Lørdag 25.09.2021 vil gå inn i historien som dagen da Norge gjenåpnet. Det var nedtelling på NRK sine nettsider. På kvelden var det tilløp til kaos i flere byer der folk sto i lange køer for å komme inn på restriksjonsfrie utesteder. Det var glede og jubel, forsterket bemanning fra politiets side og ekstra raushet i befolkningen med unntak av de som slåss da, men de pleier kanskje å havne i slåsskamp uansett?
Selvfølgelig er jeg glad for at landet igjen er erklært åpent og fritt. Men slik i det daglige så lurer jeg på hvor mye jeg vil merke det. Jeg vil selvfølgelig se færre folk med munnbind, og nå trenger jeg ikke å se an antall personer i butikken før jeg går inn. Hvis jeg ikke vil.
Men det er det store spørsmålet. For halvannet år med forsiktighet har lært meg at hvis jeg går i nærbutikken klokka sju om morgenen, eller åtte på kvelden, så er det nesten ikke folk der. Og der er jo helt nydelig. Likeledes er bussen til jobb som går klokka 0648 nesten tom. Håndvask er fortsatt anbefalt, og å holde seg hjemme når man er syk. Det er bra. Den meget omtalte meteren er borte, men jeg har ikke behov for å ha folk så tett innpå meg til vanlig. Jeg trenger ikke tenke så mye når jeg møter venner og kolleger, men hvermannsen kan godt være en meter unna for min del. Jeg kommer til å holde på disse nye vanene, fordi det er et pluss. Jeg er fullstendig klar over at jeg risikerer å bli sett på som raringen som lever etter restriksjoner som ikke finnes, men jeg har vært raring før jeg. Det går fint.
Reiserestriksjonene, som er det som påvirker livet mitt mest, har fremdeles minst to trinn til før det hjelper for min del, da min største lengsel er å kunne reise til Florida. Det er varslet både tre uker mellom hvert trinn, og at tidsperspektivet kan endre seg. I tillegg kan reiserestriksjoner innføres igjen ved behov. På toppen av dette så er det ikke lengre direktefly dit jeg vil, så nå er vi ti år tilbake i tid, med mellomlanding på Newark, med de værutfordringene og tidsbruken som det fordrer. Biden har sagt han vil åpne opp for innreise i November, med krav om negativ test og vaksinasjonsbevis, men uten karantene, så der kvalifiserer jeg da. Jeg håper i det lengste at det skal være mulig å reise i januar. Vi håper og drømmer, så får vi se når det nærmer seg.
Jeg brukte tittelen bare halvveis ut av bobla. Det er sånn det føles. Etter halvannet år med noe annerledes tilværelse, det meste av det uproblematisk men noe litt vanskelig, så er vi erklært fri med forhøyet beredskap. Vi kan leve som normalt, men vi skal ikke glemme at det fremdeles er smitte. Vi kan klemme og omgås i flokk, men oppfordres til å ta influensavaksine. Det blir litt som fortellingen om haren som hadde vært gift. Så bra da..men det var ikke så bra heller.
Jeg kjenner på en rar følelse. Det er forventningen om å være glad og lettet, samtidig som det ikke er så mye som er forandret sånn egentlig. Jeg tror det vil gå lang tid før jeg slutter å vente på at det kommer en ny regel neste dag. Jeg klarer ikke å glede meg. Jeg har stått rakt igjennom en pandemi, og klart alle de tilpasninger som ble innført. Jeg har mistet tid med mine nærmeste. Jeg har mistet viktig tid med mor, og to år uten kvalitetstid med kjæresten er uerstattelig og det gjør mye for livskvaliteten. Men jeg har stått i det. Helt til nå.
Nå, når vi fikk beskjed om at vi kunne senke garden litt, da havner jeg utenfor komfortsonen. Helt ulogisk. Helt uten forvarsel. Hodet er litt ullent og en dag sto jeg lenge foran vannkokeren før jeg skjønte at jeg ikke hadde slått den på. Jeg skjønner det er psyken som spiller meg et puss. Jeg skjønner at det ikke er farlig. Men det er likevel ikke godt.
Nå er vi liksom tilbake til normalen. Og kanskje er det grunnen til at jeg denne helgen har kjent på ensomhet. Det har jo vært mange helger alene, både før og i pandemien, men nå etterpå så er det litt annerledes igjen. For nå er det ikke metersregler og kohortbegrensninger som gjør at jeg sitter her alene. Nå er det min egen feil fordi jeg har for liten flokk, og jeg strekker ikke ut en hånd for å ta kontakt med mine få. Jeg er alt for langt inne i «jeg klarer meg fint alene-bobla».
Dette innlegget skrev jeg for et par uker siden. Etter det har jeg fått tre kryss i sosial-kalenderen min. Heldige meg får søstera mi på besøk. I tillegg har jeg en middagsavtale og en konsertavtale med en venninne. Heldig som har noen som ber meg med. Hva eget initiativ angår, så må jeg ta meg sammen. Første steg jeg har tatt, var å dra tilbake på treningsstudio. Det føltes rart men veldig hyggelig å være tilbake. Det føltes trygt også, der alle gikk rundt med hver sin sprutflaske og klut. Det er velorganisert. Folk trener og holder på med sitt. Alle sier hei, smiler, eller nikker som en liten «du er en del av flokken og vi ser deg».
En liten tanke til slutt. I helgen ble jeg overrasket av den litt tunge følelse av ensomhet. Jeg, som liker alenetid, som er god på alenetid, og som fyller alenetiden uten problemer, kjente på en litt sånn «alene i hele verden»- følelse. Følelsen kom kanskje, eller ble forsterket av at været var grått og fuktig, og det var løpet «Nøklevann rundt», som begge begrenset aksjonsradiusen i skogen. Men jeg kan i alle fall ikke ha det sånn.
Det er mange måter å reparere denne følelsen. I dag ble løsningen å bake brød. For når jeg baker brød, så bruker jeg grunnoppskriften og alle rådene jeg har fått fra mor. Brødformene er også fra henne. I og med at søstera mi skal komme på besøk snart, så må jeg begrense bruk av hele korn. Grunne til at jeg husker det er at hun på et bakeri i Trondheim sa hun ville ha et brød som ikke så ut som en meisbolle. Muntert minne den handleturen der. Og minnene om meisbollekommentaren fører til enda et minne om når jeg fikk en scones som var så tørr at jeg lurte på om det var pappmache-modellen som skulle forblitt i monteren jeg fikk servert. Alltid når jeg baker brød, så tenker jeg meg tilbake til Koppang, for det var der jeg bodde i min første leilighet med kjøkken og tid til å bake eget brød. I tillegg så var det gørtidligvakta sin oppgave å bake brød i barnehagen, så jeg fikk god praksis i brødbaking i de to årene jeg bodde der.
Nå sitter jeg her full av gode minner, i selskap av mange kjente og kjære, og ensomheten har gitt opp, og dratt et annet sted.
Jeg trur det bli bra jeg. Til slutt.