Nevø Edvard og kjæresten Edle har vært her denne helgen. De kom i går, og dro i dag. Oppdraget var å hente gitarene mine mv., for jeg har ikke så lyst til å overlate det til flyttebyrå. Byrået er jo sikkert flinke de altså, det er bare jeg som er rar. Men nå er sakene sendt av gårde, og stuen er enda litt tommere. Jeg har jo pakket ned alt av bilder og personlige ting fra før av, så leiligheten blir mindre og mindre personlig, og mer og mer et sted jeg holder til mens jeg venter på at det nye livet skal starte.
Det nye livet starter om sirka seks uker. Seks små uker, der mye skal skje. Nå blir det jo en periode med hybelliv sånn boligmessig mens leiligheten i Svartvassbakken bygges da, men det er en del av hele pakken. Det hører litt inn i bildet av hvirvelvinden jeg kastet meg ut i i juni.
Jeg gleder meg til å ha kontor i barnehage igjen. Tett på faget, tett på barna, foreldrene og andre foresatte, og kollegaer. Godt å ikke bare besøke for noen timer, men kjenne en tilhørighet, et eierskap igjen. Spennende å se hvor mye kompetanse og ideer som er samlet. Å bli inspirert, og å prøve å inspirere.
Jeg husker jeg leste en gang at det kinesiske tegnet for å lytte er sammensatt av tegnet for øyne, ører og hjerte. Det har jeg hatt med meg siden. Jeg har nok ikke vært flink nok til å leve etter det bestandig, men man kan alltid prøve å bli flinkere på det man kan og vet. Talk the talk og walk the walk er en god regel.
Etter åtte år med lovverk. Tolking av lovverk, veiledning etter det. Tilsyn etter enkeltparagrafer ved behov… det blir godt å sette seg på andre siden av bordet igjen. Fra myndighet til eiersiden. Jeg vet jo oppdraget, og kjenner ansvaret. Nå skal jeg gå løypa jeg ofte har beskrevet. Nå skal jeg selv følge kartet, og nå skal jeg ikke være alene på tur. Jeg skal gå i flokk. Det blir fint.
Jeg er spent på hvordan det er å være barn i Surnadal nå for tiden, og spent på hvordan det er å jobbe i barnehage der, over tretti år siden jeg gjorde det. Jeg tror ikke livet går i en sirkel som sluttes. Jeg tror livet ofte går i ring, men i oppadgående spiral, og at selv om jeg er tilbake der jeg en gang startet, så er det tretti årringer lengre ut eller opp. Det er i to barnehager som har levd et liv uten meg, og som nå skal gå et stykke vei sammen med meg.
Jeg har jo flere ganger kommet inn som ny etter noen andre, så det vet jeg noe om. Det er alltid spennende å være ny, og som regel er læringskurven bratt selv med mye kunnskap og erfaring. Men det har gått bra tidligere også, så det er ingen erfaringer som tilsier at jeg ikke får det til. Forskjellen fra tidligere er vel at jeg er tryggere på meg og det jeg kan. Og jeg tror aldri jeg har hatt denne ideen om at jeg vet best og kan mest. Jeg vet at jeg kan og vet mye og har samlet mye erfaring opp gjennom årene, men når det gjelder barnehage så lever man ikke etter one size fits all, men heller at det er mange veier til Rom. Og noen kommer med kart som har andre stier enn hovedveien inntegnet. Det er jo det som er spenningen. Å finne den eller de som leser kartet best, det er en del av hverdagen når du jobber med folk. Det er klart at hvis mange peker i vidt forskjellige retninger, så ligger det til lederrollen å ta en avgjørelse, eller sette kurs, men jeg kjenner meg sikker på at det er mange gode navigatører i skutene. Jeg får også Liv Arnesen sine ord i minnet. Hun fortalte om sine polekspedisjoner og var tydelig på at det er ikke alltid man skal bruke den største kiten og få den største farten. Man skal ikke ofre gode opplevelser og øyeblikk for å haste over målstreken. Veien mot målet er en viktig del av målet.
Alt dette surrer og går oppi hodet mitt i dag. Det er liksom ikke stille. Seks små uker å rekke alt på. Seks lange uker å vente. Tid er hva du gjør den til.
