Livets vår og livets høst er populære metaforer. De brukes kanskje oftere i forbindelse med død enn i andre sammenhenger, men de er mye brukt over alt. Nå har jeg hatt sommerferie og vært borte fra arbeid over en måned, og med mye alenetid har jeg tid til å fundere på slike metaforer som dette.
Det ligger litt i kortene at livets vår er mer positivt enn livets høst, men er det egentlig sånn? Jeg tenker at det som med alt annet er individuelt. I forlengelsen av det så vil det avhenge både av antall år med levd liv, og hva man har fylt årene med, og ikke minst hvordan man har hatt det eller har det.
Metaforer springer jo ut av eksisterende tilstander, ting, naturfenomener...ut av det meste er det kanskje like greit å si. Ta nå livets vår da.
Tradisjonelt så tenker man i alle fall på vår del av kloden at våren er begynnelsen på noe. Nytt liv gror frem, det går mot lysere tider og det er enden på en mørk og kald tid. Livets vår er gullalderen, med alle mulighetene og lysegrønne håp på hver en gren. For allergikere kan dette fortone seg noe annerledes. Det er ikke få vårer som er litt tåke-belagt, med kroppen full av medisiner, og bomull i hodet. Det er mange som går i bakken når bjørka skyter skudd, og når salixen sprer sine frø som jeg etter hvert har lært heter fnokk (som jeg antar er en forkortelse av fått nok).
Men det er ikke bare allergikere som sliter med vår-metaforen. I årene som regnes som livets vår, er det vel også de fleste som famler og roter litt for å finne både mål og retning. Mens naturen blomstrer og dyr og fugler finner sine maker og stifter familie og sikrer slekters gang, så er det ikke fult så lett i metaforen. Bare det å finne plassen sin i venneflokken eller i barnehage/skole kan jo være som en uartig tranedans med mye bortkastet vingeslag og fotarbeid for mange. Litt lenger utpå våren skal du jo både stifte bo og bidra med ditt i samfunnet, og det er vel i denne fasen mange kan bli litt koko og gjør som gjøken. Stikker fra når halve jobben er gjort, og håper på det beste.
Stifte bo ja.
Jeg tror de fleste vil ha tryggheten, tilhørigheten, varmen og tilværelsen skjermet for vær og vind, men det er mye som skal på plass. I livets vår skal man helst etablere det solide fundamentet, grunnmuren og noen grunnpilarer slik at man har noe å etablere livshuset på, som man kan nyte livets høst i. Det ligger en stor forventning til at man trer inn i livets høst med tett tak, solide bjelker, en god grunnmur med drenering rundt, og trivelige rom med hjertevarme og plass for flokken man har etablert under veis.
Men å etablere en flokk er ikke like lett det heller, enten du produserer deler av flokken sjøl, eller setter sammen en flokk på annet vis. Jeg vil tro det er flere av oss som har god tid i livets vår, og som synes det ikke har noen hast før vi plutselig sitter i livets høst og lurer på hvor våren ble av og hvorfor det ikke er noe som heter livets sommer. for det var jo den vi skulle bruke.
På dette tidspunktet kjenner jeg et behov for å si at dette ikke er ment som en depressiv filosofi. Jeg sitter slettes ikke her og kjenner verken på ensomhet eller tapte muligheter. Jeg har gjort mye i mine 55 år jeg, og jeg har ikke tenkt å dvele ved noe av det mer enn noe annet. Jeg har ikke tenkt å fundere så mye rundt anger eller fryd, suksesser eller fadeser. Det er 55 fulle år, og det er mine valg som har ledet meg hit jeg er nå, men jeg har jo noen hull i den obligatoriske CVen, som vil bli tydeligere jo eldre jeg blir.
Jeg er i en alder der mange rundt meg er over i fasen der barna har blitt voksne. De er eller skal inn i tomt reir- delen av livet sitt, mens jeg har levd i et tomt reir stort sett siden jeg flaksa ut av hovedredet. Flere og flere rundt meg er eller blir nå besteforeldre. De lever i spenning, holder pusten gjennom fødsler og stråler rundt med bilder av nurkene på mobilen. Jeg fryder meg sammen med dem, unner dem denne deltakelsen i slekters gang, samtidig som jeg lurer på om det kanskje er på tide å skaffe seg hund når leiligheten min blir ferdig. Jeg kjenner innimellom litt på at jeg må ha noe annet en fugleunger å vise til, selv om de er et like stort under og frembringer en like stor fryd hver gang de kommer skjenende gjennom buskene med babydun-restene på hodet. Det minner meg litt om pandemien. De aller fleste fylte opp kohorten sin, så det så litt rart ut å være i enkeltkolli, selv om mange ender opp sånn hvis de lever lenge nok.
Jeg må runde av med positivt fortegn, så dette ikke blir en melankolsk høstsonate.
Høstutgaven av meg står selvfølgelig mye stødigere enn vårutgaven. Jeg kjenner meg verken mindre verdt eller dårligere enn andre.
Jeg tror jeg så for meg at jeg hadde mer eller flere fylte sjekkbokser å se tilbake på, og kanskje også mer materielle "bevis" å vise for meg nå. Det er litt rart at alt det levde livet mitt, alle sporene jeg har samlet oppgjennom, får god plass på leide 11 m2 lager, og jeg trenger bare en vanlig lastebil for å få det hit. Jeg har ikke engang skrevet boken jeg har drømt eller fabulert om i mange år.
Når det er sagt, så har jeg statistisk sett mange år jeg kan skrive en bok på, og ny pc til formålet. Jordisk gods har jeg nok av, og jeg tenker at tiden vi er inne i, tilsier at 11 kubikkmeter eiendeler er mer enn nok. Jeg har leilighet under oppføring, og jeg har sted å bo frem til den er ferdig. Jeg konkluderer ikke med hva som er best del av livet, våren eller høsten, men håper at livets høst blir like fargerik som årstiden.