Sett dagdrømmene dine i arbeid

 Overskriften er lånt fra den daglige inspirasjonen som jeg startet torsdagen min med. Det er ofte at det er enkeltord eller en setning som setter i gang min egen tankekvern, og denne gangen var det en setning som sa at det var stor sannsynlighet for at vi alle har hørt setninger som forteller oss at vi skal slutte å dagdrømme og heller følge med på det som blir sagt eller gjort.

Jeg har alltid hatt levende dagdrømmer. Flotte reiser i eget hode der drømmer har blitt virkelighet, der alt har gått bra og der jeg har lykkes med alt jeg har prøvd. Som barn så var de beste tenkestundene i en gyngestol, gjerne med musikk til, og ingen andre i umiddelbar nærhet. Men det kunne komme en dagdrøm svevende midt i en skoletime også. Bilturer kunne inspirere, og i Oslo-livet har t-banen vært et dagdrømsted, i de periodene jeg har hatt litt reisevei til jobb. I de senere årene har de beste tenkestundene vært over morgenkaffen, på lange flyturer eller på skogstur.

Tilbake til det å «slutte å dagdrømme og følge med i virkeligheten». 

Hvorfor skal vi avvise dagdrømmer som noe unødvendig og virkelighetsfjernt? Dagdrømmene, som også kan bli kalt fantasier, tar oss ofte med inn i en verden der vi lykkes. De setter farge på hverdagen, og gir oss håp om å bli bedre. Hva om vi leker oss litt, og putter dagdrømmene inn i noen av de kjente læresetningene eller visdomsordene som vi ser på plakater, krus og T-skjorter. «Enhver er sin egen lykkes smed», er et fint et. «Det som får fokus, vokser», er et annet. 

Jeg har tidligere skrevet om visualisering som teknikk. Jeg bruker det både som forberedelse og som motivasjon. Det trenger ikke være store ting som skal skje. Jeg har for eksempel brukt visualisering på dager der trening har vært mer en plikt enn en glede. Ved å gå igjennom øvelsene i hodet, eller se for meg løypa jeg skal igjennom, så blir jeg mer mentalt forberedt, og tenker annerledes på turen eller øvelsene når jeg kommer til gjennomføringen. Jeg vet at etter de tre øvelsene der, så kommer det to lettere som er som en liten hvile før tre harde øvelser til, men da er jeg halvveis igjennom programmet. Og da ser jeg for meg et par litt enklere igjen, og da er det kun to harde og tre lette igjen og så er jeg ferdig. Enkle grep som for meg har en stor funksjon.

Det  får meg til å tenke: Hva om dagdrømmene egentlig er en visualisering, skapt av underbevisstheten vår. Hva om noe av det vi ser i dagdrømmene våre, egentlig er underbevisstheten som jobber for å få oss nærmere målet. Hva om drømmene der vi lykkes, forsterker ønsket om å lykkes. Hva om drømmer er en bit av det fokuset som gjør at ting vokser. Hva om fokus og ønske blir en del av samme pakken, og at disse vokser frem slik at vi etter hvert oppnår det vi har drømt om, uten at vi jobber bevisst med det hele tiden? Så mange spørsmål. Ingen svar, bare inspirasjon til videre filosofering.

Ofte er det slik, i alle fall for meg, at hvis jeg prøver for hardt, og vil for inderlig, så tar det over for gleden på veien frem mot målet. Gleden blir så forbundet med målet, at gleden ikke blir oppnåelig før på målstreken. Det er mye reisevei som bare blir rutine på den måten. Det blir bare logistikk..grå logistikk.

Dagdrømmer kan også bli omtalt som å drømme seg bort. Det er klart at det alltid vil gå en grense mellom drøm og fantasi, og det er realistisk å tro at ikke alt er mulig. Men kan det ikke være litt sunt å drømme seg bort av og til? Å gi seg selv en liten pause. Et lite tanke-spa, som både er rensende og inspirerende.

Som barn kunne dagdrømmene overgå alt som er mulig og virkelig, og det kunne være eventyrlignende reiser som jeg la ut på, som jeg selv som barn visste ikke var noe som kunne skje. I voksenlivet bærer dagdrømmene mer preg av å være et produkt av ønsker og håp, og jeg tror at denne dagdrømmingen er en måte å ufarliggjøre de større drømmene. De kan inneholde det du ikke tør å håpe på, og er kanskje en konsekvens av at livet, uten at vi vil det, har lært oss at man fort kan gå på en smell, ikke kan få alt man ønsker seg, eller må nøye seg med litt mindre. Det er også læresetninger som aldri burde stå på en plakat.

En liten avsporing. Eller kanskje handler det om det samme.

Jeg så et program om «Stjernebarn» forleden. Nei, jeg snakker ikke om julekalenderens stjernebarn. Jeg snakker om de barna som mange tror er høyt utviklede vesener fra en planet, et stjernesystem, fra verdensrommet, som er sendt hit fordi de har viktig informasjon til oss jordboere. Viktig informasjon som skal få oss videre i utviklingen. Det var et veldig interessant program, med intervjuer av mennesker med titler både som doktor og professor, som pratet om disse stjernebarna.

Jeg har jo alltid vært tydelig på at jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser og vet, men jeg skal ikke begi meg ut på å mene noe om hva som er sant eller usant, for det får være opp til hver enkelt. Men hvis jeg skal tenke litt høyt om stjernebarna da. 

Vi vet jo at det finnes forskjellig grader av intelligens iblant oss. Det finnes høyt intelligente mennesker, mange blir kalt genier, og de jobber på mange områder og i alle yrker og samfunnslag. Det finnes barn som hopper over skoletrinn fordi de er veldig smarte. Vi vet jo også at både mennesker og dyr er født med mange evner, egenskaper og instinkter, og mange dyreunger er ganske selvstendige alt fra tidlig alder. Det er kanskje litt verre med menneskebarn. Ikke for det, nyfødte kan for eksempel drikke av glass/kopp, men denne evnen ser det ut til at de mister, og må lære på nytt igjen etter år med tåteflaske og tutkopp. 

Hva vet vi egentlig om andre evner som kanskje er medfødt men fordi de ikke holdes ved like, må læres på nytt?Vi vet i alle fall at sjøltillit og trua på at man kan klare alt man vil, som regel får noen kraftige tilbakemeldinger slik at de fleste modererer ideen om å være verdensmester og uovervinnelig ganske tidlig i livet. Kanskje det som de kaller stjernebarn er barn med høy intelligens, som har en iboende vilje til ikke å la seg påvirke de av utenomverdens restriksjoner og meninger? Kanskje de beholder det iboende og medfødte i tillegg til at de tar inn ny forståelse og kunnskap på annet vis enn gjennomsnittsmennesket, og på den måten fremstår som litt «overmenneskelig»?

Nok avsporing. Jeg ville bare få frem at det er mye å filosofere over, og det er mye vi ikke vet, men som svever omkring i underbevisstheten hvis vi har lyst til å ta det ned og med på et tanskespinn. Drømmer er gratis heter det seg. Og drømmer er ufarlig utforsking, tenker jeg. Personlig så liker jeg ideen om at drømmer er noe mer en bare ren underholdning. Jeg tror vi kan både lære og vokse i tillegg til at vi kan glede oss og få oss en pause.

Jeg vil slutte med et visdomsord fra Dr. Maya Angelou: «Vær en regnbue i en annens sky». Den er fin å ta med seg i livet og dagen.

En retrospektiv refleksjon

Jeg følte for en tittel som gir en ekstra tungegymnastikk, for trening er jo en av de nye utfordringene i livet har jeg skjønt. Jeg kjenner at jeg håndterer diskusjonen om stengte treningssentre slik som jeg har lært gjennom meditasjon og mindfulness: Jeg leser om det, jeg skjønner at det er et stort problem for mange, jeg forstår det ikke, så jeg slipper det. 

Nå har det snart gått et år i boblen, og det er mye som har blitt ny hverdag. Det er fortsatt mye å observerer og undre seg over, men det er også mye som jeg bare registrerer. Det blir litt som søppel som jeg ser i vannet på båttur, og som jeg ikke får tak i fordi farten er for stor og jeg ikke ser det før det er for sent å ta tak i. 

Det er litt rart hva som kan bli vanlig i løpet av kort tid, og jeg skal selvfølgelig ikke gå igjennom alle nye vaner og ritualer. Ei heller skal jeg gå igjennom alt det negative som det siste året har ført med seg. Men jeg måtte bare ta meg en pause og komme med noen betraktninger nå som vi snart er ved jubileumsdatoen for «da Norge stengte ned», som 12. mars 2020 går inn i historiebøkene som.

Det ble veldig raskt en endring i dominansen i nyhetsbildet og dermed også i kommentarfelt i sosiale medier. De årlige påminnelsene om bålforbud og båndtvang som pleier å starte i midten av mars, måtte tidlig vike for alle observasjonene av de som ikke overholdt meteren i skog og mark, og andre turveier. Etter hvert ble det i hovedstaden også selvutnevnt munnbindpoliti, som stadig var i opprør over medmenneskers vurdering av hva som var grensen for «når det ikke er mulig å overholde en meters avstand» i kollektivtrafikken. 

Dette ble selvfølgelig ikke bedre av at munnbind ble mangelvare i en periode der veldig mange skulle kjøpe dette samtidig. 

Så kom hytteforbud, reiseforbud og påske, og for en periode var også vindkraftmotstand og flyktningeleirer med umenneskelige forhold glemt. Jeg ble «rammet» av reiseforbudet og selv om jeg ikke har hytte så har jeg masse forståelse for all ergrelse i dette forbudet også. Likevel må jeg si at når sol og palmer måtte byttes ut med den alternative påsken, med milevis vandring i sikksakk mellom hengekøyer, små portable kokeinnretninger og nyanskaffede hvalper i hjemmekontoret ånd, så gikk det helt fint. Det går an å omstille hjernen ganske raskt til å nyte det man har når man ikke kan få det man vil. Det handler mer om vilje enn om evne etter min mening. 

Flaggdebatten før 17.mai-feiringen utgikk med bakgrunn i manglende feiring, og når Norgesferie ble det nye sydenalternativet, så fikk vi plutselig et større engasjement rundt smale og svingete veier, tuneller og fergekøer. Kanskje har mange litt godt av å komme utenfor komfortsonen og se hvordan hverdagslivets logistikk er utenom ring 1, 2 eller 3, eller Mosseveien og E6. Jeg tror ikke det skaper en revolusjon i empati og forståelse, men kanskje litt fler ser lengre enn sin egen navle etter en solid dose fergekø, eller tretten mil bak bil og campingvogn som du ikke kommer forbi da det er for smalt. Alle monner drar.

Pandemi eller ei. Det amerikanske presidentvalget fikk jammen sin plass både i nyheter og kommentarfelt. Det er ganske interessant å se, og etter mitt syn er det lett å heie frem noen når du bor i et annet land og ikke skal leve med konsekvensene av hvem som skal lede et land. Konspirasjonsteoretikerene ble flere og flere, eller mer og mer synlig, og etter hvert som valget nærmet seg slutten ble repertoaret deres utvidet til også å omfavne teorien om at pandemien var et påfunn, et politisk spill og en måte å kontrollere befolkningen på. 

Det er klart at det var fint å ha to bein å stå på i meningsytringene, for valget ble jo avgjort men pandemien og restriksjonene varer fortsatt. Etter hvert ble det også tid for vaksinedebatt og skremselspropaganda og de sedvanlige massespredningene av «forskningsbaserte fakta» rundt vaksiner.

Jeg stopper aldri å forundre meg over de mest ekstreme i kommentarfeltene. Selveste haterne. De som er  så ekstreme at motargumentene erstattes med gif-er fra gamle filmer. Påstander om at innføring av vaksinasjons-bevis er regjeringens måte å innføre tvangsvaksinering på er en variant. Menneskerettighetene er hyppig nevnt, og i et innlegg var Norge omtalt som et tyranni. Selvfølgelig blir vi som bruker munnbind, holder avstand og har tenkt å ta vaksine, omtalt som en saueflokk. 

Jeg måtte finne frem reisevaksinasjonskortet mitt jeg altså, som viser til reguleringer innført av WHO i 1969. Reisevaksinasjonskortet som ganske mange har. Jeg fikk mitt da jeg skulle reise til Etiopia, og det var anbefalt gulfeber-vaksine i tillegg til påfyll av poliovaksine. Ja, det er forskjell på anbefaling og krav, men bakgrunnen er det samme. Det er for å beskytte land mot innføring av smitte/overføring av smitte mellom land. Det interessante er at debattene om «tvangsvaksinering» og «vi skulle ha stengt grensene før, uten unntak» går parallelt.

Jeg skjønner at det er mange sinte og fortvilede folk der ute. Jeg skjønner at det er ytringsfrihet, ytringstrang og behov for å avreagere. Det jeg ikke skjønner er disse haterne som jeg kaller det, som også har en stor trang til å angripe enhver positiv kommentar. Jeg kan ta eksempel fra noe så uskyldig som min egen kommentar til en historie fra Texas. Historien var at når strømmen gikk og vannrørene frøs, så var det en butikkeier som skrev om at folk hadde brutt seg inn i butikken hennes for å skaffe seg vann, men de hadde lagt igjen penger for vannet, sånn at butikken til og med gikk med et lite netto overskudd for vannet. Dette var fremlagt som en positiv historie, og jeg kommenterte at den var fint å se en historie som fokuserte på de gode eplene i kurven, og ikke på det ene råtne eplet.

Det kom raskt en kommentar om at til min orientering så var det de råtne eplene for veltet hele treet. Det var mye mer i kommentaren, om politisk ledelse osv, men det er bare så interessant at en positiv kommentar også bringer frem behovet for å svare med skarpt skyts.

Jeg har nå snart et år bak meg der jeg har minnet meg selv på å se hva jeg har, se hva jeg kan, ikke fokusere på hva jeg ikke har og ikke kan. Det er ikke like enkelt, og jeg lykkes ikke alle dager, men det hjelper å fokusere på å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg har gjort noen få tilpasninger, som ikke oppleves som et hån mot meg som statsborger, eller en trussel mot menneskerettighetene og meg som selvstendig individ. Det opplevelse helt enkelt som en tilpasning til en «føre var»- situasjon som er et kollektivt ansvar for å håndtere en situasjon som vi må få bukt med.

Kall meg gjerne sau, sauer er som kjent ålreite dyr, så jeg kan godt være i kategorien ålreit.

Det er mye spådommer og tanker om når vi er ferdig med vaksinering, hvordan vi kan åpne opp byer og land igjen, hvordan våren vil bli, påsken, sommeren...Jeg leser med interesse, men samtidig er jeg avhengig av progresjon i to land for å kunne realiserer noen av drømmene. Så gjør som jeg har gjort. Jeg registrerer alle fremskritt men jeg orker ikke å lage håp som brister. 

Et helt år på tredemølle. På stedet hvil. Til og med uten tilgang på tredemølle. Jeg er fortsatt på dag for dag. Jeg ser fremover, men jeg prøver å ikke sette datostempel på håp og drømmer. Jeg kan kanskje driste meg til et «best før men også god etter», hvis jeg må. Men at det går fremover. At det blir bedre, sakte men sikkert. Det vet jeg. Og det er det viktige.