Det er godt å telle lykkelige timer

I dag skal jeg sortere og pakke siste rest, og enda har jeg fem dager til flyttebilen kommer, så jeg unner meg den luksusen å bruke litt tid til en kaffe og en refleksjon denne søndagsmorgenen. Jeg tror det var kollega Torunn som satte igang tankene mine til denne refleksjonen, da hun nevnte et TV-program hun hadde sett om utvandrere til Amerika. Jeg har selv mange slektninger som har utvandret, og mange etterkommere har vært flinke til å ta kontakt og holde kontakten med sin norske  slekt gjennom årene. Jeg har hørt historier om noen fra min slekt, og disse historiene sammen med Torunn sine betraktninger og det at jeg selv er på flyttefot, satte kverna igang.
Tenk å reise fra alt det kjente og til det helt ukjente, var utgangspunktet. Det setter det hele veldig i perspektiv for meg, og derfor denne overskriften og refleksjonen.
I 1989 flyttet jeg fra barndomshjemmets lune rede og inn på hybel i Trondheim. Hybelen var møblert så mitt første flyttelass fikk plass i en Ford fiesta. Jeg tro ikke engang jeg trengte å legge ned bakseteryggen. Heldige meg flyttet inn i kjelleren til gode venner av familien, så det var ikke snakk om den store skumle verden og ukjent farvann. Trondheim har alltid vært byen i hjertet mitt, og Inger og Arve har kjent meg siden jeg var født. Med egen bil og knappe to timer fra hjembygda var det heller ikke fare for å miste kontakten med de der hjemme. Dette var før mobilen og internettet, men fasttelefonen var jo det vi brukte da, så det hele var en fryd.
Innen jeg var ferdig studert i Trondheim, måtte jeg flytte to ganger. Først fordi våre venner skulle flytte til nytt hus, og et par måneder etterpå fordi jeg skjønte at å dele kjøkken og bad med to andre som hadde lavere standard elle annen definisjon på hva rene kopper og rent gulv er, enn meg. Den siste hybelvertinnen min hadde et litt for kjærlig forhold til vodka, og brukte utslagsvasken på kjøkkenet til å tisse i, så siste halvåret ble det mye tubeost, syltetøy og knekkebrød på hybelen, men like vel er dette lykkelige timer. Jeg hadde tak over hodet, strøm, vann, og et vidunderlig studieliv med mange flotte medstudenter, flere av dem venner den dag i dag.
Jeg må ta en liten kontrast-pause. Bare det med egen bil og to timers kjøretur hjemmefra kontra en båtreise til Amerika uten å vite om jeg noen gang kom hjem igjen, eller kom frem til Amerika for den saks skyld. Luksusen å kunne studere, ha studielån og stipend å leve for samt stadige bidrag hjemmefra i form av klær, sko, hjemmebakt brød, middager og omtanke og kjærlighet på toppen, kontra det å reise alene over havet til ukjent sted og håpe å finne jobb som kunne brødfø meg og litt til slik at jeg kunne spare opp penger til å etablere et liv i dette nye landet. Det er helt vanvittige kontraster, og det gjør meg uendelig takknemlig for det livet jeg har.
Siste studieåret søkte jeg på jobber. Trondheim hadde for få jobber til alle oss som ville ha jobb der, og jeg utvidet raskt horisonten nordover og sørover. Og slik endte jeg på fine Koppang, i Stor-Elvdal kommune midt mellom Trondheim og Oslo. Dette var for så vidt et ukjent sted, men jeg fikk en av mine medstudenter som kollega, så igjen var noe kjent og resten ukjent. Kommunen hadde mange utleiehus, og et av de, med to leiligheter, sto på et gårdstun på gammelstu Trønnes. Rause Østerdøler tok meg vel imot. Østerdølene bruker ikke hundrevis av ord, og prater ikke i tide og utide, men de får sagt det de vil, og det er mange gullkorn å hente. Hjertevarmen er stor, og jeg ble invitert inn til kårfolket andre dagen jeg bodde der. Jeg kunne hente ved i vedskjulet og holde tellinga sjøl, og betale når jeg hadde henta noen sekker. Og ved hver betaling ble det kaffelag og koselig prat med Mads og Ågot. Når mor og far kom på besøk, ble de invitert med opp på setra sammen med Mads, som den største selvfølge.
Kjærligheten brakte meg til Oslo to år senere. Det var med tungt hjerte jeg flyttet fra Koppang, for la meg være ærlig; jeg er mere bekvem ute i skauen i flanellskjorter og fjellrevenbukser, enn jeg er i noe som helst sammenheng i by. Men, igjen. Oslo er den største byen vi har, men det er ikke langt til nærmeste grønne flekk, skog eller sjø. Og, Grünerløkka på begynnelsen av nittitallet var en fin tilnærming til det urbane liv. Etter to år skulle leiligheten selges, og et trangt leiemarked gjorde at vi måtte flytte til Røa. Her kunne jeg dyrke friluftslivet i by enda mer, med fine turstier til Bogstadvannet og Mærradalen. Jeg tror kanskje Adam var lengre i Paradis enn jeg ble i dette forholdet, og i 1996 flyttet jeg til Gamlebyen. Arupsgate var min "Lycliga gatan" en periode. Ruinparken var hagen min der jeg solte meg, skrev dikt og funderte på live. Fru Wehmer (som bodde i nabooppgangen) og jeg stelte med margerittene i bakgården og drakk kaffe sammen. Vi ble på fornavn, og jeg ble behandlet som en ekstra datter, og handlet røyk til henne på vei hjem fra jobb. Jeg tror vi begge kjente det trygt å ha noen i nabooppgangen som kunne strekke ut en hånd, og førti år i aldersforskjell er ikke alltid det som betyr noe.
Ny kjærlighet førte til ny flytting, og denne gangen havnet jeg på Høvik, med samboer og to katter. Jeg kommer aldri til å bli et kattemenneske men det er en annen historie. Veien fra Høvik endte her på Sandaker, og de siste femten årene har jeg bodd her alene.
På tirsdag får jeg nøklene til mitt nye hjem. De siste to månedene har jeg gitt bort det meste av møblene mine, og kastet mye av fortiden. Mye av det som er kastet, er ferdig bearbeidet og blir heller ikke med som skjeletter i skapet. Mange av de lykkelige timene som er festet til film eller CD-er, er fortsatt med. Alle mine lykkelige timer er med i hjertet og hodet. Nye møbler er bestilt, og den nye leiligheten min er som et blankt lerret som jeg skal fylle med mine farger, mine minner og selvfølgelig skal også kjæresten mine få være med på å skape om lerretet til et hjem.
Tenk å være så heldig at jeg kan finne meg et nytt hjem og kjøpe det. Tenk å være så heldig å bo i et land med en økonomi som gjør meg i stand til å klare meg sjøl, og ikke trenge å flytte fra alt jeg har kjært for å kunne forsørge meg. Nå er det jo nesten en liten kuriositet dette at jeg har funnet lykken i Amerika da, men vi er nok begge enige om hva som er landet der drømmen kan bli sann. Landet som mine slektningers dro til for å finne lykke og rikdom, er nok fremdeles et lykkeland for mange, men vårt gamle kjære Norge har nok bygd opp et sosialdemokrati og et fundament som mange ser opp til når de skjønner sammenhengene mellom skattt og goder, og betydningen av å dele på godene.
Nå sporet jeg litt av. Det er lett å gå seg bort i slike refleksjoner.  Jeg oppsummerer med det som jeg føler inni hjertet mitt. Nå som jeg står på tampen av min epoke her, og har jobbet meg gjennom hver skuff og hvert skap, så kjenner jeg meg fri.
Hjem er så mye. For mange er hjem et bestemt hus. For meg var barndomshjemmet hjem helt til det ble solgt. Jeg sier fremdeles "hjem til mor." Da handler det om at hjem er menneskene som du føler deg hjemme hos. Jeg har et hjem på andre siden av Atlanteren også. Fordi der bor hun jeg deler livet mitt med, selv om vi er ultravarianten av særbo.
Jeg kjenner at tanken på å skulle bo nærmere skogen, med balkong, i en bolig som kjentes ut som min ved første blikk på bildet i prospektet, og som ble min, den tanken er uendelig god. Jeg kjenner på hele meg at, selv om jeg alltid må bo meg til på et nytt sted, så kommer jeg hjem på fredag.

Da gikk en sårbar epoke rett i søpla

Du snakker om å møte sin egen bloggtittel i døra. Innerst i skapet der jeg trodde det var bare klær og sko igjen, sto det en kasse som like gjerne kunne vært merket med "men så er det jo bare levd liv alt sammen". Der lå dagbøkene fra årene 1984 til 1987. Femten til atten år gamle Marit sine memoarer. Jo da, det var mye artig å lese, og selvfølgelig var det ikke overraskende å se at det som ble betraktet som store kriser da, er noe av det samme som jeg humrer over når jeg hører på ungdommene i samme alder, på t-banen eller bussen. Jeg leste over hode ikke alle bøkene fra perm. Litt hist og her var nok til å danne et bilde. Men, det jeg kan se av det lille jeg leste, er at grunnlaget for bloggen som den tre ganger så gamle Marit sitter her å skriver nå, ble lagt for lenge siden. Nei, jeg sier ikke at de gamle dagbøkene hadde egnet seg som blogg på internett. Langt ifra. Men jeg ser tenkeren og overtenkeren i noe av skriveriene. Jeg ser den sårbare unge jenta skinne igjennom alle de artige festreferatene og påtatte forelskelsene. Jeg ser hvor hun lette og kavet for å finne hvem hun var. For du kan skrive om musikken og dansen, du kan skrive om latteren og de festlige episodene, og i alderen femten til atten så kan du til og med tro at det er livet du skriver om, og at dette er det livet du har. Men nå som voksen så ser jeg bare alt som ikke står der. Jeg ser side opp og ned med skrift, som holdt den unge jenta oppe mens de egentlige tankene bare lå som en ulmebrann langt inne i en skuff i hjernen. Kanskje er mange av de tankene og betraktningene jeg skriver om i bloggen min, resultater av uskrevne linjer fra disse tre årene og også flere av de årene som fulgte. Det er kanskje rart å kalle uskrevne ord frø som blomstrer over tretti år etterpå, for uskrevne ord er på en måte som usådde frø. Men samtidig så kjennes det som at det som ikke kom ned i dagbøkene eller ut som ord til noen som kunne lytte, de ordene har jeg hatt inni meg hele veien, og de var ikke klare for dagslyset før jeg hadde livserfaring nok til å skjønne dem og like dem.
Jeg skal ikke si at jeg ikke husker en lykkelig barndom og en lykkelig ungdomstid også. Det er ikke det. Det er vel mer det at når jeg nå vet det jeg vet, så kan jeg se at i disse årene så brukte jeg uendelig mye tid på å gjøre det som var malen og forventningene og normen, mens den genuine meg ikke fikk så mye rom. Jeg tror det er ganske vanlig, og jeg tror ikke det er helt bevisst heller hele tiden.
Jo mer jeg leser, jo mer skjønner jeg hvor jeg har melankolien, som av og til kommer over meg, fra. Bevisst eller ubevisst, jeg tror det var mye forvirrede følelser som ble undertrykt i denne tiden, og jeg ser jo at det ikke var optimalt for utvikling av selvtillit, personlighet og integritet. Alle disse små kjærlighetsdramaene som jeg skriver om, er ganske interessante sånn filosofisk sett. Flere av dramaene omhandler venninner og deres stadige hjertesorgen og nyforelskelser. Jeg ser jeg var et lyttende øre i mange henseender, og det at jeg skriver om det i dagbøkene mine forteller meg at empatien fikk kjørt seg, men at jeg også kjente det lettere å leve vikarierende gjennom andre i stedet for å forholde meg til mitt eget. Det var jo en overlevelsestaktikk i berg-og dalbanen som disse årene var, og jeg tenker at jeg fremdeles kan flyte noe på erfaringene jeg gjorde meg.
Jeg har nettopp vært ute i papirsorteringen med en kasse med oppkuttede boksider. De får ikke bli med videre. Ikke i sin fysiske form. I skrivende stund kjenner jeg at jeg har mest lyst til å ha et øyeblikk som de i youhurtreklamene der mor og datter eller far og sønn sitter side om side og mor eller far gir råd til sitt yngre jeg. Jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake og holde rundt denne femtenåringen eller kanskje enda mer attenåringen. Å tilby trygge armer og en skulder å lene kinnet inntil, mens jeg fortalte at det ville ordne seg til slutt. Kanskje kunne denne attenåringen være litt mer tilfreds med seg sjøl og skjønne at det ikke var verdens undergang å elske den som hjertet fant og ikke den som omverden trodde var den rette. Kanskje kunne tryggheten og integriteten komme tidligere i livet, og kanskje kunne de filosofiske og kreative sidene fått et større fotfeste og spillerom. Kanskje hadde det ikke vært så vanskelig å være komfortabel i eget skinn, og lettere å være like sosial som femtenåringen trodde hun var. Kanskje hadde det vært ekte glede mer enn oppfyllelse av forventninger.
Levd liv setter spor, og jeg har både brannsår og små hvite arr på armer og bein som minner om en aktiv barndom og et noe klønete voksenliv. Jeg tror jeg har skrevet tidligere om arrene inni oss, de emosjonelle arrene som ingen kan se. Jeg har jo alltid visst hvor mine kommer fra, og tenkt på de som mine "krigsskader". Kanskje har jeg flyttet med meg denne kassen fra sted til sted fordi jeg ikke var klar for å kvitte meg med den før nå. Men nå, i kveld, var jeg klar for det. For det fantes ikke lengre noen svar i kassen. Bare ekko fra det som var. Og jeg trenger ikke en kasse med gamle dagbøker for å vite at jeg har levd, eller at alt som var har blitt til her og nå.
Med et lykkens sukk over at internett ikke var en mulighet for meg på midten av åttitallet, selv om jeg tviler på at jeg hadde delt noe på nett på den tiden, her er tankene fra en tre ganger så gammel Marit som oppsummer det hele med at det er jo bare levd liv alt sammen.

Kundeservice kan være så mangt

Jeg har prøvd å ikke henge ut enkeltmennesker i bloggen min, og det har jeg tenkt å fortsette å gjøre. Men, i dag har jeg tenkt å dele en historie om et vaskemaskinkjøp til besvær, og jeg har ikke tenkt å legge skjul på at det er Lefdal jeg har handlet hos.
Det hele startet litt lite gjennomtenkt av meg. I stedet for å Google og sammenligne priser både her og der så gikk jeg innom Lefdal på Storosenteret , fordi jeg var der i et annet ærend.
Etter å ha ventet en stund på at ekspeditøren skulle skravle seg ferdig med noen kompiser som var innom ( ja, jeg skulle jo gått igjen alt da...), så skulle jeg få hjelp. Dette var en av disse prate på innpust og utpust- menneskene som man av og til kan møte på, og jeg måtte stanse talestrømmen med et "vent litt, jeg skal fortelle deg hva jeg er ute etter". Se, dette var hint nummer to. Jeg skulle gått et annet sted etter å bli overøst med ord før han visste hva jeg ønsket. Men ikke nok med det. Etter at jeg hadde fortalt at jeg skulle ha en maskin til en helt grei pris, uten en haug spesialprogrammer, kapasitet til et singelhushold(stort sett), så ble jeg nærmest halt bort til en PC, og så hamret den unge mannen løs på tastaturet og fortsatte sin endeløse talestrøm mens han viste bilder av det beste kjøpet de hadde i butikken. En maskin som var en bestselger, som alle ville ha. Med skånetrommel og økoprogrammer, og a+++klasifisering. Ja, igjen, jeg vet. Jeg skulle tenkt og sett og spurt. Men maskinen var pen den, og hadde alt jeg trengte. Og litt småskitten i hodet og ør av talestrømmer er det lett å la seg lede. Så jeg endte opp med å kjøpe vidunderet.
Da jeg kom hjem begynte tvilen å melde seg. Jeg gikk inn på nett og så på spesifikasjonene. 9 kilo kapasitet. Jeg sa da vitterlig singelhushold, ikke at jeg delte hus med mormor og de åtte ungene. Dessuten var jo prisen såpass høy at jeg egentlig kunne fått både vaskemaskin og tørketrommel til samme prisen. Heldig vis så er det 30 dagers returrett, og når varen ikke en gang er utlevert, så er jo dette en enkel affære, tenkte jeg. Og ja, i utgangspunktet var det ganske greit. Jeg ringte kundeservice, og etter noen tastetrykk fikk jeg en hyggelig ung mann på tråden. Han var bare trivelig og han kansellerte ordren fra dagen før, og ordnet med ny bestilling. Selv om jeg skulle handle for nesten samme summen, så var det ikke mulig å bare endre bestillingen og så betale 200 i tillegg. Nei, jeg måtte få pengene jeg hadde betalt med kredittkort, inn på kortet igjen, og så få faktura på den nye ordren. Greit nok. Han sa at det kunne ta noen dager å få pengene igjen. En uke senere har jeg purret, for det må da gå an å refundere penger raskere enn en uke? Nok om det. Nå starter det virkelige ballet.
Jeg bestilte altså en vaskemaskin og en tørketrommel og en stableramme( den greia som skal være i mellom maskinene når de skal stables i høyden). Jeg bestilte med hjemkjøring, innlæring, utpakking, montering og at de tar med seg emballasjen. Det var selvfølgelig et beløp for hvert av disse trinnene, for hver av varene, til sammen kr 1600. Men, av og til er det greit å få det servert, selv om det koster litt. Tenkte jeg. Jeg bestilte leveransen til den 7 august, slik at jeg er flyttet inn i mitt nye hjem. Etter endt telefonsamtale var jeg meget fornøyd.
Men så: dagen etter tikket det inn en tekstmelding og en e-post fra Lefdal der de beklaget at de ikke kunne levere varen den 21. Juli, men at det ville komme den 22. Juli. Jeg fikk selvfølgelig panikk, og ringte til kundeservice. Der var det kø, og ventemelodi, men etter hvert fikk jeg prate med et menneske som kunne fortelle at det var bare stableramme som dette gjaldt, for den var sendt i posten. Jeg sa selvfølgelig at dette måtte være feil, for jeg skulle jo få alt levert. Til svar fikk jeg at nei, det var lettest for dem at stableramme ble sendt i posten. Jeg sa at det var ikke aktuelt, og jeg hadde betalt for hjemkjøring. Dette skjønte damen, og etter mye frem og tilbake, og 15 minutter, sa hun at dette skulle de ordne.
Dagen etter fikk jeg SMS fra posten om at varen jeg hadde bestilt fra Lefdal hadde ankommet prix på Skøyenåsen. Ja, for der bor jeg jo ikke før den 5. August. Ny telefon til kundeservice. Denne gangen var det så lang kø at jeg benyttet meg av " tast 1, og vi ringer deg tilbake". Etter en time ringte det en hyggelig mann. Jeg forklarte igjen at jeg var ganske misfornøyd med å betale så mye penger, og samtidig måtte på postkontoret for å hente en av delene. Og ikke nok med det, det var ikke en gang postkontoret der jeg bor nå. Etter mange runder var det ingen løsning annet en at han kunne få videresendt pakken til mitt nåværende postkontor. Jeg kunne få avslag på noen gebyrer som plaster på såret. 200kr hjelper ikke på irritert kunde som nå må bruke 40 minutter på å få hentet en
pakke som er 60*58 cm.
Du kan ikke sende e-post til Lefdal, så etter all denne telefonpratingen tok jeg meg bryet med å sende en melding på messenger der jeg i en høflig tone fortalte at jeg ikke var særlig fornøyd med denne løsningen, som jeg heller ikke hadde blitt orientert om ved bestillingen. Min tilbakemelding orienterte også om at jeg hadde fått tohundre kroner som plaster på såret, men at jeg rett og slett ville fortelle dem at dette var dårlig og at jeg var en lite fornøyd kunde i øyeblikket. Siden de i følge facebooksiden sin svarer innen et døgn, så tok det tre døgn før jeg fikk svar. I det første svaret sa de at dette var leit å lese og at de selvsagt måtte få orden på det. De ba om ordrenummeret mitt. Jeg sendte ordrenummer og opplyste også om at det via postens pakkesporing så ut som at pakken var omadressere til mitt nåværende postkontor.
I dag fikk jeg ny melding. De skjønner fremdeles at dette har stelt istand problem for meg, og de vil selvsagt rydde opp i dette. Men slik de skjønner det så er jeg har fått to hundre kroner mot at jeg henter stableramme på posten. Jaggu får de det til å høres ut som jeg får betalt for å løpe ærend for dem. På slutten av meldingen har de slengt på "hur langt har du till posthuset" med et smilefjes bak.
Resignert svarte jeg tilbake at jeg skjønte at de ikke klarte å rydde opp i dette mer enn de syntes de hadde gjort ved å omadressere pakken og gi meg tohundre i kompensasjon. Jeg tillot meg å opplyse om at avstanden til postkontoret ikke var hovedpoenget her, men derimot deres forståelse av hva "hjemkjøring" er.
Lefdal alltid billig alltid fornøyd står det på hjemmesiden. Jeg trodde det skulle bety at det var kunden som alltid var fornøyd. Jeg håper de er billig i alle fall. Det jeg er helt sikker på er at når jeg har fått vaskemaskinen og tørketrommelen, stablet og tilkoblet, og fått tilbake pengene for den kansellerte ordren, da er jeg fornøyd men ikke fremtidig kunde hos Lefdal.
Her sluttet det opprinnelige blogginnlegget. Er du klar for siste del?
Den omadressere stablerammen var bare en sving innom postkontoret i Nydalen, men de returnerte den til prix Skøyenåsen samme dag, av ukjent årsak. Posten var behjelpelig med å spore pakken, og prix Skøyenåsen lot være å returnere den til avsender fordi adressaten, altså jeg, var ukjent, da jeg ble satt over til de via posten. Så dro jeg til Skøyenåsen og hentet denne rammen da. Jeg minner om at grunnen til at denne kom i posten,  ar at det var det enkleste jf. Lefdal kundeservice. Dette har et poeng senere.
I ventetiden frem til den 7 august, benyttet jeg chaten til å etterlyse pengene jeg skulle ha igjen. "Det tar fem til ti virkedager, så gi lite tål så kommer dom", er en av favorittsetningene som gjorde at jeg igjen ringte. Etter en time ringte de tilbake.  Han jeg pratet med beklaget selvfølgelig, og skulle i alle fall forlenge betalingsfristen på fakturaen, slik at jeg skulle slippe å betale før jeg hadde fått igjen penger for det kansellerte kjøpet. Og nei. Selv om differansen på det jeg skulle ha igjen og det jeg skal betale kun er 200 kroner i deres favør, så var det ikke mulig å la beløpene gå opp mot hverandre og sende meg en faktura på mellomlegget.
Men ingen penger kom innen garantien på 14 dager som nettsidene sier det maks tar å få refundert penger.  Ny telefon. Denne gangen ventet jeg tre timer før de ringte tilbake. Denne damen var selvfølgelig også lei seg, men nå sa jeg helt tydelig at jeg var passert stadiet der det var hyggelig at de både skjønte og beklaget, og at den nå var penger som var interessant. Dette skjønte hun selvfølgelig, og hun kunne se at det var gjort en feil, men at den skulle rettes opp i og pengene ville jeg få om ti dager.  Det var første gang i denne historien at jeg hevet stemmen, også fortalte at de ti dagene var oppbrukt sammen med min tålmodighet. Jeg skulle selvfølgelig høre tilbake innen kort tid. Så gikk fredag, lørdag, og søndag er de stengt.  I dag er det mandag, og i dag ringte jeg til faktureringsfirmaet de benytter seg av. Han jeg pratet med hadde ikke hørt noe om utsettelse av faktura, men det kunne han ordne. Pengene jeg skulle ha tilbake var betalt med kort i butikk, og da hadde ikke de noe med det å gjøre. Ny telefon til Lefdal. Han jeg pratet med så at det var gjort en feil, og jeg skulle få pengene inn på kredittkortet innen fem dager. Jeg fortalte at de hadde brukt opp fem dager to ganger alle rede, så i utgangspunktet burde jeg få pengene mine i dag,  men  hvis det var det beste han kunne få til, så måtte har sette igang prosessen sånn at denne historien kunne ende. Femten minutter senere ringte det en dame fra Lefdal kundeservice. Hun sa at de kunne ikke returnere pengene inn på kredittkortkontoen ( hvilket jeg i utgangspunktet har sagt at ville være litt klønete, men som de har insistert på at er den eneste løsningen ) Hun måtte få et kontonummer i stedet. Hun sa at hun trodde helt sikkert at jeg ville ha pengene om tre dager, kanskje fem,  for overføring av penger tar litt tid.
I kveld kom vaskemaskinen og tørketrommelen levert hjem. Artig. Først sa de at døren til badet måte tas av for å få maskinene inn. Jeg måtte enten skru ned døren selv,  ( den kunne ikke hektes av), eller få noen andre til å gjøre det og så måtte de komme å montere opp maskinene i morgen. Grunnen til at de ikke kunne skru ned døren selv,  var at deres forsikring ikke dekket det hvis de ødela noe.
Noen der ute som har prøvd å skru av et dørblad med drill i ene hånden mens du holder døren oppe med den andre hånden?  Det er ikke enkelt. Heldig vis fikk jeg hjelp til å holde døren til slutt.
Så var det stablerammen da.  Den hadde de egentlig ikke lov til å montere, fordi det var noe de ikke hadde med seg i hjemkjøringen. Men, de gjorde det like vel, da jeg fortalte at det var Lefdal som selv hadde sendt dette vidunderet i posten.  Det kan også hende at velviljen deres ble påvirket av  ansiktsuttrykket mitt på det tidspunktet.
Gummiknottene som jeg hadde fått med fra butikken , som o følge selgeren  var helt essensielle, de var unødvendige da det er gummiknotter montert på vaskemaskinen, fra fabrikken. Nå er vaskemaskin og tørketrommel  montert, med stableramme, uten ekstra gummiknotter. Jeg får ikke testet dem riktig ennå, for ledningene er for korte da uttaket sitter på motsatt side av speilskapet, så jeg må ha en elektriker til å flytte de. Det kan faktisk ikke Lefdal noe for, men bortsett fra det, så er jeg fremdeles like misfornøyd med Lefdal. Kanskje alltid billig, men aldri fornøyd er mitt forslag til slagord. The end

Å bære sin del av vekten

Midt i en flytteprosess er det kanskje lett å bruke flytting som metafor. Jeg har pratet om sortering og rydding, og det å kvitte seg med gammelt skrot som ligger som dødvekt i båten tidligere. De mentale skuffene og arkivene er jo like tunge som fysiske skrivebordsskuffen og album fra fordums tid. Og like gjerne som jeg nå har bestilt flyttebyrå for å forflytte meg fra gamle tomter til ny frisk, så har jeg også med jevne mellomrom gjennom årene benyttet meg av flyttebyrå for arkivene i toppetasjen også, eller psykologer og livsveileder som de også kalles.
Jeg har ikke tenkt å skrive mer om ryddeprosessen, verken fysisk eller psykisk. Det jeg har lyst til å dvele litt ved, er det som jeg sier i overskriften. Det å skulle bære sin del av vekten.
Jeg har sirklet rundt temaet tidligere, og også vevd det inn i diverse metaforer og små hjertesukk. Men jegvtror verden tåler en runde til, og jeg tror både jeg og mange med meg trenger en påminnelse.
Jeg vet ikke hvor mange venner, kollegaer eller psykologer som må til for å bli kvitt tanken om og følelsen av å ikke bære sin del av vekta. Det trengs en del, det kan jeg si. Men i denne prosessen jeg nå er inne, med å flytte ut, kaste og flytte fra det gamle, så har jeg tenkt å prøve å sette igjen en nisse. Det er en nisse jeg ikke vil ha med meg lengre, når jeg nå skal flytte inn i ny leilighet og få en ny start. Nissen heter Lista, og den sitter alltid litt for høyt. Og jeg er lei av den.
I deler av juni og hele juli har jeg jobbet i noe redusert tid på jobb. Det hender det blir slik når jeg stadig prøver å nå opp til denne Lista høyt der oppe. Det er fort gjort å brenne lyset i begge ender med kombinasjonen illsinte ledd og litt for lite hensyntagen fra egen side. Vi er kanskje alle sånn at vi sikter oss inn og tenker kommer jeg meg dit, så går det sikkert bra. Bare litt til. Det går jo bare så lenge det går før det blir full stans. Jeg har ikke jobbet i redusert tempo, men kortere dager som gir mer hvile mellom slagene. Det ligger ikke hauger igjen av ugjort ting heller. Jeg tror faktisk ikke det ligger noe ugjort, bortsett fra at jeg ikke ligger så langt i forkant som jeg pleier. Likevel så hører jeg nissen knegge ondskapsfullt, og hviske at "du når ikke opp til meg".
Men nå er det jammen meg nok. I dag, når jeg drev oppe i loftsboden sammens med to gode venner, og ryddet ut det lille som var der, så hørte jeg faktisk på dem når de sa at jeg ikke skulle ta mer av vekten enn jeg egentlig klarte. Og i det jeg hørte på det, så var det som om jeg tok den ene gardinstangen som var der, og deiset til den ondskapsfulle nissen så han ramlet ned fra platået sitt. For det er da ikke mening i å skulle ha så høye krav at det ikke går. Og det er faktisk slik at selv om jeg jobber litt kortere arbeidsdager når helsa sier at det må være sånn, så drar jeg min del av lasset. Jeg bærer den delen av vekten som jeg klarer. Og hvis det er sant at alle monner drar, ja så monner det jeg gjør da.
I flytteprosessen min har jeg vært så miljøvennlig som jeg kan. Det vil si at jeg har tatt det samfunnsansvaret jeg kan, og gjort mitt bidrag for miljøet. Jeg har gitt bort møbler til folk som ville ha dem, og klær og tekstiler til de som tar imot det. Jeg har googlet meg frem til tjenester som kan hjelpe meg, og jeg har viet den lille ekstra tiden som dette tar, til det, fordi alle monner drar.
Jeg betaler skatten min, og alle varer og tjenester, uten å mokke. Jeg prøver å være hensynsfull passasjer på kollektivtransport og jeg strekker ut en hånd når jeg har overskudd til det. Jeg har faste trekk på konto til veldedige formål, og jeg gjør mitt beste for å huske bursdager og andre viktige dager som menneskene rundt meg bør huskes på.
Kanskje er det sjølskryt og sjølforsvar i skjønn forening dette her. Men jeg føler meg rimelig sikker på at det er mange som kjenner seg igjen i dette virvaret av ord og tanker.
Jeg skal ikke si at jeg klarer å tenke sånn fra nå av. Men jeg kan lese dette om igjen, og se om det hjelper. Og i kveld, når jeg sitter på en madrass på gulvet og ser meg rundt i en halvtom leilighet der mye er pakket ned i esker og mye er borte fordi det er gitt bort eller kastet, så tillater jeg meg å tenke at planen om en time per dag, som jeg hadde for fem uker siden, det var verdt det. Alle monner har dratt, og jeg er i rute.
Det sosiale livet har vel så å si vært ikke-eksisterende siden..ja, hva vet jeg, men det kommer seg nok det også. Jeg vet jeg i utgangspunktet ikke er så ivrig i deltaker i sosiale sammenhenger som gjennomsnittet. Det handler ikke om at jeg ikke liker vennene, kollegaene eller familien min. Det handler om overskudd, eller mangel på overskudd. Med litt lite overskudd, så handler om å bli lettere overveldet enn gjennomsnittet. Dørstokkmila blir av og til utmattende. Men jeg jobber med det, og så får det jeg får til være nok.
Jeg prøver meg på et nytt ordtak eller uttrykk denne gangen. Hvis femti er det nye førti, da får godt nok være det nye utmerket eller til og med knallbra.

Kildesortert flytting krever sin kvinne

Det er litt under en måned til flyttebilen kommer. Det høres kanskje lenge ut for noen, men for meg som tar en liten bit hver dag vil jeg kalle det tiden og veien, men at jeg klarer å holde blodtrykket nede. Status per nå er litt naknere vegger, en tom kjøpmannsdisk som står litt i veien midt i stua mens tvn og stereoen og alle blinkeboksene som får fiber og TV til å funke, de står på det lille gamle tvbordet på hjul som jeg hadde i gamle dager.
Der kjøpmannsdisken sto, er det ferdigpakkede flytteesker. Det er det i gangen der det sto en kommode også. Og litt på soverommet, til og med inni badstuen. Badstuen ja, den er ikke lett, bokstavelig talt, å få gjort noe med.
Men det var ikke denne delen av flytteprosessen jeg egentlig skulle prate pm. Det er bare lett å spore av. Det som har vært og er en utfordring, det er det å være miljøvennlig og miljøbevisst i denne prosessen. Det starter med noe så enkelt som å ikke ha bil. Nå er det ikke bare miljøtenkning det at jeg ikke har bil. Og med ti ladestasjoner for el-bil rett borti gata, så kunne jeg hatt bil som ikke forurenser ved bruk. Men som kanskje ikke er så miljøvennlig når batteriet skal skiftes..nei, nå sporer jeg av igjen. Kort oppsummert er at jeg synes ikke jeg trenger bil med all kollektivtransporten som finnes tilgjengelig. Jeg kommer meg dit jeg vil, og i kriser tar jeg taxi. Men hva er krise da..krise er jo ikke å stå på Maxbo med ti sammenbuntede flate flytteesker? Det går an å bære de hjem, de knappe firehundre meterne. Ja, det går det. Og jeg gjøre det, med de ubekvemme bærestillinger og små papirkutt som det medfølger. Det tar bare litt lengre tid og er litt mer pes enn det hadde vært med bil.
Men miljøbevisst er mye mer enn bil eller ei. Å gå igjennom og sortere søtten år, og få kastet det overflødige på en miljøvennlig måte er også en bit av dette. Og noe er det godt ordnet for, rett i nærheten.
Papp, papir, myke bøker har vi returlevering for rett utenfor porten. Herlig. Her har det gått unna med gamle skatteoppgjør, lønnsslipper, forsikringspapirer og tonnevis med gamle møtenotater og privatkorrespondanse. Klær har jeg levert, og skal fortsatt levere mer, i kassene fra Fretex som står rett borti gata sammen med dunkene for glass og metallemballasje.
Men så var det møbler og bøker da, som skal gis bort. Det er ikke mange som henter lengre. Da snakker jeg ikke om hvermannsen, men om ideelle organisasjoner. Jeg har liksom litt lyst til at det skal komme til nytte for noen som trenger det litt mer enn andre. Og hvis en ideell organisasjon enten kan gi det til en av de, eller selge det og få noen kroner som kan brukes til noe godt, så er det også fint. Neste steg er hvermannsen, men som sagt så tenker jeg organisasjon først. Men det er litt utfordrende. Jeg nevner ikke navn her, for jeg vil ikke henge ut eller peke ut noen, men status per nå: Jeg fant en først, men de har inntaksstopp i juli. Det blir litt pes for meg, for da er det straks flytting, og da blir det fort nødløsninger hvis stedet jeg fant, ikke vil ha møblene. For det er ingen garanti før de har sett dem. Det er fullt forståelig, selvfølgelig. Jeg har en erfaring med innsamling til loppemarked, så jeg skjønner sånne prinsipper.
En annen organisasjon kan til nød hente møbler, men ikke bøker. Og jeg regner med de må se møblene først de også. Det går, men da blir det litt mer logistikk, hvis det blir to som skal hente noe her. Dette er kanskje luksusproblemer for noen, men hver avtale som skal lages er nok en ting på agendaen. Og så er det selvfølgelig ingen garanti, og da blir det hvermannsen neste og det kan være flere. Ja ja, en måned nå så er dette historie.
Bøkene ja. Jeg kan jo ikke kaste bøker. Og når jeg skulle sortere de, så var de litt støvete av å stå i hyllen, og jeg har verken tenkt å flytte med meg støv eller gi bort støv., så nå er alle bøkene støvsugd og sortert. To halve flyttekasser er pakket, med resten klær for at de ikke skal bli så tunge som hvis de var fulle av bøker. Jeg har likevel merket de med "heavy", slik at man kan unngå å forta seg som flytteperson. Bøkene jeg tar med meg er nøye sortert ut etter nostalgi og moral-prinsippet. Som jeg har skrevet tidligere, så kaster jeg ikke Bibler og salmebøker. I tillegg til nordmørsforfattere som heller ikke kastes, er det også signerte bøker, bøker skrevet av noen jeg kjenner og noen bøker som er for vakre selv til å sendes til gjenbruk. Nå gjenstår tre hyller med gjenbruksbøker. Disse har jeg tenkt å kjøpe bok-flyttekasser til, nå som jeg har blitt klar over at det finnes slike etter å ha pakket mine bøker i halvfulle kasser i stedet. Bok-kasser har de etter sigende på claes olsson, og det er på Storo. Jeg håper den bunten er litt lettere og mer håndterlig enn flyttekassebunten fra Maxbo, for Storo er litt lengre gåtur. Men alt går...ha ha, litt artig ordspill her.
Så er det kassen med småelektrisk. Her i borettslaget har vi pleid å få beholdere for retur av småelektrisk en gang i året, også i år. Men jeg var litt for sløv, og fikk bare levert noe. Er det flere enn meg som har skrudd opp alle skruene i en laptop for å finne harddisken?  Puh, det var litt trøblete, men heldigvis så var alle komponentene montørvennlig merket, så når jeg ført fikk opp de rette lokk og skruer, så gikk det fint. Å ødelegge en harddisk krever sin kvinne, men vil vi så kan vi. Nå gjenstår det da å saumfare nettet og nærmiljøet for å finne ut om jeg kan få levert dette på en litt lettere måte enn taxi til Brobekk. For kastisekk de tar kun imot annet hulter til bulter avfall.  Det har jeg samlet opp og skal putte i sekk neste søndag, klar til henting på mandag. Åja, det er sant, det må jeg huske å bestille.
Skulle jeg bli overvåket på nettbruken min, så er det lite tvil om hva jeg holder på med. Søkerloggen min er full av søk som "gi bort møbler i Oslo", "retur småelektrisk", "søppeltaxi", " gjenbruk bøker". Men etter alle disse søkene, så ser jeg at jammen er det også mye lagt til rette hvis man vil. Det er få av disse "søppeltjenestene" som tar imot farlig avfall eller elektronikk, og jeg betaler ekstra for at det som hentes er usortert. Nei, jeg er ikke totalt naiv og tror at alt blir finsortert, men jeg legger likevel treprodukter for seg, og større restavfall for seg for å bedre sjansene.
Å oppsummere et så springende innlegg, som er mer som en logg over en litt underlig periode, er ikke lett. Men jeg tenker at selv om jeg skulle fremstå som litt sprø, som støvsuger bøker og bruker ekstra energi på å finne gjenbruksbutikker også ideelle organisasjoner, så tar det ikke så mye ekstra tid. Og for meg så kjennes det godt å gjøre en liten ekstra innsats for denne stakkars jordkloden. For det er samme prinsippet med miljøtiltak som med å snu tankegangen i menneskeheten.  Det starter med meg og da også med deg.

Litt om Englands rose, men mest om meg

En blogger med respekt for seg sjøl bør reflektere over sin egen bursdag og alder mener nå jeg. I og med overskriften, så starter jeg med Englands rose, eller Lady Di, som også var født på første juli, åtte år før meg. Jeg regner med at alle husker hvordan hun endte sin tid her på jorden, og selv om jeg skal skrive mest om livet i dette innlegget, så er det like vel verdt å ta et dypt pust inn og en god utpust i anledning Diana, for i feiringen av livet liker jeg å huske på at ingen ting skal tas for gitt.
Jeg kunne sikkert våknet opp i dag og tenkt at jeg var ett år eldre, men jeg gjorde ikke det. For i 364 dager har jeg nærmet meg 48 år, en dag om senn, og i dag var jeg kommet rundt et helt år siden sist jeg hadde bursdag. I mine øyne var jeg derfor bare en dag eldre enn i går, og det er jeg jo hver dag.
I og med at det er lørdag, sto jeg opp og satte på kaffe. Når den var ferdig, var det frokost og kaffe på senga. I disse sosiale nettverks- tider er det ikke postkassen som sjekkes på bursdager. På Facebook lå det nærmere sytti bursdagshilsener og ventet på meg. Jeg leste og likte og svarte meg gjennom dem i løpet av frokosten. De som strømmet på gjennom dagen, tok jeg i etapper. Mor ringte når det lei litt utpå dagen. Det er litt ekstra hyggelig at noen tradisjoner står ved lag, og telefon fra mor er alltid koselig, både på bursdager og andre dager, men ekstra stas på bursdag.
Jeg kunne sikkert stått opp etter frokosten, og brukt tid på å stå foran speilet og sett misfornøyd ut. For uansett om jeg teller år eller dager, så blir sporene etter brukt tid synligere og flere. Jeg kunne sett furene i panna, rynkene rundt øynene eller de økende antall grå hår, og sukket tungt. Men jeg gjør ikke det. Fordi levd liv setter spor, og dette er enkel allmennkunnskap. Vi burde bære våre spor med hodet høyt, og tenke at det er som alle andre attester. Jeg skal ikke si at jeg digger de grå hårene jeg finner, og jeg farger og lysner håret mitt rett som det er. Men la meg være ærlig: det er mye som er verre enn grå hår hvis jeg tenker over det. Og det skylder jeg meg selv om omverden å gjøre.
Jeg kunne sett på kroppen min, på alderstillegg, slapp hud og enda flere rynker, og sukket tungt. Selvfølgelig kunne jeg det. I stedet gikk jeg på apoteket og kjøpte solkrem faktor 30, slik at jeg ikke skulle bli brent, og faktor 50 til ansiktet i tilfelle det stemmer at solen fremskynder hudens. aldringsprosess, men at høy faktor hjelper.
Innsmurt fra topp til tå, til og med på ørene, la jeg meg ut på madrass i bakgården, i bikini. Ja, du leser riktig. Du skjønner, jeg har fremdeles bikinikropp. Det kommer bare an på hvordan man leser og tolker ordet. I min tolkning er det slik at jeg har bikini og da må jo kroppen jeg har bikinien på være bikinikroppen min. Nå må jeg legge til at bikinien er en stødig sloggi-bikini, innkjøpt på Bogerud tekstil, og den dekker det den skal med moms. Og da har jeg gjort mitt. Skulle naboene føle seg støtt eller sjokkert av "hun der litt vel voksne som ligger i bakgården med like stor selvfølge som disse veldreide unge og nyforelskede der ute" så får de gå et annet sted.
Jeg er ingen stor feirer av bursdager. I år ble det ingen ting på selve dagen, annet enn mitt solo-arrangement med frokost på senga, bok og soling og FaceTime med Kelly. Men så har jeg aldri vært god på å følge regler for markeringer av dager og hvordan de bør være da.
Jeg har feiret de runde dagene mine med litt flere folk, men de fleste av mine bursdager har vært i små settinger. Ofte på ferietur bare med mor og far og søster, eller innslag av tanter og onkler eller besteforeldre, ettersom hvor vi har vært. Selve dagen når jeg ble 30 feiret jeg med mor, far, to eldre tanter og bestemor. Det var jo litt festlig da, å være under halvparten så gammel som hver og en av gjestene, på den beryktede 30-årsdagen som vist nok skal være en slik krise. Jeg hade ikke noe krise på 40-årsdagen heller..ha, kanskje jeg må få terapi for manglende alderskriser?
Jeg og Kelly har også vært på samme side av dammen noen bursdager. Hun er litt mer "feiring med ballonger, kaker og bursdagsbarnet skal skjemmes bort". Det er koselig det også, når det er bare vi.

Poenget mitt tror jeg rotet seg bort litt under veis. Det er kanskje alderen? Nei da. Poenget mitt er at selv om jeg ikke feirer så mye, så er jeg takknemlig for hver bursdag. Jeg koser meg med å lese hilsener eller få telefoner, og jeg setter pris på å runde en trofast årlig milepæl. Det er så mange utsagn og trøstens ord om alder og det å bli eldre. Man kan bli bedre med årene som god vin, eller få mer erfaring og kunnskap. Noen er mer brutale som at alternativet til å bli eldre er verre.
Jeg tenker at for meg så er en bursdag en milepæl, og absolutt verdt en feiring, men at det viktigste med hele dagen er å anerkjenne at nå har jeg nådd helt hit, og det har gått bra det å. Jeg ønsker meg så mange bursdager som mulig, men mest av alt ønsker jeg at hver dag skal være verdt å legge i plussbunken. Jeg ønsker at hver dag skal krysses ut ved sengetid, som en dag der jeg har gjort så godt jeg kan, og så har jeg en ny dag å bruke når natten ender.