Det kjennes ikke ut som at det er så veldig mange år siden jeg sendte håndskrevne doble julekort til mine venner før jul, men det begynner visst å bli noen år. Det er bare årene som har gått så fort. Kanskje ikke de to siste årene da, men likevel. Et tiår fyker fort av gårde.
2021 nærmer seg slutten, og i et normalt år så ville det vært mye å oppsummere. Et par turer til Florida, og minimum ett besøk derfra også. Noen turer til Surnadal, og en del kortreiste turer her med beste gjengen fra Vestby. Men som alt annet siden mars 2020, så blir også julebrevet noe alternativt og annerledes.
Jeg skal ikke kalle året for monotont, for det er da små og store gleder og hendelser gjennom året, uansett hvordan livet fortoner seg. Men det er helt klart at det er mye som blir likt hvis man tar bort det meste av reiseaktivitet, restaurantturer, besøk og menneskemøter, og erstatter det med (foto)turer i skog og mark, hjemmekontor, gitarspill og tv.
Jeg kunne selvfølgelig ha gitt en beskrivelse av hver eneste tur til Mariholtet, Sarabråten, rundt Nøklevann og Østensjøvann, men jeg starter ut med å si at det har vært mange turer til de nevnte stedene. Alle turene har hatt sin sjarm, med og uten kamera, men jeg husker noen turer bedre enn andre.
På en av turene til Mariholtet fikk jeg komme inn for å kjøpe kanelbolle og kaffe selv om jeg hadde glemt munnbind. Det var egentlig ikke en tøying av reglene, men mer at det ikke var kø akkurat da, men slik sørvis settes likevel pris på.
På en annen tur til Mariholtet så kom det en mann på sykkel som spurte om jeg kunne følge med på sykkelen hans mens han var inne og handlet. Et godt språkøre fra hans side gjorde at han hørte aksenten min, og med ett hadde vi mye å prate om da hans mor er fra samme bydgda som jeg er fra, og min tante hadde jobbet for hans bestefar. I en tid der det er få sosiale møter og mange ensomme skogsturer var de et kjærkomment avbrekk å møte et trivelig menneske å prate med over en kaffekopp.
Jeg har gått mange varianter av blåstier mellom Oppsal og Østmarksetera, og jeg har funnet mange alternative ruter på veien rundt Nøklevann, som byr på bratte bakker, våte myrer, mye blåbær og tyttebær og masse fuglesang. Et nært treff med en liten revunge bidro til sinnets munterhet, rådyr har løpt så gjørma skvetter når vi har kommet for brått på hverandre, og en og annen huggormen har bidratt til gratis pulstrening.
Det var også i år jeg fikk betalt for mine mange ekspedisjoner tidlig og sent, i håp om å få sett bever. Det var til og med samme kveld som jeg fikk sett storlomen for andre gang.
Til tross for at det har væt færre turer rundt Østensjøvannet i år, så har det blitt noen nye fuglearter på minnebrikken. Smaragdand, gluttsnipe, sandlo, fluesnapper og nøtteskrike er alle i det stadig voksende fuglearkivet mitt. Jeg er altså så takknemlig for at jeg er gald i friluftsliv, fugler og fotografi. Det har vært min redningsplanke, mitt lyspunkt i en ellers litt grå tilværelse.
Min fjorten dagers ferie til Surnadal i juni ble alt annet enn grå. Jeg hadde jo et hovedoppdrag som var å få pakket ut av mor sin leilighet etter at hun flyttet inn på Surnadal sjukeheim, og selvfølgelig var tid med mor også viktig etter en tid der det har vært stor usikkerhet rundt det å reise, og å være i menneskemengder. Men midt oppi alt dette så fikk jeg oppleve Surnadals første Pride. Jeg endte til og med som en del av tv-innslaget. Mer fargerikt kunne det vel neppe blitt, med regnbueflagg i alle størrelser og mennesker i alle aldre. Jeg har skrevet eget blogginnlegg om dette, så jeg skal ikke repetere det, men en opplevelse som satte regnbuefargede spor i hjertet, det var det.
Tiden etter sommerferien og frem til nå har vært ganske lik som første halvår. det har ikke vært mange treffene med mennesker utenom jobbsammenheng, men noen har det blitt. Jeg har væt på besøk hos tante og onkel med barn og barnebarn i Rælingen. En koselig tur rundt Nøklevann med Nicholai, Hege Therese, Dee og Molly var stor stas. Jeg hadde besøk av Line, en solskinnskveld på balkongen.
Den årlige lutefiskmiddagen på Lofoten med Gunn Heidi kunne gjennomføres i den korte perioden der mange (ikke jeg) trodde vi var ferdig med det verste av pandemien. Besøk av storesøster, med geocaching langs Alnaelva og rundt Østensjøvann, og på lutefiskmiddag på Gamle Raadhus er et koselig minne, og tre jobbrelaterte middager på restaurant like så. Det er rart å sitte her og skrive ned "alle" de sosiale sammenhengene gjennom et år, på fem linjer.
Det er ikke mange dagene til jeg skal reise til Surnadal for å feire jul. Jeg pleier å skrive og si at jeg skal hjem til jul, men det føles for rart å skrive hjem til Surnadal nå som mor bor på sykehjem. Det er hjembygda mi, men hjem der har alltid vært der mor og far, eller bare mor, har bodd. Så da skriver jeg at jeg reiser til Surnadal for å feire jul da.
Jeg har med meg kamera og håper på nordlys. Jeg gleder meg til å bo i pittoreske omgivelser på Surnadals gamle handelssted Surnadalsøra, eller bare Øra som vi sier. Jeg gleder meg til å få tid med søstera mi og familien. Og jeg gleder meg til å få tid med mor igjen.
Det er rart for oss alle første jula som mor ikke bor i eget hjem. Mest for henne, men også for alle oss andre. Ingen av oss har roret og regien lengre. Men som med alt annet, så tilpasser vi oss. Vi finner formen i dette nye. Vi får ta det som det kommer, bare vi får være sammen. Det er det viktige. Å være sammen.
Med det ønsker jeg alle en god jul. Måtte dere være sammen, med de dere ønsker, når dere ønsker. Måtte vi alle få et godt år i 2023. Vi er ikke fri, vi er ikke tilbake der vi var, vi skal finne vår plass der vi er, og finne fram dit vi skal.