Ubeskrivelig

 Ubeskrivelig er et rart begrep, for det er som oftest de fineste dagene, eller den vakreste utsikten eller opplevelsen som vi benevner som ubeskrivelig. Dagen kan være ubeskrivelig morsom, og utsikten bikker over fra slående til ubeskrivelig vakker. Og etter å ha brukt ubeskrivelig, så fortsetter vi gjerne å utdype hvorfor det ikke kan beskrives, med beskrivelser.

Dagen min i dag har vært plagsomt beskrivelig. Det er ikke et ord, men jeg bruker det likevel.

Det var tungt å stå opp. Jeg var trøtt og tung i kroppen, og det var like mye mørke skyer inne som ute. Jeg slepte meg av gårde til barnehagen for å vaske tøy. Satt lettere apatisk med termosen med kaffe og boka mi, mens jeg så gråspurven fly i skytteltrafikk med mat til sine små. Ja, det kunne vært verre, tenkte jeg. Jeg kunne fått larver til frokost.

Det kom små gløtt av sol mens jeg satt der, men jeg hadde ikke ork til å gå ut for å kjenne på varmen fra solstrålene. Jeg angrer litt, men nå er det for sent. 

Nå er jeg hjemme igjen, og vinden har tatt seg opp. Regnet faller tungt fra blygrå himmel, og en måke sender sine klagende skrik ut i luften.

Jeg sitter og lurer på hvor livet har blitt av. 

Eller kanskje mer hvor den store livsgleden dro hen. 

Den sitter nok under en palme et sted, sammen med livsgnisten, energien og den indre roen. 

De sender nok ikke et postkort en gang, eller en snap. 

Nei, de ler høyt og legger seg godt bak i solstolen mens de sier: Det ser ikke ut som hun rakk det neste flyet heller. 

For det er det som har skjedd. 

Vi kom bort fra hverandre på flyplassen, og da jeg kom til gaten var den lukket og trappa var kjørt bort.

Jeg skrev et dikt mens jeg satt og så spurven fly. Det ble mørkt det også.

Kanskje skal man ikke dele mørke dikt. 

Kanskje skal man heller spare ordene og skrivetiden til de ubeskrivelige vakre øyeblikkene der blomsterordene flyter lett og rosenrødt ut av et vell av rosenrødt.

Jeg hadde ikke blomsterord med meg i dag.

Jeg hadde skyggefulle ord.

Inni er det svart

Svarte skyer, vinden riv i trea,

sinte auge følgjer der eg går.

Regnet slår mot bakken og mot ruta,

ingen fred i sinnet mitt eg får.

Borte er den gleda som her budde,

hakka bort av fleire, bit for bit.

Antatt hjartelaus og full av kulde,

alle ser det svarte framfor kvit. 

Inni ligg ein ball med tunge tankar,

vakar, ventar på å kome ut.

Tankane tek pusten, hjarta bankar,

sus i øyra, skal det snart ta slutt.

Enn om dette ikkje kan bli betre,

enn om dette er så bra det blir

Kva om nattas skuggar ikkje slepp meg,

men blir her med ondskapsfulle flir.

Alle synger med hvert sitt nebb

Jeg føler meg rimelig trygg på at noen tenker at jeg er sånn passe smågal når jeg sitter ganske stille i alt fra fem minutter til en stor halvtime, på en tørr gammal tømmerstokk uti Røtet, med kamera i fanget. Facebookveggen min inneholder mye fugl og et og annet rådyret eller ekorn, og litt blomster og insekter når fuglene gjemmer seg. Jeg prater vel i overkant mye om disse fjærkledde vennene mine også. 

Bare for å starte med konklusjonen: Jeg lever helt fint med om jeg blir betraktet som en litt smågal fuglekikker og fuglefotograf. Jeg har alltid blitt sett på som en raring av noen. Jeg likte å leke alene eller høre på musikk og lese alt før jeg begynte på skolen. Jeg trives ikke i store forsamlinger, og liker ikke at oppmerksomheten er rettet mot meg. Med årene har jeg lært å stå opp for meg selv, og ytre meningene mine om det som er viktig for meg. Det gir meg oppmerksomhet, og sett utenfra kan det nok se ut som om det er derfor jeg sier og gjør ting. Det er ikke det. 

Nok om meg. Tilbake til fuglene.

De siste årene har jeg gjenopptatt fotograferingen igjen. Jeg hadde en lengre pause i årene da jeg var i et lengre samboerskap og et ekteskap. Fotografering har alltid vært min måte å meditere på, og å se verden fra andre vinkler og større bilder i mindre fragmenter, og jeg deler gjerne erfaring og kunnskap og opplevelsen med, men jeg må også ha noen turer alene også. Bare meg og naturen.

Hvorfor fugler?

Litt fordi de kan være utfordrende å ta bilde av. Jeg husker godt mine første havørnbilder for mange år siden. Jeg og far, på magen på et berg ovenfor et rede vi hadde oppdaget. Musestille. Paddeflat. På god avstand mente vi, helt til vi hørte vingebruset over hodene våre. Da var vi ferdigknipset, og trakk oss tilbake. Ørnene ble, i mange år, så vi var langt nok unna tross alt. Og for en opplevelse.

De minste fuglene, kjappe i bevegelsene og gjerne i busker eller trær, gir en egen spenning og litt frustrasjon men en større glede når jeg lykkes med å fange de i søkeren lenge nok til å få tatt bilde.

Fugler er fargerike, menge har mye forskjellige farger når jeg får sett nøye nok. Fjæren ligger systematisk og i vakre mønster. Fugler gjør mye rart. De er som små akrobater der de svinger seg rundt, henger opp ned eller løper rundt på trestammen. De har en stor variasjon i sang og lyd, både varsel og lokkelyder, og det er lett å bli lurt.Mange fugler er forutsigbare når det gjelder habitater og når de kommer tilbake fra trekk, og det gir en egen spenning. 

Noen er skikkelig vaktbikkjer, og slår alarm om alt som rører seg, til alle som hører dem, slik at jeg blir snytt for bildet jeg nesten fikk tatt etter sakte å ha sneket meg nærmere et motiv. Ja da, jeg mumler et «sladrehank» opp i lufta rett som det er, men det er en del av det å være ute i naturen.

Jeg tror det er forskjellene, allsidigheten med også samspillet mellom de ulike artene som gjør at jeg liker de så godt. Det er natur, så mellom noen arter er det spis eller bli spist, men flere passer på hverandre også.

Fugler er utrolig allsidige og noen er mer frempå enn andre. Det er nysgjerrige fugler og sky fugler. På mange måter er de like allsidige som mennesker, men det er lettere å forholde seg til fugler som synger med hvert sitt nebb enn folk, for selv om det finnes «mockingbirds» i flere varianter, så skjønner jeg ikke hva de piper om, og de himler aldri med øynene til meg. Jeg tar det heller ikke personlig selv om jeg av og til hører at kvitringa nesten høres ut som latter når jeg går fra en mislykket fotografering, ofte forstyrret av et varsel som får alle til å fly bort tre sekunder før knips.

Jeg har i de siste årene sett at det har kommet en del reklame for mindfullfotografering. Regner med at de kursene ikke er gratis, i tillegg til at man må kjøpe fotoutstyr til det. Jeg har ikke vurdert slike kurs. Jeg har drevet med mindfullfotografering i over tretti år. Jeg har bare kalt det fototurer. Men jeg har alltid sagt at det for meg er en måte å meditere på. Å tømme hodet. Jeg har kanskje oversett en nisje her? Jeg kunne sikkert holdt kurs i fotomeditasjon. På en annen side, så tenker jeg at alle fototurene mine, bare jeg og kamera, har vært helt uunnværlig for meg, og at jeg som kursholder ikke hadde fått nyte den roen jeg har når det er bare er meg. Jeg håper egentlig at flere skjønner det, uten kurs og lange innlegg på ulike nettsider, at alenetid og tid med stillhet og ro ute i naturen ikke bare er gratis men også nødvendig. Vi er ikke skapt for påskrudd 24/7. 

Jeg skal ikke mase mer om det. Jeg skal passe på meg. Det er min jobb. Og jeg har gjort en litt dårlig jobb i det siste, så nå må jeg hente meg helt ned igjen. Fordi jeg trenger det.