Tilbake i hjembygda på andre året, og jeg kjenner fremdeles på hvor godt det er å være tilbake til stedet der dialekta mi er hovedspråket. Her har jeg mange både enkeltord eller to-tre som kan beskrive det jeg måtte bruke hele lange setninger for å beskrive på bokmål. Her er det få som ler av enkeltordene, få som sier at de er rare og helt uforståelige. Jeg synes jo sjøl også at vi har mye finurlige og rare ord, men det er forskjell på å le av seg sjøl og å bli ledd av.
Jeg har ofte tenkt på dialekt vs bokmålsknotinga jeg drev med for å lette både min egen og hverdagen for de i rundt meg da jeg bodde på Østlandet. Jeg tenkte mye på hvor mye jeg måtte bruke hjernen mens jeg pratet, for jeg tenkte på dialekt og så måtte jeg finne bokmålsoversettelsen mens jeg pratet eller før jeg kunne si ting høyt.
Jeg tenkte på det når jeg begynte å jobbe med minoritetsspråklige barn og voksne. Jeg kunne ikke sette meg fullstendig inn i hvordan det var å være minoritetsspråklig, eller hvordan det var i deres ulike tilværelser alt etter som hvor de kom fra, men jeg kunne skjønne litt hvordan det var å måtte tenke en ekstra runde, og kanskje måtte lære seg ti ord for å kunne beskrive bestemte situasjoner eller uttrykke ulike meninger og følelser.
Jeg tenkte kanskje enda mer på dette i de årene jeg hadde kjæreste som var amerikansk og som bodde i Florida. Jeg tror at jo mer noe betyr for deg, jo mer trenger du morsmålet ditt for å si noe om det. Jeg tror det er lettere å bli frustrert over å ikke finne de riktige ordene og det føles tøffere å bli misforstått når du forteller noe som er ditt eget og som er viktig for deg at andre vet om deg eller hører på. Jeg kjente ofte på en egen trøtthet eller slitenhet når kvelden kom, som bare satt i hodet. Særlig på dager der vi hadde gjort noe litt ekstra, en opplevelse utenom hverdagstingene. Jeg husker jeg lo litt en gang da vi var i Paris, og hun pratet om at det var litt utmattende å høre et fremmed språk rundt seg hele dagen og at det var godt å komme på hotellrommet der vi bare pratet engelsk. Hun skjønte ikke helt hva jeg lo av og hva jeg mente da jeg sa det kanskje var dobbelt opp for meg. Jeg skjønte det da. I mitt hode. Det var da enda noe.
Før jeg skriver videre, skal jeg forklare overskriften. Jeg våknet opp med dette ene ordet i hodet i dag. Omotau kan oversettes med mistrøstig, uvillig eller uhuga (Jf dialiektboka Ord til gangs).
Da jeg våknet opp i dag kjente jeg en sterk motstand og uvilje til å stå opp. Første gangen jeg var våken, kunne jeg høre regnet mot ruta. Det økte vel ikke lysten til å stå opp det heller. Neste gang var det helt stille, så jeg skjønte at det ikke var regn lengre. Like vel hadde jeg denne intense følelsen av å ikke orke å møte dagen. Jeg kjente på en uvilje mot en ny dag, og en sterk trang til å krype langt under dyna. Alt dette ligger i ett ord for meg: Omotau.
Jeg tror slike følelser fødes og utvikles i underbevisstheten. Jeg tror at dagens omotau er et resultat av det å hele tiden skulle sette en fot foran den andre, samtidig som det er snublerøtter og myr så langt øyet kan se. Det er så lite som er plankekjøring for tiden at det kjennes ut som hvert skritt må planlegges og hvert ord må veies. Og så klarer jeg ingen av delene. Jeg tror ikke noen klarer å planlegge hvert skritt og veie hvert ord. Men det blir mye tydeligere i enkelte posisjoner enn i andre. I slike tider er det kanskje viktig å tenke tilbake til matematikkens konstanter og variabler. Jeg må huske at det finnes begge deler, og at begge deler er nyttige.
Dagens blogginnlegg henger godt sammen med det foregående, med overskriften om at det blæs på toppan. Der skrev jeg om det å ende på nederste trinn i kjellertrappa, og å komme seg opp noen trinn ganske raskt. Men kanskje jeg må tenke annerledes. Kanskje det er mot lavere lende jeg må trekke når det blåser på toppen. Kanskje jeg må litt nedover lia, der trærne kan gi ly mot vinden. Kanskje finner jeg en stor stein, en konstant som jeg kan huke meg ned bak for å få en pause fra vinden. Har jeg glemt Terje Nilsens vidunderlige ord? «For bølgan som bryt brått oppetter stranda, dæm trækk sæ stilt tebake kvær en gang».
I skrivende stund er sola i ferd med å skape god stemning ute. Den gjør i alle fall en innsats mens skyene driver att og fram på himmelen, sikkert hjulpet av den litt for ivrige vinden som gjør litt mye utav seg for tiden. Det er på tide å komme seg ut i frisk luft. Kjenne vinder ruske litt i håret, og la fuglesangen ta litt over for støyen i hodet. Jeg skal lete etter de gode variablene i dag. Og de gode konstantene. Lysglimtjakt er aldri forgjeves.
