Et annerlede nyttårsbrev

Er det en ny mote? Eller er det den sedvanlige utålmodigheta? Folk ønsket God jul på lille julaften, og Godt nytt år i går, eller tidlig på dagen i dag. Hvorfor så travelt? Er det fordi vi bare skal bli ferdig med det, og haste videre med de viktige gjøremålene og de travle livene våre? Har vi det like travelt som kjerringa i Vidar Sandbeck sin vise?..der det står Livet er så alt for knapt, kan hende, kjæm hu for sent, for sent til livets ende.

Ja, nå kan dere lure på hvor dette bærer hen. Hva slags nyttårsbrev er dette da mon tro..Vel, det har seg slik at når jeg satte meg ned for å skrive julebrev i år, så satte ordene seg fast i tastaturet. De stoppet mellom hjertet og hjernen, og ville ikke verken fram eller tilbake. Jeg prøvde å løse det med en billedkavalkade. Et bilde fra hver måned. Men det kjentes ut som om dette årets måneder har hatt plunder og herk, stress og armod, og noen like til død og begravelse i seg. Så det blir ingen årsrevy fra meg i år. I stedet blir det et underlig lite skriveri om livet som sådan og om streamede serier på TV2 play.

Jeg har ikke koblet tv-n inn i antenneuttaket her på hybelen. Jeg hare en cromecast og to apper som jeg kan finne underholdning i. Og to av seriene jeg har sett i år, er «A million little things» og «Yellowstone».

To vidt forskjellige serier, denne første en vennegjengs hverdagsliv på godt og vondt, og sistnevnte som jeg ikke er ferdig med ser ut til å være fra ville vesten plassert i nåtiden. 

Nå kan jeg godt innrømme at jeg er livende redd for hester, og så kan vi tenke at det vil diskvalifisere meg fra å identifisere meg med noen i Yellowstone. Men, jeg er hjulbeint så det holder og jeg liker whiskey. Og jeg må også si at de siste to årene i Bydel Østensjø gav meg erfaring både med folk som skyter fra hofta og dessverre også de som ikke tar seg fem øre fra å stikke kniven i ryggen på deg. For all del, det var mange gode kolleger der også, men det er jo en gang slik at det er de lovløse som setter størst spor. Lykkelig var jeg når jeg kunne snu nesa bort og ri lykkelig inn i solnedgangen i barndomsbygda. Jeg rømte ikke på noen måte, men de lovløse som lagde slosskamp i baren gjorde det lettere å ta den nye muligheten som åpenbarte seg, og starte på nytt i nye grønne enger.

Det finnes ingen grønne enger uten tistler, men alle vekster har sin rolle og sin verdi. Jeg er evig takknemlig for muligheten som dukket opp her, som en solsikkeeng i en ørken akkurat når jeg trengte den. Jeg er evig takknemlig for å komme hjem i tide for å følge mor til elva og over til nye grønne enger, og jeg er takknemlig for å få en jobb i hjembygda mi. Alle trodde det hadde rabla for meg da jeg søkte, fikk tilbud, takket ja og bare flytta. Ikke jeg. Jeg visste det var riktig. 

Nå er det ikke plankekjøring og stuereint alt som skjer her heller. Noen ganger så kjennes det litt Yellowstone ut, der man ikke leser loven på samme vis innenfor som utenfor gjerdet. Men jeg tar det dag for dag og bit for bit. Jeg kan det jeg kan, og jeg lar meg ikke dupere av påminnelsene om at jeg ikke er i Oslo, eller at jeg er i Surnadal nå. Jeg er et lovmenneske. Jeg har barnehagejuss fra Statsforvalteren. Jeg er god til å lese, og jeg kan forskjell på når det står skal eller bør, og jeg er ikke redd for å bruke det jeg kan. It ain´t my first rodeo. 

Nå ble det litt for seriøst kanskje. Poenget mitt er at jeg kjenner jeg er der jeg skal være, og jeg har en jobb å gjøre. Jeg er ikke hun fra storbyen som skal vise bygda hvordan vi gjør det i storbyen. Jeg er hun med over tretti års erfaring med folk i alle aldre og varianter, med erfaringer fra fagfeltet både fra eier og myndighetsiden, som tenker at jeg har en god nok bakgrunn til å kunne stå for det jeg tror på.

Jeg er også hun som etter trettfire år hjemmefra, tjueni år av dem i by, skjønte hvor jeg hørte hjemme hen og flytta dit jeg kjenner at lufta er klar nok og naturen er min, og der hjertet mitt har vært hele tida.

Starten her ble ikke som jeg trodde. Høsten ble ikke som jeg trodde. Tapet av mor lagde en mørk sky over planene jeg hadde og det jeg hadde sett for meg. Men fortsettelsen, livet fremover, det blir det jeg gjør det til. Og jeg har tenkt å gjøre alt for at det blir godt.

Jeg sørger ikke over å sende 2023 over i historien. Jeg gleder meg til å se hva 2024 byr på.

Hysj, e sett å tenkje.

Overskrifta er et sitat fra 1976- utgaven av meg sjøl. Scenarioet er gjentakende, og det er meg i en liten gyngestol ved skatollet der radioen sto, på Skjelnesset. Skjelnesset var barndomsheimen til far, og der hadde jeg glade dager hos tante Ingrid og bestefar den ene fridagen vi hadde fra skolen i første klasse. Jeg har blogger tidligere om Skjelnesstiden, og også hatt et innlegg om det i Jul på Nordmøre, så noe av dette vil kanskje være gjenkjennbart, men det er andre tanker her også.

Tilbake til gyngestolen. 

Den var lav, og med et grønt stoff som var litt veluraktig. Litt uthevet mønster i stoffet. Stolen var plassert ved vinduet der også skatollet sto, og i den stolen satt jeg når jeg hørte barnetimen for de minste og morgentimene med Reidar Morset. Men, den stolen var også favoritt-tenkeplassen min. Med radioen pratende i bakgrunn, og en lett bevegelse i gyngestolen, lot jeg blikket gli ut av vinduet. Fra det vinduet så jeg mest bærbusker og litt av huset til Stor-John og Olga, men det var et godt sted å feste blikket for en liten filosof i sin spede begynnelse. Og det var altså der jeg satt og tenkte når tante Ingrid kom og spurte om jeg ville ha noe, eller om vi skulle finne på noe,  og fikk svaret «Hysj, e sett å tenkje.». Kloke gode tante Ingrid ble verken støtt eller opprørt over dette svaret, men tok det til etterretning og lot meg tenke videre.

Jeg har tenkt ofte på denne episoden, og på den gode tiden på Skjelnesset. Jeg har alltid fremholdt at jeg er utrolig heldig som ikke gikk i barnehage da jeg var lita, for det hadde ikke passet for meg med så mange barn rundt meg hele dagen. Jeg er helt sikker på at jeg hadde blitt mast hull i hodet på, eller «blitt oppfordret til å leke med andre», som det heter på pedagogspråk, og jeg trengte tid for meg sjøl alt i tidlig alder. Jeg var hos flere dagmammaer, og var også hjemme med datidens praktikantordning. Alt dette var greit, men beste tiden var likevel på Skjelnesset. 

Småskolen var litt annerledes enn en barnehage ville vært. Å delta i klasserommet var styrt og systematisk, så det var enkle greier å forholde seg til. I friminuttene kunne jeg fint gli inn i bakgrunnen når jeg trengte det, og kunne tenke og observere fra det faste stedet mitt under bjørka i skolegården. Jeg husker selvfølgelig ikke i detalj hva jeg tenkte på, men det er kanskje riktigere å bruke begrepet dagdrøm. Visualisering er et voksent begrep, men jeg tror også at det kan være dekkende for noe av tankerekkene mine. Jeg forestilte meg hvordan ting ville være og forberedte meg før jeg tok steget ut i samleken med de andre. 

Det er førtisju år siden episoden på Skjelnesset. Tante Ingrid nevnte den ofte til meg, og da som en positiv ting. Det er enkelt å passe et barn som liker å dagdrømme, kan man kanskje tenke. Men det var ikke slik hun tenkte på det. Hun syntes det var så fint at jeg sa ifra hva jeg trengte akkurat da. Og vi gjorde mye koselig sammen utenom gyngestoltiden. Vi leste og dramatiserte det vi leste, og jeg var med på stell av hus og matlaging. De fleste dagene var jeg ute og lekte med Dag Christian og innimellom var Brage med også. 

Kanskje er det fordi det er en innehelg at det kommer så mye tanker ramlende. Kanskje er det fordi jeg er tilbake i hjembygda? Men kanskje er det også fordi jeg er tilbake i en stilling der jeg er mye tettere på barnehagehverdagen og jeg tenker litt på hvordan det er for dagens små filosofer blant alle disse barna som er i barnehagen. 

Vi er inne i en tid, og har vært det lenge, der det stadig letes etter svar og fasiter på barn. For min del synes jeg det er litt for ofte at det tenkes Autismespekter og ADHD og det er litt for mye sammenligning og kurver å henge observasjoner på. Jeg sier selvfølgelig ikke at det ikke er barn som hører inn under både den ene og den andre paraplyen eller gruppen, men kanskje er vi litt for ivrig med merkelappene?

Jeg er jo helt sikker på at det er barn der som kjenner som meg, at det blir litt mye aktivitet og lyd. Jeg er helt sikker på at det er barn der som trenger å sette seg ned og bare tenke og dagdrømme litt. Kanskje har de lyst til å si «Hysj. E sitt å tenkje» også. Kan hende de sier det og. Da håper jeg at vi som får beskjeden er oppmerksomme nok til å skjønne det. Jeg håper det er rom for å finne seg en krok. Og jeg håper vi er kloke nok til å se forskjellen på de som trenger en pause og de som ikke kan lekesignalene eller ikke får være med. Jeg håper vi er gode nok til å se de litt introverte, de med mindre behov for å sosialisere hele tiden, de som trenger en pause. Personlighet og personlige behov er jo nettop det. Personlig. Og selv om «normal»- definisjonen er litt mer oval enn firkanta nå, så tåler vi å strekke enda litt. Vi skal ikke glemme å måle enkeltbarnet med seg selv. 

Vi må ta godt vare på oss selv i dagene uten ordentlig dagslys

Vi skriver 16.desember, og for min del er det så langt en innendørs dag. Jeg har nettopp slått på lyset i taket, for stålampa og nattbordslampa holdt ikke tussmørket vekke i dag når regnet sildrer ned. Det er speilblank is utenfor, og selv om hovedveiene er bare, så er det noe is som må forseres før jeg kommer så langt, så jeg har i alle fall bestemt meg for å la bilen stå. Jeg får se om jeg tar en sjanse på en gåtur med de mest solide broddene jeg har senere. 

Jeg startet med kaffe og frokost i senga i dag, før det var antydning til glimt av dag. Det blir en egen stemning når kaffelukta sprer seg i rommet, og jeg kan lene meg tilbake på myke puter og ta den første slurken. Regnværsdager som faller på fridager bør nytes de også. Ja da, jeg har noen bør-punkter på lista mi, men de får bare vente. Jeg fikk en god stund sammen med gitaren min og et par sangbøker i stad. Det er kvalitetstid det. Hver en sang tok meg med på en minnereise, så jeg var ikke alene i sangstunden. Nå hviler gitaren og fingertuppene får lettere medfart med skriving på iPaden. Jeg har ikke satt på musikk i dag, men jeg hører suset av bildekk mot våt vei og et og annet bassdunk fra bilstereoen til en eller annen ungdom som ligger godt an til å få høreapparat som voksen. 

Jeg lurer på hvor mange som tenker som meg i dag, at det er en fin dag å være innendørs med egne tanker og kanskje en god bok. Vi trenger det alle sammen, det å sitte litt i ro og kjenne at pulsen går ned. Det er selvfølgelig en kunst å ikke tenke på det man egentlig hadde planlagt, hvis det er en slik dag, men det går kanskje an å omprioritere litt eller senke kravene noe. Det er ikke alt som er ugjort som gir langvarige eller kortvarige konsekvenser. Noe er mer «synd men sant, men slik ble det nå.» Jeg har brukt en del tid på den tankegangen på jobb også. Å være fornøyd med det jeg får gjort, og ta det jeg ikke fikk gjort, dagen etter. Jeg har brukt mange timer, dager eller uker i løpet av yrkeslivet på å tenke på det jeg ikke rakk før jeg gikk hjem, eller forlenget dagen for å komme i  mål. Jo da, det hender jeg gjør det nå også, jobber litt lengre for å komme i mål. Men jeg tenker litt mindre på det som ble liggende ugjort. Det er der neste dag, og så lenge det ikke går utover lønna eller helsa til noen, så går det fint.

Hybellivet før jul er ganske genialt. Det er ikke så mye storrengjøring å snakke om, og bakingen blir neste år. De tre nissene som har vært fremme siden oktober, sitter godt på hver sin plass, og selv skal jeg til Flatåsen en langhelg for selve julehøytiden. Nok en vri på julefeiringen for min del. Med årene så har det blitt noen varianter, og årets utgave gleder jeg meg litt ekstra til, for det er en stund siden jeg var sammen med søster med familie på julaften. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at et sceneskifte kan være lurt i et år der det har vært litt omkalfatringer og hurlumheier med jevne mellomrom. Jeg har trua på en gledelig jul. 

Nå tror jeg dagen er på sitt lyseste, som vil si sånn grålysning pluss, så nå skal jeg rigge på meg broddene og se om det er anledning til litt frisk luft og en liten tur på butikken. Det er jo bare å snu hvis det er tvilsomt føre der ute. Etterpå er det tid for bok og litt bakgrunnsmusikk etterhvert. Og kjenner jeg meg selv rett så blir det en julefilm eller to også. Jeg nyter livet og øyeblikkene, og kjenner på roen inni meg. Det anbefales. 

Oppdatering: jeg avlyste spaserturen før jeg kom ut. Det er ikke verdt risikoen. Får lufte litt innimellom i stedet.

Advent er forventningens og håpets tid

Jeg har skrevet julebrev og juleblogger tidligere år, om barndommens jul og om juletradisjoner i endring. Jeg har skrevet om juletrehogst i Rendalen, om annerledesjul i Covid-tid, alenejuler og familiejuler, og like til jul i Ethiopia. Så mange minner, så mye forskjellig, og minnene kommer hulter om bulter i adventstida hvert år. 

Nå er vi to uker fra julaften, og nok en annerledes advents-og juletid. I år er det mye som er forskjellig fra i fjor. Ikke en gang jeg kjennes ut som den samme. Men kanskje er det slik det er ment?  At alt er så annerledes at det blir som en ny start. Kanskje er det ut av all annerledesheten at gamle minner og nye tradisjoner forenes.

I dag har jeg hatt en riktig sløvedag, men en episode av snøfall 2, etterfulgt av to julefilmer fra Hallmark. Julekalender og julefilmer har vært faste følger i de senere årene, så det er kjent og godt og jeg trengte en sakte søndag i dag.

Hallmark sine filmer, Snøfall 2 og julekalenderen til Lise Dagrun på Facebook er alle tre påminnelser om håp. Og håp er et lys i mørketida, for uten håp er vi litt fortapt. 

Jeg skriver at advent er forventningenes tid. I år er jeg tilbake til barnehagehverdagen igjen, og der ser jeg forventningene glimte til i barna. Barna er jo mye flinkere til å fryde seg og være håpefulle enn det vi voksne er, men vi kan jo la oss inspirere? Tidligere i uka så jeg en liten gutt lyse opp da vi fant en pepperkake noen andre hadde oversett. Jeg var med på lysmesse i kirken, som også gav julestemning. 

Sist søndag var jeg på julegrantenning på kulturhuset. Fredag var jeg med flere fra en av barnehagene på julekonsert på kulturhuset, og en liten tur på Musters pub etterpå. I går var jeg med «ørarampen» på julebord på Hammerstuene. Tre annerledes førjulsaktiviteter for min del, som alle var gode opplevelser i trivelig selskap. En påminnelse om at adventstiden gir rom for nye tradisjoner eller enkeltopplevelser, som små ledestjerner frem mot jul.

Neste helg er det Travellin’ Strawberries som spiller på kulturhuset. Det er 32 år siden jeg hørte de «live» sist, så det blir enda et blaff fra fortiden som fletter seg inn i den nye veven som er livsbildet mitt. Etter hvert som skyttelen går frem og tilbake i dette nye Surndalskapitlet av livsveven min, så synes jeg fargene har blitt lysere og klarere. De har et tydeligere mønster og selv om det ikke er en helt tydelig plan, så blir bildet bedre for hver dag. Det er så mange brikker som har falt på plass siste året selv om en viktig bit også falt bort. Det ble ingen førjulstid med mor til stede sånn fysisk. Jeg vet hun gikk ut av tiden med fred i sinnet, og jeg vet hun er med meg og oss i ånden. Mor og  far fikk et nytt lys, og et hjerte lagd av mose på graven sin i går. Det var mor sin bursdag, den åttiåttende i rekken, og første bursdagen uten hovedpersonen. Livets gang eller livets sirkel. Minnene er med, og minner i adventstid er med på å bringe tradisjoner videre.

En liten adventsfilosofi er noe vi bør unne oss ofte. Tid i stillhet. Lyden av egen pust som bakgrunnsmusikk for egne tanker. Jeg er godt å bare kjenne på at man er. Bare roe helt ned til hvilepuls og la tankene enten seile eller også de kan hvile. Advent og jul er så mye, og ordet forventninger kan skape støy, men man kan også forvente en stille stund innimellom.

Nå skal jeg tre ut av stillheten og sette på litt musikk. Musikk som kaller frem vakre tanker og rolig pust. Vær. Pust og bare vær. Kjenn at du er, og at det er godt nok.