Følg ditt indre kompass

Dagens overskrift er lånt. Innlegget er inspirert av den daglige inspirasjonen jeg får på e-post fra UFBL. Men for de som får litt hetta nå, så er det verken noe religiøst eller forkynnende i dette innlegget. Jeg lar meg bare inspirere av de gode ordene som kom på en dag jeg trengte det.

Jeg tror at i en tid der pressekonferansene kommer ganske tett, og der råd og befalinger endres, vokser eller avtar basert på rikets tilstand, statistikk og verden forøvrig, så er det lett å føle seg på gyngende grunn hele tiden. Det er lett å føle behov for å kvalitetssikre, dobbeltsjekke, endre og tilpasse seg og det kan gi en indre uro og stress. Det var derfor det var så greit å få denne e-posten i dag, med tema «lytt til intuisjonen din.».

Teksten slår fast det som er så lett å glemme. Vi kan ikke kontrollere verden i rundt oss. Når vi lar oss styre av alt for mange faktorer utenfor oss selv, så blir det for travelt. Det blir for mye må og skal, og for mye å huske på. Livet blir som en evigvarende karusell, og det er fort å bli svimmel. Og det er da vi må sjekke kompasset inni oss. Hva sier det om ståstedet og retningen videre?

Jeg sier selvfølgelig ikke at vi skal la være å følge de gitte anbefalinger, direktiver, lover og forskrifter som er gjeldende. Jeg sier bare at det er viktig å ikke glemme det vi kan kontrollere selv. Det er viktig å ta vare på det vi selv bestemmer over, og gjøre de tingene vi kan som er gode for oss. For selv om mye er styrt utenfra, så er det også et ansvar for den enkelte å stake ut sin egen kurs. Det er viktig å ha en stødig kurs å følge når vind og vær prøver å sende oss i alle andre retninger.

Jeg har rotet litt på opprørt hav noen uker nå. Jeg har vært misfornøyd og har måttet fokusere mest på å holde båten flytende. Det er lite tilfredsstillende å bare lense en halvfull båt i fri drift. Å bare bli kastet frem og tilbake uten stødig kurs er ikke for amatører, og det er lett å bli sjøsjuk. Til slutt drev jeg inn i en bukt, med stille vann. Der ble jeg liggende, uten fremdrift, for å få igjen pusten.

Nå har jeg sjekket kompasset og lyttet til intuisjonen min. 

Det var ikke så lett denne gangen, med dugg på glasset foran kompassrosen, og en intuisjon med fryktelig lav stemme. Det måtte en skogstur til for å klare å se og høre. En skogstur som ble en stille time, men også en metafor. Jeg klarte å finne noen nye og ukjente stier i et område der jeg har gått utrolig mange ganger tidligere. Jeg gikk på retning, med stier på kryss og tvers, men som likevel førte meg dit jeg hadde tenkt. Metaforen i dette ble for meg en øyeåpner. Uansett hvor mange veier du kan velge mellom så må du alltid ha et mål å sikte mot. Du må stille inn kompasset, finne marsretningen, og når du har skiftet spor flere ganger så sjekker du hvilken retning målet er, og finner en sti som går i riktig retning.

Jeg møtte en røyskatt på turen. Den levde opp til navnet sitt og skvatt inn i en liten åpning i ei røys. Men i stedet for å gjemme seg raskest mulig, så snudde den seg for å se hva jeg gjorde. Jeg fikk innvilget femten sekunder til å hive opp kamera, fjerne linsedeksel og ta et bilde. Kun ett. Da løp den videre innover i mørket. Det var også en lærdom. Å ta et raskt blikk rundt seg for å vurdere situasjonen er lett å huske. Det er verre å ta en sjanse på å løpe inn i det ukjente. Men jeg regner med at røyskatten kjente steinrøysa bedre enn meg, og den ser nok bedre i dårlig lys også.

Skal du lytte til egen intuisjon og holde egen kurs, så kreves det motivasjon. Det er der den største jobben er for meg akkurat nå. Det er så mange tilbakeslag som står på rad og rekke. Det er så mange setninger som følger mønstret Ja, det kan.. nei det var sånn også ja. Jeg prøver å sikte fremover, uten å dvele ved alt det som har vært. Samtidig så er det noe viktig jeg har lagt bort som jeg må finne frem igjen. Jeg har som regel vært glad i mitt eget selskap. Jeg har som regel vært god til å ikke kjenne for mye på ensomhet. Jeg har som regel vært god på å finne trygge hverdagsmønstre som loser meg gjennom dager og uker. Mønstre som tar vare på meg, som er trygge men som gir rom for endring når jeg ønsker og trenger det. 

Dette har jeg kommet litt ut av i det siste, og det er ikke bra for meg. Noen kaller meg firkanta, jeg kaller meg trygg. Noen kaller meg lite sosial, jeg kaller meg en overlever. Jeg må tilbake til fast rytme, jeg må ha den faste rytmen i bånn for å klare veien videre til målet som jeg har tilpasset så mange ganger at det ble litt usynlig. Når alt er i endring, må jeg ha noe fast og solid. Jeg må gjøre som jeg gjør i skogen på høsten. Av og til må jeg velge den stien som ikke går over skrått berg med barnåler på.

Vi har noen som skyter raskt fra hofta i sosiale medier. Vi får være glad for strenge våpenlover.

Jeg har gått i fella igjen, jeg har lest kommentarfelt. Jeg trodde det var trygt når det er i sånne hyggelige grupper som i følge beskrivelsen skal være en side for å dele turtips og bilder fra turer i Østmarka. Eller en gruppe som er for å dele fuglebilder i Oslo og Akershus, for å dokumentere første observasjon av de trekkfuglene, eller man kan få svar på hva slags fugl man har tatt bilde av. Jeg har meldt meg inn i disse gruppene for å få turinspirasjon, få positive impulser og lære fuglenavn og kjennetegn på deres habitater. En annen grunn er også for å få en avveksling fra noen grupper der det er mest bilder av kjæledyr på rømmen, kjæledyr funnet, flytteesker som kan gis bort eller bilde av søppel etterlatt på en plen sammen med en engangsgrill og en tirade om hvem dette kan være og hva de burde lært hjemme.

Jeg så ganske tidlig i vår at slike grupper for turglade folk har et lite knippe (Tante Sofie-)medlemmer som insisterer på å minne alle om bålforbud og båndtvang, gjerne med henvisninger til lovdata og Friluftsetaten, og av og til med illustrasjonsbilder av nedbrent skog og rådyr uten strupe. Men jeg tenkte at disse ville roe seg litt utover våren og tidlig sommer, og at det da ville bli mer romslig for turtips og deling av gode bilder. Det tok jeg feil gitt. Det er ikke mye som skal til for å trigge folk nå for tiden. 

Noen spør hva slags tursekk som anbefales. Mange kommer med gode forslag og erfaringer. Men det er alltid en eller annen som skal pirke med kommentarer som: «den sekken er ikke en damemodell,» hvis en stakkar har anbefalt en god sekk men til feil kjønn da. I beste mening, men det holder ikke.

Det var noen, heldigvis få, ufine kommentarer da årets villmarking skulle kåres. Hanan Abdelrahman som ble kåret i 2021, er fra Kairo. Hun har startet i det små med korte turer i Østmarka og blitt ordentlig betatt av friluftsliv. Hun inspirerer andre med entusiasme, fine bildehistorien og er også et godt forbilde på å bare legge igjen fotspor og bare ta bilder. Bymiljøetaten har laget en liten filmsnutt med henne, som man blir glad av å se. De aller aller fleste syntes dette var en flott representant, men noen få stemmer fra dypet mente at etnisitet var vektlagt. Er det mulig? Hvis ikke en som kun er vant til piknik i parken, og som ender opp med telt, sovepose og stormkjøkken i marka er verdt denne prisen, så vet ikke jeg.

I det siste har det vært bilder av multer og blåbær. I stedet for å være glad for å se at det er mye av begge deler, eller å unne plukkeren et par kilo bær, eller til og med si noe om den gode stemningen som er i bildet, så er det : «Det ser ut som du har plukka litt for tidlig. Multer skal jo være helt oransje, ikke med rødt i.». «Jeg liker ikke multer» er også en fin en. Det er jo en ærlig sak, men må man skrive det? Og en uke etter «det er for tidlig»- kommentarene så kommer nå: «Så fint at noen har tid til å vente til de er helt modne.», som et etterspark til de som etter andres mening plukket for tidlig.

Bilder av fugleunger skaper stor debatt. Det er jo en gang sånn at fugleunger må ut av redet da. Og mor og far finner mat litt lengre unna. Og, det er ville fugler dette. Men nei, da blir det høy puls og mange spørsmål om foreldrene har forlatt den. Så følger mange advarsler om å unngå å skremme foreldrene, ikke ta fugleungene med hjem mv. Dette blir etterfulgt av en større mengde linker til fuglehjelpa, fugleadvokatene mv. Jeg hadde tenkt å legge ut et av beverbildene mine i Østmarka-gruppa da. Men det har jo folk gjort før, og mens mange av oss beundrer og kommenterer vakre naturbilder også av litt sky dyr, så er det alltid en eller annen «Bever er ganske vanlig i Østmarka ja»- kommentar som gjør det mindre fristende. Og tips til fine turer orker jeg ikke å etterspørre. Hvis jeg skal spørre om tips, så må jeg eventuelt starte med at jeg ikke har hund, at jeg ikke skal overnatte så jeg ikke trenger oversikt over hvor man ikke kan telte. Jeg skal heller ikke tenne bål eller ha med primus, og jeg skal ta med søpla hjem. Det er vanskelig å starte med en sånn innledning uten å virke frekk, så jeg leser heller tipsene som andre får, innimellom alle forbudsorienteringene. 

Fugler i Oslo og Akershus er like «morsom». Et fint bilde av en tårnfalk får kommentaren: «Du har glemt å skrive hvor og når du tok bildet og hvilken fugl det er.» Det er også kommentarer som sier ting som «Jeg ser du bor i Follo» eller andre steder, som gjør at jeg skjønner at det er folk som går inn og ser hvor du bor. Ja, for man kan ikke ta bilder av fugler i Oslo og Akershus hvis man ikke bor her da eller? Jeg skal ærlig innrømme at det er fristende å legge ut en og annen fugl jeg har tatt bilde av i Surnadal, eller i Florida. Jeg kan jo ikke bli annet enn kastet ut av gruppen.

Nå har vi vært gjennom en pandemi, og folk har kanskje hatt litt mye tid til overs, eller litt lite sosial omgang slik at folkeskikken er litt utrent. Men nå er vi på gjenåpning minst trinn tre, så da er det på tide å komme tilbake til normalen. Senke skuldrene og ikke hogge sånn etter folk. Vi har nettopp mintes 22 juli. Ordene toleranse og inkludering går igjen. Det er gode retningslinjer.

Flere ganger har jeg fått opp gruppeforslag på Facebook om gruppen Moser i Norge, som er en gruppe som fokuserer på å artsbestemme og dokumentere utbredelse av mose i Norge. Det er regler som sier ar man ikke kan spørre om dekorasjoner og pynt med mose i, så det er helt klare linjer, så det kan kanskje være en og annen som legger ut en dekorasjon, og skaper bølger innimellom da, hva vet jeg. Likevel, jeg synes den gruppen blir mer og mer fristende. Mose kan umulig skape mye drama tenker jeg. Jakten på trollfri gruppe er i gang.