Jakten på normalen - en virusfri gladsak

Jeg har opp gjennom åra ofte brukt et utsagn om meg sjøl, som er egenkonstruert: Jeg faller ofte mellom to stoler, selv i en sofa. Det sier vel noe om å ha egne meninger og egne veier, som fint faller utenfor gjennomsnittskurver og normalstandarder. Noen ganger er det ikke like gøy, men etter hvert som årene går, så blir man vant til å gjøre som Per Fugelli rådet oss til, å gi litt F...
Dette ble kanskje en god ingress, kanskje bare villedende. Men her kommer historien om å komme seg opp på den ene eller andre stolen, og opp av sofaen.
Startskuddet var en legetime. Jeg hadde skjært tenner et års tid, med smerter i begge knærne, døgnet rundt. Sånn blir det lite søvn av, og humøret blir også så som så. Livskvaliteten totalt er skadelidende.
Legen min så ikke en gang på knærne mine. Ikke fikk jeg tilbud om noe sterkere smertestillende enn Paracet heller, eller forslag om spesialist. Jeg ser du var på røntgen i 2014, som viser slitasje, sa hun. Da er det ikke så mye å gjøre. Du får trene mer og gå ned i vekt. Og med det var legebesøket over.
Jeg anser meg selv som relativt oppegående, og ikke er det noe i veien med selvinnsikten min heller, så selvfølgelig var jeg klar over at jeg hadde for mange kilo å dra rundt på. Livvidden min, BMIen min, alt lå utenfor den feiende flotte normalkurven, der jeg lå og velta meg mellom de to stolene overvekt og fedme. Men, med smerter i knærne døgnet rundt, og klar melding om å bare gå ned i vekt, så er det lett å miste motet i stedet for å finne gløden. Jeg trente jo også tre ganger i uka, og mer enn det er også vanskelig å forestille seg når det er som å få juling.
Hold ut, kjære leser, det går bedre etter hvert i denne historien. Bare vi kommer oss litt i fra det motløse øyeblikket i portrommet utenfor legekontoret.
Det er mange som sier at: det er jo bare å ta seg sammen og slanke seg. Kjendiseksemplet som sa dette i en debatt, var Kari Jaqueson. Men jeg hører det støtt og stadig i samtaler som svirrer rundt. Det interessante er at de som oftest slenger ut sånne utsagn, det er ikke alltid de med normalkurvevekta. Nei, det er mange av disse overtrente og skinnmagre, der knærne er det største på hele kroppen. Eller de som aldri har vært overvektige. Det virker som om de forbeholder seg retten til å se ned på oss med noen kilo for mye.
La meg si det helt klart: nei, det er ikke bare å ta seg sammen. Kanskje det er det for noen, men ikke for alle.Jeg orker ikke ta alle debattene, for da blir ikke dette den gladhistorien det skal være. Så la meg fortsette med resten av historien.
Jeg visste at jeg måtte ned en del kilo. Jeg visste at jeg måtte gjøre flere grep for dette. Jeg kommer tilbake til det.
For det jeg også visste, var at knærne ikke var som de skulle, uansett hvor mye de hadde å holde oppe. Så googlet jeg da. Knesmerter. Patellafemorale smerter. Korsbåndskaden. Slitasje.
Og opp poppet NIMI Ullevål. Som var kjent for meg, fordi jeg var der med knærne mine for 20 år siden. I mellomtiden har de blitt private, så du kan bestille sjøl. Og selvfølgelig betale sjøl også. Men det er jo bare penger. Så jeg booket meg en time, med kort ventetid.
Tre trykk og to bøy og strekk på hvert kne tok det. Legen sa også: Jeg gjetter at du har fått beskjed om å trene mer og gå ned i vekt? Ja sa jeg. Vel, du kan hilse fra meg å si at hvis du skal gå ned så mye at det fikser denne skaden, så må du bli under 25 kilo sa han. Og så lo vi litt og var enig om at da ville det heller ikke være så mye annet som feilte meg. For da ble skuldermålene det viktigste. Så herlig med en lege med humor.
Nei da, jeg glemte ikke det med vekta.
Det jeg var helt sikker på, var at jeg ikke er en pulver-slanker. Ikke er jeg en kålrotkur, fedon eller grønnkålsmoothie-person heller. Jeg var på et Grete Roede-kurs for mange år siden. Og selve dietten, som er vanlig mat i riktige porsjoner, var ikke problemet. Problemet mitt var de andre deltakerne. Han som ikke klarte å følge kuren fordi kona hans var engelsk og lagde engelsk frokost med egg og bacon hver dag. Eller han som var fotballsupporter, og som alltid måtte ha øl med gutta etter kamp. Eller hun som alltid skulle på bursdag, og som elsket bløtkaker. Jeg ble så inni granskauen lei av å høre på alt som folk ønsket å spise men som de ikke kunne spise, sukk..  at jeg mistet motivasjonen totalt.
Så hva sto jeg igjen med da.
Steg en: kutte ut uvaner. Jeg nekter å kalle det trøstespising, eller sukkeravhengighet, eller belønning. Det er uvaner. Iskaffe fra tine, muffinsene fra aunt mables, lefsa fra lie. Lakrisbåter og troika. Uvane, uvane, uvane. Mangel på karakter og motstandskraft. Så jeg startet der. Jeg startet med at alle disse ekstrakaloriene som tidligere på mirakuløst vis ble med i handlekurven på tur gjennom butikken, de ble nå igjen i butikken. Og nei, jeg sier ikke at dette er lett som bare det. Det krever fokus. Masse fokus.
Steg to var å granske mitt eget kosthold, og justere dette. For at ikke fokuset skal være på kan ikke skal ikke, så ble det fokus på hvor mye og hva kan jeg spise. Et vennlig råd og tips om vektklubb var for meg gull verdt. Her kunne jeg si hvor mye jeg veide, og hvor mye jeg ville veie, og hvor mye jeg tenkte å gå ned i uka, og vips så sto det svart på hvitt hvor mye jeg kunne spise. Fordelt i kalorier men også i næringssammensetning.
Her kom første seieren for min del, for når jeg la inn hva jeg spiste gjennom hele dagen, så så jeg fort at det ikke var store endringene som skulle til. Litt mindre middagsporsjoner, trekke fra litt her og legge til litt der, så var jeg der. Det er alltid veldig befriende å se at man ikke er så ute av kurs som det kan virke. Jeg har også hele veien vært nøye med å ikke bli helt asket. Det er lov å unne seg både det ene og det andre. Men man skal aldri glemme at jevnt og trutt, det gir resultater.
Jeg er ikke en sånn som kan fortelle om slike ting til alle rundt meg, slik at jeg har det sosiale kontrollaspektet til å holde meg på matta. Jeg valgte ut et par «medsammensvorne» på jobb, som jeg kunne diskutere litt med. Og Tore på treningsstudio foreslo at jeg kunne veie meg og måle fettprosent hos han annenhver uke. Han satte også opp et kondisprogram som jeg har trent alternativt med styrkeprogrammet jeg hadde fra før. Det er godt å se at grunnlaget var der også med trening. Og, Det har vært veldig motiverende å ha et slikt lite men flott team.
Det er jo litt festlig. Å starte på en livsstilsendring på høsten, når det går mot kaldere og mørkere tider, sies å kreve litt mer. I tillegg så hadde jeg 14 dagers ferietur hos kjæresten i Florida, med kneoperasjon uka etterpå, og en hel ukes juleferie hjemme hos mor. En god karaktertest, det kan man si. Og jammen besto jeg testen. Jo da, vekten sto stille de to ukene i Florida, og svingte med 300 gram i jula, men gjennomsnittet hele veien fra start og til nå har vært ned et halvt kilo i uka.
Jeg kommer ikke til å si noe om startvekta. Det er for sårt. Jeg har også vært tvetydig på antall kilo ned, så ingen andre enn jeg og Tore vet det eksakte tallet der. Jeg er ikke interessert i å gi så mye at man kan spekulere i hvor mange kurver jeg sprengte og hvilken definisjon jeg hørte innunder.
Det som er det viktigste, er at midjemålet, som tidligere viste økt risiko for hjerte- og karsykdommer, det er nå innenfor normalen. BMIen er snart innenfor normalen. Vekta nærmer seg normalen. Et par kilo til så er jeg der jeg skal være. Fettprosenten har beveget seg mye ned. Veldig bra sier Tore.
Buksene mine henger løsere, og sagger litt. Genserne mine passer litt bedre. Hulltanga til Torunn måtte lånes for å få flere hull i beltene mine.
Hvordan avrunde dette da. Jo. Dette har ikke vært en liten jobb. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det krever fysisk og mental trening. Det krever fokus. Målet hele veien vært bedre helse. Bedre liv. Knærne da. Ikke helt smertefrie, men det morsomme er at forbedringen i det opererte kneet har gjort at det uopererte kneet er bedre også, når det slipper å avlaste et enda vondere kne. Så totalen er bedre knær og i alle fall ikke smerter døgnet rundt.
Det er et stykke igjen. Det er en stund med stabilisering, og så er det selvfølgelig et vedlikeholdskrav livet ut. Det er det skumle med å dele dette på nett, for fallhøyden er jo der. Samtidig så er det lettere å holde ved like noe som i hovedsak var der, men som bare er litt tilpasset. Uvanene, de kan jeg aldri glemme. Det man ikke kjøper, spiser man ikke. Det er regelen. Og nå, når jeg ser hvor mye bedre jeg har det, så håper jeg at jeg har det i meg.
Hvorfor deler jeg dette da? Kanskje for å gi håp. Det blir ikke av seg selv, og for noen blir det kanskje aldri. Det er ikke gitt at alle kan alt. Men for noen. For noen så kan denne historien vise at det nytter. Jeg unner de som får det til den samme følelsen jeg har nå. Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg er bare et bedre meg.

Det er ei interessant tid

Midt i dette som nå vel er definert til pandemi, så slår overlevelsesinstinktet mine til. Jeg snakker om filosofi og humor, og noen ganger hånd i hånd. I dag er det kanskje mer filosofi enn humor, men det er ganske naturlig. For å skrive, det er å tenke høyt. Og det er mye rart som rører seg nå.
Jeg har hatt hjemmekontor i to uker nå, og helt fra første stund har jeg hatt tydelig skille på jobbdag og fritid. Åpne opp skrivepulten og sette fram utstyr om morgenene, pakke det sammen igjen og lukke skrivepulten om ettermiddagen bidrar til dette skiller. Jeg jobber litt over hele huset gjennom dagen, men det gjør meg ingen ting. Jeg føler ikke at jeg bor i på kontoret av den grunn. Det å få på seg treningsklær og ut en tur rett etter jobb er også et grep som ikke bare gjør overgangen jobb og fritid tydelig, men det er ganske nødvendig for min del å få litt frisk luft og trening. Og folk har blitt flinkere og flinkere til å holde avstand og ta hensyn til hverandre i skogen. Jeg trenger ikke lengre ut i grøfta og gjørma for å passere folk på god avstand. Det stanses og det trekkes til siden, og ikke minst det smiles og nikkes. Nå er vi liksom i samme båt alle sammen. Og dette trekker frem filosofen og også humoristen i meg.
Jeg så en liten videosnutt som Elizabeth Gilbert (Liz) hadde postet på Facebook i går, som var litt inspirerende. Jeg har i flere år vært begeistret for tankene til Liz og hun har inspirert flere blogginnlegg tidligere, men så havnet hun ned i et litt dypt søkk da hun mistet partneren sin i kreft for et par år siden. Da snudde skrivingen hennes til å bli sorgtung og mørk, og innleggene hennes var litt lange og intetsigende. Folk må få sørge, og folk sørger forskjellig. Jeg respekterer det. Jeg orket bare ikke være med på den reisen fra kreativt og sprudlende til grått språk. I tillegg så kom det en ny bok av henne, som jeg har kjøpt, men som jeg ikke orket å lese fordi det vakre språket hadde blitt platt, fjollete og innholdsløst også i bokform. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om. For nå er det håp.
Den lille videosnutten hun hadde postet, var skapt av et behov for å prate med noen andre enn grønnplanten som hadde vært eneste selskapet i to uker. Og en ting skal Liz ha. Hun har møtt og virkelig lyttet til en ganske så stor mengde mennesker gjennom livet. Og det hun pratet om, som inspirerte meg, var det at mennesker er en av de artene som er best og raskest til å tilpasse seg nye situasjoner og miljøer. Nå sa hun også at mennesker sannsynlig vis også er den arten som liker forandringer minst av alle, men om enn motvillig da, så tilpasser vi oss.
Om det er sant at vi er raskest av alle arter til å tilpasse oss er jeg kanskje litt usikker. Men jeg spinner litt videre på det sånn som hun også gjorde.
For jeg ser at vi tilpasser oss det vi nå er inne i. Det lille eksempel fra skogen viser det. Det tok vel nesten to uker fra bl.a skoler, barnehager og treningsstudioer ble stengt og alle ble rådet til å holde avstand og til at en større andel nå gjør det enn ikke, men to uker er ganske raskt. Nå er jo nordmenn sett på som ganske lukket i utgangspunktet, og vi er ikke så veldig klemmete og håndhilsende av oss i ett og alt, hvis vi ser bort fra den yngre generasjonen, dagens ungdommer, som har adoptert diverse håndhilsinger, klemmer og luftkyss fra andre land og kulturer. Nå må de tilbake til traust nordmann, i alle fall for en stund. Men jeg tenker den biten, med å holde avstand, den skal gå greit. Det er bare å rykke to generasjoner tilbake, så er vi der.
Skogen ja. Jeg må humre litt for meg selv. Og hvorfor? Hvert eneste år, i påsken, så ser man fenomenet som vi nå ser i skogen hver dag. For i påskefjellet, hvert eneste år, så kommer disse som ikke rører hverken ski eller staver så lang som året er, men i påska da skal de følge strømmen til fjells. Ikke kan de vær og vind, ikke kan de skismøring, de har selvfølgelig både skifeller og randonee etter hvert, men de kan ikke noe om det, så det går som det må gå. Det ender på slede, bak en skuter, med lokale røde kors som sjåfør.
Nå er disse folka i marka hver dag. For det gjør alle andre. Og ære være dem som vil ut i skog og mark. Men vil de det, egentlig? De ser ikke helt bekvem ut. Til og med treningstøyet, som aldri har vært utenfor salens fire vegger, ser litt utilpass ut. Kaldt har det og vært, og spandex er ikke lagd for vind. Men de prøver da, og etter hvert vil de nok ha flere lag, egnede sko og et smil om munnen de også.
En av de som er glad for denne pandemien og alle tiltakene, det er ozonlaget. Her har det skjedd forandringer helt fra desember da krisen startet i Kina. Etter hvert som restriksjonene har blitt flere og folk har vært mere inne og i ro. Færre flyavganger, færre kollektivavganger, færre cruiseskipavganger, færre biler på veiene når flere er i isolasjon eller karantene. Alt dette har selvfølgelig tjent ozonlaget. Midt i klimadebatten, når alle roper om at det går for tregt, så skjer dette som tvinger oss i kne. Som tvinger oss inn i nye vaner, for en per nå ukjent lengde tid.
Jeg er egentlig litt forundret over at det ikke har kommet flere konspirasjonsteorier eller religiøst tuftede teorier frem til nå. Jo da, det har vært sagt at viruset er skapt og plantet. Men det har ikke tatt av. Men jeg er mer forundret over at det har vært lite innspill som legger ansvaret til en høyere makt. Jeg mener, til og med jeg har lest nok i det gamle testamentet til å huske alle gangene «et stort mørke senket seg og alle ble slått til jorden». Eller alle de pester, gresshoppesvermer og uår som skulle disiplinere flokken. Alltid skjedde dette i sammenheng med menneskets tendens til å gjøre hva de ville og ikke som de ble bedt om.
Det er jo interessant at for eksempel Visjon Norge heller prøver å selge urter som skal hjelpe mot alle slags virus, og oppfordrer folk til å betale kroner 2020 for å komme gjennom dette. At de heller velger dette foran å vifte litt ekstra med Bibelen og da særlig gamletestamentet, og mane folk til å lyde Herren, er selvfølgelig et klart tegn på at denne organisasjonen ikke er tuftet på kristen tro, men på griskhet. De bruker ordet til å skvise penger ut av folk og til å skremme folk til å betale for det de tror er billetten til frelse.
Tilbake til ozonlaget.
Pandemien har nå skremt mange til, om enn ufrivillig, ikke bare talk the talk men også walk the walk.  Nå gjør vi det som vi har visst var en del av løsningen, men som ville forandre for mye på vanene våre. Nå gjør vi alt det vi gjorde fra før samt alt det som vi håpet vi skulle slippe å gjøre hvis vi bare gjorde alt det andre litt ekstra mye.
Det er kanskje noen som synes jeg er litt frekk som sier det, da jeg flyr til USA minimum to ganger i året, og flyr hver gang jeg skal besøke mor eller søstera mi. Jeg kan godt endre vane og ta toget nordover. Men amerikalinjen ble innstilt i 1952, så der sliter jeg litt. Men i øyeblikket er det jo som for alle andre uvisst når neste tur blir. Og med det har tankespinnet kommet tilbake til start. For jeg startet med hjemmekontorstrukturen. Det er en av tilpasningene mine. Det andre er å gå på butikken kl 0700 for da er jeg stort sett en av maks tre kunder. Og alt er nyvasket av kurver og noen ganger også hyller. I går brøt jeg regelen bare for å slå meg litt løs med en sixpack med øl, og da må jeg i butikken etter 9. Det var få kunder der også, men mange nok til at jeg ville det skulle gå raskt, og da gikk det så raskt at jeg tok med meg en sixpack med alkoholfritt øl. Men det var nå i alle fall godt, så da er det bare noe å le av.
Det er egentlig ikke så mye forandring for meg i det daglige. Det å ikke sitte på kontor, vegg i vegg med kolleger, og bare noen skritt unna mange som jeg samarbeider med gjennom dagene og ukene, er uvant men vi har både telefon og e-post. Og i går hadde vi også videokonferanse. Jeg må le litt av den konferansen, for det er noe med å gjøre noe for første gang. Jeg er selvfølgelig velkjent med både skype  og FaceTime, men da er vi bare to. Nå var vi fire, og bruksanvisningen var lett å forstå . Men: så er det da slik at systemer kan prate eller ikke prate med hverandre. Og enkelte plattformer skaper krøll for andre komponenter. Og først så gjorde jeg alt riktig, men så var ikke alt klart i andre enden. Og så er det dette med å logge av og prøve på nytt. Lang historie kort, så endte jeg med å gjøre stikk motsatt av det som jeg skulle, og mistet først bilde, så lyd, så begge deler men til slutt var vi alle fire på møte med bilde og lyd. Makan til surr. Men for all del, teknologien gir oss muligheter i disse tider.
Men teknologien kan ikke erstatte alt.
Jeg skal ikke bli for personlig. Men et stikkord er mor på Nordmøre og reisebegrensninger innenlands både med å overnatte i feil kommune og smittefaren ved å reise. Et annet stikkord er kjæreste i USA. Det er en sang som heter We’ll meet again, don’t know where don’t know when..den er litt hard å ta inn over seg. Og FaceTime er fint det. Men det pleier å være det vi bruker i mellomperiodene. Og det ble ikke akkurat bedre av at vi var kommet inn i nedtelling til å møtes, når alt ble stengt. Dette er det som jeg må dytte unna en del, i det daglige.
Det kommer i samme kategori som at jeg har valgt å ikke se på dagsrevyen eller andre TV-nyheter. For ikke å snakke om programmet Debatten. Jeg velger det bort fordi jeg må ta alt innover meg slik det passer for meg. I små porsjoner, noen ganger bare overskriftene. Jeg leser nyheter på nett. Jeg får med meg gode råd og skal, bør og må-ene. På samme måte tenker jeg bare i små porsjoner på når og hvor når det gjelder den kjæreste delen av livet mitt. Det er for mye å tenke på hele tiden. Så jeg tvinger det bort til en liten eske som jeg åpner av og til.
Jeg vet at mange har dødd av dette, at mange har mistet jobben, at vi som har tak over hodet og ikke er arbeidsledig, er heldige på så mange vis. Det er like vel lov å ha noen følelser inni seg som ikke er gode. Ingen liker å få livet snudd på hode. Vi er tilpasningsdyktige alle sammen, så vi får gjøre så godt vi kan, og alle skal vi finne våre nye veier. Men vi har lov å føle og tenke litt mørkt innimellom. Det er en del av levd liv det også.
Alle prøvelser fører noe godt med seg. Jeg gleder meg til vi kan se tilbake på denne tiden og si dette skal vi aldri glemme, men nå går vi videre.

Skogspoesi

Det var ikke så dumt å få et hint, rett før en skogstur, om at det er poesiens dag. Det fikk meg til å se med andre øyne, og lytte til andre lyder enn menneskers bekymrede stemmer. Poesi kan være så mye, men jeg liker at det har en viss rytme og kanskje rim også. Så da ble...

Dagen min, et dikt.

Jeg våknet så tidlig, før klokka var sju, av en jublende sang i et tre.
Det var nok en stær, som med trillene sine litt glede og liv ville spre.
Jeg trakter meg kaffe og smurte meg mat, og snart så var dagen i gang.
Med himmelen blå og den skinnende sola, fikk dagen så vakker en klang.

I skogen som ofte er øde og still, ble jeg møtt av et stemmehav.
men alltid så finnes det ukjente stier for den som vil slappe litt av.
Jeg lyttet til fugler og sildrende bekker, og svosjet  av gjørmete sti.
Ja, vinden i trærne den akkompagnerte en hel liten symfoni.

Jeg surret meg inn på en sti som var blå, som var bratt både opp og ned
Jeg snublet og klatret og tenkte: alt det man gjør for å få litt fred.
Som stier flest ledet den frem dit jeg trodde, og dit som jeg skulle gå.
Og tid til en hvil på en mosete stein og brødmat med hvitost på.

Så vakkert det er og så godt som det gjør å gå tur på en solskinnsdag.
La beina få kjørt seg og brystkassa svelle av vårfriske åndedrag.
Vi trenger å svette og kjenne vi lever av annet en tut og kjør.
Vi trenger å kjenne at midt i det rare, er skogen vår der, som før.

Det er mye som dukker opp når snøen forsvinner..og nå er coronapolitiet like synlig som hvit hundemøkk

Nå er de i gang igjen. Disse folka som fikk ris på blanke messingen når de gjorde noe galt som barn, og som etter egen vurdering ikke tok skade av det.  Disse folka som satt i bil uten pute/sete og uten bilbelte som barn. De som lekte med kniv og syklet uten hjelm. Som det ble folk av. (Ja, det kan nå diskuteres.). Men nå er de i gang igjen. Nå har de sin glanstid som selvutnevnt coronaekspert og coronapoliti. 

Nå har de mye å mene noe om, og mange å tråkke på. For eksempel fedre ikke får være med på føden, eller folk som må sitte i karantene, eller ikke får bruke hytta si. Ja, for ikke nok med at disse folka har klart seg gjennom juling, bilkræsjer, sykkelulykker og alt annet gjennom oppveksten. De husker godt hvordan det var før, og det funka bra alt i sammen. Disse folka har født alle sine barn, aleine uten annen hjelp enn fra bikkja si, på hytta midt i en snøstorm slik at de var fullstendig isolert på tredje uka. Og det var ikke vanlig at folk fikk fri til å være med på fødsler. Ja det var så vidt deres egen mor hadde tid til å være til stede når de selv ble født. Snakker om «kompetansje»på selve livet ja. De skulle nok hatt den hjelmen, eller det bilbeltet i den krasjen tenker jeg. For det kan se ut som ikke alle kom så heldig fra det som de tror, i hvert fall hvis det de lirer ut av seg i kommentarfeltene er representativt for det som er inni knotten på de. Og kan de ikke ta seg et kurs i rettskriving i det minste. Men de har rett i en ting. Det var mye bedre før..før kommentarfeltene.

Coronapoliti ja. Det er en del folk( og noen av de er de samme folka som nevnt over) som tror at dugnaden som alle prater om, består av å ta ansvar for å skule stygt ned i handlekurvene til de som har mer enn en av hver vare. Eller himle med øynene og trekke seg demonstrativt unna hver gang noen nyser. Drit i om det er pollensesong eller at nysing ikke nødvendigvis har noe med corona å gjøre. Her skal det skules og himles til øyeeplet får gnagsår. Jeg har en teori om at disse folka har strøket på opptaksprøvene til politihøgskolen og blitt kastet ut fra Securitas sitt sikkerhetskurs. Noen av de har kanskje meldt seg som natteravn, men blitt bedt om å slutte fordi de ikke kunne forskjellen på å følge folk hjem og å forfølge folk. Det er fort å gå fra ravn til gjøk da. Og det er ikke i alle tilfeller fugl er fugl. Men makt er makt, og har du ikke posisjon som innebærer makt så får du skape deg det da.

Det er mye meninger om forbud og påbud for tiden. Jammen glad jeg ikke er helseminister, finansminister eller statsminister. Det siste jeg har fått med meg, er at en eller annen stakkar har foreslått å stenge polet. Sånt blir det bråk av.
Skal vi ikke engang få drekka nå lissom, skriver kvinne 45 i kommentarfeltene da. Og jammen var det ikke en «ekspert» som heiv seg rundt og skrev en kronikk. Fanny Duckert. I følge hennes hjemmeside er hun ekspert i tidlig behandling av alkoholproblemer og holder regelmessig kurs i alkoholreduksjon.

Den samme Fanny har skrevet selvhjelpsbøker om måtehold. Det står ikke at Unni Lindell og Anne B Ragde er medforfattere, men de kunne fort vært det. De to sistnevnte er nå i alle fall ærlig om at de skriver under påvirkning av rødvin. 

Men det var dette innlegget ja.

Jeg leser Fanny Duckerts engasjerte innlegg som omtaler hvor uheldig forslaget om å stenge vinmonopolet i disse tider er. Hvor viktig det var at folk fikk beholde vinen sin som kan roe dem ned når barna har lagt seg, eller dempe corona-angst generelt. Jeg siterer her «for mange enslige som nå sitter isolert og frykter fremtiden, vil litt alkohol kunne være en form for egenmedisinering som gjør at situasjonen oppleves mer utholdelig.». Her må det da ha vært en liten skvett av noe inne i bildet på et eller annet tidspunkt. For meg er hele innlegget hennes det mest ironiske som er skrevet siden Amy Winehouse skrev «Rehab».
Som dere kanskje skjønner, så er det litt oppdemming i systemet mitt nå som jeg har hjemmekontor, og ikke prater med andre enn meg sjøl i løpet av dagen. Jeg klager ikke. Jeg bidrar til å skape treghet i smitteflommen på denne måten, og jeg får gjort ganske mye i løpet av en dag, men det gjør jo noe med en når eget selskap er alt selskap jeg har.
En liten litt artig en til slutt. Jeg er jo ganske systematisk av meg, ja noen vil kanskje bruke firkantet, men jeg innrømmer gjerne det. Derfor er jeg oppe klokken seks som vanlig. Jeg spiser frokost og drikker kaffe og gjør resten av morgenritualet minus matpakke og gå til bussen, før jeg logger meg på og begynner arbeidsdagen. Jeg spiser mellommåltider og lunch til vanlige tidspunkt, og i mangel av åpent treningssenter har jeg gått en 45 minutters tur med eller uten staver hver dag. I dag var ikke noe unntak, bortsett fra butikken kl 0700 for da var det bare meg og to kunder til. Men, kl 0730 logget jeg inn, og følgelig logget jeg ut rundt tre, og forberedt min daglige skogstur. Men, da jeg bøyde meg ned for å knytte skoene mine, så kom det jaggu en hybelkanin rullende. Det er jo ulempen med så mye hjemmeliv. Så da bestemte jeg meg for å støvsuge, og så «bare» ta de seks øvelsene som treningssenteret mitt la ut for hjemmegym i dag. Kjempeidé å gjøre «bare» seks øvelser i stedet for en hel skogstur. Herligheta. Jeg trodde jeg var i bedre form enn dette, tenkte jeg da jeg cruncha i vei på teppet, før det var tid for tre ganger 12 armhevinger. Det lille trimprogrammet var som en sånn treningens Fjordland, alt i en pakke. Effektivt men denne kjenner jeg ennå altså.I morgen blir det stavgang i skogen. 
Ha en fortreffelig helg og lykke til fremover.

Når dagen er omme og natten vil komme, da er det for sent til å tenke seg om

Det er fjorten dager siden jeg skrev en relativt krass kritikk til legen som kom fra ferie og Ullevål sykehus sin håndtering av det hele.

På to uker får man tenkt mange tanker. Og etter to uker har man kanskje lært å tenke før fingrene løper over tastaturet eller munnen fyrer av en salve også.

Jeg er verken mer redd eller mindre redd enn alle andre i denne situasjonen, som med alle tiltakene nå begynner å ligne på en krise. Jeg har et litt dårligere immunforsvar enn gjennomsnittet. Det er derfor jeg tar influensavaksine. Og det er derfor jeg er ekstra takknemlig over å få mulighet til å jobbe delvis hjemmefra, slik at jeg kan unngå for eksempel å reise med buss og bane med mange mennesker, samtidig som jeg kan bidra i dugnaden med å få ned folketallet på kollektivtransporten. Jeg kan også da gå på butikken på tider med færre folk. Og, jeg får gjort jobben min, i alle fall de deler av den som er skrivebordsarbeid, som er ganske stor del.

Tenkt mange tanker ja. 

Jeg har alltid visst at folk er forskjellig. Jeg har en tendens til å bruke uttrykket «det er mange dyr i arken.» I kriser blir det enda tydeligere. Og jeg har virkelig måtte anstrenge meg litt for å prøve å se flere sider og skjønne folk den siste tiden. 

La meg bare si at jeg ikke klarer å finne noen forståelse for de som bevisst velger å bryte regler for pålagt isolasjon eller karantene med for eksempel å gå på treningsstudio eller kafé. Derfor vil jeg heller ikke omtale dette mer. Det er mer enn nok annet å ta av.

Jeg kan starte med en av de siste fete overskriftene fra i går. Helsedirektøren gav fritak fra karantene for to som satt i kriseutvalget. Og en av de har testet positivt for corona i etterkant. Ja, jeg tenkte noen store tanker når jeg så overskriften. Samtidig så måtte jeg lytte, og da skjønte jeg også hva helsedirektøren tenkte da han gav fritaket. Han ville komme i mål med et kritisk stykke arbeid, og tenkte mer på det i øyeblikket. I en situasjon der du er avkrevd å tenke ti tanker på en gang, og du skal være i forkant av alle andre, så kan det gå ei kule varmt. Som han selv sier, så vil dette bli notert som en dårlig beslutning i evalueringen i ettertid. Og igjen, sitat fra bestemor skogmus: Gjort er gjort og spist er spist, og ferdig med det.

Så er det de på hytter da. Før det kom en fraråding, og senere et forbud, så skjønte jeg de som ville opp i fjellheimen og bort fra folkemengder. Tenk på sagnet om Jostedalsrypa, og andre fjellgården der folk overlevde svartedauen. Men når kommunene med de største hyttefeltene roper sitt varsko om at de ikke har beredskap for mer enn sine ordinære innbyggere, så blir det et annet perspektiv. Jeg skjønner begge siders tankegang, og det er respekten for ansvaret og beredskapen som lyser sterkest. Men jeg kjenner at jeg ikke kan fordømme de som dro på hytta. Det er lett å få panikk.det er lett å kjenne behov for å komme seg vekk. Nå håper jeg at alle er vel hjemme igjen snart, og at det nå inntrådte forbudet etterleves.

Over til hamstring. Det er jo en kjent sak fra tidligere at det er tre ting nordmenn er dårlig på å håndtere. Det ene er billig alkohol eller, Gud forby, fri bar. Det andre er ordene tilbud eller salg, og det tredje er kommentarfelt på nett. Nå får vi da føye til litt på lista. Det ser ut til at utsagnet «ingen grunn til å hamstre», vekker hamsterhjernen i en del mennesker. Litt interessant er det jo at de generelle rådene til oss alle, som gjelder hele året, er jo at vi alltid skal ha en liten beredskapspakke som gjør oss i stand til å klare oss uten bistand i tre døgn. Så hvis alle hadde tatt det på alvor, så hadde ikke behovet vært der nå. Da kunne vi fått tak i hermetikk, havregryn og mel på normalt vis. Det er jo også interessant at det kan se ut til at en forespeilet krise skaper et behov for å hamstre dopapir. Og dette er et internasjonalt fenomen. Hvis man skal tenke i samfunnsberedskapens ånd da, med tre dager uten bistand, så kan det kanskje se ut som at når det gjelder dopapir, så har mange forvekslet coronavirus med norovirus.

Pedagogisk sett så burde jeg skrevet dette innlegget i samme modell som en foreldresamtale i skole og barnehage. Start med noe positivt. Er det noe negativt, så legg det i midten, og avslutt med noe positivt. ( i USA kalles dette how to serve a shit sandwich ). Men når det er sagt. Bloggen min er et av de stedene der jeg styrer etter mine egne retningslinjer, så derfor starter jeg ut uten å tenke på om det er ris eller ros. 

Men, jeg vil avslutte med litt ros.

Uansett krig eller fred, så kommer det noe positivt ut av en hver situasjon, og denne er ikke et unntak.  Jeg har sett alle meldingene på Facebook der folk tilbyr hjelp til for eksempel å handle for de som sitter i isolasjon eller karantene, eller ikke klarer ut med dette selv. Jeg ser deling av tips og råd om hjemmeundervisning og inneaktiviteter for barn. Jeg ser oppmuntrende ord og bilder, og deling av balkongkonserter i Italia. Jeg ser at det blir færre pekefingre, og det kan virke som at dette er et tema som ikke oppmuntrer så mange rasistiske og nedlatende kommentarer fra nettrollene, som det andre tema gjør. Jeg synes det var langt flere som hilste når jeg var på tur i marka i går også, men det kan også være en ønsketenking eller ønsketolking fra min side.

Vi skal være i dette sammen, en god stund. Jeg jobber med meg sjøl, for det er det jeg kan. Det er det vi alle kan. Vi kan jobbe med hvordan vi tenker. Vi kan forsøke å gjøre noe med det vi kan, og la det vi ikke kan gjøre noe med, forbli liggende. Det er lov å glede seg til vi er igjennom, og det er lov å føle mye når vi er midt oppi det. Men det skader ikke å prøve å bruke energien der den er nyttig.

Godt mot alle sammen.

Det blir nok trallalei som får skylda nå også

Da jeg var barn, og ivrig Donaldblad-leser, fant jeg stor humor i oversetterens finurlige navn på byer, parker, steder som handlingen utspant seg på. For eksempel het det Tullevål hageby.

Det er ikke tilfeldig at Tullevål kommer inn i hodet i disse dager, som (T)Ullevål sykehus er litt ute å kjøre med Coronaviruset. Skrives det med C eller K tro? De fleste artikler jeg har lest, skriver C eller K om hverandre. Ja ja, det er vel ikke så nøye heller. Jeg regner med at de fleste vet hva jeg snakker om.

Dette startet med en lege. En lege som kom hjem fra ferie i nord-Italia. Som var på jobb på mandag, som fikk milde symptomer natt til tirsdag. Som ringte til sin arbeidsgiver på tirsdag der han eller hun foreslo å bli testet, men som fikk beskjed om at det ikke var nødvendig. Legen dro på jobb, og etter sigende ba han eller hun sine kolleger om å holde en viss avstand. Legen holdt seg hjemme på onsdag, og ble testet på torsdag. Jf. Aftenposten føler legen seg lurt...i og med at dette er en lege, er det vel kanskje slik at jeg og flere med meg er tilbøyelig til å tro at vedkommende innehar en viss kunnskap og kunne vurdert å være hjemme på tirsdag også, i og med at symptomene kom natt til tirsdag. Hva mener legen med å føle seg lurt? Det er vel neppe noen som har lokket dette mennesket med belønning for å komme på jobb? Men ja, jeg er enig i at sykehuset og ledelsen burde ta legens symptomer på alvor, bedt legen om å holde seg hjemme på tirsdag og testet legen da. I det minste burde de testet legen da vedkommende kom på  jobb og ba om å bli testet på tirsdag.

Ledelsen ved Ullevål sykehus synes i ettertid at det var en uheldig beslutning å ikke teste den smittede legen. Nei, det var ikke uheldig. Det var regelrett dumt.
I tillegg forklarer de det med at de valgte å stole på folkehelseinstituttets råd. Hallo! Ullevål sykehus er, som navnet tilsier, et sykehus. De har til og med en egen smittevernavdeling. Er det for mye forlangt at det finnes et snev av kompetanse om smittevern innenfor egne rekker, eller at de er litt mer føre var enn gjennomsnittet?

Nå er det fem ansatte til som har fått påvist smitte, ved øyeavdelingen der den først smittede legen er ansatt.
Legen har sett et tresifret antall pasienter på de to dagene vedkommende var på jobb. Sykehuset jobber med å få kontaktet disse for å be de holde seg hjemme. 100 pasienter, 10 stykker tar ti telefonsamtaler hver. Det går an å få varslet disse på en og samme dag. Hvis man vil. Men det lå kanskje ingen retningslinjer verken i egen beredskapsperm eller på folkehelseinstituttets sider om dette.
Mange tenker kanskje at det ikke er så stor krise når dette skjedde på en øyeavdelingen. Og ja, det hadde vært verre hvis legen jobbet på lunge eller hjerte-avdeling, nyfødtavdeling eller andre avdelinger med grupper med redusert immunforsvar. Men det er jo garantert en del av pasientene på en øyeavdelingen som har tilleggsutfordringer også. Og jeg finner ingen steder at de fikk noe valg på å holde seg på avstand på mandag og tirsdag.
Det jeg ser er at ingen tar direkte kritikk i denne saken. De peker på noen andre, og skylder på hva de andre sa. De bruker ord som uheldig beslutning, og å føle seg lurt. Pinlig, tenker jeg. Unødvendig er et annet ord. Skjødesløs er kanskje for stygt?
Hvis noen synes jeg er for krass i min kritikk i denne saken, så er det ikke min skyld. Det skyldes rett og slett uheldige omstendigheter. Det snødde i natt og blåser surt i dag, og da er jeg inne og har tid til å skrive. På en vanlig søndag så hadde jeg vært ute på tur.