Jeg ble litt i stuss om jeg hadde brukt denne tittelen tidligere, men den er en del av jula for meg. Et lite barn så lystelig er født for oss på jorden, det er første strofen i Juleverset frå Stangvik som vi har sunget hver julaften hjemme hos oss så lenge jeg kan huske. I 2020, da jeg og mor feiret jula på forhånd slik at jeg kunne reise i tid med færre folk, så sang vi den sammen tidlig i desember, og så sang jeg den alene da julaften kom. Vi synger den med «gammeltonen», som er høytidsstemt og lett å legge for høyt, men det går godt hvert år. Og det gir en vakker og litt vemodig stemning med alle minnene som følger.
Vi skriver lille julaften, og jeg sitter i sofaen med første kaffekoppen. Det er masse snø, kvitt i trærne og alle lyder er dempet slik Anne Grete Preus gjør oss oppmerksom på i sin vidunderlige sang om himmelsk korrekturlakk som får det til å gå litt langsommere.
Vi trenger sånne påminnelser. Vi trenger å bli minnet på om å gå litt roligere, og å legge merke til naturens undere. Vi trenger å se det vakre. Det er en av mange grunner til mine mange timer på tur i løpet av året, med eller uten kamera.
Jeg har vært mer eller mindre ivrig fotograf i over 30 år. Jeg hadde flere år i Surnadal fotoklubb, med fototurer og fotokurs, villmarksmesse og fotomaraton. Å få tips under veis på en fototur er praktisk læring som passer meg utmerket. Å lære grunnprinsippene med lys og tid. Hvordan dybdeskarphet og perspektiver endrer stemningen i bildet, eller får deg til å skifte fokus eller styrer fokus til de som ser bildet ditt etterpå er det jeg bruker mest.
Jeg har hatt en fuglekalender på Facebook i år, for andre året på rad. Etter at jeg flyttet til Oppsal for fire år siden, og kom nærmere Østmarka og Østensjøvannet har det blitt mye fuglebilder. Enda mer ble det da jeg begynte å ta med meg speilreflekskamera til Florida, og også kjøpte meg mitt nydelige røde digitale Nikon-kamera der. I forbindelse med fulgekalenderen har jeg tenkt mye på en av mine store inspiratorer når det gjelder fugler.
For over 30 år siden var jeg så heldig å være med surnadal fotoklubb på tur på Svartåmoan i Folldalen i Trollheimen, med Nils Røv som kjentmann. Nils Røv var ornitolog, biolog og en naturmann av dimensjoner.
På større deler av turen ble jeg gående sammen med Nils og sønnen til et vennepar av meg. Det var optimalt turfølge. Å rusle rundt i vakker natur og få små biter av kunnskap ispedd små historier fra fjernt og nært, presentert på en lavmælt og behagelig måte, var så givende, avslappende og trivelig på samme tid. Oddvar, på rundt åtte år, så ting og spurte ut fra barnets perspektiv, og fikk gode svar på alt han lurte på. I tillegg fikk vi en god kunnskapsbase om hvordan man kan bevege seg i naturen på mest mulig skånsom måte for alt levende, og også komme tett innpå fugler og dyr uten at man forstyrrer de.
Det er mange år siden, men jeg har fremdeles med meg ordene og rådene fra denne turen.
Nils Røv har hatt en lang karriere som ornitolog og fotograf, som jeg har fulgt på internett og han har også dukket opp på tv fra tid til annen. Jeg har ofte tenkt på Nils Røv som en av mine inspiratorer, både som naturfotograf generelt men særlig som fuglefotograf. Derfor var det litt vemodig å se at denne hedersmannen gikk bort den 3.desember i år. Jeg fikk aldri takket for alt jeg fikk på den turen, så det får bli et takk her da. Og så sender jeg en tanke når jeg er ute blant trærne.
Denne bloggen tok styringa sjøl og ble ikke den julebrevbloggen jeg hadde tenkt da jeg satte meg ned. Men det er jo sånn livet er. Planer og retninger endres. Folk kommer inn og folk går ut av hverandres liv eller sitt eget til slutt.
Jeg er i barndommens dal, og har tid til å minnes gode opplevelser som har satt spor. Jeg minnes alene, men jeg minnes også sammen med mor. Mor har heldig vis mange minner igjen fremdeles, og jeg prøver å hente fram de varme og glade. De som gjør oss godt. Jeg tenker at mine beste barndomsminner ofte er bitte små ting som jeg som barn kjente på og frydet meg over, og når jeg deler disse med mor så blir hun så glad fordi hun var en del av de.
Jeg tror det er viktig for alle å vite at vi har satt spor etter oss på jorden, og jeg tror alle har et behov for å kjenne på gleden av å ha gjort en forskjell. Det er ikke til å komme unna at vi blir eldre, og flere og flere av oss vil statistisk sett leve så lenge at vi til slutt får behov for hjelp og støtte som må ivaretas på et sykehjem eller annen egnet sted. Det er fort å føle seg litt «te inkjes», som vi sier her. Unyttig rett å slett. Og da tror jeg at gledessporene er de som gjør ekstra godt å få et gjenhør med, fra noen som var der og kjente gleden. I og med at det er jul så tar jeg med et par gledesspor som jeg og mor har pratet om.
Jeg husker følelsen av kjølig gulvbelegg under mine bare bein, da vi tuslet inn på kjøkkenet i bare pysjen for å finne skåla med nykokt mølsgrøt som mor hadde kokt til jul. En dessertskål til hver av oss barna, bare for oss. Fremdeles lunken, for mor hadde kokt denne grøten til lenge etter vår leggetid.
Bakestundene sammen, der både mor og vi smakte på deigen med samme fryd. Jeg, mor og bestemor som bakte tjukklefse sammen, og øyeblikket der jeg ble betrodd ansvaret for å følge med og snu de til riktig tid på takka. Selvfølgelig var det system, og de ble lagt på takka i rekkefølge, og de flyttet en plass frem i køen da de ble snudd. Herlig minne. Ubetydelig for mange, moro å huske nå.
Snøen laver ned i store flak. Den smale sti som jeg fikk skrapt til å går, er borte. Fotolyset er gjemt bak snøen, og det eneste jeg kan gjøre er å hente meg en kopp kaffe til.
Dette ble ikke et julebrev, men litt julete ble det jo. Håper mange fikk assosiasjoner og kan hente frem et minne de blir varm og glad av. Er du med den du delte opplevelsen med da det hendte, så del det. Av og til må vi ta oss tid til å huske det lette, ukompliserte og glade. Det er sånn vi holder ut på regnversdager.