Overskrifta er et gammelt ordtak som jeg ikke hadde hørt før, men som sto i et intervju med Ivar Hol i lokalavisa «Driva». Ivar Hol er lokal værspåmann, som bruker almanakk, værtegn og månen til å spå langtidsvær gjennom sommeren. Bor du i Norge, så handler det mye om vær, og disse langtids-værmeldingene kan jeg huske alt fra tidlig barndom da både nitimen og reiseradioen var en del av morgenritualet i sommerferien.
Der sporet jeg litt av. Det var dette ordtaket som fanget min oppmerksomhet. For et fantastisk uttrykk. Nå kan det diskuteres hva det vil si å leve etter Bibelen, for det er litt etter som hvem du er og hvordan du leser Bibelen. For meg som leser den mer metaforisk og mer i den nytenkende kirkes lys, så er det faktisk mye i denne store boka som gir mening og som kan gi god retning for levd liv. Jeg har overrasket mange med å påpeke at mange av de ordtaket og uttrykkene som vi har tatt inn som små leveregler og pekepinner i livene våre, er hentet fra Bibelen. Hvis man ser den som noe mer enn en kun en religiøs skrift og ikke tar alt bokstavelig og som en uomtvistelig sannhet, så er det mye å hente, både av visdom og livslære. Det har kanskje noe for seg å ikke å komplisere ting så mye alltid.
Jeg har jo skrevet noe om det i mange anledninger tidligere, men det faller seg naturlig å ta det med igjen her også: Det var nok først da jeg hørte Dr.Rev. Mary Tumpkin oversette Bibelen til nåtiden og tolke den i nåtidens lys, at jeg skjønte at det er leseren og tolkeren som sitter med makten, ikke boka i seg sjøl. Og rev Mary var veldig nøye med å påpeke at dette ikke var en bok som var ment for å slå folk i hodet med. Men man kunne finne noe med mening for seg inni den.
Så var det almanakken da, eller alnakkainnj som er uttalen jeg er vokst opp med. Jeg husker godt at både bestemor og mor hadde alnakka med seg i veska, og denne trykksaken er jo som en reservebibel i mange henseende. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da mor startet tradisjonen med alnakka som en av julegavene, men det har i alle fall vært tradisjon i godt over tretti år. Og, selv om internettet gjorde sitt inntog i livet mitt, så er det alnakkainnj som holder meg orientert om eventuelle sol- og måneformørkelser, meteorsvermen og andre himmelfenomen gjennom året.
Tradisjoner har jo en tendens til å endre seg med årene og folka, og i og med at mor ikke lengre er på butikk eller denslags, så har jeg sovet litt i timen. Nå er dette første året uten da, så jeg har husket det sjøl, men jeg skal nok ta meg sammen og sørge for at tradisjonen fortsetter så lenge forlaget fortsetter å trykke de. Jeg vil kanskje tro at når jeg vender tilbake til mer grisgrendte lende så er det lettere å finne gode steder å observere nattehimmelen uten forstyrrende neonlys også.
Jeg vil tro at det ikke er så mange som antar at jeg er en som lever livet på slump selv om jeg verken hadde hatt bibel eller almanakk. Men nå er det herved bekreftet at jeg har begge deler, og til og med anvender begge deler, så da er en eventuell tviler kanskje overbevist. Det passet veldig godt å finne dette ordtaket og å skrive dette lille tankespinnet mens jeg sitter her i Surndaln, og har hatt to gode besøk hos mor. Vi pratet verken om almanakken eller Bibelen når vi treftes, men vi hadde gode stunder, stille samtaler om hvor god ei tid det er når man kan gå ut i kortermablusse og bare være til.
