Alle skal med

Jeg skrev et innlegg om mobbing i fjor. Du finner det på bloggen min, under september 2018. I starten skrev jeg at jeg ikke ble mobbet på noen arenaer, for å understreke at blogginnlegget var inspirert av andre i samfunnet. Likedan er dette innlegget. Jeg var et barn som ikke var særlig begeistret for store bursdager, og jeg hadde bursdag midt i ferien da vi ofte var på ferietur. Snakker om lykketreff. Så dagen blogginnlegg er ikke egenopplevd, men det er tanker jeg gjør meg når jeg sitter og funderer. Og Facebook er jo en ny kanal der man kan bli inspirert til å fundere.
Fra tid til annen popper det opp innlegg på Facebook som gjør meg oppmerksom på at det finnes mange grupper som omhandler budskapet alle skal med. Det står gjerne noe sånt som at vi har en egen gruppe, tilhørende en eller annen skole eller skoleklasse, som kjemper for at alle skal inviteres i bursdager.
Jeg skal ikke klage på intensjonen. Den er fin den, for den er ment å forhindre utenforskap. Gruppene er til for de barna som aldri blir bedt i bursdag, og ære være for tiltaket for de barna. Men medaljen har flere baksider, selv om en medalje egentlig er bare tosidig.
Vi har opp gjennom årene fått flere og flere båser og definisjoner å putte folk i. Typiske kvinneblader har tester som «er du ekstrovert eller introvert» og  «test her om du er hypersensitiv», og det er artikler som « hvem er du i venneflokken» og «er du partyløve eller festbrems». Jeg synes det er litt naivt å tro at egenskaper og personligheter ikke gir seg til kjenne før man er voksen. Og med det så tenker jeg også at alle skal med på bursdag vil ramme en del barn som ikke er så utpreget flokkdyr, som ikke er så veldig ekstrovert og som er hypersensitiv. Disse barna vil sannsynlig vis bli kurert for bursdagsfeiring for mange år fremover etter å ha hatt bursdag med full brakke i heimen gjennom barne- og ungdomsskolen. Men det er ikke det største problemet.
Det største problemet er de barna som på grunn av at «alle skal med», må invitere sin største plageånd i sin bursdag. For når alle skal med inkluderer dette mobberne.
Mobberne inviteres inn i det som for mobbeofre ofte er den eneste trygge arenaen. Og mange mobbere vet å utnytte dette til fulle. Det kan være leker eller gjenstander som «uheldigvis» blir ødelagt. Det kan være himlingen med øynene over maten eller lekene eller filmen/aktivitetene som er ment som underholdning. Noen mobbere er utspekulert nok til å finne en gave som tilsynelatende er fin men som har et skjult budskap til mobbeofferet. Noen er også utspekulerte nok til å sørge for at bursdagsbarnet opplever mistrivsel og utenforskap i sin egen bursdag. For ikke å snakke om etter bursdagen, på skolen, der mobberen kan finne anledninger i skjul til å fortelle alle hvor kjedelig bursdagen var eller at kaken smakte vondt, eller enda verre hvor dumme eller latterlige foreldrene til bursdagsbarnet var.
Likeså må mobbeofferet gå i bursdag til mobberen. Tenk å gi presang i belønning til sin egen plageånd. Mobberen sier sannsynlig vis at gaven ikke er bra nok også, når ingen foreldre er i nærheten. Eller tenk bare det å måtte tilbringe flere timer i mobbernes hjem, og bli holdt utenfor eller dårlig behandlet på finurlig vis. For noen ville det være en lettelse å ikke bli bedt i bursdag til sin egen plageånd. For det er som regel sånn at mobbeofrene er for høflige til å takke nei. Noen klarer kanskje å simulere en sykdom som gjør at de ikke kan gå i bursdagen, men jeg tror at alt for mange går.
Ja da, jeg vet. Jeg svartmaler en god ide, et supert tiltak for å forhindre utenforskap. Men det forhindrer bare en del av utenforskapen. I tillegg bidrar det til nok en perfekt arena for mobbing.
Tenk også på mødrene og fedrene som vet om mobbingen. Tenk på de som vet hvem barnets plageånd er, og vet at denne står på gjestelista. Tenk deg dilemmaet. Og tenk deg stresset og angsten for hele bursdagsfamilien. For ikke å snakke om de som står imot presset og som nekter å invitere mobberen inn i sitt hus, fordi de vil beskytte sitt eggets barn trygge arena. Plutselig er hele familien uglesett. Barnet får flere spydigheter fra flere hold på skolen, mobberen får sympatien, og foreldregruppen tar avstand fra foreldre som ekskluderer barn på bursdager.
Til slutt: Hånden i været alle voksne som har en nabo, en kollega, en i omgangskretsen, som ser ned på dem eller kommer med spydigheter når anledningen bryr seg. Og rekk hånden i været de av dere som inviterer disse menneskene på bursdagen, festen eller middagen dere arrangerer.
Jeg bare nevner det.

Meg og kirkevalget - et passende innlegg på en søndag

Jeg har nettopp vært og avgitt min stemme i kirkevalget. En rettighet jeg har som medlem av den Norske kirke, og en plikt for oss som ønsker en kirke som har rom for alle troende, uavhengig av hvordan vi lever livet vårt.
Da jeg hadde stemt, og kom ut av lokalet ble jeg stanset av en mann som sto med valglister for et politisk parti. Jeg så ikke hvilket parti, og det var ikke som representant for sitt parti han stanset meg heller. Han spurte om han kunne stille meg et spørsmål, fordi jeg på vei inn ikke hadde tatt imot valglistene der ute, og begrunnet det med at det var kirkevalget jeg var der for.
Spør i vei, sa jeg. Jeg er medlem av den Norske kirke, men jeg har ikke satt meg inn i noe med det som har med kirkevalget å gjøre. Kan du si meg forskjellen på de to listene som man kan velge mellom her, sa han.
Vel, det er vel kanskje ikke korrekt å påvirke andres valg, sa jeg, men hovedforskjellen på listene er vel at Åpen folkekirke kjemper for en mer liberal kirke. En kirke som ikke fordømmer, men som har rom for alle som tror, sa jeg.
Det var godt sagt, men kan du si litt mer, sa mannen. Åpen folkekirke prøver ikke å avskaffe likekjønnede ekteskap, sa jeg. De vil at det skal være rom for homofile, for samboere, for ugifte med barn. De vil at takhøyden ikke bare skal være i meter.
Tusen takk, sa mannen. Nå vet jeg mye mer enn jeg visste for tre minutter siden. Jeg synes det er vanskelig med slike valg sa han, men det er viktig å ha en kirke som har rom for alle, uansett hvem vi er. Og med det sa vi god søndag til hverandre og jeg gikk hjem.
Hvorfor melder du deg ikke ut av kirken i protest? er det mange som har spurt meg. Jeg fortsetter å være medlem, det er min protest sier jeg.
Jeg har tenkt nøye gjennom dette.
Jeg har tenkt på hvorfor jeg vil være medlem av en institusjon som har organet Kirkemøtet (som består av medlemmene i de 11 bispedømmerådene) som tidligere prøvde å avskaffe partnerskaploven, som prøvde å avskaffe den nye ekteskapsloven som tillater likekjønnede å gifte seg, som kjemper for presters rett til å reservere seg mot å vie likekjønnede.
Jeg var på studiebesøk i en moské en gang. Der hadde de regel om at kvinner måtte gå inn bakveien. Imamen ble litt bestyrtet da de mannlige studentene som jeg var med på dette besøket, også forlangte å gå inn bakveien, for måtte noen så skulle alle gå inn den veien.
Vi diskuterte dette etterpå, hva vi syntes om denne regelen. Men hvorfor diskuterer vi det egentlig? Den Norske kirke har også slike regler. De gjør døren trangere for kvinner generelt, for ugifte mødre spesielt, for likekjønnede par, for ugifte prester. Kvinnelige prester og biskoper eksisterer, men ikke uten diskusjoner og motstand.
Så igjen, hvorfor er jeg fortsatt medlem tenker du kanskje.
Fordi hvis alle vi som kirken ikke vil vedkjenne seg, meldte seg ut i protest, så ble det aldri noen forandring. Tenk på Rosa Parks som satte seg på plass reservert for hvite i bussen. Tenk på suffragettene som kjempet for kvinners stemmerett. Nei, jeg er ikke verdig å sammenligne meg verken med Rosa Parks eller med suffragettene. Poenget mitt er at hvis alle snur ryggen til eller melder seg ut, så er det ingen som tar kampen.
Selv om det er hemmelig valg, så er det vel ingen hemmelighet at jeg stemte på Åpen Folkekirke. I tillegg så benyttet jeg anledningen til å gi personstemme til kvinner, og til yngre kvinner, både på folkekirkelisten og menighetsrådslisten. Kirken trenger flere kvinner, og jeg tror de yngre må inn for å bidra med friske holdninger. Jeg vet dessverre at det ikke er en selvfølge at de yngre er liberale, men jeg håper. Nå er det også sånn at ikke alle de eldre ikke er liberale, så har jeg sagt det også.
Men jeg har i alle fall brukt stemmeretten min, og gjort mitt beste for å bidra til en mer liberal kirke.
Jeg avslutter med et sitat fra Åpen folkekirke: Størst av alt er kjærligheten. Åpen folkekirke ønsker en kirke som fremmer menneskeverdet og motarbeider diskriminering. En kirke hvor alle skal erfare at de er hjertelig velkommen.