Ambivalens

Når du er fra en liten bygd, som til tross for definisjonen u-dal på fagspråket kjentes trang over skuldrene, er det ikke til å unngå at det ligg ubearbeidede følelser og hendelser på lur. 

I alle fall er det sånn for meg. 

Tanker om gamle synder, ubesvarte følelser, uforklarte brudd og følelse av utilstrekkelighet. Savn og sårhet. Alt dette kommer rullende som en snøball i nedoverbakke. Det vokser seg stort fordi jeg er her det skjedde. Det er ikke så stort når jeg ikke er her. Kanskje er det litt ekstra denne turen, fordi det ikke er så lenge siden jeg makulerte gamle dagbøker, i en flyttesjau.

Jeg kan ikke skrive alle historiene. Fordi jeg ikke er alene i flere av de, og fordi de ikke påvirker livet mitt lengre. Men de gjorde det. Noen gjorde det. Og siste rest av de slår meg i hodet når jeg er her.

Kanskje er det rart å tenke på noen av dem, særlig enkeltmenneskene, nå som jeg er lykkelig sammen med min bedre halvdel. Ja det er ikke tvil om hvem som er den bedre halvdelen av oss. Men jeg kan godt være den akkurat passe halvdelen jeg. Nok om det.

I tillegg til alle minnene og historiene, eller kanskje et produkt av de, er savnet. Elller sorgen. Eller mismotet. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Dette blir det dikt av. Eller er det prosa? Jeg kan ikke være så bundet av rim, rytme og verseføtter at det blir viktigere enn det jeg vil si..jeg prøver meg.

Savn.

Tenk at et så kort og unnselig ord,

kan sette så dype spor.

Savn etter svunnen tid, etter ubekymret barndomsliv.

Jeg husker og lengter etter tanker så fri,

trygge fang og julens magi.

Årene som gikk, hva var de for,hva ble de til ?

Og hva med meg, hva ble jeg?

Ungdommens dumheter,

ung voksens dårskap.

Prøve, feile, lære eller ei,

hva vet jeg? Nå?  Mye mer. 

Den voksne meg, av ungdomsfesten ler.

Savn, eller sorg,

etter hun som ikke ville mer. 

Som dyttet meg fra seg,

kastet meg vekk, ut av sitt liv.

Var jeg kun et tidsfordriv?

Jeg tror det ikke, men er aldri sikker,

og sårene har på ett vis grodd.

Men noen ganger kan arr klø,

eller kanskje blø usynlig blod,

for meg som fremdeles kan spørre, men ikke vite.

Savn etter de jeg ikke møter,

fordi tiden er for knapp.

Som er der i tankene,

og som jeg skulle sett smilet til.

Eller hørt stemmen, 

for å vite om de har det bra.

Som jeg kunne delt noe av dette med.

En annen gang, neste gang kanskje.

Vi sier det, så får vi se.

Savn etter de døde,

som la mange dager øde,

fylt med sorg og fargeløse timer.

De er her, i minnene, og jeg gledes over dem,

Men minner gir aldri klem.

Store bjørneklemmer,

holde rundt og vite,

at alt, stort eller lite,

kan bli bedre.

Savn etter mor som sto igjen ved bilen da jeg dro. 

Vi prates jo. Ofte, i telefonen. Men rart likevel å dra.

Savn etter hun jeg aldri har delt julen med,

men som likevel hører til.

Som aldri har bodd hos meg,

men som jeg likevel savner når jeg kommer hjem.

Savn fordi hun ville forstå,

fordi alle har baggasje, stor og liten.

Og all baggasje kan ikke sjekkes inn. Eller sjekkes ut.

Den kan kanskje pakkes om?

Er det ikke rart?  Denne baggasjen er vanskelig å miste selv om jeg prøver.

Og denne baggasjen må jeg aldri vente på.

Kommer deisende.

Men den har blitt mindre.

Og sammen med henne kan jeg pakke den ut,

vaske det verste, kaste noe,

eller legge det i en skuff der vi kan se det,

og si at der ligger det, og det gjør ingen ting lengre.

Englesang på første juledag

Tygg litt på dette sitatet: "Tiden tangerer evigheten i de øyeblikk engler bestiger jorda og rører ved menneskers liv". Er det ikke fint?

Sitatet er skrevet av Ragnhild Bakke Waale, og jeg fant det i en bordkalender hjemme hos mor. Sitatet var for denne dagen, og det skal ikke mer til for å sette tankene i sving første juledag.

Jeg har skrevet om engler i et innlegg tidligere, og det er jo samme hodet som tenker nå også, så det kan hende det slenger innom en tanke som er tenkt før. Det er nå så rart med dette hodet. Lagringskapasiteten er begrenset, men det er i mitt tilfelle ingen tilsynelatende systematikk i hva som fester seg, og hva som bare passerer eller alternativt tar en sving eller to for å skape litt krøll og så forsvinner ut igjen. 

Men det var englene ja. Jeg er jo ikke opptatt av glansbildeenglene, bevingede eller ubevingede keruber. Det er alltid hverdagsenglene og de usynlige som vi bare føler tilstedeværelsen av, som jeg tenker på når jeg tenker engler. Hverdagsengler kan selvfølgelig være de helt opplagte, for eksempel mange av de som arbeider i omsorgstjenester, helsetjenester eller frivillige som bidrar til gode øyeblikk for enkeltmennesker som de ikke nødvendigvis kjenner. Her er det mye godhet og nestekjærlighet, helt klart. Men det er ikke de jeg vil skrive om i dag, selv om de helt klart fortjener gode ord hver eneste dag.

Jeg kunne skrevet om navngitte mennesker, sånn som Liv, som er leder av demensforeningen her i hjembygda mi, som sørger for gode foredragsholdere og kunnskapsspredning om et viktig tema men som også sørger for gode tiltak for beboerne på sjukehjemmet. Det lille ekstra som sprer litt glede og varme i tillegg til det de ansatte gjør. Eller jeg kunnet skrevet om Marit, som er nominert til årets trønder etter at hun startet opp " gjengen i ryggen", som samler inn midler og hjelper flyktningebarn på Lesbos. Men jeg skal ikke skrive om dem heller.

Hva skal jeg skrive om da?

Jeg vil skrive litt om englene rundt meg. De som det bor en engel i, som ikke vet det selv. De som gir meg et løft i hverdagen, både når jeg trenger det som mest, men også på en helt vanlig dag. Som i sitatet...som rører ved menneskers liv. Og da i dette tilfelle mitt.

Hva er løft da?

Et løft kan være et smil. Et ekte smil som jeg kan se, eller også høre. Jeg kan få et lite løft av å høre at noen smiler når de tar telefonen og hører det er meg. Ekstra hyggelig er det hvis de svarer med å si navnet mitt. For når jeg da hører de smiler da vet jeg at de smiler fordi det er meg.

Smil som jeg ser er selvfølgelig lettere å få med seg. Jeg har flere rundt meg som smiler, ofte, og det er alltid like hyggelig. Men det er alltid sånn at noens smil varmer mer enn andres. Det handler om relasjoner. 

Relasjoner er en rar ting. Noen relasjoner kan man bygge opp over tid. Noen trenger man lang tid på. De fleste kan jeg kanskje si. Men så er det noen relasjoner som starter ut raskt, som føles trygge og nære nesten med en gang. Og der kommer englene inn igjen. For det kjennes sånn for meg, i møte med de få men vakre menneskene som oppleves som kjente nesten med en gang. Det oppleves som de stiger ned, eller inn eller opp fra det ukjente og rett inn i hjertet mitt. Vel, de kommer kanskje ikke rett inn i hjertet første dagen. Kanskje de kommer mer rett inn i mitt personlige rom, og det kjennes greit ut og ikke som en invasjon. Og så går de derfra og inn i hjertet.

Jeg blir aldri fortrolig med at det kan skje, men jeg anerkjenner at det skjer. Dette er mine engler. De ser ikke veggen rundt det personlige rommet, eller sikkerhetskontrollen rundt hjertet. De ser det ikke, men de trenger seg ikke på. De har de rette nøklene, og de kommer smilende gjennom barrierene.

Englene mine er både unge og gamle, og de har alle forskjellige roller i forhold til meg. Men fellesnevneren er altså gode smil og varme klemmer. Og de har uten unntak gode øyne som gir meg ro i sjelen når jeg møter blikkene deres.

Men jeg har også, som jeg skrev lengre opp, noen usynlige engler som er med meg. Jeg har noen som jeg kjenner er rundt meg. Ikke fysisk. De tar ikke på meg, eller stryker meg over håret. Det er ikke sånn. Det handler mer om at jeg får en intens følelse av at det er noen her. Jeg har faste steder der jeg alltid tenker på de samme menneskene. Jeg kan til og med kjenne lukten av parfymen deres eller andre lukter jeg forbinder med dem. Eller jeg kan "høre" en sang som jeg forbinder med dem. Det rare er at dette er ikke alltid døde mennesker. Men noen av dem har jeg ikke sett på veldig lenge, eller de er nære selv på avstand. 

Noen er også dessverre døde. Da er det egentlig mer logisk for meg. Fordi jeg ikke er så redd for alt mellom himmel og jord som jeg ikke ser. Det kjennes litt trygt de gangene jeg tror at det er et pust fra det hinsidige jeg aner. For noen må jo være min englevakt også.

Nå føler jeg at jeg har rotet meg litt utpå og ikke får hentet meg inn igjen. Så da tar jeg en sveip innom kirkegården som avrunding. I går var jeg og tente lys på kirkegården. I tillegg har jeg flere som jeg går forbi og "hilser på". Det sluddet og blåste, og sørpa lå tjukk og blaut, og jeg tenkte at på en slik dag måtte det passe med en sang. Og når jeg sto der og sang Adeste fideles hos den ene, og I'll  be home with bells on hos den andre, i de øyeblikkene så kan jeg ikke huske at jeg kjente verken sludd eller vind. Jeg sier ikke at det ble oppholdsvær. Jeg sier at i de øyeblikkene var jeg så til stede med de jeg sang for , at sludd ble underordnet. Slik ble de mine engler i nuet.

Og med dette underlige resonnementet til slutt, lar jeg engleinnlegget gli ut i eteren

Gammeldags Twitter - eller samtale i tretoppen

- Der er hun igjen.
- Hvem da?
- Hun der med den sorte klikkedingsen som hun sikter på oss med. Hun som alltid bommer.
- Det heter kamera, din gjøk. Det er ikke ment for å treffe oss.
- Jeg er vel ingen gjøk, din fjærball. Jeg er en fink.
- Ja ja. Men hva er det med hun med kameraet da?
- Jeg lurer på hvorfor hun er her, hver dag. Og hvorfor hun går så rart.
- Det er fordi hun tror hun beveger seg stille, og kan lure oss.
- Men hva er det med kamera da. Hva skal hun med det?
- Hun synes vi er så pene, og så vil hun ha bilde av oss.
- Jøss, hvorfor sa du ikke det med en gang da. Se på meg. Er jeg pen nå..uuups, holdt nesten på ramle gitt.
-Tulling. Oi, der er hun i førsteetasjen. Hun som jager ender med kost.
- Ja, det er bra den kosten ikke er så lang at den rekker opp til oss.
- Ser du. Det er kanskje ikke så ille med hun med kamera da eller?
- Jeg synes hun ser litt lei seg ut jeg.
- Ja, hun gjør det. Tror du hun hørte oss? Sa vi noe galt?
- Nei. Jeg hørte i går at de pratet om at hun skal dra til Norge i morgen.
- Hva!? Jeg skjønner meg ikke på mennesker.
- Er det noe galt med Norge?
- Ikke en dritt. Bortsett fra at det er 30 grader kaldere, og da snakker vi celsius altså.
- 30 grader kaldere!? Har ikke disse menneskene lært noe av oss fugler. De har vel fugler som flyr til varmere strøk på vinteren fra Norge også?
- Ja, men det skulle man ikke tro hvis vi ser på hun der.
- Sa jeg det var snø og is der også?
- LOL, som folka sier. Tenker hun angrer når hun kommer frem. Da tenker jeg hun tenker på oss og tiden i bikini ja.
- Ikke rart hun er lei seg.
- Men hun andre da. Hun som hun med kamera besøker?
- Hun skal bli. Er nok litt lei seg hun også.
- Fordi hun ikke skal til kulden og snøen?!
- Fordi hun andre skal dra, vel. Tulling.
- Å ja. Ja, det er nok trist. Vi er heldige vi da, som skal sitte her på greina vår og twitre.
- Jupp. Å se der er en skilpadde. Akkurat når hun gikk igjen med kamera.
- Hun kommer nok igjen.
- Ja, hun gjør det. Hun må nok jobbe litt og sånn, og så kommer hun igjen.
- Da blir de like glade som oss da?
- Ja, de har det nok aller best når de sitter på samme greina, som oss.

Alternativ adventskalender

I årenes løp har adventskalenderen blitt revolusjonert. Det er vel slutt på de kalendrene jeg hadde, med små plastfigurer inni. Sjokoladekalendrene lever fremdeles, men det har blitt mange av dem, i mange prisklasser. En av de dyreste er vel den fra Pascal. Jeg ser også det er bodyshop-kalendre, legokalender, jeg har hørt om te-kalender og ser at flere har vin-eller øl-kalender. Det erogså koselig å se at flere fremdeles holder på de litt mer gammeldagse og hjemmelagede pakke-kalendrene. Jeg liker at noe holder seg på samme vis.
Jeg så ideen et eller annet sted, om at man kunne ha adventskalender med gode gjerninger bak hver luke. Enkle ting som "bære handleposene for noen opp trappen" eller "måke snø for en eldre nabo". Jeg har jo skrevet flere innlegg oppgjennom tidene som handler om hvor lite som skal til, og denne kalenderen er helt i tråd med det. Erfaringsvis så kunne alminnelig høflighets som "holde opp døren for en annen" og " flytte vesken/sekken din slik at setet ved siden av deg på bussen blir ledig" stå i noens kalender også. Det handler om Fokus. Om å flytte fokus fra alt man må gjøre for seg selv, og til det bitte lille som tar liten tid men som betyr så mye for andre. Jeg synes det er et godt alternativ til adventskalender. Kanskje særlig da, når mange har hodet fullt av alt de må gjøre før jul. For det blir jo som kjent ikke jul uten...alt for mye. Jeg orker ikke gå inn på å minne om " the reason for the season" i år også. Jeg bare stadfester at jul blir det uansett, fordi den er datofestet og til minne om noen. Og, hvis du er en av dem som har hundre ting å gjøre: skriv ned 24 av dem og gjør en av tingene hver dag. La det bli dagens utfordring eller overraskelse, eller nesten en lek.
Et annet alternativ til adventskalender er litt i tråd med lykkekrukken. Skriv ned en ting hver dag som du er takknemlig for, ble glad for eller satte stor pris på. Det kan man trenge hele året, men desember er en av de mørkeste månedene i året, så kanskje man må bringe lyset inn på andre måter. Å skulle finne en positiv hendelse eller ting hver dag, kan bidra til et lite lys i mørket.
Det er så mye Facebook-oppfordringer og utfordringer om å legge ut statusoppdateringer om psykiske lidelser eller kreft, eller enklere som å legge ut et sort-hvitt bilde i sju dager uten kommentarer og folk. Forresten artig å se hvor vanskelig det er for noen å bare legge ut de bildene uten å kommentere.
Hva om vi skulle legge ut en statusoppdatering hver søndag i desember som viste at vi tok oss tid til å sette seg ned og tenne adventslys, mens vi tenkte på noe helt annet en lammerull, pinnekjøtt eller hvor lysene til juletreet var.  Eller om vi ble oppfordret til å sette oss ned hver dag og bare være i nuet, uten å poste det hverken her eller der. Ta oss tid til å kjenne etter hvor godt vi har det. For la oss innrømme det, de aller fleste av oss har det utrolig bra. Og hvis du nå sitter å tenker på noen du kjenner som ikke har det bra: kanskje din kalender skal være å ringe eller besøke denne personen innimellom da.
Jeg starter min adventstid i solen. Her på verandaen, som vanlig med morgenkaffen min og dagens underholdning;en hakkespett, er det lett å ta både fem og ti minutter til å kjenne på hvor godt jeg har det. Solen er vitaminer, men solen er også smertestillende for oss med stive og støle ledd og kropper. Jeg skal jo hjem igjen, og det pleier å være en brå overgang. Men denne gangen skal jeg prøve å fortsette mitt valg av adventskalender: å kjenne på hvor godt jeg har det, og skrive ned en god opplevelse eller noe jeg er takknemlig for, hver dag. Jeg skal også tenne lys på søndagene, og for oss som tilhører den lille gruppen som anerkjenner julen som en kristen høytid, så kan det nok hende det leses et vers eller synges en sang også. Du skal ikke se bort ifra at jeg gir bort setet mitt på bussen eller hjelper noen med et løft også, i løpet av desember. Men det er en del av de totale 365 dagenes oppgaver.
Ha en velsignet adventstid, og enten du har sånn eller slik eller ingen kalender: husk å trekk pusten en gang i blandt. Kjenn kald luft fylle lungene eller varm sol treffe huden. Spis, be, elsk, som Elizabeth Gilbert ville oppsummert det.

Ikke alle kan leve side om side i samme dammen

Morgenkaffe med utsikt til den fredelige dammen med skilpadder som nekter å la seg avbilde, gir inspirasjon til mye. Men i dag ble dammen en metafor sett i lys av små glimt fra norske nyheter.
Jeg skrev en gang et innlegg som het noe slikt som "livet er for kort til å lese kommentarfelt". Dette er en leveregel jeg har fulgt ganske mye, men noen ganger blir jeg litt fristet like vel. I det siste har det vært noen saker som jeg har lest noen få kommentarer på, og biter av disse kommentarene har tydeligvis satt seg i hodet mitt, for i dag kom de veltende ut, ukronologisk men med en egen orden som for så vidt var en disposisjon til dette innlegget.
Jeg har ikke kommentert så mye rundt det med at ordet indianer skal ut av ordbøkene, og jeg lot også Jensens kostyme gå relativt stille forbi. Ikke fordi det er uviktig, men fordi mange nordmenn er like dårlige på å håndtere ytringsfriheten i kommentarfelt som de er til å håndtere alkohol i syden, og jeg ville ikke frivillig legge ut et innlegg eller en kommentar som kunne gi vann på mølla.
Jeg har i de siste syv årene vært en del turer til USA. Alt på første turen skjønte jeg at begrepet "Native American" var benevnelsen man nå brukte om Amerikas urbefolkning, (som på grunn av Christoffer Colombus sin feilnavigering eller feilberegning har blitt kalt "Indians".) Amerika har i årenes løp prøvd å rette på den urett som de har begått mot sin urbefolkning, og en riktigere benevnelse er vel et av tiltakene. Og det har ikke vært store debatter her rundt innføringen av en mer korrekt benevnelse av en folkegruppe, så vidt jeg vet. Nå er det fristende å trekke dette inn i en debatt om hvordan Norge har behandlet sin urbefolkning, og at vi også forsøker å gjøre bot, og bør fortsette med det,men jeg lar den ligge.
Det var Jensen og kostymet og det store norske leksikon jeg var inne på. Du store min tid så mye ny kunnskap man kan få ved å lese kommentarfeltene. Ikke visste jeg at det var en menneskerett å få lov til å leke kåbbåy og indianer. Jeg visste forså vidt heller ikke at jo mer du har lekt kåbbåy og indianer og ikke minst lekt uten hjelm, jo større utfordringer ser det ut til at man har med rettskriving. Hm, kanskje det ikke er ufarlig å leke uten hjelm. Nok om det. Jeg har heller aldri visst at retten til å bruke ukorrekte benevnelser og retten til å bli fornærmet når man ikke kan bruke de ukorrekte benevnelsene går foran retten til å bli benevnt med en akseptabel benevnelse. Jeg finner det meget interessant at de samme folkene som regelrett sutrer over at de ikke kan bruke ordet indianer, i samme setning kaller Native Americans hårsåre og sutrete.
Det er kanskje ikke så lett å sette seg selv i en annens situasjon eller gå en mil i andres sko. Men jeg skulle likt å visst hvor mange av de samme tidligere norske kåbbåyene som ble med i hylekoret da ulven kom på melkekartongene. En kommentar i den anledning var ikke et kommentarfelt, men en overskrift til et innlegg. Jeg husker ikke ordrett, men det var noe sånt som "Kan det være et problem om noen tegner profeten Muha....hva f...Ulv på melkekartongen. Er det mulig?!". En av favorittene mine i kommentarfeltet under melkekartongbildet var "Tror Tine at det ikke er samarbeid mellom sauebønder og melkebønder". Jeg undrer meg fremdeles over den. Det var selvfølgelig mange kommentarer om hensynsløshet, mangel på respekt osv. også. Jeg var veldig fristet både til stille spørsmål ved den fulle forståelsen for Jensens valg av kostyme kontra hylekoret rundt ulvebildet, men det hadde bare blitt møtt med usakligheter og i verste fall trusler. Jeg var også fristet til å ta det helt ut og spørre om det var mer respektløst å provosere de som ikke liker ulv enn vi som ikke liker nisser, og som har blitt provosert for ikke å si torturert i årtider. Men fornuften tok meg der også. Man tuller ikke med ulv.
Ulvebilde-debatten dabbet av. Neste sak var den triste saken om syttenåringen som overfalt tolvåringen. Der må jeg si jeg vegret meg for å lese kommentarer, men jeg måtte bare. Hvorfor? Fordi NRK hadde skrevet en oppfordring. De presiserte at både gjerningsperson og offer var barn, og ba folk ta hensyn til det i sine kommentarer.
Første kommentaren som møtte meg, var en med masse ord som jeg ikke vil gjengi, der budskapet var øye for øye tann for tann hva straff angår. En annen kommentar sa at søttenåringer ikke var barn, begrunnet med alle søttenåringene som kjempet og falt i andre verdenskrig. En kommentar skilte seg kraftig ut: "Hvorfor i all verden har dere kommentarfelt på denne artikkelen, NRK?". Den trykte jeg liker på, fordi jeg tenkte akkurat det samme. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på utsagnet mitt lengre opp, der jeg sammenligner håndtering av ytringsfrihet med alkohol på sydentur.
Siste artikkel. I går. Jeg leste bare overskriften, som sa "De fleste av de som blir kastet ut av kommentarfelt, er menn i femtiårene". Overskriften sier jo egentlig bare noe om den lille gruppen som blir kastet ut fordi de har for stygge kommentarer. Jeg tror ikke det var kun meg som bare leste overskriften, men det kan se ut som det var bare meg som leste den sånn som jeg leste den. Første kommentar: jeg har leste stygge kommentarer som er skrevet både av kvinner og av bønder. La meg gjette at kommentaren var skrevet av en mann i femtiårene. En annen kommentar sa "vi må huske at menn i femtiårene ikke er vant til å si sin mening , og at det da lett kan bli litt mye når de først gjør det". Kan det være skrevet av et medlem i et bitte lite religiøst samfunn der menn skal tie i forsamlinger, og menn skal lyde kvinnen?. For meg var det et interessant stykke lesning fordi jeg aldri har tenkt på kjønn eller alder på de som skriver de styggeste kommentarene, men at de ofte tyr til disse "jeg ble slått som barn, og det ble folk av meg. Jeg troen ikke barn har vondt av en smekk"- argumentasjonene. Og at vi kanskje havner minst femti år tilbake i tid før vi finner fysisk avstraffelse som "fortsatt ikke uvanlig". Jeg håper jo vi skal lengre bak i tid, men...
Jeg har ingen fiffig avrunding på dette innlegget. Jeg håper bare at søttenåringen og tolvåringen ikke leser kommentarfelt. Fordi ingen av dem har godt av det. Jeg må også si at jeg finner det forfriskende med ulv på melkekartongen, og håper den ikke er borte. Det vil ikke si det samme som at jeg er i mot verken bønder, sauer men at jeg er lei av nisser og liker at den norske faunaen pryder kartongene i stedet.
Jeg ser ut på endene i dammen. Det er ikke slike pene stokkender med glinsende grønt. Disse endene er ikke spesielt vakre. Og de kommer inn for landing på en lite grasiøs og mer klumsete mageplask-måte enn noe annet. De har sin rang, og de dytter og kvekker til hverandre. Men de står i samlet flokk når naboen kommer med kosten for å jage de ut av blomterbedet. Da er det en for alle og alle for en. Også når de kommer opp igjen tjue sekunder etter at naboen har gått inn med kosten. Da er liksom kvekkingen litt skadefro og samstemt. Men endene plager ikke ibisene. Og ekornene får være i fred. Og skilpaddene driver sikksakk mellom fuglene og fiskene, og kunne ikke brydd seg mindre. Ser de på oss mennesker sånn også. Tror de det samme om oss. At vi lever i harmoni og ikke kunne brydd oss mindre om hva naboen gjør. Kanskje, for de har jo ikke nettaviser og Facebook og kommentarfelt.

Jeg trodde jeg visste hvor skilpaddene sover om natta

Kanskje de fleste mennesker er litt sånn som meg? Litt raske til å lage teorier som for så vidt er kunnskapsbasert, men der reaserchperioden er litt kort. Kanskje det er bare meg? Vel, det var i alle fall meg som trodde jeg hadde funnet ut hvor skilpaddene sover om natten.
Men kanskje jeg må starte med begynnelsen.
Jeg sitter i skrivende stund på en veranda i Naples, Florida. Utsikten er frodige trær og en vakker middels stor vanndam, med et ganske så allsidig artsmangfold. Det er fisker som spretter og ibiser som seiler inn om formiddagen. Det er flere ender som bor her, en hegre har jeg også sett, og i trærne er det finker, ekorn og periodevis bluejays. Ja, jeg har ikke lært meg alle fugleartene på amerikansk og norsk, så det blir litt hulter om bulter.
Da jeg kom hit denne gangen, var det med en viss forventning, for det hadde vært observert en alligator i dammen. I følge ryktet har den flyttet ut igjen nå, men kan vi være sikker på det? Jeg følger med på hver eneste bevegelse, og alt som kan ligne på et par vaktsomme alligatorøyne. For å være ærlig så er kanskje mine øyne vel så vaktsomme som alligatoren ved tanken på at det kan bo en her. Men nå løper historien av gårde uten skilpaddene som den begynte med. Tilbake til dem.
Sist jeg var her, var det tre skilpadder her. I alle fall var det så mange, på det meste,  som duppet i overflaten samtidig. Så da konkluderte jeg med at det var tre skilpadder som bodde her.
Som mange av oss fikk med oss, så var kategori 5-orkanen Irma ganske nådeløs tidlig i høst, og Naples var i orkanens øye. Det gikk bedre enn forventet, men det vil ikke si at det gikk bra. Det er mange ødelagte tak å se fremdeles, og det er tynnet ut betraktelig i trerekkene. Mange er selvfølgelig husløse også. Men de stolte Floridianerne har ryddet som noen helter, sikkert for å slippe å daglig bli minnet på om den skremmende opplevelsen. Man glemmer ikke, men man lever videre.
Tilbake til dammen. Etter orkanen var skilpaddene borte. Vi trodde kanskje at de også hadde blitt offer for naturkreftene, for små økosystemer som dette kan lett bli forstyrret av oversvømmelser, regn, og alt som blir revet opp et sted som også må lande igjen. Men en uke før jeg kom hit, var skilpaddene observert igjen. Nesten samtidig som alligatoren. Jeg må si jeg ble litt glad jeg altså, for jeg syntes liksom jeg hadde blitt litt kjent med disse skilpaddene.
Og nå kommer jeg til teorien om hvor skilpaddene sover.
I går morges var jeg også oppe samtidig med fuglene. I hvertfall ble det mer og mer liv i trærne etter hvert som jeg tuslet rundt med kameraet mitt. Jeg har en teori om at fuglene sier, litt irritert til hverandre: pass dere. Nå kommer hun der gærne med kamera igjen. Hun som prøver å være oppe før oss. Hun som tror hun kan gå lydløst i tørt løv. Og så ler de litt, det hører jeg på kvitret.
Mens jeg gikk omkring, teoretisk sett lydløst, så fikk jeg se noe i vannkanten, helt inne ved land. Det var et stykke unna, men i kamerasøkeren (etter å ha zoomet inn med telelinse) så det ut som enten et lite hode eller et alligatorøye. Jeg gikk sakte, og så stille som jeg kunne, mot stedet. I tilfelle det skulle være alligator, så var aldri planen å gå helt ned til vannet, eller helt nært.
Jeg var fremdeles ti meter fra da hodet, for nå så jeg at det var et hode, dukket, og jeg kunne se skilpadden gli sakte ut fra land og ned mot dypere vann der jeg ikke kunne se den. Men ut fra denne observasjonen, og en observasjon i mars der en av skilpaddene stadig svømte mot land på det samme stedet, oppsto teorien om at det er her skilpaddene sover om natten.
Derfor var jeg i dag ute, enda tidligere enn i går, for å se om jeg kunne få et skilpaddebilde før de våknet. Hun som måtte opp for å gå på jobb syntes nok, som småfuglene, at jeg var litt gæærn da jeg fortalte at jeg trodde jeg visste hvor skilpaddene sov, og at jeg skulle vekke dem. Men hun er snill, og bare lo litt og sa at jeg var litt crazy på en god måte. Jeg tar den.
Så der var jeg altså. Klokken kvart over sju. Snikende, i åpne strandsko med fuktig gress som kilte trøtte tær, i den grad tær kan være trøtte da. Med hevet kamera gikk jeg atter en gang innbilt lydløst mot stedet der skilpadder...ikke sover om natten.
Naboene begynner å våkne. En av ibisene har nettop seilt elegant inn fra sør. Lurer på hvor de sover? Finkene, i mange valører, synger litt mer nå som solen har kommet høyere på himmelen, og et ekorn løper rundt med bustehalen rett til værs. En firfisle har klatret opp den slette veggen, og sitter utenfor nettingen på verandaen, og nyter solen før den blir for varm. Kanskje den er moren til den bitte lille firfislen jeg fant under sandalen min her ute i går ettermiddag? For i går fant jeg en firfisle, ikke større enn fire centimeter inkludert hale, og den er lang. Jeg tok selvfølgelig bilde av den, for mens den største reptilen lar vente på seg, så må jeg ta de fotoøyeblikkene jeg får.
Kanskje det høres litt rart ut å være fornøyd med en bitte liten firfisle når det skulle vært en alligator her. Jeg synes ikke det. Den fredelige dammen der alle lever side om side og alle har sin rolle, er til like stor glede hver eneste dag. Ideen om alligatoren gir meg spenning i min fredelige tilværelse, men den overskygger ikke gleden over å se alt det andre. Og akkurat nå er jeg så inderlig takknemlig over å være her, og for at jeg har evnen til å glede meg over en bitte liten firfisle, on god slurk kaffe og solens første varme stråler som treffer meg akkurat nå.

Det er forskjell på komfortsone og hemsko

Å skrive dette blogginnlegget kjennes litt dristig, men ikke dumdristig. Det er så mye inni et hvert menneske, som vi bare ser små glimt av. Og jeg er ikke imot litt mystikk, langt ifra. For eksempel så er det mye jeg får vite ved å ufrivillig bli deltaker i andres telefonsamtaler, etter mobiltelefonens inntog i menneskeheten, som jeg gjerne skulle ha sett forble ukjent for meg.
Derfor er det en viss gåing rundt grøten her nå, før jeg hiver meg inn i det egentlige innholdet.
Det nærmer seg jul, og det er mulig det alt har startet, men hvis ikke så vil snart alt ha et snev av jul i seg. Alle ord gjør seg visst bedre med jul foran. Nå er hun i gang igjen, tenker dere kanskje. Nei, jeg har ikke tenkt å skrive om julehysteriet og alle ensomhetsartiklene som vi snart vil finne i sosiale medier og presse. Jeg har tenkt å grave litt dypere, og komme frem med noe litt mer personlig, som jeg deler med få men som jeg nok har felles med mange. For med julen kommer alle forventningene om å være sosial. Det skal spises og drikkes i mange anledninger, for alle må vi sees en gang før jul. Som om julen er på en annen planet, og vi ikke vet om vi sees igjen.
Jeg har vel ikke lagt skjul på at jeg ikke er særlig begeistret for store selskap og festligheter. Kanskje jeg ikke har vært så diskret med å uttrykke min usikkerhet og minimale begeistring for slike settinger heller, men jeg får stadige tilbakemeldinger om "jøss, det har jeg aldri tenkt over", så noen lar seg forlede av et tilsynelatende rolig og bekvemt ytre.  I årenes løp har jeg blitt flinkere til å være ærlig og takke pent nei, både til bryllup og bursdager, i stedet for å finne på unnskyldninger. Og ja, jeg sier flinkere, og jeg står inne for det, for en invitasjon kan man si ja eller nei takk til. Mange synes det er uhøflig, og vær så god. Det er lov det. For meg så har det vært min måte å unngå å bli regelrett syk. Når kaldsvetten kommer alt når invitasjonen kommer per post, e-post eller messenger, så har jeg rett og slett tatt meg den frihet å verne om meg selv og tatt bort presset ved å takke nei.
I årenes løp har denne uroen min forgrenet seg til å gjelde ikke bare store forsamlinger og høytidelige anledninger, men også begynt å omfatte mindre og uformelle anledninger. I slike anledninger har det ikke vært invitasjoner og ja eller nei, så jeg har på en måte bare forsøkt å gli under radaren. Dette er ikke nødvendig vis enkelt, og jeg finner det rimelig å anta at det er noen som har forstått at det er mer enn tinnitus og slitenhet bak når jeg avstår fra deltakelse i julelunchen eller julebordet og påskelunchen på jobb. Jeg står for de valgene også, men det kjennes ikke alltid greit ut.
Men så, plutselig en dag så slo det meg at nå hadde jeg blitt så flink til å si nei takk at det hadde gått en automatikkk i det. Jeg var i ferd med å bli helt uten sosial kalender. Ja, det var behagelig å slippe å tenke ihjel anledninger, og ukomplisert å ikke ha noe å skulle ville, men samtidig så er det noe med frivillig utenforskap som ikke er bra for verken sjelen eller personlig utvikling og trivsel. Og så var frøet sådd.
Det er kanskje optimistisk å skulle lære 48 år gamle hunder å sitte, og denne hunden er i alle fall ikke noen veskehund som bare kan flyttes med en håndbevegelse. Det har vært litt av en jobb, og jeg skjønte veldig fort at det var viktig å velge anledninger med omhu. Jeg har skrevet et eget innlegg om den ene anledningen, som var en utrolig fin opplevelse i en femtiårsdag.
Jeg skal ikke ramse opp anledninger, nedturer eller oppturer. Jeg vil heller si noe om hvor lite stuereint det oppleves å ikke fryde seg over invitasjoner til små og store anledninger.
Jeg har ikke oversikt over hvor mange rundt meg som kjenner det likedan. Jeg vet ikke hvor mange som har de samme klamme hendene og den samme klumpen i halsen med tanken på noe som veldig mange andre gleder seg masse til. Men det er ikke så ofte jeg hører noen si noe om det, så det tyder på at det a) ikke er så mange eller b) at det ikke er greit å si det høyt.
Jeg stanser opp litt her, for å klargjøre noe. Dette innlegget handler ikke om sosial angst. Jeg vil ikke henge det på introvert-knaggen heller. Jeg prater om en lavere grad av mishag, som ikke handler om diagnoser og definisjoner. Jeg vet at for mange er det et uoverkommelig problem å delta i samfunnet, og da handler det mer om en funksjonsnedsettelse. Det er ikke det jeg skriver om.
Jeg prater om at noe, for noen, er snikende mønstre og repetisjoner som etter hvert lever sitt eget liv hvis de får lov til å være uforstyrret. For meg handlet det om min egen fortrolighet med at "jeg bare er sånn at jeg ikke liker tanken på å delta i alle slags anledninger med masse mennesker". Jeg sier ikke at jeg ikke fortsatt har eller vil ha den, men jeg sier at jeg lot dette omfatte alt, og at for meg så ble det et vendepunkt fordi det ikke er greit. For å si det på en annen måte: Noen ganger er man sånn. Andre ganger kan man komme til et punkt at man ikke vil være det, i alle fall ikke hele tiden, og jobbe med det. For meg er det slik. Jeg prater bare for meg sjøl.
Motivasjonen for dette kommer altså innenfra. Jeg ønsker å utfordre meg sjøl litt, og målet er mer glede enn gru. Jeg har ingen ønsker eller ambisjoner om å bli en sosial sommerfugl, selv om jeg må si at jeg er litt misunnelig på de som er det.
Som jeg beundrer disse som kommer inn i et rom, rak i ryggen og strålende av sjøltillit. Disse menneskene som alltid har noe interessant å prate om. Som deler fritt av sitt repertoar og som ser ut til å ha det helt fantastisk hele kvelden. Disse menneskene går gjerne fra selskapet med nye kontakter i telefonlista si, og med uforpliktende avtaler om å ta en kaffe. Og så følger de det opp også.
Jeg er ikke ute etter å fylle opp kalenderen med kaffeavtaler, eller fylle kontaktlista mi med mange nye kontakter, fordi andre gjør det. Jeg vil bare glede meg til det jeg takker ja til. Jeg vil se frem til de få anledningene som jeg velger ut. Jeg vil smile når jeg ser en invitasjon, og glede meg helt frem til og igjennom festen, eller selskapet, slik som den femtiårsdagen som jeg takket ja til med en god følelse. Som jeg gledet meg til og gledet meg igjennom.
Hit hadde jeg skrevet i går, før jeg skulle møte to gode mennesker til en middag og pianobar-anledning. Jeg gledet meg til det, for middag for tre er oversiktlig og fint. Begge disse, mor og datter, elsker mennesker og anledninger, og i løper av dagen hadde det tilkommet fire stykker til middagsplanen. Denne informasjonen kom så tett før møtet at jeg fikk ikke tid til å verken tenke eller grue meg til at det ble flere. Og de fire ukjente jentene gled rett inn i settingen, og det ble bare, om mulig, enda hyggeligere av det.
Hvorfor et slikt overraskende utfall? Jo, fordi jeg ikke hadde tid til å tenke og dissekere hele anledningen på forhånd. Jeg bare ble med på det uten plan, og fant trygghet og ankerpunkter under veis når jeg trengte det. Plutselig kjente jeg meg komfortabel i mitt eget skinn, på grunn av at det som var kjent var trygt, og de ukjente ble kjent underveis.
Kanskje er det dette det handler om. Å se forbi behovet for forutsigbarhet. Å se enkeltmennesker hver for seg, med sine kvaliteter, fremfor å se de som en flokk. En alt for stor flokk. Kanskje?
Jeg sitter ikke med fasiten, og jeg lover ingen ting. Men gjennom å skrive, eller "tenke på ark", så kan det hende jeg kan se mønstret som har blitt for tydelig risset inn. Og hvis jeg ser mønstret, så kan jeg se hvor jeg kan endre det. Ikke for andre , men for meg.  For det er jeg som kan gjøre noe for meg.

Jeg synger stille sanger

Her satt jeg i stillheten, og hørte kjøkkenklokken tikke seg vei mot leggetid. Jeg satt og tenkte på isen som sang så fint på Rundtjern på lørdag. Det er ikke alltid man kan høre isen synge, men på lørdag var den passe tynn, det drysset små isbiter ned fra trærne, og solens spill forsterket isens sang.
Noen ganger skulle jeg ønske at flere tok seg tid til å lukke munnen og lytte. Lytte til isens sang. Noen ganger skulle jeg ønske flere tok seg tid til å se på luftboblene i isen som får regnbuefarger i seg hvis sollyset kommer inn fra riktig vinkel og du har polaroidsolbriller på. Noen ganger skulle jeg ønske flere lyttet til vingen, til ekornet hissige advarsler eller til stillhetens sang, fremfor å la armer, bein og munn bevege seg i ett stadig kjør.
Det er noe eget med stillhet. Den er så myk og vâr rundt meg, og den er større i mørket. Og selv om stillheten ikke alltid er min beste venn, og av og til tar litt mye plass, så er det stillheten jeg savner oftere en lyd, selv om jeg elsker musikk. Og ut av kveldens stillhet, kom dette lille diktet

Jeg synger stille sanger, mens mørket faller på,
en stille sang for den som måtte lytte.
Det er så mye uro jeg ikke kan forstå,
så mye mas og alt til ingen nytte.

Det krangles i hver film, og i enhver debatt,
ja verden rundt er fylt med sinte stemmer.
Jeg tenker at de stilner, nå som det går mot natt,
når alle trekker inn i sine gjemmer.

Jeg kjenner jeg er sliten av verdens jag og mas,
og alle som er misfornøyd med noe.
Jeg undrer meg og tenker nå må vi gjøre stas
på alt det fine, alt det vakre gode.

Nei jeg er ikke alltid full av glede og humør,
og av og til så klager jeg for småting.
Men prøve kan jeg gjøre, kanskje enda mer enn før,
å la de lyse tanker bli min retning.

Se på det du har og vær litt glad for det du får,
vend ditt blikk mot der du sist så solen.
Tenk en vakker tanke om stedet der du står,
og gjør ditt beste med din tid på jorden.

Jeg kunne snudd og gått hjem med lutede skuldre, men ristet det av meg og gikk en annen vei

Dagen i dag kom med blå himmel og sol. Jeg våknet ganske tidlig, sto opp og traktet kaffe, og gikk tilbake til sengen. Ingen ting er bedre enn å sitte i sengen, kjenne kaffelukten spre seg i soverommet, ta den første slurken med kaffe og se ut på blå himmel mens jeg legger planen for dagen.
Jeg hadde sett på facebook at det var observert lakseender på Østensjøvannet de siste dagene, så planen dreide seg ganske raskt om en fototur dit. I og med at det var første dagen med snø, var det også rimelig å anta at det ville være litt is i busker og kratt og kanskje litt på vannet også. Jeg planla ekstra linser og polariseringsfilter inn i fotobagen. Etter hvert var det tid for å iverksette plan fotoekspedisjon, og jeg kledte meg i ull og turutstyr. Lett og ledig, vindtett og passe varmt. Fotobagen ble pakket, og ekstra sekk med lue og vanter og sitteunderlag for å kunne stå på kne for eventuell makrofotografering. Hver gang jeg står i turklær og med fotobag, på tur ut, så tenker jeg :Tenk om jeg hadde vært på tur ut på jobb nå, som fotograf. Og så sukker jeg litt og tenker at jeg tross alt skal være glad for at jeg har en jobb å gå til, med gode folk og mange forskjellige oppdrag. Men det er jo alltid lov å dagdrømme.
Jeg hadde ikke helt beregnet at gårsdagens sørpe var dagens ruglete og glatte underlag. Jeg kan ikke si annet enn at skuffelsen var relativt stor når jeg etter to hundre meter kjente at den ene hoften ikke ville klare ut med kombinasjonen glatt underlag og nedoverbakkene ned til vannet, og oppoverbakkene hjem igjen. Alternative og mindre bratte bakker ville forlenge turen betraktelig, og var lite fristende på dette føret. Jeg tror det var da et par ufrivillige frustrasjonstårer meldte sin anmarsj, at jeg hurtig-evaluerte planen, forkastet den og la en ny plan.
Etter en helomvending gikk jeg tilbake dit jeg kom fra, og krysset veien over til inngangsporten til Østmarka. Lysløypa var mindre isete og lettere å håndtere for stive og trassige apostelhester. Som alltid inne i skogen, særlig så sent på året, kom solstrålene sildrende mellom trærne, og lagde skygger og lysglimt. Snøkrystaller og frosne vanndråper skinte som små diamanter, og jeg var så sent ute at det dryppet og sildret av alt som solen traff. Som alltid er det også med en viss travelhet jeg får tatt bilder når solen står så lavt. Jeg har aldri så lang tid som jeg ønsker for hvert bilde, for når solen lyser opp en frossen vanndråpe, så er det ikke lenge før dråpen smelter eller solen vandrer videre.
Jeg kan tenke meg at mange turgåere som passerte bak ryggen min der jeg sto på kne i grøftekanten med enden i været, ristet litt oppgitt på hodet og tenkte sitt. For la meg være ærlig: Når jeg finner et motiv jeg liker, da er jeg ikke så nøye på hvordan jeg tar meg ut, og jeg kan nok også se litt fanatisk ut når jeg skifter linser og filter og løper litt frem og tilbake mens jeg glemmer meg og prater med meg selv. Midt oppi dette kom det en mann med hund og fotoapparat ut fra en av sidestiene som går på kryss og tvers i skogen. Han kikket på meg og sa akkurat det jeg tenkte: Når man sitter på kontor og er byråkrat hele uka, så må man gjøre noe helt annet på en så vakker dag som dette.
Etter mye lengre tid enn tidligere turer var jeg fremme ved Rundtjern. Der lå isen nesten hel, og solen skinte i frostrøyken. Myra rundt var litt frosset og litt blaut, så det var like utfordrende som det pleier å være å finne det ideelle utgangspunktet for å ta bilder. Jeg trakk inn lukt av fuktig myr, av trær og lyng. Jeg beveget meg att og fram, ned på kne og opp igjen. Jeg fant skygger og solglimt. Jeg koste meg, jeg levde og glemt var lakseender og svaner ved andre vann.
Etter hvert skal jeg laste ned bildene på pcn for å se om jeg fikk bilder jeg kan glede meg over. Men det beste med hele turen var helomvendingen både bokstavelig og i sinnet. Det er ikke gitt at nederlag blir til gode opplevelser. Det er ikke gitt at ett vann kan erstatte et annet, eller en tur kan erstatte en annen. Men når det fungerer, er det en fryd.

Oppsal- symfoni, inspirert av 1812-ouverturen

Jeg starter med å beklage til alle musikere, dirigenter, arrangører og komponister der ute, for det er godt mulig at jeg tøyer ouverturesjangeren litt eller feilstaver ett og annet musikkuttrykk som jeg måtte bruke, for det er en god stund siden min korte korpskarriære, og jeg løper ikke dørene ned i operaen, konserthuset eller andre musikalske arenaer. Det er lite noteark i livet mitt også, det blir mest tekster med besifring i mine sangstunder med gitar. Men la gå.
Uken som gikk kunne gjort seg som en ouverture eller kanskje en symfoni. Det er mulig det er et tegn på at jeg har vært for lite i kontakt med andre mennesker, det at jeg husker så godt alle lydene gjennom uken, men det kan like godt hende at det er en overlevelsestaktikk at jeg ser lydbildet som en ouverture ispedd litt symfoni i stedet for kakofoni.
Mandag morgen minnet om finalen på 1812-ouverturen. Hva Oppsal har med feiringen av Russlands seier over Napoleons Frankrike å gjøre? Ikke så mye bortsett fra at ouverturen som er skrevet i den anledning, har en heftig finale med kanonlyder i seg.
Etter at klokkeradioen hadde vekket meg, og et feberbefengt hode hadde konkludert med at jeg ikke hadde noe utenfor sengen å gjøre, ble jeg liggende i en døs før jeg sovnet igjen. Naboens Harley Davidson minnet meg med sin vanlige korte brumling om at klokka var seks. Bussenes pssjt-lyd når dørene åpnes og lukkes, og den jevne tomgangslyden av biler og busser som sto i kø på grunn av veiarbeidet som pågår, bysset meg til slutt i søvn. Neste gang jeg våknet, var det av en lang og intens pipelyd før et dempet drønn fortalte meg at Mesta måtte ty til sterkere krutt for å komme videre med veiarbeidet. Dette er akkurat det jeg trenger på en dag når jeg ikke skal ut av huset, tenkte jeg før jeg sovnet igjen. Men som ofte i musikken, så er det enkelte sekvenser eller takter som repeteres. Og i tillegg til bussenes psjt og tomgangslyd hvert kvarter var det altså jevnlige lange pip med påfølgende sprengningssalver å høre utover dagen.
Veiarbeid pågår heldig vis ikke evig, men når sprengningssalvene stilnet, tok naboen over. Helt siden jeg flyttet inn, har naboen over meg pusset opp. Takknemlig for at han har en jobb på dagtid, har jeg nesten blitt vant til banke-, sage- og borrelyder fra halv fem og utover hver ettermiddag. De hvinende lydene av støvsugeren etter endt økt har også inngått i hverdagssymfonien så lenge at jeg nesten ikke har hørt de lengre. Men akkurat på mandag, etter en hel dag med drønn og noen korte perioder med spunting, måtte jeg bruke all min musikalitet for å få boringen og sirkelsagen til å høres samstemt ut, og gli inn som bakgrunnsmusikk. Når kvelden gikk over i natt, var jeg heller ikke så tålmodig med kolikk(?)barnet som, etter at oppussingen er ferdig i minst ett rom, har fått soverommet rett over mitt. Jeg er ikke uempatisk, og synes selvfølgelig synd på de som har dette barnet som gråter så gjennomtrengende i lange perioder på natten. Og de venter aldri kjempelenge før de kommer for å trøste, det skal de ha. Det er bare det at det føles litt lenge for meg i underetasjen og barnet som gråter. Jeg skulle kanskje ønske at dører knirket litt lavere også. Ja ja, så er jeg kanskje litt utålmodig i forhold til dette.Men det minner meg litt om tiden i korps, da de ferske klarinettistene blåste litt for hardt i klarinetten sin. Jeg var ikke så veldig begeistret for det midt i en vakker og melodisk trio heller.
Tirsdagens morgensymfoni var mer som normalt, uten kanonaktige drønn. Etter flere timer med bussenes psjt, tomgangsdur og en og annen hverdagshelt med bilstereoen på full guffe, måtte jeg  etter hvert stable meg ut av sengen. De lette formiddagstimene besto av susing i vannrør og den taktfaste tikkingen av kjøkkenklokken, ispedd en og annen skjære som skrattet sin solo når det måtte passe dem.
Jeg måtte på butikken for å handle alle kjerringrådingrediensene som skulle hjelpe med gjennom dagen. På veien dit passerte jeg et tre, der åtte sett med ekornklør lagde en imponerende trommehvirvel. Et av ekornene prøvde seg på en "spill død" taktikk midt på trestammen, men da jeg stanset for å se på han, endret han taktikk og gav meg en overhøvling som godt kunne passert som rapp. Ja, jeg er ikke særlig begeistret for den sjangeren.
Jeg kan ikke forvente at det er stille rundt meg når jeg bor i en leilighet med naboer over, under og på to av sidene. Det er likevel med et lite hjertesukk jeg denne dagen forbederer meg på at det nok en gang tid for naboens oppussings-omkved, eller refreng om du vil, før eine kleine nachtmusik tok meg over i onsdagen.
O du herlige, for å si det sånn. Det er jo bare helt typisk at naboen hadde tatt seg fri denne dagen for å komme i mål med oppussingsprosjektet sitt. Jeg skal ikke skryte på meg store kunnskaper om oppussingsprosjekt, for all del, men tre måneder på 70 kvadratmeter høres mye ut. Ja ja, han utnyttet dagen til fulle da, fra klokka halv åtte til halv åtte. Sirkelsagen sang, og hammeren holdt takten, mens støvsugeren sto for refrenget cirka hver annen time. Jeg bidro til symfonien med spredte nys og hostekuler, nynnet i taushet på prima vera sin sang "naboen", mens jeg drakk ingefærvann.
I dag er det lørdag. Intet veiarbeide. Ingen oppussing. Det er så stille at jeg kan høre mitt eget øresus. Jeg skal ikke si at jeg har savnet det, men her ligger kanskje litt av årsaken til mine lydobservasjoner. Når det inutgangspunktet aldri er helt stille, så blir tilleggslydene veldig fremtredende. Og denne ukens lyder ble selvfølgelig flere fordi jeg hadde flere timer å observere dem på. Men tenk for en komposisjon det kunne blitt, hvis jeg hadde evnen. For når 1812-ouverturen var inspirert av krig og seiersfanfarer, så kunne da vel hverdagslydene fra Oppsal blitt et stykke musikk også. Inspirert av Arne Nordheim kanskje?

Hjerterom og hjertevarme

Dagens blogginnlegg er inspirert av flere. Jeg har ruget på denne et par uker, hvorav den siste uken ble tilbrakt i hovedsak under dyna med en forkjølelse, og da er det jo god tid til å tenke.

Første inspirasjonen kom i form av en melding på messenger. En venninne av meg lurte på om jeg ville være med å spleise på bursdagsgave til en felles venninne av oss som vi skulle i bursdagen til. Jeg, som er totalt fantasiløs når det gjelder å finne på gaver, ble selvfølgelig glad for å bli spurt og rørt over at de tenkte på det.  Men, det beste av alt var at jubilanten hadde ønsket at vi skulle gi gaven som et bidrag til "gjengen i ryggen", som arbeider for flyktningbarn på Lesbos. Det var jo ikke et overraskende ønske, for jubilanten er en av diamantene i steinsamlingen min. Et stort og varmt hjerte, omtenksom og snill og alltid til å stole på. At formålet også handlet om barn er heller ikke så overraskende. Både vi som spleiset og hun som jubilerte, har alle viet vårt arbeidsliv innenfor tjenester for barn og unge, og blir nok litt ekstra berørt når det handler om barn.Jeg kommer litt tilbake til selskapet, men kronologisk sett så må jeg ta en positiv og en litt mindre positiv inspirasjon før det.

Ikke mange dager etter messengermeldingen tikket det inn en iMessage. Den kunne fortelle at min hjertegode sjuårige venn som alltid har vært raus med klemmer og deling av goder, hadde løpt ni runder på skolens idrettsbane i anledning årets TV-aksjon. Det handlet om å samle inn penger og gi håp og skolegang til barn som lever i krigsrammede land. De hadde lært masse om de fem utvalgte landene i løpet av uken som altså endte i denne dagen der pengene rullet inn på en side som het Spleis.

Jeg pratet med den unge vennen, som kunne fortelle at han var ganske så sliten, men som også helt tydelig hadde løpt fordi hver runde skulle omsettes i penger som vi som er slekt og venner kunne bidra med som sponsorer Selvfølgelig var jeg sponsor til et så godt formål. Og stolt er jeg også, for at en sju år gammel gutt bokstavelig talt går en ekstra kilometer for et godt formål. Hurra for skolene som gjør slike ting. Dette er god læring og empati satt ut i praksis. Jeg var inne på siden litt senere, og så til min glede at mange tok dette på alvor og bidro til at skolen samlet inn mye penger til formålet.  Jeg synes også det var litt ekstra stas at alle givere var anonyme. På den måten kan alle bidra, med lite eller stort beløp. Eller ikke, hvis de ikke har råd. For alle har ikke råd til å bidra med penger. Men hjertevarmen og omtanke er heldigvis gratis.

En liten dipp i idyllen ble det da jeg så en facebookstatus som gav meg en emmen smak i munnen.Jeg skal ikke sitere hele statusen, men den omhandlet Norges bistandsbudsjett og årets innsamlingsaksjon, og at det var urovekkende å vite at et land der barn må legge seg sultne og eldre mennesker ikke får medisiner og den omsorg de trenger, sender masse penger ut av landet. Statusen sa noe om at 99% av oss ikke ville tørre å skrive dette inn i vår egen status, men at hun turte fordi "detta er sant".

Det handler da virkelig ikke om å ikke tørre. Det handler om å ikke ville dele en slik status, langt mindre stille seg bak en slik muggen melding. Å sammenligne barn som må gå sultne til sengs her i Norge med barn som lever i krigsrammede land, som ikke får skolegang eller har et trygt hjem eller mat. Jeg sier ikke at det ikke river meg i hjertet at barn i Norge må gå sultne til sengs, men jeg lar ikke være å støtte tv-aksjonen, gi bursdagsgaver som går til flyktningbarn eller sponse små hverdagshelter som løper til de blir slitne fordi det gir penger til andre barn i andre land av den grunn. Hvis du synes det er så kjipt at et rikt land som Norge deler av godene ut over landegrensene, eller hvis du synes at helsetilbudet og eldreomsorgen er så elendig, så flytt da. Vi har ikke et perfekt system verken for fattige, syke eller eldre, men det er ganske så bra.
Jeg kunne selvfølgelig foreslått for slike menneskers at de kunne gi sine bidrag til fattighuset eller andre formål innen landets grenser, men min magefølelse sier meg at de med slike statusoppdateringer på Facebook kanskje ikke er så rause på noen veldedige formål. Men for all del, det kan være jeg tar feil, og at de blar opp rett som det er. Nok om dem.
Jeg går tilbake til hjerterom og hjertevarme, og la meg først gå tilbake til den tidligere omtalte bursdagen.

Jeg har tidligere skrevet, og jeg jobber litt med det faktum at jeg ikke er noen selskapsløve, og ikke klarer å delta i alle anledninger jeg blir budt til. Men denne bursdagen hadde jeg prioritert. Det handlet om mitt bånd til jubilanten, det handlet om å se igjen både henne og andre gode venner og det handlet om å ikke alltid si nei. Og når jeg først skal pushe meg selv litt, så er det jo ikke så dumt å delta i en så hyggelig anledning, med en nydelig samling mennesker, og hjertevarme i både taler og sang, og like til i byen i mitt hjerte. Trondheim. Jeg koste meg stort, og ble til siste slutt.
Og, som en ekstra liten touch på en ellers fortreffelig aften, så fant jeg nybakte kanelsnurrer på kjøkkenbenken da jeg kom hjem til søstera mi og familien. For hos dem var det hjerterom og husrom for meg når jeg skulle på helgetur til Trondheim.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Men det jeg i alle fall vil si er at jeg er utrolig takknemlig for at majoriteten av vennelista mi på Facebook ikke deler denne ene smålige statusen som jeg så. Jeg er takknemlig for at kollegaene mine, familien og kjæresten og alle de få men til gjengjeld utrolig gode vennene som jeg har fått og tatt med meg videre gjennom årene, er hjertevarme og rause mennesker som gir meg noe verdifullt når vi er sammen. De ser meg og tar vare på meg. De setter pris på meg, og de gir meg inspirasjon til å skrive blogg om det som rører seg i hodet mitt. Fortsett å gi. Hvis alle gir minst like mye som de får, men mye mer enn de tar så er vi på god vei.

Alle sjelers dag..om livet, om døden, og etterpå

Det nærmer seg slutten på oktober, eller begynnelsen på november. Første og andre november er i mange land, kulturer og religioner markert som de dødes dag, allehelgensdag eller alle sjelers dag. Fellesnevneren er døden, enten det handler om sjeler som ennå ikke har kommet frem dit de skal, helgener hvis navn ikke er kjent eller våre kjære som ikke lengre er fysisk blandt oss.
Jeg har alltid vandret rundt på kirkegården og mintes mine som ligger der, og jeg har sanger som får meg til å sende en ekstra tanke til enkelte av dem. Jeg har flere som endte under seks fot jord og en granittstøtte alt for tidlig, og som jeg setter av et minutt eller to til, der jeg tar et par ekstra åndedrag for å puste liv i minnet deres. Jeg finner frem bilder eller andre minner, eller jeg husker gode stunder. Og jeg prater om dem, og av og til med dem også. Da er jeg selvfølgelig alene, for det er ikke alle som skjønner det å prate med de døde. Rett som det er, synger jeg også "Bred Dina vida vingar", eller "Alltid freidig" eller andre sanger jeg forbinder med bisettelser eller begravelser, gjerne med gitar til. Og når kjente eller kjære dør, så må jeg alltid lese dødsannonsen. For å se det med egne øyne.
Sånn er jeg. Dette er min måte å håndtere døden, og senere sorgen og savnet som følger med. Jeg må leve litt med døden, med de døde sjelene litt tett innpå, for å håndtere det. Liv og død hånd i hånd er for meg et bilde som gjør meg i stand til å håndtere begge deler. Men jeg har aldri sagt at dette er en fasit, eller at dette er lett. Det er bare min måte.
Med sosiale mediers inntog har døden, hvordan den bearbeides og hvordan man får vite om det, tatt en ny vending. La meg si det nå, før jeg skriver videre: jeg vet at folk er forskjellig, at sorg er forskjellig, og at behov i slike situasjoner er forskjellig fra menneske til menneske. Jeg lover å prøve å være skånsom og jeg er absolutt ikke ute etter å ta noen eller dømme noen. Jeg ønsker bare å sette ord på hvordan jeg ser det, her jeg sitter i ensomhet på en fredagskveld og lar tankene kverne.
Jeg tror aldri jeg blir vant til å bli varslet om noens død kun ved ordene RIP på deres egen eller deres pårørendes Facebook-side. For det første så er R.I.P noe jeg forbinder med gamle westernfilmer, eller enda verre: humorbladet MAD, og Agent X og Y. Det er for meg litt kaldt og like underlig som dette rare kondolerer-ordet som jeg heller ikke helt klarer å venne meg til. Men heller kondolerer enn R.I.P, hvis jeg må velge.
En annen tradisjon er de stille hjertene uten ord til. Det er fint, og jeg skjønner hva det betyr, og jeg har delt min andel utekstede hjerter jeg også. Men når jeg tenker på det, og har reflektert over det over litt tid, så tenker jeg at det kan nesten bli litt uhyggelig også, særlig når jeg sitter for meg selv en sen kveld og ser hjerterekken vokse på en venns Facebook-side. For det kan gå flere timer fra første hjertet dukker opp og til jeg vet hva de betyr. Og noen ganger er hjerter noe helt annet også. Noen ganger er hjerter bare en støttende erklæring til noen man er glad i, og er kun ment som en god tanke.
Som jeg sa, jeg er slettes ikke hjertefri i mine meldinger selv. Jeg har bare blitt litt vàr på dem etter hvert som jeg ser at de symboliserer forskjellige ting, og kjent på uroen de av og til skaper med sin mangslungne symbolikk.
Ingen ting er svart hvitt, og jeg tror nok mange setter pris på varme tanker, gode ord, hjerter og kondolanser de får i sosiale medier. Og noen ganger er det nok både overveldende men samtidig lettere håndterlig, fordi man selv kan bestemme når man leser alle hilsningene. Og det er også lettere å finne de frem igjen og igjen når de står så tydelig på trykk. For noen.
Selv var jeg glad jeg ikke fikk oppmerksomheten på Facebook for eksempel da far døde. Fordi Facebook var ikke far i det hele tatt. Jeg var glad oppmerksomheten kom i form av telefoner,  SMSer, eller folk på døra med klemmer og ord. Der og da, og så kunne jeg ta det med meg i hjertet mitt videre. For meg var det først greit med hjerter og virituelle klemmer og gode ord en stund etterpå. Da den rå sorgen hadde fått litt fasong, og jeg kunne dele bilder av han slik jeg ville at folk skulle huske han. Dette handlet også om at da var det min deling på min vegg som fikk respons. Jeg styrte når og hva i utgangspunktet. Men som jeg sier, det er meg.
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om jeg synes at døden kommer for tett på eller om det blir for distansert på denne sosiale medie-måten. Jeg tror jeg ender på at det for meg er litt lettere på gamle-måten, som enten var en direkte telefon, eller at man møtte noen som hadde hørt, som visste... I gamle dager, som for meg vil si mellom 20 og 30 år siden, var jo avisene også en viktig informant. De var bare ikke så instant. Man fikk en dag eller fem før det sto på trykk som hugget i sten.
En annen ting som jeg jobber litt med meg sjøl med, er at Facebook har gitt evig liv til flere. Jeg klarer ikke å venne meg til bursdagsvarslene som popper opp med navn til de som ikke lengre er her. Det gir meg flere dilemmaer. Skal man sende en bursdagshilsen, slik fb oppfordrer til? Skal man legge inn et minneord hvert år? Hva sier skikk og bruk i forhold til hvis man synes det er rart å ha døde mennesker på vennelista si? Er det slemt å slette seg selv som venn for å ta bort avdøde fra vennelisten?  Dette handler ikke om at jeg ikke ønsker å huske eller minnes de som var og ikke lengre er her. Det er mer det at jeg ønsker å ta frem minnene når jeg ønsker det. Det er ikke alle dager som er like gode, og der det passer like godt å skulle minnes gode minner med brå slutt.
Jeg skjønner at minnesider eller gamle facebookprofiler kan bidra til at minnene lever eller at de som bor langt unna har et digitalt minnested som kanskje er et alternativ til en kirkegård, minnelund eller lignende. Jeg ser og skjønner den siden også. Jeg skjønner at det er viktig at mennesker blir husker og ikke glemt. At levd liv vises.  Jeg sier bare at jeg strever litt når døde mennesker besøker min Facebook-side og ikke omvendt. Og jeg tror ikke noen blir glemt.
Som jeg skrev tidligere, folk er forskjellig. Og det er ingen riktig eller feil måte å håndterer døden eller bearbeide følelsene etterpå. Dette innlegget mangler form og en god oppsummering. Jeg trengte bare å skrive meg gjennom det. Og hvis det var nyttig for noen andre, er jo det fint. Men jeg har et lite hjertesukk til slutt som også flere har satt på trykk i nyheter og sosiale medier. Vær varsom! La ikke eget ønske om å få uttrykt din medfølelse, overskygge hensynet til om de nærmeste pårørende har fått beskjed. De siste bildene av en meget syk person er kanskje ikke alltid ment for sosiale medier, av hensyn til både enkeltmennesket og de rundt.  Og, noen ganger er det ikke sikkert at R.I.P på Internett bidrar til nettopp det, at mennesker får hvile i fred.

Livet er for kort til å lese kommentarfelt

Utgangspunktet for innlegget er selvfølgelig at jeg har sveipet innom et par kommentarfelt i løpet av dagen, og lest noen av de første kommentarene, før jeg ganske raskt men ikke raskt nok fikk lukket  utysket.
Jeg har jo hørt om begrepet nett-troll og lest innlegg om slike troll tidligere. Men jeg synes det har blitt verre og verre.
De første mulighetene til å kommentere litt spontant og uvørent som jeg kan huske, var de rullende kommentarfeltene nederst på TV-skjermen. De var nå i alle fall anonyme, og uten bilder da, slik at de sinte menneskene med dårlig rettskriving og ekstreme meninger ble skjermet mot seg selv. Men dette ble det slutt på da Facebook og twitter ble tilgjengelig.
Det er mest på Facebook jeg har lest kommentarer. Det som stadig forundrer meg, er hvordan kjente mennesker gang på gang utleverer seg selv og havner i dårlig lys i mediene på grunn av meningsytringer som de har trykket post på litt for raskt. Eller hva vet jeg. Det er ikke sikkert de var for raske etter egen mening.
Men kjendiser og politikere er nå en ting. Det blir enda tristere når hvem som helst legger ut hva som helst. Det er ingen grenser for hvor stygge kommentarer man kan få seg til å legge ut. Og det er ikke måte på hvor usympatisk det kan få blitt. Og dette er godt voksne mennesker, i alle fall ut i fra bilder og antall levde år.
Jeg mister litt troen på mennesker når jeg ser hva de får seg til å skrive. Om hva som helst. Det er ingen forskjell om det er politikere i ukorrekte karnevalsantrekk, eller om det er rastruede medmennesker, om det er offer for selvmordsbomber, religiøse ledere, politi, trafikkulykker....Det er tydelig vis mennesker som kan ha usympatiske tanker eller manglende empati uansett hva det måtte være. For ikke å snakke om de som leser andres kommentarer og som legger igjen kommentarer som angriper enkeltmenneskers kommentarer. Ja, det er jo ikke kommentaren som blir kommentert. Det er utseende, intelligensen eller politiske meninger som får gjennomgå mest.
Jeg vet at det er trykkefrihet, og jeg vet at alle står fritt til å ytre sin mening. Det er jo derfor jeg sitter her og skriver også. Men jeg må bare si det igjen. Jeg blir så uendelig skuffet over hva voksne mennesker får seg til å si. Jeg blir direkte lei meg over hvor lite empati og respekt det er. Og jeg vet det er et mindretall. Men et mindretall kan også ta livet av noen. Det er den ene dråpen som får begeret til å flyte over, ikke mengden av tidligere dråper.
Når jeg skriver dette, så har jeg også tenkt på hvor mange koselige, tankevekkende, oppmuntrende og motiverende kommentarer jeg har fått på ting jeg har postet på Facebook eller på bloggen min. Så jeg ser at kommentarfelt også kan være en god ting hvis det blir brukt på en positiv eller konstruktiv måte. Det er bare så synd at alt som kan brukes til noe fint, kan også misbrukes.
Men, vi er alle frie mennesker. Jeg er et fritt menneske som kan gjøre det jeg vil. Og jeg kan ta valg. Slik som jeg gjorde i dag da jeg lukket kommentarfeltene etter å ha lest bare litt. Og det er også slik at det er ikke så komplisert å finne ut av hvilke kommentarfelt man ikke skal åpne. Det er ganske gitt når jeg tenker etter. Så fra nå av skal jeg styre helt unna. Ikke fordi jeg kun vil ha lykkeland og rosenrøde skyer i en bomullsverden. Kun fordi jeg ønsker å bruke tiden min på god energi og positive innspill. For dette er det forsket på. Positivt avler positivt. Det som får fokus, det vokser. Og da er det opp til meg hva som skal få spire og gro rundt meg.

Jeg skulle likt å lære verden å synge i perfekt harmoni

Overskriften er min frie oversettelse av sangtittelen som the new seekers hadde en hit med på søtti-tallet. Jeg kommer tilbake til harmonien og sangen etter hvert.
Jeg har hele livet blitt sett på som veldig hjemmekjær, urnorsk og patriotisk. La meg med en gang få si at patriot-begrepet dreier seg om å støtte opp og bevare det norske, og ha noe kunnskap om og hegne om norske tradisjoner, men uten å tråkke på andre tradisjoner. Jeg er glad i Norge, norsk mat, språk og tradisjoner, og det har jeg ikke tenkt å hverken forklare eller forsvare.
Men: når det kommer til patrioten i meg, så har ikke denne nødvendig vis vært, og er fortsatt ikke stedbundet og konstant.
Da jeg bodde i hjembygda Surnadal, heiet jeg på Surnadal både dame og herrelag i fotball. Jeg brukte fjellheimen rundt meg, og handlet det meste av klær og utstyr på de butikkene vi hadde. En sjelden gang var det shopping i Trondheim, men hovedinnkjøpene var lokale.
I og med at det er en jordbruksbygd, ble for eksempel epler, poteter og egg handlet enda mer lokalt, i kjelleren hos ulike bønder. Vi hadde hytte på Bystingen, i Snillfjord kommune, så der var det selvfølgelig også full oppslutning om lokalt næringsliv. Handleturer til Sunde, og Per på Vågan. Og heia Krogstadøra, senere Fjordtrim
Så flyttet jeg til Trondheim. Å Rosenborg og Rosenborg. Etter som hvor jeg bodde i byen, var det nærbutikken som gjaldt, og marka eller parker ble nye turområder.
Så ble det Koppang. Seterbua, nærbutikken Strand på Trønnes, Turer langs Glomma og i Vinjeveien eller Stai-Trya-vægen. Jeg plukket opp dialektord og mattradisjoner så godt jeg kunne, og engasjerte meg i lokalhistorien ved å prate med mine eldre naboer og lokalbefolkningen ellers.
Derfra til Grünerløkka, med lokale puber, Birkelunden, Akerselva, og Telthusbakken hvis jeg krysset elva. Rosenborg beholdt jeg, for Vålerenga blir aldri mitt fotballag.
Røa fulgte etter Grünerløkka. To år med turer i Mærradalen og Bogstad. Til og med nye briller ble kjøpt lokalt i Røa sentrum. Jeg beholdt et par faste puber i byen, men det var jo fordi jeg var kjent der og var på hils når jeg kom inn i lokalet..eller alternativt kjente eierne.
Så ble det gamlebyen med Sørenga og Ruinparken, og jokern i Oslogate. Turer opp Ekebergskrenten, Kampen og Vålerenga. (Men fremdeles Rosenborg).
Jeg var en svipp innom Høvik, men det ble aldri mitt sted. Men Sandaker i 17 år har ført med seg mye kortreist.
Så, nå har jeg flyttet til Oppsal. Det er ikke mer enn seks uker, men alt nå er jeg litt patriot. Jeg prøver å handle på Kiwi og Rema 1000 som ligger nærmest. Alternativt er det en Kiwi på Bogerud som er samme bydel. Jeg har funnet meg en jerniabutikk på Bøler med god sørvis, og Brynsenteret har en utmerket Claes Olson der de løp omkring for å finne frem det jeg spurte etter. I sportsbutikken på samme senter klippet de en dobbelpakning med fiskesnøre i to, og jeg fikk en halvpart til halv pris, fordi de skjønte at jeg skulle henge bilder og ikke fiske, og dermed ikke trengte 200 meter.
På Tveitasenteret (som er nabobydel, men kort vei) har de en Kid-butikk med hyggelige folk, og en Jernia med tre hyggelige og en som jeg klarer meg uten. En litt større meny-butikk er også kjekt.
Jeg har turkart og hører på gode råd fra kolleger som er godt kjent i Østmarka, og jeg kjenner jeg er litt ekstra stolt over det store naturreservatet om Østensjøvannet er.
Det går litt sport i det å se hva jeg kan løse innenfor bydelsgrensen, og jeg er ganske fornøyd med at det til og med er ulv i marka mi. Ja, det er litt marka mi nå som jeg bor her. Og jeg følger med på byggesaker på en annen måte i tillegg til det som hører med jobben min.
Jeg er nok oppdratt til, eller kanskje har jeg lært meg gjennom å observere omverdenen, å støtte opp om småbedrifter og lokalt næringsliv. Og det har blitt enda viktigere med årene hvis man kommer litt utenom bykjerner eller tettbygde strøk. Handler du ikke på nærbutikken så blir den borte. Tar du ikke vare på naturen rundt deg, blir den ødelagt eller forringet.
Og nå kommer jeg til overskriftens poeng, og jeg bruker en gitarmetafor i og med at det handler om harmoni. Det å flytte inn i denne leiligheten som jeg liker så godt, det var som å skifte en streng på gitaren. Fem strenger var stemt og hadde satt seg, slik at de ikke trengte å finjusteres hver gang jeg skulle spille, men den sjette måtte justeres hver gang helt til den sluttet å sige, og satt som den skulle. Når siste finjusteringer var gjort, eller når bildene kom opp på veggen, da sang alle strengene i livet mitt i perfekt harmoni igjen.
Jeg tror at for meg, så synger verden i perfekt harmoni når jeg har det jeg trenger for å leve behagelig og i sakte tempo med tid til refleksjon. Den gamle leiligheten min, med behov for en ansiktsløftning og med ekko av en skilsmisse, var en streng med ulyd når jeg satte meg ned og hørte etter. Og når jeg først hørte ulyden, så ble disharmonien en indre uro som gnaget på velværet. De fem andre strengene er kanskje oppsummert i kjærligheten, kunsten, økonomien, mellommenneskelige relasjoner og selvstendigheten.
Terje Nilsen skrev i sin sang "Mjelle": Hvis alle hadde funne sæ et Mjelle. Ei stille strand som fylte dæm med fred....Jeg tror ikke jeg har vært så samstemt siden vi solgte hytta på Bystingen. Hytta var mitt Mjelle. Natur, hav, salt luft og en tilbaketrukkenhet som gav meg det rommet jeg trengte for å lade batterier og finne roen inni meg. Det salget var mer som en amputasjon av minst ett bein, for å ikke ha dette vakre stedet skapte en stor ubalanse i harmonien. Men nå, når jeg sitter her i sengen min med morgenkaffen og gardinene på gløtt, så kjenner jeg på den samme roen igjen. Kelly sa når jeg flyttet inn her, at når jeg nå fikk balkongen, gjesterommet og et større kjøkken og bad, så ville jeg aldri ønske å dra herfra. Når jeg leser teksten over med alle mine kortreiste muligheter som jeg har funnet, så kan det hende hun har rett. I det daglige, må jeg vel føye til. For i skuffen ligger det en bilett til Florida. Men det handler jo om et annet sted som også er litt hjemme, når jeg er der.
Jeg titter ut på vakre høstfarger som vaier i vinden, trekker et dypt drag med høstluft inn i lungene, puster godt ut og kjenner at det er på tide å møte en ny dag. Måtte det være en vakker en.

Orkanens øye

Oppbyggingen til dette innlegget har vel skjedd i takt med orkanen Irma, den største orkanen som noen gang har vært i Atlanterhavet. Irma er den orkanen som har holdt kategori 5 over lengst tidsperiode, og det har vært urovekkende å følge henne i de ni dagene jeg har fulgt henne. Selvfølgelig er jeg personlig engasjert i dette, i og med at hun er på vei til Florida, men det er også det generelle medmennesket i meg som skriver. Dette innlegget vil av den grunn inneholde litt av hvert. Fakta om orkaner, litt om journalistikk og pressedekning, litt om folk generelt og kanskje kan det også en metafor hvis man ser dett litt utenfra når orkanen har lagt seg.


Det var NRK som inspirerte meg til å skrive i dag. De hadde et innlegg, relativt optimistisk vinklet, om at orkanen nå hadde endret retning og at Miami så ut til å unngå orkanens øye. Tampa ser også ut til å slippe lettere unna, skrives det. Så fint for Miami, for det var spådd å bli en ordentlig katastrofe. Selvfølgelig ville det vært katastrofe, lavtliggende, infrastruktur helt ned til strandkanten, og en befolkning på størrelse med Norge. Og hurra for at Tampa ser ut til å klare seg bedre enn forventet.
Begge disse tingene er selvfølgelig bra, og jeg skjønner at forskjellen på Norsk og Amerikansk presse er så stor i denne sammenhengen. Her i Norge så kan man vinkle det litt positivt fordi det rammer jo ikke oss uansett dette her, og kategori fire er jo bedre enn fem. Og det er forskjell på millionbyer og mindre byer. Men for de som bor i Florida er jo dette bare en forskyving av problemet. Store deler av Florida ligger fra 0-3 meter over havet, med mye infrastruktur langs kysten, og det bor jo folk over alt. Det er også lett å glemme men viktig å huske at Irma er så bred at selv om selve øyet kun treffer noen områder, så blir likevel størstedelen av Florida berørt av orkan eller tropisk storm. I tillegg er det sendt ut varsel om tornadoer for hele den sørlige delen av Florida, i tillegg til advarsler om stormflo.
Selve dreiningen, som for øvrig har skjedd litt etter litt siste døgn, den gjør at vestkysten av Florida nå får orkanens øye opp langs sin kyst. Dette rammer mine folk hardere enn om det hadde havnet på østkysten, så derav et større engasjement, men mye av teksten er objektiv og fakta, ut fra mitt kunnskapsnivå og hva jeg har fått med meg på wink- News, som har vært fantastiske så langt.
Orkanens øye er et kjernepunkt som er mye omtalt i pressen, og i løpet av natten har øyet flyttet seg litt lengre vestover, jamfør prognosene. Dette gjør at den treffer fastlands- Florida senere enn tidligere antatt. Florida Keys kommer midt i øyet, ganske snart.
Men orkanens øye er bare en del av den grusomme pakken som kommer. Det er helt klart bra å unngå et direkte nedslag av en orkan. Det er bare det at når orkanens øye går opp langs kysten et sted, så skaper det store utfordringer. Rundt orkanens øye ligger øyeveggen, og i den ligger den kraftigste vinden. Denne vinden presser vannet inn over land og skaper det som er stormflo. Det er spådd 9 fot på det verste, som er 2,75 meter. Stormfloa er også det som graver ut strendene, som ofte er eneste skanse mellom sjø/hav og veinettet. Og, stormfloa er sterkest under selve orkanen, men etterdønningene fortsetter å grave dager etter at orkanen, med øyet og øyeveggen og resten av området rundt, har passert.
I følge nyhetene så har hundretusener alt mistet strømmen. Å miste strømmen er kritisk for alle uansett hvor man bor, for de fleste husholdninger er strømbaserte. Men i et tropisk område, i en periode der alle dører og vinduer må være lukket, og i mange tilfeller spikret igjen, betyr strømstans selvfølgelig også ingen aircondition. 24 grader og høy luftfuktighet, kombinert med gjenspikrede vinduer. Jeg bare nevner det.
Som jeg skrev tidligere så er det stor forskjell på pressevinklingen og selvfølgelig også dekningen i norsk og amerikansk presse. Det skulle bare mangle for det er jo forskjell på å bli direkte berørt og bare høre om. Men, jeg må bare berømme Wink News litt ekstra. Det har vært helt fritt for sensasjonoverskrifter både på tv og nettavis. Det har vært informativt, uten krisemaksimering med med stor tydelighet på at man skal følge med og gjøre som myndighetene sier. De har bidratt med info om hvilke bensinstasjoner som fortsatt har drivstoff, og hvilke butikker som fortsatt har vann eller som fortsatt var åpne, før alt stengte. Veldig bra. Sett opp mot artikkelen om den norske familien som måtte bytte hotell fordi hotellet de bodde på ble evakuert, eller det norske paret som hadde kjørt tre timer for å bo hos slektninger lengre nord, så fokuserer wink på helheten, totalen og de fleste. Jeg har ikke sett en eneste artikkel om enkeltskjebner. igjen, ja jeg skjønner at norsk presse hegner om sine egne, men for meg blir det litt " se,vi har også et offer i dette". Ja ja, min mening det altså.
En liten artikkel fra wink jeg også vil nevne er den om at politiet arresterte alle bostedsløse som de fant på gatene i går. Dette kunne jo vært vinklet til kritikk av politiet og overformynderi, men det var fokusert på årsaken, som selvfølgelig var at de ville ha de bostedsløse innendørs fordi sjansene for å overleve utendørs i en orkan er relativt liten.


Som jeg skrev tidligere: orkanens øyet er ikke alt. Orkanens øye er selve stjernen i nyhetene i slike sammenhenger. Det får mest omtale, og det er selve kjernen. Og med et slikt fokus er det lett å overse området rundt, med de farligste vindene. Det er lett å overse sideeffektene med oversvømmelser og sterke strømmer, det er lett å overse strømløsheten, mat- og vannmangelen og husløsheten som ligger i sporet etter øyet.
I skrivende stund venter the Florida Keys på Irma. Senere i dag kommer hun oppover resten av Florida. Hun er en kategori fire, av totalt fem, og hun er potensielt dødelig. Jeg følger denne damen videre på hennes ferd, som vil vare inn i morgendagen og også tirsdagen med virkninger og ettervirkninger videre utover uken.
Jeg har fulgt Irma i ni dager. Det har også de fastboende. Ni dager er lenge, og det er en stor påkjenning for de som sitter i "reiseruta" til Irma. Det er lenge å vente, håpe, frykte, forberede og til slutt la det stå til. Jeg ber for og med de som er i etterdønningene, som er midt i eller som snart er midt i det. Det viktigste for alle er å overleve. men å miste alt man eier og har er også en (til tider) undervurdert påkjenning. Å gjenoppbygge det som er ødelagt er en stor prosess, dyr og tidkrevende.
Jeg får ikke gjort så mye annet enn å være her, sende støttende og oppmuntrende ord, og håpe og be om at ingen liv går tapt, og at det går så bra som det går med resten.

Ut på tur i ny natur

Har du lyst til å bli med meg på turen min i Østmarka i dag? Sett deg godt til rette så skal jeg forsøke å gjøre det så levende som jeg kan.
Østmarka er ny for meg, så jeg tilbake til gamle dager og notorisk speiding ette blå eller røde merker og regelmessige skilt. Nå bor jeg rett ved parkeringen på Oppsal, så derfor starter nok turene mine fra nå av herfra. I dag hadde jeg sett på kartet, og funnet en vei som var litt lengre enn snarveiene jeg kan velge, og i følge kartet så skulle det være løype hele runden rundt om Sarabråten og til Østmarksetera og rundt Nøklevann til Rustasaga. Jeg tror jeg hadde gått rundt 300meter da jeg misforsto et skilt og svingte av lysløypa og inn i skogen på rød og blå løype. Jeg hadde ikke gått langt før jeg møtte på en mann som meget entusiastisk gravde i et nesten tørt bekkefaret, med bare hendene. "Ja her har det vært forandringer" sa han entusiastisk, og glad for å få publikum. Har vannet gravd en ny vei? lurte jeg på. Det forble et ubesvart spørsmål. I mitt stille sinn lurte jeg på om jeg nå skulle bli vitne til et funn av en sjelden elvemusling eller en fredet salamander. Jeg ventet i stillhet til mannen endelig fortsatte med:" jeg fant tre skår av en gammaldags colaflaske og en femtiøringer fra femtitallet i sted, så her har det nok vært noen før.". Ja ja, vi kan ikke alle gjøre store oppdagelser. Jeg hilste god tur videre, og krysset det lille bekkefaret på vei mot Solbergvann. Mens jeg sto ved vannet, hørte jeg en hakkespett. Er det ikke typisk at når jeg har valgt å ta med kun den minste linsen på kameraet, så skjer det slike ting? Men det hjelper ikke å furte over små detaljer. Jeg listet meg skritt for skritt nærmere treet som jeg fikk se hakkespetten oppi. Etter ti minutter var jeg så nærme treet og så høyt jeg kunne komme. Tålmodig ventet jeg med kameraet klart, mens hakkespetten stadig kom nedover trestammen. Jeg tok et bilde mens den var under veis, i tilfelle den skulle gå oppover igjen.
Da jeg var barn ble vi lært opp til at vi ikke skulle lage så mye lyd og støy når vi var på skogstur.Det er ikke sånn lengre. En familie på fem, og der glippet hakkespettbildet. "Ut på tur aldri sur" og "Jeg fikk i alle fall opplevelsen av å se den" til tross, jeg ble litt skuffa. Den yngste i familien synes at skogstur var en utmerket anledning til å forklare høyt og tydelig og helt på nerdenivå hvor gøy det var å spille det nye spillet på pc'n eller brettet eller hva det nå var, så jeg bestemte meg raskt for å gå inn på en blå løype med litt mer ulendt terreng. Hadde det ikke vært for skravlebøtta så hadde jeg ikke tatt det valget, og da hadde jeg heller ikke kommet gjennom et nydelig lite urskogområde med mosegrodde steiner og fotomotiver i fleng. Mose som lyser i solglimt i en ellers dunkel skog er helt fantastisk spør du meg. Det gir slik en ro å se på skaperverket med alle de små kunstglimtene. Ned på kne, under busker, over steiner og så var jeg klar for å fortsette.
Jeg kom inn på en sti jeg har gått en gang tidligere, så jeg forutså neste motiv som er en myr eller et vann. Litt vanskelig å si om det er vannpytter i myra, eller om det er et overgrodd vann, men det som er sikkert er at nå er det tid for et av de vakre høsteventyrene. Øyenstikkersvermingen. Store blå og brune øyenstikkere med glitrende vinger. Jeg så meg ut en tørr tue litt nærmere myra og kun en meters hopp unna. Det er jo ingen tørre tuer ved en myr, så nå begynte denne turen å minne meg om mine fordums fotturer det det alltid var våte knær på buksa, og minst en gjennomvåt sko. Men det er ikke tid til å bry seg med slikt når man skal fange øyenstikkere i linsen. Har jeg sagt at jeg har nytt kamera? Nei? Jeg har det. En herlig Nikon som ligger godt i hånden, med litt tyngde slik et speilreflekskamera skal ha. Vi er fortsatt i bli-kjent fasen, da vår første tid sammen har vært preget av flytting. Men i dag var samspillet vårt helt utmerket. Ja, jeg opplevde det slik i alle fall. Det blir spent å se når jeg får overført bildene til PC og får studert resultatene. Men foreløpig er det i alle fall vakre bilder i mitt hode. Øyenstikkere som står stille i luften, som helikoptre, mens vingene skinner i sola. Det er helt nydelig. De snur på et blunk, synker ned mot vannet, opp i lufta igjen, flørter med sine medkompanjonger. De blå er finest, men de brune har sin sjarm også.
Jeg kunne jo ikke bli i myra hele dagen, så etter hvert ruslet jeg meg ut av myra og ut av skogen ved Østmarkseteren. Jeg kan ikke noe for det, men sånne "gjennomgang forbudt for andre enn restaurantens gjester" er litt trist i skogen. Ja, jeg snakker ikke om å gå gjennom restauranten eller uteservering altså. Jeg snakker om en sti gjennom et lite skogholt. Detaljer..jeg vet..Snart var jeg inne på en lysløype med nesa vendt hjemover igjen. Flere små solgløtt. Flere øyenstikkere. Knips i vei. Så fant jeg en blå sti igjen, som brakte meg hjemover for alvor. Jeg kan med en gang si at de tuller ikke med merking av stier i denne marka. De blå stiene er ikke alltid for amatører eller for slitne knær. Her er det kuler og staup så det holder. Men frem kom jeg, og nå har jeg sittet i solen på verandaen også gjenopplevd denne fine turen. Jeg gleder meg til jeg ikke lengre er avhengig av blå eller røde merker, men frem til det skal jeg nyte hvert sekund i den nye marka mi.

Instinktiv tilpasning

Det er i noen situasjoner mer enn andre at jeg kjenner på at mennesker hører til pattedyrene. Som våre to og firebeinte artsfrender er vi utstyrt med instinkter og sanser som hos mennesket brukes mindre og kanskje er litt sløvet, men som i gitte anledninger blir skjerpet. Å bytte hi er en av dem.
Jeg kan starte med hørsel.
Jeg har nå sovet første nettene i ny bolig. Det er sansynlig vis ikke en lyd som har gått meg forbi. Hvert knirk, knepp, svisj og sus har blitt tatt inn, kategorisert i irriterende, ukjent, forstyrrende, koselig osv. Etter det har lyden enten blitt overhørt, glidd inn i den kakafonien som hører til eller den har overskygget andre lyder. Jeg har nå også hatt noen dager og kvelder i mitt nye hi. Nabolydene så langt er ikke så veldig dominerende, men jeg har en som tror at høylytte grenser fungerer bedre en de ordinære for barnet, jeg har en som er veldig glad i å synge men som takk og pris har stemmen til det. Ja, og så er det han som har parkert sin Harley Davidson utenfor soveromsvinduet mitt, som heldig vis ikke starter tidligere på jobb enn at jeg i alle fall er på tur til å stå opp.
Så er det lukter.
Å være inne i en tid der hjemmet ikke lukter hjemme, er en ting. Det tar alltid litt tid og blir som rundene en hund tar i ny hundeseng før den legger seg ned med et tungt sukk og sovner.Det at alle klærne mine lukter bag eller koffert, som er en forbigående periode, det er en av overgangsopplevelsene som jeg gleder meg til å være i andre enden av. Den konstante eimen av pappesker er også litt påtrengende, for ikke å snakke om sekker av resirkulert plast.
På fredag ryddet vi unna etter hvert som flyttefolkene bærte ting inn, og da ble søppelsekker med dyner og andre bløte ting satt inn i garderobeskapet. Jeg kjenner at behovet for å få tekstiler ut av plastsekkene og plastsekkene ut av leiligheten er påtrengende.
Kjøleskap som har stått tom, får en egen eim. Særlig hvis de har stått tomme og uten strøm. Da lukter det gammal kål og kokt brokkoli, ispedd et hint av noe ubestemmelig. Her startet det med kjerringråd med edikk i eggeglass. Ja, så lukter det litt edikk da, men det går nå fort bort. Etter to runder med vasking av hele kjøleskapet er jeg nå spent på om det er bedre i morgen. Jeg håper da det.
Men det er ikke bare lukt og hørsel som får kjørt seg. Det er mange vaner og mønster som må endres også.
Jeg har nettopp vært på Rema, et par kvartaler bortenfor her. Orientering og syn er vel de som får prøvd seg mest. Jeg som er lommekjent på kiwi på Sandaker, er ganske forvirret på Rema her. Plasseringen, utvalget, prisene..Jeg brukte en time på å handle dagligvarer, og sansynlig vis har jeg ikke til en uke en gang. Her må jeg stå på litt kjenner jeg, for butikker er ikke akkurat favoritten. Å finne fram det er noe jeg vil tro er den enkleste biten. Å legge om vanene ut i fra vareutvalget, det vil ta litt lengre tid.
En vane som jeg liker at endres, er at jeg ikke trenger å stå opp klokken 0530 for å være tidlig på jobb. Bare jeg får t-banetidene ut av hodet, og busstidene inn nå, så blir det helt utmerket. Jeg ser også frem til å bare krysse veien,og med det være i skogen. Det er deilig.
I skrivende stund sitter jeg på balkongen min. Det er noe jeg fort har blitt vant til. Den følelsen jeg har når jeg rusler ut hit og setter meg ned, den er god den. Fremdeles skinner solen, litt gjemt bak en furu, men jeg ser den. Skjærene skratter i tretoppen, og frydefulle barn nyter at ettermiddagen fremdeles byr på varme og dagslys. Løvet rasler i bjørkene og en plenklipper jobber intens med en plen, men blander seg inn i de andre lydene til den blir nesten borte. I går kjente jeg eimen av fersk asfalt,i dag har asfalten blitt kald og luktfri.
Jeg tror denne tilvenningsperioden ikke blir så lang jeg. Det kjennes hjemme ut, det er trivselslyder rundt meg. Instinktene mine forteller meg at dette var et klokt valg. Og mens skjærene skratter videre lener jeg meg tilbake og bare puster.

Det er godt å telle lykkelige timer

I dag skal jeg sortere og pakke siste rest, og enda har jeg fem dager til flyttebilen kommer, så jeg unner meg den luksusen å bruke litt tid til en kaffe og en refleksjon denne søndagsmorgenen. Jeg tror det var kollega Torunn som satte igang tankene mine til denne refleksjonen, da hun nevnte et TV-program hun hadde sett om utvandrere til Amerika. Jeg har selv mange slektninger som har utvandret, og mange etterkommere har vært flinke til å ta kontakt og holde kontakten med sin norske  slekt gjennom årene. Jeg har hørt historier om noen fra min slekt, og disse historiene sammen med Torunn sine betraktninger og det at jeg selv er på flyttefot, satte kverna igang.
Tenk å reise fra alt det kjente og til det helt ukjente, var utgangspunktet. Det setter det hele veldig i perspektiv for meg, og derfor denne overskriften og refleksjonen.
I 1989 flyttet jeg fra barndomshjemmets lune rede og inn på hybel i Trondheim. Hybelen var møblert så mitt første flyttelass fikk plass i en Ford fiesta. Jeg tro ikke engang jeg trengte å legge ned bakseteryggen. Heldige meg flyttet inn i kjelleren til gode venner av familien, så det var ikke snakk om den store skumle verden og ukjent farvann. Trondheim har alltid vært byen i hjertet mitt, og Inger og Arve har kjent meg siden jeg var født. Med egen bil og knappe to timer fra hjembygda var det heller ikke fare for å miste kontakten med de der hjemme. Dette var før mobilen og internettet, men fasttelefonen var jo det vi brukte da, så det hele var en fryd.
Innen jeg var ferdig studert i Trondheim, måtte jeg flytte to ganger. Først fordi våre venner skulle flytte til nytt hus, og et par måneder etterpå fordi jeg skjønte at å dele kjøkken og bad med to andre som hadde lavere standard elle annen definisjon på hva rene kopper og rent gulv er, enn meg. Den siste hybelvertinnen min hadde et litt for kjærlig forhold til vodka, og brukte utslagsvasken på kjøkkenet til å tisse i, så siste halvåret ble det mye tubeost, syltetøy og knekkebrød på hybelen, men like vel er dette lykkelige timer. Jeg hadde tak over hodet, strøm, vann, og et vidunderlig studieliv med mange flotte medstudenter, flere av dem venner den dag i dag.
Jeg må ta en liten kontrast-pause. Bare det med egen bil og to timers kjøretur hjemmefra kontra en båtreise til Amerika uten å vite om jeg noen gang kom hjem igjen, eller kom frem til Amerika for den saks skyld. Luksusen å kunne studere, ha studielån og stipend å leve for samt stadige bidrag hjemmefra i form av klær, sko, hjemmebakt brød, middager og omtanke og kjærlighet på toppen, kontra det å reise alene over havet til ukjent sted og håpe å finne jobb som kunne brødfø meg og litt til slik at jeg kunne spare opp penger til å etablere et liv i dette nye landet. Det er helt vanvittige kontraster, og det gjør meg uendelig takknemlig for det livet jeg har.
Siste studieåret søkte jeg på jobber. Trondheim hadde for få jobber til alle oss som ville ha jobb der, og jeg utvidet raskt horisonten nordover og sørover. Og slik endte jeg på fine Koppang, i Stor-Elvdal kommune midt mellom Trondheim og Oslo. Dette var for så vidt et ukjent sted, men jeg fikk en av mine medstudenter som kollega, så igjen var noe kjent og resten ukjent. Kommunen hadde mange utleiehus, og et av de, med to leiligheter, sto på et gårdstun på gammelstu Trønnes. Rause Østerdøler tok meg vel imot. Østerdølene bruker ikke hundrevis av ord, og prater ikke i tide og utide, men de får sagt det de vil, og det er mange gullkorn å hente. Hjertevarmen er stor, og jeg ble invitert inn til kårfolket andre dagen jeg bodde der. Jeg kunne hente ved i vedskjulet og holde tellinga sjøl, og betale når jeg hadde henta noen sekker. Og ved hver betaling ble det kaffelag og koselig prat med Mads og Ågot. Når mor og far kom på besøk, ble de invitert med opp på setra sammen med Mads, som den største selvfølge.
Kjærligheten brakte meg til Oslo to år senere. Det var med tungt hjerte jeg flyttet fra Koppang, for la meg være ærlig; jeg er mere bekvem ute i skauen i flanellskjorter og fjellrevenbukser, enn jeg er i noe som helst sammenheng i by. Men, igjen. Oslo er den største byen vi har, men det er ikke langt til nærmeste grønne flekk, skog eller sjø. Og, Grünerløkka på begynnelsen av nittitallet var en fin tilnærming til det urbane liv. Etter to år skulle leiligheten selges, og et trangt leiemarked gjorde at vi måtte flytte til Røa. Her kunne jeg dyrke friluftslivet i by enda mer, med fine turstier til Bogstadvannet og Mærradalen. Jeg tror kanskje Adam var lengre i Paradis enn jeg ble i dette forholdet, og i 1996 flyttet jeg til Gamlebyen. Arupsgate var min "Lycliga gatan" en periode. Ruinparken var hagen min der jeg solte meg, skrev dikt og funderte på live. Fru Wehmer (som bodde i nabooppgangen) og jeg stelte med margerittene i bakgården og drakk kaffe sammen. Vi ble på fornavn, og jeg ble behandlet som en ekstra datter, og handlet røyk til henne på vei hjem fra jobb. Jeg tror vi begge kjente det trygt å ha noen i nabooppgangen som kunne strekke ut en hånd, og førti år i aldersforskjell er ikke alltid det som betyr noe.
Ny kjærlighet førte til ny flytting, og denne gangen havnet jeg på Høvik, med samboer og to katter. Jeg kommer aldri til å bli et kattemenneske men det er en annen historie. Veien fra Høvik endte her på Sandaker, og de siste femten årene har jeg bodd her alene.
På tirsdag får jeg nøklene til mitt nye hjem. De siste to månedene har jeg gitt bort det meste av møblene mine, og kastet mye av fortiden. Mye av det som er kastet, er ferdig bearbeidet og blir heller ikke med som skjeletter i skapet. Mange av de lykkelige timene som er festet til film eller CD-er, er fortsatt med. Alle mine lykkelige timer er med i hjertet og hodet. Nye møbler er bestilt, og den nye leiligheten min er som et blankt lerret som jeg skal fylle med mine farger, mine minner og selvfølgelig skal også kjæresten mine få være med på å skape om lerretet til et hjem.
Tenk å være så heldig at jeg kan finne meg et nytt hjem og kjøpe det. Tenk å være så heldig å bo i et land med en økonomi som gjør meg i stand til å klare meg sjøl, og ikke trenge å flytte fra alt jeg har kjært for å kunne forsørge meg. Nå er det jo nesten en liten kuriositet dette at jeg har funnet lykken i Amerika da, men vi er nok begge enige om hva som er landet der drømmen kan bli sann. Landet som mine slektningers dro til for å finne lykke og rikdom, er nok fremdeles et lykkeland for mange, men vårt gamle kjære Norge har nok bygd opp et sosialdemokrati og et fundament som mange ser opp til når de skjønner sammenhengene mellom skattt og goder, og betydningen av å dele på godene.
Nå sporet jeg litt av. Det er lett å gå seg bort i slike refleksjoner.  Jeg oppsummerer med det som jeg føler inni hjertet mitt. Nå som jeg står på tampen av min epoke her, og har jobbet meg gjennom hver skuff og hvert skap, så kjenner jeg meg fri.
Hjem er så mye. For mange er hjem et bestemt hus. For meg var barndomshjemmet hjem helt til det ble solgt. Jeg sier fremdeles "hjem til mor." Da handler det om at hjem er menneskene som du føler deg hjemme hos. Jeg har et hjem på andre siden av Atlanteren også. Fordi der bor hun jeg deler livet mitt med, selv om vi er ultravarianten av særbo.
Jeg kjenner at tanken på å skulle bo nærmere skogen, med balkong, i en bolig som kjentes ut som min ved første blikk på bildet i prospektet, og som ble min, den tanken er uendelig god. Jeg kjenner på hele meg at, selv om jeg alltid må bo meg til på et nytt sted, så kommer jeg hjem på fredag.

Da gikk en sårbar epoke rett i søpla

Du snakker om å møte sin egen bloggtittel i døra. Innerst i skapet der jeg trodde det var bare klær og sko igjen, sto det en kasse som like gjerne kunne vært merket med "men så er det jo bare levd liv alt sammen". Der lå dagbøkene fra årene 1984 til 1987. Femten til atten år gamle Marit sine memoarer. Jo da, det var mye artig å lese, og selvfølgelig var det ikke overraskende å se at det som ble betraktet som store kriser da, er noe av det samme som jeg humrer over når jeg hører på ungdommene i samme alder, på t-banen eller bussen. Jeg leste over hode ikke alle bøkene fra perm. Litt hist og her var nok til å danne et bilde. Men, det jeg kan se av det lille jeg leste, er at grunnlaget for bloggen som den tre ganger så gamle Marit sitter her å skriver nå, ble lagt for lenge siden. Nei, jeg sier ikke at de gamle dagbøkene hadde egnet seg som blogg på internett. Langt ifra. Men jeg ser tenkeren og overtenkeren i noe av skriveriene. Jeg ser den sårbare unge jenta skinne igjennom alle de artige festreferatene og påtatte forelskelsene. Jeg ser hvor hun lette og kavet for å finne hvem hun var. For du kan skrive om musikken og dansen, du kan skrive om latteren og de festlige episodene, og i alderen femten til atten så kan du til og med tro at det er livet du skriver om, og at dette er det livet du har. Men nå som voksen så ser jeg bare alt som ikke står der. Jeg ser side opp og ned med skrift, som holdt den unge jenta oppe mens de egentlige tankene bare lå som en ulmebrann langt inne i en skuff i hjernen. Kanskje er mange av de tankene og betraktningene jeg skriver om i bloggen min, resultater av uskrevne linjer fra disse tre årene og også flere av de årene som fulgte. Det er kanskje rart å kalle uskrevne ord frø som blomstrer over tretti år etterpå, for uskrevne ord er på en måte som usådde frø. Men samtidig så kjennes det som at det som ikke kom ned i dagbøkene eller ut som ord til noen som kunne lytte, de ordene har jeg hatt inni meg hele veien, og de var ikke klare for dagslyset før jeg hadde livserfaring nok til å skjønne dem og like dem.
Jeg skal ikke si at jeg ikke husker en lykkelig barndom og en lykkelig ungdomstid også. Det er ikke det. Det er vel mer det at når jeg nå vet det jeg vet, så kan jeg se at i disse årene så brukte jeg uendelig mye tid på å gjøre det som var malen og forventningene og normen, mens den genuine meg ikke fikk så mye rom. Jeg tror det er ganske vanlig, og jeg tror ikke det er helt bevisst heller hele tiden.
Jo mer jeg leser, jo mer skjønner jeg hvor jeg har melankolien, som av og til kommer over meg, fra. Bevisst eller ubevisst, jeg tror det var mye forvirrede følelser som ble undertrykt i denne tiden, og jeg ser jo at det ikke var optimalt for utvikling av selvtillit, personlighet og integritet. Alle disse små kjærlighetsdramaene som jeg skriver om, er ganske interessante sånn filosofisk sett. Flere av dramaene omhandler venninner og deres stadige hjertesorgen og nyforelskelser. Jeg ser jeg var et lyttende øre i mange henseender, og det at jeg skriver om det i dagbøkene mine forteller meg at empatien fikk kjørt seg, men at jeg også kjente det lettere å leve vikarierende gjennom andre i stedet for å forholde meg til mitt eget. Det var jo en overlevelsestaktikk i berg-og dalbanen som disse årene var, og jeg tenker at jeg fremdeles kan flyte noe på erfaringene jeg gjorde meg.
Jeg har nettopp vært ute i papirsorteringen med en kasse med oppkuttede boksider. De får ikke bli med videre. Ikke i sin fysiske form. I skrivende stund kjenner jeg at jeg har mest lyst til å ha et øyeblikk som de i youhurtreklamene der mor og datter eller far og sønn sitter side om side og mor eller far gir råd til sitt yngre jeg. Jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake og holde rundt denne femtenåringen eller kanskje enda mer attenåringen. Å tilby trygge armer og en skulder å lene kinnet inntil, mens jeg fortalte at det ville ordne seg til slutt. Kanskje kunne denne attenåringen være litt mer tilfreds med seg sjøl og skjønne at det ikke var verdens undergang å elske den som hjertet fant og ikke den som omverden trodde var den rette. Kanskje kunne tryggheten og integriteten komme tidligere i livet, og kanskje kunne de filosofiske og kreative sidene fått et større fotfeste og spillerom. Kanskje hadde det ikke vært så vanskelig å være komfortabel i eget skinn, og lettere å være like sosial som femtenåringen trodde hun var. Kanskje hadde det vært ekte glede mer enn oppfyllelse av forventninger.
Levd liv setter spor, og jeg har både brannsår og små hvite arr på armer og bein som minner om en aktiv barndom og et noe klønete voksenliv. Jeg tror jeg har skrevet tidligere om arrene inni oss, de emosjonelle arrene som ingen kan se. Jeg har jo alltid visst hvor mine kommer fra, og tenkt på de som mine "krigsskader". Kanskje har jeg flyttet med meg denne kassen fra sted til sted fordi jeg ikke var klar for å kvitte meg med den før nå. Men nå, i kveld, var jeg klar for det. For det fantes ikke lengre noen svar i kassen. Bare ekko fra det som var. Og jeg trenger ikke en kasse med gamle dagbøker for å vite at jeg har levd, eller at alt som var har blitt til her og nå.
Med et lykkens sukk over at internett ikke var en mulighet for meg på midten av åttitallet, selv om jeg tviler på at jeg hadde delt noe på nett på den tiden, her er tankene fra en tre ganger så gammel Marit som oppsummer det hele med at det er jo bare levd liv alt sammen.