Jeg landet med et bløtt klask på en regnvåt rullebane på Oslo lufthavn etter fjorten dager i min barndoms dal. Med trussel om tordenvær og med 43 kilo baggasje stemte jeg for å opprettholde min egen beslutning om å ta taxi hjem. Noen ganger er det verdt hver krone selv om det ruller ut en del kroner på en sånn tur. Da jeg kom hjem pakket jeg ut av begge koffertene. Den siste runden med minner for denne gang.
For en reise. Som jeg skrev i begynnelsen av ferien så var jeg forberedt på en reise i tid og generasjoner, og med minner som kunne komme strømmende i tide og utide. Nå som jeg sitter her på balkongen min igjen, to uker senere og til lyden av svaler og en fin bris i trærne, så kjenner jeg at jeg var jo ikke forberedt på hva disse to ukene skulle innebære i det hele tatt. Jeg ante konturene, og jeg visste om det fysiske og praktiske arbeidet. Men kombinasjonen av fysisk utfoldelse, praktisk organisering, gamle minner og nostalgi ble helt overveldende når det kom sammen med mange gode møter med gamle og nye venner og bekjente, vandring i kjent og trygt landskap samt flere besøk hos mor.
Jeg vet ikke helt hva som tok meg mest, men når jeg den siste lørdagen stirret ned i den oppfylte containeren og tok med siste rest ut av en leilighet med ekko i, da var jeg like tom som containeren var da den kom på torsdags morgen.
Jeg har sittet og analysert litt hvorfor jeg ble så overveldet av en oppgave jeg hadde mentalt forberedt meg så godt på. For meg er det to hovedelementer i dette.
For det første så tror jeg ett element var det å være i kontinuerlige kontraster i fjorten dager. Fra halvannet år med stort sett forutsigbar hjemmetilværelse og lite sosialisering ble det mye uforutsigbart og mange folk å prate med. I tillegg til familie ble det både spontan og planlagt prat med gamle venner, som brakte frem gamle minner fra min egen minnebank. Det ble tid til å bli kjent med nye mennesker også, og det er jo alltid krevende for en introvert sjel som ikke er vant med den slags så ofte. Jeg hadde for eksempel en meget hyggelig stund hos frisøren. En hjertevarm ung sjel som jeg fant tonen med idet jeg satte meg ned i stolen. Vi pratet i nesten tre timer, om alt mellom himmel og jord. Når var det sist jeg hadde anledning til det?
Det ble jo også en overraskende Pride midt i ferien med alt det førte med seg av nye bekjentskaper, deling av tanker og graving i gamle minner. Selv om det var en gledelig og positiv opplevelse så er jo et så stort arrangement overveldende. Arrangementet fremkalte selvfølgelig noen vonde og såre følelser også, som ble bearbeidet og noen til og med ryddet vekk. Sånn bearbeidelse tar energi. Intervjuer brakte spørsmål som jeg skulle finne svar på, på stående fot, og som jeg måtte huske på skulle ut i eteren. Balansen mellom å være personlig samtidig som jeg ønsket at det skulle ende ut positivt på slutten var en fin øvelse.
Jeg skulle så gjerne delt mer av prideopplevelsen med mor, for hun var jo midt i min drakamp sammen med meg for over tretti år siden. Vi pratet litt om det, og hun synes det var stas at jeg var på tv og nettnyheter, og jeg minnet henne på at jeg aldri følte meg mindre verdt eller mindre elsket av mor og far og søster på grunn av min legning. Men vi kunne ikke prate for mye, ikke om noen store tema, for det blir fort for mye tanker å forholde seg til for mor nå.
Men det viktigste elementet i den overveldende opplevelsen er selvfølgelig tankeprosessen og alle følelsene rundt oppgaven som lå foran, bak og over meg hele veien. Hovedprosessen som jeg trodde jeg var så godt forberedt på. Rydding og sortering av minner og klenodier etter et rikt og langt liv. Et liv som er i endring og som byr på nye utfordringer.
Omstendigheten rundt en tømming av leilighet fordi noen har flyttet inn på sykehjem er et tydelig element som jeg ikke trenger å analysere for å skjønne. Men jeg tror det er mye dypere enn bare det å forholde seg til alle minnene og nostalgien. Jeg tror det for meg handlet vel så mye om det å sortere seg igjennom alle minnene til et menneske som for det første er en nær og kjær mor, men som for det andre er et menneske som har kommet til et punkt i livet der hun opplever at minnene forsvinner. Jeg tror det ble ekstra vond å kaste minner fysisk når de mentale er i ferd med å viskes ut. For selv om det er korttidsminne som viskes raskest ut, så er det en del av de gamle minnene som også har blitt borte eller litt frynsete i kantene. Det et ikke alltid logikk i hva som blir borte og hva som sitter. Og det er ingen fasit lengre, på hva som trigger hvilke minner, hvordan minnene henger sammen og om de gir en logikk.
Menneskehjernen er jo på mange måter et mysterium, og det er så rart å ikke lenger vite hva som er best å gjøre eller si, i det som fra gammelt av var vanlige hverdagssituasjoner, men som nå kan oppleves ukjent.
Det er mange årsaker, mye forsking, flere tester og statistikker og ikke minst definisjoner når mennesker mister deler av harddisken. Mor kaller det rett å slett «å bli glømma». Kanskje er det bedre å bruke et begrep man er fortrolig med, på egen dialekt, fremfor å skulle ta i bruk disse diagnoseordene. Vi skjønner jo godt hva vi snakker om. Og prater om det gjør vi, selv om det kan være litt vondt. For det er jo ikke bedre å fortie og samle opp inni seg hva dette er. Det er jo synlig og opp i dagen. Og det å flytte på alders- eller sykehjem gjør det jo enda mer synlig.
Det å bli glømma og det å være vitne til at noen blir det, er to sider av samme tunge prosess. Det er sårt og det er så trist for begge parter. For det finnes ikke ord til trøst. Og det finnes ikke ord til å forklare hvordan det oppleves. Man er så midt i det, når det skjer, og det er i endring. Mye blir uforutsigbart, og mye blir annerledes. Det har blitt mye skrevet om, og det har blitt mer åpenhet. Mor ønsker vi skal være åpne om det slik at de som kjenner henne vet at hun ikke husker alt eller glemmer mye, alt etter som hvordan hun vil si det. Hun husker folk da. Og det er hun glad for. Men hun husker ikke alltid at de har vært på besøk. Det blir viktig med her og nå. De gode dagene og de små øyeblikkene av gull.
Som besøket på bursdagen min der vi to søstrene og mor spiste kroneis med jordbær og småpratet om hverdagslige ting. Øyeblikket var som et hvilket som helst annet år, eller et annet sted, der vi spiste kroneis og småpratet.
Jeg samlet gode øyeblikk i de to ukene jeg var der. De føyer seg inn i rekken av gode øyeblikk hele livet samtidig som de blir ekstra viktig fordi de skal sløre over de triste øyeblikkene med fortvilelse. Vi står sammen og midt i alle øyeblikk, triste og gode, men jeg ønsker å ta med meg bare de gode videre. Fordi det er slik jeg vil huske mor, og det er sånn hun vil bli husket. Det vet jeg, og det er viktig.
Det er ikke lengre like skambelagt å bli dement. Eller glømma da. Det lages filmer og skrives bøker. det sies høyt og det forskes på. Men det gjør det jo ikke mindre vondt. eller sårt. Eller tungt. Det gjør det bare mer alminnelig. Det er viktig det å.
Å miste hukommelse bit for bit, er jo også å miste seg sjøl bit for bit. Det skaper behov for hjelp og støtte, noe som gjør at selvstendigheten blir mindre. Å vite at man ikke husker så godt, skaper usikkerhet og reduserer selvtilliten. Det skaper indre uro og forvirring, sorg og fortvilelse. For oss i rundt gir det mange av de samme opplevelsene og følelsene. Kanskje øker vår selvstendighet og hukommelse, fordi vi må være den andres hukommelse og bidra til selvstendighet i de situasjonene de fremdeles kan klare selv. Vi må være ekstra skjerpet og klare ut med mye vi ikke kan. Det blir mange tunge tanker som svever rundt. Og usikkerheten rundt hva det neste blir, er en voksende sky.
Jeg tror at for meg er savn den dominerende følelsen. Savn etter det dagligdagse. Savn etter å dele opplevelser. Savn etter å fortelle fritt om ting, uten å være bekymret for at de skaper forvirring. Savn etter de gode altmulig-samtalene med humor, alvor, diskusjon og kunnskapsdeling. Vi har fremdeles noen korte samtaler som er sånn, men de blir kortere og lengre imellom for hver uke som går. Øyeblikk er fint, men de blir også som små glimt av noe som nesten er borte, og de borer litt i hjertet og river et lite sår.
Nå har jeg rotet meg litt bort i alle tankene mine. Jeg har lest de igjen og igjen før jeg skal dele de, for jeg vil ikke være alt for personlig på mor sine vegne, samtidig som jeg vil dele litt fordi vi er mange i samme båten. Vi er mange som har nære og kjære som glemmer mer og mer, og som blir borte bit for bit.
Kanskje kan det være en trøst å lese noen andres tanker.
Jeg skriver fordi det er min beste måte å sette ord på ting. Når jeg skriver, er ordene mine uhindret av klumpen i halsen, og jeg trenger ikke ta pauser for å puste eller samle meg. Jeg kan skrive, stryke ut, skrive på nytt, og bruke god tid på å finne ordene som jeg vil dele. Samtidig så finnes det ikke ord for alt, eller kanskje jeg bare sorterer de bort. Alt er ikke for internett. Alt er ikke for andre. Noe er bare mitt og mor sitt. Med et lite hjertesukk så deler jeg tanker fra ferien, en uvanlig men nødvendig reise, som kostet mye men som også gav noen gode minner som blir med videre.