Å spille på alle strengene

I går fikk jeg gitaren til far i hus. Den står sammen med to andre gitarer, og sammen er de en vakker trio til hvert sitt bruk. Jeg har gode minner om gitaren til far. Jeg kan høre når han stemte den og avsluttet stemmingen med å spille "Flickan i Backafall" som han plystret til. Far kunne plystre, med en spesielt vakker tone, og i dag har jeg stemt gitaren og plystret "Flickan i Backafall" til ære for han.
Når jeg ser på gitaren nå, så kjenner jeg at den gitaren var den som fikk meg til å kjøpe min første gitar. Ja, i tillegg til at når jeg tok førskolelærerutdanning, så var det obligatorisk med gitar, og siden jeg  sjelden har lært meg noe helt fra bunnen av på skolen, så lærte jeg 20 grep før jeg begynte på utdanningen for å være sikker på at jeg kunne noe i alle fall.
Gitar er sosialt, og jeg har mange gode allsangminner og soloopptredenminner både fra skoletiden og i årene som kom etter det. Med årene så oppgraderte jeg først fra den enkle skolegitaren til en litt grommere en, som flyttet inn sammen med meg på Koppang. For fire år siden prøvde jeg en skikkelig flott en i USA, en Taylor med stålstrenger som spilte seg rett inn i hjertet mitt. Da jeg kom hjem, førte tilfeldighetene meg inn på et gitarsenter som akkurat da skulle selge ut hele lagret av Taylorgitarer, og jeg kjøpte meg en gudinne som synger på en måte som får meg til å skjønne sangtittelen" when my guitar gently weeps".
Men nok om den konkrete gitarsamlingen min. Hva har så livet mitt til felles med gitarer?
For det første, så er sang og musikk en viktig del av meg og mitt. Den finnes en sang for enhver anledning, og som jeg har skrevet om før så er minnene mine tonesatt og hukommelsen min er sånn sett litt avhengig av musikk for å fungere. Men hvis vi går dypere enn det da.
Gitaren må være stemt for å klinge bra og den kan ikke være sur. En sur gitar skaper misstemning og disharmoni. Alle strengene må stemmes, og hvis man ikke bruker elektronikk til den slags, så kan man som jeg gjør stemme den lyseste e-strengen først og så stemme streng for streng etter den foregående. På den måten blir alle strengene i harmoni med hverandre, og selv om den første e-en blir for høy eller for lav, så klinger strengene fint sammen likevel. Minner ikke så rent lite om en hverdag i mine øyne. Starten på dagen er som e-strengen. Får jeg den i boks, så faller resten av dagen inn i rekkefølge og blir preget av starten på dagen. Det hender jeg har dager som starter med en e som siger, og da ender jeg gjerne med å finjustere gjennom hele dagen. Og veldig ofte er da den groveste e-strengen brumlete og ugrei når det kommer til kvelden.
Gitarer er vare for klimaendringer og temperatursvingninger. Fuktig vær kan rett og slett endre hele strukturen i gitaren, og solen gjør den ustemt. Rask temperaturskifting skaper ulyd og innimellom kan strengene som er belagt med metall, irre. Nå er jeg for min del fryktelig glad i sol, og blir sjelden ustemt i de anledning, men temperaturskifter i og rundt meg har virkelig en innvirkning både på tone og struktur for meg også. Utformingen på en gitar varierer fra merke til merke. Det er lange og tynne eller kortere og tykkere hals. Det er store kasser og mindre kasser. Det er stålstrenger eller nylonstrenger. Forskjellige tretyper. Det viktigste er å finne noe man trives med, som har en god gjenklang og som tilfredsstiller dine forventninger.
Alle som har spilt gitar, har tatt et feil grep her og der. Gjerne kommer de overraskende, og plutselig er du i utakt og kanskje havner du rett ned i en lang strofe som går i moll før du kommer deg inn på rett spor igjen. Moll er ikke udelt negativt det, men det er ofte litt godt å komme seg over i en liten og lett A-dur etter en slik opplevelse. Det fine med gitar er at du kan leke deg med sangene og spille de både i dur og moll, og du kan legge de opp eller ned slik at de passer stemmen din. Du kan klimpre på en og en steng eller flere i sammen, noen ganger alle. Du kan spille melodi eller akkompagnere deg sjøl eller andre, og vekselspillet skaper variasjon som kan være kjærkomment.
Av og til ryker en streng. Akkurat det skjer også veldig ofte når du minst venter det, og når det passer som dårligst. Ofte er det en sentral G eller H som ryker. Jeg har alltid sett på de som de mest sentrale og mest i bruk, helt til jeg røk en E. Da skjønte jeg at alle strengene har sin rolle og sin betydning, og det gikk ikke an å fortsette før den nye strengen var plassert.
EHGDAE. Navnene på strengene. E for ego tenker jeg. Det starter jo som regel med en sjøl, og det er jeg som er det viktigste i mitt liv hvis jeg er ærlig og skreller bort alt jeg tror jeg er avhengig av for å eksistere. Uten meg er det ikke mitt liv, og det er jeg som er ansvarlig for meg og mitt, og alt må  stemmes inn for å skape den harmonien jeg trenger. At jeg starter med den tynneste strengen som meg er ikke ubevisst, for i den store sammenhengen så er lille meg ikke så fryktelig stor.
Neste ut er H, selve hjertestrengen. Får jeg stemt opp den etter meg, så er jeg kommet langt. Den er med på å skape fylde og vitalitet i livssangen. Jeg ser at det er lurt å ha en ekstra H på lager, for det hender at denne strengen blir utsatt for stort press og slitasje. H strengen skal også harmonere med andre sin H, og dette er skjøre greier. Jeg har røket flere H-strenger opp gjennom, og jeg har alltid skiftet ut en og en streng, noe som kan være litt utfordrende fordi det er lett å glemme at den er ny, helt til jeg drar fingrene over alle strengene og hører at en er helt ute å kjøre. Proffene skifter ut alle strengene samtidig, og det hadde kanskje vært lurt av og til. Å starte med helt nye strenger er selvfølgelig også utfordrende, for da siger alle strengene litt, men ikke like mye. Det blir derfor gjerne en periode med mye finjustering og spill for å få alle strengene i harmoni igjen, men til gjengjeld så låter det flott når perioden er over. Strenger av stål siger ikke like mye og holder seg gjerne samstemt fra dagen etter de er skiftet. Men det er en annen klang og ikke alltid det passer til formålet selv om de gjerne synger både høyere og lengre.
G må være glede. Glede er også sentralt i en sang, og det er nok derfor G er den tynneste av de tre tykkeste strengene, og belagt med metall på nylonstreng-gitarene. Det er sikkert helt feil begrep å bruke, men det kan jeg ikke bry meg så mye med midt i en tankestrøm.
D er i min verden drømmene. Uten drømmer ble det en fargeløs harmoni, og drømmer er drivkraft for kreativiteten og skaperevnen. Nå ser jeg hvorfor D og H er så sentrale strenger. De er jo med i veldig mange grep, og har alltid en sentral rolle i melodi og fingerspill for min del. Drømmer og hjerte er også sentrale funksjoner i livet mitt, og jeg må ofte velge om jeg skal følge drømmen eller hjertet. Det er alltid en fryd når de harmonerer slik at jeg kan gjøre begge deler.
A. Jeg tenker kanskje at den står for arbeid eller ansvar. For jeg må ha et arbeid eller et ansvar for å ha en mening. Og arbeid kan gjerne være både reell jobb eller i overført betydning. Og da er jeg tilbake til den siste E-en. Den som slår an tonen. Hadde det ikke vært for at jeg stemmer strengene nedenfra og opp, så hadde kanskje denne E-en stått for ego, men jeg tror kanskje den står for energi. Den er grov, den vibrerer, den slår an tonen og den samspiller ofte med meg og hjertet og gleden. Da har jeg vært gjennom streng for streng. Seks strenger, som alle henger sammen. Som alle er avhengig av hverandre for å skape min livsmelodi, mine unoter, mine feilgrep og mine dur og moll-dager. Og med det fader jeg ut med myke toner og lar strengene hvile litt før neste strofe.

  

Om gamle villaer og vedlikehold..eller kanskje helt enkelt om vennskap

Igjen er har et notat på Elizabeth Gilbert sin facebook-vegg inspirert meg til å skrive. Det ser ut til at hun er min muse for tiden. Hennes innlegg handlet i dag om et menneske som hun møtte i en periode i livet sitt der hun trengte energi inn, visdomsord og distraksjon. De to møttes akkurat da hun trengte det, og var venner helt til han døde. Og dette gav meg inspirasjon til vennskapshuset.



Vennskapshuset mitt er en gammel villa. Et kråkeslott med loft fullt av støvete minner og klenodier.  Huset er fylt av gode minner og nostalgi, og på veggene henger det bilder som vitner om levd liv. Store og små hendelser i glass og ramme. Noen er falmet og andre har sprekker i glasset, men de henger med. Jeg ser på dem ofte. Smiler eller gråter. Savner eller mimrer. Jeg viser de fram til gamle eller nye beboere, og jeg finner alltid en ledig spiker til flere.
Gamle hus trenger kjærlighet, ettersyn og vedlikehold. De krever at man tar ansvar og noen ganger må man kanskje også rive ned deler av det gamle fundamentet og bygge deler på nytt fordi det har falt litt sammen i ene hjørnet fordi vi ikke passet på godt nok. Som andre hus kan de bli for små etter hvert fordi det kommer flere til, og kanskje må jeg pusse opp et av de gamle rommene for at de nye skal trives og føle seg hjemme. Jeg har et par tilbygg der vi ikke fulgte forskriftene til punkt og prikke, og som ble satt opp litt utradisjonelt. Men det bare ble sånn der og da. Vi har ikke tenkt å rive ned tilbygget, for det bor jo noen der som er viktig og det var jo derfor vi satte opp rommet i full fart. Og det har jeg aldri angret på.
Det vil alltid være sånn at en del av bildene som henger på veggene vil bringe assosiasjoner og latter frem hos noen, mens andre ikke var med da bilde ble tatt. Da må jeg passe på å fortelle nok til at alle til slutt kjenner historien bak bildet, men ikke så mye at noen kjenner seg utenfor. Det er mye ansvar og vedlikehold med en gammel villa, og jeg prøver så godt jeg kan å sette av nok tid til at alle føler seg hjemme i alle fall.
Min gamle villa har hatt folk ut og inn oppgjennom over førti år, og det er klart at det har gått hardt utover både tapet og gulvplanker oppgjennom tidene. Det er noen hakk i gulvplankene som ikke nødvendig vis vekker bare gode minner, men det er like vel ikke alle ripene jeg har hjerte til å fylle i eller slipe bort. For den som laget dette såret var jo i villaen for en grunn, og hadde sin betydning i den tiden. Og selv om det ble en skade i gulvet til slutt, så er det også noen av disse ripene som minner om gode tider. Andre hakk og sår har jeg derimot slipt bort uten å blunke. Ja, jeg har til og med skiftet ut hele planken eller lagt nytt gulv i et helt rom eller kott, fordi det var på tide.
Det er godt og varmt i vennskapshuset mitt, og jeg er så heldig å ha mange beboere som er som meg selv. Vi er fornøyd med den tiden vi får sammen når vi har tid sammen, og så pleier vi vennskapet på avstand når vi ikke har tid til å sitte i samme rom. Samtalene over kjøkkenbordet er alltid gode i den gamle villaen. Her er det tiden som gjelder. Tid til å oppdateres litt, og tid til å legge en plan eller løse et problem. I stua kan vi slappe av og kjenne varmen fra peisen.
Jeg ser at vedlikeholdet på fasaden i villaen min er mindre og mindre viktig. I starten var det litt viktig, det å ha hvitmalte vegger og nyklippet plen. Alt skulle se så prektig og perfekt ut. Men etter hvert er det beboerne og hjerterommet som har blitt viktig. Det er ikke så viktig med nye gardiner hvis det går på bekostning av tiden ved kjøkkenbordet. Det er viktigere for oss å bidra inn med tanker og en utstrakt hånd, så får støvsugingen heller utsettes en dag. Men vi lar selvfølgelig aldri rotet og støvet ta overhånd. Det er bare alt til sin tid.
Det hender at jeg sniker meg opp på loftet sammen med en venn. Det ligger en del gamle ting der som jeg har forsøkt å sortere eller rydde i, og en sjelden gang i det rette selskapet får jeg hjelp til å rydde og kaste litt. Da hender det vi tenner et bål ute i hagen og lar bit for bit bli flammenes rov. Jo da, det kommer av og til en lumsk vind og blåser røyken rett i øynene så tårene spruter når vi står der og roter i bålet til vi er helt sikre på at alle glørne er slukket. Men da flytter vi oss og ser på bålet fra andre siden. I slike øyeblikk gjør det ingen ting å lukte bål etterpå.
Dessverre så vil det alltid være noen som flytter ut av villaen selv om hverken jeg eller de selv vil det. Det er alltid litt vanskelig å gå inn i de tomme rommene den første tiden etter slike flytteprosesser, og det er alltid like vanskelig å vite når jeg skal rydde ut de siste tingene. Det er vanskelig å vite når jeg skal slutte å gå inn i det tomme rommet og sette meg ned, tom og hjelpeløs. Eller når jeg skal pusse opp. For ikke å snakke om; skal jeg la noen andre flytte inn?
Det eneste som er likt hver gang, er  bildene. De henger fortsatt på veggen i gangen, for de vil jeg ha der for å minne meg på at de har bodd her. Ingen betyr så lite at man ikke har tatt et bilde som er verdt noe og som betyr noe for alltid.
Når jeg ser på mange andres vennskapshus, så ser jeg at det er både høyblokker og rekkehus der ute. Men jeg har ikke det behovet. Jeg synes villaen min er stor nok, og jeg kan alltids finne et ledig rom eller trekke ut sofaen i stua hvis det kommer overraskende besøk som skal finner ut at de skal være en stund. Men en ting vil jeg alltid passe på. Jeg vil aldri redusere takhøyden. Men like så som det er høyt under taket, så vil jeg alltid være selektiv med hvem som får nøkkel.

Et glass med vann som lengter etter havet

Overskriften er hentet fra en sang av et svensk band som heter "oh Laura" og en sang som heter "Release me". Og la det bare være sagt med en gang; det jeg ønsker å bli løslatt fra er alle mine egne skal og må og bør som jeg opp gjennom tiden har strikket meg en imaginær genser av. Genseren var helt grei selv om den klødde litt, men til slutt så ble må-ene og bør-ene til en pologenserhals og ermene knyttet seg bak på ryggen med et stort skal, og da måtte jeg sette meg ned å lytte til "Release me" for alvor.
Jeg tror absolutt ikke at jeg er alene om en slik genser, men jeg tror at alle må finne sin genser. Og jeg tror kanskje at min genser egentlig burde være en vest, med v-hals. Kanskje bør den være litt fargerik også. Og i mykt stoff. Elastisk, men ikke kunstig stoff. Ull er fint. Kanskje en Kari Traa- inspirert en. Litt sånn vill og uhemmet. Det kunne jeg trenge. Ikke helt ekstremsport, men litt utenfor komfortsonen.
Jeg vet ikke om dette er et bilde som folk kjenner seg igjen i, men noen dager så føler jeg at jeg nesten har svaret på et eller fler av de store spørsmålene livet byr på. Men bare nesten. Jeg får akkurat ikke tak i det, men jeg ser papiret det står på og det det eneste som forhindrer meg i å ta papiret og lese det, er en halv centimeter med skuddsikkert glass, som er akkurat nok ugjennomsiktig til at jeg klarer å se svaret. Jeg har knekt mang en negl når jeg har forsøkt å løfte denne glassruten til at jeg vet at det ikke går. Men hvem er jeg hvis jeg gir opp.
Andre dager når jeg ikke orker å prøve meg på det skuddsikre glasset, tar jeg frem kikkerten og klatrer høyt opp til kanten av ruten for å prøve å lese fra et annet perspektiv. Men hver gang, i det jeg vrir på hjulet for å stille helt skarpt, så forandrer kikkerten seg til et kaleidoskop, og alt jeg ser er åtte ruter med likedan mønster som til sammen blir et vakkert bilde med farger og detaljer som er en fryd for øye. Og som alltid, når jeg rekker kikkerten over til en annen for at hun eller han også skal få se det fine mønsteret, så skjelver jeg litt på hånden slik at de ser et helt annet mønster enn meg. Ikke det at det ikke er pent det også, men det er ikke det jeg ville vise.
Jeg fikk en oppgave en gang, av en meget klok dame. Hun ba meg lukke øynene og se for meg en scene. Og på den scenen skulle jeg se lyset fra en spotlight, og midt i der skulle jeg stå, i det øyeblikket i livet der jeg var mest fornøyd og tilfreds med meg selv.
Det er en interessant oppgave, og for min del så var det en oppvekker å se det jeg så. For jeg hadde kanskje forventet at det var en av disse milepæløyeblikkene som åpenbarte seg. Konfirmasjonsdagen kanskje, eller dagen jeg satte meg på mopeden min og kjente vinden ruske litt å håret som stakk ut under hjelmen. Den dagen jeg gikk ut fra biltilsynet på Sunndalsøra med førerkortet, fremdeles litt varmt etter lamineringen, i hånden. Da jeg fikk vitnemålet mitt etter tre år på Surnadal vidaregåande skule, eller øyeblikket jeg var ferdig med avslutningstalen siste dagen på DMMH. Men nei, det var ikke da. Det hadde forresten vært litt pinlig hvis det var da jeg fikk vitnemålet på videregående, for maken til umoden slubbert. Jeg sto i alle fag, men det var ikke en innsats jeg er stolt av.
Men øyeblikket jeg så, var noe helt annet, og et øyeblikk som sikkert ingen andre fikk med seg en gang.Jeg var kanskje en tre-fire år. Og jeg hadde nettopp fått en ny fin rosa genser med flettemønster. Og jeg hadde tatt den på meg og sto foran speilet med genseren på meg. Og jeg skakket litt på hodet, som sikkert var litt bustete etter at jeg hadde tatt på meg genseren. og jeg var så fornøyd med den som tittet tilbake på meg fra speilet. I ren narsiss-ånd sto jeg der og beundret mitt eget speilbilde og syntes at det ikke kunne bli bedre. At jeg aldri hadde sett bedre ut enn akkurat i det øyeblikket.
Er det ikke rart hvordan slike ting fester seg?
Nå er jeg kanskje også inspirert av Big Magic- boken til Elizabeth Gilbert som jeg har nevnt før. Hun skriver om dette med å holde sine egne evner og sin egen kreativitet tilbake fordi vi alltid tror at noen gjør alt bedre. Både hun og jeg tror at veldig mange av oss, eller i alle fall jeg, holdes tilbake fordi jeg skal være så sikker på at det jeg gjør blir bra nok og fint nok og vellykket, at jeg lar det være.
Og kanskje kommer jeg forbi frykten etter å ha lest hele boken hennes. Men jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at jeg sitter med svarene selv, hvis jeg bare kan stole på det.
Nå er det ikke sånn at jeg går og lengter mot neste øyeblikk der jeg får en ny genser. Jeg lengter ikke en gang mot et øyeblikk der jeg står foran et speil og er strålende fornøyd med det jeg ser. Men jeg lengter mot et øyeblikk der jeg kjenner en sånn følelse inni meg. En følelse av å ville klappe meg selv på skulderen og si med høy stemme at nå, Marit. Nå er du virkelig der du hører hjemme. Nå er du der du alltid har ønsket å være i livet.Og det er en av de tingene jeg tror står skrevet på den lappen som jeg ikke klarer å lese fordi den ligger så nær så nær, men bak en halv centimeter med glass. Der tror jeg at det står et svar som jeg har bruk for.
Jeg tror også at like fullt som at enhver er sin egen lykkes smed, så tror jeg at enhver er sin egen påklager, dommer og fangevokter. Og jeg tror også at det må jeg bare slutte med hvis jeg skal bli det jeg egentlig skal være.
Og mer en noen gang holder jeg en nølende finger på venstre museknapp mens pilen hviler over knappen som sier publiser, før jeg med et svakt klikk sender mine innerste tanker ut i verdensveven.

Det er ikke så mye som skal til

Det er faktisk ganske lite som skal til. En liten setning, og assosiasjonsrekken er i gang. I dag så var startet det med at jeg var inne på facebook og så at jeg hadde fått en kommentar på gårsdagens innlegg som sa: Four Jets, de hadde jeg glemt. Dette utløste en trang til å høre Four Jets, og etter som jeg ikke har kassettene lengre, ble Youtube løsningen. Og midt inne i en jubileumsvideo, hvem skulle trodd at Four Jets hadde 50-årsjubileum i 2013, så hørte jeg "E kjæm så vel i hau dæ". Men den sangen er for meg mest kjent gjennom popgruppa Asbjørns, som for øvrig også sang "Sjanghay o hoi" . Asbjørns er om jeg ikke husker helt feil et avkom etter gruppa Baksida, men det er nyere kunnskap. Den tida jeg hørte på Asbjørns, som var på 80-tallet, visste jeg ingen ting om Baksida, for dette var før Youtube og Google var født. Men hvorfor har egentlig gruppa Asbjørns festet seg da. Jo, fordi på coverbildet på kassetten, der sitter eller står de rundt en melkerampe, og i den melkerampen er det en festplakat som sier at det er fest i Ringebu. Og på midten av 80-tallet, så hadde jeg en klassevenninne som het Marit, og hennes kjæreste var i Ringebu da, enten på jobb eller skole. Ja, det får da være grenser for hvor mye en stakkar skal huske.
Men tilbake til Four Jets, for det var de som utløste dette. Liv Mylius sang i denne gruppen. Og på coverbildet på den ene kassetten de hadde, så satt hun i en stol foran. Og sånn som jeg husker det, og beklager hvis dette bare var oppspinn, så var hun sittende fordi hun hadde hatt polio og var lam i bena. Og dette kan dere skjønne gjorde inntrykk på en stakkar fra en liten bygd på nordvestlandet der absolutt veldig lite skjedde store deler av tiden. Men stikkordet her er Mylius. For dette navnet hadde Liv til felles med en annen Mylius, Erling, som kanskje var kjent på den tiden også, men som for meg ble kjent som medlem av Travellin Strawberries. Egentlig ble jeg kjent med Travellin Strawberries da de hadde en fantastisk Beatles-forestilling i Trondheim mens jeg fremdeles bodde der (La meg gjette -90 eller -91), men de ble kanskje enda bedre kjent gjennom adventskalenderserien The julekalender. Og min søster Gjertrud vil kanskje for alltid ha et horn i siden til dem etter at hun en hel desember ble spurt om hun hadde funnet den store kassen med julpynt fordi navnesøster Gjertrud Sand i Tore Johansens skikkelse i the Julekalender stadig lette etter den. Tore Johansen så jeg forresten igjen da han spilte sammen med Dag Spantell på en juletrefest på Blindern i 1996, mens jeg jobbet i SiO-barnehagene. Artig det, og Dag Spantell var jo for kjendis å regne på den tiden, men på en barnejuletrefest så sang han kanskje ikke Gardenparty..nei, jeg tror ikke det..
Men det var Mylius ja. Og ikke det at jeg kjenner han, men en gang på slutten av nittitallet var han avbildet i Se&hør sammen med kona Ebba, og Ebba var min øvingslærer da jeg hadde en ukes praksis på Tonstad skole når jeg gikk på DMMH, og når jeg tenker på Ebba, så husker jeg stemmen hennes og at øynene alltid var så smilende. Og når jeg husker stemmen, så husker jeg at siste dagen i skolepraksis så var det sang i lunchen på lærerværelset, og slik fikk jeg høre Ebba synge "Those were the days", og etter det så tenker jeg alltid på allsang og god stemning når jeg hører den sangen.
Men Four Jets og meg går enda lengre tilbake. Den første sangen jeg hørte var "Aille mainn på plass", og den hørte jeg i stua på "Myrset" der bestemor og bestefar bodde. Det var ikke de som hadde kassetten. det var fetter Ragnar. Og da er det vel takket være han at jeg nå har mimret meg igjennom et par ti-år og tenkt på mennesker som jeg ikke har tenkt på på en stund.
Mens jeg tenker på alle disse menneskene og Four Jets så kommer plutselig gruppen Septimus ramlende inn i hodet? Hvorfor kom de ramlende inn samtidig her da. Det eneste jeg kan tenke på, er at de også hadde sanger som de hadde plukket inn fra det store utland og gjort norske. De hadde flere Smokey-sanger som de gjorde udødelige i min verden. " Åh, Kari" er kanskje ikke like velklingende som "Oh, Carol", men det funket det altså. Og Septimus, de ble introdusert for meg av storesøster Gjertrud og nabo "Majje".Det var eldre enn meg, og jeg kunne derfor nyte godt av deres utforsking av popmusikkverden i tillegg til mine egne lyttetimer. Når jeg tenker meg om, så var det Majje som brakte popgruppa Asbjørns inn i min verden også.
Nå sitter kanskje noen å leser dette og tenker: Hvem i all verden er det hun prater om? Disse gruppene er jo helt ukjente? Og hvorfor husker hun disse? Og det er jo dette som er så underlig å så fantastisk med dette livet. Musikken og det du husker fra barne- og ungdomstid eller resten av livet vil alltid være unikt for deg ut i fra hvor du er vokst opp og hvem du hadde rundt deg. Og selvfølgelig også smak og behag, men det kommer litt i skyggen for opplevelsene du har mens du hører musikken. I alle fall tror jeg det. Men så tror jeg heller ikke på tilfeldigheter, og jeg er også tilbøyelig til å tro at vi ikke nødvendig vis lever bare denne ene gangen, eller dette ene livet. Og Når jeg tenker på menneskene rundt og hva de betyr, så kan jeg ikke la være å nevne Elizabeth Gilbert, hun som skrev "Eat, Pray, Love" og nå sist den vidunderlige boken "Big Magic". Hun skrev senest i går om det å ha noen å lære av gjennom hele livet. Hun hadde overskriften "Go find Your Teachers", og et av budskapene var at vi trenger forskjellige mennesker som kan lære oss det vi ikke lærte av våre foreldre. Fordi ingen foreldre kan alt og kan lære barnet sitt alt. Fordi deres foreldre heller ikke kunne alt og kunne lære dem alt...jeg skal ikke stjele mer av artikkelen hennes, men den damen er en inspirasjon. Og hun formidler tankene sine på en herlig måte. og det beste er at hun ikke fremstiller det som noe annet enn det de er. hennes tanker, det hun tror på. Det er bare at det av og til går så rett hjem. Herlig å få påfyll fra de som bare har levd og lært. og kanskje er hun en av mine lærere? Men nå har jeg kommet langt nok bort fra musikken til at jeg setter strek for denne gang.

Kassetter eller Ipod, musikk er musikk

I anledning 40-årsdagen min satte jeg sammen en cd med sanger som lappet sammen livet mitt fra tidlig barnsben til fylte 40. Jeg kunne valgt hundrevis av sanger i tillegg til de rundt tjue som jeg valgte, men det er jo begrenset hvor tålmodige gjester kan være.
For noen dager siden så fant jeg igjen denne cd-en og ble hensatt til alle musikkminnene nok en gang. Det er kanskje ekstra lett å falle i tanker når jeg går hjemme med uartig helse en uke, men denne tankereisen var nå i alle fall lystbetont selv om den gikk litt i kuler og staup, og digresjonene løper hit og dit.


Jeg har alltid sagt at hvis jeg noen gang blir moden for alders- eller sykehjemmet, så må noen sørge for at jeg får med meg noe av min egen musikk, for der ligger alle minnene mine. Og jeg mener det helt seriøst. Album og bilder er kjekt å ha, men det er musikken som innehar følelsene, stemningen, minnebildene, årstallene og resten av bakteppet for det som er livet mitt fra da og frem til nå og fra nå og frem til når det måtte bli.
Jeg kan ikke si hvilken sang livet mitt startet med, men jeg hadde foreldre som var glade i sang og musikk, og jeg var et altetende barn både når det gjaldt mat og musikk, så det var ikke vanskelig å glede lille Marit. Jeg kunne gladelig høre på gammeldans og Alf Cranner, og nettopp gammeldans og viser er vel de to genrene jeg husker først. Wiggen, med brødrerna Lindquist fikk taktfoten til å gå like bra som Abba fikk den til å gjøre senere i livet. Alf Cranners visesang var vidunderlig, og jeg levde meg inn i tekster og melodier med hele meg. Jeg sang med, og ordene fra flere av visene sitter ennå. Tidlig 70-tall var en herlig tid, og heldig vis var det stuereint å like Vømmøl spellemannslag og Hans Rotmo, for dette var mens det mellom annet var kraftutbygging og fraflytting av bygdene som var temaene på den politiske fronten, og alle artigkarene og kvinnene fra Vømmøldalen var store personligheter som jeg fant stor underholdning i. At dette medførte at jeg trodde at en rype var en Vømmøl fordi den sto utstilt i et vindu sammen med en tiur, er en historie for en annen dag.
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da behovet for en time dedikert til musikk før jeg dro på skolen oppsto, men denne timen satte standard for stemningen inni meg før jeg måtte ut blant folk hver dag. Jeg hadde sanger for enhver anledning, og kunne snu enhver følelse eller indre uro til blank sjø. Jeg hadde Roger Wittaker som kunne plystre meg inn i et "Last farwell" , og Inger Lise Rypdal som kunne få meg på gråten når vi begge følte vi hadde "brent mine lys i begge ender". Frem fra glemselens skillingsviser satte dype spor, og etter disse trengte jeg muntre godmorgen-sanger av Four jets og knutsen og ludviksen for å komme meg til hektene igjen. Og Vikingarna har reddet dagen mang en gang med sin "Hallå Vestindien". Noe av morgenmusikken min var også inspirert av at onkel Jostein var til sjøs som vi sa på den tiden, og han kom hjem med popmusikk (mye amerikansk og britisk) som ennå ikke hadde kommet hit til Norge, og noen av disse kassettene fikk jeg låne eller ta over. Mange av disse var samlekassetter og derfor ble jeg kjent med mange nye artister som etter hvert ble populære her også.
Men livet er ikke bare morgener, takk og pris, selv om denne musikktimen gjorde det vel verdt å stå opp en time tidligere enn nødvendig. Jeg hadde jo ettermiddagstime også, samt at jeg og min søster stort sett sang oss gjennom alle bilturer frem til vi var ganske store. De første  baksetekonsertårene var a capella, for dette var før kasettspillerens tid i bilen. Etter hvert ble det radio og norsktoppen hver fredag på tur til hytta, men da har vi nådd til 80-tallet. Far hadde et litt anstrengt forhold til Tre busserulls "Plukka plommor i Hardanger" og Lars Kilevolds "Livet er for kipt", men han holdt ut.
Men, litt tilbake til a capella-søstrene i baksetet. Det var ikke alltid like smertefritt med valg av sanger, men stort sett gikk det greit. Vi var heller ikke alltid enig om hvordan sangen egentlig var, og noen ganger var teksten omdiskutert, men igjen; stort sett gikk det greit. Jeg tenker med gru på hvordan det måtte være å være familie når jeg insisterte på å resitere og resynge hele dyrene i hakkebakkeskogen med alle dens muntre viser og monologer og dialoger, med stemmeforvrenging og fortellerstemme om hverandre. Har jeg sagt at jeg hadde en veldig tålmodig familie? Ikke det, da er det på sin plass. Vel, de holdt ut. Tenk å kunne ha vært flue på veggen nå og sett på oss mens vi sang oss igjennom alle marsjer og musikkstykker som vi hadde i skolekorpset. Enda bedre; det året når søstra mi spilte bass og jeg althorn. Påslag og etterslag og litt melodi er nok best sammen med resten av korpset.
Men det var egentlig ikke den musikken som skapte de fleste minnene, selv om det er fornøyelig å tenke tilbake på. Etter hvert som jeg vokste til, ble musikken bakteppet for den verden jeg levde i inne i hodet mitt. Verden der jeg kunne være fri og slappe av, der ingen krevde noe. Pausene som jeg så sårt trengte for å hente meg inn igjen fra alle inntrykkene som jeg ble bombardert med i løpet av en dag. Det er nok i selskap med meg selv og musikken at de kreative sidene mine fikk utvikle seg mest. Jeg kunne se musikken når jeg hørte på den. Triste sanger var mørk lilla i fargen, og beveget seg som sakte bølger i bakgrunnen for scenene som teksten beskrev. I lillaskjæret kunne jeg for eksempel se skillingsvisens lille Anna komme hjem fra søndagsskolen, for så å bli slått av sin far. De gule fine fargene med litt rødt i var bakgrunn for både "Lyckliga gatan" (Anna Lena Løfgrens versjon) og "bombadilla life" (Franklin) som begge, i hvert sitt ti-år kunne jage vekk den mørke lilla stemningen. Veldig mange sanger var grønn og blå. De var fine i rytmen, fikk dansefoten på gli, og mange av disse sangene var fra "ti i skuddet", som var det store for min del fra midten på 80- til midten av 90- tallet.
Dagdrømmene ble inspirert av all denne musikken, og i en dagdrøm kunne jeg være alt jeg ville. Jeg har ikke tenkt å utdype hvem eller hva jeg var, for det er ikke vesentlig for andre enn meg. Men dagdrømmene er det som binder da sammen med nå, når jeg sitter og skriver små tekster, anekdoter, noveller eller hva jeg måtte kalle det. For dagdrømmene mine hadde ofte en fortellerstemme i bakgrunnen, min egen stemme som satte ord på tankene mine og historiene jeg drømte frem, og dette la et godt grunnlag for skrivespråket mitt som fremdeles plukker opp nye synonymer og vendinger den dag i dag.
Nå høres det kanskje rart ut for noe, at et barn eller en ungdom må høre på musikk i timesvis både for å forberede seg på dagen utenfor hjemmets trygge vegger og for å bearbeide dagen. Og tro meg, på den tiden var dette grunnlag for undring for meg også. Men etter hvert som årene i voksenlivet har gått  og mennesket har blitt sett på med litt nyere øyne enn Freud og Piaget, så har jeg slått meg til ro med at jeg nok faller godt under kategorien "hypersensitive personality (hsp)", som ofte fornorskes til høysensitiv, men som da også gjerne forveksles med overfølsom som i "griner for alt"...men tre steg tilbake; hsp-ere tar inn inntrykk raskere og sterkere, det være seg lys, lukt, farger, lyder, og til og med egne og andres følelser og stemninger. Og når jeg ser meg tilbake, så ser jeg at det var dette det handlet om. Det var så alt for mye å ta inn over seg og mennesker utgjorde hele tiden en x-faktor i den forstand at selv om mange var forutsigbare, så var mange litt uforutsigbare også. Men igjen, tålmodig familie og musikk var viktige faktorer som gav meg tid til å både absorbere og bearbeide men også ta pause fra alt i hop.
Men det var musikk jeg startet med. Musikksmaken har forandret seg opp gjennom hele livet, og også måten å lytte til musikk på. I tenårene var rytme og takt, selve stemningen i musikken, viktigst for meg. Hele kroppen lyttet til musikken. Bena trampet takten, fingrene trommet med. Hodet "bobbet" av og til hvis dansetrangen ble stor, og fremdeles hender det at jeg lytter med hele meg. Jeg prøver bare å styre det slik at jeg er alene når det skjer. Når førerkort og bil kom inn i livet mitt, ble kjøremusikk et viktig begrep. Det var så mangt det da, til mine venners fortvilelse og min glede. Cato Sanden, CCR, ABBA og Boney M er en salig miks som alle har akkompagnert meg mange mil. Tanita Tikaram like så, men hun er også et litt blandet kapittel i livet mitt. Bjørn Afzelius har båret meg gjennom litt av hvert og vi har rullet noen hundre mil sammen gjennom mange år.
Så, en stund etter at cd-en hadde gjort sitt inntog, var det slutt på kassetter for min del også. Og dette medførte et skifte i musikkverden min. Kassettene havnet i kasser i kjelleren hos mor og far, og videre ut i container ved påsketider da barndomsheimen ble tømt. Og med cd-ene kom Hanne Boel, Anne Grete Preus, enda mer Afzelius samt uendelig mange samlecd-er av typen "absolutt 90's" "absolutt 1,2,...eller hva det nå måtte være's" og "definitely summer, Winter, disco etc". Ofte var det behovet for en sang som utløste disse kjøpene, og så falt jeg for flere av sangene etter hvert som jeg hørte på. Etter at jeg solgte siste bilen min, en gang på 90-tallet, ble kjøremusikken til vaskemusikk, oppvaskmusikk, treningsmusikk, hvilemusikk og så videre. Og i årenes løp har mye av cd-ene funnet vei inn på ipoden min også.
Under veis i livet har jeg lært meg å spille gitar og har to, snart tre, gitarer stående i stuen. Dette har gjort meg enda mer oppmerksom på melodiene, tekstene og komposisjonens kunst. Jeg har ikke komponert mange sangene, men noen tekster har det blitt. Og mange sanger har fått ny tekst i anledning bursdager, jubileer og cabareer. Det er mye glede i å spille gitar, og dette er også en glede jeg har felles med kjæresten min. Og det er kanskje en fin overgang til å avrunde denne musikk-fortellingen med digresjoner.
De som kjenner meg, vet at jeg og Kelly møttes i et bryllup. Og noen av dere vet da også at vi sang en sang sammen i dette bryllupet. Det var ikke planlagt, og også bare hurtig innøvd. Og selv om vi ikke startet vår romanse den kvelden, så vil jeg alltid smile og tenke på oss når jeg hører "Could I have this Dance".
I tiden som fulgte den høsten så var musikk en viktig faktor på veien inn til hverandres hjerter. For hvordan flørter man med hverandre fra hver sin side av Atlanterhavet? Vel, en av måtene vi fant, var at vi sendte e-poster og la ved sanger som betydde mye for oss. Jeg fikk stifte bekjentskap med Ann Murray, Patti Labelle, Sugarland og Wynonna Judd, og Kelly fikk Anne Grete Preus som evig favoritt. Jeg skrev en gang en anekdote om denne tiden, der storparten av innholdet besto av sangtitler som vi hadde felles. Men den skal jeg ikke ta med her. Noe er ikke for å deles med alle.
Men musikken er alltid der for å deles. Og jeg tror at musikk gjør oss til bedre mennesker, enten vi nå danser til den, synger til den, mimrer eller gråter til den.

Om bussreiser, nettbanker, obligatoriske apper og mobiltelefoner som tenker sjøl.

I og med at T-banenettet i Oslo oppgraderes, og herunder Mortensrudbanen som jeg tar til jobb, er jeg den heldige bruker av buss for bane. Og for å komme til bussen for bane, så tar jeg buss. Og la det være sagt: det er mange dyktige bussjåfører der ute. Men det kan kanskje også se ut til at når det ble buss for bane, så måtte Ruter hente inn alt som kan krype og gå av busser og sjåfører. Kanskje er noen av disse sjåførene t-banesjåfører til vanlig, hva vet jeg. Jeg vet bare at plutselig ble bussreiseopplevelsen til tider litt blandet.
For eksempel: jeg skjønner at det kan være en utfordring å svinge ut og inn av busslommer i den hektiske rushtrafikken, og like utfordrende å starte og stoppe uten de brå rykkene. Men det er jo noen som får dette til, hver gang. Det er jo noen som klarer å få en behagelig flyt i kjøringen sin, uten at du fyker hit og dit i setet for hver start og stopp. Det er jo noen som klarer å ta svinger og rundkjøringer på en slik måte at ikke alle svingene blir en "kom- til- meg -sving", der vi må sette sjøbein for ikke å ramle ut av setet. Men det er en del som ikke kan det også.
Jeg beklager igjen, men jeg har heller ingen forståelse av at sjåfører glemmer å stoppe på en holdeplass til tross for at noen har trykket på stoppknappen. Ja, det er nok stressende å være sjåfør, men en del av pakken er vel å slippe folk på og av? Og når en stor rød lampe lyser på dashbordet, så er jo det et tydelig hint. Og mens jeg er inne på å slippe folk på og av: når noen har trykket på knappen for å stoppe bussen, eller trykker på knappen for å åpne døren utenfra for å gå inn: Da er det vel en stor fordel å åpne døren? Jeg bare nevner det. Her må jeg bare ta med en liten morgenhistorie jeg observerte. Situasjon: bussen var så forsinket at neste buss kom rett etterpå. En dame trykket på stoppknappen og stilte seg ved døren. Sjåføren kjørte rett forbi, og den forskrekkede damen sa: "Hei, du glemte å stoppe". "Ingen fare", sa sjåføren. "Det kommer en buss rett bak som tar med de som sto der.". "Ja, men det hjelper vel ikke meg som skulle gå av denne bussen?, svarte damen. Det ble rett og slett veldig stille etter det. Og damen måtte gå av på neste holdeplass. Heldig vis er det ikke så langt mellom holdeplassene i denne byen, men det tar jo som regel av de minuttene man ikke har om morgenen. Og apropos minutter om morgenen. Jeg skjønner at sjåfører har sympati med hverandre, og slipper hverandre fram i trafikken. det er kollegialt og veldig realt. Det er bare det at når den bussen jeg sitter i, slipper frem den bussen jeg skal over i, så er det nitti prosent sjanse for at den bussen jeg skal videre med kjører videre fordi jeg står inni bussen bak mens vi venter på grønt lys ved fotgjengerovergangen 100 meter fra holdeplassen. og ja da, det kommer en ny buss om en fem til ti minutter, men det er irriterende fem til ti minutter.
Ja ja, bybusser er bybusser. Når jeg tar buss ellers i landet, så er det stort sett fra Trondheim til Surnadal. Og da har jeg fri og det gjør ikke så mye om sjåføren er galant og slipper andre foran. Eller om han eller hun er galant og slipper av folk ved innkjørselen til huset der de bor i stedet for nærmeste holdeplass. For det har alltid vært sånn på de bussene, uavhengig av om de heter ekspressbuss eller ei. Man stopper der folk skal av. Ja, så fremt det ikke er en holdeplass som betjenes av et annet buss-selskap. Da er det ikke lov å ta med folk og slippe folk av der, selv om man skal innom den holdeplassen for å ta med noen fra den holdeplassen. Til og med sjåførene er fortvilt over den regelen. Men en regel er en regel.
Sånn, da var jeg ferdig med busshistorier for denne gang. Og så kan jeg heller gå over til å knurre over nettbanken som har skapt krøll igjen. Bakteppet er at jeg har en konto i USA som jeg bruker når jeg er der. Det har jeg hatt i flere år, og på de årene har det vært litt forskjellige greier med dette, og jeg tror nok noe beror på at det er en del uærlige mennesker som forsker seg på litt av hvert med utenlandske bankkontoer. For eksempel: I starten så fikk jeg brev hver gang jeg hadde overført penger, som orienterte om at dette ble rapportert inn til myndighetene. Helt greit, men jeg følte meg like vel litt som en skurk selv om jeg ikke gjorde noe galt. Jeg fikk også brev som fortalte meg at jeg brukte et "uvanlig" valg når det gjalt gebyr. Med fare for å være frekk: jeg fikk tre valg i nettbanken: enten alt gebyr trukket fra min norske konto eller litt gebyr her og litt der eller alt fra min USA-konto. Jeg så at det siste passet best i og med at begge var mine egne konti, men fikk altså da brev hver gang. Ja, så la være å ha det alternativet da hvis det er så #&%¤% uvanlig! For et år siden ble det en ekstra sikkerhetssløyfe på overføringene. Da var det først tallkode fra kodebrikken, og så passord. deretter fikk jeg en sms som gav meg en ekstra kode og som også sa at jeg var i ferd med å overføre penger til utlandet, og hvis det ikke var meg så måtte jeg ta kontakt. Men den slags sikkerhet liker jeg. Men i går fikk jeg en utfordring. For når jeg gikk inn i nettbanken og klikket på alternativet betaling til utland, så fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde tilgang til denne tjenesten. og når jeg ringte nettbanksupport i dag, så fikk jeg beskjed om at denne tjenesten ble automatisk sperret hvis man ikke brukte den ofte nok. Nå er hver tredje måned ikke så ofte, men jeg overfører stort sett når dollarkursen er lavere eller når jeg skal reise, men det er det da nå slutt på. Det er sikkert en sikkerhet i dette også, men litt irriterende å måtte planlegge eller "oppdatere" mulighetene. Som all annen programvare som må oppdateres og oppdateres. Ja, jeg skjønner hensikten med det også, men ta for eksempel Adobe, skype og itunes. Hvor mange oppdateringer skal de ha da? Det er jo hver gang jeg slår på pc`n.
Og så er jeg over på apper. Nærmere bestemt apper som jeg har på mobiltelefonen. De oppdaterer seg stort sett selv, men mange av dem får jeg ikke tatt bort. Fordi Samsung eller google har bestemt at disse er preinstallert, og da har jeg dem der enten jeg bruker dem eller ei. Jeg bruker ikke "hangouts", ""Chat on","play aviskiosk" eller andre "play ditt og datt". Men de er der og de blir der. og de irriterer meg fordi jeg ønsker å bestemme selv. Like dann som jeg ønsker å bestemme selv at smileysene mine ikke skal se ut som små romvesener med antenne på hode. Hva er det for en greie?. Og la meg ikke starte på stavekontrollen når jeg skriver sms eller legger inn kalenderavtaler. Denne funksjonen er nå blitt mer avansert enn jeg liker. Jeg liker at den foreslår hvilket ord jeg er i ferd med å skrive, for det er jo det den skal. men at den tenker fremover og foreslåt "Bjørgen" og "Larsen" som neste ord hver gang jeg skriver Marit, eller "Clarkson" hver gang jeg skriver Kelly, det er litt mye. og hva er logikken med at hver gang jeg starter setningen med "Tur til" så foreslår den "Libanon". Jeg har jo skrevet tur til Trondheim eller Florida eller flere andre steder, men det husker den ikke. Den insisterer på Libanon hver gang. Jeg liker ikke telefoner som tenker så selvstendig.
Sånn, nå er jeg ferdig irritert for en stund, og nå har solen fått litt mere tak der ute slik at det snart er varmt nok til å rusle en tur i skogen. Tenk om hele verden hadde vært like enkel som en tur i skogen. Det hadde vært noe det.