Det er i noen situasjoner mer enn andre at jeg kjenner på at mennesker hører til pattedyrene. Som våre to og firebeinte artsfrender er vi utstyrt med instinkter og sanser som hos mennesket brukes mindre og kanskje er litt sløvet, men som i gitte anledninger blir skjerpet. Å bytte hi er en av dem.
Jeg kan starte med hørsel.
Jeg har nå sovet første nettene i ny bolig. Det er sansynlig vis ikke en lyd som har gått meg forbi. Hvert knirk, knepp, svisj og sus har blitt tatt inn, kategorisert i irriterende, ukjent, forstyrrende, koselig osv. Etter det har lyden enten blitt overhørt, glidd inn i den kakafonien som hører til eller den har overskygget andre lyder. Jeg har nå også hatt noen dager og kvelder i mitt nye hi. Nabolydene så langt er ikke så veldig dominerende, men jeg har en som tror at høylytte grenser fungerer bedre en de ordinære for barnet, jeg har en som er veldig glad i å synge men som takk og pris har stemmen til det. Ja, og så er det han som har parkert sin Harley Davidson utenfor soveromsvinduet mitt, som heldig vis ikke starter tidligere på jobb enn at jeg i alle fall er på tur til å stå opp.
Så er det lukter.
Å være inne i en tid der hjemmet ikke lukter hjemme, er en ting. Det tar alltid litt tid og blir som rundene en hund tar i ny hundeseng før den legger seg ned med et tungt sukk og sovner.Det at alle klærne mine lukter bag eller koffert, som er en forbigående periode, det er en av overgangsopplevelsene som jeg gleder meg til å være i andre enden av. Den konstante eimen av pappesker er også litt påtrengende, for ikke å snakke om sekker av resirkulert plast.
På fredag ryddet vi unna etter hvert som flyttefolkene bærte ting inn, og da ble søppelsekker med dyner og andre bløte ting satt inn i garderobeskapet. Jeg kjenner at behovet for å få tekstiler ut av plastsekkene og plastsekkene ut av leiligheten er påtrengende.
Kjøleskap som har stått tom, får en egen eim. Særlig hvis de har stått tomme og uten strøm. Da lukter det gammal kål og kokt brokkoli, ispedd et hint av noe ubestemmelig. Her startet det med kjerringråd med edikk i eggeglass. Ja, så lukter det litt edikk da, men det går nå fort bort. Etter to runder med vasking av hele kjøleskapet er jeg nå spent på om det er bedre i morgen. Jeg håper da det.
Men det er ikke bare lukt og hørsel som får kjørt seg. Det er mange vaner og mønster som må endres også.
Jeg har nettopp vært på Rema, et par kvartaler bortenfor her. Orientering og syn er vel de som får prøvd seg mest. Jeg som er lommekjent på kiwi på Sandaker, er ganske forvirret på Rema her. Plasseringen, utvalget, prisene..Jeg brukte en time på å handle dagligvarer, og sansynlig vis har jeg ikke til en uke en gang. Her må jeg stå på litt kjenner jeg, for butikker er ikke akkurat favoritten. Å finne fram det er noe jeg vil tro er den enkleste biten. Å legge om vanene ut i fra vareutvalget, det vil ta litt lengre tid.
En vane som jeg liker at endres, er at jeg ikke trenger å stå opp klokken 0530 for å være tidlig på jobb. Bare jeg får t-banetidene ut av hodet, og busstidene inn nå, så blir det helt utmerket. Jeg ser også frem til å bare krysse veien,og med det være i skogen. Det er deilig.
I skrivende stund sitter jeg på balkongen min. Det er noe jeg fort har blitt vant til. Den følelsen jeg har når jeg rusler ut hit og setter meg ned, den er god den. Fremdeles skinner solen, litt gjemt bak en furu, men jeg ser den. Skjærene skratter i tretoppen, og frydefulle barn nyter at ettermiddagen fremdeles byr på varme og dagslys. Løvet rasler i bjørkene og en plenklipper jobber intens med en plen, men blander seg inn i de andre lydene til den blir nesten borte. I går kjente jeg eimen av fersk asfalt,i dag har asfalten blitt kald og luktfri.
Jeg tror denne tilvenningsperioden ikke blir så lang jeg. Det kjennes hjemme ut, det er trivselslyder rundt meg. Instinktene mine forteller meg at dette var et klokt valg. Og mens skjærene skratter videre lener jeg meg tilbake og bare puster.
