You can't go home again

Overskriften er ikke min, det er Tomas Wolfe sin. Og det handler ikke om at grensene er stengt eller at du har mistet billetten din. Det handler om at når du har vært på reise, så befinner du deg på et litt annet sted når du kommer hjem igjen. Du er ikke den samme og da blir ikke hjemmet ditt det samme heller kanskje?
Jeg er fryktelig glad i å være på tur. Jeg er fryktelig glad i å reise, selv om det for omverden kanskje ikke virker helt sånn når reisefeberen tar seg opp allerede en uke før jeg skal dra. Jeg er jo en planlegger og et rutinemenneske, og det er alltid litt krevende å skulle holde full oversikt og tilrettelegge for alle eventualiteter både i forkant og på tur. Men jeg koser meg for det. Planleggingen er en del av det å glede seg, og jeg gleder meg ned til minste detalj.
Det starter jo med å finne datoer for reisen. Så er det å finne gode billetter, og i min verden er det enten direktefly eller god tid men ikke for god tid på mellomlandinger. Og helst ikke avganger fra Gardermoen tidligere enn kl. 9. Hvis jeg skal bo på hotell, er det alltid greit å se på andres evalueringer i tillegg til avstand til kollektivtransport eller eventuelt sentrum eller andre delmål på turen. Jeg tror ikke dette er unikt i det hele tatt. Dette er bekvemmelighetshensyn som veldig mange reisende tar tenker jeg.
Men, det er når det nærmer seg dato for reising at jeg kanskje blir litt over-forberedende. Jeg må alltid pakke i så god tid i forveien at jeg har tid til å pakke om et par ganger for å supplere med det jeg har glemt, eller ta ut det som er overflødig. I håndbagasjen er det alltid et ekstra sett med undertøy, en bikini hvis jeg skal til en varm destinasjon og på den kalde tiden av året og med mellomlandinger i de kalde deler av Europa, en tynn ullskjorte. Reiser jeg med Norwegian har jeg alltid med pledd, og jeg har alltid en passe tykk langermet genser. Alt dette er selvfølgelig et resultat av erfaringer som å miste flyet og måtte overnatte i Newark, en iskald tur fra Pisa, kalde timer med å vente på flyet i Paris eller vente to døgn på bagasjen i Florida.
For en uke siden lå det to bikinier i et hjørne sammen med et par treningsshortser og treningsskjorter, og i andre hjørnet lå det en capribukse og noen t-skjorter. Sandalene i midten kikket seg rundt og sa: "håper vi får med oss litt flere på veien hjem, for dette er kjedelig"
Turen til Florida gikk som smurt, med mellomlanding på Gatwik. Imigration og customs her gikk unna i full fart, for vi som har vært her tidligere, og har reist med ESTA før, vi får gå i en annen kø og den går raskt. Som alltid er det aller beste med hele turen det øyeblikket når jeg ser Kelly som venter på meg, og nest best er å gå ut i den varme kveldsluften. Fra da av er jeg hjemme i mitt andre hjemland. Opplevelsene har vært mange, men tid til å bare være er også høyt oppe på prioriteringslisten. Og sand mellom tærne, sol og bølgesus er som en spabehandling for vinterblek hud, stive ledd og overaktivt hode.
I skrivende stund sitter jeg på verandaen og kjenner en mild bris ruske meg i håret. Bikiniene og treningsshortsene har fått litt selskap for hjemturen som er om fire dager hvis jeg teller med i dag. Som vanlig er jeg ikke klar for å dra hjem, og som vanlig vet jeg at Tomas Wolfe har rett.