Reiser fra godstolen

Det er søndag. Det er trøtte bein etter en god skogstur som ble bestemt i en fei da jeg i løpet av morgenkaffen i senga plutselig sjekket yr og så at det skulle være oppholdsvær mellom ti og tolv. Da fikk jeg det travelt. Men du å du så godt det er med skogstur midt mellom to regnskyll. Våt skog lukter så friskt, så godt. Jeg stoppet mange ganger og dro inn noen solide magadrag for å skifte ut all innelufta med frisk skogsduft.
Jeg kunne hengt med geipen og vantrivdes resten av dagen, fordi det er så grått og regntungt. Men det er ikke tiden for det. I stedet sitter jeg i godstolen i den delen av stua der det kommer inn mest mulig dagslys. Jeg har pledd over meg, like mye for kosens som for varmen skyld. IPod-en min spiller en salig miks som den velger selv, av de drøye 3000 sangene som er på den. Og jeg skal snart starte på en ny bok.
Bok er stikkordet her. For jeg nevnte i et annet blogginnlegg at bøker er den tryggeste måten å reise på. La meg legge til at det også er den  minst stressende måten å reise på.
Det fins så mange vakre bøker der ute. Jeg har skrevet om bøker i tidligere blogginnlegg også, så jeg skal forsøke å ikke krysse mine egne stier her, men håper jeg blir tilgitt hvis jeg snubler i mine egne spor her og der.
Bøker er en herlig måte å reise på. Det tar ikke mange sidene før jeg er inni boka, inni handlingen. Jeg er på ingen måte hovedpersonen eller andre karakterer, men jeg er liksom med på opplevelsen og livet deres like vel. Det skal ikke store beskrivelsen til før jeg ser det som fortelleren,  eller personene som omtales, ser. Google Maps er også fint, hvis stedene finnes i det virkelige liv. Ofte kan det være fiktive by og stedsnavn, men området de er plassert kan finnes. Og kart og satelittbilder hjelper meg når jeg skal reise rundt i ukjent landskap.
Jeg liker forfattere som gjør en ordentlig research. Som setter seg inn både i lokalhistorie, geografi og  tidsepoke de skriver fra. Jeg har lest flere bøker som jeg føler øker kunnskapen om befolkning eller historiske hendelser, og da koser jeg meg. Det hender jeg sjekker fakta også. Både for å lære mer, men også for ikke å ende opp med å tro på noe som ikke er sånn, var sånn eller som ikke har hendt.
På denne måten sitter jeg med litt kunnskap om mye. Urbefolkninger, som aboriginere og innfødte amerikanere, er det alltid trivelig å bli kjent med. De lever så tett opp til naturen, og respekterer liv og  sameksistens på en helt annen måte enn mange andre. Det er ofte sårt å lese deres historier også, men samtidig alltid noe å lære. Det er ikke få aleneboere, skogvoktere, turistguider og mennesker som reiser for å snu om på livet og finne seg sjøl som jeg har fått bli kjent med. Noen bøker må jeg lese om igjen også, for å reise med disse menneskene en gang til.
Ofte er det litt tilfeldig at jeg finner frem til bøker, og det er ikke alltid beskrivelsen gir meg hint nok til å vite hva bøkene handler om eller hvor de tar meg, men det er sjelden jeg blir totalt skuffet.
Amazon anbefaler bøker ut fra hva jeg har kikket på eller kjøpt tidligere, og slik får jeg øynene opp for nye forfattere.
Men det var reisene ja. Jeg reiser fra hjørnestolen og fra senga. I dag morges var jeg midt i en stor opprulling av en narkoliga med korrupte militære. Jeg dukket nesten for kuleregnet, og det var høy puls et øyeblikk, men vi kom oss igjennom det. Uskadd.
Jeg har noen steder jeg drømmer om, som jeg kjenner at jeg bare må til. Et av stedene er Ocracoke island, som ligger i øyrekken Outer Banks i North Carolina. Der kjenner jeg meg hjemme alt nå, (sannsynlig vis) flere år før jeg kan dra dit. Der lever historier om sjørøver Svartskjegg på folkemunne, og den eldre generasjonen har mange ord som ikke finnes i resten av USA. En egen dialekt, nesten et eget språk. Det er samhold og vennlighet mellom de fastboende. Og de liker turister, så lenge du følger de viktige reglene om forsiktig ferdsel i et sårbart økosystem. Ta kun bilder, legg igjen kun fotspor i sanden.
Jeg liker forfattere som er stolt av hjemstedet sitt, eller hjemlandet eller hjemstaten. De skriver med en egen varme om omgivelsene og folket. De gjør det så levende, og du får virkelig oppleve klimaet og landskapet. Noen ganger kan du også få Ta del i noen utfordringer som tilflytterE til disse stedene opplever,  særlig hvis de kommer fra en stor by til et lite sted. Da henger forventningene og antakelsene over dem som en sky. Dette er lett gjenkjennelig men alltid interessant å lese. Dynamikk og kjemi mellom folk. Det ligger mye læring i det.
Orknøyene og Færøyene er også kommet på listen over steder jeg må. Karrig, vilt og fullt av historie om nøysomme liv i et tøft klima. Mye folk i ett med naturen. Fra hånd til munn, og ikke mange rikinger å lese om, hvis man tenker at rikdom er penger og gods. Men du så mange rike sjeler hvis man tenker på opplevelser, historie og det å verdsette det man har.
Er det stedene eller folkene? Jeg tror bestemt det er stedene, for disse folkene finnes jo ikke. Jeg vil nok se fragmenter og spor etter både den ene og den andre fra bøkene, men finner nok ikke en eller ei med alle trekkene.
Jeg drømmer om steder, men også om liv. Om ubekymret liv med den jeg er glad i, på et sted vi trives og der vi kan fullføre de drømmene vi har for dette livet. Vi har ingen digre drømmer, bare små mål som vi kan nå.
Nå skal jeg finne frem boka mi. Om hun som har flyttet tilbake til barndomsheimen etter å ha satset og tapt, om hun som alltid har vært der og som jobber med å skape vakre møbler av tre. Et lite sted der det er godt å bo, og der sår kan gro og nye spirer vokse.

Ingen kan vite

Ingen kan vite hvordan været blir.
Ingen vet hva pandemi betyr,
for fremtiden vår, men vi ser etter tegn.
Og vi ser på yr, og tror det blir regn.

Ingen vet sikkert, når vi kan reise,
eller om vi kan fly, og til hvilken by.
Grenser er stengt, og folk må vente,
til kostelig pris, med historisk lav rente.

I uvisse lever vi, alle som en,
selv om vi er skitten, selv om vi er ren.
En pandemi gjør ei forskjell på noen,
selv om vi har, eller har mistet troen.

Jeg lurer på noe, så mye og mangt,
jeg trenger å reise, og det er langt.
De stengte grenser, når vil de åpne,
jeg vet om min min krig, men hva er våpnet.

Til neste år kanskje,
det virker så lenge.
Jeg trenger et håp,
og litt lys kan jeg trenge.

Men alt det jeg hører,
 er vent, bare vent.
Og venter, det gjør jeg,
tidlig og sent.

Om savn på godt og vondt

Savn er en følelse som ikke alltid kan beskrives med enkle ord. Og savn er et ord som brukes i så mange sammenhenger. Jeg våknet opp med dette ordet i hodet i dag. Det var nesten som det ba om å bli tatt fatt i og gransket litt. Savnet ville ha litt plass. Så da lot jeg ordet savn svirre rundt i hodet mens jeg sakte dro dagen i gang med frokost. Himmelen er blå, og solen skinner, så det er en ypperlig dag å skrive om en blandet følelse på, og nå lukter det kaffe, så da er jeg klar.
Jeg pleier ofte å bruke frasene «for meg er det..., for meg og kanskje flere med meg..» når jeg skriver blogg. I dag kjenner jeg at det blir rett fra hodet og hjertet, og det jeg skriver blir fra meg, uten alle disse frasene. For savn er personlig, og her er mine tanker.
Den tyngste delen av savn er den som henger sammen med sorg. Helt klart. Sorg kan jo være så mangt det også, men savnet er der i alle fasene og i bearbeidelsen videre. Størst er nok savnet som henger sammen med sorgen når noen dør. Da er det så endelig, og det er kanskje en like stor jobb å håndtere savnet som å bearbeide sorgen. Noe av det går hånd i hånd, man savnet henger med på en annen måte, og blir ofte et fast innslag. Det er mange øyeblikk med savn i en hverdag som har fått et hull i seg. Det er mange situasjoner der man tar seg i å vente på noen, eller kanskje ringe til noen. Og noen hull i hverdagen kan ikke fylles. Men savnet prøver ofte å fylle hullene ved at det får deg til å tenke på hva som var der, og etter hvert så blir minnene en hjelp også. Minner kan fylle noen hull. Med tiden. Men i mellomtiden er det ingen setning som passer så godt som en strofe fra sangen Me and Bobby McGee “ I would trade all my tomorrows for a single yesterday...”
Men det er ikke bare døden som skaper savn. Og ikke bare døden som skaper stort savn. Kanskje skaper døden det såreste savnet, hva vet jeg. Men savn er også så absolutt til stede uten døden som utløsende faktor.
Savn er en litt ullen ball for meg. Det er litt lite håndfast og ikke helt logisk alltid. Noen ganger er det en helt uventet hendelse som fremkaller et stort savn. Andre ganger er savnet bare fint å kjenne på. Og noen ganger er det litt sånn at jeg savner mye på en gang. Slik som nå.
Nå savner jeg hverdagen, slik som den var. En hverdag med litt mindre planlegging og litt mindre restriksjoner. Kanskje like triviell og gjentakende, men på eget initiativ uten å måtte ta seg i å skulle gjøre ting for så å tenke nei.
Jeg har både skrevet og sagt at jeg håndterer helt fint den nye hverdagen der veldig mye foregår hjemme. Og jeg gjør det. Jeg har gjort det til et prosjekt, og siste evaluering viser at prosjektet er godt innarbeidet og med gode resultater så langt. Det er helt klart mye ved den nye hverdagen som er en forbedring av den gamle, og mye som jeg liker med det nye.
Det vil ikke si det samme som at jeg ikke savner hverdagen slik den var. Det er småtingene jeg savner. Det å gå på butikken når jeg trenger det, uten å tenke på om og hvor mye folk det er. Skogsturer uten å lete etter de mest øde stiene. Å ta bussen uten å tenke på hva man tar på og hvor man kan sitte. Eller å bare ta bussen for den saks skyld. Men alt dette er små trivialiteter, som kanskje egentlig ikke hører under savn? selv om det er begrepet jeg bruker på følelsen rundt det.
Det største savnet er knyttet til folk. For selv om jeg er vant til å savne flere i løpet av hverdagen, uken, måneden, så er det en ny dimensjon når det plutselig er kommet til en ukjent i regnestykket. Å regne med en ukjent syntes jeg var morsomt på skolen. Det kunne være vanskelig når det var flere ukjente i samme stykket, men det var så gøy når jeg fikk det til. Mestringsfølelse.
Jeg synes ikke det er like gøy med en eller flere ukjente i selve livsregnestykket.
Den største av dem er selvfølgelig knyttet til kjæresten. Vi er vant til å savne, vant til å håndtere savn sammen. Vi pleier å sette ord på det, og bearbeide følelsen sammen. Men nå er det litt som å kaste medisinball frem og tilbake. Tungt å få bort, tungt å motta. For når det flere ukjente i regnestykket for når vi kan sees igjen, så blir savnet straks litt vanskeligere. Ikke helt som når noen er død, for vi har jo en plan om å sees igjen, men det er ingen ting konkret, alt for mange spørsmålstegn og ingen ting å telle ned til. Det er ingen ting å planlegge for. Og vi har flere ukjente i regnestykket, for hvem vet hvilke flyselskaper som ikke går konkurs og som vil ha langflighter. Hvem vet når man kan krysse grenser på normal måte. Når vil det være trygt å reise, i den grad reiser er trygt. Kort oppsummert så er det ingen pause i savnet i overskuelig fremtid, og det eneste vi vet er at fremtiden også kommer med ukjente faktorer.
Jeg har også mor som bor i Surnadal. Et sted jeg er vokst opp, og som med årene har kommet nærmere med bedre flyforbindelser. Det tar fremdeles 8-10 timer med sikkerhetsmarginer for å rekke diverse kollektiv-skifter, men det pleier å gå fint. Men nå er også den turen fylt av ukjente faktorer. Det er ikke bare lover og regler, men anbefalinger, moralske dilemmaer og hensyn. Fritidsreiser skal begrenses. Kollektive reiser slik de er nå, er begrenset i omfang, og medfører en smittefare. Jeg kan ikke risikere verken min eller mors helse. Så jeg og mor må også prate om «vi får se da, når vi får til å møtes». Og det kjennes ikke greit, og telefonen kan ikke erstatte det fysiske møtet. Men, telefonen avhjelper litt mot savn. Selv om det er et toegget sverd.
Det er mange jeg kunne nevnt som jeg savner, men jeg kan ikke grave meg lengre ned. Det er bedre å grave seg frem mot lyset. Lyset i savnet er når savnet bringer frem gode minner som jeg kan le av, eller gråte en skvett over. Gode minner som gir en varme inni meg, og som skaper øyeblikk der jeg kan være litt tilbake til da dette hendte i reell tid. Vi trenger savn. Det er bare å ikke la det fylle deg for mye som er kunsten.
Det er som med alt annet, en balansekunst. Jeg klarer stort sett å ikke la meg overvelde. Det er et prosjekt, som alt annet. Et prosjekt uten så mange medarbeidere. Og når det blir for mye, så tar jeg meg en reise inn i bøkenes verden. Bøker er den tryggeste måten å reise på nå, og jeg lar meg invitere. Inn i andres liv, i andres verden både her hjemme eller i andre land. Jeg ser andre steder og andres tanker, og det er alltid noe å lære. Også de i bøkene kan savne, og det er en samlende følelse.
Det er lett å spinne videre på bokverdenen. Det får bli en annen gang.

Nå må jeg sortere litt ut for å få plass til mer

Jeg ser at gjenbruksstasjoner over hele landet er stengt, og dette passer selvfølgelig dårlig med at folket har god tid til å rydde i boder, på loft og i kjeller. Det renoveres og pusses opp, det pyntes og det gis bort i byttegrupper og på Finn.no. Det er jo helt etter boka, for er det litt kaos og stress i hodet så kommer behovet for å rydde, og det letteste er å starte med det fysiske rotet. Få litt yin og yang, zen, feng shui...kall det hva du vil, rent og ryddig er greie ord synes jeg.
Men så var det dette med å ikke kaste brukbare ting da. Det ble et problem nå som gjenbruksstasjoner er stengt. Det er mulig jeg tenker for enkelt, men: de som har ryddet på loft og i kjeller, har jo hatt plass til dette, om enn som en litt uryddig tetris-kunst. De kan jo fint kaste det som skal kastes, og få bedre plass, men beholde det som kan gjenbrukes frem til det åpnes opp for å plassere ting til gjenbruk på egnet sted. Har du hatt det i åtte år, så tåler du noen uker til. Det går an. Vilje og evne er det som ofte skal til.
Gjenåpning. Jeg må bare si litt om gjenåpning. Språkrådet kom meg i forkjøpet, men jeg deler mine tanker like vel. Fordi jeg tenkte de, upåvirket og før jeg leste innlegget fra språkrådet, så da er de mine.
Jeg tenker på gjenåpning av barnehager, og veilederen som kom to virkedager før åpning. Ja, jeg presiserer det fordi jeg synes det er lite tid for å sette seg ordentlig inn i en noe annerledes tenkemåte og væremåte. Jeg skriver noe annerledes, for det er en del i denne veilederen som eksisterer i mange barnehager. Men hva har språkrådet med dette å gjøre? Eller hva tenkte jeg?
 Jo, når man skal gjenåpne barnehagene etter flere ukers nedstengelse. Når man skal invitere barna tilbake, ut fra annerledeshverdagen og tilbake til en noe kjent men også noe annerledes barnehage: Hvorfor må man innføre nye fremmedgjørende begreper som Kohort?
For de som ikke har lest veilederen, så anbefales det i den at man deler barna inn i kohorter på 3 eller 6 barn, med en fast ansatt. Det åpnes for begrenset men nødvendig samarbeid mellom to kohorter. Ideen er at hvis en da viser seg å være syk, så er det ikke hele barnehagen som må i karantene, men medlemmene i denne kohorten og kanskje en kohort til.
Ideen er fin, men hvorfor begrepet kohort. Det lukter departementhjerne. Det lukter til og med litt «dette begrepet fikk Jeg innført».
Er det noe barn er vant til, så er det å være delt inn i grupper i barnehagen. Det er lesegrupper, matgrupper, turgruppe. Det er stasjonslek og språktrening. Dette er barna og deres foreldre vant til. Det er naturlig, og det er bare en liten dreining i det at en gruppe har faste medlemmer gjennom hele uken og en fast tilhørende ansatt. Og samarbeid, om enn begrenset, mellom to grupper, er også en grei ting å forholde seg til. Så hvorfor innføre et nytt begrep for å fremmedgjøre noe som barn er vant med fra før. Det er jo nok nytt med det å skulle si ha det bra til foreldrene i porten. Det er nok forandring å være bare de samme seks eller tre barna, og bli minnet om håndvask og hostehygiene med jevne mellomrom, samtidig som at man skal holde noe avstand og spise fra matpakken sin og alle de ansatte vasker mer enn før. Det er ingen grunn til å bruke kohort-begrepet fremfor gruppebegrepet. Så jeg velger å kalle det byråkrat-tull.
Gjenåpning av barnehagene hadde også innvirkning for meg personlig. Det gjorde hjemmekontoret enda mer travelt, men det er fint for da går dagene fort. Men, gjenåpningen hadde en stor positiv effekt også. For vesla i overetasjen, som jeg vil klassifisere som grundig bortskjemt og med påfølgende høyt behov for oppmerksomhet med påfølgende høyt antall støyende protestaksjoner i løpet av et døgn, er endelig tilbake i barnehagen. Det er mulig foreldrene er gladere enn meg, men det er bare så vidt.
 Jeg skriver om de små og nære tingene. Jeg er fremdeles der. Jeg fokuserer på her og nå. På å holde avstand, være hjemme, vaske hender og la de som må det reise kollektivt.
Jeg puster med magen og tenker her og nå. Det er fremdeles mitt beste råd..å være i nuet og å bruke tiden på å bli best på eget liv i øyeblikket. Og det virker. For de av oss som tåler det, så er dette en fin tid å bygge viljestyrke og psykisk styrke. Det er god tid for mental trening, kreativitet og det å ta tiden tilbake, for de som trenger det. Jeg sier for de som tåler det. Jeg glemmer ikke de som ikke takler denne situasjonen. Jeg håper de tas vare på. Jeg håper de kommer gjennom tunnelen de også.
Men per nå, i hverdagen, så er det jeg som tar vare på meg. Og jeg gir så mye omsorg jeg kan gjennom telefonen. Og så må resten komme på plass etter hvert.
Godt mot. Og, fordi det er den dagen det er: Tenk samhold og solidaritet, og god første mai.