Omotau

Tilbake i hjembygda på andre året, og jeg kjenner fremdeles på hvor godt det er å være tilbake til stedet der dialekta mi er hovedspråket. Her har jeg mange både enkeltord eller to-tre som kan beskrive det jeg måtte bruke hele lange setninger for å beskrive på bokmål. Her er det få som ler av enkeltordene, få som sier at de er rare og helt uforståelige. Jeg synes jo sjøl også at vi har mye finurlige og rare ord, men det er forskjell på å le av seg sjøl og å bli ledd av.

Jeg har ofte tenkt på dialekt vs bokmålsknotinga jeg drev med for å lette både min egen og hverdagen for de i rundt meg da jeg bodde på Østlandet. Jeg tenkte mye på hvor mye jeg måtte bruke hjernen mens jeg pratet, for jeg tenkte på dialekt og så måtte jeg finne bokmålsoversettelsen mens jeg pratet eller før jeg kunne si ting høyt. 

Jeg tenkte på det når jeg begynte å jobbe med minoritetsspråklige barn og voksne. Jeg kunne ikke sette meg fullstendig inn i hvordan det var å være minoritetsspråklig, eller hvordan det var i deres ulike tilværelser alt etter som hvor de kom fra, men jeg kunne skjønne litt hvordan det var å måtte tenke en ekstra runde, og kanskje måtte lære seg ti ord for å kunne beskrive bestemte situasjoner eller uttrykke ulike meninger og følelser.

Jeg tenkte kanskje enda mer på dette i de årene jeg hadde kjæreste som var amerikansk og som bodde i Florida. Jeg tror at jo mer noe betyr for deg, jo mer trenger du morsmålet ditt for å si noe om det. Jeg tror det er lettere å bli frustrert over å ikke finne de riktige ordene og det føles tøffere å bli misforstått når du forteller noe som er ditt eget og som er viktig for deg at andre vet om deg eller hører på. Jeg kjente ofte på en egen trøtthet eller slitenhet når kvelden kom, som bare satt i hodet. Særlig på dager der vi hadde gjort noe litt ekstra, en opplevelse utenom hverdagstingene. Jeg husker jeg lo litt en gang da vi var i Paris, og hun pratet om at det var litt utmattende å høre et fremmed språk rundt seg hele dagen og at det var godt å komme på hotellrommet der vi bare pratet engelsk. Hun skjønte ikke helt hva jeg lo av og hva jeg mente da jeg sa det kanskje var dobbelt opp for meg. Jeg skjønte det da. I mitt hode. Det var da enda noe.

Før jeg skriver videre, skal jeg forklare overskriften. Jeg våknet opp med dette ene ordet i hodet i dag. Omotau kan oversettes med mistrøstig, uvillig eller uhuga (Jf dialiektboka Ord til gangs).

Da jeg våknet opp i dag kjente jeg en sterk motstand og uvilje til å stå opp. Første gangen jeg var våken, kunne jeg høre regnet mot ruta. Det økte vel ikke lysten til å stå opp det heller. Neste gang var det helt stille, så jeg skjønte at det ikke var regn lengre. Like vel hadde jeg denne intense følelsen av å ikke orke å møte dagen. Jeg kjente på en uvilje mot en ny dag, og en sterk trang til å krype langt under dyna. Alt dette ligger i ett ord for meg: Omotau.

Jeg tror slike følelser fødes og utvikles i underbevisstheten. Jeg tror at dagens omotau er et resultat av det å hele tiden skulle sette en fot foran den andre, samtidig som det er snublerøtter og myr så langt øyet kan se. Det er så lite som er plankekjøring for tiden at det kjennes ut som hvert skritt må planlegges og hvert ord må veies. Og så klarer jeg ingen av delene. Jeg tror ikke noen klarer å planlegge hvert skritt og veie hvert ord. Men det blir mye tydeligere i enkelte posisjoner enn i andre. I slike tider er det kanskje viktig å tenke tilbake til matematikkens konstanter og variabler. Jeg må huske at det finnes begge deler, og at begge deler er nyttige.

Dagens blogginnlegg henger godt sammen med det foregående, med overskriften om at det blæs på toppan. Der skrev jeg om det å ende på nederste trinn i kjellertrappa, og å komme seg opp noen trinn ganske raskt. Men kanskje jeg må tenke annerledes. Kanskje det er mot lavere lende jeg må trekke når det blåser på toppen. Kanskje jeg må litt nedover lia, der trærne kan gi ly mot vinden. Kanskje finner jeg en stor stein, en konstant som jeg kan huke meg ned bak for å få en pause fra vinden. Har jeg glemt Terje Nilsens vidunderlige ord? «For bølgan som bryt brått oppetter stranda, dæm trækk sæ stilt tebake kvær en gang».

I skrivende stund er sola i ferd med å skape god stemning ute. Den gjør i alle fall en innsats mens skyene driver att og fram på himmelen, sikkert hjulpet av den litt for ivrige vinden som gjør litt mye utav seg for tiden. Det er på tide å komme seg ut i frisk luft. Kjenne vinder ruske litt i håret, og la fuglesangen ta litt over for støyen i hodet. Jeg skal lete etter de gode variablene i dag. Og de gode konstantene. Lysglimtjakt er aldri forgjeves.

Men når det bles som verst på toppan, og når galskapen får rå.

Overskriften er hentet fra Åge Aleksandersens Levva livet. Fortsettelsen er « Ska vi hold omkring kværannner, å vi veit det her ska gå». Åge har en tendens til å si mye med få vers. Han har mange gode linjer som jeg kan ta med meg i hverdag og fest, og det er rett som det er at det dukker opp en strofe i egnede øyeblikk, slik som i dag. For det er dager da man trenger slike påminnelser mer en andre.

Jeg hadde en veldig hyggelig kveld i går. Jeg har skrevet tidligere om at det finnes noen diamanter blant gråstein. Disse menneskene som man kan være helt seg sjøl sammen med. Uanstrengt og lett prat om det som måtte falle oss inn. Spøk og alvor. Ingen skjulte agendaer eller sidespark. Rett og slett bare trivsel og stressfritt.

Utfordringen med slike kvelder er at man senker skuldrene og med det åpner for det man stenger ute for å ikke komme ned til det siste trinne i kjellertrappa. Trinnet som lyset fra lyspæra ikke når frem til. Det er som regel i nattemørket at jeg rusler ut og havner der.

Nå er det ikke slik at jeg tillater meg å bli stående på det trinnet så lenge, men jeg kjente på at kreftene var litt få tidlig i morges, og jeg måtte puste litt og tenke litt for hvert trinn oppover igjen. Sikkert fordi jeg ikke har kjent på at jeg var her. Jeg har bare ignorert det.

Jeg ville ikke vært foruten verken kvelden i går eller formiddagen i dag, for det er levd liv begge deler. Men det er det jeg har Åge til da.

For Åge holder fast på at vi veit det her ska gå. Og selv om jeg ikke har noen å hold omkring, så skal jeg nok en gang sette sjøbein og rope ut i regnet at jeg har troen, viljen og håpet. Det vil åpenbare seg en plan snart, og da skal jeg være klar.

Vi pratet om tilfeldigheter i går.

Tilfeldigheter er egentlig ikke det, tenker jeg. Det er heller små trappetrinn og muligheter som vi må ta kloke valg i forhold til. 

Jeg tror nok at noen av mulighetene jeg har hatt, har jeg tenkt for mye og lenge på. Helt til de ble borte. Det er nok ikke slik at vi må gripe alle sjanser og muligheter. Men for å komme videre så må man være i bevegelse. Og kanskje må det noen små løpeturer og til og med spurter til mellom alle steg for steg-etappene. 

Det skal visstnok bare et sandkorn til for at en østers skal lage en perle.

Kanskje vil det si at det skal bare et lite steg til før drømmer går i oppfyllelse.

Og like så at det skal bare et steg til for at drømmen går i knas.

Det som er sikkert er at det skal ikke så mange dråpene til før begret renner over. Og da må jeg virkelig snu meg 360 grader rundt for å se meg om etter neste gyldne flagg. 

Gyldne flagg er ingen land sitt. Det er ingenmannsland sitt flagg, og det er opp til den som finner det å ta det med videre.

Det var et gyllent flagg som fikk meg hit. Nå må jeg se om det er et annet et som vifter til meg, som gir meg et hint om neste steg.

Jeg ser ut på en stor og litt brun elv. Regnværet lager et eget filter på rutene jeg ser gjennom, men jeg trenger ikke se hekt klart for å se at elva renner forbi slik den alltid har gjort.

Stabil, til tider en trøbbelmaker, men trygg like vel. Et hjem for mange. Et matfat for noen. En livsnerve, en veiviser, en næring til liv.

Elva får meg tilbake til røttene. Røttene mine har alltid hatt denne elva til å holde dem i live. Den kalte meg tilbake til der det startet.

Jeg er alene om roret, men bruker ikke gps. Jeg vingler heller litt og leter litt.

Skulle ønske det var mangrover her.

Mangrovene er solide. De er fundamentet som står imot orkanene, som holder elvebredden på plass når det raser rundt.

Mangrovene gir ly og husrom til mange, og i mangrovene er det både venner og fiender som lever side om side. Men selv om det er spis og bli spist, så er det mest fredelig. Små krabber og bittesmå yngler holder stand og blir store. Vandrer sakte ut i større farvann, evig takknemlig for mangrovenes trygge fang.

Trygge fang.

Jeg er vokst opp med trygge fang rundt meg.

Jeg har vært og er fremdeles trygt fang for noen. 

Jeg er nok ikke en mangrove, men jeg prøver å ligne litt.

Jeg har da stått igjennom noen stormer,

uten at røttene har blitt revet opp.

Samtidig har jeg også prøvd meg som avlegger flere steder.

Det var bare ikke riktig grobunn.

Men nå. Nå som jeg er tilbake, ved Surna sine bredder,

kan røttene igjen feste taket.

Jeg lar blikket gli nedover elven,

og drømmer om gode soldager

der jeg kan seile medstrøms igjen.

En god nummer fire?

Dager finnes i mange farger og fasonger. Noen er for korte, mens andre er for lange. Noen bråstarter mens andre drar seg av gårde som en liten fiesta 1,1l i en bratt bakke. Noen dager er blå, mens andre er lysegrønne som håpet. Rosenrøde dager er ikke en illusjon, men jeg tror kanskje man også kan ha sett sin siste rosenrøde dag. Svarte dager må man tåle. Jeg tåler de dårlig på en solskinnsdag, for de skal liksom være litt varmgule de. Grå dager med sølvkant kan være like gode som en fullblods varmgul en.

Diktet som følger var skrevet på en litt svartere dag. Det er kanskje i det svarte det er lettest å være fullstendig ærlig, på grensen til kynisk. Når det er svart så er det ikke så mye å spare på.

Jeg har latt diktet modne, og kjenner på at det er litt tosidig å legge det ut, men så er det trua på at noen andre kan kjenne seg igjen og ha nytte av det da.

Bær i minnet at det var skrevet i sort, og bruk ikke en tanke på å skulle si at det ikke er slik.

Tenk heller på ditt eget og sørg for å sett deg sjøl litt høyere enn det du gjør.

Jeg har aldri vært nummer en,

manglet kanskje den siste spurten.

Jeg hadde kanskje aldri flammen,

som skulle brenne ut siste drivstoffet.

Jeg har sjelden hatt noen som har satt meg først.

Jeg har mer vært et innpass innimellom de andre,

de viktigste personene. De som måtte gå foran.

For jeg kunne vente, flyttes på og vente igjen.

Og nå er jeg der at jeg forventer det,

jeg stiller meg ikke fremst i køen.

Jeg stiller meg litt lengre bak,

bak de med albuene og de store behovene.

Et sted på veien sluttet jeg å sette meg sjøl først,

selv i mine egne planer.

Jeg sluttet å sette ord på det, 

for en firer blir bare kalt egoist om hun prøver på et fremrykk.

Men nå. Nå er siste kjæreste forlengst gått videre,

foreldreløs er jeg også på andre året.

Takket være mitt middelmådige liv, 

er det ingen barn å ta vare på, eller hensyn til.

Nå er det bare meg, sånn egentlig.

I alle fall når det kommer til ansvar.

Det er alltid noen å ta hensyn til,

men kanskje skal jeg prøve meg på en andreplass.

Stille før stormen

Det er storveies hvor mange muligheter vi har til å forutse været nå for tiden. Vi har selvfølgelig de tegnene vi alltid har hatt, der vi ser i ulike himmelretninger og forutser når det kommer dårlig vær. Vi ser på vindretninger, på skyformasjoner, på fuglene sin oppførsel...Men i tillegg til alt dette så har det etter hvert kommet bedre tjenester som vi finner på nett og i ulike apper. Nyhetskanalene melder og forbereder oss i dagesvis før det skjer, og i appen til Yr.no ligger farevarslene i form av små trekantskilt som ligger som en liten kortvifte oppe i høyre hjørnet.

Dette er vel og bra for oss som liker å være forberedt. Men, kan det bli litt for mye forutsigbarhet? Har det blitt sånn at disse varslene og appene nå ligner på de menneskene som aldri kan si en hyggelig ting uten at det kommer et men etterpå. "jo da, den buksa der er fin den, men er den ikke litt vid nederst slik at den kan hekte seg på skotuppene". eller værrelatert da: "Det er meldt fint vær på lørdag, men så begynner det å tordne utpå ettermiddagen så det er best å gjøre det du skal før klokka 12". 

Og når værappene blir sånn, så kan vi forbrukerne bli farget av det.

Jeg rekker opp hånda med en gang, og innrømmer glatt at jeg har blitt en sånn en. Jeg tar meg sjøl i å være den som sier ting som " ja, nå er det fint og hvitt, men det er meldt varmegrader til uka, så da blir det bare sørpe og is." Og som det irriterer meg, og sikkert mange i rundt også.

Tro om det finnes en værpessimist anonymous som det går an å melde seg inn i, for det tar jo både luften, spenningen og gleden ut av så mye.

Overskriften stille før stormen er et gammelt uttrykk som gjerne er brukt i overført betydning. Jeg kjenner at det er flere og flere situasjoner som før var en glede i nuet men som nå har blitt en stille før stormen.

I går var jeg først ute med bilen i ulike ærender. Jeg kjørte rundt på nybrøyta og nyhøvla veier, der det er gjort en solid innsats for å få det så slett og ryddig som mulig før væromslag. Jeg kjørte gjennom frosttåke på Bøvra, og så på de hvitrimete trærne som glitret da sola gjorde en liten gjesteopptreden. Jeg angrer på at jeg ikke stoppet for å ta bilde, samtidig som jeg er glad jeg så meg rundt og så det vakre landskapet da jeg kjørte gjennom det.

Senere var jeg ute og gikk en tur i det flotte vinterlandskapet jeg har like utenfor døren. Det var passe kaldt, det var nybrøyta gangveier, det var antydning til is flere steder på elva og jeg så rådyr som tasset rundt på isen i en bakevje. Snøen hang i trærne og jeg hørte frydefull latter fra barn som akte i en av snøhaugene som brøytemannskapet har laget de siste ukene med kraftige snømengder. Det var skikkelig gammaldags vintervær, slik jeg husker barndommens vintre med ski, akebrett og snøhulegraving. Jeg klarte å fryde meg, å leve i nuet og kjenne på at det gjorde godt å gå i den friske luften. 

Men så husket jeg den dystre spådommen om regn til uka, og det tok litt piffen fra meg. Jeg så for meg at veien jeg gikk i går, vil kreve brodder til uka. Kanskje bilen må stå et par dager. Jeg har kort vei til jobb, så det kan for så vidt sees som et i-landsproblem for mitt vedkommende, men det litt slitne kneet mitt er ikke like happy selv om det bare er en drøy kilometer. Det er en grunn til at jeg ikke er på tur i dag for å si det sånn. Jeg brukte opp turkvota i går.

Nok om slitent kne. Poenget er at jeg ikke liker hvordan langtidsvarselet kan ta bort litt av gleden på en nydelig dag. Ja da, jeg vet jeg kan la være å sjekke været. Jeg vet jeg kan jobbe med å ikke la det påvirke meg også. Det er bare det at av og til så er viljen og evnen motparter. De kjemper om eneretten til å diktere tilværelsen. Og jeg liker ikke å bli overrasket av en halvmeter snø eller skøyteis i veibanen heller, så det ligger et dilemma der.

Her er det noe å jobbe med. Jeg vil ikke kalle det et nyttårsforsett, jeg vil heller lage meg et mantra på et vis. Jeg vil ta tilbake den delen av meg som setter pris på de små øyeblikkene på ordentlig. Som glemmer morgendagen til fordel for dagen i dag. Det er nok av andre stiller før stormer. Det er nok av situasjoner i livet der jeg må forberede meg godt for å håndtere det som kommer. Det er nok av små stormer og eksplosjoner som jeg må stå i fremfor å søke ly for, bare for å bli ferdig med dem. Det er nok av regnskyll uten paraply og uforutsigbare tornadoer på det metaforiske planet.

Det er aldri lurt å love noe høyt å tydelig, for omverdenen er full av småpoliti som vil arrestere de som lover noe, så jeg nøyer meg med å jobbe med egen bevissthet. Jeg skal tilbake til de små hverdagsgledene. Til å nyte øyeblikket der jeg ser rådyr utenfor kjøkkenvinduet, eller lyden av de små fuglene jeg hører på turen langs elven. For kanskje er det ikke stille før stormen. Kanskje er det innledningen til en god periode. Kanskje er det en ny vind i emning, som tar meg i riktig retning.

Jeg avslutter med et sitat jeg fant på nett. Det står ingen forfatter, kun @notepad så jeg får ikke kreditert noen. Sitatet er som følger:

Vær som google maps.

Google maps sier ikke "hei, du går i feil retning", hvis du svinger av på feil sted.

Nei, den bare justerer ruten din og forteller deg hvor du skal svinge av neste gang.

Og vipps, så er du ikke ute av kurs i livet.

Ja, det er mulig veien ble endret, og kanskje tar det lengre tid og veien blir lengre, men du er uansett på riktig spor.

Av og til havner du på planlagt destinasjon. Andre ganger tar livet en ny retning.

O sæle julekveld

Klokkene fra Øye kirke runger over elva og inn til meg. Jeg var en sving ute på verandaen for å riktig ta de inn. Det er vakkert. Dyp klang som bærer langt. Som forteller oss at nå er det jul. Jeg kjente at min julefred senket seg alt sent i går kveld, da siste klesplagget var hengt inn i det nye garderobeskapet. Siste innspurten av innflyttingen, en prosess som ikke har vært så lang, men det blir gjerne lange dager når man holder på. 

Før jeg skriver videre vil jeg opplyse om at det er bare meg her. Jeg sitter ikke i noens selskap og skriver julaftentanker. Jeg poengterer ikke dette fordi det er synd på meg, eller for at jeg ikke var bedt på middag hos noen. Jeg var bedt til søstera mi og jeg ble bedt til en venninne og hennes familie da jeg kjente at tiden ikke strakk til for å komme meg til Flatåsen. Det er utrolig hyggelig å bli bedt og inkludert, men i år ble det hjemmejul. Jeg ble rett og slett hjemme fordi jeg ville komme helt i mål med å bo meg til, og når det ble så tett oppunder julaften, så trengte jeg tiden til å hente tilbake energien. Jeg kjenner også på lykken av å være i egen bolig igjen, og nyter tiden der jeg prøver å finne mine vaner og praktiske små løsninger. 

Julen har blitt litt rar med årene. Det har blitt så mye rare debatter om julemat og julemarsipan som kommer for tidlig i butikkene. Det er priskrig på julemat, slik at butikkene går tom for enkeltvarer. I år var det priskrig på mellom annet risgrøt, julepølse og marsipan.Og vi vet jo hva som skjer når noe blir veldig billig. Da blir det hamstring. Jeg er sikker på at det sitter noen der ute med et lager med fjordlands risgrøt i porsonspakker, som ikke liker grøt en gang. Kanskje de har melkeallergi også. Men det var jo så billig. Julepølse var billig, med begrensning maksimum tre per kunde. Denne begrensningen måtte også innføres på vossakorv, selv om den ikke var med i priskrigen, men den lå jo i samme disken som de billige, så da ble den liksom med oppi kurven i dragsuget. Marsipan, forskjellige biter i en pose, er min julesvakhet. Slipper den i år. Har ikke sett en pose med marsipan siden midten av desember. 

Like rart er det med kirkehysteriet. Som om skolegudstjenester eller barnehagelysmessene er forkynning. Som at Gudstro er smittsom, og det er i kirken du får'n. I de senere årene så skylder vi på at vi har blitt så flerkulturell befolkning. Vi tar hensyn slik at ikke de fra andre religioner blir støtt. Erfaringsvis er det veldig få fra andre religioner som har kirkeallergi. De synes ofte det er fint å se hvordan tradisjonen er her.  Alle barnehagene her i kommunen deltok på et arrangement i regi av kirken før jul. Det er de største barna som deltar, hvis foreldrene synes det er greit. Sammen dramatiserer de juleevangeliet. Noen er hyrder, noen er Josef og Maria. I år var det prosten som var engelen Gabriel. Etterpå synger de et par julesalmer, som vi har øvd på i forkant. Jeg var dessverre ikke der, men når det kommer flere ansatte innom kontoret bare for å fortelle hvor fint det var og hvor mye barna koste seg på denne tilstelningen, så tenker jeg at dette er viktig. En felles forståelse, felles fokus, opplevelsen av det gamle kirkebygget, kulturarven. Hvordan kan det ha blir så fremmedgjort?

Nå har jeg skrevet tidligere om familiens juletradisjoner som endret seg opp gjennom årene, og som kanskje er grunnen til at det er helt greit med endring i planene fra år til år. Julaften de siste 20 årene har handlet om menneskene, om å være sammen, om å inkludere flere eller om å bare være en eller to. Mange julaftener var med besøk av de to søstrene til far og bestemor som alle tre var alene. Senere ble det julaften der vi besøkte dem på formiddagen og så bare jeg, mor og far til middag. Et par år var samling i omsorgsboligen hos bestemor og så sen middag senere. Et år var mor på sjukeheimen hos bestemor, og jeg og far der til kaffe og dessert. Etter det var det meg, mor og far. Far sin siste jul var de på Tenerife og jeg på Flatåsen. Så ble det meg og mor noen år, med unntak av under pandemien, med og uten mor sin søster. De to siste julaftener for mor og meg var på Kåret. I fjor var jeg hos søstera mi og familie på Flatåsen, og nå er jeg her. 

Regnet står mot vinduet, men her inne er det varmt og godt. Jeg har hatt en tradisjonell julaften så langt det lar seg gjøre. Jeg har sett tre nøtter til Askepott, den gamle versjonen med fortellerstemme. Jeg så Disney-kavalkaden med Snøhvit, Askepott, Bambi og legendarisk snøballkrig med Donald og nevøene. Jeg spiste lunch med brøskiver med julesild, fårerull og egg og drakk te til. Jeg så et par julekonserter på nrk-appen. Juleverset fra Stangvik sang jeg 9.desember på kirkegården, men jeg leste helligdagsbønnen fra den gamle salmeboka. Julemiddagen ble cirka til samme tid som den pleide, men jeg er ingen lutefisk-tilbereder så det ble medisterkaker med tilbehør i stedet. Jeg sang bordverset slik tradisjonen alltid har vært, og hadde lys på bordet (om enn elektriske). Resten av kvelden ble det litt britisk krim og «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Den kombinasjonen er litt artig, for mange av de britiske krimseriene foregår jo langt ute på de evigstore heiene i Northumberland og andre nasjonalparker, der man heller ikke skulle tro at det bor folk. Ja ja, nok om det.

Jeg sitter og ser utover bygda. Jeg ser bare lysene, fra hus rund omkring, og et tykt mørke der jeg vet at elven svinger seg ned mot sjøen. Jeg kjenner på en uendelig ro, en fred i sinnet. Det er flere som har spurt meg hva jeg tenker om å feire julen alene. Noen har litt vondt i magen på mine vegne. Det å bli ønsket velkommen hjem til flere, hvis jeg ikke ville være alene er en skikkelig hjertevarmer. Og det er jo ikke det at jeg ikke vil være sammen med familie eller venner. Min nye nabo kom med krumkaker til meg, og ønsket meg god jul. Så hyggelig å bli tenkt på. Absolutt.

Men, akkurat nå kjenner jeg at jeg er glad for valget mitt. Fordi det å være i eget hjem gir meg en god varm følelse. Jeg vet det var riktig å kjøpe leilighet her, Jeg vet det var riktig å flytte hjem. Jeg har det uendelig godt, og når jeg sitter her så har jeg god tid til å glede meg til å treffe søster og svoger senere i jula. Og jeg kan glede meg til å vise frem det nye hjemmet mitt til de få men gode vennene jeg har her. Og jeg kan glede meg over at denne første julekvelden i Svartvassbakkan 3 går over i historien som en god kveld. Så får jeg se hvilke tradisjoner som danner seg med årene.

Forbrukertilpasset reklame

Jeg kunne selvfølgelig skrevet hele blogginnlegget om alle de helsefremmende forslagene, ofte med tilhørende piller, som dukker opp i newsfeeden min på Facebook. Det er ikke få ganger i uka jeg får forslag om treningsapper der syltynne «vanlig folk» forteller om at de har sittet på en stol og gjort øvelser kun i femten minutter hver dag, og gått ned ti kilo på en snau måned. Det er også mye piller der ute som får deg ned i vekt og inn i en modellkropp på kort tid. Jeg lurer på hvorfor de har så mye finere hår og bedre sminke etter disse pillekurene…Gjennom disse reklamene skjønner jeg også at jeg er i en alder der jeg kan sjøldaue ganske snart hvis jeg ikke kjører på med kosttilskudd for bedre syn, bedre hjerte, hjerne, hukommelse og færre rynker. Utallige blåbær og acaibærprodukter kan sikre meg evig liv med skarpt syn ser det ut til. I og med at jeg deler postkasse med flere, så får jeg ikke brosjyrene i posten i det minste, men det minner meg om at det første jeg må kjøpe når jeg flytter inn i Svartvassbakken, er klistremerker til postkassen som sier at jeg ikke vil ha uadressert reklame.

Det er lenge siden jeg satt og kjente på at disse reklamene pirker for mye på det faktum at modell-eller bikinikroppen er godt skjult under valker og appelsinhud. Rynkene og grå hår får også minimalt med fokus. Men, i det siste er det en reklame som har fått meg litt småirritert. Det er en reklame for en dating-app. 

Jeg husker ikke ordrett hva som blir sagt, og hele greia er på engelsk, men jeg husker essensen.

For det første så starter budskapet med at de fleste datingapper er for overfladiske og for fokusert på utseende, og at det er bare de pene folka som får napp.

Salgstriks nummer en: Velg en datingapp der også de stygge folka har en sjanse.

De durer videre med informasjon om at i denne nye appen, så svarer man på et kartleggingsskjema, sånn at man blir matchet på personlighet og ikke utseende. Nå har jeg aldri prøvd en datingapp, men jeg har da inntrykk av at de fleste har en type kartlegging, som gjør det mulig for appen å komme med forslag..men dette vet jeg litt for lite om.

Datingappen sin logo er et spøkelse, og navnet er boo. Jeg tenker det er litt uheldig tatt i betraktning at de prater om at de skiller seg ut fra andre apper ved ikke å fokusere på utseende, men på personlighet og det indre. Nå vet ikke jeg hvordan andre tenker, men hvis vi bruker beskrivelsen spøkelse om noen, så er det sjelden et kompliment, og boo understreker at det de til og med kan være litt skremmende. 

Siste slagordet, som setter prikken over i-en, er at boo gjør dating for introverte lett.

Nå er jeg fremdeles litt skadeskutt etter flere mislykkede forsøk på kjærlighetsfronten, men jeg tror det er mer introverten i meg som gjør at jeg ikke føler for å prøve meg ut på dating igjen. Når det er sagt, det er ingen ting, ei heller en app, som kan gjøre dating for introverte lett.

Jeg har et så sosialt liv som jeg orker og har behov for. Jeg jobber i en sosial jobb full av mennesker, så mye av fritiden min er jeg alene rett og slett fordi jeg  trives godt i mitt eget selskap, og føler jeg har et komplett liv slik jeg har det. 

Når det er sagt: skulle jeg noen gang vurdere å driste meg ut i datinglivet igjen, så ville jeg helt klart ikke velge en app med et spøkelse til logo, som forteller at de er et alternativ til appene der vellykkede mennesker finner hverandre, og at de gjør dating for introverter lettere. Terningskast 1 til den reklamen.

Snart starter det nye livet for alvor

Nå er det kanskje noen som leser overskriften og tror jeg har funnet meg en ny jobb, eller (Gud forby) en ny kjæreste, eller at jeg gir opp dette landsens livet og skal flytte tilbake til byen. Jeg kan med dette avkrefte alle slike teorier, og mer er det ikke å si om det.

Nå er det mulig at overskriften er litt misvisende, for mange deler av det nye livet er jo godt igang etter et år. Mye har skjedd, og mange vaner og rutiner er etablert og utgjør en god hverdag. Jeg kjenner at jeg har god oversikt over jobben, selv om det fremdeles er smeller å få og feller å gå i. Jeg har funnet min plass i mitt gamle samfunn, og det er mange som har ønsket meg velkommen tilbake. 

Jeg har hatt mye tid til å tenke igjennom og bearbeide inntrykk og opplevelser, og jeg tror at hybellivet har bidratt til det. Det er relativt oversiktlig å bo på hybel. Det er lett å holde orden, og jeg som hadde visualisert hvordan dette livet kunne være på forhånd, fant fort rytmen i hverdagen. Selv om det er gamle venner jeg bor hos, så har jeg ikke løpt ned dørene hos dem, men å vite at de har vært der har vært en trygghet, og jeg er utrolig heldig som har slike fine folk i livet mitt. Hjelp til å flytte får jeg også.

Nå nærmer det seg siste fase i overgangen til min nye tilværelse. Flytteesker er kjøpt inn, og koffertene står klare. Å pakke ned en hybel bør være en ganske grei og rask jobb, for alt skal pakkes ned og bli med over i ny bolig. Det er to uker til flyttelasset kommer fra Oslo. Så får jeg se da, om jeg var for slapp i ryddeprosessen der og om jeg må ta meg noen runder på ReMidt for kasting eller levering til gjenbruk. Like spennende er det også om møblene passer inn, og om merkingen på kassene er like logisk nå som det var da jeg pakket. 

Det er mange som har en teori om at om du har kasser du ikke har pakket opp når det har gått en tid, de kan du bare kaste for der er ikke noe du savner. Jeg levde i den teorien da barndomsheimen skulle tømmes. Jeg kastet eskene merket med Marit, uten å åpne de. Jeg kjenner jo litt på det fremdeles. Ikke mye, men litt, så jeg tenker at jeg nå får åpne det gamle livet eske for eske og ta stilling til om det hører til fortsatt når jeg ser det. Det var bare én eske som fortsatt var pakket da jeg skulle flytte fra Oppsal, og det var esken med innrammede bilder. Jeg hadde færre på veggen der, opphengt på de krokene som var igjen etter forrige eiere. Nå som jeg flytter inn i helt ny bolig, så kan jeg bestemme sjøl. Og nå finnes det også ulike opphengsløsninger som ikke krever drill og plugger eller gipsanker. 

En helt ny leilighet er vel ikke som blanke ark, for det er jo samme gamle meg som flytter inn. Men det er likevel litt ny start. Ingen spøkelser eller minner som sitter i veggene. Møblene er selvfølgelig fra hovedstadslivet, men det er jeg som har valgt de og kjøpt de. 

Alt dette tenker jeg på. Jeg våknet med et kaoshode i dag, med panikk i kroppen og øresus. Gardiner, tenkte jeg. Jeg har jo ikke gardiner som passer. Eller lamper. Hva med lamper. Og så må jeg si til meg selv at det ordner seg da. Alt blir etter hvert. Det er jo lys under kjøkkenskapene. Og taklys i gangen og på soverommet. Alt blir. Til slutt.  

Jeg skrev dette innlegget for to uker siden. På fredag tok jeg over leiligheten og fikk nøklene til min nye leilighet. Siden da har det gått litt i ett, med huskelister, innkjøpslister, noen turer ned i Svartvassbakkan med esker som var ferdigpakket. Været har vært begredelig, og veiene like så, så jeg er spent på morgendagen. Men, jeg har esker å pakke ut mens jeg venter på flyttelasset, og om veiene er for glatte, så tar jeg på meg brodder og går ned. På tirsdag får jeg hjelp til siste rest fra hybelen, så dette er enten siste natten eller nest siste natten før jeg bor i mitt nye hjem. 

Rart å tenke på, men inne til jul. Det blir fint