Norge, ditt nærmeste ferieland

For å ha det forutsigbart er det best å feriere i Norge i år. Nyt ditt eget land. Opplev Norge. Vi trenger turister. Det er ikke måte på hvor mye reklame det er for norgesferie for tiden. Nyt ditt, nyt datt. Kom hit, kom dit. Så jeg tenkte at en tur til Surnadal må jo være enkelt i dette så fantastisk turistvennlige landet.
Det starte med beslutningen om å ta toget til Trondheim. Jeg tenkte det var mer smittevennlig og praktisk enn flybuss-begrenset antall fly- flybuss- buss til Surnadal,, eller eventuelt leiebil, og samme tilbake.
Inn på vy.no. Natt- tog ikke tilgjengelig. Morgentog lørdag tilgjengelig. Fant sete, og begrenset antall seter, med midtgangseter som ikke kan benyttes på grunn av korona.  Perfekt. Samme med returen. Klikk klikk, reserver, gå til betal.
Så var det full stans i nettsiden. Begynne på nytt. Samme feil, og til slutt en anbefaling om å laste ned app. Laste ned app. Samme prosedyre. Reservere. Finne seter. Tur retur. Ferdig. Se, det var jo bare halvannen time av livet mitt jeg ikke får tilbake.
Så var det leiebil. Fra Trondheim. Lørdag. Kan ikke utlevere bil på ønsket tidspunkt. Åpningstider 0800-1600 mandag til fredag. Jeg har søster i Trondheim, så ringte og avklarte med henne at hun kunne hente ut bil på fredag. Et ekstra døgn leie men pytt. Skeptiker som jeg er, så prøvde jeg å ringe for å spørre om dette gikk an. Avis hadde bare autosvar at : «på grunn av stor pågang, så svarer vi ikke på telefonen. Vennligst reserver på nett.»
Prøvde budget. Svareren deres forklarte at det beste var å reservere på nett, men jeg kunne vente på svar og de svarte både for budget og avis. Og så hørte jeg på verdens dårligste listepopventemelodi i 20 minutter, før svenske Sofia eller var det Fia Lotta, endelig svarte.
Jeg forklarte problemet, og hun hadde ingen gode svar og løsning på det å ville leie bil på en lørdag. Jeg sa at min søster kunne hente ut bilen. «Da må din syster vara registrerer hovudsjåfør» var svaret. Jeg prøvde meg med at hvis man kunne registrere to sjåfører, som selvfølgelig kostet 250 kroner ekstra per dygn, så måtte vel sjåfør to hente ut bilen? Jeg sa like til at min søster skal jo ikke være med på ferien en gang, så da burde det være mulig at jeg er registret hovedsjåfør, mens hun henter ut bilen som sjåfør to.? « Nej. Din syster måste vara hovudsjåfør, og hennes kredittkort må vara det som betalar,»var svaret.
Kort oppsummert: det året der alle er oppfordret om å feriere i eget land, så har altså leiebilfirmaene i Trondheim vurdert at det ikke er behov for å ha åpent mellom fredag kl 1600 og mandag kl 0800. Er det virkelig slik at alle her i landet er så dressert at vi er en minoritet vi som har behov for å hente ut leiebil på helg?? Wow...ja, stor feit Wow.
Det ble jo for dumt. Men, takket være korona, (og det er det sjelden vi sier,) så har ikke min nevø fått time til å ta lappen enda. Så derfor er bilen hans tilgjengelig. Så da ordna det seg.
Phuh, jeg trenger jo ferie etter denne norgesferie- organiseringen tenkte jeg.
I går så tenkte jeg at jeg helt enkelt skulle sjekke t-banetider for å komme meg til Oslo S, i god tid før toget går kl 0802 lørdag morgen.
Jeg ante uråd da ruter sin reiseapp anbefalte å ta buss motsatt vei, for så å ta buss 70 fra Skullerud til Oslo S. 70 bussen liksom, som ikke har vært i rute siden År 2015.
Alternativt kunne jeg ta  buss til Brynseng og tog fra Bryn(fra togstasjonene stykke unna T-banestasjoner) sa appen. Det manglet bare at de anbefalte at jeg kunne fly til Kirkenes og ta Hurtigruta, syntes jeg.
Så var det å gå inn på nettsider for å se på fanen driftsendringer da, for å finne ut hva som var galt. Var det t-banen eller feil med appen? Jo da. T-banene jeg kunne ha tatt, er innstilt fra 26-28 juni, på grunn av vedlikehold. Og grunnet sommertid, så går første buss fra meg til Helsfyr kl 0658, og med ventetid på et kvarter på Helsfyr før første bane kommer. Men da er jeg på Oslo S en halv time før toget går, og slipper stress. Bank i bordet må jeg nesten si på dette tidspunktet. Da rekker jeg å kjøpe litt vann og proviant for turen også, for korona har stengt serveringen på toget. Jeg har med matpakke altså, for sikkerhets skyld. Og frukt og vann. Nå er det full kontroll på alt jeg har kontroll med.
Det hører liksom med til historien at det fra og med mandag til og med søndag er meldt en maksimumstemperatur mellom 13 og 19 varmegrader Og så er det mellom 50-80% sjanse for regn. HELE UKA!! Det er rimelig å anta at når uken er over, så har jeg syklet Trondheim-Oslo og Birkebeinern på mor sin ergometersykkel, og hvis det ser ut som det er noe igjen av den på forhånd opparbeidede brunfargen, så er det mest sannsynlig rust.
God sommer i Norge, ditt nærmeste ferieland.

En virusfri gladsak del 2

Første del av denne saken skrev jeg i slutten av mars, det vil si nesten tre måneder siden. På det tidspunktet var jeg nesten i mål med mitt mål for vekt, bmi og midjemål, og det var knappe tre uker inn i koronapandemien. Jeg tenkte jeg skulle gi en statusoppdatering, slik at ikke folk tror jeg gikk rett i koronafellen og ramla av sunnhetsvognen og ned i et hav av berlinerboller og kokosmakroner etter første del av denne gladsaken.
Pandemien medførte jo stengte treningsstudio, som ikke var en fordel for min del. Eller kanskje var det nettopp det det var? I mange uker la de ut crossfitprogram på appen for Skullerud sportssenter, som er der jeg trener. Programmene var delt inn i light, medium og pro, og jeg byttet på de forskjellige etter dagsformen, og noen ganger kjørte jeg alle tre programmene. Det er litt stas når noen lager programmer for deg, for da gjør i alle fall jeg øvelser som jeg kanskje ikke ville valgt i et eget oppsatt program. La oss være ærlig. Burpees er en øvelse som er ment for helvetesuka vel? Men når programmet i appen sa burpees, ja så gjorde jeg det da.
Det som disse programmene førte til var at jeg trente mye forskjellig, og med egen kropsvekt som belastning. Sånt setter spor etter seg på en annen måte en maskinene på studio. Det går ikke an å utrette mirakler på en femti års gammal kropp, men det går an å få strammet inn litt. Grevinneheng både foran og bak på armene, og litt her og der ellers også, blir nok ikke borte, men jeg har fått fylt etter med litt muskler som gjør det litt mindre synlig. Noe må lide for at helsen blir bedre.
I det siste så har det ikke blitt postet nye program, men jeg kan bruke appen til å lage mine egne, og det går helt fint. Ja, det blir veldig få burpees da, men derimot mange varianter av crunch, armhevinger og planke, så jeg klarer meg fint.
Turer i skog og mark har det også blitt mye av, med og uten turstaver. Østmarka er variert og jeg er fortsatt glad i Østmarka selv om den er både treningsstudio og arbeidsvei i tillegg til å være fotoarena og koseturarena også.
Nå er treningsstudioene åpnet igjen. Jeg er litt ambivalent nå som mye åpnes opp på en gang, med flyreiser, ferietid og folk hit og dit, så foreløpig fortsetter hjemmetrimmen. Jeg har kjøpt meg strikk med forskjellig motstand i, og yogaballen har fått nytt liv, så da holder jeg ut en stund til.
Stabiliseringsprogrammet til vektklubb har fungert som det skal. Jeg holder meg der jeg skal, innenfor alle kurvene og målene jeg ønsket.
Det fungerer fint med mørk sjokolade, mandler, frukt, soyadesserter og andre varianter av det lille ekstra som jeg unner meg. Sorbet er et must i varmen. Det handler bare om å begrense porsjonene. Og akkurat det er en vane og det går helt utmerket.
Nå har jeg kommet så i form og gått ned såpass mye at jeg må sende noen klær i fretexdunken. Om de blir til salg eller filler vet ikke jeg, men jeg skal ikke inn i de igjen i alle fall. Det er veldig hyggelig når folk virkelig ser forandringen, og de aller fleste har vært støttende og heiet meg frem. Noen har sjekket for å få bekreftet at jeg ikke er ute av kontroll. Det får jeg tåle, så lenge de tror på meg når jeg sier at vekten står stille og at stabiliseringen går sin gang.
Det eneste som har vært litt irriterende det er disse folka som ikke bryr seg om, men med. De som sier jeg har blitt syyyykt tynn, bak ryggen min. De er ikke mange, men de vil alltid finnes, og de vet kanskje ikke hvor irriterende det er, for uttalelser som Sykt tynn er for meg noe helt annet enn normal kropp, og et slikt begrep blir for meg en måte å mistenkeliggjøre den sunne prosessen jeg har gjennomført.
Jeg satte et mål innenfor normalvekt, jeg jobbet som bare det, og jeg nådde målet, og så sluttet jeg å gå ned i vekt. Ingen ting ved det er sykt. Fastlegen min jublet da hun så meg, og hun tok hele rekken med blodprøver som jeg pleier å ta, og hun ringte meg etterpå bare for å fortelle at ikke bare var de bra, de var bedre enn noen gang.
Men: jeg lar ikke noen få troll ta gleden fra meg. Jeg føler meg bedre enn på lenge. Jeg koser meg med maten som jeg alltid har gjort, og jeg trener fordi det gjør meg godt, både i kropp og sinn.
Igjen. Kanskje er det noen som får et løft, som får en tro på at det går ann å snu dårlige vaner, og at det går an å forbedre både helse og kosthold etter femti. Jeg hadde ikke helt trua, men jammen gikk det. Da er det bare å holde fokus de neste førti åra da.

Tid for litt takknemlighet

Det er søndag, så det er kanskje derfor dette innlegget kan ha et litt «presteaktig» preg med takknemlighet i overskriften. For de som måtte bekymre seg, så har ikke innlegget et forkynnende preg eller mål, selv om det er et utspring av et grep jeg har gjort for meg selv siste uka.
Jeg må en sving ti, nesten elleve år tilbake først. Til høsten da jeg møtte kjæresten min.
Kjæresten min er spirituell og inspirerende, og da vi møttes hadde hun et tett og godt forhold til Universal truth center (UTC), og Rev. Dr Mary A. Tumpkin, som også har satt store spor hos meg. Jeg har referer til rev.Mary i flere av mine innlegg, og jeg har skrevet historien om mitt første møte med UTC i et julemagasin som gis ut på Nordmøre hvert år, så jeg har ikke tenkt å gjengi det nå. Men, en av de tingene jeg likte ekstra godt med UTC var et lite månedshefte som man kunne abonnere på, som het Daily Inspiration, senere referer til som DI.
Disse heftene inneholdt en side for hver dag i måneden, med inspirerende ord og tanker. De var oftest knyttet opp mot et sitat fra Bibelen, men de var løsrevet fra bibelteksten både i ord og form. Noen ganger var det små metaforer. Ofte var det trukket helt ned på gjenkjennbart dagliglivsnivå.
Å starte dagen med denne lille siden med inspirasjon og påfyll var ganske godt. Det å samle tankene om noe helt annet enn det hodet ofte er fullt av når man står opp, gav meg en ny start, og en dytt i en annen retning i tankegangen. Ordet takknemlighet gikk igjen i mange varianter i DI. Påminnelse om å sette pris på det man har, vente tålmodig på det man ønsker seg, se de gode tegnene i hverdagen. DI inspirerte til å ha troen på at gode ting kan skje og at dårlige ting kan forsvinne.
Jeg husker ikke når jeg ikke fikk the DI lengre, men det ble noe kluss med abonnementet et år. Jeg prøvde en stund med å bruke om igjen de første heftene fra første året, men det ble ikke det samme, så med det forsvant vanen og tradisjonen.
For de av oss som ikke helt tror på tilfeldigheter, og som tror at vi påvirkes av krefter som er større enn oss sjøl, så er det kanskje litt naturlig at jeg nå, igjen via kjæresten, har fått ny kontakt med UTC, og fått etablert et nettabonnement som gjør at jeg får dagens side av DI tilsendt på e-post. Vi har pratet om det tidligere, og jeg har lett på nettsidene deres, men jeg har aldri funnet denne lenken og fått denne anledningen før nå.
Og nå er virkelig en tid for et lite pusterom, for en liten inspirasjon i hverdagen. Nå er en tid for påfyll, og for inspirasjon som kan snu tankene inn på en annen vei. Når tankene rett som det er kan finne seg en nedadgående spiral som ender i enden av kjellertrappa, så er det godt å få en e-post som setter meg på et annet spor.
Det er selvfølgelig ikke slik at alt blir rosenrødt og at alt passer for meg hver eneste dag. Men det er noen små knagger som fester seg, og som jeg kan tenke på senere også. Inspirasjon til ettertanke, grubling, positive måter å se litt negative ting. Det er en fin øvelse. Og det som er fint, er at dette er daglig inspirasjon, men det er ingen prøve, ingen eksamen som skal bestås. Det er opp til meg om jeg lar meg inspirere og om jeg griper fatt i det som står der. Og det er opp til meg om jeg vil utvide horisonten min.
Jeg skrev takknemlighet i overskriften. Det er et viktig ord. Amerikanere sier ofte Count your blessings. En god påminnelse, kanskje særlig nå, i en tid der vi har blitt litt vingeklippet for en periode. Ja tenk, nå vet vi litt mer om hvordan grågåsa har det i denne perioden av året det vingefjærene felles og den ikke kan fly før de vokser ut igjen.
Det er i slike tider, der vi føler oss begrenset og litt berøvet, det er ekstra viktig å telle opp det vi har av goder. Jeg skal trekke det ned til meg, for jeg kan ikke skrive vi og forvente at alle andre er med. Men jeg har i alle fall godt av å se på alt det jeg har. Igjen.
Dette har jeg skrevet om før, så det er en viss fare for gjentakelser, men jeg trenger ikke å ramse opp alle godene jeg har. Jeg kan nøye meg med å si at i en tid der vi er i krig mot en ukjent fiende som kan komme snikende i bakholdsangrep så er det en stor fordel å bo i et velorganisert land som har et synlig demokrati. Vi får valuta for pengene våre hvis vi tenker på tryggheten som vi betaler skattepenger for. Det er ikke mye piggtråd og portforbud, sinte rop og arrestasjoner, og ingen ligger på sykehus og bekymrer seg over hva regningen vil komme på.
Det er alltid noe å være misfornøyd med og uenig i, og vi kan bruke etterpåklokskap til å sverte noen av beslutningene som gjøres gjennom årene og tidene. Summen av nå er like vel ganske så verdifull. Jeg tror de fleste kan oppsummere livsregnestykket sitt fra start til nå og komme ut i pluss.
Vi hadde kanskje vært godt tjent med å ha et lite excellark som synliggjorde alle plusser og minuser, og så kunne vi skjule kolonnene med minuser i tider der livet var litt tungt, for å se på pluss-kolonnen. Det er mange måter å komme seg gjennom tuneller på, eller finne igjen kjellertrappa når lyspæra har gått og du er nederst, blant skrukketroll og spindelvev. Men selv i en mørk kjeller blir det groer på potetene, med et potensiale for vekst.
Jeg er ingen mester i å se plussene i excellark, og jeg husker ikke alltid på å se på alt jeg har. Men jeg jobber med det. Det er slik jeg kan vokse. Og jeg synes DI og kirka mi klarer å gi meg noe å tygge på, med sin annerledeshet. De bruker ordet og evangeliene annerledes, og de tenker litt annerledes på mennesket, på Gud, på universet. Jeg husker at bønner startet med fatter Mother God, altså med en åpenhet om at den høyere makt ikke nødvendig vis er mann, slik som den er i vår mannsdominerte kirke. Og de kommer ikke med pekefingre. Det er også viktig. At det er opp til meg hva jeg tar inn over meg. Jeg kan runde av med et lite eksempel fra i dag.
Dagens DI handlet om farsdag. Da jeg så overskriften, så tenkte jeg å hoppe over den, for selv etter snart ni år, så er tomrommet etter far stort. Men nysgjerrigheten tok over og jeg leste teksten. Og her kommer det som er annerledes inn. For i teksten så ble vi minnet om å sette pris på fedrene som er her, og de som ikke lenger er her. Men, vi ble også bedt om å hedre de som har tatt over ansvaret for de fedrene som ikke er her lengre, og her inkluderes både kvinner og menn. For det er jo ofte slik, at de som tar over ansvaret eller oppgavene til den som blir borte, er de som kan eller kan lære det, uavhengig av kjønn. Viktig å ta med seg den der.
Nå er jeg kommet i mål, eller har jeg det? som de sier i tidsbonanza. Vi er fremdeles i en usikker tid, og med mye om, når og hvordan. Jeg prøver å gjøre som DI inspirere til, å tenke at det finnes et svar på om, når og hvordan. Det finnes til og med en plan for det. Men det vil ikke vises før tiden er inne.
Tålmodighet er svaret. Tålmodighet og tro på at alt blir bra. For det blir jo det, til slutt.
Ha en fortsatt god søndag, eller en annen dag som du leser dette.