Dagens overskrift er lånt. Innlegget er inspirert av den daglige inspirasjonen jeg får på e-post fra UFBL. Men for de som får litt hetta nå, så er det verken noe religiøst eller forkynnende i dette innlegget. Jeg lar meg bare inspirere av de gode ordene som kom på en dag jeg trengte det.
Jeg tror at i en tid der pressekonferansene kommer ganske tett, og der råd og befalinger endres, vokser eller avtar basert på rikets tilstand, statistikk og verden forøvrig, så er det lett å føle seg på gyngende grunn hele tiden. Det er lett å føle behov for å kvalitetssikre, dobbeltsjekke, endre og tilpasse seg og det kan gi en indre uro og stress. Det var derfor det var så greit å få denne e-posten i dag, med tema «lytt til intuisjonen din.».
Teksten slår fast det som er så lett å glemme. Vi kan ikke kontrollere verden i rundt oss. Når vi lar oss styre av alt for mange faktorer utenfor oss selv, så blir det for travelt. Det blir for mye må og skal, og for mye å huske på. Livet blir som en evigvarende karusell, og det er fort å bli svimmel. Og det er da vi må sjekke kompasset inni oss. Hva sier det om ståstedet og retningen videre?
Jeg sier selvfølgelig ikke at vi skal la være å følge de gitte anbefalinger, direktiver, lover og forskrifter som er gjeldende. Jeg sier bare at det er viktig å ikke glemme det vi kan kontrollere selv. Det er viktig å ta vare på det vi selv bestemmer over, og gjøre de tingene vi kan som er gode for oss. For selv om mye er styrt utenfra, så er det også et ansvar for den enkelte å stake ut sin egen kurs. Det er viktig å ha en stødig kurs å følge når vind og vær prøver å sende oss i alle andre retninger.
Jeg har rotet litt på opprørt hav noen uker nå. Jeg har vært misfornøyd og har måttet fokusere mest på å holde båten flytende. Det er lite tilfredsstillende å bare lense en halvfull båt i fri drift. Å bare bli kastet frem og tilbake uten stødig kurs er ikke for amatører, og det er lett å bli sjøsjuk. Til slutt drev jeg inn i en bukt, med stille vann. Der ble jeg liggende, uten fremdrift, for å få igjen pusten.
Nå har jeg sjekket kompasset og lyttet til intuisjonen min.
Det var ikke så lett denne gangen, med dugg på glasset foran kompassrosen, og en intuisjon med fryktelig lav stemme. Det måtte en skogstur til for å klare å se og høre. En skogstur som ble en stille time, men også en metafor. Jeg klarte å finne noen nye og ukjente stier i et område der jeg har gått utrolig mange ganger tidligere. Jeg gikk på retning, med stier på kryss og tvers, men som likevel førte meg dit jeg hadde tenkt. Metaforen i dette ble for meg en øyeåpner. Uansett hvor mange veier du kan velge mellom så må du alltid ha et mål å sikte mot. Du må stille inn kompasset, finne marsretningen, og når du har skiftet spor flere ganger så sjekker du hvilken retning målet er, og finner en sti som går i riktig retning.
Jeg møtte en røyskatt på turen. Den levde opp til navnet sitt og skvatt inn i en liten åpning i ei røys. Men i stedet for å gjemme seg raskest mulig, så snudde den seg for å se hva jeg gjorde. Jeg fikk innvilget femten sekunder til å hive opp kamera, fjerne linsedeksel og ta et bilde. Kun ett. Da løp den videre innover i mørket. Det var også en lærdom. Å ta et raskt blikk rundt seg for å vurdere situasjonen er lett å huske. Det er verre å ta en sjanse på å løpe inn i det ukjente. Men jeg regner med at røyskatten kjente steinrøysa bedre enn meg, og den ser nok bedre i dårlig lys også.
Skal du lytte til egen intuisjon og holde egen kurs, så kreves det motivasjon. Det er der den største jobben er for meg akkurat nå. Det er så mange tilbakeslag som står på rad og rekke. Det er så mange setninger som følger mønstret Ja, det kan.. nei det var sånn også ja. Jeg prøver å sikte fremover, uten å dvele ved alt det som har vært. Samtidig så er det noe viktig jeg har lagt bort som jeg må finne frem igjen. Jeg har som regel vært glad i mitt eget selskap. Jeg har som regel vært god til å ikke kjenne for mye på ensomhet. Jeg har som regel vært god på å finne trygge hverdagsmønstre som loser meg gjennom dager og uker. Mønstre som tar vare på meg, som er trygge men som gir rom for endring når jeg ønsker og trenger det.
Dette har jeg kommet litt ut av i det siste, og det er ikke bra for meg. Noen kaller meg firkanta, jeg kaller meg trygg. Noen kaller meg lite sosial, jeg kaller meg en overlever. Jeg må tilbake til fast rytme, jeg må ha den faste rytmen i bånn for å klare veien videre til målet som jeg har tilpasset så mange ganger at det ble litt usynlig. Når alt er i endring, må jeg ha noe fast og solid. Jeg må gjøre som jeg gjør i skogen på høsten. Av og til må jeg velge den stien som ikke går over skrått berg med barnåler på.