Det er godt å telle lykkelige timer

I dag skal jeg sortere og pakke siste rest, og enda har jeg fem dager til flyttebilen kommer, så jeg unner meg den luksusen å bruke litt tid til en kaffe og en refleksjon denne søndagsmorgenen. Jeg tror det var kollega Torunn som satte igang tankene mine til denne refleksjonen, da hun nevnte et TV-program hun hadde sett om utvandrere til Amerika. Jeg har selv mange slektninger som har utvandret, og mange etterkommere har vært flinke til å ta kontakt og holde kontakten med sin norske  slekt gjennom årene. Jeg har hørt historier om noen fra min slekt, og disse historiene sammen med Torunn sine betraktninger og det at jeg selv er på flyttefot, satte kverna igang.
Tenk å reise fra alt det kjente og til det helt ukjente, var utgangspunktet. Det setter det hele veldig i perspektiv for meg, og derfor denne overskriften og refleksjonen.
I 1989 flyttet jeg fra barndomshjemmets lune rede og inn på hybel i Trondheim. Hybelen var møblert så mitt første flyttelass fikk plass i en Ford fiesta. Jeg tro ikke engang jeg trengte å legge ned bakseteryggen. Heldige meg flyttet inn i kjelleren til gode venner av familien, så det var ikke snakk om den store skumle verden og ukjent farvann. Trondheim har alltid vært byen i hjertet mitt, og Inger og Arve har kjent meg siden jeg var født. Med egen bil og knappe to timer fra hjembygda var det heller ikke fare for å miste kontakten med de der hjemme. Dette var før mobilen og internettet, men fasttelefonen var jo det vi brukte da, så det hele var en fryd.
Innen jeg var ferdig studert i Trondheim, måtte jeg flytte to ganger. Først fordi våre venner skulle flytte til nytt hus, og et par måneder etterpå fordi jeg skjønte at å dele kjøkken og bad med to andre som hadde lavere standard elle annen definisjon på hva rene kopper og rent gulv er, enn meg. Den siste hybelvertinnen min hadde et litt for kjærlig forhold til vodka, og brukte utslagsvasken på kjøkkenet til å tisse i, så siste halvåret ble det mye tubeost, syltetøy og knekkebrød på hybelen, men like vel er dette lykkelige timer. Jeg hadde tak over hodet, strøm, vann, og et vidunderlig studieliv med mange flotte medstudenter, flere av dem venner den dag i dag.
Jeg må ta en liten kontrast-pause. Bare det med egen bil og to timers kjøretur hjemmefra kontra en båtreise til Amerika uten å vite om jeg noen gang kom hjem igjen, eller kom frem til Amerika for den saks skyld. Luksusen å kunne studere, ha studielån og stipend å leve for samt stadige bidrag hjemmefra i form av klær, sko, hjemmebakt brød, middager og omtanke og kjærlighet på toppen, kontra det å reise alene over havet til ukjent sted og håpe å finne jobb som kunne brødfø meg og litt til slik at jeg kunne spare opp penger til å etablere et liv i dette nye landet. Det er helt vanvittige kontraster, og det gjør meg uendelig takknemlig for det livet jeg har.
Siste studieåret søkte jeg på jobber. Trondheim hadde for få jobber til alle oss som ville ha jobb der, og jeg utvidet raskt horisonten nordover og sørover. Og slik endte jeg på fine Koppang, i Stor-Elvdal kommune midt mellom Trondheim og Oslo. Dette var for så vidt et ukjent sted, men jeg fikk en av mine medstudenter som kollega, så igjen var noe kjent og resten ukjent. Kommunen hadde mange utleiehus, og et av de, med to leiligheter, sto på et gårdstun på gammelstu Trønnes. Rause Østerdøler tok meg vel imot. Østerdølene bruker ikke hundrevis av ord, og prater ikke i tide og utide, men de får sagt det de vil, og det er mange gullkorn å hente. Hjertevarmen er stor, og jeg ble invitert inn til kårfolket andre dagen jeg bodde der. Jeg kunne hente ved i vedskjulet og holde tellinga sjøl, og betale når jeg hadde henta noen sekker. Og ved hver betaling ble det kaffelag og koselig prat med Mads og Ågot. Når mor og far kom på besøk, ble de invitert med opp på setra sammen med Mads, som den største selvfølge.
Kjærligheten brakte meg til Oslo to år senere. Det var med tungt hjerte jeg flyttet fra Koppang, for la meg være ærlig; jeg er mere bekvem ute i skauen i flanellskjorter og fjellrevenbukser, enn jeg er i noe som helst sammenheng i by. Men, igjen. Oslo er den største byen vi har, men det er ikke langt til nærmeste grønne flekk, skog eller sjø. Og, Grünerløkka på begynnelsen av nittitallet var en fin tilnærming til det urbane liv. Etter to år skulle leiligheten selges, og et trangt leiemarked gjorde at vi måtte flytte til Røa. Her kunne jeg dyrke friluftslivet i by enda mer, med fine turstier til Bogstadvannet og Mærradalen. Jeg tror kanskje Adam var lengre i Paradis enn jeg ble i dette forholdet, og i 1996 flyttet jeg til Gamlebyen. Arupsgate var min "Lycliga gatan" en periode. Ruinparken var hagen min der jeg solte meg, skrev dikt og funderte på live. Fru Wehmer (som bodde i nabooppgangen) og jeg stelte med margerittene i bakgården og drakk kaffe sammen. Vi ble på fornavn, og jeg ble behandlet som en ekstra datter, og handlet røyk til henne på vei hjem fra jobb. Jeg tror vi begge kjente det trygt å ha noen i nabooppgangen som kunne strekke ut en hånd, og førti år i aldersforskjell er ikke alltid det som betyr noe.
Ny kjærlighet førte til ny flytting, og denne gangen havnet jeg på Høvik, med samboer og to katter. Jeg kommer aldri til å bli et kattemenneske men det er en annen historie. Veien fra Høvik endte her på Sandaker, og de siste femten årene har jeg bodd her alene.
På tirsdag får jeg nøklene til mitt nye hjem. De siste to månedene har jeg gitt bort det meste av møblene mine, og kastet mye av fortiden. Mye av det som er kastet, er ferdig bearbeidet og blir heller ikke med som skjeletter i skapet. Mange av de lykkelige timene som er festet til film eller CD-er, er fortsatt med. Alle mine lykkelige timer er med i hjertet og hodet. Nye møbler er bestilt, og den nye leiligheten min er som et blankt lerret som jeg skal fylle med mine farger, mine minner og selvfølgelig skal også kjæresten mine få være med på å skape om lerretet til et hjem.
Tenk å være så heldig at jeg kan finne meg et nytt hjem og kjøpe det. Tenk å være så heldig å bo i et land med en økonomi som gjør meg i stand til å klare meg sjøl, og ikke trenge å flytte fra alt jeg har kjært for å kunne forsørge meg. Nå er det jo nesten en liten kuriositet dette at jeg har funnet lykken i Amerika da, men vi er nok begge enige om hva som er landet der drømmen kan bli sann. Landet som mine slektningers dro til for å finne lykke og rikdom, er nok fremdeles et lykkeland for mange, men vårt gamle kjære Norge har nok bygd opp et sosialdemokrati og et fundament som mange ser opp til når de skjønner sammenhengene mellom skattt og goder, og betydningen av å dele på godene.
Nå sporet jeg litt av. Det er lett å gå seg bort i slike refleksjoner.  Jeg oppsummerer med det som jeg føler inni hjertet mitt. Nå som jeg står på tampen av min epoke her, og har jobbet meg gjennom hver skuff og hvert skap, så kjenner jeg meg fri.
Hjem er så mye. For mange er hjem et bestemt hus. For meg var barndomshjemmet hjem helt til det ble solgt. Jeg sier fremdeles "hjem til mor." Da handler det om at hjem er menneskene som du føler deg hjemme hos. Jeg har et hjem på andre siden av Atlanteren også. Fordi der bor hun jeg deler livet mitt med, selv om vi er ultravarianten av særbo.
Jeg kjenner at tanken på å skulle bo nærmere skogen, med balkong, i en bolig som kjentes ut som min ved første blikk på bildet i prospektet, og som ble min, den tanken er uendelig god. Jeg kjenner på hele meg at, selv om jeg alltid må bo meg til på et nytt sted, så kommer jeg hjem på fredag.