Det går tilsynelatende helt greit

Tilsynelatende. For et fantastisk ord. Jeg brekker det ned til «det du lar være synlig». Det er mulig det er en lang strekk, men i min blogg er det jeg som bestemmer.

I over ti år har jeg jevnlig fått spørsmål om hvordan vi klarer det, å ha et kjæresteforhold som strekker seg over Atlanteren. Jeg har alltid ment at det er vår greie, og at ingen bør forvente en forklaring på det. Og jeg står fortsatt på det. Det er mellom oss to, vi har våre måter å tenke på, og de er våre.

Jeg har alltid vært ærlig på at det ikke er like lett alltid. Det kreves vel ikke så mye empati og livserfaring hos den enkelte for å skjønne det. 

Men nå. Nå som livet har tatt enda en u-sving. Nå tærer det virkelig på tålmodighet og humør. På hjerte og på livskvaliteten. Nå er det sånn at på noen dager så får jeg lyst til å rope rett ut at dette er så langt fra greit som man kan komme uten å putte en u foran.

Jeg jobber intens med meg sjøl. Det er mantraer som «dette er ikke noe jeg kan gjøre noe med», «det er ikke vits i å bruke energi på det, fordi jeg oppnår bare å bli sliten». Det er å bite tenna sammen. Det er å gjøre det beste ut av det jeg har, og ikke tenke på det jeg ville hatt. Og det koster hvert gram eller hver kilowatt av energi som jeg har til overs etter en arbeidsdag. Jeg kan ikke tenke for mye på det sier jeg mens tankene og hjernen min har en egen vilje.

Mange er så opptatt av de små tingene man ikke kan gjøre. Jeg er opptatt av å følge anbefalinger. Avstander, være hjemme ved forkjølelse, vaske hender, sprite berøringsflater, gå i butikken på tider med lite folk. Jeg higer ikke etter fester eller alkoholservering etter kl.24. Eller alkoholservering punktum. Jeg har ingen klemmevenner eller egen kohort. Jeg er kun meg. Og det er slik det er de fleste dagene ellers også. Da må eget selskap være godt nok.

Nå er det mye snakk om røde, grønne og gule land. Landet jeg vil til er ikke nevnt en gang. Men det spiller ingen rolle heller. For hva hjelper det om et land er grønt, gult eller rødt, når du skal reise, tettpakket i et fly, med mange forskjellige mennesker. Og før det er det transport til flyplass, tid på flyplass, to sikkerhetskontroller før jeg drar og tre når jeg kommer frem. Nå går det ikke direktefly heller, så nå venter flere timer på flyplass før enda et fly, denne gangen i et land der mange ser på det som en menneskerett å ikke bruke munnbind eller følge satte regler og begrensninger.

Mange ganger når jeg har vært i andre enden av en kriseperiode, så har jeg vært så glad for at jeg ikke visste hvor lang perioden skulle være før den var over.

Slik er det ikke denne gangen. Denne gangen er den ukjente i regnestykke en ordentlig strek i regningen. Jeg og vi innstilte oss tidlig på at det blir nok ikke noe tid sammen i 2020. Nå, på et tidspunkt der vi etter et normalt år hadde sett tilbake på minimum tre fine perioder med gode opplevelser, og skulle planlagt treff i dette året, så er det litt tyngre, fordi det nå er sannhet og ikke teori. Det føles som neste treff er lengre unna enn noe gang. Og NÅR i 2021 er enda en ukjent. I tillegg så har Norwegian sluttet med langdistanseflyvninger, så vi rykker tilbake til start med reiserutene også, når den tid en gang kommer.

Jeg visste det var en grunn til at jeg aldri likte ligninger med x og y i på skolen. 

Hvis jeg skal fortsette med matematiske begreper så vil jeg si utålmodig opphøyd i 2 ganger frustrert opphøyd i 3. Og i denne situasjonligningen så blir regelen om at minus og minus gir pluss, motbevist.

Det er nå over ett år siden vi så hverandre sist. Det er noe jeg må tåle, og noe jeg må finne meg i, men jeg må ha lov til å si at det ikke er greit og at det er ganske tungt, selv om verden er full av andre som har det verre. Det tærer på meg, som alle andre i lignende situasjoner. Jeg prøver å holde motet og humøret oppe. Jeg jobber med egen motivasjon, men av og til så må jeg blåse ut litt også. Som for eksempel når jeg ser på regjeringens pressekonferanser, med helseministeren og  med statsminister Erna. Først sa Erna «vi har for mange klemmevenner.». Jo takk, Erna. Jeg fikk tre klemmer av Nicholai i juli da vi var på skogstur. Så det er ikke meg du peker på i alle fall.

Så var det : « Vi har for mange nærkontakter». Jeg har sett på definisjonene, og når jeg skal ramse opp alle nærkontaktene som jeg enten har vært sammen med, med under to meter avstand og i over 15 minutter, og ikke telle med kolleger, så kommer jeg opp i ti personer totalt siden mars. Og de få kontordagene jeg har hatt, så har jeg tatt bussen en vei, og da klokka 0638, fordi den bussen er vi bare to på. To i hele bussen. Bortsett fra sist, da var det halvfull buss fordi vi hadde fått beskjed om å spre reisene våre utover, og mange hadde skjønt at det var tidlig på morgenen det var færre folk. Så nå vet jeg ikke lengre når jeg kan ta buss og føle det trygt. På matbutikken er jeg også på tider med få folk. De tidene er tidlig på morgenene eller i dagsrevy/leggetid for barn. Vi var fire en gang i hele butikken, og jeg har vel så og si ikke handlet i over 15 minutter sammenhengende heller. 

Jeg vil si at når jeg prater om få nærkontakter, så er det selvfølgelig litt ensomt til tider. Samtidig så er det enkelt å forholde seg til. Uten nærkontakter og sosiale treff så slipper jeg å bekymre meg for smitte. Jeg slipper å lure på hva det er når nesa blir tett og halsen litt rusten. Jeg vet at det bare er allergi eller alminnelig forkjølelse. Uten nærkontakter så blir det ikke mer ensomt når treffet er over. For det er ingen treff, så det er ingen ting å venne seg til. Jeg er ferdig tilvent, i ferdig mønster, med normal døgnrytme og ubekymret forutsigbarhet. Jeg høres nok ut som en eneboer, men for meg så handler det om å overleve og å ha en tilværelse som kan foregå uten de store endringene for hver pressekonferanse. For når Erna og Bent sier at vi må holde avstand og redusere antall nærkontakter, så tenker jeg ok, med andre ord fortsette som før. 

Korona kan ødelegge julen, sa Erna før jul. Nei, Erna. Korona ødelegger ikke jula. Egoistene ødelegger jula. De med alt for mange nærkontakter. De som gir blaffen i andre så lenge de selv får tilfredsstilt sine behov. De er jo slettes ikke et nytt fenomen. Vi har jo hatt de hele tiden. De som snyter på skatten, slik at regelverk blir strammet inn. De som misbruker trygdeordninger. De som svindler til seg goder de ikke skal ha. De som sniker i kø, som jukser på eksamen, som pynter på CV-er, som utelukkende tenker på seg sjøl, og som med sin egosentriske adferd sørger for fler og fler restriksjoner, lovendringer, regelverk og stramme systemer for oss som prøver så godt vi kan å følge alle påbudet forbud, retningslinjer og skikk og bruk. Selvfølgelig kommer de til å sørge for at smittetallene går opp både like før, under og etter julehøytiden også. Fordi de bare må. 

Hvis jeg begynner å tenke på alle disse egosentriske folka nå, så blir jeg bare sur. Ikke det at jeg var i et perlehumør til å begynne med, men jeg klarer å holde det på det jevne. 

Pressekonferansene. Kan vi ikke få Nakstad til å holde dem, og bare han. Det er så mye mer troverdig og behagelig når han sier at alle må skjerpe seg. Han har ikke vidløftige forklaringer eller ris bak speilet. Han kaver ikke med armene, eller stiller bustete på håret med uflidd skjegg.  Han er velfrisert og pen i tøyet, og har et slikt behagelig vesen, og da høres det fornuftig ut at ølkranene skal stenge litt tidligere.

Vi er midt i en smittevekst nå. Og det pekes på årsak etter årsak. Noen peker på at mange har for dårlige språkkunnskaper, slik at de ikke skjønner restriksjonene, eller hvor de skal teste seg, eller hva de skal gjøre.Nok en gang får også de unge, og studenter pes for sin opptreden og uforsiktighet. Og ja da, det er godt mulig at dette er medvirkende årsaker til smittetopper. Men, man kan ikke henge all smitte på enkeltgrupper. Det var for eksempel ikke minoriteter eller studenter som sto i kø på treningsstudio i Lillestrøm eller Bærum, når det stengte ned her i Oslo. Majoriteten av de som ikke ønsket å ta hensyn til at stenging var en måte å skulle få ned sosial omgang og samling av mennesker på, det var Ola og Kari 35+ med etternavn Spandex det, som bare må på treningsstudio. Jeg ser at noen tar seg bryet med å forsvare de i kommentarfeltene med at «ikke alle fikser hjemmetrening» og «det er mange som av helsemessige årsaker må trene». Vet du hva! Hvis man må trene av helsemessige årsaker, og av den grunn reiser til nabokommuner for å trene og spre smitte der, da bryr man seg egentlig ikke om egen helse. Jeg mener at hvis man må noe for å bevare helsa, da klarer man å finne alternativer hjemme eller i naturen hvis det er viktig nok. Det finnes alltid unntak, men de er i mindretall. Jeg burde sikkert ikke trekke frem meg sjøl som et eksempel, men jeg gjør det like vel. Jeg er en av de som har en kropp som må trenes for å virke. De fleste har vel det, men som en del av leddgiktsstatistikken, er mitt behov litt mer prekært enn de som ikke har slike utfordringer. Uansett, jeg har trent minimum tre ganger i uken, som regel mer, siden landet stengte ned i mars. Det er øvelser på app, det er treningstips på nett, det er strikk for styrke og yogaball. Det er stavgang i skogen. Og det er ikke alle dager jeg har lyst, men jeg gjør det uansett. Og det går helt fint. Jeg prater høyt med meg sjøl og gir meg sjøl en peptalk, og så setter jeg i gang.

Nå skal jeg ikke sitat jeg lykkes hele tiden med å holde mot og kropp oppe. De rå og kalde regnværsdagene tar litt overhånd for meg innimellom. Det er netter der jeg har en total på to-tre timers søvn, fordelt på hele natta. Det er slik å leve med  spondyloartritt og artrose i knærne. Det er rygg som stivner og hvilesmerter som vekker meg, og noen netter føler jeg at jeg roterer som et vindmølleblad gjennom natten, for å finne en posisjon jeg klarer å sove i. Noen netter lykkes jeg ikke, og jeg er oppe og går flere ganger, tøyer og gjør øvelser, spiser  smertestillende og mediterer. Det hender nå klokka ringer 0540 at jeg må si: Vet du hva, Marit. Med så lite søvn så blir det en lite produktiv dag foran PC-en. Det blir ukonsentrert og urolig. Noen ganger holder det med å starte litt seinere på dagen, andre dager må jeg bare kapitulere. Men det er ikke så ofte. Heldig vis.

Det er lørdag, det har vært en regntung uke, og i skrivende stund er jeg hjemme i godstolen, selv om solen nå skinner. Jeg er ikke hjemme fordi jeg er deprimert av pandemien eller fordi jeg er forkjølet eller har korona. Jeg baker brød, før jeg skal ut å gå tur. 

Fra i dag er det innført de strengeste restriksjonene siden mars igjen. Det er rødt nivå i barnehager og skoler, stengte kjøpesenter, kulturaktiviteter, serveringssteder, treningssentre..stort sett alt utenom matbutikker, apotek og bensinstasjoner skal være stengt fordi vi har en økning av et mutantvirus i en nabokommune. Det er ikke det som som plager meg. Det som irriterer meg er at Overskriftene i dag skriker opp over at polet skal være stengt ut januar. Det står det. Ut januar. Vi skriver 23.januar i dag, så det er altså en uke det er snakk om. Da jeg kommenterte det i nrk sitt kommentarfelt ble jeg straks irettesatt av to damer som mellom linjene kalte meg naiv uten å bruke det ordet. De skrev noe sånt som at når de har gått så langt, så blir det ikke bare en uke nei. Jeg kommenterte tilbake at poenget mitt var at med eksisterende vedtak, som er ut januar, så sto ikke overskriften i stil med det. Og, alle andre innførte restriksjoner er verre enn stengt vinmonopol. Da fikk jeg ikke noe svar.

Jeg kjenner jeg er litt lei nå. Akkurat nå. Lei av å overholde regler, anbefalinger og restriksjoner, for å bidra til felleskapets beste, mens de høyeste stemmene i fellesskapet skriker om et stengt vinmonopol. Nå må snart de andre stemmene høres. Nå må disse skrikebøttene som sutrer over fratatt luksus, mens de driter i felles beste, få beskjed om å holde kjeften sin, og holde seg hjemme sånn som alle andre.

Nå ble det litt tilsynelatende mørkt her, og jeg kan ikke avslutte et blogginnlegg nede i et hull. Dette innlegget ble påbegynt for mange uker siden, og det var kanskje ikke dagen å avslutte det på. Men jeg prøver. Jeg startet med overskriften det går tilsynelatende helt greit. For meg har den en dobbel mening. For ja, for meg så handler det delvis om at man kan velge å bare vise frem det som går greit. I dette innlegget har jeg valgt å vise litt av begge deler. Men det er et annet viktig valg jeg har, og det er hva jeg velger å dvele ved. For selv om det svinger opp og ned, så kan jeg velge å stoppe på toppen og nyte det fremfor å synke godt ned i bølgedalene. Jeg kan anerkjenne de, og så gå videre, som mange meditasjonsmetoder sier. Det har noe for seg, og det har fått meg hit, så langt. Dag for dag er det jeg kan få til nå, så da er dag for dag det som teller. Og, til lukten av nybakt brød og tanker om en skogstur er det i alle fall lett å smile.

Tanker fra skogen

Det var slik en knitrende kald morgen. Jeg våknet tidlig, og dro gardinene til siden sånn at jeg kunne se dagslyset og de første solstrålene sildre gjennom de hvitrimede tretoppene, mens jeg satt i sengen og drakk kaffe. Da dagslyset tok over helt, sto jeg opp og fant frem turtøy. Masse varmt tøy. 

Den som vil ta bilder mens det fremdeles er flere kjøttmeiser enn bæremeiser å se, må komme seg ut tidlig. Nå er ikke ti tidlig, men det er tidlig nok, og på en dag med minus 10 er det i alle fall tidlig nok. Det knirket kaldt under skoene, og rev litt i nesen de første meterne, men så ble det bare godt og friskt å gå. Dagens tankerekke begynte egentlig i går, da jeg leste morgenhilsenen som jeg får på e-post, fra kirken min i Miami. Overskriften var "I kjølvannet av en speedbåt", og tanken var at de som har en tendens til å bruke fortiden som en unnskyldning for å ikke komme seg videre i livet, kan ha god nytte av å tenke på fortiden som kjølvannet av en båt. Man skal se på fortidens spor som noe som vises bare for en kort stund, og som svinner hen. En herlig tanke å spinne videre på midt i skogen, spør du meg. 

For hvis man ser på fortid slik da, som kjølvann,så skal det ikke la seg gjøre å snuble i de gamle sporene. Og sporene skal ikke kunne lage humper i veien foran, for kjølvann ligger alltid bak. Det er jo en besnærende tanke. Ikke lett å etterleve alltid, men jeg tenker det er verdt et forsøk. Og slik jeg tenker, så er dette bildet ment for det du ikke vil dra med deg videre. Det kan til og med være noe som du har lært noe godt av, men som du ikke trenger å ta med på videre ferd. Det gode, det som vi vil ta med oss videre, det kan vi putte i sekken. 

Nå er det kanskje ikke å fokusere på kjølvann på skogstur, og kanskje er det derfor jeg begynte å tenke på en annen type spor. Skispor. Skispor kan vi også lære en del av. Alle har vi vel satt utfor en bakke, i dype gode spor, kanskje med litt is i, slik at farten bare øker og øker. Mens vi har sittet der i en lett hockey, og kjent tyngdekraften gi oss en velfortjent pause etter fiskebeinsøkta opp bratta, så har plutselig den ene skia blitt dratt ut til siden i et spor som noen andre lagde da de mistet balansen eller konsentrasjonen, og den ene skia skar ut. Sannsynlig vis endte det ut i skogen, eller kanskje det til og med ble et realt mageplask. Skiløyper er lumske sånn. Du kan fint lage egne feilskjær eller lide for andres feilskjær, og så lenge det ikke kommer snø så vises de en stund. Men da kan vi huske at også skispor blir borte når en ny vår kommer. 

Det er ofte snakk om den smale sti, eller å være på riktig spor, brøyter vei...alle fine metaforer til livet. Men jeg er ikke helt ferdig med skisporene. For ofte er det kjørt opp dobbeltspor. To valg. Og i konkurranser så er det snakk om indre og ytre spor i svingene, og der indre spor er sett som en fordel for det er korteste vei. For oss som ser konkurransene på tv så kan vi lære uten å erfare, at vel er det indre sporet kortere, men det er også krappere sving. Og hvis dette er i nedoverbakke, så er ikke det alltid et pluss. Altså igjen som i selve livet. Det hender at det lønner seg å ta den litt lengre veien, som går litt seinere men der du har tid til å tenke litt mer.

Å, det var så deilig å gå slik å filosofere i dag, mens kulden bet litt i kinnene og håret mitt ble hvitt av rim. Fuglene sang overraskende mye, men de gjemte seg godt. I dag var en sånn dag der jeg følte at det var både fugler og dyr som stille observerte meg mens jeg vandret rundt på opptråkket sti, i sikksakk mellom trær og busker. Det er jo som regel jeg som sniker bak trærne og prøver å få øye på både fugler å dyr, så det er de vel unt å være observatør innimellom. De få fuglene jeg så, var i hektisk aktivitet, med hopping mellom greinene. De gleder seg sikkert til våren de også, med litt mildere vær.

På vei hjem igjen møtte jeg mange på vei ut på tur. Det er hyggelig med folk, men i dag så var det hyggelig å være litt for meg selv, med kun naturens symfoni som bakgrunnslyd. Det gir en egen ro, som jeg kan ta med meg inn igjen. Takk for turen.