Når begeret er fullt, så må jeg skrive

I november skrev jeg et innlegg som het PRIDE and prejudice, som mellom annet handlet om et innbitt ekkokammer i Surnadal, en dame som jeg i bloggen kalte Dårlig Selvinnsikt. (Heretter DS). DS har flere yndede tema der hun stadig gjentar seg selv. Minoriteter er som en rød klut for henne, da særlig migranter, muslimer og LHBTIQ+. Hun møter eventuell motstand hun får, med standardfraser. En av favorittene er «Du vrir på hva jeg sier. Det er en farlig sport.»

DS har ikke de vanlige sperrene, og sparer seg ikke for å bruke en tragedie som skyts i kanonen sin. Jeg var litt spent i går, når en mann fra Iran, etter hvert benevnt som islamsk terrorist, hadde drept to og skadet 21 utenfor et populært sted for skeive, i Oslo. Jeg tenker det var et hardt dilemma for henne, å skulle hylle eller forsvare en som tilhører en av gruppene på hennes fy-liste, for hans angrep mot en annen gruppe på samme liste. Men etter hvert klarte hun vel å rangere da, for hun gikk ut og forsvarte handlingen på samme måte som hun tidligere har forsvart handlingen til tosken fra Utøya og søstermorderen fra Bærum. I DS sine øyne er disse tre drapsmennenes handlinger alle et resultat av det hun kaller den nye intoleransen. Etter det jeg kan tolke, så er den nye intoleransen at man ikke fritt får si så mye stygt man ønsker, om alle man ønsker, da særlig minoritetsgrupper. Hun forsvarer  angrepene med at den nye intoleransen er begrensende for ytringsfriheten, og at dette da fører til at noen tyr til våpen. Det er jo ren galskap. Jeg har ikke orket å skrive på hennes Facebook. Det har ingen hensikt. Men jeg deler mine tanker om dette her.

Drapene natt til i går, handler ikke om mangel på ytringsfrihet. De er et angrep på både ytringsfrihet og menneskerettigheter. Retten til å leve et godt liv, eller i to tilfeller retten til å leve.

Det skrives om islamsk terror. Det skrives om ekstremisme. Men: det er også skrevet at drapsmannen hadde kontakt med en annen kjent ekstremist, som i sosiale medier har oppfordret til homodrap. 

Ja, jeg ser at angrepet kan være ment for å skape frykt. Jeg ser det skaper frykt. Jeg kjenner det selv. Og handlinger ment for å skape frykt, er definert som terror.

Men jeg liker ikke at man bruker «æresbegrepet» terrorist. For uavhengig av tro, så skjedde angrepet utenfor et utested for skeive, og det er rimelig å tro at de fleste som er rammet har en tilhørighet til det miljøet. Hvis det ikke er tilfeldig, og jeg har vanskelig for å tro det, så er det hatkriminalitet som er ordet. Og det er viktig. For hvis all hatkriminalitet kalles terror, så vises det ikke på statistikken. Og det er faktisk viktig med statistikk i denne sammenhengen. Hatkriminalitet skal defineres høyt, slik at de som sier at for eksempel PRIDE har utspilt sin rolle, skjønner at det fortsatt er mennesker som blir drept eller utsettes for vold, fordi de er den de er.

Det er bare en drapsmann i denne saken. Men det er mange medskyldige. Det er mange ekkokammer og debattanter som bruker sin ytringsfrihet på nettet. 

Jeg er for ytringsfrihet. Men jeg maser om mitt:Det er forskjell på ytringsfrihet og hatytringer, selv om begge ordene har ytring i seg. Det er forskjell på ytringsfrihet og mobbing/trakassering/hetsing. DS prater om den nye intoleransen som etter hennes mening er roten til alt ondt. Jeg vil heller at problemet er at gamle holdninger og gammel intoleranse får lov til å utfolde seg og gi grobunn og støtte til, som i dette tilfellet, fysiske angrep bortforklart med religion og manglende ytringsfrihet. Det er mange som burde gå i seg selv. Men de som burde gå i seg selv mest, de går ut og forsvarer, eller som DS selv definerer det, forklarer denne handlingen. Jeg blir kvalm.

Men så er det et annet spørsmål jeg sitter med da. Drapsmannen var kjent for PST. Han var inne til samtale med PST senest i mai, og da ble han vurdert som «ikke sannsynlig til å gå til terrorhandling».

PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet er de som vurderer trusselnivået i Norge. I mai la de fram vurderingen for 2022, der det fortsatt vurderes som mulig at høyreekstremister vil gjennomføre terrorhandlinger, herunder mot LHBT- gruppen (de har ikke fått med alle bokstavene i rapporten sin). Det står også at radikalisering primært vil skje på sosiale plattformer. Burde ikke det da være grunnlag for å følge med litt ekstra i juni. I PRIDE-måneden? I måneden da en kjent ekstremist på sosiale medier (14 juni)la ut et sitat som oppfordrer til drap på homofile. I en måned der vi ser overaktive nett-troll gulpe opp hat, intoleranse, hets og mobbing. (Bare så det er klart: Jeg snakker ikke om de saklige samfunnsdebattene som skapes av forskjellig syn på for eksempel likekjønnede ekteskap, vigsel i kirken, adopsjon, et tredje kjønn mv. Jeg snakker om de ytringene som definerer alt dette som totalt feil, som ødeleggende for menneskeheten, som kvalm, ekkelt og unaturlig osv.)

Men den gang ei. I denne måneden, der de fleste ikke en gang trenger lesebriller for å få med seg hets og hat, så vurderes trusselbildet som moderat.

Nei, jeg forventer ikke at man klarer å fange opp alle trusler, farer og ytringer. Men det er jo litt trist å se at i etterkant av en handling så finner man ekstremistenes oppfordringer til drap, men finner at de har hatt kontakt med hverandre, og dette finner man i løpet av et døgn. Hva var den samtalen i mai egentlig godt for da? 

Mange spørsmål, ingen svar. Mange følelser, mye tristhet. Men, det er vel bare å sette ett bein foran det andre, som alltid. 

Jeg avslutter med et lite sitat, fra dagens tekst som jeg får tilsendt fra The Universal Truth center: «Våre holdninger definerer våre opplevelser og skaper våre liv. I og med at våre holdninger skapes av våre tanker og følelser, kan vi endre våre holdninger hvis de ikke gjør oss godt. Det vi er og viser, er det andre observerer, mer enn det vi sier. La våre holdninger vise kjærlighet, mangfold, suksess og glede.»

Tanker rundt en kronikk om eldreomsorgen

Dette er mine tanker om hva jeg skulle skrevet til motsvar til en kronikk jeg leste for en stund siden. Jeg festet meg dessverre ikke verken til kronikkskribentens navn eller tittelen på kronikken, men tema var skribentens mening om eldreomsorgen og sykehjemstilbudet her til lands. Jeg kan, selv uten å ha en cv å sjekke, trygt påstå at dette ikke var en forsker av noe slag, men en privatperson, kanskje en pårørende til noen på et sykehjem. Og stilen på kronikken var en solid "skjære alle over en kam", og "kjenner du til et sykehjem, så kjenner du dem alle". Det eneste hun differensierte på var at ingen folk er like, og at hun selv hadde helt andre behov enn det som blir tilbudt i dag. 

Nå er jeg i min skriving også preget av å kjenne til ett sykehjem, der jeg har vært og er pårørende til flere, men etter å ha tygd litt på den kronikken jeg leste, så synes jeg at jeg likevel har noen allmenngyldige poeng.

Jeg kan starte med at jeg er enig med skribenten i at beboere på alders- og sykehjem ikke er en ensartet gruppe. Men det er vel det jeg kan si meg enig også. Jeg opplever ikke like sterkt at det er en gjennomgående tanke på sykehjem at alle er like. Jeg opplever at det er mye individuelle hensyn som tas, selvfølgelig innenfor de rammer man har med tid og ansatte. Det kommer nok an på institusjonen, men jeg tror det er mange kreative og gode omsorgspersoner som får til mye for mange, hvis man ser alle under ett. 

Så hva var jeg uenig i eller hva reagerte jeg på da.

Det jeg reagerte mest på, og som var gjennomgående i hele kronikken, var at denne damen skriver som om at hun vil ha samme behov som i dag, og ha samme funksjon som i dag når hun i fremtiden skal bli beboer på et alders/sykehjem. Det er jo i beste fall litt naivt å tro at man får plass på sykehjem mens man er i toppform i sinn og kropp. Det er ikke store øvelsen som trengs for å finne frem til kriterier for å få sykehjemsplass i en kommune. Du trenger bare internett. Og sjansene for at du får mange treff på tidligere nyhetssaker om mennesker som ikke har fått plass til tross for mange utfordringer er også store. Men nei. Denne damen har nok ikke reflektert så alt for mye over det. Hun skriver om hva hun ønsker, tilsynelatende ut i fra hennes her og nå.

Jeg har ikke sitert innholdet direkte, så derfor er utsagnene etter min hukommelse.

Utsagn 1: «Jeg ønsker ikke a måtte sitte sammen med mange andre å spise. Å sitte sammen med folk man ikke har noe til felles med eller ikke liker, er ikke for meg.»

Jeg ser poenget, så absolutt. Men det er veldig bastant, og det forutsetter jo at denne damen klarer å spise selv og uten tilsyn. Det er jo også ganske spesielt å erklære at man ikke har noe til felles men mennesker som man ennå ikke har nøtt, og som man heller ikke vet når man skal møte

Utsagn 2: «Jeg har aldri likt å kaste ball. Hvorfor tror noen at alle eldre vil kaste ball. Jeg vil protestere høylytt for jeg er ikke et barn.»

Jeg synes det er fascinerende hvordan hun bare avfeier dette kontant. Det å kaste ball eller ertepose handler om aktivisering og sosialisering og ikke om at man tror at alle liker det, eller at man behandler folk som barn. Det handler om å finne øvelser som er enkle, men som utfordrer motorikk og bevegelse. Man vil ha med flest mulig, og det er de færreste som fungerer bra nok til yoga, pilates mv. Det er jo en kjensgjerning at det er et økende antall eldre som er relativt dårlig fungerende når de kommer på institusjon. Årsaken til det er mange, og i dette ligger det jo også at det er jobbet mye med å sette inn tiltak i det enkelte hjem, som gjør at folk bor lengre hjemme hos seg selv.

Utsagn 3 var litt i samme gate, for her handlet det om at det ble spilt trekkspill og danset "gammaldans". Hun kom nemlig til å protestere på det også, for hun hadde aldri likt trekkspill. Nå er det vel fremdeles sånn at mange av de eldre fremdeles har noen dansetrinn inne fra gammaldansens tid, og selv om jeg skjønner at ikke alle liker trekkspill så er jeg usikker på hvor mange man ville få med seg på en protestaksjon mot det. Jeg er enig i at smak og musikkgenrer har endret seg opp gjennom tidene, og jeg regner med at det vil endre aktivitetene i årene fremover. Jeg tror også at dette alt er i endring, og at det ikke er en ensidig musikkgenre over alt nå heller.    

Utsagn 4: «Jeg vil ha et glass vin til maten når det passer meg.» Selvfølgelig måtte det gnåles om vin til maten i denne kronikken også. Om det er inspirert av to år med et evinnelig mas og fokus på vin til maten (og mer på kundens behov enn ansattes jobb, spør du meg) det vites ikke, men den måtte jo komme.

Nå er det ikke alle mennesker som håndterer alkohol like godt. Og det er ikke alle medisiner som er forenelig med alkohol. Kanskje er det andre viktige behov som må gå foran dette glasset med vin. Når det er sagt, så er det flere institusjoner som serverer alkohol i gitte anledninger, og det finnes kanskje private tilbud som er mer individuelle forutsatt at du har pengene som kreves. Men undertonen i kronikken var hofteskudd mot det offentlige. Det var "Kommunen" som skal tas, og kommunen ville nekte henne vinglasset hun ville ha når det passet henne. Og det var helt forkastelig.

Utsagn 5: Her ville damen ikke sitte sammen med alle de som var dårlig fungerende. Hun ville selv bestemme, og sitte i fred på rommet sitt uten å bli plaget av alle andre beboere. Igjen, hun har kanskje litt urealistiske taker om egen funksjon når hun skal bo på sykehjem. Hun virker også helt fremmed for tanken om demens og hva det for eksempel kan gjøre med personlighet. Det virket som at hun ser for seg at hun er fullt ut i stand til lange samtaler, debatter og diskusjoner, og ser kanskje også for seg en kø av venninner og slektninger som kommer på besøk, og at hun aldri vil føle på ensomhet. 

Lykke til tenker jeg. Det er ikke gitt at behov for besøk er likt gjennom hele livet. Ei heller er det gitt at besøkene samsvarer med behov eller ønske. Du kan være ensom på en dag der ingen kommer, og sliten den dagen noen kommer. Men jeg tror at ensomhetsfølelsen lettere kommer når du bor på et sted fordi du må, og jeg tror at det å legge opp til felles måltider og aktiviteter kan avhjelpe noe for mange.

Nå er mine tanker også mest basert på erfaring fra ett bestemt sykehjem, men tankene mine er også farget av artikler fra nyheter, nettsider fra andre sykehjem mv. Men la meg avrunde med noen ord om Surnadal sjukeheim.

Jeg har hatt flere nære slektninger der, og i øyeblikket har jeg både mor og tante der. Sjukeheimen har en nettside der de deler glimt fra hverdagen, noe som er kjærkomment for meg som bor langt unna.

Ja, de kaster ball, og de trener på stol, og sannsynlig vis med rullator også. En dag så jeg bilde av mor som spilte bowling i gangen, og hun har vært på dans. Med Trond Larsens kvartett, som er kjent fra dansetilstelninger helt tilbake fra min barndom. Og jeg hører gleden i stemmen når mor forteller om det etterpå. 

I dag hadde vi trim med Solveig, er en gledessetning som kommer jevnlig. Solveig er en klar favoritt, og hun er god på gode aktiviteter og øvelser som myker opp i stive kropper. Innimellom besøker de Solveig også, som har tiltaket "Inn på tunet", som er et tilbud for hjemmeboende demente. Men hun har også tid til å ta imot besøk fra sykehjemmet. Og mor er som et nytt menneske når hun har vært der. Det er andre impulser, samtaler. Det er kaffe og kake der også. Det er en ekstra bonus.

Mor går tur når vær og føre tillater det, noen ganger alene og andre med selskap. Men når været er dårlig, da trengs det andre aktiviteter, for det er ikke lett å finne på alt sjøl. Forrige dagen hadde hun spilt Ludo med flere. Det er lett å bli passiv når hukommelsen ikke lengre er som den var, og da er det godt med aktiviteter som andre inviterer til. Det gjør også at dagene ikke går helt i ett.

Ja, de fleste måltidene er samlet, og sånn må det være tenker jeg. Samtidig så får de mat på rommet hvis de ikke er i form til å sitte ved bordet. Jeg skjønner at det ikke er hver dag at måltidene er like fredelige, og at kommunikasjon byr på ekstra utfordringer når de kognitive forskjellene er store, men det er de fleste dager det er glede med felles måltid slik jeg oppfatter det. Da jeg ringte for å ønske mor en god morsdag i år, satt hun og spiste frokost, selv om klokka var 10, for hun hadde sovet litt lenge. Individuell tilpasning der altså. Og jeg hørte andre rundt, så hun satt ikke alene. Jeg vet også at de som jobber der, fordeler oppgavene slik at noen prioriterer samtaler og samvær når andre gjør praktiske oppgaver.

Mor har tv på rommet sitt, og synes det er godt å være bare seg når hun ser på tv. Men, det også er fellesrom med tv, for de som vil det. Folk er forskjellig, og det skapes rom for det innenfor rammene de har. Og når mor får besøk litt senere i dag, så får de nok kaffe inn på rommet. For de er flinke til å tilpasse sånne ting. Og jeg vet også at jeg kan ringe når det måtte være, hvis jeg lurer på noe eller bekymrer meg for noe. Det er trygt for oss pårørende.

Jeg begynte på dette innlegget for en stund siden. Det passet seg å fullføre det når jeg sitter på kulturhuset i Surnadal og venter på bussen til Trondheim, etter en langhelg her med flere besøk hos mor. Nok en gang har jeg fått en påminnelse om hvor trygt det er for både mor og oss i rundt at hun bor på sjukeheimen. Mor føler hun kan slappe av når hun vet at andre passer på og følger opp. De ansatte er trivelige og hilser når jeg kommer. De vet hvor mor er og hva hun har gjort. De kommer med en kaffekopp til oss, og ser både oss og mor. De prater ikke over hodet på verken mor eller andre, men de har tid til små samtaler med beboerne og de avpasser det til den enkeltes behov. De ser ikke stresset ut selv om jeg er helt sikker på at de har en del de skal rekke i løpet av dagen. 

Å si farvel og gå fra sykehjemmet blir aldri en vane, men disse små hverdagsglimtene jeg får, gir meg en trygghet. En trygghet på at de er opptatt av den enkelte, og at de prøver det de kan for at det skal være best mulig. For meg som pårørende er det viktig, og for mor som beboer enda viktigere. Vi er heldige, når det nå er som det er.