Jeg skrev en kommentar for litt siden, om programmene til Ben Fogle. Han reiser rundt til verdens små utposter der han besøker folk som har heist anker og funnet seg en ny havn og et nytt liv som er helt annerledes enn det de har levd før. Ofte lever de i en dag til dag-tilværelse der de dyrker maten selv, bytter produkter og håndtverktjenester med naboen, fisker og har ei geit som gir nok melk til litt ost. Jeg har alltid beundret disse menneskene for motet de har, og også tenkt på hvor godt det må være hvis man finner fred og livsglede i en slik ny tilværelse. Jeg tenker også at en slik tilværelse ikke er for alle, og at jeg aldri hadde klart denne dag til dag for å skaffe mat og litt penger til det man ikke får dyrket eller byttet til seg. Men det går an å forandre mye i mindre skala.
Overskriften er valgt fordi ankeret på mitt livs skute er for tiden akkurat litt over havbunnen og reisen har så vidt begynt, selv om den mentale modningen og forberedelsen har pågått i to år. Egentlig burde jeg skrevet dette innlegget på nynorsk, for ferden jeg har startet på ender i en nynorsk-kommune, og jeg får nynorsk jobbtittel. Men nå foregriper jeg historiens gang litt.
For snart to år siden sto jeg på en trappestige i min mors leilighet og ryddet ut av det øverste rommet i et klesskap. Mor hadde flyttet inn på Surnadal sjukeheim, og jeg hadde to ferieuker slik at jeg, søster og svoger skulle sortere, rydde og tømme leiligheten. Slike prosesser gir mange tanker, og den dagen i trappestigen ble ekstra rar, for mens jeg (ironisk nok) sto med hodet inni et skap så ringte det en journalist som hadde fått mitt telefonnummer i forbindelse med at det skulle være Surnadals første Pride samme dag og de lurte på om jeg ville la meg intervjue på tv. Nummeret hadde de fått av en av initiativtakerne til Pride, som jeg hadde møtt dagen i forveien og i den forbindelse delte mine tanker og min historie fra den gang jeg bodde der og skjønte at jeg var skeiv, og etter hvert rømte fra bygda og fordommene.
Denne Priden ble startskuddet for prosessen inni meg. Det at det var Pride i hjembygda. Det at det var mange folk, og mange generasjoner, som møtte opp og gikk i samlet flokk til sentrum. Det at det ikke var noen som sto med stygge tilrop eller plakater langs veien der vi gikk. Det gav håp. For første gang på over tretti år så jeg mulighetene til å flytte tilbake til røttene, til barndomsbygda, til gamle venner og nærmere den nærmeste familien min. På daværende tidspunkt satte jeg som mål å bo i Surnadal som pensjonist.
Tanker må modnes, ideer må ta form, jeg har visualisert og sådd frø i disse to årene siden. Jeg fikk et par dytt i ryggen, eller et spark der ryggen skifter navn,tidlig på året i år. Jeg vil ikke utlevere andre, så tar det som er mitt eget. Jeg ble alene igjen etter tretten år med langdistanseforhold. Jeg kava meg gjennom prosessen, og jeg tok en langhelg i Surnadal i mars for å puste litt og besøke mor. Den langhelga kjente jeg på det å starte på nytt, men i kjente omgivelser. Påsken var jeg også i Surnadal, og da pratet jeg litt med søstera mi om at jeg kanskje ikke skulle vente til pensjonsalderen med å flytte tilbake. Jeg var mye på fototurer i påska, og det var kanskje da jeg forsto at det livet jeg lever i Oslo nå, det er godt overførbart til Surnadal, fordi jeg sjelden benytter meg av byfasilitetene. Jeg lever et landlig liv i ytterkanten i en storby.
Jeg trodde det var et tegn at det etter påske skulle være en jobbmesse i Oslo, der flere fra Surnadal skulle på stand. Så ble jeg kraftig forkjøla og kunne ikke delta. Jeg fikk tilsendt oversikt over stillinger som var aktuell, og så at det ikke var noen som passet, og tenkte at da var det ikke meningen ennå.
Rett før jeg skulle reise på en ukes ferie der i mai, dukket det opp en annonse på Facebook. En jobbannonse fra Surnadal kommune. Einingsleiar for to barnehager. Jeg svettet litt, jeg tenkte på om det er for tidlig, så ringte jeg søstera mi og sa: «Tykkje du e e toillåt vesst e søkje på stilling i Surndala no?» Nei, så klart du må søke, sa hun. Dagen etter ringte jeg kontaktpersonen, hørte litt mer om stillingen, og sendte elektronisk søknad. Etter en time hadde jeg psyket meg selv ned med alt jeg ikke hadde skrevet, og om jeg hadde skrevet motivasjonene for å søke, i riktig rekkefølge. Så sa jeg høyt:nå har du søkt. Nå er det opp til dem å se om du er aktuell. Så dro jeg på ferie og fikk noen gode mai-øyeblikk med mor i fire grader og tilløp til snø.
Man skulle kanskje tro at den uka, som var en kraftig påminnelse om det lumske nordmørsværet, kunne gi meg kalde føtter. Men det gjorde ikke det. Jeg landet litt ideene og følelsene, og jeg kjente på tanken om at får jeg jobben, så tar jeg den. Søknadsfristen var 31. mai, og jeg ventet i spenning, samtidig som jeg klarte å holde en ro og en optimisme inni meg. Så ble det intervju på teams. En nervøs affære for min del, men jeg kjente at håpet og ønsket inni meg ble stort. Så fikk jeg telefon på en torsdag ettermiddag, med tilbud om jobb. Jeg ble så inderlig glad, så rørt, og det var helt uvirkelig på en gang. Jeg logget meg ut fra jobb, ringte de som var mest orientert, og en time etterpå hadde jeg bedt om finansieringsbevis fra banken for boligjakt, og bestilt megler hjem. Da tilbudsbrevet kom i Digipost neste dag takket jeg ja, og ti minutter etter skrev jeg min oppsigelse i Bydel Østensjø.
Det tok dagene fra torsdag til søndag å lande etter dette. Nå har jeg hatt en nesten en uke til, og har begynt å glede meg til jobben. For tiden er det boligjakt, sortering, rydding og boligsalg som opptar hodet og fritiden. Boligmarkedet i Surnadal er utfordrende, så jeg er pessimist og optimist annenhver dag. Jeg ser for meg en tid i campinghytte i det ene sekundet, før jeg tenker det må da dukke opp noe det neste. Det er en spenning det å, men jeg kjenner at i de siste ukene har jeg etablert en tro på at ting ordner seg. Jeg har troen på at ting kan gå min vei, og jeg kjenner litt på at etter den røffe starten på året så er det kanskje mitt år likevel.
Dette er langt unna de reisene og de 180 graders rundsnuene som menneskene i Ben Fogle sine programmer gjør. Men i mitt liv er dette store grep. Jeg rykker opp nesten tretti år gamle røtter, og vender tilbake der mine gamle røtter fortsatt er, og det kjennes ut som et helt riktig grep. Jeg kjenner at jeg setter seil mot et nytt liv, men det er et fagfelt og en jobb jeg har vært i før. Det er ei bygd jeg kjente godt i mange år, og som jeg gleder meg til å bli kjent med på ny. Jeg har venner, kjentfolk og nærmeste familie i nærheten. Jeg tror til og med jeg skal klare å bli kjent med nye folk. Akkurat nå så hadde jeg ikke blitt overrasket om det popper opp en melding i panna på meg som sier at den nye programvaren var suksessfullt installert, for så optimistisk som jeg er nå, har jeg ikke vært siden jeg var et lite barn.
En liten epistel til slutt: Nei da, jeg er ikke så naiv at jeg tror at alt blir plettfritt, uproblematisk og bare pur lykke fra morgen til kveld resten av livet. Men det jeg vet er at jeg kommer bort fra storbygreiene. Det at det er så mye av alt. Folk, trafikk, kø, stress. I Surnadal blir alt i mindre skala, bortsett fra naturen, som er storslått og vakker. Jeg har trua, og det er inderlig godt å kjenne på.
