Førjulstid på krykker gir rom for refleksjon

Jeg gjennomgikk et planlagt kirurgisk inngrep i kneet på tirsdag. Alt har gått fint så langt, så det er ikke operasjonen jeg skal skrive om. Det er mer alt rundt, alt man ikke tenker på til daglig, og alt man tenker på både før og etter.
La meg starte med forrige uke.
Min bestemor sa alltid at når hun skulle reise bort, så vasket hun huset, skiftet på sengen, vasket alle klær som var skitne mv. Litt fordi det da var koselig å komme hjem igjen, men aller mest fordi ingen skulle måtte rydde og vaske møkkete hus og klær etter henne hvis hun ikke skulle komme tilbake. Jeg trenger kanskje ikke å tydeliggjøre det, men her var det pessimisten bestemor som så for seg at hun ikke kom levende hjem igjen. Det var ikke en skjult drøm om å rømme fra alt.
Jeg var veldig glad i bestemor, pessimisme og humor i skjønn forening. Og forrige uke hørtes jeg hennes mantra som på dialekt er sånn ca «ikkje nåinn ska måtta ta lorten ette me vest e dør på tur».
For å si det sånn, det er relativt rent i leiligheten min. Speil er pusset, og skapdører og håndtak på alle kjøkkenskap er fri for seigt kjøkkenstøv. Til om med kaffetrakteren er nyrenset. Og i en svakt øyeblikk så dro jeg frem julepynten og lyslenken til balkongen også.
Dilemmaet var jo å kjøpe inn mat nok til en hel uke. Det er jo litt selvmotsigende hvis man tenker på bestemorvis, så det tilskriver jeg overlevelsesinstinktet og et snev av optimisme.
Nå var det ikke bare hus og mat som måtte være på stell. Jeg måtte skaffe krykker også. Jeg kunne kjøpe krykker på stedet, men takk og lov at jeg ikke satset på det, for der hadde de ikke ispigger for krykker til salgs. I og med at jeg jobber i samme bygget som bydelens hjemmetjeneste, så gikk jeg ned dit og spurte om man kunne låne krykker noe sted. Det trengte jeg ikke, for hun som satt i  skranken hadde et par jeg kunne låne. I tillegg ble jeg klar over at jeg har opp til flere kolleger som har krykker stående. Tenk, nå har jeg kommet i den alderen at jeg kjenner mange som har et par krykker stående. Og etter dette så har jo jeg kjøpt et par isbrodder for krykker som jeg kan låne bort til de som ikke har det.
Operasjonen gikk godt, og en apotektur, en taxitur og tre etasjer med trapper senere var jeg hjemme. Og så begynte hverdagslivet med ett bein å stå ordentlig på, ett å stå litt på, og to krykker som gjør at hendene er okkupert.
Like godt som jeg har pessimisme-realismen etter bestemor, så har jeg ordenssansen etter tante Ingrid (og broren hennes, altså min far). Dette er en utfordring nå som jeg har krykker. Jeg biter tennene sammen og prøver å tåle at noe som pleier å være i skuffer og skap, står fremme. Fjernkontrollene ligger ved sofaen. Ladere til eplehagen ligger der jeg ladet sist. Jeg har også innsett at å spise foran tv’n ikke er særlig praktisk, eller er så og si umulig, da jeg ikke er blekksprut, og man ikke kan putte middagen i lomma.
Noen kamper har jeg likevel valgt. Melkekartonger og plastemballasje skal skylles før de resirkuleres. Jeg skyller oppvasken før jeg setter den i oppvaskmaskinen.(dette er jo fordi jeg ser litt mørkt på å skulle tømme oppvaskmaskinen alt for ofte akkurat nå, og at skylt vask ikke gir den samme odøren). Jeg har gjort meg noen erfaringer de to siste dagene, og ser at krykker fordrer kreativitet og løsningsorientering. Store lommer er et must. Kopper med lokk like så. Det er ikke uvesentlig hvor man står plassert i forhold til kjøkkenbenk, komfyr og bord, når man legger krykkene fra seg. Jeg er imponert over hvor lett det var å huske at jeg måtte ha krykker hvis jeg våknet på natten, og litt frustrert over hvor våken man må være for å komme seg på do med nevnte hjelpemiddel på natten.
Jeg tenkte også på forhånd at man kan raskt komme tilbake på jobb når det bare er kneet som feiler noe. Nå er det ikke slik at jeg blir borte så veldig lenge, men den forespeilede ene uken blir nok litt knapt. Jeg kaldsvetter og hviler etter hver runde på kjøkkenet. Etter hvert måltid jeg lager. Etter hver do-tur, for ikke å snakke om etter en dusj. Foreløpig må beinet være høyt og på en pute det meste av dagen. Kroppen jobber med å hele såret, og kneet sier ifra innimellom at noen har snittet og rotet litt rundt der. Heldigvis er dette en forbigående periode. Jeg trenger ikke en gang maksdosen med smertestillende. Bank i bordet.
Jeg har selvfølgelig gjort meg noen tanker. Jeg kjenner en stor beundring og medfølelse med de som er avhengige av krykker, rullestoler, førerhunder, stokker og andre nødvendige hjelpemidler i hverdagen hele livet.
Det er ikke det at jeg ikke har skjønt tidligere hvor utfordrende det kan være, og hvor mange hindringer det er i en hverdag. En del av jobben min med nybygg av barnehager er å tenke universell utforming, og da må man automatisk tenke fremkommelighet og tilgjengelighet. Jeg har møtt mange mennesker med diverse utfordringer, og mange av de har delt deler av de utfordringer man møter. Men det er dette med å ha skoen på litt sjøl. Det er først da jeg ble klar over hvor mange «småturer» jeg tar rundt i leiligheten i løpet av en dag. Jeg skjønte fort at jeg må tenke annerledes. Store lommer er en ting. Mobilen i snor rundt halsen (ja da, litt sånn trygghetsalarmprinsipp, men jeg er jo ikke helt stø på krykker). Det å planlegge eller tenke på hva annet jeg trenger når jeg først er på beina for å hente en ting. Følelsen av mismot når jeg lander i sofaen for så å finne ut at jeg har glemt noe. Snøen på balkongen som bare får samle seg opp. Det som er øverst i skapet, som bare er utilgjengelig.
All akrobatikken som kreves for å dusje, med hovedtyngden på ett bein. For å si det slik, sjampo får holde. Balsam blir for mye. Det er også overraskende hvor mange ting som faller ned i løpet av en dusj, når det er litt vanskeligere å få plukket det opp igjen.
Det er Thanksgiving i dag. Det er tiden for å være takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg har familie som er der, og bryr seg om meg. Jeg er takknemlig for at dette krykkelivet er forbigående, og jeg må si at jeg er utrolig takknemlig for at jeg sitter her i en varm stue og slipper å tenke på at jeg kan miste jobben ved sykemelding. Jeg takke for at det finnes kolonial.no, selv om jeg ennå ikke har brukt dem. Jeg er så glad for at jeg har gode kolleger som tenker på meg, som ønsker meg god bedring  og som skriver « si ifra om det er noe du trenger», og mener det.
Jeg er takknemlig for alt og alle jeg har i livet mitt som gir meg glede og utfordringer, mening og formål. Og med det sender jeg denne ut i verdensveven med ønske om en god Thanksgiving og en vakker adventstid.

Livet leves best i skyggen

I dag var det tretti grader, og selv med faktor 50 så vurderte jeg at en stol i solen ville være for tøft for vinterblek hud. Jeg fant meg derfor en solseng i skyggen. Og det ble en metafor i seg sjøl.
Det er mange som klager over livet i skyggen. Livet i skyggen betyr for mange at solen skinner på noen andre, eller ikke der de er. Men hvordan kan man være så sikker på at det er i solen det er best da?
I flere år jobbet jeg som leder. For meg var det et sted i solen, men den metaforen er ikke udelt positiv. Det hadde sine gleder, men sitter du i solen, er det vanskelig å gjemme seg, vanskelig å beskytte seg og fort å bli brent. Etter ti år orket jeg ikke mer, og fikk meg en jobb i skyggen. En annen metafor her kan være på scenen kontra i kulissene. Scenelyset kan være like ublidt som solen, og livet i kulissene kan være vel så interessant. I 2014 fant jeg meg en jobb der jeg jobber mest i kulissene eller skyggen, men der jeg av og til må frem i lyset. Men som regel bare i små sekvenser.
I ukene før jeg kom hit, følte jeg at jeg måtte tre ut av et fredfullt skyggeliv i litt hyppigere perioder. Jeg brente lyset i begge ender i høstmørket, og uansett om jeg ikke har en stol i solen , så følte jeg meg litt utsatt i åpent terreng med stikkende stråler som prøvde å brenne hull i meg. Kanskje er jeg litt for tynnhudet etter et liv utenfor solen eller rampelyset, så det er derfor det tar på sånn. Jeg var i alle fall uendelig glad når jeg kom meg inn i flyet med nesen for Florida. Jeg håndterer den ekte solen bedre enn den metaforiske. Helt klart.
Men så var det varmen da. To timer om dagen har vært nok til nå, og mye bading. Rolige svømmetak, passe fremdrift og nesten lydløst. Man kan si hva man vil om karbonavtrykk og å sette fysiske spor etter seg, men av og til er det deilig å føle seg lydløs og usynlig.
Så kom dagen i dag.

Jeg satt i skyggen, med en god bok og et stort smil i dag. En mild bris blir enda mildere i skyggen, og  jeg kunne fremdeles se både den blå himmelen, de skiftende skyene som seilte forbi, og solstrålene som fikk bassenget til å glitre. Varmen var akkurat passe, og ikke ble jeg brent heller.

Da solen innhentet stolen min, gikk jeg og satte meg i skyggen på lanaien. En vifte surrer lett i taket. Blåser en liten vind ned på meg. En tricolor hegre spankulerer i vannkanten, mens en bluejay skriker i et tre. En liten hare spretter ut og inn av blomsterbedet til Pam, og en stor blå hegre hveser på andre siden av dammen.
Alt dette livet får jeg med meg fra min plass i skyggen, i perfekt temperatur. Jeg tar en stor slurk av vannet med isbiter i og kjenner at det blir perfekt med en padletur i mangrovene i morgen.

Tanker fra lanaien

Det er tidlig morgen, i alle fall til ferie å være. Åtte er en fin tid å sitte ute på lanaien med kaffe og frokost. Jeg sitter og lytter, prøver å gjenkjenne de forskjellige artene av fugler og kryp som er våkne og klar for en ny dag. Vi har vært våkne alle sammen siden seks, men det høres for meg ut som at noen fugler har tidligere skift enn andre, etter at locustene har stilnet nattelyden sin.
I dag var åtte en fin tid for plen-og kantklipping også. Det får jeg bare tåle, for jeg har full forståelse for at de vil gjøre dette unna før solen tar tak og vi når 30-tallet på celsiusskalaen. Det høres enda varmere ut når det blir in the nineties på fahrenheit-skalaen. Varmt er det uansett.
Jeg tar en solid slurk av kaffekoppen mens jeg speider etter skilpaddene. De er litt ekstra treige i dag. Ikke så mye som en liten dupp i overflaten. Ikke der jeg ser i alle fall.
Jeg kan kjenne at skvattringen i trærne, plenklippernes jevne dur, et plask av en fisk i ny og ne og de små bevegelsene i bladene på trærne henter meg helt ned. Ned der det er lave skuldre og hodet tømmes for jobbfuss og mas.
Jeg sov hele natten i natt. Kroppen er mykere etter basseng-rundene og solens stråler. Den ordentlige gleden over å se en svart og hvit sanger i trærne i går var også et tegn. Og gleden over å være to, danner rammen rundt hele tilværelsen.
Jeg kjenner på en absolutt frihetsfølelse. En saktegående Marit som får med seg alt i busker og kratt, og som kjenner at hver lukt, hver lyd er kjent og hører til i dette andre livet. For det er slik det kjennes. Som to liv. Ikke hver for seg, men til hver sin tid. Sammensluttet men separate.
Der bryter solen gjennom det lette skylaget som har vært frem til nå. Fremdeles gjemt bak trærne, men snart vil den ta over.
Var det en ny fugl? Ja, den har jeg ikke hørt før. Jeg ser den ikke. Kanskje jeg må ta med meg kamera og se om jeg får fanget den med det.
Det var en lege som skrev om fotografi som rekreasjonsmetode. Kloke ord om å være i nuet og være i fotograferingen. Jeg er hjertens enig. Personlig mener jeg speilreflekskamera er mer avslappende enn mobilkamera, for da må jeg tenke mer. Men det er smak og behag. Det å tenke komposisjon, vinkler, hvor solen er, hva som skal være skarpt. Og den gode følelsen når du ser du har fått et blinkskudd. Og alle bildene du ikke får tatt, men som du lagrer i hodet. Det er ferie og rekreasjon for meg.
Er springende innlegg. Ferietanker skrevet i feriemodus. Det kommer kanskje mer etter hvert.