Jeg husker litt av frykten som spredte seg som en sky med gift, samtidig som den virkelige usynlige skyen kom sivende mot oss etter ulykken i Tsjernobyl. Nordmøre var ett av områdene som fikk mye av den fargeløse skyen. Becquerel ble et nytt ord. Plutselig var det farlig å spise sauekjøtt og multer fra ulike områder. Frykten for det ukjente, det vi ikke kunne forutse og som vi leste om at var vanskelig å forutse og som het senvirkninger, var påtakende. Jeg tror dette var første gang jeg måtte forholde meg til en usynlig fiende, og det var litt som et såpestykke i dusjen. Vanskelig å få fatt på, selv for en søttenåring.
Alle hadde vi noe å lære av Tsjernobyl, og for meg er selve hendelsen også en metafor.
Enten jeg liker det eller ikke, statistisk sett er jeg over halvveis i livet. Jeg markerer 25 år som ansatt i Oslo kommune, og over 30 år i arbeidslivet. Det er mange tanker tenkt og mangt og mye er erfart på så mange år.
I løpet av disse 30 årene har det skjedd mye, med rettigheter, lønn, arbeidsmiljø og de tilhørende styringsdokumenter og lover. Det er ikke få forhandlinger, meglinger og streiker og meningers mot. Men, når alt kommer til alt, og hverdagen rusler av gårde igjen, så er det noen ting som er, har vært og alltid vil være jokeren: Folk er folk, og jeg støtter min fars utsagn: «Det går ikkje an å gjær oppatt folk.»
Med årene har det kommet mange som tilbyr hjelp til arbeidslivet. Det er kurs i det meste, og i mange kategorier. Helse-, miljø og sikkerhet er paraplyen som skal ivareta oss alle. Inkluderende arbeidsliv er en annen. Det er bedriftspsykologer og ledelsesutviklere, det er rekrutteringsfirmaer og forskningsinstitutter som kun fokuserer på arbeidsliv. Det lages slagord, leveregler og plattformer og det utvikles og kurses, og hvem har ikke hørt at «en lenke aldri er sterkere enn det svakeste ledd».
I løpet av de 30 årene er det ikke få slagord, fyndord eller mål jeg har hørt eller blitt slått i hodet med. Jevnt og trutt er ut. Det lenes mer mot kvantitet enn kvalitet også. Det ser ut som at mange delmål og mål nådd raskt er bedre enn å gjøre jobben grundig. Sjekklistene skal hakes av fortere enn svint. Fram i skoa, bort med gulrota og frem med pisken. Pust i nakken, jag i vei. Det er bedre med mange slurvefeil under veis enn at det går for sakte. Til tross for manglende gulrot og metaforiske pisker, så brukes begreper som frihet under ansvar og tillitsbasert ledelse. Jeg vil bare minne om at det er kort vei mellom disse sistnevnte uttrykkene og tullprat i fri flyt. Det er ikke få ganger man opplever at det er mye talk the talk, men fravær av walk the walk.
Midt i alt dette, noe bra og noe en uting, så er det noe som ikke har forandret seg så mye. Hersketeknikkene.
Hersketeknikkene består, men fordi organisasjonene er så forskjellig bygd opp når det gjelder hierarkier og mellomledd, så varierer det selvfølgelig hvor stor effekt hersketeknikkene har, og hvor lang tid det tar før de får gjort stor skade i en organisasjon.
Hersketeknikker brukes i alle ledd i en organisasjon, men det kan se ut som det er mer skadelig jo høyere opp det oppstår. Det som forundrer meg, er at til tross for alle konsulenter og psykologer som er tilgjengelig for å bistå med organisasjons- kultur og -utvikling, så er det forsvinnende få som ser at hersketeknikker er skadelig i langt flere ledd nedover i en organisasjon enn det som blir jobbet med. Det virker som om man alltid tror at man må starte fra toppen og ned. Eller at det bare er de som er direkte utsatt for teknikkene som blir rammet.
Hvor er bedriftskulturens svar på Eirin Brockovich. Ekspertene som kan ta prøver og finne giftpartiklene som har spredt seg via grunnvannet i en organisasjon, og som tærer på livsgnisten og arbeidsgleden molekyl for molekyl. Ja, det tar litt mer tid før symptomene vises der ute i de små sidebekkene og småelvene, men det vil ramme og føre til sykdom der ute også. Det tar bare litt lengre tid å se årsakssammenhengen, eller kanskje det er riktigere å bruke begrepet å anerkjenne i stedet for å se.
Jeg kjenner på at opplevelsen i 1986, med å være midt i et nedfallsområde av gift, er en følelse jeg har hatt med meg og opplevd mange ganger siden i livet.Kanskje applewatch skulle ha hatt en form for psykologisk geigerteller innebygd. En som kunne telle giftpartikler fra utøvde hersketeknikker som har forgiftet en organisasjon, et miljø eller enkeltmennesket. Kanskje, etter 30 år i arbeidslivet, så burde jeg bli satt på nedforing snart, som sauene på Nordmøre.
