En ubetalelig historie om enn ikke verdt prisen

Det hele startet med en annonse som dukket opp på Facebook. Jeg ble jo selvfølgelig litt betenkt og følte meg litt overvåket når den samme annonsen dukket opp gang på gang i en periode der jeg var ekstra plaget med tinnitus (øresus), men den tankerekken får jeg ta en annen gang. 

Min måte å beskrive tinnitus på er en evigvarende lyd i ørene. For min del høres det ut som bølgesus/vindens sus i trærne, så jeg kunne for så vidt brukt den mer folkelige benevnelsen øresus. I perioden som jeg beskriver det som ekstra plagsomt, så snakker vi opprørt hav/høststorm i trærne. 

Nok om det. 

Annonsen var fra et firma som beskriver seg som spesialister på å hjelpe folk med tinnitus og hørselsutfordringer. Jeg var inne på nettsidene til firmaet, (noe som sikkert var grunnen til at annonsen dukket opp hyppigere etterpå,) og på nettsidene var alle i firmaet listet som spesialister, med formell tittel audiograf eller audiopedagog. Jeg kunne og burde selvfølgelig stilt meg litt skeptisk til at de skriver på sidene sine at «vår anerkjente behandlingsform reduserer plagegraden hos 80%prosent av de som har benyttet seg avbehandlingen».Det sier jo relativt lite sånn egentlig. Men, jeg skjøv all skepsis til side og bestilte time.

Timen skulle være en kartleggingssamtale, med hørselstest og tinnitus-/øresus-matching. Det med matchingen er et viktig poeng for litt senere, det er derfor jeg tar det med.

Jeg er alltid litt spent når jeg skal til nye steder og der de som jobber der kaller seg behandlere, men jeg har også en forventning knyttet til at de kaller seg spesialister. For meg ligger det en aura av kunnskap og selvtillit rundt ordet spesialist. Jeg fikk derfor den første overraskelsen alt på venteværelset, da det kom en dame mot meg som til dels unngikk blikkontakt og så veldig unnselig ut, samtidig som hun pratet såpass lavt at jeg nesten syntes det ble litt komisk for et sted der de jobber med hørsel. Håndtrykket (dette var før korona) var som forventet. Det var som å holde en tynn lang remse med fiskepudding. 

Hvis jeg skal sammenligne førsteinntrykket med noen som kan være en kjent skikkelse i alle fall fra noen, så vil jeg si rolleskikkelsen Saffron, dattera til Edina i Absolutely Fabulous, og da i de tidligste episodene før hun fikk selvtillit. Jeg måtte ta en hard samtale med meg selv inni hodet mitt og minne meg selv på at man skal ikke dømme alt etter førsteinntrykket. Jeg må si jeg var litt skeptisk eller avventende der jeg fulgte denne damen inn på kontoret.

Selve kartleggingssamtalen var etter et fast skjema, og gjennomføringen var dessverre like nølende og tafatt som håndtrykket, hvis det kan kalles trykk. I og med at vi var inne på et lukket kontor, så klarte stemmen å bære helt frem til meg da, så det var da enda noe. Men det var lite rom for spørsmål. Hun klarte ikke å løsrive seg fra spørsmålsrekkefølgen og illustrasjonene i skjema, og det ble fort litt mye fagtermer hvis jeg spurte om noe. Fagspråk er gjerne trygt å ty til, så jeg kan skjønne det, men jeg skjønner ikke at spesialister må ty til det. Hun skulle jo tross alt ikke bevise noe overfor meg.

Så begynte den egentlige moroa. Hørselstest med ubehagskartlegging og lydmatching.

Jeg satt inne i et relativt lydtett bur, som lignet på disse små avlukkene som brukes i spørrekonkurranser på TV. Øretelefoner på, og signalknapp i hånden. Hørselstest var standard med disse pipelydene som er høye og lave. Alt gikk helt fint helt til vi skulle begynne lydmatchingen opp mot tinnitus-/øresus.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få høre flere sett med lyder, og skulle si ifra hva som lignet mest på «min lyd». Jeg ble ganske forundret da det var se samme typen pipelyd som ble brukt under hørselstesten, og sa at ingen av de fire lydene lignet da jeg ikke, eller særdeles sjelden, opplever pipelyd. Jeg gjentok at mitt problem er suselyder. Jeg vet det, sa hun, men prøv like vel. 

Fire pipelyder igjen, og mitt svar var:ingen match. Denne gangen så jeg at hun var litt anstrengt da hun ba meg prøve igjen. Jeg sa rett ut at jeg umulig kunne finne en matchende pipelyd til bølgesus, men da bare så hun på meg og sa: da prøver vi igjen.

Ja, jeg innrømmer gjerne at på runde tre så var jeg litt irritert og tilnærmingsvis barnslig, og sa ja på alle fire lydene. Hun så litt forundret på meg og sa:lignet alle fire lydene? Nei, sa jeg. Ingen pipelyder ligner på susing. Til slutt foreslo jeg at den aller mørkeste lyden ville være det som kunne være det nærmeste vi kom, men at den heller ikke tilsvarte det jeg hører. Og med det var den delen ferdig. 

Men det slutter ikke her. 

Nå har vi kommet så langt i historien at jeg føler for å si at dette er en sann historie. Jeg trenger ikke en gang å overdrive beskrivelsene. Dette er selvfølgelig min opplevelse, men dette er slik jeg husker det. Da går vi videre.

Nå skulle jeg orienteres om mulig behandling. Igjen, i følge nettsidene så skulle man etter kartleggingen finne frem til en individuell behandling for den enkelte pasient. Det var jo like sant som at de matchet lyd opp mot den lyden man hørte. 

Beskrivelsen var med så mange vanskelige ord at jeg skal ikke gjenta så mye, bare det som føyde seg inn i rekken av interessante betraktninger.

Behandlingen skulle foregå i cirka 8 måneder, og innretningen som jeg måtte bruke i behandlingen kostet kr 3000 sa hun. Hun skyndte seg å legge til at hvis jeg syntes det var dyrt, så kunne jeg leie denne innretningen for kr 350 per måned, men maks leietid var 6 måneder. 

Jeg måtte jo bare spørre: Hvorfor er det maks 6 måneders leietid hvis behandlingen varer lengre enn det?. Det var det inter svar på. Da la jeg likså godt til resonnementet mitt: Hvis jeg har skjønt det riktig, så blir det da dyrere hvis jeg leier? Hvis jeg først betaler kr 2100 i leie i 6 måneder, og så må betale kr 3000 for å kjøpe denne innretningen fordi jeg trenger den i to måneder til? Ja, det blir vel egentlig sånn sa hun, før hun plutselig kom på at hun måtte presisere at det var kr 3000 per øre. Jeg spurte ikke om leieprisen også var per øre.

På dette tidspunktet hadde jeg begynt å betrakte dette som en litt dårlig sketsj, så jeg spurte likså godt om jeg kunne få se denne innretningen som det var snakk om. Det fikk jeg. Og det så for meg ut som et høreapparat, helt makan til det min mor har. Det sa jeg, og da fikk jeg til svar at det var et høreapparat, men at de stilte det inn på en annen frekvens for denne behandlingen. Jeg spurte så om hvorfor denne høye prisen, for så vidt jeg vet så betaler man kun egenandel når man trenger høreapparat. Det hadde hun ikke svar på, og da skjønte jeg at denne behandlingen ikke er godkjent som behandling i den forstand at det offentlige dekker for dette.

Jeg skjønte også at man må ha flere oppfølgingstimer for å finne riktig frekvens, og med tanke på den tidligere imponerende opplevelsen der jeg skulle finne en pipelyd som hørtes ut som bølgesus, samt at oppfølgingstimene ville være med denne damen, så sa jeg at jeg måtte tenke på det.

Jeg fikk med meg skjemaet med kartleggingsresultatene, og brosjyre for behandlingsmetoden og så betalte jeg de 1900 kronene som denne flotte opplevelsen kostet meg, og siden har jeg ikke vært i kontakt med de. Jeg vet ikke om opplevelsen var verdt pengene, men jeg har jo ledd mye av den da.

De nære ting

Helt fra jeg fikk mitt første kamera, har blikket mitt og hjernen min samarbeidet tett om å veksle mellom de små detaljene og det store bildet. Mange tror at hvis man er for opptatt av de små detaljene, så ser man ikke hele bildet. Jeg tror ikke det er en absolutt sannhet. Jeg tror det kommer an på mennesket.

Inspirasjonen til dette innlegget er en kombinasjon av en telefonsamtale med kjæresten tidligere i kveld, og at jeg plutselig så måneskalken, hengende lavt på himmelen, mellom trærne utenfor.

Hvis jeg myser når jeg ser på måneskalken, så ser jeg konturene av hele månen. Det blir selvfølgelig enda tydeligere med kikkert, men selv med det blotte øye kan jeg se det. 

Sånn er det også når jeg er ute i naturen. Jeg ser de små detaljene. Det røde bladet mellom alle de grønne. Det ene modne tyttebæret. Den lille fluen på vannliljen. Det er så mye smått og vakkert, og sammen blir det en palett av farger og et helt bilde. Mitt bilde, av den lille delen av verden som jeg kaller min.

I dag trengte jeg en skogstur. Jeg trengte å se livets gang, og høre fuglene. De forankrer meg når alt kjennes litt flytende. Jeg lytter, hører om lydene tiltar eller stilner. Det forteller meg om de varsler hverandre, om de drar vekk, eller om de blir. I dag var det spettmeisdag. De sang, de turnet i trærne, de sladret om meg slik at alt annet med fjær gjemte seg, mens de selv kom nærmere for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet. På slike dager prater jeg med dem. Nei da, jeg har ikke blitt helt tussete. Jeg forteller de bare at jeg ikke har vondt i sinnet, og at de bare må sitte. Kanskje det er tussete nok for noen. For meg er det litt som de som takker dyrene for gaven når de er på jakt for matauken og skinnets del.

Turen i dag var spirituell, og metaforisk. Gang på gang kom solen mellom trærne og lyste opp en irrgrønn flekk med mose, eller en gresstue. Det kom lys på den ene vannliljen i enden av det lille tjernet, og det kjentes som om noen ville fortelle meg at det er lov å ta inn over seg verden bit for bit. Det kjentes ut som om noen ville minne meg på at de små detaljene kan være de små gledene. Og de små gledene er fremdriften når det store bildet er for uskarpt og uoversiktlig.

Jeg tror at av og til så må jeg være som speilrefleksen. Jeg må åpne blenderåpningen så mye det går, og slippe inn mest mulig lys selv om det da bare blir en liten del av bildet som blir skarpt. Jeg tror jeg trenger at både forgrunnen og bakgrunnen viskes litt ut, slik at jeg kan nyte den ene detaljen et øyeblikk. 

Som speilrefleksen så trenger jeg mer tid hvis jeg skal se hele bildet skarpt på en gang. Med mindre blenderåpning, som ironisk nok har et høyere tall, så blir det mindre lys og da må jeg ha lengre tid for å kompensere for det. Dette er grunnleggende prinsipper i fotoverden og for meg er de fint overførbare til livet. Det gir logikk å trenge mere tid når alt er i fokus samtidig.

Som speilrefleksen så har jeg også minnebrikke der bildene fester seg. Forskjellen er at min innebygde minnebrikke ikke kan formateres. Jeg kan ikke slette under veis, eller etterpå. Bildene blir, og de kan dukke opp ut av det blå. Ikke kan de redigeres heller. Levd liv er direktesending og ikke redigerbart. Det er derfor jeg prøver å redusere støyen i bildet ved å fokusere på detalj for detalj noen ganger. For å slippe å ta inn alt alltid.

Jeg ser på bilder. Fra i dag. Fra ferien. Fra andre ferier, turer eller opplevelser. Det er godt å få hjelp til å huske. Jeg kjenner luktene, følelsene og stemningen. Jeg hører lydene kan kjenne smaker. Det er godt å gjøre det om igjen, få en sjanse til. 

Jeg kjenner at det er godt å se bilder fra der jeg vil være, når jeg står litt stille i øyeblikkene ellers. Jeg står ikke stille som når jeg venter på at øyenstikkeren skal henge i lufta, eller når jeg venter på at trekryperen som snirkler rundt og rundt trestammen, skal komme frem der jeg har beregnet at den gjør. Nei, jeg står litt stille i tiden og det er så mye jeg ikke gjør som jeg pleier. Alle de tingene jeg ikke kan gjøre, blir den uklare grøten av farger som danner bakgrunn for det lille jeg kan gjøre, og som kan være i fokus.

Med ett er jeg lei av å tenke på alle de som har det verre enn meg. Jeg tillater meg sjøl et øyeblikk med utilfredshet over å ikke få være der jeg ønsker, eller få gjøre det jeg vil. Jeg tillater meg sjøl å savne, og lengte, og være frustrert. 

Helt til jeg husker at det har ingen ting for seg. Helt til jeg husker lysglimtene i skogen, og påminnelsene om at øyeblikkene er det jeg som må se. De gyldne flaggene er min måte å finne frem på. Men det krever at jeg ser dem. Og det krever at jeg fokuserer, og at jeg holder meg til trygge mønstre som gir ro så lenge jeg kan. Stor blender. Slipp inn lyset, og tegn med det. Skap det du kan.

Mest om at alle veier fører til Haukåsen - og litt om treningsapper

Jeg husker ikke om det var i fjor, eller året før, men jeg skulle i alle fall gå til Haukåsen. Hvorfor? Vel, for det første så trodde jeg feilaktig at det var der alle dro for å klatre. Nå har jeg skjønt at det er i klippene ved Hauktjern. Jeg kommer tilbake til det, men det er noe dritt at så mye skal starte med Hauk at det blir forvirring... Men andre grunnen til at jeg skulle til Haukåsen da: Fordi at når jeg går i lysløypa, så ser jeg i alle fall fire skilt som peker mot Haukåsen, og alle sier mellom 2 og 2,5 kilometer. Når det er så mange muligheter, så må jeg jo prøve, tenkte jeg da og valgte veien som går fra Rundtjern. 

Det var en litt regntung dag den gangen, og mange av stiene i Østmarka er litt ugreie på regndager. De er bratte, steinete og med gress, mose og jord innimellom, så det blir ganske så glatt med regn. Østmarka er ganske skyggefull også, så det tørker ikke så fort. Med andre ord så er det litt skummelt på slike dager.

Etter flere runder bratt opp og bratt ned, der jeg måtte nedi både med knær og hender, mista jeg litt motet sist gang. Det å møte mennesker som akte seg på rumpa ned der jeg var på vei opp. gjorde sitt inntrykk. Da jeg kjente at jeg hadde gelebein og hvilepuls som et foster, fikk jeg nok. Jeg var ved Kroktjern, bare 700 meter fra målet, men jeg tok en vei som tok meg i retning hjemover i stedet. En sti som så litt lettere ut, og som gikk delvis nord-sør, som da ikke er så mye bakke opp og ned. 

Nå skulle jeg prøve meg igjen da. En annen vei. Jeg ble fortalt at den var bratt, men jeg tenkte kanskje den var mindre bratt enn den forrige jeg prøvde. Der tok jeg feil. Jeg startet på en litt flatere sti, men selvsagt  møttes disse alternativene ganske raskt, og dermed var det på’n igjen. Det hadde regnet godt natta før også, så snart hadde jeg gjørme både hist og her, inkludert i panna. Og myggen, den var med. En hel liten fanklubb med mygg, og noen fluer som jeg kunne blitt kvitt hvis jeg hadde husket tjæresalven til far. Men den lå i skapet hjemme. Vel vel.

Jeg hadde sikret meg litt med støttebandasjer på begge knær, og staver, men det var hardt nok å være knær like vel. Et godt stykke av veien lå jeg femti meter bak et par som så ut som de var godt kjent. Jeg hadde et håp om at de visste noen snarveier som unngikk de verste partiene. Den drømmen ble knust da kvinnen foran meg snudde seg og spurte: er du kjent her? Nei, da jeg, men jeg har en formening om at jeg er på rett vei mot Haukåsen. Det tror vi også, sa hun og lo litt. Set var betryggende.

Ikke så langt fra målet, og like etter Kroktjern der jeg gav opp sist, så jeg den stien jeg tok sist etter at jeg gav opp, og tenkte jeg skulle ta den på hjemveien. Ved å ta den stien så unngår jeg mellom annet de to partiene der jeg har sett folk ake seg ned på rumpa.

Da jeg kom fram til Haukåsen, skjønte jeg først ikke en dritt, og så skjønte jeg at de klippene jeg hadde sett, de var i alle fall ikke der. Der og da var jeg evig takknemlig for at jeg ikke hadde drasset med meg fire kilo ekstra med fotoutstyr. Det hadde vært kjipt. Det var for så vidt fint nok, men jeg lurte fælt på de klippene. Men der er jo ingen grunn til å sture når man er på tur. Naturer må nytes uansett.

Jeg spiste matpakken min på Haukåsen, og kikket på kartet for å planlegge hjemveien. Der fant jeg et nytt alternativ, over Hauktjern og Sarabråten. Den så bra ut. Så ikke så bratt ut i det hele tatt. (Er det nå jeg skal foreslå at jeg må kjøpe meg et bedre turkart?)

Langt om lenge, bakke opp og ikke minst bakke ned, og litt aking på rumpa..Da jeg kom til Hauktjern, så jeg skilt med «Farlig terreng». Jeg tenkte ikke så mye over det da, men jeg kommer tilbake til det. Vel fremme på Sarabråten, og tre kilometer hjemmefra, konkluderte jeg med følgende: du kan ta den stien som er brattest, glatt og litt gjørmete. Eller, du kan ta den stien som er bratt, glattest og sleip. Eller du kan ta den som er mindre bratt, men mer gjørmete og glattere. Eller så kan du gå lysløypa nesten til Mariholtet og vei derfra. Av disse alternativene anbefaler jeg: å bli hjemme. Eller gå et helt annet sted. Det er jo så mange fine steder. Men jeg kom jo hjem igjen da. Du vet du har vært på en litt tøffere tur når støttebandasjene er gjennomvåte.

På alle turer jeg går, så bruker jeg treningsappen på Apple-klokka mi. Jeg må ta det først. Hvorfor heter det Apple-watch? Først kom iPod-en, så kom IPhonen, så kom iPaden og så kom...Apple-watchen. Det blir som hvis vi i sangen Gubben og Gamla skulle synge og enball kom, og toball kom, og treball kom, og Fredrik kom. Jeg forventer mer logikk. Jeg kunne selvfølgelig også lagt til at; du vet du har hele eplehagen når du ikke har nok ladere til kvelds, men nok om det.

Det var treningsappen jeg skulle kommentere.

Denne appen kan gjenkjenne noen aktiviteter. Hvis jeg er ute og går, så kommer det av og til et pling og en tekst som sier «det ser ut som du går tur?» Da kan jeg trykke ja, og så er det registrert tilbake fra da jeg startet turen. «Det ser ut som du er på ellipsemaskinen« har jeg fått når jeg er ute på stavgang. Nei, er det da. Dette er for så vidt fint. Men: Det er ingen valg som sier stavgang eller skogstur. Det er «gange utendørs» eller «fjelltur». Jeg synes det er for dårlig, for det er mer krevende å gå i skogen enn det er etter veien. Og jeg vil tro at jeg forbrenner mer med en slik tur som jeg hadde i dag enn om jeg hadde spasert meg en tur i nabolaget. Ja, i dag har jeg en følelse av at jeg forbrukte mange hundre kalorier bare på å sverge og guffe meg over mengden mygg og gjørmehull.

Jeg blir også skikkelig fornærma på denne appen hvis det er turer der jeg stanser opp for å se på noe, eller må gå veldig sakte i bratte nedoverbakker, og det sier pling og teksten: «det ser ut som du er ferdig med aktiviteten» står i displayet. Noe så frekt!

Hvis jeg ikke vil bruke alternativet «gange utendørs» så må jeg velge «annet». Det kan jo være hva som helst! Samtidig så spesifiserer den svømming i basseng eller åpent vann. Hrmpf, for å si det på Andebysk.

OK. Jeg skjønner det er et i-landsproblem at treningsappen på Epleklokka ikke har nok valg av aktiviteter.

For å taue meg inn litt igjen. 

I dag googlet jeg klipper og Haukåsen , og fikk opp alternativ klippene ved Hauktjern. Jeg burde jo ha skjønt det, for ved Hauktjern så er det som tidligere nevnt et skilt som sier farlig terreng. 

Etter en god frokost og morgenkaffe gikk jeg til Sarabråten, og opp mot Hauktjern. Jeg gikk forbi skiltet med farlig terreng, holdt godt til venstre og passet meg vel for hvert skritt jeg tok. Jeg har full respekt for naturen. Og tenk, der lå klippene foran meg på rekke og rad. En ung mann hang i tauet midt oppi en bratt skrent, og jeg kjente at det var spenning nok å lene hodet bakover og se mot toppen. Jeg tok et par bilder og, men jeg må få sladdet ansiktet til klatreren før jeg legger de på Facebook. Jeg kunne jo spurt om tillatelse, men jeg syntes at etter hans setning : F... Dette er jæ...vanskelig», så var det litt drøyt å rope «heisan. Er det OK om jeg poster bilde av deg på Facebook?». I alle fall hadde det vært litt trist om svaret var «Ja, det er greeeeeeiiiii.....». 

Hva har jeg lært. Stedsnavn «noe med hauk..» er ikke spesifikt nok. Haukåsen får ligge i fred for min del. Klippene ved Hauktjern er et spennende sted. Og tenk så nærme de jeg har vært på alle turene til Sarabråten de siste tre årene. Men: balkongen etterpå, det er det beste.

Nå er det på tide med en midtveisevaluering

Denne våren har jo på mange måter vært som et studie i sosialantropologi. Ola og Kari Nordmann satt under press. Og med Ola og Kari så menes alle som bor i dette landet, uavhengig av kjønn og etnisitet. Men selv om Ola og Kari favner alle, så er det kanskje gjennomsnittsmennesket jeg tråkker mest på tærne.

Det kom et fly fra Østerrike..slik startet det for vår del. 

Og ikke lenge etter så stengte landet ned. Alt som var lettvint, nødvendig, gøy eller midt i mellom ble utilgjengelig. Og alle de som hostet ble sett stygt på. Plutselig hadde vi alle en rolle i Twin Peaks.

Så trådte beredskapshjernen inn, og mange begynte å hamstre, slik at alminnelige ting som brød og dopapir ble mangelvare. Nød lærer som kjent naken kvinne å spinne, og i mangel av brød skulle man bake eget brød, og ikke bare brød men speltbrød. Og der satt vi da, med tørkerull på badet og skulle bake brød uten gjær, av sammalt rug og quinoa. 

Alle som kunne, jobbet hjemme, og det tok ikke lang tid før vi var inndelt i bås: med og uten koronakropp. For mange var det nesten påbudt å trøkke innpå alt mulig av mat slik at bilringen vokste frem i all sin prakt. Smult til folket, og «sånn går det når vi bare må være hjemme»- trøst.

Mange av dem i andre båsen kjørte hjemmetrening. Ergometersykkel, manualer og annet treningsutstyr er fremdeles mangelvare, og kommer ikke på lager før i september. Ja, jeg henger litt etter, som startet enkelt med CrossFit og en yogaball, og da er toget gått. 

Mange treningsstudio-glade, og de som plutselig hadde skole-og barnehagebarn hjemme 24 timer i døgnet  entret marka for første gang. Men Ola og Kari kan liksom aldri nøye seg med det enkle. Det er som på sydentur med billig sprit. Det tar helt av.

Det ble hengekøyer, stormkjøkken eller propanbrenner,  telt med påbygg og klatresele. Det ble toppturer med spedbarn i bæremeis over Besseggen og luftambulanse på turen ned. Goretex, spandex og lundhag innerst og ytterst får deg ikke ned bratta alene. Du må gå litt også. Jeg må vel si at jeg har aldri sett så mye små kjøkkenaktiviteter og hengekøyer midt i stien noen gang, og bålrøyken lå tjukk fra mars til mai.

Det fine var at endelig ble det normalt å si hei i marka, men nåde den som ikke overholdt tometersregelen. Da ble det gapestokk på Facebook.

Men alt i alt så var dette mest positivt. Hei og smil, ut i friluft, pølser på bål..alt dette er fine greier. Men som sagt: Ola og Kari går all in.

Det er selvfølgelig mange nyheter som har fått litt for lite fokus i denne tiden, i alle fall etter min mening. Alt har på en måte blitt overskygget av antall smittede, innlagte og døde, både her og ellers. 

Men jeg må bare trekke fram en nyhet. Nyheten om da Ola og Kari tok steget videre, fra litt usikre markasteg i nye Goretex og til eksperimentell selvforsyning. 

For: revet med av moteriktige turklær og ustabile butikklagre skulle Ola og Kari høste av naturen. Noe som bidro til historien jeg sikter til, 14 stk til legevakten etter forgiftning. Bakgrunnen er at man kan lage pesto av ramsløk. Jeg har alltid sagt at hvis man skal drive med matauk i skog og mark, så må man vite hva man gjør. For eksempel så er jeg ikke sopp-plukker, fordi jeg kan for lite om sopp, og jeg er ikke av de som tar flest sjanser. Ramsløken er også en plante som man må kjenne for å plukke. Ja, ikke være på hils med altså, men man må være sikke på hvordan den ser ut. For ramsløken kan til forveksling ligne på liljekonvallens blader. Og hva vet vi om liljekonvall? Jo, den er giftig.

Denne ramsløkspesto-pandemien medførte to ting. Antall personer med forgiftning økte betraktelig. Og ramsløken er nå på listen under utrydningstruede planter. Godt jobba, Ola og Kari. For moderasjon, nei det er vi jammen dårlig på. Det er som med dopapiret og billig kneipp det. Kan aldri få for mye vettu.

Etter hvert som sommeren nærmet seg, så ble det mye frem og tilbake med røde land og grønne land, og grønne som ble røde. Alt ble så vanskelig. Og klagesangen og forsvarstalene økte i mengde. Jeg ble plutselig klar over all fattigdommen i Norge. Alle som er nødt til å handle i Sverige. Alle som ikke drar for billig øl, sprit og tobakk, men for medisiner og kjøttbullar. Alle som har beregnet boliglånet ut fra svenskehandel. Ja, det er kanskje noen som har sultet ihjel siden jeg begynte å skrive, fordi det er så dyrt i dette landet at det kan se ut som vi blir avfolket ganske snart, for her kan vi ikke bo.

Hvordan har vi håndtert hverandre sånn ellers da, bortsett fra at vi hilser i skog og mark.

I starten var det mye dugnadsånd og tilbud om å hjelpe til å handle for de i karantene og isolasjon. Så var det mye empati for de som var strandet i utladet, strandet her, splitta familier på hvert sitt kontinent. Etter noen uker erstattet man mye av empatien og sympatien med å fortelle folk hvor udugelige de var som gjorde eller ikke gjorde, reiste eller ikke reiste, var inne eller ute. Det ble god anledning til å, på god avstand, samles for å kose seg med misnøyen. Og størst av alt, og mest samlende av alt, er kampen mot monstermaster og vindmøller. Da er pandemi underordnet.

Jeg hadde trua en stund jeg, på at folk kunne se verdien av å nyte naturen.. Se verdien av å tåle å være alene innimellom. Jeg trodde at vi kunne lære av små grupper i barnehager og skoler, og av å ta hensyn til de rundt oss. Men det skal liksom være alt eller ingen ting. Det er en menneskerett å arrangere selskap og å gå på bar. Skal det være gruppeinndeling så må det være fra morgen til kveld og dobbel bemanning. Det holder ikke å se verdien noen timer. Man kan ikke gå i marka uten tre retters middag på stormkjøkken, selvfisket ørret og liljekonvallpesto med rødhyllgele til dessert. (Jeg presiserer at de to siste rettene er å regne som det siste måltid da de er giftige). 

Nå går vi høsten i møte. Jeg tenker jeg gjør som jeg har gjort. Følger anbefalinger om håndvask og desinfisering. Handler til de tider der det er minst folk. Og lar de som har vært på tur i røde og grønne land seile sin egen sjø, to meter unna meg. For hva har vi lært. Hva har gjennomsnitts Ola og Kari lært? Ikke så jæ&@kr# mye spør du meg. Ha en spennende høst da dere.