Pride!? Nå igjen!? Er det nødvendig? Blir de aldri fornøyd?

Ja, så er det snart juni igjen. Internasjonal måned for Pride-markeringer.

Regnbuefargene kommer rundt profilbilder på Facebook og i flaggstengene rundt omkring. Jeg er selvfølgelig takknemlig for at så mange viser solidaritet. Det er hyggelig å se at det oppfordres til markeringer på tjenestesteder i Oslo kommune. Vi minnes om alle rettighetene som er kommet på plass i Norge, og jeg kan godt la være å tenke på at det har gått litt seint, for jeg har i min tid fått mange rettigheter og påminnelser om at verden har gått fremover, i alle fall i Norge.

Men medaljen har en bakside, for med Pride kommer nett-trollene, eller leserinnleggskribentene, flaggbrennerne og i fjor kom det jammen ut en hatsk mann med våpen også. Spørsmålet jeg har formulert i overskriften er en pen og nedtonet oppsummering av de spørsmål som årlig flyter rundt på internettet sammen med ropene om at vi mangler hetro-uke og at særlig hetro gifte menn føler seg som minoritet.

Se ut i verden, så får du svar på hvorfor Pride er nødvendig.

- Uganda har nettopp innført verdens strengeste lov mot homofile, som blandet annet åpner for dødsstraff for homofile personer. Å flagge med eller bære et regnbueflagg kan gi deg 20 års fengselsstraff. Det er til og med straffbart å unnlate å angi homofile til politiet hvis du vet om noen.

- Det er over 30 andre afrikanske land der homofili er ulovlig, men der loven ikke er så streng som i Uganda, hva nå det innebærer.

- Erdogan, som nettopp er gjenvalgt som president i Tyrkia, sa i talen rett etter valget: «Alle andre partier er pro LHBT, men LHBT kan ikke infiltrere oss. Familien er hellig.» En solid langfinger fra talerstolen der altså. En skjult trussel som skaper utrygghet.

- I Florida har Ron DeSantis jobbet taktfast de siste årene, mellom annet med innføring av forbud mot bøker som har uanstendig innhold som tema homofili, trans mv. Videre har han innført forbud mot tema seksuell legning og kjønnsidentitet i skolen, nå utvidet til og med 12. trinn. Det er også forbudt å finansiere mangfold og inkluderingstiltak. Denne mannen har nettopp annonsert at han stiller som presidentkandidat, og med disse holdningene (samt andre kvinnefiendtlige og rasistiske holdninger og innførte tiltak) så ligger han dessverre godt an. Flere stater har alt lover som åpner for at du kan trakassere LGBTQI+, herunder den finurlige at du kan nekte mennesker adgang til restauranter og barer og til og med nekte å levere takeout hvis de antas å ha en livsstil som strider mot eieren/servitørens religiøse overbevisning. Våkne mennesker i USA har alt startet kampanjen «Don’t make America Florida».

Dette var bare et lite knippe av holdninger og lover som gjør Pride nødvendig, og dette er hentet fra siste ukes nyheter. Sånn er det også å være i regnbuefamilien. Selv om legningen er bare en brøkdel av den vi er, så er Pride viktig så lenge noen kan miste livet eller bli fengslet på grunn av den brøkdelen. Vi får stadig påminnelser om at det ikke alltid er trygt over alt, og at noen synes vi har dårlig innflytelse og er en trussel mot familieverdiene.

Det er også derfor noen av oss er litt delt i det å skulle delta i store folkemengder, som den store paraden her i Oslo. Vi vet vi ikke er velkommen over alt. Det er en risiko og en liten sky, selv i det stort sett trygge landet vårt.

Jeg håper i år som i alle år at flaggene får henge i fred. Jeg håper noen troll lar tastaturet hvile. Jeg håper det kan være en solidaritetsmåned, uten opprør. Jeg for min del ønsker bare å få være i fred, og få leve livet slik jeg er. Jeg føler ikke det er for mye forlangt, og jeg tror ikke jeg skader så mange sinn på min vei. Og hvis du ikke ønsker å kaste bort omtanken og solidariteten på meg og oss i Norge, så kanskje du kan strekke deg til å være solidarisk med de i Uganda da. Alt hjelper.

Takk for at du bidrar med gode holdninger og solidaritet. 

En 180 graders vending.

 For to år siden skrev jeg et innlegg om den første Pride i Surnadal. Kanskje er det fordi vi nærmer oss juni at jeg tenker på den. Eller kanskje er det en sum av alt som har skjedd det siste halvannet året, eller bare siste halvåret.

Dere kan selvfølgelig gjøre som meg og gå tilbake for å lese hva jeg skrev, men det er ikke nødvendig. Det viktigste jeg tok med meg fra den dagen, og det viktigste budskapet i det blogginnlegget, er at jeg etter mange års fravær, etter mange år der jeg holdt den lille bygdas sneversynthet og sladder imot den, så fikk jeg se en annen side. Jeg fikk se alle menneskene som er åpne for alle, og som liker deg for den du er. Jeg fikk se et fellesskap mot nett-troll, og jeg fikk se et ønske om å vise frem at Surnadal er inkluderende og ønsker å være et godt sted å bo.

Jeg er ikke naiv. Jeg tror ikke at alle står bak regnbueflagget, eller at alle liker at det avholdes Pride. Men jeg har sansen for at bygda mi har et arrangement, og jeg tror det er viktig i det samfunnet vi lever i, at små bygder har en markering. Jeg tror at de små bygdepridene er mye viktigere enn den store festivalen som er her i Oslo, for i bygdene kommer budskapet om respekten for enkeltmennesket og anerkjennelsen for ulikheter mye tydeligere fram. 

Jeg kan sikkert tas for å være fordomsfull mot mine egne, og mot flere i regnbuefamilien når jeg skriver dette, men jeg tror at budskapet blir enklere og viktigere når det ikke blir så totalt overskygget av lakk og lær, glitter og nakenhet. Det skal være rom for alle som man er, det er hovedbudskapet bak paraden her også, men det kjennes ikke ut som det er så mye rom for den som bare vil gå for sine rettigheter. Det har blitt for mye sirkus, og de som måtte ha fordommer de får understøttet disse. Jeg tror at de som er usikre på hvem de er, de har ikke lengre den store massen med mennesker som ser ganske så ordinære ut og som går under ulike paroler som fremmer krav om likebehandling og trygghet. Da jeg sto og så på paraden for nesten tretti år siden, så opplevdes det så fint å se at innimellom de kreative innslagene som viste mangfoldet fra ytterpunkt til ytterpunkt, så var det mange som var som meg og deg. Vanlige folk. Stolte foreldre begynte å bli med under egen parole. Skeive familier. Ulike yrkesgrupper. Etter så mange år så oppleves det litt rart å se på paraden her og igjen kjenne på at jeg ikke hører til. Det oppleves også litt utrygt, med brenning av flagg og høylytte hatske ytringer, og dette ble jo også forsterket i fjor da det ble utført terror mot det skeive miljøet. Hatkriminalitet kan man også kalle det. Og ja, det var mange som protesterte mot at det var et angrep på det skeive miljøet, men til og med PST sier det nå.

Men i Pridetoget i Surnadal, der følte jeg at jeg hørte til. Der opplevdes det trygt. Og jeg tror det ble starten på det som har blitt en 180 graders vending. Det startet med at jeg kjente på at det ikke lengre var så trangt over skuldrene i den lille bygda. Det å se flere generasjoner med Surndøler som gikk for å vise at de er inkluderende gjorde noe med de tretti år gamle tankene jeg hadde. Deler av dette kan vel være at jeg har blitt voksnere, og at jeg ikke lengre er så styrt av hva andre måtte tenke og mene. Jeg har lært å heve meg over noe av den misunnelsen og jantelov-tankene som vi er omgitt av uansett hvor vi er. Jeg har lært meg at det er mange som ser mennesket først. Som ser meg som det jeg jobber som, eller som naturmennesket. Som fuglefotografen, som ordelskeren. Gitarspilleren. Flere ser hele mennesket, og en del av dette er at jeg er skeiv, men hva så.

Når jeg startet å lufte tankene til de jeg kjenner her, om å vende snuta hjem til barndommens dal, så er det selvfølgelig blandet respons. Jeg har fått et par påminnelser om at jeg lenge var helt tydelig på at jeg ikke skulle flytte tilbake. Og jeg mente det ganske lenge. Men det har forandret seg. Jeg har forandret meg. Noen lurer på hva jeg skal gjøre der, i den lille bygda. Litt artig spørsmål. Ja, jeg vet at det er flere innbyggere på Oppsal, men bortsett fra det så er det livet jeg lever ganske så overførbart til et liv i Surnadal. Jeg er på jobb, en tur på nærbutikken, en tur på treningssentret og så er det turer i skog og mark med og uten kamera. I tillegg leser jeg bøker og ser litt på tv. Jeg kjenner at det er større sjanse for at jeg blir mer aktiv i Surnadal enn her. Jeg tror kinoen og arrangementene på kulturhuset vil fremstå som lettere tilgjengelig en kulturlivet her. 

Igjen. Jeg er ikke naiv. Etter tretti år så har alle sine liv gått videre. Men så treig som jeg er til å etablere vennskap, så tror jeg ikke det er vanskeligere å gjenoppta kontakt med gamle kjente eller å bli kjent med nye folk der. Dessuten. Jeg har jo hele tiden dratt dit for å besøke mine med jevne mellomrom. Og jeg har i tretten år klart å ha et kjæresteforhold med Atlanterhavet og seks tidssoner i mellom. Så da bør det være en lett sak å beholde kontakten med de jeg har her. 

Kjæreste ja. Det er også en av faktorene som har endret seg siste halvår. Jeg er alene igjen, og uten reisevei og logistikk å ta høyde for, så det har vel også gjort sitt til at det kjennes ut som at tiden for å vende hjem er her. Jeg er bare meg, og kan flyttes på.

Det er selvfølgelig mye som må på plass. Jobb, sted å bo, selge det jeg har. Men tenk så mange som opplever at alt ordner seg, hver dag. På verdensbasis er det uendelig mange som får en jobb, som kjøper et sted å bo, som flytter inn, som flytter ut. Jeg har jo opplevd at alt ordner seg, og at snøballen har begynt å rulle i god flyt før. Det er jo ingen grunn til å være pessimist alltid. Jeg kan jo være en av dem jeg å.

180 grader rundt. Fra aldri mer, til å lengte hjem. Fra ung til over midtveis. Fra by til land. Fra fjern til nær. Jeg kjenner at jeg liker tanken, og så får det bli når det blir.

Det er mye å lære av orkanhåndtering

Mange år med turer til Florida har gitt meg relativt god innsikt i orkanhåndtering, både før, under og etter. Det er som i alle andre situasjoner, forskjell på folk, men de aller fleste som bor der følger med på nyheter og nasjonale informasjonssider, og forbereder seg slik de skal. Det er ikke få ganger jeg har fulgt med på informasjonssiden og sett et tropisk værsystem vokse seg opp via tropisk storm og til orkan. I ett tilfelle ble det en kategori 5, med landfall midt i der mine kjente og kjære bodde. 

Alle som bor i Florida (og sikkert andre steder som er utsatt for orkan, tornado, flom mv), blir gjentakende informert om at de selv er ansvarlig for å ha beredskap (mat, vann og andre nødvendigheter) til å klare seg selv i tre dager etter hendelsen inntreffer, og de som ikke følger evakueringsordre er på egen hånd til det er trygt å rykke inn for å hjelpe. De fleste som har gjennomgått en orkan, har batteridrevne stormlykter, radioer, noen har generatorer for å klare seg når strømmen blir borte, og de fleste er vant til å montere stormvern foran vinduene sine. 

Mens orkanen pågår, sitter de fleste i rom uten vinduer, gjerne på badet, og håper på det beste. Noen drister seg ut i de stille fem minuttene mens de er i orkanens øye, for å få litt frisk luft og et overblikk før siste runde. Når orkanen har passert, beveger mange seg forsiktig rundt for å taksere skadene på egen eiendom og så andres. Samtidig pågår kartleggingen av kjente og kjære, og hvem som eventuelt trenger hjelp. 

Dagen etter en orkan er mange i gang med skadebegrensning. Man får ikke nødvendigvis reparert taket umiddelbart, men det tettes med kraftige presenninger i påventede av befaring og permanent reparasjon.

Det som mange ikke tenker på, er at før, under og når orkanen drar videre, så følger det mye i etterdønningene dens. Stormflo, store bølger som graver ut strender og infrastruktur, styrtregn. Rundt selve orkanen er det mye kastevind som river med seg trær, hustak, inventar og større gjenstander. Mange hus står igjennom vinden, men blir oversvømt godt over første etasjen. 

Deler av Florida er tropisk, som vil si at det er en relativt høy luftfuktighet året rundt. Dette gjør at etter en orkan, så jobber takseringspersonalet fra forsikringsselskap på høygear for å taksere raskest mulig slik at arbeidet med å fikse skader kan begynne. De som har fått huset oversvømt, vet at vannskadde veggplater og gulv må rives ut snarest slik at det ikke begynner å mugge. Mange går sammen og tar hus for hus, slik at man får revet ut det fuktige så tørkejobben kan begynne, med gjennomtrekk og vifter så snart strømmen er tilbake.

Folk er folk. Selvfølgelig er det folk som utnytter en sånn krise også. De bryter seg inn og rundstjeler evakuerte hus. Det er falske håndtverkere og falske forsikringsagenter. Likevel, de aller fleste folk er redelige, hjelpsomme og med dugnadsånd. 

I større naturkatastrofer som dette, er presidenten raskt på banen for å undersøke om det må defineres som nasjonal katastrofe. Det haster med definisjonen, for med det samme det er gjort så kommer FEMA på banen. Dette er et føderalt byrå som bistår i håndtering av nasjonale kriser. I starten handler det om utstyr, penger og folk. I tillegg til FEMA så trår omkringliggende stater til, med folk og utstyr. Mat, vann, førstehjelp, midlertidige reparasjoner, rydding av farlige gjenstander.

Det er mye mer å skrive om orkanhåndtering, men jeg har tenkt å bruke orkanen som metafor videre.

Si at orkanen er en konflikt i en organisasjon.

For det første, kan organisasjonen stoppe det ved tropisk storm? Kan man skadebegrense på den måten, er jo det fint. Mange greier ikke det. Da blir spørsmålet: Tas det høyde for ringvirkningene og de ødeleggende kastevindene i områdene rundt konflikten? Er man klar over at stormfloa kan trekke med seg noen langt til havs, eller drukne dem i brunt grumsete og opprørt vann. 

Hvordan er organisasjonen på etterdønninger og opprydding? Er den i stand til å håndtere den første tiden etter orkanen alene? Klarer den å sørge for å dele på vann og mat og generatorstrøm, eller er det noen som spiser opp all næringen mens andre blir avspist med en skvett med vann.

Hvor mange er det som begynner oppryddingen før det begynner å mugne, eller råtne for den saks skyld? Og hvem sørger for å bygge opp igjen infrastruktur slik at de bølgene som ikke har stilnet, ikke får gravd bort mer av fundamentet.

De aller fleste bedrifter, organisasjoner, kommuner mv. starter oppryddingen av små og store utfordringer og konflikter med kartlegging av situasjonen. Flere benytter seg av konsulenter, interne eller innleid, som bistår med kartlegging. Det er selvfølgelig viktig å få kartlagt alle sider av en sak, men må det ta så inderlig lang tid hver gang? 

Konsulenter er fint, men en konflikt blir ikke nødvendig vis mindre av at noen kartlegger den. Folk med en ubehøvlet opptreden kan ofte bli verre av å bli pekt på, og hersketeknikker, mistro og splittelser fortsetter å utfolde seg mens kartleggingen pågår. Det hjelper ikke med grundig kartlegging og utfyllende rapport hvis arbeidsmiljøet og trivselen mugner og råtner i påventede av rapporten. En rapport som bare er en rekke ord satt sammen i ofte veldig fine men relativt lite handlekraftige og uforpliktende setninger. 

Kanskje flere bør lære av FEMA, og bistå med folk, penger og utstyr (kan også kalles handlinger, ikke bare ord) i tillegg til disse kartleggende konsulenten. Det hjelper ikke med fine ord når en kategori fem orkan har jevnet gode intensjoner, trivsel og trygghet med jorden. 

En presenning er ikke permanent, og en bil med vann og nødproviant holder ikke i lengden. Å rive ut noe av veggen ser ikke pent ut, men hvis det forhindrer mugg så tåler man å litt rot hvis det er et håp om at det blir bra til slutt. Og det er hele poenget. Strakstiltak og grep som synes, gir mere håp enn å vente på en eviglang rapport som er unntatt offentlighet når den endelig kommer. 

Egenomsorg

 Nå begynner jeg for alvor å tro at posen med steiner med ukens ord på er magisk. Jeg tok med meg steinen med ukens ord utenå se på den, og kom på den nå. Ukens ord er altså egenomsorg, og her sitter jeg, i pøsregn og vind, i ei lita bygd på Nordvestlandet. Jeg har tatt en ferieuke for å få en pust i bakken. Tid borte fra noe som for tiden drar litt for mye energi, tid sammen med familie som gir litt påfyll.

Ferie er jo egenomsorg i seg selv. Trenger ikke gjøre så mye, bare noe annet enn det daglige hamsterhjulet.  Nå skulle jeg gjerne hatt litt mer enn åtte grader og litt mindre regn, men jeg har med meg bøkene mine, så jeg kan ligge på sengen og oppleve verden herfra. Nå er det siste bøken i syv søstre-serien jeg leser. Atlas - historien om Pa Salt, som skal gi alle svarene på alle gåtene og spørsmålene jeg måtte ha og ikke ha etter de tidligere bøkene i serien. Det er mye egenomsorg i å kose seg med en god bok, i alle fall for meg. Folk er forskjellig, men gi meg en god bok og jeg kan kjenne den ultimate lykkefølelsen inni meg.

Egenomsorg ja. Det er jo litt egenomsorg i å besøke mor også, selv om det kanskje handler enda mer å vise omsorg i de besøkene. Jeg skal ikke begi meg inn på tankene jeg har om demens, de må få et eget blogginnlegg. Men vi kan vel være enig om at demens er en sykdom som kaster både den demente og de pårørende ut i en hvirvelvind og en berg-og dalbane av følelser og tanker, tårer og latter, prøving og feiling, og en knallbratt læringskurve mens man sammen skal prøve å få den demente trygt igjennom siste delen av seilasen på livets hav. 

Men alt er ikke opprørt hav i denne seilasen. Det er gode stunder også. Vi finner fremdeles mye vi kan prate om, jeg og mor, og i dag pratet vi om gode minner gamle dager i Surnadal. Vi mimret om bygdekveldene som vi deltok på, på Nordmøre folkehøgskule. Det var underholdning og dans. Skikkelig gammeldans, og hele familien var med. Larsens kvartett spilte nok på flere av disse kveldene, og for meg er disse kveldene minner for livet. Vi pratet også om hvor mye vi sang, både på skolen og hjemme. Mor mimret fra tiden som lærer, og alle skoleklassene der det alltid var noen som var mer musikalske og inspirerte de andre til å synge. Og så lo vi litt når vi tenkte på blokkfløytespill, der noen var gode mens andre bare fikk til ulyd. Som aspiranter til skolekorpset måtte vi spille blokkfløyte. En fin måte å lære noter, melodier, takt og rytme. Og sikker også en fin måte for noen å finne ut at man kanskje skulle finne en annen aktivitet.

Fugler er også et fint tema. Jeg er jo ivrig fuglefotograf, og fototurene mine er en viktig del av egenomsorgen min. Fugleinteressen har jeg nok fra mor, for hun har mange timer med kikkert, særlig i morgentimer eller ettermiddagstimene, når det er stor aktivitet. Jeg tar ofte frem telefonen da, og så kan vi se på bilder og prate om de forskjellige små fjærkledde vennene våre. Det er koselig, og vi får begge litt den samme roen som fuglekikkerturene gav og fortsatt gir.

I morgen er det nasjonaldag. Det er mange minner som strømmer på da også, og kanskje skal vi dele litt av dem i morgen. Eller kanskje vi prater om noe annet. Litt tid sammen skal vi ha i alle fall, og senere blir det tid med søster og svoger. 

Egenomsorg. Det er nesten litt rart å skrive at å reise hit til hjembygda er egenomsorg. For det har ikke alltid vært bare fryd, og jeg har ikke bare gode minner. Men med alderen så kommer kanskje den roen som man mangler i yngre år. Og jeg vil også si at den første Pride-markeringen i Surnadal sin historie, i 2021, var et vendepunkt for meg. Å se alle som ville vise at alle er god nok akkurat som vi er, gjorde et enormt inntrykk, og planter et frø inni meg, som har slått rot. Det å komme hjem igjen, har vokst fra å være en diffus tanke til et fremtidsmål. Jeg vet hva jeg har, men jeg vet også hva jeg får. Og etter snart tretti år i Oslo, så ser jeg at det livet jeg lever, er mer et liv på landet enn et byliv. Det eneste byaktige jeg driver med, er å benytte kollektivtransport. Ellers så er det naturen jeg lever for. Og her er jo de gamle fjellene og stiene mine.

Nå tror jeg Pa Salt og hans døtre skal få litt av tiden min, så kan tankene hvile litt. Nå kikker solen fram også. Små glimt i alle fall. Men du: Husk å ta deg tid til egenomsorg. Det er du som tar best vare på deg.