeg går glipp av og ikke minst hva jeg får i stedet for, da jeg ikke klarte å få tak i Cher-billetter i går til tross for at jeg satt klar på nettet det sekundet de ble lagt ut. Nå kan jeg klandre både forhåndssalg og datateknologien for dette, men det er litt trøst i å tenke at kanskje...kanskje var dette en flekk på lerretet som ikke er en del av DT ferdige bilde. Kanskje var dette noe som skal erstattes med et helt annet lag, eller kanskje en bit med slipt glass fra havet. Den som lever i prosess, får se.

Kvinne er kvinne verst - det er mobbing det handler om

Jeg starter med å slå fast at nei, jeg opplever meg ikke mobbet på noen arenaer i livet mitt. Jeg ønsker bare å si noe høyt, dele litt gamle erfaringer og aller helst nå frem til de som jobber med barn og som er foreldre til barn i skolealder, og spesielt jenter.
Det oppleves kanskje stigmatiserende å velge ett av kjønnene når jeg skriver om mobbing, men det forklarer seg selv litt lengre ned. Skjult agressjon og skjult mobbing må sies høyt, pekes på og staves ut tydelig for at alle skal bli oppmerksomme på den. Og denne typen mobbing jeg skriver om, er som jeg også skriver senere, kvinnedominert , både når det gjelder utøveren og den utsatte. Det er like vel viktig å påpeke at selv om jeg skriver om dette som kvinnedominert, så finnes det også gutter som blir utsatt for denne mobbingen. Jeg har ikke glemt dem, og det bør ikke resten av verden heller, selv om innlegget handler om majoritetskjønnet denne gangen.
Opp gjennom voksenlivet har jeg i flere perioder gått til psykolog, for det meste i privat, i egenfinansiert regi. De siste ti årene har jeg hatt gleden av jevnlige eller mer sporadiske samtaler med en fantastisk dame som heter Stine. Vi har pratet mye om dette med kvinner og kvinners måte å omgås på, fra barndomsvarianten jenter og helt opp til voksne damer/kvinner/ koner. Vi var skjønt enige om at det er en kjønnsforskjell, på alt fra forventninger, kommunikasjonsform, kroppsspråk og følelser som kommer til uttrykk, og så er det selvfølgelig unntak fra majoriteten sånn som i alt annet som er delt inn i "de fleste, og unntakene".
I en periode der jeg hadde enkelte utfordrende elementer med en utstrakt bruk av hersketeknikker på en av mine livsarenaer, som bød på tilsynelatende uoverkommelige, uforanderlige og energitappende utfordringer, presenterte Stine meg for en bok som het "Odd girl out. The hidden culture of agression in girls" . Boken er skrevet av Rachel Simmons, som har forsket på hvordan noen jenter behandler og blir behandlet av hverandre. Simmons bruker begrepet jentemobbing. Jeg har i senere tid hørt at man ikke bruker dette begrepet lengre, men jeg tillater meg i alle fall å si at boken handler om den typen mobbing, hersking og manipulering som man i langt større grad ser hos jenter/kvinner vs gutter/menn. Simmons er helt klar på at dette er et kvinnedominert fenomen, og hun sier at de alle fleste jenter som bedriver denne typen mobbing, slutter med det når de blir større og skjønner hvor negativt det virker inn på de utsatte jentene. Men, Simmons sier også at noen av disse jentene slutter aldri med det. Og sørgelig nok så er det mange av de mest utpregede som finner seg en leder eller mellomlederposisjon, der de fortsetter med sin uartige adferd. Jeg tenker at de ikke endrer denne adferden fordi de ikke vet bedre, eller fordi de liker maktfølelsen de får ved å tråkke på andre, samt at noen av disse utøverne har en definert eller udefinert diagnose innenfor psykopat-spektret.
Så, hva handler dette om da? er det kanskje noen som tenker. Dette handler om himling med øynene, peking, underfundige smil og andre gester som skaper usikkerhet hos den utsatte. Det handler om å holde enkeltindivider utenfor. Det handler om klikker, der noen er innenfor, noen utenfor. Det handler om avvisning, hvisking, om manipulering og baksnakking. Og så og si uten unntak, så er dette gjort i det skjulte ( derfor Simmons undertittel som sier "hidden culture"). I tillegg til alt dette skjulte, så er det også fysiske ting som klyping, dytting, sparke bein for etc, så fremt det kan skje usett, og slik at man alltid kan ta på seg et uskyldig ansiktsuttrykk mens man nekter for ugjerningen.
Og det er her det kreves våkne foreldre, pedagoger, nabokjerringer og nabokarer, og også medelever, venninner og venner. For dette er en skjult kultur der utøverne slipper unna med mye. Alt for mye. Og der offerne strever med å bli hørt og trodd, særlig i barnehage og skolesammenheng. Fenomenet er også tilstede i arbeidstaker og sjefsammenheng, men jeg holder dette innlegget på barnenivået. For det er det som opprører meg mest.
De som blir utsatt for dette, tar ofte på seg både ansvar og skyld. Ofte oppleves de som uroskapere og urolige, fordi de er frustrerte. De er frustrerte fordi de opplever manipulasjon som de ikke skjønner, og derfor skjønner de ikke hvordan de skal reagere eller gi uttrykk for det de opplever. De prøver å endre adferd. De bruker ufattelig mye energi på å bli likt, trodd, unngå å gjøre feil, unngå mobberne. Å bli utsatt for stadig ignorering, himling med øynene, opplevd hvisking bak ryggen som gjerne er synlig for den utsatte men ikke for lærere eller andre som kunne vært støttespillere, gir en utrygghet som kan minne om paranoia og som kan bli tolket som det. De utsatte risikerer å bli definert som overfølsomme og overtolkende, og dessverre blir de ofte det. De blir også ofte fortalt at dette kanskje bare er noe de innbiller seg. Det er da det virkelig blir ødeleggende. Når de du betro deg til, kaster ballen tilbake. Foreldre til de utsatte kjemper også. Først er det sikkert en vei å gå for å oppdage hva som skjer. Så er det kampen for å bli trodd, få aksept for eller en erkjennelse for at dette skjer. Skoler og barnehager  vil være mobbefri og sier dumme ting som "ja ja, barn er barn". Eller "det er lett å misforstå". Eller "  vi har ikke sett noe". Eller " la oss ikke prate for høyt før vi har fått sett på det". Alt dette mens barna ( og deres foreldre) ser og opplever at de gode barndomsårene ikke er så gode og ikke er den vekstperioden det skal være. Fortvilte foreldre og barn med magevondt og skolevegring kjemper i motvind i dette landet, mens handlingsplanene ligger der som et hån mot de. Vi trenger ikke mer enn et googlesøk for å se alle de gamle uoppdagede sakene der voksenlivet er delvis ødelagt. I tillegg ser vi den statistiske dysterheten som forteller oss om de som gav opp, og også de som måtte flytte skole, eller måtte slutte med favorittsporten sin. Det vi ikke finner, er saker der utøveren måtte flytte skole.
La oss være ærlig: det brukes for mye silkehansker når det gjelder mobbing, og enda mer jentemobbing. Det er for mye dilling, og for lite trøkk på foreldrene til utøverne eller fascilitatorene. Jeg bruker det siste ordet fordi mange av mobberne ordner seg med en liten klan av medløpere som handler/mobber på ordre fra dem. Denne klanen består ofte av engstelige barn som er redd for å bli den utsatte. I deres tankegang skapt av frykt, er det bedre å mobbe enn å bli mobbet. De ser heller ikke sine gjerninger som mobbing. Det var jo bare et blikk. Eller en manipulering av leken slik at den utsatte alltid måtte stå på gjemsel, eller alltid har'n i sisten. De kunne jo ikke vite at hun skulle bli så lei seg av at de fysisk snudde ryggen til, eller at hun var den eneste som ikke fikk en botn av sjokoladen, gang på gang.  Det var jo bare moro at alle klærne var gjemt etter gymtimen...
Det er mange berørte i dette. Det er mye frykt, dårlig samvittighet, dårlig selvtillit, angst og mistrivsel. Aller mest for den utsatte, og dennes familie, men også for medløpere.
Og alle må sees og få hjelp, til og med hovedmobberen.
Vi har jo i dette landet et vell av handlingsplaner, også mot mobbing. Og vi har mobbekontrakter og mobbefri soner. Dessverre så er det sånn at når man får en handlingsplan, og mye fokus på hva vi vil ha og ikke vil ha, så kommer disse tre apekattene frem i mange. Hvis vi ikke ser, hører eller sier det, så finnes det ikke. Det er status å ha en skole, SFO eller en barnehage der det ikke finnes mobbing, der man har lykkes med arbeidet. Og jo mer man føles man har lykkes, jo verre er det å innrømme at det ikke er helt sånn. Det triste er at dette bidrar til at den utsatte blir dobbelt utsatt. Mobbingen fortsetter, og manglende handling fra voksenverden forteller den utsatte at det er hos henne eller han feilen ligger. Selvtilliten lider, troen på å lykkes lider, læringen lider, trivselen lider, og kanskje må en hel familie bryte opp og finne nytt sted å bo og ny skole, noe som berører alle. Den utsatte vil sansynlig vis bruke menge måneder med klump i magen før den stoler på at de nye vennene er til å stole på. Og hele familien vil bruke mye tid og energi på å uroe seg samtidig som de reetablere seg. Mens mobberen leter etter et nytt offer.
Jeg tenker også at en annen stor synd som skoler og barnehager gjør her, er at de ofte ikke vurderer om de hjemmene som ikke tar mobbing på alvor, burde sees nærmere på. Hva slags holdninger får mobberen med seg? Får den støtte eller konsekvenser for sine handlinger? Skjønner foreldrene alvoret? Bortforklares elle bagatelliseres handlingen? Og i ytterste konsekvens: vurderes det noen  gang om mobberen faktisk burde utredes? Tenkes det noen gang på at psykopater også har vært barn?  For en liten prosent av de mest intense og manipulerende barna er kanskje i det spektret. Uten sammenligning for øvrig, men det har jo vært sett sammenhenger mellom voksne drapspersoner og sadistiske handlinger mot dyr i barndommen, så det kunne jo i noen tilfeller vært verdt en tanke. Likeså tror jeg at barnevern også er vurdert for sjelden. Mobbing kan være et symptom. Et rop om hjelp.
Jeg har virkelig ikke en god avrunding på dette innlegget. Det er mest inspirert av psykolog og veileder Stine, og Rachel Simmons, men valg av tidspunkt for å skrive det er sørgelig nok med bakgrunn i en bestemt jente,  et oppegående, fortvilet og kjempende foreldrepar, en unnvikende og delvis benektende skole, et hjem som delvis unnskylder en mobber, en klan av mobbere med en alfahunn med manipulerende evner og onde hensikter på topp av klanen. Kan jeg si at et barn har onde hensikter?. I gitte tilfelle så tillater jeg meg det. Jeg har alltid prøvd å skille handlinger og barn,  og sagt at barn ikke er slemme, selv om de gjør slemme ting osv. Men: det er faktisk noen som bruker  både energi og kløkt for å gjøre andres liv utrivelig, og det er i de mest utspekulerte tilfellene jeg ser at jeg sliter med bare å si at det er slemme handlinger. I de tilfellene der utøveren får en tilfredsstillelsen og en glede eller maktfølelse av at andre lider, så er det noe mer en bare en tilfeldig handling og en test av grenser. Tenk på den.
Til alle der ute: kryss fingrene for dett barnet og hennes nære og alle andre barn som får skolegangen og barndommen ødelagt av mobbing, enten det er tankeløse handlinger eller bevist manipulasjon.Se dere rundt når dere ferdes i offentlige rom. La ikke barn få være barn hvis barn ikke er ålreite mot andre barn. Og det handler aldri om å lære utsatte barn å ta igjen, det handler om å stoppe mobberne. Alltid.