O sæle julekveld

Klokkene fra Øye kirke runger over elva og inn til meg. Jeg var en sving ute på verandaen for å riktig ta de inn. Det er vakkert. Dyp klang som bærer langt. Som forteller oss at nå er det jul. Jeg kjente at min julefred senket seg alt sent i går kveld, da siste klesplagget var hengt inn i det nye garderobeskapet. Siste innspurten av innflyttingen, en prosess som ikke har vært så lang, men det blir gjerne lange dager når man holder på. 

Før jeg skriver videre vil jeg opplyse om at det er bare meg her. Jeg sitter ikke i noens selskap og skriver julaftentanker. Jeg poengterer ikke dette fordi det er synd på meg, eller for at jeg ikke var bedt på middag hos noen. Jeg var bedt til søstera mi og jeg ble bedt til en venninne og hennes familie da jeg kjente at tiden ikke strakk til for å komme meg til Flatåsen. Det er utrolig hyggelig å bli bedt og inkludert, men i år ble det hjemmejul. Jeg ble rett og slett hjemme fordi jeg ville komme helt i mål med å bo meg til, og når det ble så tett oppunder julaften, så trengte jeg tiden til å hente tilbake energien. Jeg kjenner også på lykken av å være i egen bolig igjen, og nyter tiden der jeg prøver å finne mine vaner og praktiske små løsninger. 

Julen har blitt litt rar med årene. Det har blitt så mye rare debatter om julemat og julemarsipan som kommer for tidlig i butikkene. Det er priskrig på julemat, slik at butikkene går tom for enkeltvarer. I år var det priskrig på mellom annet risgrøt, julepølse og marsipan.Og vi vet jo hva som skjer når noe blir veldig billig. Da blir det hamstring. Jeg er sikker på at det sitter noen der ute med et lager med fjordlands risgrøt i porsonspakker, som ikke liker grøt en gang. Kanskje de har melkeallergi også. Men det var jo så billig. Julepølse var billig, med begrensning maksimum tre per kunde. Denne begrensningen måtte også innføres på vossakorv, selv om den ikke var med i priskrigen, men den lå jo i samme disken som de billige, så da ble den liksom med oppi kurven i dragsuget. Marsipan, forskjellige biter i en pose, er min julesvakhet. Slipper den i år. Har ikke sett en pose med marsipan siden midten av desember. 

Like rart er det med kirkehysteriet. Som om skolegudstjenester eller barnehagelysmessene er forkynning. Som at Gudstro er smittsom, og det er i kirken du får'n. I de senere årene så skylder vi på at vi har blitt så flerkulturell befolkning. Vi tar hensyn slik at ikke de fra andre religioner blir støtt. Erfaringsvis er det veldig få fra andre religioner som har kirkeallergi. De synes ofte det er fint å se hvordan tradisjonen er her.  Alle barnehagene her i kommunen deltok på et arrangement i regi av kirken før jul. Det er de største barna som deltar, hvis foreldrene synes det er greit. Sammen dramatiserer de juleevangeliet. Noen er hyrder, noen er Josef og Maria. I år var det prosten som var engelen Gabriel. Etterpå synger de et par julesalmer, som vi har øvd på i forkant. Jeg var dessverre ikke der, men når det kommer flere ansatte innom kontoret bare for å fortelle hvor fint det var og hvor mye barna koste seg på denne tilstelningen, så tenker jeg at dette er viktig. En felles forståelse, felles fokus, opplevelsen av det gamle kirkebygget, kulturarven. Hvordan kan det ha blir så fremmedgjort?

Nå har jeg skrevet tidligere om familiens juletradisjoner som endret seg opp gjennom årene, og som kanskje er grunnen til at det er helt greit med endring i planene fra år til år. Julaften de siste 20 årene har handlet om menneskene, om å være sammen, om å inkludere flere eller om å bare være en eller to. Mange julaftener var med besøk av de to søstrene til far og bestemor som alle tre var alene. Senere ble det julaften der vi besøkte dem på formiddagen og så bare jeg, mor og far til middag. Et par år var samling i omsorgsboligen hos bestemor og så sen middag senere. Et år var mor på sjukeheimen hos bestemor, og jeg og far der til kaffe og dessert. Etter det var det meg, mor og far. Far sin siste jul var de på Tenerife og jeg på Flatåsen. Så ble det meg og mor noen år, med unntak av under pandemien, med og uten mor sin søster. De to siste julaftener for mor og meg var på Kåret. I fjor var jeg hos søstera mi og familie på Flatåsen, og nå er jeg her. 

Regnet står mot vinduet, men her inne er det varmt og godt. Jeg har hatt en tradisjonell julaften så langt det lar seg gjøre. Jeg har sett tre nøtter til Askepott, den gamle versjonen med fortellerstemme. Jeg så Disney-kavalkaden med Snøhvit, Askepott, Bambi og legendarisk snøballkrig med Donald og nevøene. Jeg spiste lunch med brøskiver med julesild, fårerull og egg og drakk te til. Jeg så et par julekonserter på nrk-appen. Juleverset fra Stangvik sang jeg 9.desember på kirkegården, men jeg leste helligdagsbønnen fra den gamle salmeboka. Julemiddagen ble cirka til samme tid som den pleide, men jeg er ingen lutefisk-tilbereder så det ble medisterkaker med tilbehør i stedet. Jeg sang bordverset slik tradisjonen alltid har vært, og hadde lys på bordet (om enn elektriske). Resten av kvelden ble det litt britisk krim og «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Den kombinasjonen er litt artig, for mange av de britiske krimseriene foregår jo langt ute på de evigstore heiene i Northumberland og andre nasjonalparker, der man heller ikke skulle tro at det bor folk. Ja ja, nok om det.

Jeg sitter og ser utover bygda. Jeg ser bare lysene, fra hus rund omkring, og et tykt mørke der jeg vet at elven svinger seg ned mot sjøen. Jeg kjenner på en uendelig ro, en fred i sinnet. Det er flere som har spurt meg hva jeg tenker om å feire julen alene. Noen har litt vondt i magen på mine vegne. Det å bli ønsket velkommen hjem til flere, hvis jeg ikke ville være alene er en skikkelig hjertevarmer. Og det er jo ikke det at jeg ikke vil være sammen med familie eller venner. Min nye nabo kom med krumkaker til meg, og ønsket meg god jul. Så hyggelig å bli tenkt på. Absolutt.

Men, akkurat nå kjenner jeg at jeg er glad for valget mitt. Fordi det å være i eget hjem gir meg en god varm følelse. Jeg vet det var riktig å kjøpe leilighet her, Jeg vet det var riktig å flytte hjem. Jeg har det uendelig godt, og når jeg sitter her så har jeg god tid til å glede meg til å treffe søster og svoger senere i jula. Og jeg kan glede meg til å vise frem det nye hjemmet mitt til de få men gode vennene jeg har her. Og jeg kan glede meg over at denne første julekvelden i Svartvassbakkan 3 går over i historien som en god kveld. Så får jeg se hvilke tradisjoner som danner seg med årene.

Forbrukertilpasset reklame

Jeg kunne selvfølgelig skrevet hele blogginnlegget om alle de helsefremmende forslagene, ofte med tilhørende piller, som dukker opp i newsfeeden min på Facebook. Det er ikke få ganger i uka jeg får forslag om treningsapper der syltynne «vanlig folk» forteller om at de har sittet på en stol og gjort øvelser kun i femten minutter hver dag, og gått ned ti kilo på en snau måned. Det er også mye piller der ute som får deg ned i vekt og inn i en modellkropp på kort tid. Jeg lurer på hvorfor de har så mye finere hår og bedre sminke etter disse pillekurene…Gjennom disse reklamene skjønner jeg også at jeg er i en alder der jeg kan sjøldaue ganske snart hvis jeg ikke kjører på med kosttilskudd for bedre syn, bedre hjerte, hjerne, hukommelse og færre rynker. Utallige blåbær og acaibærprodukter kan sikre meg evig liv med skarpt syn ser det ut til. I og med at jeg deler postkasse med flere, så får jeg ikke brosjyrene i posten i det minste, men det minner meg om at det første jeg må kjøpe når jeg flytter inn i Svartvassbakken, er klistremerker til postkassen som sier at jeg ikke vil ha uadressert reklame.

Det er lenge siden jeg satt og kjente på at disse reklamene pirker for mye på det faktum at modell-eller bikinikroppen er godt skjult under valker og appelsinhud. Rynkene og grå hår får også minimalt med fokus. Men, i det siste er det en reklame som har fått meg litt småirritert. Det er en reklame for en dating-app. 

Jeg husker ikke ordrett hva som blir sagt, og hele greia er på engelsk, men jeg husker essensen.

For det første så starter budskapet med at de fleste datingapper er for overfladiske og for fokusert på utseende, og at det er bare de pene folka som får napp.

Salgstriks nummer en: Velg en datingapp der også de stygge folka har en sjanse.

De durer videre med informasjon om at i denne nye appen, så svarer man på et kartleggingsskjema, sånn at man blir matchet på personlighet og ikke utseende. Nå har jeg aldri prøvd en datingapp, men jeg har da inntrykk av at de fleste har en type kartlegging, som gjør det mulig for appen å komme med forslag..men dette vet jeg litt for lite om.

Datingappen sin logo er et spøkelse, og navnet er boo. Jeg tenker det er litt uheldig tatt i betraktning at de prater om at de skiller seg ut fra andre apper ved ikke å fokusere på utseende, men på personlighet og det indre. Nå vet ikke jeg hvordan andre tenker, men hvis vi bruker beskrivelsen spøkelse om noen, så er det sjelden et kompliment, og boo understreker at det de til og med kan være litt skremmende. 

Siste slagordet, som setter prikken over i-en, er at boo gjør dating for introverte lett.

Nå er jeg fremdeles litt skadeskutt etter flere mislykkede forsøk på kjærlighetsfronten, men jeg tror det er mer introverten i meg som gjør at jeg ikke føler for å prøve meg ut på dating igjen. Når det er sagt, det er ingen ting, ei heller en app, som kan gjøre dating for introverte lett.

Jeg har et så sosialt liv som jeg orker og har behov for. Jeg jobber i en sosial jobb full av mennesker, så mye av fritiden min er jeg alene rett og slett fordi jeg  trives godt i mitt eget selskap, og føler jeg har et komplett liv slik jeg har det. 

Når det er sagt: skulle jeg noen gang vurdere å driste meg ut i datinglivet igjen, så ville jeg helt klart ikke velge en app med et spøkelse til logo, som forteller at de er et alternativ til appene der vellykkede mennesker finner hverandre, og at de gjør dating for introverter lettere. Terningskast 1 til den reklamen.

Snart starter det nye livet for alvor

Nå er det kanskje noen som leser overskriften og tror jeg har funnet meg en ny jobb, eller (Gud forby) en ny kjæreste, eller at jeg gir opp dette landsens livet og skal flytte tilbake til byen. Jeg kan med dette avkrefte alle slike teorier, og mer er det ikke å si om det.

Nå er det mulig at overskriften er litt misvisende, for mange deler av det nye livet er jo godt igang etter et år. Mye har skjedd, og mange vaner og rutiner er etablert og utgjør en god hverdag. Jeg kjenner at jeg har god oversikt over jobben, selv om det fremdeles er smeller å få og feller å gå i. Jeg har funnet min plass i mitt gamle samfunn, og det er mange som har ønsket meg velkommen tilbake. 

Jeg har hatt mye tid til å tenke igjennom og bearbeide inntrykk og opplevelser, og jeg tror at hybellivet har bidratt til det. Det er relativt oversiktlig å bo på hybel. Det er lett å holde orden, og jeg som hadde visualisert hvordan dette livet kunne være på forhånd, fant fort rytmen i hverdagen. Selv om det er gamle venner jeg bor hos, så har jeg ikke løpt ned dørene hos dem, men å vite at de har vært der har vært en trygghet, og jeg er utrolig heldig som har slike fine folk i livet mitt. Hjelp til å flytte får jeg også.

Nå nærmer det seg siste fase i overgangen til min nye tilværelse. Flytteesker er kjøpt inn, og koffertene står klare. Å pakke ned en hybel bør være en ganske grei og rask jobb, for alt skal pakkes ned og bli med over i ny bolig. Det er to uker til flyttelasset kommer fra Oslo. Så får jeg se da, om jeg var for slapp i ryddeprosessen der og om jeg må ta meg noen runder på ReMidt for kasting eller levering til gjenbruk. Like spennende er det også om møblene passer inn, og om merkingen på kassene er like logisk nå som det var da jeg pakket. 

Det er mange som har en teori om at om du har kasser du ikke har pakket opp når det har gått en tid, de kan du bare kaste for der er ikke noe du savner. Jeg levde i den teorien da barndomsheimen skulle tømmes. Jeg kastet eskene merket med Marit, uten å åpne de. Jeg kjenner jo litt på det fremdeles. Ikke mye, men litt, så jeg tenker at jeg nå får åpne det gamle livet eske for eske og ta stilling til om det hører til fortsatt når jeg ser det. Det var bare én eske som fortsatt var pakket da jeg skulle flytte fra Oppsal, og det var esken med innrammede bilder. Jeg hadde færre på veggen der, opphengt på de krokene som var igjen etter forrige eiere. Nå som jeg flytter inn i helt ny bolig, så kan jeg bestemme sjøl. Og nå finnes det også ulike opphengsløsninger som ikke krever drill og plugger eller gipsanker. 

En helt ny leilighet er vel ikke som blanke ark, for det er jo samme gamle meg som flytter inn. Men det er likevel litt ny start. Ingen spøkelser eller minner som sitter i veggene. Møblene er selvfølgelig fra hovedstadslivet, men det er jeg som har valgt de og kjøpt de. 

Alt dette tenker jeg på. Jeg våknet med et kaoshode i dag, med panikk i kroppen og øresus. Gardiner, tenkte jeg. Jeg har jo ikke gardiner som passer. Eller lamper. Hva med lamper. Og så må jeg si til meg selv at det ordner seg da. Alt blir etter hvert. Det er jo lys under kjøkkenskapene. Og taklys i gangen og på soverommet. Alt blir. Til slutt.  

Jeg skrev dette innlegget for to uker siden. På fredag tok jeg over leiligheten og fikk nøklene til min nye leilighet. Siden da har det gått litt i ett, med huskelister, innkjøpslister, noen turer ned i Svartvassbakkan med esker som var ferdigpakket. Været har vært begredelig, og veiene like så, så jeg er spent på morgendagen. Men, jeg har esker å pakke ut mens jeg venter på flyttelasset, og om veiene er for glatte, så tar jeg på meg brodder og går ned. På tirsdag får jeg hjelp til siste rest fra hybelen, så dette er enten siste natten eller nest siste natten før jeg bor i mitt nye hjem. 

Rart å tenke på, men inne til jul. Det blir fint

Singellivet er ikke kun en dans på roser

Som om det var noen som trodde det, sier du kanskje. La meg starte med å si at livet som singel er relativt ukomplisert det meste av tiden, i alle fall etter min mening. Og igjen, jeg kan kun prate for meg sjøl. Jeg har mange års erfaring som singel, og har bodd alene i størsteparten av mitt voksne liv. Jeg kommer nok tilbake til fordelene etter hvert, men nå tilsier overskriften at jeg også skal ta med baksiden av medaljen, så da starter jeg med det da, i vilkårlig rekkefølge.

Jeg har nå vært trettito år i arbeid. Alle årene er på kvinnedominerte arbeidsplasser, og som alle vet så har jeg ikke barn. For å si det sånn, så er det ikke mange ferier avviklet av meg i uke 40 og uke 8. Faktisk ingen. Det har aldri vært en del av feriekabalen at barnløse kan ha familie eller venner med barn som det kan være aktuelt å feriere sammen med i høst- eller vinterferie. Det er ikke en del av diskusjonen, så disse ukene lærte jeg fort at det var bare å holde seg unna. Jul og påske har jeg hatt noe fri da, og de siste årene kunne jeg dra mor som bor alene eller mor på sykehjem-kortet så der har selv vi single en rett til fri. Ikke fullt så mye som de med barn da, men litt. 

Det er interessant å tenke på, for fordelen med single i arbeidslivet er det jo arbeidsgiver som har. Hvis vi tenker gjennomsnitt da, på to barn, så er det 200 sparte sykt barn-dager for arbeidsgiver, eller 400 for meg som er singel. Det er også to år med permisjon jeg ikke har hatt. Og utallige «hva skal vi ha til middag», og «jeg får ikke lov å låne PlayStation»-telefoner som jeg ikke har brukt tid på. Og ja, jeg har nok jobbet langt flere «vaktuker» på sommeren enn de med skolebarn, og vi kan til en viss grad kalle det rett og rimelig. Det er først når det blir en selvfølge det kan være irriterende.

De største ulempene med å være singel, er leve- og bo-kostnader, skatt, reiser, selskap, høytider og pandemier. 

Vi betaler like mye husleie/felleskostnader, renovasjon mv. Hvert år, før selvangivelsen skal sendes inn, så er det mange «har du husket disse skattefordelene»- overskrifter. Ikke en eneste en gjelder for oss som er alene. Vi skal bare betale vår skatt og holde smella, selv om vi kun har denne ene inntekten som skal rekke til de mange utgiftene som mange er to om.

Hvis vi skal reise, er det ofte høyere pris hvis du for eksempel vil slippe å dele lugar på skip eller hotellrom. Det er også utrolig mange uorganiserte fly- og togpassasjerer som spør om du kan tenke deg å bytte sete slik at de kan sitte sammen med de som de reiser sammen med. (Som kan være ganske irriterende, særlig de gangene jeg har betalt for å reservere det setet som jeg sitter i og har valgt for en grunn). Sier du nei, så har du ofte sure blikk og himling med øynene rettet mot deg resten av turen. 

Å bli bedt i selskap og ikke benytte pluss en er også litt stusselig innimellom. Bare det å ankomme alene kan være pes, og alternativet femte hjul hos et annet par er også kleint. I høytider er du som tidligere nevnt litt bak i rekken for fri, og det kan også være litt sårt av og til med stadige påminnelser om at du verken har barn eller barnebarn som skal besøkes eller som kommer på besøk. Med høytidene kommer også en viss oppblomstring av familiepakninger i butikkene. Ja, for alle trenger vi seks liter brus eller tre kilo medisterkaker. Kanskje det er en del av samfunnsberedskapen?

Jeg nevnte pandemi. De fleste husker vel kohortene? Og maks antall faste venner? Vel, som singel så sto jeg ikke som førstevalg hos verken venner eller kolleger med familie, for enten så var familien en kohort, eller så var det hver sin venn for barn og foreldre. Kvoten var full. Nå var det ikke så fryktelig synd på meg for jeg har alltid vært flink på alenetid, men det er jo litt rart å tenke tilbake på at det gikk måneder der jeg ikke så noen i «real life» som jeg kjente bedre enn de tre i kassa på Kiwi som jeg så kl 7 på min ukentlige handletur. 

Det er noen fordeler med singelliv som veier opp for ulempene. Det er fort å få oversikt over argumentasjonen og hensynene som må taes i store beslutninger. Det er lett å få oversikt over husholdningens økonomi. Det er aldri overraskende når det er tomt for noe i kjøleskapet, og kun én å skylde på om noe er glemt. Det er aldri kø på badet morgen eller kveld, og det er aldri noen som bare må noe som helst før jeg skal gjøre noe. Arbeidsfordelingen i huset er upåklagelig, og det er aldri noen andre som skulle ha gjort det som ikke er gjort. På en annen side så er det aldri noen som sier god natt eller som må ha en ekstra klem. Det er ingen å diskutere med, å le med, å gråte med eller være stille med. Det er aldri noen som lurer på hvor jeg er, eller som venter oppe når jeg kommer hjem. 

Jeg har strevd litt med hvordan jeg skal avslutte denne tankerekka. Første del har ligget til modning et par uker. Men, så så jeg en episode av Brilliant minds i kveld, og der var originalen av en sang som er oversatt av Chris Holsten. Og plutselig fikk jeg ideen til avslutningen. Jeg tror rett og slett at livet som singel kan kjennes som en Chris Holsten- låt. Litt for høye toner og klissete innimellom. Langdrygt og gjentakende i sekvenser, og påtatt og reelt om hverandre. Alltid med denne forestillingen om at verden blir bedre hvis bare et eller annet skjer. Jeg håper bare at jeg kommer meg helt til enden uten å bli koret av et englefjes fra Toten, og at det kommer noen råe barryton-toner av og til også som en avveksling til falsetten som gnager om hjerte og smerte. 

Jeg kunne ikke Chris Holsten-metaforen bli hengende alene som representant for singellivet, eller livet mitt for øvrig. Hvis livet mitt skulle vært en musikal, så har det vært mange perioder det har vært som en av de gamle Vømmøl-sangene eller andre deler av Hans Rotmo sitt repertoar. Jeg tror jeg kan kjenne igjen litt Lynny Treekrem også, med et par låter av Anna Lena Løfgren som pauselåter. Det har vært både Abba og Boney M - tracks som kunne akkompagnert perioder, og til tross for et par Wagner og Arne Nordheim-innslag så har jeg hatt mer pop en upop.

Det surrer kanskje vel mye noen ganger

Jeg har vært lite aktiv på bloggen min det siste året. Egentlig litt ulogisk, for 2024 har nok vært lite produktivt fordi det nesten har vært for mye å kunne skrive om. Så mye at det gikk litt i stå. Ikke skrivesperre. Mer en følelse av å være overveldet. 

Men så plutselig våknet jeg opp med hodet fullt i går, og måtte skrive for å roe hjernen før jeg skulle ut på tur. For, hvis jeg drar på tur uten å skrive ned det jeg kverner på, så blir turen bare et evig tankespinn og det er ikke det jeg vil på tur. ikke alltid. noen ganger vil jeg bare være.

Men ikke nok med i går. Jammen starter kverna opp igjen i kveld. En time før leggetid. Og jeg kjenner meg sjøl så godt at det bare er å starte opp laptopen og i det minste få ned en kladd. Det verste er at det tumler fram så mye på en gang. Men det er en rød tråd. Muligheter, risikovurderinger og valg.

Kanskje er det alderen som skaper dette fenomenet med å se seg tilbake oftere. Ikke som i frykten for å bli påkjørt eller overfalt altså, men som tilbakeblikk på levd liv og brukte eller ubrukte muligheter. Det begynner å bli noen og jeg tenker mer og mer på hvordan livet hadde vært hvis jeg gjorde noe annerledes.

Ta for eksempel alle jobbsøknadene jeg sendte da jeg var ferdig med praktikantåret mitt, før jeg fikk studieplass på DMMH. En av søknadene var på barnehagejobb i Honningsvåg. Tenk om jeg hadde fått den jobben. Da hadde jeg ikke begynt på DMMH da jeg begynte der. Kanskje hadde jeg endt opp på skole lengre nord. Kanskje hadde jeg blitt der. Hvordan hadde livet vært da? Det som er helt sikkert er at de tre årene i fineste Trondheim med de fine folka på DMMH ville jeg ikke vært foruten. Så det er ganske lett å tenke at det var helt fint at jeg ikke fikk meg jobb før jeg kom inn.

Etter Trondheim gikk turen til Stor-Elvdal og Koppang. Tilfeldig valg av sted. Litt sånn som blader som blir tatt av vinden. Jeg dro dit jeg fikk jobb. Dette var også to nydelige år, som jeg ikke ville vært foruten. Jeg var litt i tenkeboksen mens jeg bodde der, da jeg fant det perfekte røde huset i skogen oppe i Urbergskarsvegen. Jeg vurderte veldig å kjøpe det, komplettere livet mitt med et par hunder og bli i Stor-Elvdal. Tilfeldighetene ville at en venninne skulle flytte til Oslo, og stakk innom meg på turen sørover. Jeg ble med til Oslo den helgen, besøkte en tidligere klassekompis og dro på byen og møtte hun som ble kjæresten min og årsaken til at jeg flytta til Oslo. Dette er et av de veikryssene der jeg kanskje skulle gått for rødt hus i skogen og hunder. 

Men til Oslo bar det.

Hovedstaden hadde mye å by på, for all del. Første jobben var jeg i tre år, før turen gikk til Grønland både med jobb og leilighet. Nå ble det noen litt rotete år på det romantiske planet og jeg trenger ikke ramse opp de dårlige valgene. Et valg jeg ikke tok, var da det ble lyst ut stilling som styrer på Svalbard. Jeg hadde skrevet søknaden, men hadde ikke sendt den, da jeg nok en gang trodde jeg møtte den store kjærligheten. Jeg sendte ikke den søknaden. Jeg flyttet til og med en kort periode til Bærum og levde der med kone og katter. Etter hvert flyttet vi til Sandaker, og litt senere var jeg eneboer i min første eide leilighet. Jobben var fortsatt på Grøland. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre med den Svalbardjobben, hvis jeg hadde søkt og fått den da.

Det neste store valget var kanskje da jeg møtte enda en stor kjærlighet og startet langdistanseforholdet som varte i mange år. Da telte jeg på knappene om jeg skulle ta steget og flytte til Florida. Mange tanker, mange søvnløse netter, mange samtaler med plusser og minuser mens livet rundt tok sine vendinger. Det var flere hendelser som minte meg om at livet er her og nå, og du vet aldri hvor lang tid du har, som nesten fikk meg til å ta steget. Samtidig er det noe med røttene og de man er glad i utenom parforholdet også. Hjertet var flerdelt, og de her hjemme trakk det lengste strået.

Jeg vet ikke hvordan livet ville vært om jeg hadde flyttet for over ti år siden. Jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke. Det jeg vet er at valget ble for stort fordi det bare var mine behov som talte for å flytte og forlate moderlandet. Jeg er ikke så særlig flink på å skjære igjennom kun på egne vegne selv om noen nok vil si at jeg er det, kanskje særlig de som har blitt satt av på ulike stasjoner på livets togreise.

Nå sitter jeg her da, mens tankene går i krøller og spiraler. Ut på vidden og tilbake.

Jeg har lest ganske mange bøker opp gjennom livet. Har passert tusen for mange år siden. Mye visdom, humor, krim. Mange gode tanker og beskrivelser. Mye som jeg har tatt med meg videre.

Det er kanskje derfor jeg kan ta denne tankerekken, som selvfølgelig er mye lengre enn det jeg har skrevet. Det er mye som ikke skal på trykk. Det handler om privatlivets fred og respekt for medmennesker. Men tilbake til bøkene og de verdifulle tankene jeg har tatt med meg. De har gjort at jeg kan ta denne tankerekken, se tilbake og fundere over valgene, men likevel klare å ikke angre på noe. Jeg angrer ikke på valgene jeg tok eller ikke tok. Rett og slett fordi det fører meg ingen steder hen nå. Det gjør ingen nytte i livet mitt om jeg angrer over livets "tenk om" og "Hvis bare". Det blir samme prinsippet som når Desmond Tutu sier at man aldri tilgir noen for at de skal ha det bedre. Man tilgir for seg selv og for at man selv skal kunne gi slipp.

Jeg har tatt mine valg, svinger, omveier, snarveier, smale og brede stier helt frem hit. Her er jeg nå, og så kan det hende at jeg etter 55 år har lært noe som gjør at valgene fremover er klokere eller bedre. Sett fra en annen vinkel så har jeg jo hele livet trodd jeg har gjort kloke valg. Det er bare x-faktorene eller behovene som har endret seg etter at valgene var tatt.

Det jeg vet er at livet er alt for kort til å bruke tid på gamle dårlige valg og tapte sjanser. Det handler mer om å se på det man faktisk har og være fornøyd med det fremfor å drømme om noe som kanskje til og med er umulig. Ingen ting er umulig sier du? Vel, det er i alle fall noe som ligner innimellom.

Må alt ha et navn?

Det ser for meg ut som at verden blir mer og mer opptatt av at alt skal defineres. Det finnes en diagnose, et navn, en bås, en etikett...samme hva du bruker som benevnelse, så står det på navneskiltet over den båsen som vi kaster folk inn i eller blir kastet inn i. Enhver benevnelse eller bås har tilhørende liste med tegn og egenskaper som allmuen bruker som en sjekkliste. De krysser av, finner beviser og indisier som kan gjøre etterforskere og kriminalteknikere misunnelig, og klasker på etiketter på alle som vil ha det eller ei. Ferdig snakka og vær så god.

Jeg kunne skrevet bok om alle dagens barn med definisjonene og merkelappene vi henger på de. De første årene jeg jobbet i barnehage ble jeg kjent med mye forskjellige utfordringer hos barn, som jeg ikke har hørt nevnt de siste 15 årene. Indre skjeling, Cri de chat, MBD, selektiv mutisme, småbarnsstotring for å nevne noe. Vi hadde barn med konsentrasjonsvansker, dårlig hørsel, dårlig syn. Vi hadde barn som ikke var så vant med grenser og barn som bar veldig preg av å være etterlengtet og familiens første ban, barnebarn og oldebarn. Mest av alt hadde vi barn som var seg selv, som vokste og lærte og som tok hensyn til hverandre og etablerte vennskap. Mye humor og lek. Mye kreativitet.

Det er ikke så mye forskjellig lengre, men mye mer av noe. Kanskje mer enn hva det egentlig er. Det kan se slik ut, men jeg dropper den ballen her.

Jeg kan putte meg sjøl inn i mange båser jeg, hvis jeg vil. Det er ikke alltid jeg kan krysse av på alle punktene på sjekklisten, noen av punktene passer ikke i det hele tatt, men et snev av tilhørighet er det likevel. Men, får jeg det bedre med en bunke med etiketter? Kan noen av dem være misvisende? Kan det være litt som når du finner en lapp med størrelse på et klesplagg, prøver det på og tenker at du må da være vanskapt når ermene er ti cm for lang, skuldrene dine er for langt fra hverandre og navlen burde være 15 cm høyere opp for å passe inni dette klesplagget.

Dette med etiketter er ikke et nytt fenomen. Det har bare økt i takt med at informasjon (og desinformasjon) har blitt lettere tilgjengelig. Du er bare et tastetrykk unna all mulig slags informasjon, og det er mange som ikke er så nøye med å sjekke kilden. Alt de finner der ute blir en sannhet.

Jeg er jo så gammel at jeg husker tiden før internett. Tiden med leksikon og aviser med nyttig innhold. Det var tider det, hilsen Marit på ca 80 år.

Jeg husker når enkelte uttrykk plutselig ble universelle og til dels misbrukt. Jeg tror det var i tidlig ungdomstid at for eksempel ordet angst plutselig ble et universaluttrykk som ble puttet foran andre ord på samme måte som ordet jul snart vil bli en forstavelse i navn på mange varer i butikkene. 

Brått var det ingen som var redd for edderkopper eller slanger. De hadde angst for det. Å grue seg til prøver eller eksamener ble erstattet med angst for prøver eller prestasjonsangst. Det gammeldagse husredd eller mørkredd ble angst for å være alene eller angst for mørket. Jeg vil tro det ikke var lett å ha angstlidelser oppi dette, når alle slang rundt seg med disse definisjonene og fniste litt innimellom.

Det er både positive og negative sider ved denne etikett-defineringen, for noe av dette har ført til økt kunnskap om for eksempel angst, depresjon eller ulike psykiske lidelser, og det har blitt bittelitt mer vanlig å snakke høyt om. Det er bare det at balansen mellom økt kunnskap og til misbruk av kunnskap er en kunst. 

Livet byr på litt av hvert av utfordringer. Vi er forskjellig skrudd sammen, men de aller fleste vil oppleve opp og nedturer. De aller fleste har et følelsesspekter og et reaksjonsmønster, og vi kan ha dager der vi er mer nede eller mer oppe. Kanskje har vi dager der vi reagerer helt uventet på små eller større ting. Kanskje er manglende reaksjon på noe overraskende.

Dette er en del av det å være menneske, og de aller fleste av oss er nok ikke bipolare, depressive eller har større angstlidelser om vi har en svart dag eller to, eller er litt euforiske på dager der livet smiler litt ekstra. Jeg tror heller ikke at det er mindre anerkjent å kjenne seg litt nedfor kontra å ha en reaksjonell depresjon, men det er kanskje litt lettere håndterlig. Kanskje det til og med er litt lettere og komme seg opp etter å ha vært litt nede hvis man ikke googler seg frem til alternativene innenfor depresjon som man kan høre inn under.

En annen side av dette er media og deres behov for klikk på publiserte artikler, som fører til voldsomme overskrifter. "Det finnes ingen kur for navngitt person sin tilstand eller sykdom". "Det oppleves uvirkelig å få en slik diagnose", og gjerne gikk alt i svart da legen kom og fortalte det. Dette handler som regel ikke om sykdommer du dør av, men sykdommer du kanskje har til du dør. Jo da. All ære til de som står frem med til dels ukjente diagnoser, eller diagnoser som ikke har hatt så stort fokus tidligere, men hvor mange får det bedre? Eller, hvor mange får det verre når de leser om hvor fryktelig det kan bli. For det er ikke så ofte overskrifter med "Navngitt lever fint med alvorlig/belastende diagnose" står å lese. Det er lite trøst å google seg frem til. men dommedagsprofetier det kan du lett finne. 

Jeg skal ikke bli for personlig, men jeg har noen ikke fullt så artige helseutfordringer. Ingen dødelige, men ikke nødvendig vis foryngende og helsefremmende. Hvis jeg googler dem, så kan jeg sikkert bli både bekymret og gråte en skvett hvis jeg ikke leser med "klype salt-briller". Det er mye som kan være tegn på det meste. 

Jeg tenker at kunsten er å ikke lete etter eller pugge symptomer. Kunsten er også å kalle en spade for en spade. Ta for eksempel noe så enkelt som søvn. Jeg sover ofte dårlig og er våken mange ganger i løpet av natten. Dette gjør at jeg kan ha dager med hodepine, svimmelhet og kvalme, eller jeg rett og slett har tomt batteri. Det kan gå ut over humøret og psyken også. Og ja, av og til så klarer jeg ikke å stå opp eller gå på jobb. Men, jeg kaller det ikke søvnproblemer eller insomnia. Jeg sover dårlig. Så klart det tar på med mange netter på rad med dårlig søvn, men det kalles ikke depresjon. Jeg har fått for lite søvn, og blir for sliten til å fungere ordentlig.

Nei, jeg fnyser ikke av depresjoner. Jeg har nok vært der jeg også. Men det har ikke vært fordi jeg har en tilstand der depresjon kan være et av symptomene. Det har vært utløst av hendelser som kanskje ble for mange samlet, sånn at utfallet ble en depresjon. Men vel så mye har det vært runder med en tur ned i kjelleren, en lang trapp opp og over kneika, og veien videre etter det. Heldig for meg, kan du si. Men jeg håper da endelig det er flere av oss som har mer nedturer enn depresjon.

Nå sitter noen og koker og synes jeg forenkler alt veldig. 

Det går ikke an å lage omelett uten å knuse noen egg. Jeg prøver ikke å psyke ned noen eller kimse av lidelser og diagnoser. Jeg uttrykker bare min bekymring over at alt må kalles noe klinisk. Og jeg lurer på hvor mange som får det bedre av det.

Vi lever i en verden der flere og flere "feiler noe" eller "blir diagnostisert med noe", men hva om vi fokuserer mer på hva den enkelte trenger og hva den enkelte kan få til, mestre, trives med og være en suksess med i stedet for å lete etter symptomer. Kanskje noen av de overaktive barna bare trenger å få brukt kroppen og hjernen litt ekstra, og kvalitetstid uten sirkus sammen med foreldrene. Kanskje kan en tur i skogen være bedre enn diagnoser, piller og psykoterapi.  Kanskje kan det være greit å konkludere med at du feiler ingen ting når legene ikke finner noe, i stedet for å konkludere med at man må bytte lege. Kanskje selvdiagnostiseringen er feil, eller kanskje kilden er en googler som har laget en sannhet.

Ta væt e alt om

Vi bor i et land med et stadig økende antall selvutnevnte eksperter. Det blir kanskje sånn fremover, at folk heller er selvlært og selvutnevnt, så slipper man i alle fall anklager om juks på eksamen og masteroppgave, og nepotismen og inhabiliteten er uomtvistelig og helt avklart når man utnevner seg selv. 

Jeg har levd og erfart så lenge, så mengden med livserfaring er over middels stor og ganske allsidig. Noe kunnskap har jeg lest meg til sjøl eller lært på kurs eller i undervisningssammenheng, og etter ni år med tilsynsansvar og vedtaksarbeid, og kurs og utdanning hos Statsforvalteren har jeg en grei innsikt i ulike lovverk, inkludert forvaltningslova og offentleglova. Jeg kan absolutt ikke alt om noen ting, og med årene har jeg forsøkt å lære meg når jeg skal bruke det jeg kan, og når jeg skal la det ligge. Det er kanskje mest i privatlivet at jeg tråkker forsiktig, for i jobbsammenheng må jeg noen ganger mene noe høyt som ikke alle liker eller tåler. Etter mine år med myndighetsansvar har jeg med meg noen grunnregler, slik som at når det står «skal» og «må» i en lov, så er det ikke grunnlag for vurdering etter skjønn, sånn som det kan være ved et «bør.» Det er anvendelig i livet som sådan også.

Tankerekken over ble nok ikke en ingress i rett forstand, men en liten oversikt over hvor tankene mine er hen. Jeg har med årene gjort, lurt og lært, og selv om jeg som alle andre er et prosjekt under utvikling så har jeg blitt mer oppmerksom på individet og det at ikke alle størrelser passer alle. 

Ta for eksempel helse. Jeg har etter hvert mange års erfaring med kronisk sykdom, en leddbasert hovedutfordring  med mange uartige følgeutfordringer. Jeg har blitt mer og mer forsiktig med å dele noe som helst av råd eller erfaringer rundt det, for jeg vet jo bare hvordan jeg sjøl har det og hva som hjelper meg. Andre kan ha det annerledes.

Jeg har vært igjennom en skilsmisse og har også et ganske ferskt brudd etter 13 år bak meg. Igjen, jeg vet hvordan det var for meg, men prøver å ikke dele det til andre i lignende situasjoner. Jeg prøver å ikke presse egenerfaring om så personlige ting på andre fordi jeg husker så godt hvordan jeg selv opplevde andres deling av egne erfaringer da jeg ble skilt. «Det vet jeg alt om»-menneskene sto i kø, og de spurte ikke så mye hvordan jeg hadde det. De fortalte hvordan det var for dem sjøl, og da underforstått at sånn skulle jeg ha det også. Jeg fikk mer kommandoer enn råd. I tillegg så lå det flere ganger en undertone av at jeg hadde en lettere vei å gå, i og med at det var et partnerskap jeg gikk ut av (dette var før felles ekteskapslov), og skilsmisse mellom to kvinner var jo mye mindre komplisert enn et ekte ekteskap mellom kvinne og mann. Til tross for alle velmente råd og tvangsinformasjon, så kom jeg meg gjennom, og jeg kan ikke huske jeg har gitt så mye råd til folk basert på min erfaring rundt dette tema. Kan hende jeg har delt noen erfaringer, men ytterst sparsomt, mest fordi dette var mitt, og jeg har gått videre.

Jeg er ingen ekspert på noe som helst, sikkert heller ikke på det å ikke gi råd folk ikke vil ha eller deling av erfaring folk ikke vil høre. Men det er ett område der jeg passer ekstra godt på å ikke mene så mye til de som er midt i det, og det er sorg. Sorg får de selvutnevnte ekspertene til å krype ut av treverket og frem fra alle hulene de sitter i. I den tiden vi er i nå, så er det også en egen arena å ta i bruk. Sosiale medier. Det ser av og til ut som en konkurranse: Førstemann til å skrive medfølende og kraftfulle ord på Facebook. Jeg sier ikke at man ikke skal skrive kondolanser på Facebook. Jeg sier bare at man kanskje bør vente til den som har mistet noen, deler det på sin egen side. Hjerter på noens vegg har en effekt på omverden, og hvis hjertene strømmer på før budskapet er delt, tvinges man kanskje til å dele noe man ikke er klar for, fordi det som oftest er en eller annen som stiller spørsmål om hva alle disse hjertene betyr.

Budskapene er også ganske inngripende i mange tilfeller. «Jeg vet hvordan du har det/hva du går igjennom», er ganske dristig. Jeg skulle nesten ønske at noen svarte: Nei, det har du faktisk ikke peiling på. Jeg husker godt jeg gikk på en smell for noen år siden. Jeg sendte en Messenger-melding om det å miste en far, til en venninne. «Men det er ikke det samme når de har valgt det selv,» var svaret. Det gav meg en oppvekker, og en sjanse til å beklage min uvitenhet. Og det gav en viktig lærdom. Vi vet ikke alt rundt andres liv. Vi vet ikke hvordan sorgfasene er hos andre. 

Jeg husker at jeg sist høst ble litt lei av alle som fortalte meg at man ikke kan forberede seg på å miste sin mor, og alle som fortalte hvor grusomt jeg måtte ha det da det skjedde. To år med demens og en innspurt med ti lange dagers dødsleie gjorde meg på mange vis forberedt. Jeg hadde bearbeidet masse, og sørger under veis i mor sitt sykdomsforløp, og sto støtt nok i dagene etterpå og frem mot begravelsen. Vi er forskjellig. Alle er forskjellig. Kanskje er begravelsen en feiring av levd liv der du også kjenner på gleden over det som har vært. Kanskje sorgen river i deg når kisten senkes i jorda, men at minnene holder deg flytende etter det. Vi vet ikke hvordan folk har det inni seg, og det er mange måter å sørge på, er poenget mitt. Det er ikke sikkert at den velmente: «Så ufattelig trist og tungt det må være for deg i dag», på begravelsesdagen er det beste. Et «tenker på deg» kan være like bra. 

Det er ingen riktig eller feil måte å sørge på, eller håndtere tap. Kanskje trenger noen å gå ut å danse, mens andre sitter hjemme og gråter. Kanskje noen går på fjellet, mens andre ligger under dyna. Og alt er like riktig. Hva om man rett og slett bare respekterer individet? Det går an det å.

Det er søndag. Det er på dagen 11 måneder siden jeg flyttet tilbake til Surnadal og ti måneder siden siste dagen til mor. Det har ikke noe med datoen å gjøre egentlig, men jeg la merke til datoen da jeg satt her og kjente en bølge av sorg komme rivende gjennom meg. Det er fremdeles tunge dager, og det er sikkert noen der ute som vet alt om hvordan jeg har det i dag også, hvis jeg spør. Men jeg spør ikke. Fordi sorgen min er forskjellig fra din. Vi håndterer alt forskjellig. Det er lov, det er nødvendig og for meg som er alene så hender det at tankene flyter over og ut i verdensveven. Fordi det er for mye å samle opp, og da må jeg dele ut litt.

Livets vår og livets høst. Når er livets sommer?

Livets vår og livets høst er populære metaforer. De brukes kanskje oftere i forbindelse med død enn i andre sammenhenger, men de er mye brukt over alt. Nå har jeg hatt sommerferie og vært borte fra arbeid over en måned, og med mye alenetid har jeg tid til å fundere på slike metaforer som dette. 

Det ligger litt i kortene at livets vår er mer positivt enn livets høst, men er det egentlig sånn? Jeg tenker at det som med alt annet er individuelt. I forlengelsen av det så vil det avhenge både av antall år med levd liv, og hva man har fylt årene med, og ikke minst hvordan man har hatt det eller har det.

Metaforer springer jo ut av eksisterende tilstander, ting, naturfenomener...ut av det meste er det kanskje like greit å si. Ta nå livets vår da. 

Tradisjonelt så tenker man i alle fall på vår del av kloden at våren er begynnelsen på noe. Nytt liv gror frem, det går mot lysere tider og det er enden på en mørk og kald tid. Livets vår er gullalderen, med alle mulighetene og lysegrønne håp på hver en gren. For allergikere kan dette fortone seg noe annerledes. Det er ikke få vårer som er litt tåke-belagt, med kroppen full av medisiner, og bomull i hodet. Det er mange som går i bakken når bjørka skyter skudd, og når salixen sprer sine frø som jeg etter hvert har lært heter fnokk (som jeg antar er en forkortelse av fått nok). 

Men det er ikke bare allergikere som sliter med vår-metaforen. I årene som regnes som livets vår, er det vel også de fleste som famler og roter litt for å finne både mål og retning. Mens naturen blomstrer og dyr og fugler finner sine maker og stifter familie og sikrer slekters gang, så er det ikke fult så lett i metaforen. Bare det å finne plassen sin i venneflokken eller i barnehage/skole kan jo være som en uartig tranedans med mye bortkastet vingeslag og fotarbeid for mange. Litt lenger utpå våren skal du jo både stifte bo og bidra med ditt i samfunnet, og det er vel i denne fasen mange kan bli litt koko og gjør som gjøken. Stikker fra når halve jobben er gjort, og håper på det beste.

Stifte bo ja.

Jeg tror de fleste vil ha tryggheten, tilhørigheten, varmen og tilværelsen skjermet for vær og vind, men det er mye som skal på plass. I livets vår skal man helst etablere det solide fundamentet, grunnmuren og noen grunnpilarer slik at man har noe å etablere livshuset på, som man kan nyte livets høst i. Det ligger en stor forventning til at man trer inn i livets høst med tett tak, solide bjelker, en god grunnmur med drenering rundt, og trivelige rom med hjertevarme og plass for flokken man har etablert under veis. 

Men å etablere en flokk er ikke like lett det heller, enten du produserer deler av flokken sjøl, eller setter sammen en flokk på annet vis. Jeg vil tro det er flere av oss som har god tid i livets vår, og som synes det ikke har noen hast før vi plutselig sitter i livets høst og lurer på hvor våren ble av og hvorfor det ikke er noe som heter livets sommer. for det var jo den vi skulle bruke.

På dette tidspunktet kjenner jeg et behov for å si at dette ikke er ment som en depressiv filosofi. Jeg sitter slettes ikke her og kjenner verken på ensomhet eller tapte muligheter. Jeg har gjort mye i mine 55 år jeg, og jeg har ikke tenkt å dvele ved noe av det mer enn noe annet. Jeg har ikke tenkt å fundere så mye rundt anger eller fryd, suksesser eller fadeser. Det er 55 fulle år, og det er mine valg som har ledet meg hit jeg er nå, men jeg har jo noen hull i den obligatoriske CVen, som vil bli tydeligere jo eldre jeg blir. 

Jeg er i en alder der mange rundt meg er over i fasen der barna har blitt voksne. De er eller skal inn i tomt reir- delen av livet sitt, mens jeg har levd i et tomt reir stort sett siden jeg flaksa ut av hovedredet. Flere og flere rundt meg er eller blir nå besteforeldre. De lever i spenning, holder pusten gjennom fødsler og stråler rundt med bilder av nurkene på mobilen. Jeg fryder meg sammen med dem, unner dem denne deltakelsen i slekters gang, samtidig som jeg lurer på om det kanskje er på tide å skaffe seg hund når leiligheten min blir ferdig. Jeg kjenner innimellom litt på at jeg må ha noe annet en fugleunger å vise til, selv om de er et like stort under og frembringer en like stor fryd hver gang de kommer skjenende gjennom buskene med babydun-restene på hodet. Det minner meg litt om pandemien. De aller fleste fylte opp kohorten sin, så det så litt rart ut å være i enkeltkolli, selv om mange ender opp sånn hvis de lever lenge nok.

Jeg må runde av med positivt fortegn, så dette ikke blir en melankolsk høstsonate.

Høstutgaven av meg står selvfølgelig mye stødigere enn vårutgaven. Jeg kjenner meg verken mindre verdt eller dårligere enn andre. 

Jeg tror jeg så for meg at jeg hadde mer eller flere fylte sjekkbokser å se tilbake på, og kanskje også mer materielle "bevis" å vise for meg nå. Det er litt rart at alt det levde livet mitt, alle sporene jeg har samlet oppgjennom, får god plass på leide 11 m2 lager, og jeg trenger bare en vanlig lastebil for å få det hit. Jeg har ikke engang skrevet boken jeg har drømt eller fabulert om i mange år.

Når det er sagt, så har jeg statistisk sett mange år jeg kan skrive en bok på, og ny pc til formålet. Jordisk gods har jeg nok av, og jeg tenker at tiden vi er inne i, tilsier at 11 kubikkmeter eiendeler er mer enn nok. Jeg har leilighet under oppføring, og jeg har sted å bo frem til den er ferdig. Jeg konkluderer ikke med hva som er best del av livet, våren eller høsten, men håper at livets høst blir like fargerik som årstiden.

Ferietid i lykkeland

Ferietiden er over oss for fullt. Jeg har ramlet av lasset når det gjelder hva som er det hot-este feriemålet for tiden. Ikke bokstavelig talt hot altså, men Må-stedet som mange skal krysse av på lista si før de legger inn årene. Når jeg tenker etter, så tror jeg kanskje at jeg aldri har fulgt med i tiden hva feriemål angår. Jeg var kanskje innafor et par år med Floridaturer, men det var jo helt tilfeldig. La meg gå tilbake så langt jeg kan huske, og se på mine høydepunkter i feriemodus. Til orientering, de er garantert ikke i kronologisk rekkefølge.

De første ferieturene jeg kan huske, gikk til Kjose stasjon, som ligger ved Farrisvannet utenfor Larvik. Der bodde fars søster tante Margit sammen med onkel Asbjørn og, etter som hvilket år vi snakker om, fra en til tre katter. Dette var første stedet jeg forbinder med sommerferie og ferielykke. En idyllisk hage innrammet av kirsebærtrær og levegger i bølgeblikk. Det store loftsrommet med skråtak luktet ferie, og jeg husker det var så koselig å legge seg i teppeposen sin der. Det gule og brune frokostserviset og makrellsalat, jordbær med fløte og sure kirsebær rett fra treet. Magisk. Venterommet og billettluken som vi kunne leke i mellom togavgangene. (Kjose var en liten stasjon, og onkel Asbjørn var betjenten der, og det var bare et par tog om dagen som stoppet, så da kunne rolleleken foregå uforstyrret mye av dagen). Det var "alltid" fint vær på Kjose, så i løpet av oppholdet var det både bading i Farrisvannet og båtturer i båten til onkel Asbjørn. Det var som regel også mange bilturer rundt omkring, for å finne små perler langs kysten, som Stavern og Helgeroa. Vi fant de beste morellene, eller wienerbrødene eller andre godsaker. En gang spiste vi pannekaker på restaurant på bursdagen min. Det var stort for lille meg det.

Men ferieturene gikk ikke bare til Kjose.

Som mange på syttitallet, hadde vi stort telt med eget sovetelt inni. Det røde campingbordet med sort og hvitt mønster, og campingstoler og krakker sto i rommet utenfor. Det var ikke gulv annet enn i soveteltet, så jeg husker godt gresset som kilte mellom tærne når jeg satt og spiste brød med tubeost til frokost. middag kokt på propanapparatet med to bluss var også stas. Nesten mer stas enn når vi spiste ute på kafé eller restaurant.

Vi dro på campingtur både til Sverige og Finland. Etter hvert ble det campinghytter i stedet for telt. Koselig det også. Aktivitetene var veldig barnevennlige, med minigolf, dyreparker og strandturer. etter hvert som jeg ble eldre, så ble det en og annen regnbyge i ferien også. Ofte høljeregn. Litt artig at hukommelsen er sånn. At regnet først kom når jeg ble litt større.

Et annet ferieparadis var Bystingen, tidligere Agdenes kommune, etter hvert Snillfjord. Vi snakker Trøndelagskysten, med Trondheimsleia midt i synsfeltet. Fjære med små flyndrer, tangsprell og krabber. Hustrig kaldt vann som gjorde bading til et hurtigløp. Grønne enger, salt luft, skogsstier til små vann. Blåbær i fleng, berg å ligge på. Kaffe og sveler, frokost med havutsikt. I 1981 bygde vi vår egen hytte der, og min verden var fullkommen i mange år fremover. Hytta var det beste stedet jeg kunne være, og jeg prioriterte ganske ofte hyttehelger foran fest på lokalet i Surnadal. Da jeg fikk førerkort og egen bil, ble det også hytteturer alene. Jeg kunne sitte i timesvis og bare se utover sjøen inne eller ute. Hytta var også suveren uansett vær. 

Etter hvert så flyttet jeg sørover, først til Koppang og så videre til Oslo. Jeg fikk til litt ferie på hytta hvert år frem til den ble solgt i 2006, men det ble ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har hatt litt ferietid i Surnadal i alle årene jeg har bodd andre steder. I deler av voksenlivet ble noe av ferien styrt etter hvem jeg hadde i livet mitt, så da ble det både Sandefjord, Kemi i nordfinland, Kypros, Kreta, Korfu og Paris for å nevne noe. De siste fjorten årene har jeg hatt litt sommerferie i Surnadal, men største delen av ferien har vært i Florida, samt ukesturer til Berlin, Paris, Pisa, Hurtigruten fra Kirkenes til Trondheim og cruise i Karibien,

Mye å se tilbake på. Mye sol og strand. Mye vakkert å se. Mye vær. Mange tordenbyger og styrtregn i tropiske Florida. Mye god mat og drikke, latter, musikk, mange mil gått, tusenvis av bilder.

Jeg tenker tilbake, mimrer og smiler.  Ferie er for meg å gjøre noe annet, samtidig som jeg også er like ivrig med fotoapparatet og fuglejakten som resten av året. Jeg har vært glad i å reise noen år. Nå er jeg glad hvis jeg slipper.

Lengste turen jeg har vært siden jeg flyttet tilbake til Surnadal, er julen i Trondheim, og en tur til  Kristiansund. Sistnevnte var mest fordi jeg skulle ta MR av et kne og skulle på et heldags møte, og så la jeg inn en fridag for å få et lite avbrekk.

Jeg tok ut på ferietur i går. 10 minutter og jeg var fremme. En liten pause fra hverdagsliv og hybelliv. Jeg har forflyttet meg bare noen kilometer. Annen utsikt. Større rom. Balkong. Miljøskifte rett å slett. Og jeg koser meg. Bare jeg, boka mi, fotoapparatet og tid. 

Tid til å bare være. Det kan jeg krysse av på lista mi, så får andre krysse av de større reisemålene. God ferie til oss alle.

Ubeskrivelig

 Ubeskrivelig er et rart begrep, for det er som oftest de fineste dagene, eller den vakreste utsikten eller opplevelsen som vi benevner som ubeskrivelig. Dagen kan være ubeskrivelig morsom, og utsikten bikker over fra slående til ubeskrivelig vakker. Og etter å ha brukt ubeskrivelig, så fortsetter vi gjerne å utdype hvorfor det ikke kan beskrives, med beskrivelser.

Dagen min i dag har vært plagsomt beskrivelig. Det er ikke et ord, men jeg bruker det likevel.

Det var tungt å stå opp. Jeg var trøtt og tung i kroppen, og det var like mye mørke skyer inne som ute. Jeg slepte meg av gårde til barnehagen for å vaske tøy. Satt lettere apatisk med termosen med kaffe og boka mi, mens jeg så gråspurven fly i skytteltrafikk med mat til sine små. Ja, det kunne vært verre, tenkte jeg. Jeg kunne fått larver til frokost.

Det kom små gløtt av sol mens jeg satt der, men jeg hadde ikke ork til å gå ut for å kjenne på varmen fra solstrålene. Jeg angrer litt, men nå er det for sent. 

Nå er jeg hjemme igjen, og vinden har tatt seg opp. Regnet faller tungt fra blygrå himmel, og en måke sender sine klagende skrik ut i luften.

Jeg sitter og lurer på hvor livet har blitt av. 

Eller kanskje mer hvor den store livsgleden dro hen. 

Den sitter nok under en palme et sted, sammen med livsgnisten, energien og den indre roen. 

De sender nok ikke et postkort en gang, eller en snap. 

Nei, de ler høyt og legger seg godt bak i solstolen mens de sier: Det ser ikke ut som hun rakk det neste flyet heller. 

For det er det som har skjedd. 

Vi kom bort fra hverandre på flyplassen, og da jeg kom til gaten var den lukket og trappa var kjørt bort.

Jeg skrev et dikt mens jeg satt og så spurven fly. Det ble mørkt det også.

Kanskje skal man ikke dele mørke dikt. 

Kanskje skal man heller spare ordene og skrivetiden til de ubeskrivelige vakre øyeblikkene der blomsterordene flyter lett og rosenrødt ut av et vell av rosenrødt.

Jeg hadde ikke blomsterord med meg i dag.

Jeg hadde skyggefulle ord.

Inni er det svart

Svarte skyer, vinden riv i trea,

sinte auge følgjer der eg går.

Regnet slår mot bakken og mot ruta,

ingen fred i sinnet mitt eg får.

Borte er den gleda som her budde,

hakka bort av fleire, bit for bit.

Antatt hjartelaus og full av kulde,

alle ser det svarte framfor kvit. 

Inni ligg ein ball med tunge tankar,

vakar, ventar på å kome ut.

Tankane tek pusten, hjarta bankar,

sus i øyra, skal det snart ta slutt.

Enn om dette ikkje kan bli betre,

enn om dette er så bra det blir

Kva om nattas skuggar ikkje slepp meg,

men blir her med ondskapsfulle flir.

Alle synger med hvert sitt nebb

Jeg føler meg rimelig trygg på at noen tenker at jeg er sånn passe smågal når jeg sitter ganske stille i alt fra fem minutter til en stor halvtime, på en tørr gammal tømmerstokk uti Røtet, med kamera i fanget. Facebookveggen min inneholder mye fugl og et og annet rådyret eller ekorn, og litt blomster og insekter når fuglene gjemmer seg. Jeg prater vel i overkant mye om disse fjærkledde vennene mine også. 

Bare for å starte med konklusjonen: Jeg lever helt fint med om jeg blir betraktet som en litt smågal fuglekikker og fuglefotograf. Jeg har alltid blitt sett på som en raring av noen. Jeg likte å leke alene eller høre på musikk og lese alt før jeg begynte på skolen. Jeg trives ikke i store forsamlinger, og liker ikke at oppmerksomheten er rettet mot meg. Med årene har jeg lært å stå opp for meg selv, og ytre meningene mine om det som er viktig for meg. Det gir meg oppmerksomhet, og sett utenfra kan det nok se ut som om det er derfor jeg sier og gjør ting. Det er ikke det. 

Nok om meg. Tilbake til fuglene.

De siste årene har jeg gjenopptatt fotograferingen igjen. Jeg hadde en lengre pause i årene da jeg var i et lengre samboerskap og et ekteskap. Fotografering har alltid vært min måte å meditere på, og å se verden fra andre vinkler og større bilder i mindre fragmenter, og jeg deler gjerne erfaring og kunnskap og opplevelsen med, men jeg må også ha noen turer alene også. Bare meg og naturen.

Hvorfor fugler?

Litt fordi de kan være utfordrende å ta bilde av. Jeg husker godt mine første havørnbilder for mange år siden. Jeg og far, på magen på et berg ovenfor et rede vi hadde oppdaget. Musestille. Paddeflat. På god avstand mente vi, helt til vi hørte vingebruset over hodene våre. Da var vi ferdigknipset, og trakk oss tilbake. Ørnene ble, i mange år, så vi var langt nok unna tross alt. Og for en opplevelse.

De minste fuglene, kjappe i bevegelsene og gjerne i busker eller trær, gir en egen spenning og litt frustrasjon men en større glede når jeg lykkes med å fange de i søkeren lenge nok til å få tatt bilde.

Fugler er fargerike, menge har mye forskjellige farger når jeg får sett nøye nok. Fjæren ligger systematisk og i vakre mønster. Fugler gjør mye rart. De er som små akrobater der de svinger seg rundt, henger opp ned eller løper rundt på trestammen. De har en stor variasjon i sang og lyd, både varsel og lokkelyder, og det er lett å bli lurt.Mange fugler er forutsigbare når det gjelder habitater og når de kommer tilbake fra trekk, og det gir en egen spenning. 

Noen er skikkelig vaktbikkjer, og slår alarm om alt som rører seg, til alle som hører dem, slik at jeg blir snytt for bildet jeg nesten fikk tatt etter sakte å ha sneket meg nærmere et motiv. Ja da, jeg mumler et «sladrehank» opp i lufta rett som det er, men det er en del av det å være ute i naturen.

Jeg tror det er forskjellene, allsidigheten med også samspillet mellom de ulike artene som gjør at jeg liker de så godt. Det er natur, så mellom noen arter er det spis eller bli spist, men flere passer på hverandre også.

Fugler er utrolig allsidige og noen er mer frempå enn andre. Det er nysgjerrige fugler og sky fugler. På mange måter er de like allsidige som mennesker, men det er lettere å forholde seg til fugler som synger med hvert sitt nebb enn folk, for selv om det finnes «mockingbirds» i flere varianter, så skjønner jeg ikke hva de piper om, og de himler aldri med øynene til meg. Jeg tar det heller ikke personlig selv om jeg av og til hører at kvitringa nesten høres ut som latter når jeg går fra en mislykket fotografering, ofte forstyrret av et varsel som får alle til å fly bort tre sekunder før knips.

Jeg har i de siste årene sett at det har kommet en del reklame for mindfullfotografering. Regner med at de kursene ikke er gratis, i tillegg til at man må kjøpe fotoutstyr til det. Jeg har ikke vurdert slike kurs. Jeg har drevet med mindfullfotografering i over tretti år. Jeg har bare kalt det fototurer. Men jeg har alltid sagt at det for meg er en måte å meditere på. Å tømme hodet. Jeg har kanskje oversett en nisje her? Jeg kunne sikkert holdt kurs i fotomeditasjon. På en annen side, så tenker jeg at alle fototurene mine, bare jeg og kamera, har vært helt uunnværlig for meg, og at jeg som kursholder ikke hadde fått nyte den roen jeg har når det er bare er meg. Jeg håper egentlig at flere skjønner det, uten kurs og lange innlegg på ulike nettsider, at alenetid og tid med stillhet og ro ute i naturen ikke bare er gratis men også nødvendig. Vi er ikke skapt for påskrudd 24/7. 

Jeg skal ikke mase mer om det. Jeg skal passe på meg. Det er min jobb. Og jeg har gjort en litt dårlig jobb i det siste, så nå må jeg hente meg helt ned igjen. Fordi jeg trenger det.