Juletankar 2025.

Det er vesle julaftan. Morgonsola er for lengst ferdig med å farge himmelen rosa over Hjelmen, ein årviss tradisjon i jula mi. Mesta litt artig å tenkje på det, at den tradisjonen som har vore mest fast i mi jul, er rosa himmel over Hjelmen i tillegg til juleverset med gammeltone og julekveldsbønna frå gammal utgåve av Landstads reviderte salmebok. Litt rart at den heiter det, for den er da vitterleg fornya mange gonger så når kom den ut som revidert for fyrste gong, og revidert frå kva?

Ingressen er som så ofte før, ikkje ein ordentlig ingress. Meir et forsøk på å samle tankane om den nær foreståande høgtida. Eg har no budd her i over to år, og det er på dagen eitt år sidan eg pakka ut siste kofferten i ny leilighet. Det har ikkje vore tamt, for å seie det mildt. Første året var meir som ein kladd, der eg leita meg fram i gamalt nytt landskap på alle frontar. Siste året byrja eigentleg mykje å falle på plass, men ei større endring i arbeidet laga meir enn nok spenning. Det snubla seg til smått om senn, med landing av ny jobb sist på hausten. 

Takk og lov at livet består av meir enn arbeid.

Utanom arbeid har eg vorte berika gjennom heile året, både med kulturopplevingar og menneskemøter. TrondheimSolistane med Vivaldis fire årstider og Minnekonserten for Hans Rotmo var vel kanskje dei største, men eg må og seie at lokale krefter i Svarraberje gjorde ein god figur i jubileumsrevyen Storfemti. Kultur er for meg eit breitt begrep, så eg kan greitt sette revy og symfoni side om side.

Det som alle desse tre nevnte har felles, er at dei hadde ein klang frå fortid, barne-og ungdomsår, og dette skaper ei skikkeleg go’stemning.

Etter å ha landa litt betre i Surnadal, har eg funne litt attende til den eg var i gammeltida. Eg har vore inne på det tidlegare, dette med at etter kvart som tida går så gjer erfaringane at ein kanskje overtenkjer eller kvier seg litt for å sleppe nye folk innpå seg fordi ein har erfart at folk finns i alle varianter og ikkje alltid med positivt forteikn. No skal det seiast at det å byrje på att i arbeid med kontor midt i to barnehagar utfordrar ein stakkar til å verte meir sosial og i interaksjon på eit langt meir utbredt plan enn arbeid på eit lite kontor i ein bydelsadministrasjon gjer, så dei introverte sidene har fått køyrt seg i jobb og.

Men, største jobben har eg gjort ved å rydda bort nokre gamle spøkelser og kvitta meg med alarmbjeller og den tyngste skepsisen og rett og slett teke ein sjanse på å sleppe folk litt tettare innpå enn den tillærte kilometeren😅. Eg har aldri vore så opptatt av blodsbånd når det gjeld kven eg ser på som familie. Eg har ein liten og nær familie, men foreldrelaus og barnlaus så må ein vera kreativ. Eg har jo i fleire år vore tante til fleire enn systra mi sine, ja til og med tante til fleire hundar opp gjennom. Det er med folk som med kva ein kallar heim. Det er hjarta som bestemmer, og på den måten har eg ved utgangen av året fleire i flokken eg og. Det har vore lærerikt og utruleg triveleg. 

Året har og gjeve ei ekstra glede i form av å bli pantertante til ein liten Herman, som kom til verda på nasjonaldagen. Tittelen er tilpassa då tantebarn Marte ikkje tykte at gammeltante hadde rette klangen. Da bli det tante grå truga ho med, så derav pantertante. (Ref Dorothy i Golden girls). 

Eg befinn meg statistisk sett over midtvegs i livet. Eg er i ein alder der eg har førstehandserfaringar med at ein ikkje skal ta noko som ei sjølvfølgje. Men, eg er og i ei alder der eg har lært meg kor mykje tid er verdt. Kor lite det kostar å bry seg. Kor triveleg det er å strekkje ut eller ta imot ei hjelpande hand. Eg har alltid heldt fast ved at delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Den siste delen er ei sanning med modifikasjonar, men om ikkje halv så kanskje ein liten del av sorga vert lettare å bera etter kvart.

Å lytte er gratis, å berre vera til stades like så. Å dele det eg tenkjer på har eg alltid gjort, både «direktesendt» og i ulike skriverier, men eg er kanskje litt meir i spagaten på det no, for det er kanskje meir meiningsfylt å dele tankar når ein kan få gode tankar attende. 

Eg har delt vekas ord heile året, med mine funderingar rundt enkeltord. I desember har eg fått daglig ord i ein kalender. Eg trur eg vil bruke enda meir tid på ord i det nye året, men ikkje berre eigne ord. Det er så mange som har eit godt ord til overs. Så mange historier og tankar om levd liv å lytte til. Så mange ord ein kan gje til dei som er ordlaus.

Medan eg går inn i ei høgtid, kjem tankar om dei som har gått ut av tida. Ingen kan leva evig, men det må vera lov å ynskje at nokon kunne fått meir tid før uhelsa kom. 

Vi ber dei med oss vidare. Det er vel den einaste måten å oppnå evig liv på det..ettermælet og minna.

Eg rundar av med å minne om: Det er aldri feil å sende eit venleg ord. Omtanke kan visast i alle former og farger. Vær raus, vær god.

Om livets og dødens skule

Eg har sett fleire på facebook som hevdar at dei har utdanninga si frå Livets skule, og på ein gråvêrsdag skal det ikkje meir enn desse to små orda til for å sette i gang spekulatoren. For eit drøyt år sidan tenkte eg litt rundt uttrykka livets vår og livets haust, og undra litt over at livets sommar ikkje er så mykje nytta sjølv om det strengt tatt er heile biten mellom våren og hausten. No er det Dødens skule eg undrar meg over.

Eg får starta litt laust og ledig med livets skule då. Eg har mange gonger fått undrande blikk når eg har delt deler frå livet mitt som absolutt ikkje gjer seg på cv´n, og som ikkje er verken glansbilete eller suksesshistorier. Eg har ofte sett for meg vegen gjennom livet, med avstikkarar og omvegar, blindvegar og krøtterstiar. I ei bryllaupstale ein gong sa eg noko slikt som at eg og brura (som eg var forlovar for) ikkje alltid hadde vandra på asfaltveg. Det hadde vore både grusveg med vaskebrett og telehiv og dårleg asfalt og bratte motbakkar. 

Eg plar seie at eg deler slik at andre kan lære av mine feil, da det kan sjå ut for at eg ikkje alltid lærer av første feilskjer. Livets skule er slik som andre skular. Du lærer både av eige liv og av livet til dei rundt deg. Når det er sagt, så tenkjer eg at det kanskje ikkje er meint for alle å skulle lære av første smell, for då hadde vi jo ikkje hatt slike artige uttrykk som "it´s not my first rodeo". Fabelaktige uttrykk for oss som treng eit par solide deis i bakken før vi skjønar at det kan vera lurt å revurdera ei tilsynelatande utmerka plan. Eit par deis i bakken..ja eller yiii-ha..vi tek ein tredje runde óg. Vi er mange som ofrar oss for at andre skal bli full av lærdom på våre vegne. Tenk på det neste gong du ristar på hovudet du.

Men det var dødens skule eg vakna opp med som dagens grubleri. Til forskjel frå livets skule, så må ein her sjølvsagt tenkje litt annsleis, for det er ikkje så mykje å ta med seg vidare frå eigen død. Dødens skule er erfaringane vi får når vi mister nokon, når andre mister nokon, når nokon nærmar seg siste grinda, når vi følgjer dei dit, og når vi eller andre står att når siste grinda glir sakte att etter at den vi er glad i har tatt det siste steget gjennom.

Her er det mykje lærdom og visdom. Om ein vil og klarar. Å kjenne på sorga med alle sine fasettar er ikkje farleg. Det er vondt og tungt, men det gjev oss ein visdom i andre enden. Eg vil påstå at ein lærer mykje meir om både seg sjølv og andre om ein kan dele tankar og kjensler om døden og sorga som døden dreg med seg. Ikkje for det, for dei som måtte kjenne på ein letttelse etter siste brattbakkane, så er det óg ei læring. Alt er lov å kjenne på og seie høgt om ein vil, men det ligg ikkje for alle å gjere det. Til å vere eit tema som har vore aktuelt så lenge det har vore folk her på kloden, så er vi ikkje heilt i mål med å få død og sorg ufarleggjort og heil innafor å seie kva ein vil om. 

For over femten år sidan sto eg med begge føtene solid planta midt i ei bunnlaus myr av sorg. Eg var eit medmenneske i situasjonen. Dette var fram til da den største pensumlisten på dødens skule for min del, men eg tok med meg nokre ting meir enn andre. Den gang var eg eit hjelpelaust vitne til at ei nær venninne mista mannen sin, og fekk heile fundamentet sitt rotert 180 grader. Minst. 

Det som framleis sitt litt i meg, er at dei som sto litt lenger ute frå denne situasjonen, dei brukte ord som "klippe" om meg. Dei gav meg kreditt for at eg stilte opp. Nokon prøvde vel strengt tatt å fiske ut av meg kva vi delte av tankar óg, men det var nyttelaust. Døden er på mange vis privat, sjølv om sorg ofte blir drege ut i ljoset.  

Sjølvsagt stilte eg opp. Sjølvsagt kasta eg spilder og spade som far ville sagt, og drog dit så fort eg kunne. Men det var ikkje eit offer. Eg vil ikkje kallast oppofrande og bli beundra for å være eit medmenneske. Eg var ikkje der berre fordi eg tykte synd på. Eg fekk ei tillitserklæring større enn fatteevna, og eg tok det på alvor. Ja, det var tungt, uverkeleg, panikk og vakuumkjensle døgnet rundt, men samstundes så lærte eg meir om meg sjølv og vi om kvarandre enn på alle dei åra vi hadde kjent kvarandre før dette. 

Kanskje forsto eg at dette kunne eg noko om, som eg ikkje visste eg kunne. Her kunne verkeleg hulter- til bulter- hjernen min boltre seg og finne nokre kloke ord og gode svar fordi den ikkje er så oppteke av kva ein kan seie og ikkje seie, men heller kva som må seiast.

Tida vi delte var verdifull for meg óg. Det var levd liv, brå læringskurve men livsvisdom eg tok med meg og av den grunn kunne stå med litt stødigare kurs i stormen då far vart sjuk berre eit år etter dette. No er det da diverre slik at erfaringane med sorg og død aukar i talet di eldre ein blir. Det ballar på seg med visdom og ordlause stunder kvart år, og eg har for lenge sidan forsona meg med at sorg og død ikkje er plankekøyring, og at all mi erfaring seier at sorg ikkje forsvinn men endrar form og farge etter som åra går.

Eg skreiv om å sette ord på, lengre opp. Midt i dette er óg det å ikkje trenge å sette ord på. Av og til er det godt å møte forståing for at du berre vil vere stille, gjerne saman med nokon. Eller la samtalen flyte om heilt kvardagslege ting heilt til den plutseleg ber fram eit godt minne vi kan dele.

Eg veit ikkje heilt om eg fekk ned det eg tenkte då eg byrja på innlegget. Det veit eg sjeldan. Men det viktigaste for meg var vel å sette ord på dette litt tankelause som eg ofte høyrer. Denne, etter mi meining, misforståinga om at omsorg og medkjensle er ei einvegsgate. Eg held fast ved at dette er  

tovegs og like nyttig, eller utviklande, eller givande, for begge partar. Å vere der er ikkje en jobb. Det er ein del av det å vera menneske. Og om ein tenkjer etter, så vil det vera like mykje «lene seg på» som «støtte opp» i det store reknestykket. 

Å avrunde dette er ikkje så lett. det er vel ei repeterande utfordring med dette innlegga som tek over tastaturet og lev sitt eige liv gjennom teksten. 

Eg såg eit sitat som eg gløymde å skrive ned, men som eg hugsar hovudbodskapen i. Sorg er eit overskot av kjærleiken du skulle gi til den som gjekk ut av tida, men som du no ikkje får gjeve han til.

Det rundar kanskje ikkje av eit innlegg med overskrifta «om livets og dødens skule», men sorg er ein del av både liv og død, og då får det berre bli slik.

  

Denne dagen starta flurete, så eg må få greidd han til på eit vis

Inspirert av korleis håret ser ut etter ei uroleg natt, der søvnen var lett og hjelpelaus og harehjarta dundra, så vil eg førebels kalle denne dagen flurete. I mi verd er det da ein ting å gjera, og det er å skrive av seg ullhovud og uroleg puls, og freiste å snu denne dagen til ein dugande ein.

Eg sit i stova, og ser ut på utlampene og dei få vindauga det har vorte lys i. Morgonlyset har ikkje teke tak enno, så det er ukjend verd der ute. Det er kanskje like godt, for då kan eg forestilla meg at det er mildt og mjukt, og berre gode opplevingar som ventar. Eg kan høyre ekko frå barndomen. Mor sa ofte på fredaganskveldane at: I morgon kan de sova så lenge de vil. Det stemmer framleis det, i alle fall om eg ikkje vil sove lengre enn til halv seks. Som barn så kunne eg ligge å tenkje og fundera heilt til eg somna att om eg vakna så tidleg. Innimellom kan eg det som vaksen og. Men i dag var det berre å gje opp, og erklære at dagen var i full gang.

Det er nok datoen og minna som plagar meg ut av søvnen i dag. Det er to år sidan mor sin siste dag. Eg har hatt nokre solide "fryktminne" denne veka. Etterrakster etter mor sine siste dagar der eg vart tilkalla då ho var uroleg i pusten og hadde pustestansar. Eg sto fint igjennom det då det hende, men no som eg ikkje treng å halde hovudet kaldt, så kjenner eg på spor av stresset og frykta. Derav harehjerte om natta. Rart korleis kroppen og hjernen kan leva separate liv på den måten.

No er eg snart igjennom da, og har ei plan for noko av dagen. Eg skal rydda og bytte ut blomane på grava med noko anna. Eg har kjøpt lys som skal settast i steinen, og så skal eg syngja Ha takk o´Gud for dagen, som var mor sin avslutningssong i den tida då skuledagen starta og slutta med song. Eg kan tenkje meg at ho valde den fordi han har eit godt bodskap, men og fordi han er kort. Mor tenkte nok på elevane som var litt engsteleg for å mista skulebussen, så ein song som er fort gjort var ei god løysning på det.

Eg tek fram gode minner no. Det hjelp på pusten og pulsen. Det får meg ned på jorda og i takt med meg sjølv litt. Sorg er for meg som eg beskriv denne dagen, den er flurete. Vi talar ofte om fasar i sorg, og eg trur framleis at nokon tenkjer dei i rekkjefølgje og at etter fornekting, sinne, forhandling, depresjon og aksept så er ein ferdig. For meg og mange med meg så er det ikkje slik. Eg sleng att og fram mellom desse fasane, og har utvida dei med fleire steg. Både frustrasjon, vakuum, tomheit og litt stagnasjon har balla seg inn i fasane, og gjer det meir flurete enn eg har godt av.

Men minna. Dei gode minna. Eg kjem attende til dei, for dei held dei som har gått ut av tida, her i tida med meg i små augneblink.

No ser det ut som nattemørket har tenkt å luska seg bort. Det er framleis 50 minutt til soloppgang, men eg kan sjå fleire konturar i det som var svart då eg sto opp. Både bokstaveleg og metaforisk.

Eg har fått skrive av meg spindelveven eller ullhovudet, og kjenner at spenninga har lausna litt i kroppen. Andedraga er fulle, og alt er mindre flurete enn når eg vakna for to timar sidan.

Det bles, men det er opphalds, så da kan det og vera håp om litt frisk luft utan regn etter kvart. Er lettare å stelle det litt pent på grava og, når regnet held seg borte.

Dette er slike innlegg eg deler med ein snev av tvil. Men kanskje nokon andre har ein flurete start og, av andre årsakar men like fult full av flur og flokar. Da er vi to da. 

Og du: herifrå går det framover veit du.

Fell du ned på golvet, kan du hamne i støvsugarposen

I dag fekk eg eit bilete frå ein god ven, med påskrifta "Du kan no filosofere over denne puslespelbiten om du vil". Så klart eg vil. 

Eg startar med det vi ser mest av. Eit stort hjarte. 

Det er ramma inn med ei gul og ei blå line, så første tanken er at dette er eit godt beskytta hjarte. Sett på anna vis så kan det vere eit hjarte det er vanskeleg å nå inn til. Men..så lenge denne biten er for seg sjølv, så er det fire brot på linjene rundt, som gjer hjarta anten sårbart eller tilgjengeleg. Eg tenkjer kanskje at den enkelte tolkar dette til dømes ut frå erfaringar, kor ein er hen i livet eller korleis dag ein har.

Ein anna tanke eg får, er at sjølv om det manglar nokre bitar akkurat no, så er det like fullt eit hjarte. Eg hugsar eit dikt eg skreiv for mange år sidan, der eg skriv at sjølv knuste hjarter kan fortsette å slå. Det er slik, og av og til kan det mesta vere irriterande, for uansett kva som gjer at hjarta kjennes knust ut, så kan det kjennast litt forædersk at det likevel tikkar vidare som om ikkje noko har skjedd. Som om verda ikkje har stoppa.

Siste tanke eg førebels har gjort meg, er at det må tre bitar til for at hjartet skal bli heilt igjen. Det er noko å tenkje på. Eg tenkjer at ein godt kan ha eit heilt og stort hjarte heilt på eigen hand og, men å ha nokon som fyller dei små og store hjarteromma gjer det sterkare. Eg las ein eller anna plass noko slikt som at: Etter eit langt liv så vil eg at hjartet mitt skal ha strekkmerker. Godt sagt.

Eg går litt bort frå motivet. Vil seie litt om kvifor eg fekk denne puslespelbiten i dag.

Det kjem frå ei rekkje med meldingar vi sende, der eg mellom anna skreiv at eg var litt redd for at eg var denne puslespelbiten som hadde ramla ned frå brettet, og som havna i støvsugaren. Det er eit noko stussleg framtidsbilete, der ein berre blir borte frå det store og heile biletet, og vert liggande i haugen av gamle brødsmular, hybelkaninar og støv.

Det eg ikkje tenkte på da, men som er litt til trøyst no, er at det er da lite som får folk meir frustrert enn eit puslespel der siste biten manglar. Uansett om det er ein av dei hundre himmelbitane, havbitane eller grasbitane, så blir det likevel eit hol. Og det er mange som er på leit etter denne siste biten.

Eg har tidlegare bruka puslespel som ein metafor på livet. Alle desse små og store bitane som skal passe i kvarandre for å lage gode bilete. Dei manglande bitane som lagar hol i biletet. Felta med mange like bitar som gjer at du må arbeide litt ekstra med det feltet. Dei særegne bitane som gjev det vesle ekstra. Men eg har aldri tidlegare sett meg sjølv som ein brikke i eit bilete. Og i alle fall ikkje i støvsugarposen, saman med anna boss. 

Som med alt anna, så er det berre eg som kan gjere noko med alle desse tankane for meg sjølv. Andre kan kanskje ha nytte av nokre av desse krumspringa, henta dei ned og tenkje vidare ut frå sitt perspektiv. Eg tenkjer at det er viktig for meg å ta med meg at alle bitane har sin plass. Uansett. Og mange puslespel er laga frå same maskin, så det kan hende at ein himmelbit frå eitt puslespel finn plass i eit tre i eit anna eit.

Omorganiseringar, valg og leiarstrukturar, sett i fugleperspektiv

Den siste veka kan eg rapportera om travle tider i luftrommet over Svartvassbakkan, Røtet og omegn. I går var det tranane som først hadde reservert tid, alt frå tidleg morgon. Med sine høglytte trompetlydar melde dei sin ankomst, og det var mange formasjonar og gruppeinndelingar å sjå i flokken som var på over 70 individ. Dei svinga seg over heile nerbygda, og det satt ein større flokk på Syltørå då eg var eit ærend der seinare. Ein stor flokk stær hadde ein meir veldresserte og samla opptreden på Bøvra då eg var på tur heimatt. Dei flaug i samla formasjon som bukta seg over ekrene til dei landa i same treet alle saman. Både låvesvalene og tårnseglarane har vorte fleire i lag, men der er det litt verre å sjå systematikken. I dag var det grågåsflokken som hadde morgenøkt. Litt anna lyd, men absolutt mykje kommunikasjon der oppe. Grågåsflokkane har kanskje øvd litt meir, då dei alt begynt å få til små plogar. Men så er det kanskje berre dei som har plogformasjon som mål?

Om det er alle artar som har det likeins skal eg ikkje uttala meg om, men slik eg har forstått det så er den intensiverte flokksamlinga og flygeøvingane ei oppkøyring til fellesturen som går til staden der vinteropphaldet finn stad. Alle dei ulike konstellasjonane og flygeturane er med på å avklara kven som skal leie flokken trygt fram til destinasjonen, og kven som må ha litt drahjelp. Eg trur nok at kvar og ein av desse fuglane har navigasjonsmåtar som er på høgde med både gps og appar, men kanskje er det med fuglane som med folk: ikkje alle er like gode til å lytte til desse navigasjonsverktya. 

Kanskje er det no dei får luka bort desse som overprøver gps-en til fordel for eiga overbevisning om at dei har rett. Dei som stort sett ligg og vakar i dragsuget etter andre, skal vel heller ikkje framst i plogen. Det er ikkje rom for sololøp i stærflokken, for da kan det bli kollisjonar i dei skarpe vendingane. Tranane sine lange vengar er og utsett om det kjem ein vinglepave som freistar å posisjonere seg der det eigentleg ikkje er plass. Skal ein flyge langt, kan det hende at jamnt og trutt er betre enn stunt og skippertak, og eg kan sjå for meg at dei mest fremoverlente tranane fort kan bli for framtung og stupe ned.

Det er rimeleg å anta at nokon får fjøra rufsa til i desse dagar, og det er nok nokon som ikkje tåler det så godt. Det sit nok einkvan som kjenner seg forbigått og lite anerkjent, og hjå tårnseglarane er det sikkert kniving om ansiennitet, så mykje som dei er i lufta. Kanskje er det einkvan tranen som har både brusa med fjøra og skrike høgast, som hvis han hadde kome seg i posisjon hadde ført flokken til vinteropphald i Sibir. Det eg kjenner meg heilt sikker på er at det er ingen som skriv falske reiseregningar eller har bustadsadresse anna plass enn der dei bur. Tafsing derimot kan nok hende. Men ofte vert dei mest aggressive og pågåande bortvist.

Eg tenkjer på dei omorganiseringane eg har vore med på opp gjennom arbeidsåra. Eg tenkjer og på alle stortings- og kommunevala eg har vore med på. Eg tenkjer på alle som har vorte plassert og omplassert, som har vorte vingeklippa og som har staka ut feil kurs og havna ein annan stad enn det som var tiltenkt.

Det burde kanskje vore ein testflygingsperiode. Kanskje må ein sjå meir på oppdrifta som fjærdrakta bidreg med, framfor kor nyussa og blank ho er. Kanskje er det ikkje den med høgast trompetlyd som er rette valget når det kjem til stykke. Eller den med flest timer i lufta, men i dragsuget til dei framfor.

Kanskje skulle det vore praktiske øvingar framfor debattar.

Slik kunne eg sikkert sitte å filosofert lenge, men eg sluttar her, så kan den enkelte spinne vidare om ein har lyst. Og du: hugs å bruka stemmeretten din.

 

Omotau

Tilbake i hjembygda på andre året, og jeg kjenner fremdeles på hvor godt det er å være tilbake til stedet der dialekta mi er hovedspråket. Her har jeg mange både enkeltord eller to-tre som kan beskrive det jeg måtte bruke hele lange setninger for å beskrive på bokmål. Her er det få som ler av enkeltordene, få som sier at de er rare og helt uforståelige. Jeg synes jo sjøl også at vi har mye finurlige og rare ord, men det er forskjell på å le av seg sjøl og å bli ledd av.

Jeg har ofte tenkt på dialekt vs bokmålsknotinga jeg drev med for å lette både min egen og hverdagen for de i rundt meg da jeg bodde på Østlandet. Jeg tenkte mye på hvor mye jeg måtte bruke hjernen mens jeg pratet, for jeg tenkte på dialekt og så måtte jeg finne bokmålsoversettelsen mens jeg pratet eller før jeg kunne si ting høyt. 

Jeg tenkte på det når jeg begynte å jobbe med minoritetsspråklige barn og voksne. Jeg kunne ikke sette meg fullstendig inn i hvordan det var å være minoritetsspråklig, eller hvordan det var i deres ulike tilværelser alt etter som hvor de kom fra, men jeg kunne skjønne litt hvordan det var å måtte tenke en ekstra runde, og kanskje måtte lære seg ti ord for å kunne beskrive bestemte situasjoner eller uttrykke ulike meninger og følelser.

Jeg tenkte kanskje enda mer på dette i de årene jeg hadde kjæreste som var amerikansk og som bodde i Florida. Jeg tror at jo mer noe betyr for deg, jo mer trenger du morsmålet ditt for å si noe om det. Jeg tror det er lettere å bli frustrert over å ikke finne de riktige ordene og det føles tøffere å bli misforstått når du forteller noe som er ditt eget og som er viktig for deg at andre vet om deg eller hører på. Jeg kjente ofte på en egen trøtthet eller slitenhet når kvelden kom, som bare satt i hodet. Særlig på dager der vi hadde gjort noe litt ekstra, en opplevelse utenom hverdagstingene. Jeg husker jeg lo litt en gang da vi var i Paris, og hun pratet om at det var litt utmattende å høre et fremmed språk rundt seg hele dagen og at det var godt å komme på hotellrommet der vi bare pratet engelsk. Hun skjønte ikke helt hva jeg lo av og hva jeg mente da jeg sa det kanskje var dobbelt opp for meg. Jeg skjønte det da. I mitt hode. Det var da enda noe.

Før jeg skriver videre, skal jeg forklare overskriften. Jeg våknet opp med dette ene ordet i hodet i dag. Omotau kan oversettes med mistrøstig, uvillig eller uhuga (Jf dialiektboka Ord til gangs).

Da jeg våknet opp i dag kjente jeg en sterk motstand og uvilje til å stå opp. Første gangen jeg var våken, kunne jeg høre regnet mot ruta. Det økte vel ikke lysten til å stå opp det heller. Neste gang var det helt stille, så jeg skjønte at det ikke var regn lengre. Like vel hadde jeg denne intense følelsen av å ikke orke å møte dagen. Jeg kjente på en uvilje mot en ny dag, og en sterk trang til å krype langt under dyna. Alt dette ligger i ett ord for meg: Omotau.

Jeg tror slike følelser fødes og utvikles i underbevisstheten. Jeg tror at dagens omotau er et resultat av det å hele tiden skulle sette en fot foran den andre, samtidig som det er snublerøtter og myr så langt øyet kan se. Det er så lite som er plankekjøring for tiden at det kjennes ut som hvert skritt må planlegges og hvert ord må veies. Og så klarer jeg ingen av delene. Jeg tror ikke noen klarer å planlegge hvert skritt og veie hvert ord. Men det blir mye tydeligere i enkelte posisjoner enn i andre. I slike tider er det kanskje viktig å tenke tilbake til matematikkens konstanter og variabler. Jeg må huske at det finnes begge deler, og at begge deler er nyttige.

Dagens blogginnlegg henger godt sammen med det foregående, med overskriften om at det blæs på toppan. Der skrev jeg om det å ende på nederste trinn i kjellertrappa, og å komme seg opp noen trinn ganske raskt. Men kanskje jeg må tenke annerledes. Kanskje det er mot lavere lende jeg må trekke når det blåser på toppen. Kanskje jeg må litt nedover lia, der trærne kan gi ly mot vinden. Kanskje finner jeg en stor stein, en konstant som jeg kan huke meg ned bak for å få en pause fra vinden. Har jeg glemt Terje Nilsens vidunderlige ord? «For bølgan som bryt brått oppetter stranda, dæm trækk sæ stilt tebake kvær en gang».

I skrivende stund er sola i ferd med å skape god stemning ute. Den gjør i alle fall en innsats mens skyene driver att og fram på himmelen, sikkert hjulpet av den litt for ivrige vinden som gjør litt mye utav seg for tiden. Det er på tide å komme seg ut i frisk luft. Kjenne vinder ruske litt i håret, og la fuglesangen ta litt over for støyen i hodet. Jeg skal lete etter de gode variablene i dag. Og de gode konstantene. Lysglimtjakt er aldri forgjeves.

Men når det bles som verst på toppan, og når galskapen får rå.

Overskriften er hentet fra Åge Aleksandersens Levva livet. Fortsettelsen er « Ska vi hold omkring kværannner, å vi veit det her ska gå». Åge har en tendens til å si mye med få vers. Han har mange gode linjer som jeg kan ta med meg i hverdag og fest, og det er rett som det er at det dukker opp en strofe i egnede øyeblikk, slik som i dag. For det er dager da man trenger slike påminnelser mer en andre.

Jeg hadde en veldig hyggelig kveld i går. Jeg har skrevet tidligere om at det finnes noen diamanter blant gråstein. Disse menneskene som man kan være helt seg sjøl sammen med. Uanstrengt og lett prat om det som måtte falle oss inn. Spøk og alvor. Ingen skjulte agendaer eller sidespark. Rett og slett bare trivsel og stressfritt.

Utfordringen med slike kvelder er at man senker skuldrene og med det åpner for det man stenger ute for å ikke komme ned til det siste trinne i kjellertrappa. Trinnet som lyset fra lyspæra ikke når frem til. Det er som regel i nattemørket at jeg rusler ut og havner der.

Nå er det ikke slik at jeg tillater meg å bli stående på det trinnet så lenge, men jeg kjente på at kreftene var litt få tidlig i morges, og jeg måtte puste litt og tenke litt for hvert trinn oppover igjen. Sikkert fordi jeg ikke har kjent på at jeg var her. Jeg har bare ignorert det.

Jeg ville ikke vært foruten verken kvelden i går eller formiddagen i dag, for det er levd liv begge deler. Men det er det jeg har Åge til da.

For Åge holder fast på at vi veit det her ska gå. Og selv om jeg ikke har noen å hold omkring, så skal jeg nok en gang sette sjøbein og rope ut i regnet at jeg har troen, viljen og håpet. Det vil åpenbare seg en plan snart, og da skal jeg være klar.

Vi pratet om tilfeldigheter i går.

Tilfeldigheter er egentlig ikke det, tenker jeg. Det er heller små trappetrinn og muligheter som vi må ta kloke valg i forhold til. 

Jeg tror nok at noen av mulighetene jeg har hatt, har jeg tenkt for mye og lenge på. Helt til de ble borte. Det er nok ikke slik at vi må gripe alle sjanser og muligheter. Men for å komme videre så må man være i bevegelse. Og kanskje må det noen små løpeturer og til og med spurter til mellom alle steg for steg-etappene. 

Det skal visstnok bare et sandkorn til for at en østers skal lage en perle.

Kanskje vil det si at det skal bare et lite steg til før drømmer går i oppfyllelse.

Og like så at det skal bare et steg til for at drømmen går i knas.

Det som er sikkert er at det skal ikke så mange dråpene til før begret renner over. Og da må jeg virkelig snu meg 360 grader rundt for å se meg om etter neste gyldne flagg. 

Gyldne flagg er ingen land sitt. Det er ingenmannsland sitt flagg, og det er opp til den som finner det å ta det med videre.

Det var et gyllent flagg som fikk meg hit. Nå må jeg se om det er et annet et som vifter til meg, som gir meg et hint om neste steg.

Jeg ser ut på en stor og litt brun elv. Regnværet lager et eget filter på rutene jeg ser gjennom, men jeg trenger ikke se hekt klart for å se at elva renner forbi slik den alltid har gjort.

Stabil, til tider en trøbbelmaker, men trygg like vel. Et hjem for mange. Et matfat for noen. En livsnerve, en veiviser, en næring til liv.

Elva får meg tilbake til røttene. Røttene mine har alltid hatt denne elva til å holde dem i live. Den kalte meg tilbake til der det startet.

Jeg er alene om roret, men bruker ikke gps. Jeg vingler heller litt og leter litt.

Skulle ønske det var mangrover her.

Mangrovene er solide. De er fundamentet som står imot orkanene, som holder elvebredden på plass når det raser rundt.

Mangrovene gir ly og husrom til mange, og i mangrovene er det både venner og fiender som lever side om side. Men selv om det er spis og bli spist, så er det mest fredelig. Små krabber og bittesmå yngler holder stand og blir store. Vandrer sakte ut i større farvann, evig takknemlig for mangrovenes trygge fang.

Trygge fang.

Jeg er vokst opp med trygge fang rundt meg.

Jeg har vært og er fremdeles trygt fang for noen. 

Jeg er nok ikke en mangrove, men jeg prøver å ligne litt.

Jeg har da stått igjennom noen stormer,

uten at røttene har blitt revet opp.

Samtidig har jeg også prøvd meg som avlegger flere steder.

Det var bare ikke riktig grobunn.

Men nå. Nå som jeg er tilbake, ved Surna sine bredder,

kan røttene igjen feste taket.

Jeg lar blikket gli nedover elven,

og drømmer om gode soldager

der jeg kan seile medstrøms igjen.

En god nummer fire?

Dager finnes i mange farger og fasonger. Noen er for korte, mens andre er for lange. Noen bråstarter mens andre drar seg av gårde som en liten fiesta 1,1l i en bratt bakke. Noen dager er blå, mens andre er lysegrønne som håpet. Rosenrøde dager er ikke en illusjon, men jeg tror kanskje man også kan ha sett sin siste rosenrøde dag. Svarte dager må man tåle. Jeg tåler de dårlig på en solskinnsdag, for de skal liksom være litt varmgule de. Grå dager med sølvkant kan være like gode som en fullblods varmgul en.

Diktet som følger var skrevet på en litt svartere dag. Det er kanskje i det svarte det er lettest å være fullstendig ærlig, på grensen til kynisk. Når det er svart så er det ikke så mye å spare på.

Jeg har latt diktet modne, og kjenner på at det er litt tosidig å legge det ut, men så er det trua på at noen andre kan kjenne seg igjen og ha nytte av det da.

Bær i minnet at det var skrevet i sort, og bruk ikke en tanke på å skulle si at det ikke er slik.

Tenk heller på ditt eget og sørg for å sett deg sjøl litt høyere enn det du gjør.

Jeg har aldri vært nummer en,

manglet kanskje den siste spurten.

Jeg hadde kanskje aldri flammen,

som skulle brenne ut siste drivstoffet.

Jeg har sjelden hatt noen som har satt meg først.

Jeg har mer vært et innpass innimellom de andre,

de viktigste personene. De som måtte gå foran.

For jeg kunne vente, flyttes på og vente igjen.

Og nå er jeg der at jeg forventer det,

jeg stiller meg ikke fremst i køen.

Jeg stiller meg litt lengre bak,

bak de med albuene og de store behovene.

Et sted på veien sluttet jeg å sette meg sjøl først,

selv i mine egne planer.

Jeg sluttet å sette ord på det, 

for en firer blir bare kalt egoist om hun prøver på et fremrykk.

Men nå. Nå er siste kjæreste forlengst gått videre,

foreldreløs er jeg også på andre året.

Takket være mitt middelmådige liv, 

er det ingen barn å ta vare på, eller hensyn til.

Nå er det bare meg, sånn egentlig.

I alle fall når det kommer til ansvar.

Det er alltid noen å ta hensyn til,

men kanskje skal jeg prøve meg på en andreplass.

Stille før stormen

Det er storveies hvor mange muligheter vi har til å forutse været nå for tiden. Vi har selvfølgelig de tegnene vi alltid har hatt, der vi ser i ulike himmelretninger og forutser når det kommer dårlig vær. Vi ser på vindretninger, på skyformasjoner, på fuglene sin oppførsel...Men i tillegg til alt dette så har det etter hvert kommet bedre tjenester som vi finner på nett og i ulike apper. Nyhetskanalene melder og forbereder oss i dagesvis før det skjer, og i appen til Yr.no ligger farevarslene i form av små trekantskilt som ligger som en liten kortvifte oppe i høyre hjørnet.

Dette er vel og bra for oss som liker å være forberedt. Men, kan det bli litt for mye forutsigbarhet? Har det blitt sånn at disse varslene og appene nå ligner på de menneskene som aldri kan si en hyggelig ting uten at det kommer et men etterpå. "jo da, den buksa der er fin den, men er den ikke litt vid nederst slik at den kan hekte seg på skotuppene". eller værrelatert da: "Det er meldt fint vær på lørdag, men så begynner det å tordne utpå ettermiddagen så det er best å gjøre det du skal før klokka 12". 

Og når værappene blir sånn, så kan vi forbrukerne bli farget av det.

Jeg rekker opp hånda med en gang, og innrømmer glatt at jeg har blitt en sånn en. Jeg tar meg sjøl i å være den som sier ting som " ja, nå er det fint og hvitt, men det er meldt varmegrader til uka, så da blir det bare sørpe og is." Og som det irriterer meg, og sikkert mange i rundt også.

Tro om det finnes en værpessimist anonymous som det går an å melde seg inn i, for det tar jo både luften, spenningen og gleden ut av så mye.

Overskriften stille før stormen er et gammelt uttrykk som gjerne er brukt i overført betydning. Jeg kjenner at det er flere og flere situasjoner som før var en glede i nuet men som nå har blitt en stille før stormen.

I går var jeg først ute med bilen i ulike ærender. Jeg kjørte rundt på nybrøyta og nyhøvla veier, der det er gjort en solid innsats for å få det så slett og ryddig som mulig før væromslag. Jeg kjørte gjennom frosttåke på Bøvra, og så på de hvitrimete trærne som glitret da sola gjorde en liten gjesteopptreden. Jeg angrer på at jeg ikke stoppet for å ta bilde, samtidig som jeg er glad jeg så meg rundt og så det vakre landskapet da jeg kjørte gjennom det.

Senere var jeg ute og gikk en tur i det flotte vinterlandskapet jeg har like utenfor døren. Det var passe kaldt, det var nybrøyta gangveier, det var antydning til is flere steder på elva og jeg så rådyr som tasset rundt på isen i en bakevje. Snøen hang i trærne og jeg hørte frydefull latter fra barn som akte i en av snøhaugene som brøytemannskapet har laget de siste ukene med kraftige snømengder. Det var skikkelig gammaldags vintervær, slik jeg husker barndommens vintre med ski, akebrett og snøhulegraving. Jeg klarte å fryde meg, å leve i nuet og kjenne på at det gjorde godt å gå i den friske luften. 

Men så husket jeg den dystre spådommen om regn til uka, og det tok litt piffen fra meg. Jeg så for meg at veien jeg gikk i går, vil kreve brodder til uka. Kanskje bilen må stå et par dager. Jeg har kort vei til jobb, så det kan for så vidt sees som et i-landsproblem for mitt vedkommende, men det litt slitne kneet mitt er ikke like happy selv om det bare er en drøy kilometer. Det er en grunn til at jeg ikke er på tur i dag for å si det sånn. Jeg brukte opp turkvota i går.

Nok om slitent kne. Poenget er at jeg ikke liker hvordan langtidsvarselet kan ta bort litt av gleden på en nydelig dag. Ja da, jeg vet jeg kan la være å sjekke været. Jeg vet jeg kan jobbe med å ikke la det påvirke meg også. Det er bare det at av og til så er viljen og evnen motparter. De kjemper om eneretten til å diktere tilværelsen. Og jeg liker ikke å bli overrasket av en halvmeter snø eller skøyteis i veibanen heller, så det ligger et dilemma der.

Her er det noe å jobbe med. Jeg vil ikke kalle det et nyttårsforsett, jeg vil heller lage meg et mantra på et vis. Jeg vil ta tilbake den delen av meg som setter pris på de små øyeblikkene på ordentlig. Som glemmer morgendagen til fordel for dagen i dag. Det er nok av andre stiller før stormer. Det er nok av situasjoner i livet der jeg må forberede meg godt for å håndtere det som kommer. Det er nok av små stormer og eksplosjoner som jeg må stå i fremfor å søke ly for, bare for å bli ferdig med dem. Det er nok av regnskyll uten paraply og uforutsigbare tornadoer på det metaforiske planet.

Det er aldri lurt å love noe høyt å tydelig, for omverdenen er full av småpoliti som vil arrestere de som lover noe, så jeg nøyer meg med å jobbe med egen bevissthet. Jeg skal tilbake til de små hverdagsgledene. Til å nyte øyeblikket der jeg ser rådyr utenfor kjøkkenvinduet, eller lyden av de små fuglene jeg hører på turen langs elven. For kanskje er det ikke stille før stormen. Kanskje er det innledningen til en god periode. Kanskje er det en ny vind i emning, som tar meg i riktig retning.

Jeg avslutter med et sitat jeg fant på nett. Det står ingen forfatter, kun @notepad så jeg får ikke kreditert noen. Sitatet er som følger:

Vær som google maps.

Google maps sier ikke "hei, du går i feil retning", hvis du svinger av på feil sted.

Nei, den bare justerer ruten din og forteller deg hvor du skal svinge av neste gang.

Og vipps, så er du ikke ute av kurs i livet.

Ja, det er mulig veien ble endret, og kanskje tar det lengre tid og veien blir lengre, men du er uansett på riktig spor.

Av og til havner du på planlagt destinasjon. Andre ganger tar livet en ny retning.